John Henry Nilssen har den siste uka både klatret grad 9, og husk at vi snakker om februar her, og vunnet norgescupen i Stavanger lørdag.
Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.
Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.
Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.
Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.
søndag 27. februar 2011
lørdag 26. februar 2011
Helgens to ytterpunkter i klatreverden
Mens Norges KLatreforbund arrangerer norgescup for et førtitalls mer eller mindre unge konkurranseklatrere i den imponerende nye innendørsveggen i Arena Sørmarka, så er det en klatremessig motpart som finner sted i Lofoten. Der arrangerer Norsk Tindeklub igjen et alpintreff for internasjonale alpinister. Og i Rjukan er det isklatrefestival laget av de entusiastiske fastboende, med gode eksterne bidrag.
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
onsdag 23. februar 2011
Tenk å vokse opp med slike vegger
Jeg må innrømme at jeg nesten får litt hjemlengsel til Stavanger når jeg ser hva slags innevegg som er bygd i byen. Til helgen er det norgescup, en passende knagg å utøse litt misunnelse på.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
tirsdag 22. februar 2011
Gikk Eiger på 12 timer, sak 2
Jeg har sist uke blogget om Eiger-bestigningen til Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen. Nå har Nils skrevet detaljert om turen på sin blogg, hvor det går fram at de brukte 12 timer på den 1600 meter høye ruta, og gikk alt unntatt en håndfull taulengder med løpende sikringer. med andre ord klatret de bare de vanskeligste og bratteste taulengder med vanlig sikringsteknikk. Det er ganske mye raskere enn de to tidligere norske flerdagersbestigningene, men som Nils skriver selv fire ganger saktene enn den sveitsiske maskinen Ueli Steck, som satte ny rekord i fjor og med en påfølgende en fantastisk You tube video .
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
mandag 21. februar 2011
Martin Olslund fosser fram på is
Martin Skaar Olslund har gjort en serie med fossebestigninger som bare bekrefter at 18-åringen er et av mest allside klatretalentene vi har. I går la han ut en haug med bilder på Picasa som viser noen av de mange stilige turene
- Førstebestigning av Juvlisøyla WI6 sammen med Fredrik Moell, en bratt søyle ikke så langt fra Martins hjemby Kongsberg.
- Code Red WI6+ sammen med Andreas Klarström og Mikjel Thorsrud, en 300 meter høy foss i Setesdal som har fått to bestigninger i vinter.
- Førstebestigning av Solfesten WI6/M7 i Rjukan med Thilo Schröter. Bestigningen endte med at et snøskred ga Thilo et kjempefall og en knekt skuldersom nådde riksnyhetene. Her er Thilos bloggpost om turen og ulykken.
- Solbærtoddy i Rjukan med to engelske klatrere. Den over ti år gamle ruta står i WI7, men nå var det endel mix og lettere ifølge Olslund.
- Førstebestigning av Lithium WI5 til høyre for Hydnefossen i Hemsedal sammen med Mikjel Thorsrud. Fører på http://www.isklatring.no/.
- I tillegg kommer repetisjoner av litt vanskelige klassikere i Rjukan som Lipton (to ganger) WI6 og Haugsfossem, samt Kjørlifossen i Lærdal.
Alt i alt en svært imponerende vinter av en gymnasiast som sikkert har et visst karakterpress og begrenset med fraværsmuligheter.
Olslund hadde et kjempeår i fjor med både bestigning av grad 9 på Maraton på Damtjern, første nordmann som fribesteg Skjoldet (grad 8) med supersvensken og norgesstudenten Andreas Klaström, juniornorgesmester og andre imponerende prestasjober (blant annet andreplass i Drammen klatreklubbs buldrekonkurranse).
torsdag 17. februar 2011
Noen fine norske klatrevideoer og klatreblogger
Slenger ut et par lenker som jeg ikke har sett før, selv om noe av det er lagt ut for en stund siden.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
onsdag 16. februar 2011
Ny norsk vinterbestigning av Eigers nordvegg
Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen har nylig gått nordveggen på Eiger i Sveits.
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Nytt bidrag til historien om kappbestigningen av Trollveggen
Her kommer en beskrivelse fra førstebestigningen av Rimmon-ruta i Trollveggen fra Tony Howards kommende bok.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
tirsdag 15. februar 2011
Thomas Meling går nordpilaren på Fitzroy i Patagonia
Thomas Meling klatret sammen med svenske Magnus Eriksson sist uke nordpilaren på Fitzroy via ”Mate, Porro y todo lo demas”, og fulgte Cassarotto-ruta til toppen av det høyeste fjellet i Patagonia.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
tirsdag 8. februar 2011
Video av beste kvinneklatrer - laget av en ganske sterk journalist
Tina Johnsen Hafsaas er intervjuet og filmet VGNett, eller VGTV som de også kaller seg. Fint intervju hvor Tina cruiser opp og ned Vulkan-veggen i Oslo.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.