søndag 28. desember 2008

Brann-alarm før nytt år

13 mennesker har omkommet så langt i år, og vi må be om at det ikke blir flere i det verste brannåret i vår region Tragedien på Gulskogen hvor syv fra Polen døde i en brann gjør at Buskerud er det hardest rammede fylket, men selv uten den brannen ville det vært et ille brannår. I tillegg gjør barnehagebrannene året spesielt.

Vi er heller ikke ferdig med årets verste brannuke, romjulen. Så får vi håpe at alle brannene ikke bare skaper den usikkerheten som vi skriver om i dag, men også skaper større aktpågivenhet når vi nærmer oss nyttårsaften. Problemet er selvsagt at et høyt alkoholinntak kan være en medvirkende årsak til at brannene starter eller får så store konsekvenser, og det er ikke sikkert brannfrykten er like levende etter en del alkoholinntak.

Problemet med dødsbrannene er at vi i hvert fjerde tilfelle ikke vet hva som er årsaken, viser tall fra Norsk brannvernforening. Foreløpig er det heller ingen konklusjon fra politiet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på hva som skjedde på Gulskogen. Det er viktig å finne årsakene slik at dødsbrannene kan reduseres.

Dødsbrannene setter et viktig fokus på krav til gårdeiere og andre med et ekstra ansvar. Men det er vanskelig å komme forbi enkeltmenneskenes ansvar så lenge en så stor andel av de kjente dødsfallene skyldes røyking, bruk av levende lys og andre årsaker som hver enkelt må ta ansvar for. Halvparten av de omkomne mangler også brannvarsler som virker.

Et område som også peker seg ut er feil i elektriske anlegg. Det rager ikke høyest på årsaken til kjente dødsbranner, men står bak hver femte brann ifølge statistikken. Her har hver enkelt og myndighetene mulighet til å gjøre en bedre jobb. Mens det har vært en enorm vilje til å oppgradere kjøkken og bad, så er interessen mindre for å skifte ut gamle elektriske anlegg. Det får også lite oppmerksomhet ved takst og eierskifte. Her ligger det muligheter her til mer regelmessige kontroller og grundigere krav ved eierskifte. Her er det bare å kopiere de mer regelmessige kontrollene som kreves for piper og ildsted, som står for en mindre andel av brannene.
Leder i Drammens Tidende, mandag 29. desember 2008

lørdag 27. desember 2008

Og dermed er det 15 igjen

Neste år forsvinner hver fjerde melkebonde i Sigdal, slik vi skriver i dagens avis. Da blir det bare 15 melkebruk igjen, i en av de største melkekommunene i vår region. Dette er bare forsterkning av en lang trend. Antall melkebønder er mer enn halvert det siste tiåret.

Dette skjer ikke bare i Sigdal, men i de fleste bygder med melkeproduksjon. Konsekvensene rammer ikke bare hver enkelt bonde, men lokalmiljøet og arbeidsplasser knyttet til landbruket, mens naturmangfoldet blir svekket ved at landskapet gror igjen. Mens resten av landet stort sett bare har opplevd velstandsvekst i mange år, så har melkebøndene hatt det tøft i hele denne perioden. Den vanskelige perioden som resten av næringslivet har merket i noen måneder, har landbruket levd med i årevis. Det har vært en stille finanskrise hvor landbruket ikke har høstet noen av de fordelene fra den utviklingen som har gjort at resten av Norge har opplevd tidenes velstandsvekst. Naturlig nok har mange melkebønder gått lei av å drive med tap, og selger kvoten.

Dette skjer mens Senterpartiet sitter i regjering på det fjerde året, og ingen WTO-avtale har utfordret verdens beste landbruksstøtte. Så å finne en god vei ut av dette er krevende. Gevinsten av at flere bruk går sammen, eller større enkeltbruk, har til nå ikke materialisert seg. Det fins noen kreative nisjer, men bare noen få får plass i dem. Det er vanskelig å vite om bunnen er nådd, selv om finanskrisen kanskje kan gi bøndene et pusterom i form av lavere olje- og kunstgjødselpriser og lettere tilgang på arbeidskraft.

På sikt er det to motgående trender. Den ene medfører press på prisen, økt verdenshandel og økt fokus på å fjerne landbruksstøtten. Den vil utfordre melkebøndene i Sigdal enda mer. Den andre innebærer et økt globalt behov for matvarer, til fordel for land som er godt utstyrt med vann, samt en økt vilje til å betale mer for gode landbruksprodukter. Den er hyggeligere for de resterende melkebøndene i Sigdal, men det er en fare for at den ligger litt vel langt inn i fremtiden.
Leder Drammens Tidende søndag 28. desember

tirsdag 16. desember 2008

Tre nordmenn på Cerro Torre - avslutter tidenes alpinistår

Tre norske bestigninger av Cerro Torre, og en på nordpilaren på Fitzroy, bekrefter at dette blir tidenes norske alpinår.

På en uke dobles antall norske bestigninger av Cerro Torre. Fjellet er et av verdens fineste og teknisk sett mer krevende, i forblåste Patagonia lengst sør i Sør-Amerika.
Selv om fjellet ikke er så høyt, så ligger det forferdelig utsatt til for dårlig vær og det er mye klatring for å komme opp på toppen.

Turene er solid omtalt på nettsidene til Norsk Klatring.(Oppdaget det etter at jeg hadde publisert første versjon av denne saken).
Ole Lied og Trym Sæland går den noe pussig døpte "korketrekkerruta" på Cerro Torre. Ut fra beskrivelsene kan dette se ut som en slags førstebestigning. Bjørn-Eivind Årtun gikk bare en uke senere noe som ser ut som en variant av vestveggen, sammen med en amerikansk klatrer. Begge bestigningene er omtalt på denne bloggen. Climbing skriver også om Trym og Ole sin bestigning i en samleartikkel.

Dette året er et gjennombrudd for å bestige denne toppen uten bruk av boreboltstigen til Maestri, skriver den kjente argentinske alpinisten Rolando Garibotti, som forøvrig har gjort noen av de flotteste bestigningene i området. Boreboltruta var den første bestigningen, og gjorde Mastri beryktet og berømte da han borret opp hele toppveggen på det som til nå har vært den vanligste ruten opp fjellet.
Det var Maestri-ruten Trym brukte på sin første bestigning av toppen for ni år siden, og det var den Øyvind Vadla og Aslak Aastorp klatret for omlag 20 år siden.
Fram til relativt nylig var det sjeldent at fjellet ble besteget i det hele tatt, og bare noen hadde klatret uten boreboltstigen. (Nå tvang en større snøsopp Ole og Trym

Lied og Sæland klatret også en annen flott rute i området opp nordpilaren på Fitzroy, den andre store toppen i området. Nordpilaren er en av de flotteste siluettene i området, og de to gikk en rute som er blitt repetert av flere etter at den ble gått i fjor. Ruta stopper på toppen av pilaren, et par hundre meter unna toppen. Ut fra beskrivelsen klatret de til topps på ruta, men ikke opp til toppunktet.
Bjørn-Eivind klatret ruten Supercanaleta, som går til topps på Fitzroy. Dette er den første bestigningen av denne kjente toppen siden Marius Morstad klatret den sammen med legendariske Mugs Stomp (tror jeg det var) på 70-tallet. Det var en tidlig bestigning, før sportsklatringen tok Morstad i en mannsalder (han har tatt opp miksklatringen de siste vintrene).

Årtun klatret tidligere i høst en annen kjent rute i området, Exocet, sammen med Marius Olsen, og gikk også flere andre ruter i området på en svært produktiv tur med mye fint vær.

For Trym og Ole ser dette ut til å bli en knallsesong, med sterke bestigninger i Alaska før sommeren.

Dermed er det bare å konstatere at min årlige årlige oppsummering av klatrehøydepunktene i Norsk Klatring allerede er utdatert. Ingenting er hyggeligere. Og ennå har ikke Magnus Midtbø begynt en utvidet juleferie i Spania.

mandag 15. desember 2008

Anne-Cath Vestlys død (nesten) like raskt omtalt på Wikipedia som i nyhetsmediene

Meldingen om at Anne-Cath Vestly døde klokken tre i natt ble sendt ut på ntb i syv-tiden, og før det var gått halvannen time var Wikipedia oppdatert. Det er omtrent like raskt som flere av riksavisene som har betalt beredskap på denne tiden av døgnet.
Det imponerte ihvertfall en av våre morgenvakter som gikk inn på wikien for å bygge ut ntb-meldingen. Siden Anne-Cath Vestly døde sykehhjem i Nedre Eiker, så er dette viktig stoff for Drammens Tidende.
Endringen i artikkelen ble gjort av en av de mange frivillige wiki-skribentene: Programvareutvikleren Harald Hansen fra Kongsberg. Han skriver i omtalen av seg selv at da han hadde sitt første norske bidrag i 2005, så var det 20000 artikler i den norske Wikipediaen. Nå har den norske utgaven rundet 2ooooo, etter en sterk dugnadsinnsats fra mange hold.
Dødsfallet er ikke fanget opp av Aftenpostens forfatterindeks, NRKs litteraturoversikt, Dagbladets forfatteroversikt (hvor hun fremdeles bor i Oslo?) osv.
Og forøvrig er hun fremdeles i live i den nynorske utgaven av Wikipedia. Her har jo målbevegelsen en utfordring hvis det ligger ulike utgaver ute.


Tidligere i høst skrev jeg om hvordan Wikipedia slo Dagsrevyen med halvannet år etter at NRKs flaggskip hadde gjort et stort nummer av at Jonas Gahr Støre var blitt tilbudt jobb i Høyre. Wikipedia hadde selvsagt fanget opp dette, som først ble omtalt i Morgenbladet og bekreftet i Dagsavisen av Støre selv - lenge før NRKs gravereportere lagde drama av dette med skjulte kilder.

Det spennende i dette er jo i hvilken grad den frivillige wiki-bevegelsen klarer å utfordre ikke bare de etablerte oppslagsverkene, som den jo forlengst har klart, men også nærme seg nyhetsorganisasjonene med sine døgnvakter.

fredag 12. desember 2008

Hva er Medie-Norges fremste mannsbastion?

Jeg tror det er Tantas representanter på Stortinget.
Spørsmålet melder seg etter at jeg fikk tilsendt en oversikt fra Stortingets presselosje over medlemmene. Der er det pussig i 2008 å se oversikten over Aftenpostens politiske journalister/redaktører på Stortinget: 16 personer, 14 av dem er menn. Nå jobber Solveig Ruud for to, men allikevel. I tillegg er det Christine Engh som lyser opp et ellers mannstungt panel på pamfletten til Presselosjen. (Min gamle arbeidsplass Dagsavisen har for eksempel klart flertall kvinner som skriver om politikk)
Aftenpostens stortingsreportere får ledertreffene i Edda Media eller Oslo redaktørforening (for å ta de to siste litt mannstunge forsamlingene jeg har deltatt i) til å stå fram som møter i likestillingskommisjonen til sammenligning.
Jeg lurte litt på om A-pressens ansvarlige redaktører også kom litt dårlig ut i den dimensjonen, men en liten sjekk viste at der er det et par redaktører blant dagsavisene (Rana Blad og Finnmarken), og en håndfull til blant fådagersavisene.
Edda har kvinnelig redaktør i noen av sine større aviser, Sunnmørsposten og Østlandets blad, og også endel i de litt mindre titlene. Og i Media-Norge er det for tiden veldig sterk likestilling, med nyutnvente Trine Eilertsen i Bergens Tidende og Hilde Haugsgjerd som konstituert redaktør i Aftenposten.
Men jeg har selvsagt ikke oversikt over alle miljøer, så det kan hende det ligger noen enda mer mannstunge miljøer i skjul. Kom gjerne med innspill.

Kanskje ikke det beste billedbeviset


Det er ikke meningen å henge ut Moss Avis, avisen er en av de mellomstore lokalavisene som har vokst mest på nett det siste året. Men det var fristende å legge ut den fine koblingen mellom tittel og bilde.
Bakken er forøvrig oppvekstbakken til kona i litt flate Son, og det er litt fint å se at den holder stand mot både klimaendringer og økte forventninger til alpinanlegg.
Dette er forøvrig min premiere i forhold til å legge ut skjermdumper, ja bilder i det hele tatt, på denne bloggen. Til nå har det mest blitt på lesernes avis på dt.no

onsdag 10. desember 2008

Det bratte året 2008

Her er min årlige artikkel til bladet Norsk klatring over høydepunktene for klatringen i 2008 sett fra Norge. Bladet er selvsagt til salgs i Narvesen, og har også et eget nettsted.

2008 vil for alltid bli husket for tragedien på K2. Men ved siden av denne tragedien, har det også vært et fantastisk år for norske klatreprestasjoner.

Det er umulig å lage en oppsummering av klatreåret 2008 uten å starte med ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom. Nå er det dessverre vanlig at det omkommer en klatrer i løpet av et år, og det er like trist hver gang. Forskjellen i år er at det er en av de mest kjente klatrerne som har omkommet, på et av de mest kjente klatrefjellene, i en av de største klatreulykkene. Det har gitt ulykken en ekstra dimensjon og oppmerksomhet.
Men tross ulykken er det blitt klatret mer og hardere i 2008 enn noensinne. Her er noen av de mest markante klatrerne og prestasjonene som i større eller mindre grad har flyttet klatringen opp på et nytt nivå.

Magnus Midtbø
Nok et år har Magnus Midtbø overgått alle prestasjoner fra nordiske klatrere. I år er det enda vanskeligere enn før å ramse opp prestasjonene.
Utendørs har han som en av de ytterst få i verden gått graden 9a+, La Novena enmienda i Santa Linya. Det er bare et hakk under den vanskeligste graden som finnes, og bare et titalls klatrere er på dette nivået. Aldri tidligere har en norsk klatrere vært så nære det absolutte toppnivået. Med en 9a rute til i år, Kinematix i Frankrike, og totalt åtte ruter fra 8c og oppover er han i en helt egen klasse.
Konkurranseklatringen har hatt et like viktig gjennombrudd i år:
Finale i VM, femteplass sammenlagt i den mest prestisjetunge klatrekonkurransen i Arco, med en tredjeplass i onsight. Tredjeplass i Dima Rock marster, og flere finaleplasser i verdenscupen bekrefter at han er blant verdens ti beste klatrere – selv om det har buttet litt i noen konkurranser i høst. .
I tillegg gikk han bulderen Gjeddehenget, 8b/b+, i Matre. En av Norges hardeste buldre, helt til et tak brakk av og gjorde bulderen lettere.

Andre sterke herrer:
* Bergenseren Andreas Hetland Olsen har i all stillhet hatt et år som overgår alt det norske buldrere har prestert av harde buldre. Ikke bare har han etablert seg helt i toppen med å gå Madiba (grad 8B+) i Rocklands i Sør-Afrika, men han har også gått et dusin ruter fra 8A+ og oppover i 2008. Eivind Wang har tidligere gått en like hardt gradert rute i Rocklands, og gått en selv på Hell. Og Magnus Midtbø gikk en omtrent like hardt gradert en.
Hetland Olsen har også flashet en bulder gradert 8A, og er muligens den første som har gjort det.

Hannah Midtbø
Hannah Midtbø stod for en av årets overraskelser i konkurranseklatringen da hun ble nummer 3 i EM i buldring i oktober. Det er et resultat på et helt annet nivå enn tidligere, selv om seieren i buldrekonkurranser har vist at hun holder høyt nivå. 15.plass i årets siste verdenscup bekrefter at hun har blitt en av de gode konkurranseklatrerne. 18-åringen markerte seg for alvor da hun for to år siden ble den beste av jentene, og da hun i fjor tangerte det norske toppnivået med å gå 9-/9 i tillegg til å vinne nordisk mesterskap i både tauklatring og buldring.

Andre sterke jenter:
* Therese Johansen viste også i år at hun er en av Nordens sterkeste jenter. Hun gikk sin andre bulder gradert 7C+, bare et par andre jenter i Norden har vært på den graden.
* Eva Helgø ble med i den eksklusive klubben av kvinner som har klatret 9-/9 da hun i høst klatret Hells Angeles på Hell. Denne ruten var tidligere gradert ni. Graden er tidligere bare gått av Linn Karin Stendal, Therese Johansen og Hannah Midtbø. Det nordiske toppnivået på ruter er representert med Malin Holmberg, som i år klatret grad 9 og grad 9- i første forsøk.
* To kvinner har etablert seg med bestigninger av naturlig sikrede ruter. Kristina Pålsgård Nordhaug klatret Abrakadabra (grad 8/8+) på Lilla Galgberget, mens Sunniva Hoel Aas gikk Ibens bok (grad 8) på Ulorna. Begge rutene ligger i Bohuslen.

Alpinisme
K2-tragedien
Sjelden har det blitt klarere hvor meningsløs Himalaya-klatringen er når Rolf Bae omkommer samme dag som kona Cecilie Skog og Lars Nessa når toppen av K2. Da Bae omkom i israset som utløste en av de mest dødelige dagene i Himalaya-klatringen, så forsvant hele poenget i det som ellers ville vært en av de største begivenhetene i norsk høyfjellsklatring.
Skog er en av de ytterst få kvinnene som har besteget K2, og som i tillegg har vært på verdens to høyeste topper. Hvis det hadde betydd noe, så gjorde bestigningen Skog til en av verdens mer markante eventyrere med turer til verdens to høyeste fjell og de to polene. Nå betyr det ingenting.
Med bestigningen av K2 er det nå bare en håndfull topper over 8000 meter som ikke er besteget av nordmenn. Den høyeste er Kanchenjunga, som Jørgen Aamodt ikke helt nådde til topps på i sitt forsøk på å komme opp og stå på ski ned nå i oktober sammen med svenske Fredrik Ericsson.

Trango-repetisjonen
Trango er et av verdens fineste fjell, og norske klatrere har et helt spesielt forhold til fjellet.
Repetisjonen av norskeruta i våres fra Stein-Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og nå avdøde Rolf Bae er den første skikkelige repetisjonen av den mytiske bestigningen i 1984. 84-bestigningen var både den fremste og mest tragiske prestasjonen i norsk klatrehistorie siden Hans Christian Doseth og Finn Dæhli omkom på vei ned fra den teknisk vanskeligste ruta i Himalaya på en av verdens største vegger.
I tillegg har vi nyturen opp til Trango Pulpit i 1999, som også innebar noe av den mest krevende tekniske klatringen i høyden.
Trango ble repetert i god stil og bekrefter sammen med andre turer at det kanskje aldri har vært så mange dyktige og pågående alpinister i Norge, på høyde med gullalderen tidlig på 80-tallet. At repetisjonen fikk så mye internasjonal oppmerksomhet viser også at nivået ikke har endret seg så mye de siste tiårene i forhold til alpinisme som i forhold til sportsklatring.

Andre markante høyfjellsturer
I år har to taulag gjort spennende bestigninger i Alaska.
* Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter, sannsynligvis den hardeste ruten i området gått av nordmenn på en generasjon. Ruten er en av de krevende klassikerne i med klatring opp til A3, og har Alaska grad 6. De to fikk også klatret to ruter i Ruth Gorge: Shaken not stirred og Ham and eggs.
For Sæland var dette enda en imponerende bestigning på en allerede lang liste fra Kjerag til Cerro Torre og gode forsøk i Himalaya. Ole Lied har tidligere markert seg med førstebestigning på Baffin Island i fjor.
* Nils Nielsen og Eilif Ruud gikk en ny rute i Ruth Gorge i Alaska, Kuriositeten, en 800 meter høy rute som involverte bratt is. De to gikk også Ham and Eggs på Mooses Tooth.
* Bjørn-Eivind Årtun og Marius Olsen klatret Exocet på Cerro Standhardt i Patagonia i november. Ruten er en av de klassiske harde rutene i dette værutsatte området, og en av de få markante norske bestigningen i området.
* 42 år gamle Årtun sørget også for den første fribestigning av Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya sammen med svenske Oscar Alexanderson. Dette er den tredje friruten opp den bratte storveggen.
* Sindre Sæther er ikke bare en av tidenes beste norske sportsklatrere. De siste årene har han og faren Ole Johan Sæther blitt et av de mer produktive storveggsteamene i Norge. I år har de klatret mange spennende harde turer i Trolltindene. Blant annet har de gått en variant av den tsjekkiske vinterruta på Semletind med klatring opp til grad åtte i storveggen. I Semletindveggen har de gått en ny rute gradert 7+. De har også gått Norskeruta i Trollveggen i fri som de første (grad 7-). Og på Hornaksla har de gått Supercrack (grad 8-).

søndag 7. desember 2008

Fattigere julefeiring

Det tradisjonelle julespillet til Den frie evangeliske forsamling i Drammen blir i år ikke besøkt av skoleelever. Ingen av skolene var interessert i å delta etter fjorårets opphetede debatt om elevene burde få oppleve spillet eller ikke.

Formelt handlet debatt i fjor om elevene kunne delta uten foreldrenes samtykke, men i praksis ble det et ja eller nei til om skolene skulle delta. Det endte med at flere skoler avlyste sine besøk da, og full stopp for skolene i år.

Hvis skolene i stedet velger andre arrangementer som formidler det kristne julebudskapet, så er det ikke noe problem. Men hvis skolene lar være å sende elevene av bekvemmelighetshensyn, motvilje eller usikkerhet i møtet med et religiøst budskap, så kan juleopplæringen bli fattigere.

Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.

Dette er ihvertfall ikke et resultat av den nye formålsparagrafen for skolene som Stortinget vedtok fredag. Den gamle kristne paragrafen ble byttet ut med en mer nøytral formulering hvor skolene fremdeles skal bygge på verdiene i den kristne og humanistiske arven. Stortinget samlet seg om at skolene har en plikt til å lære elevene opp i den kristne kulturarven. Der er ikke jula helt ubetydelig.

Opplæring i religion krever en god balanse mellom å formidle den kristne kulturarven i Norge, og samtidig ha like stor respekt for alle religioner. Samtidig må foreldrenes rett til å bestemme over barnas religiøse påvirkning respekteres. Men dette lar seg kombinere uten å måtte ty til en nulling av den kristne dimensjonen.

Jula har mange dimensjoner, og for familiene kan det ene være like bra som det andre. Men for skolene er det viktig å fange opp og få fram det kristne julebudskapet, også slik den formidles i praksis.
Leder i Drammens Tidende, mandag 8. desember 2008