Magnus Midtbø runder av året som den største videoblogger på You tube av alle klatrere med 109000 abonnenter halvannet år etter at han startet.
Jeg kan heller ikke se andre norske idrettsutøvere som har flere abonnenter på sine videobloggere. Magnus slår alt fra Høsflot Klæbo til Funkygine på video med god margin.
Magnus har også større rekkevidde enn alle andre klatrekanaler etter Epic TV, som har drøyt 20000 flere følgere men som også har holdt på i flere år.
Med denne farten kan han snart bli den største klatrekanalen. Han er langt større enn det internasjonale sportsklatreforbundets kanal, som blant annet livesender alle verdenscupene og andre store konkurranser. Han er også større enn det amerikanske klatreforbundet og diverse youtube-blogger - selv om konkurransen kan bli hard fra Adam Ondra sin nye kanal hvis han klarer å følge opp den solide starten fra sin reise i USA i høst. Såvidt jeg kan se er det Magnus sin samarbeidspartner Eric Karlsson med 89000 abonnenter som er nærmest Magnus, og det er bare Petzl av de store klatreprodusentene som nærmer seg Magnus sin posisjon.
Dermed er det morsomt å se at Magnus lykkes med sitt videoprosjekt etter at han la opp som en av verdens beste konkurranseklatrere gjennom et tiår. Alle som har fulgt Magnus gjennom sine 138 videoblogginnlegg vet at det har kostet mye tid og svette. Hans siste blogg, hvor han går alle de 100 bulderne på Oslo klatresenter, bare bekrefter at Magnus jobber for sine videoer. Siden kommunikasjon er jobben min, så er det gøy å se hvordan Magnus har fulgt mange gode oppskrifter for å lykkes - fra å skape unikt og godt innhold, satse internasjonalt og samarbeide med andre kanaler på en måte som styrker begge parter.
Magnus treffer godt internasjonalt, og har vel også truffet et stort segment utenfor klatringen blant annet gjennom sitt samarbeid med det amerikanske youtube-fenomenet Jujimufu som har seks ganger så mange følgere med sine styrkevideoer.
Ture Bjørgen har med boken "På død og liv" skrevet den komplette historien om den alpine fjellredningen i Norge, fra den første amatørmessige begynnelse til en ganske velorganisert gjeng på over 200 kompetente klatrere samlet gjennom norske alpine redningsgrupper (NARG). Det er en dramatisk og viktig del av norsk klatrehistorie som det er fint å få samlet.
Det er få andre som har det samme sterke utgangspunktet for å skrive denne historien. Ture har vært leder og i stor grad primus i Rogaland Alpine redningsgruppe i omlag to tiår. RAR har hatt flere oppdrag enn noen andre alpine redningsgrupper, med alle basehopperne som har forulykket og skadet seg, med mange og mer anonyme oppdrag for å hente ut omkomne fra selvmord, samt noen få tragiske klatreulykker. Det er flere som har vært sentrale og gjort viktige bidrag for norsk alpinredning, men få kan matche den erfaringen som den harde kjernen i Rogaland Alpine redningsgruppe dessverre har skaffet seg.
Han har skrevet deler av boken i samarbeid med Sindre Bø, som har vært med i redningsgruppen i mange år og blant annet fått Forsvarets medalje for edel dåd for en av aksjonene. Sindre er også en viktig stemme i diskusjonen om risiko i klatring og redningsarbeid.
Ture har skrevet en sterk bok om denne viktige delen av fjellredningsarbeidet, hvor de alpine gruppene er klatremiljøenes viktigste bidrag til samfunnet, og hvor redningstjenesten i Norge er helt avhengig av den spesialiserte kompetansen som gode og trente klatrere i samarbeid med redningshelikoptre kan gi.
Boka er først og fremst en tilnærmet komplett gjennomgang av alle redningsaksjonene som har fått betydning for utviklingen av den alpine redningstjenesten, med mye viktig historie det er bra at nå er samlet i en bok, fra Rulten til Trollveggen, Storen og etterhvert Kjerag osv.
Noen av historiene er så utrolige at man ikke helt kan fatte det, blant annet da en stor gjeng ganske unge klatrere ble satt til en av de mest krevende og dramatiske oppdragene i bratt lende med å hente ut de omkomne fra en flystyrt i Nord-Norge. Her kommer ikke Forsvaret spesielt heldig ut med sine vurderingen hvor all risiko og psykiske belastning med å omgås de omkomne lempes over på frivillige klatrere uten særlig spesialtrening og opplæring i den oppgaven. Først når deltakerne i redningsoperasjonen 40 år etter får sin velfortjente medalje for innsatsen får Forsvaret ryddet litt opp i ettertid.
Han tar naturlig nok også for seg mange av aksjonene til RAR, både de mange spektakulære som har vært godt kjent i media og de som har fått mindre oppmerksomhet - blant annet de svært krevende oppdragene med å hente ut omkomne som har tatt sitt eget liv. Han skriver også om de andre medlemmene av RAR som har omkommet i ulike sammenhenger, fra klatreulykker til kreft og selvmord. Dette klatremiljøet opplevde på få år flere tragiske dødsfall.
Ture gjør også mange viktige refleksjoner om risiko både knyttet til klatring og andre bratte aktiviteter, i redningsarbeidet og ellers i klatringen. Det gjelder spesielt etter ulykken for snart syv år siden hvor RAR-medlem Stein Ivar Gravdal omkom i Kjerag sammen med Bjørn-Eivind Årtun.
Det er også viktig å lese Bjørgens ganske krasse betraktninger om holdning til risiko og til dels også menneskesyn i sentrale miljøer i basehoppermiljøet i de tidlige fasene på 90-tallet blant annet.
Det er også en interessant historisk linje i boka om hvordan denne delen av redningstjensten i Norge har utviklet seg fra den spede uorganiserte begynnelse i Lofoten, Romsdal og andre steder og alle rundene til dagens ganske godt organiserte samling av Norske alpine redningsgrupper. Han ser både på den frivillige siden, med utviklingen og til dels også uenighetene mellom ulike aktører som lokale miljøer, Røde Kors og Norsk Tindeklub, og på samspillet med de offentlige redningsaktørene med 330-skvadronen, Hovedredningssentralen og Justisdepartementet.
Ture skriver åpent og ærlig på dette, og tar opp opptil flere svært pinlige episoder hvordan denne innsatsen har vært svært lemfeldig verdsatt av. Samtidig er han tydelig på det gode samarbeidet som har oppstått i dag og verdien av å ha en frivillig redningstjeneste hvor den høyt spesialiserte klatrekompetansen til NARG er et viktig element når det blir bratt. Bjørgen beskriver denne utviklingen godt, men nok også tydelig fra sitt ståsted og med egne vurderinger. Det er ikke gitt at alle andre aktører vil oppfatte dette som en objektiv historiefortelling. Men det gjør den også til en tydelig og engasjerende bok.
Det er en svært omfattende bok, det er en bok full av viktige historier som er sterkt beskrevet, og i den norske klatrehistorien er det en viktig og dramatisk bok. Ture Bjørgen og forlaget Fri flyt fortjener all ære for å denne kraftinnsatsen. Den er lett og spennende å lese. Men også såpass omfangsrik at forlaget hadde tjent på å hjelpe forfatteren til å bli noen hakk mer konsis og litt mindre springende. Det er derfor man har forlag og redaktører. Men det er litt pirk i en viktig og spennende utgivelse som forteller om en unik side ved klatremiljøet fra Tromsø i nord til Stavanger i Sørvest.
Jeg er selvsagt ikke helt nøytral i mine vurderinger, siden jeg var med i den første spede fasen med redningsgruppe til Bratte Rogalands Venner og Hjelpekorpset i Stavanger på 80-tallet da, vi bortsett fra å snublet over et likfunn på en klatretur, heldigvis bare hadde mer eller mindre vellykkede forsøk på å redde sauer fra skårfester. Og jeg har kjent Ture og klatret mye med Sindre Bø, og har vært god venn og på turer med mange av de som har vært med i RAR og i de andre alpine redningsgruppene. Og nå jobber jeg i Røde Kors, hvor det også er en sterk interesse for fjellredningstjenesten. Men også for andre klatrere, og alle som er opptatt av redningsarbeid, så bør dette være en viktig og ikke minst engasjerende og spennende bok.
Ingen norsk klatrer over 20 år stilte opp i Nordisk mesterskap i tauklatring, men som vanlig tok juniorene ansvar i sine klasser.
Lisa Marie Kvandahl tok sølv etter Sveriges verdenscupklatrer Kaja Rosen. Hun ble også juniormester i eldste juniorklasse, og tok dermed sitt sjette nordiske mesterskap som junior på rad.
Og med søstrene Mia og Emma Støver Wollebæk i spissen tok de norske juniorjentene fem av seks medaljer i de to yngste klassene.
Emma slo for en gangs skyld Sunniva Øvre-Eide, og med Edel Lemvik på tredje så fordelte de som vanlig pallen mellom seg i den yngste klassen. Mia slo Ingrid Kindlihagen i eldre junior, og med Tuva Eik Haave på en fin fjerde.
Leo Chiba og Albert Suthurst tok andre og tredje i eldre junior herrer etter svenske Olaf Morsing, som nok var favoritt. Med Ørjan Rødland Vaage og Tobias Reidel i finalen ble den totalt sett dominert av de norske.
Theodor Kirkebø tok tredje og Lars Matre fjerde i yngre junior herrer hvor kvalikkruta skilte endre og tredjeplassen.
I seniorklassen var 19 år gamle Lisa-Marie Kvandahl eldste norske deltaker, og hun klatret til sølv rett bak Kaja Rosen, som har vært solid i verdenscupen tidligere. Her tok 18 år gamle Signe Ingvarda Øye en sterk femteplass.
Juniorklatrer Hauk Lem var eneste norske deltaker i seniorklassen, og kom akkurat ikke til finalen.
Kolsås klatreklubb tok tre gull i årets siste norgescup i klatring i Haugesund i helgen. Trondheim KK, Grenland KK og Bratte Rogalands Venner tok én seier hver.
I Haugesund var som vanlig juniorklassene godt representert, mens det er all grunn til å rose de få som deltok i seniorklassene i begge klasser.
I de yngste klassene vant Theodor Kirkebø fra Kolsås KK og Sunniva Øvre-Eide fra Grenland KK, slik de har gjort endel gjennom året. I den herreklassen tok Lars Matre fra BRV sølv, mens Trym Skuggen Landmark var den eneste fra 2005-generasjonen som tok medalje med sin 3. plass. I samme kvinneklasse var det det vanlige trekløveret med Emma Støver Wollebæk fra Trondheim på andre og Edel Lemvik på tredje.
I eldre senior var det også to vante vinnere:
Mia Støver Wollebæk vinner foran Maria Aagard Lauridsen fra Lillehammer KK og Ingrid Kindlihagen fra Haugaland KL. Hauk Lem fra Kolsås KK vant foran Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland KL og Tobias Reidel fra Oslo klatreklubb.
I seniorklassen var det en utfordring med antall deltakere i begge klasser, og i praksis på nivået i herreklassen der ingen av de 14 beste fra NM deltok. Dette er den samme utfordringen som under forrige Norgescup i Leknes. Desto større grunn til å rose deltakerne som stilte. I kvinneklassen vant Lisa-Marie Kvandahl fra Kolsås KK foran Sunniva Haave fra Oslo klatreklubb og Tuva Stavø fra Trondheim. Flere deltakere var det ikke, men til gjengjeld var de to beste også blant de tre beste i NM for et par helger siden. I herreklassen vant Jan Eivind Danielsen fra BRV foran Sjur Barndon fra Bergen KK og Håkon Namtvedt fra Haugaland Kl.
Thilo Schröter vant finalen i Nordisk mesterskap i buldring i Gøteborg søndag på å være den eneste som gikk de tre første bulderne, og han falt på topptaket på den siste. Dermed forsvarte han sin tittel fra i fjor.
Sunniva Eik Haave var et millisekund unna seier, da hun hadde begge hendene på topptaket på den første bulderen og mistet litt kontroll og falt før toppen var godkjent. Etter tre buldre var hun den eneste som hadde gått en eneste bulder. Svenske Katrin Amman vant på en falsh av siste bulder.
Det var svært få andre norske deltakere. Av de andre gode seniorbuldrerne i Norge deltok førsteårssenior Markus Bulow-Berntsen fra Drammen Klatreklubb med en 15. plass, han hadde sitt gjennombrudd i NM tidligere i år med bronsje. Men ingen andre av de andre som har gjort det bra de siste årene deltok. Juniorklatrer Albert Suthurs viste at han ikke bare er en av de beste juniorene i Norden, men også vil bite fra seg i seniorklassen med en fin tiendeplass.
Sunniva var den eneste av de gode norske buldrerne som deltok, og hun viste sitt nivå da hun tidligere i våres klart vant konkurransen i det svenske mesterskapet. Verken Tina eller Hannah eller Maria eller Mie eller noen av de andre seniorfinalistene fra de siste årene i norske konkurranser deltok. Derimot var juniorene Ingrid Kindlihagen med og tok en sterkt niendeplass og Regine Storå en like sterk 11. plass. Lover bra.
Arrangementmessig så det bra ut som senter og bulderne, selv om det nok var skrudd hardt i kvinneklassen med tanke på at såpass mange andre av gode norske buldrere utenom Sunniva ikke stilte. Et stilig system for liveskåring av resultater gjorde det mulig å få oppdatert informasjon om stillingen. Det har ofte vært mangelvare.
Sånn helt på siden av det sportslige så er det synd at arrangementet var så lite synlig, og at det var så hjelpeløst med tanke på å gi alle klatresportsinteresserte en mulighet til å følge med.
Svenskene framstår dessverre fremdeles som amatører når det gjelder å formidle klatresporten der resten av verden for lengst har innført god livestreaming. Det var dårlig markedsføring av streamen, nesten umulig å finne på You-tube, det svenske klatreforbundet var helt på bærtur gjennom helga og fikk aldri lagt ut en lenke til streamen selv ikke i nettsaken om at man kunne følge konkurransen live, og det største nettstedet 8a.nu la ikke ut streaming-lenke. Streamen var uten lyd til det gjenstod en bulder, helt uten kommentering og generelt sett uten fokus på de utøverne som faktisk kunne vinne. Helt merkelig med tanke på at vi er i 2019 i et av verdens mest digitale land. Osv.
Tina vinner overlegent sin sjette gullmedalje i Senior-NM på led. Det er alle hun har deltatt i som senior, minus noen år med skade og sykdom.
Martin Mobråten vinner sitt først NM-gull på led, i en av sine få opptredener som konkurranseklatrer på led.
Det var helt klart mest spennende i senior herrer, som var uten tydelige favoritter etter at Magnus Midtbø ga seg for to år siden. Martin Mobråten fra Trondheim KK vant, to år etter at han tok sølv bak Magnus Midtbø og etter mange år som ruteskruer. Thilo Schröter fra Kolsås KK klatrer like høyt som vinneren, andre år på rad, men tapte på litt dårligere kvalikk. Dermed har han buldre-gull og led-sølv, imponerende.
Den største overraskelsen var kanskje at Håvard Helgesen fra Sogndal KK fikk tredjeplass etter å ha markert styrke på sin gamle hjemmebane etter at han var den eneste som toppet begge kvalikkrutene, og etter å ha droppet ut av konkurranseklatring et års tid. En mann for framtiden, hvis han vil konkurrere.
Kvinneklassen var aldri spennende. Tina fra Kolsås KK var den eneste som dro seg gjennom cruxet og toppet ruta som stoppet flertallet av kvinnene og eldre junior herrer-finalistene. Hun har hun vunnet alle NM i led som hun har deltatt i siden hun som 16-åring vant i 2010.
Hun og de andre to kvinne-vinnerne vant også NM i buldring i Stavanger i mai, mens ingen av herreklassene har samme vinner i begge NM - selv om Thilo var svært nærme da.
Maria Davies Sandbu fra Trondheim KK tok sølv foran Lisa-Maria Kvandahl fra Kolsås KK. Maria har dermed også en av de mest imponerende samling av gull, sølv og bronsje i led og buldring, spesielt med tanke på at hun har konkurrert hardt mot de to andre beste norske klatrerne gjennom tidene (Tina og Hannah Midtbø).
Forhåndsfavorittene Hauk Lem fra Kolsås KK og Mia Støver Wollebæk fra Trondheim vant eldre junior klart. Begge gjentok dermed seierne fra i fjor, samt at Mia også vant buldregull i år og også vant yngre junior to år på rad i 2015 og 2016. Hauk tok i tillegg sølv i buldre-NM i mai.
Hos kvinnene tok NTG-elevene i Lillehammer, Marie Aagard Lauridsen og Signe Øye de to neste plassene, mens Jens Kristian Hagaseth Aasmundsen fra Oslo KK, som også går på NTG på Lillehammer, tok sølv foran to år yngre Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland KK:
Sunniva Øvre-Eide fra Grenland KK avgjorde yngre juniorduellen, et halvt flytt foran Edel Lemvik fra BRV. Emma Støver Wollebæk fra Trondheim tok tredjeplassen, disse tre pleier å dele på pallen i denne klassen.
Tid avgjorde yngre junior-klassen for herrer etter at to toppet alle rutene i kvalifisering og finale. Lars Matre fra BRV klatret raskere enn Theodor Kirkebø fra Kolsås KK. Her markerte førsteårsjunior Trym Skuggen Landmark fra Kolsås KK seg med tredjeplassen.
Kolsås beste beste klubb, foran Trondheim. Det er litt mindre overlegent enn tidligere, og viser kanskje en litt større bredde enn de siste årene.
(Hvis jeg skulle være frimodig og etterlyst en klubb, så må det være Bergen KK - som har noen av de sterkeste konkurransetradisjonene, som ikke hadde noen senior kvinner på deltakerlista, og som ser ut til å ha sovet litt i timen når det gjelder samlet juniorsatsing selv om det var flere gode enkeltutøvere som klatret bra).
Det har vel aldri vært samlet flere klatrere som har ledet 8c eller hardere i et NM i klatring for herrer. Med 97 påmeldte ser det også ut til å bli tidenes største NM i led. Så NM i klatring i helga i den flotte og store veggen i Sogndal ser ut til å bli et knall arrangement.
Lørdag er det led, søndag er det speed. Her er en gjennomgang av favorittene i led-klatring, siden speed uansett er en fersk idrett som nesten ingen trener systematisk til og det nesten ikke finnes gode treningsmuligheter.
Herrer senior
John Henry Nilssen fra BRV og Thilo Schröter fra Kolsås KK er to favoritter i år også, etter at John Henry vant med minst mulig margin ifjor foran Thilo. I fjor var resten av finalen stort sett representanter fra Old Boys klassen til Bratte Rogalands Venner. I år får de langt tøffere konkurranse av klatrere som har klatret harde ruter eller har vært blant de beste konkurranseklatrerne. Blir det pumpende, så vinner John Henry, blir det et crux som avgjør så har nok Thilo en større fordel.
Finalen kan bli en oppvisning av de sterkeste ruteklatrerne de siste årene som stiller i konkurranser. Henning Wang og Martin Mobråten kommer rett fra harde bestigninger opp til 8c/8c+ i Hanshelleren i Flatanger. Fra Bergen kommer Endre Evensen, som alltid klatrer bra i konkurranser og Leo Ketil Bøe, tidligere nordisk juniorvinner som har vært ute med skade en periode. Flere av de andre gode juniorene de siste årene stiller også i seniorklassen, som Jon Pål Hamre, Håvard Helgesen og Kristoffer Klev. Storebror og NM-vinnner i buldring Tarjei Hamre stiller også.
Stian Christophersen stiller også sterkt, som etter mange år i toppen av norsk klatring nettopp har onsightet sin første 8b. Og evigunge Jarle Kalland fra Sogndal, som også har gått 8c, er alltid en finalekandidat. For å nevne noen.
Selvsagt mangler tidenes beste norske sports- og konkurranseklatrer Magnus Midtbø i feltet etter at han har sluttet med konkurranser, og en superklatrer som Sindre Sæther hadde det også vært spennende å se. Men selv uten Magnus er nok dette et av de beste feltet noensinne, selv om det ikke er mer enn to år siden mange av de sammme møtes i Orkdal i et nesten like sterkt felt.
Kvinner senior
På kvinnesiden er Tina Johnsen Hafsaas en åpenbar favoritt etter sine mange semifinaler i verdenscupen. Men hun får også et sterkt felt med seg til finalen, med Maria Davies Sandbu som en sterk medaljekandidat med en fersk bestigning av 8b+ i Hanshelleren i Flatanger. Det er også mangeårig nordisk juniormester Lisa-Marie Ellingsgård Kvandahl.
Sunniva Haave stiller med buldrestyrke, to kommer rett fra 9- bestigninger på Kalymnos, eller mye sterk klatring i flere år som Ragnhild Eriksrud.
Men flere sterke navn er dessverre ikke med, som blant Eline Nesheim, som også har gått 8b+ i år.
I juniorklassen stiller stort sett de vante favorittene, med ett og annet unntak.
Yngre junior kvinner:
Sunniva Øvre-Øide fra Grenland KK er favoritt foran Emma Wollebæk fra Trondheim KK og Edel Lemvik fra Bratte Rogalands Venner. Det er en sjelden sterk troika som har dominert nasjonale konkurranser og gjør det sterkere og sterkere internasjonalt. Det er også flere andre gode finalister, og hvor kanskje førsteårsjunior Elise Frantzen Olsen fra Lillehammer kan gjøre det sterkt.
Eldre junior kvinner:
Mia Støver Wollebæk fra Trondheim KK er klar favoritt i eldre junior, selv om hun ble skadet i Junior-VM i Moskva på sensommeren. Det er mer åpent bak henne, men Ingrid Kindlihagen har rutine til å gjøre det bra. Søstrene Marie og Oda Aagard Lauridsen er sterke kandidater. Etter dem er også Amanda Buer Pettersen og Tuva Eik Haave fra Oslo klatreklubb og Signe Ingvarda Øye fra Lillehammer KK og Solveig Midttun fra bergen KK er gode finalekandidater etter sterk konkurranseklatring i høst.
Yngre junior herrer:
Theodor Kirkebø fra Kolsås KK er en åpenbar kandidat til seieren, særlig siden hans sterkeste konkurrent i de siste stevnene, Per Ravlo-Caspersen, ikke kan stille. Det gjør det mer åpent, men Lars Matre fra BRV og Trym Skuggen Landmark er to pallkandidater. Dette er også den minste klassen, og det kan også komme helt nye klatrere her som ikke har markert seg før
Eldre junior herrer:
Dette er en veldig åpen klasse, selv om Hauk Lem fra Kolsås KK kanskje har et lite favorittstempel. Andre gode topp-tre kandidater er: Albert Suthurst fra Kolsås KK, Tobias Reidal fra Oslo KK, og fra Tromsø er Leo Chiba en sterk kandidat og vinner av sist Norgescup i led. Målt i resultatene fra uteklatring i høst er Arne Farestveit fra Sogndal også en vinnerkandidat med tanke på sine onsighter av 8a på Kalymnos. Det vil være populært i saftbygda.
Det blir også NM i speed, men der har jeg virkelig ikke peiling.
Said har vært i fronten av nordiske klatring i snart 25 år, og nå har han gjort kanskje sin mest imponerende bestigning med Action Directe i Frankenjura. Dette er kanskje verdens første 9a, og uansett anerkjent som den hardeste rute i verden da den ble gått av legenden Wolfgang Gullich før han døde i en bilulykke.
Said har vel gått 9a i mange år og gikk Papichulo i Spania med grad 9a+, men denne regnes som spesiell på grunn av sine harde enkeltflytt på tynne og bratte en og tofingerhull. Han har også gått over 1000 ruter over grad 9-, ikke så mange som matcher den.
Nå er ikke ruta helt uten "semi-norske" bestigninger, siden den også er repetert av polske Adam Pustelnik, som i flere år har bodd i Norge hvor han blant annet skrur mange av rutene på Oslo klatresenter.
De to supersvenskene Erik og Aleksei gjør en av de mer imponerende forsøkene på å onsighte El Capitan med en svært kjapp bestigning av El Corazon, som er gradert 9-. De to supersterke svenske klatrerne klatrer ruta fra bakken, og Erik har bare ett fall på hele veggen - hvor han leder eller følger alt i fritt.
For det første er dette veldig imponerende å bare gjøre ett fall på ruta, slik Erik klarte selv om halvparten av taulengdene ble gått på topptau. El Capitan aldri har blitt friklatret i første forsøk uten fall. Nå tror jeg Tommy Caldwell har onsightet de fleste selvstendige taulengdene på El Corazon, men da hadde han friklatret resten av ruta som den deler med andre. Uansett imponerende av Grandelius.
Den er også svært imponerende å gå en rute i fri "ground up", hvor man starter fra bakken og ikke øver inn cruxtaulengdene med flytt og sikringer og alt på forhånd før et friforsøk fra bakken. Det innebærer også at begge må gjøre alt det tunge arbeidet med heising og rigging og alt, mens mange som friklatrer veggen har stashet utstyr eller får hjelp av andre underveis. Så dette er i en spesiell bra stil.
El Corazon er forøvrig gått før av svensker med Stefan Wulf og Petter Restorp.
Tina kom også i årets siste konkurranse til semifinalen i verdenscupen. Hun kan følges live fra klokka 7 søndag 28. oktober. Med plassering som nummer 23 er hun en av de første som starter.
Hun kom også til semifinale sist helg i den forrige verdenscupen i Kina.
Klatrebibelen er den første og mest omfattende rendyrkede boken i Norge om trening for klatring. Den er skrevet av to av de mest meritterte klatrerne i Norge, Martin Mobråten og Stian Christophersen. Tittelen kan også antyde også at de også er to av de mer selvsikre, men kvaliteten på innholdet gjør at tittelen ikke er helt fjernt fra sannheten.
Det er blitt en praktbok, og jeg mener også den beste boken som er laget om klatretrening. Den er en selvfølge for alle klatrere som har den minste ambisjon om å bli bedre, og et referanseverk for alle som også har et sterk engasjement for å bli bedre.
Det er flere årsaker til at den er den beste boken laget om klatretrening av alle jeg har sett. (Og det er ikke så få)
Den er svært omfattende med 350 sider fullstappet med bilder og tekst. Så den dekker omtrent alle tema som kan omfattes av klatretrening, fra et godt fokus på teknikk til det fysiske og mentale, og leken og inspirasjonen i det hele.
Den er godt balansert på innholdet hvor det både er god bredde og samtidig en prioritering av det viktigste. Her kan andre bøker være for tynne på viktige tema, eller som mange amerikanske bøker alt for skjevt balansert i innholdet med et for stort fokus på litt lite klatrespesifikke tema som vekttrening, kosthold eller annet.
Den har et godt fokus på klatregleden og balanserer godt viktigheten av leken og miljøet opp mot det mer treningsspesfikke.
Den er lekkert laget med gode og inspirerende eksempler, som ofte mangler i lignende bøker. Det er flotte bilder både for å illustrere innholdet, noe som er sjeldent i slike bøker, og fine bilder av både historiske og nåværende prestasjoner. Og det er fin og ryddig design som gir god plass til bilder og presentasjoner. Mange andre bøker har elendig trykkvalitet, dårlige bilder og ræva design.
Den er oppdatert der mange andre bøker enten er blitt litt gamle, selv om det kan være mye bra i dem fra den tiden, eller hvor forfatterne ikke har tyngde nok på alle områdene.
Denne boka er skrevet av to klatrere som tilsammen overgår de fleste av konkurrentene. De har en tyngde som toppklatrerer begge to både ute og inne i konkurraser og fra buldring og tauklatring. Stian har en fysioterapierfaring som få kan matche, og som landslagstrener og skaper av den norske treningsstigen, mens Martins erfaring som trener og ruteskruer/kursholder osv er svært solid. Og de har kontakter opp mot noen av de beste klatrerne og trenerne, noe boka også bærer preg av.
Å kalle den best i verden er selvsagt en frisk påstand, men jeg har sett gjennom alternativene på nytt og det er vanskelig å se hva som kan matche denne. Jeg tror heller ikke jeg er for preget av at jeg kan være inhabil siden jeg har kjent dem fra de var to ivrige tenåringer i Asker som ofte haiket ut på Damtjern etter skoletid og jobb for snart 20 år siden.
Dekker den alt? Det kommer an på behovene. De største treningsnerdene som vil ha tilpassede programmer og som sikter mer eller mindre realistisk på 8b+ og hardere, får selvsagt ikke alt. Stian og Martin har varslet en versjon om det senere. Det er også slik at det er gode onlineressurser med videoer og personlig oppfølgingsprogrammer som gir en mer tilpasset oppfølging. Er man primært interessert i klatreskader og forebygging, så er nok Gudmund Grønhaugs bok "Belastningsskader i klatring" en langt mer omfattende gjennomgang som også kan anbefales. Og det erstatter selvsagt ikke det å ha enten gode trenere og et inspirerende miljø - slik boka også vektlegger viktigheten av.
Men som en samlet og inspirerende ressurs for det store flertallet av klatrere som vil utvikle seg, så er det den riktige boka å ha. Ikke minst for alle som i større eller mindre grad fusker i instruktørfaget på diverse sentre, klubber og lignende uten å ha en grunnleggende trenerutdanning eller tyngden av å egen erfaring fra vanskelig klatring.
Den er såpass ferskt og jeg har ikke fått lest alt, og det er garantert ting å pirke på her og der hvis man absolutt ønsker å finne det. Men det er underordnet når helheten i innhold og presentasjon holder så høy kvalitet.
Den selges sikkert etterhvert i diverse klatrebutikker og klatresentre, og er på fjellsport.no, vpg.no og hos klatrebibelen.com selv. Prisen er 499 kroner, men det er mye rart som gir mindre valuta.
Og hvis noen lurer på om dette er et betalt innlegg, så er det ikke tilfelle. Jeg har til og med betalt for boka.
Thilo Schröter ledet i dag Agnes Buen i Sørkedalen, og setter det i grad 9a. Agnes Buen (den går opp til og gjennom en bue selvsagt) er kanskje det siste store etablerte ruteprosjektet i Oslo, og har blitt prøvd av mange av de sterkeste klatrerne på Østlandet i omlag 25 år. Thilo har hatt snaut ti dager i høst (men sikkert endel av dem i ganske varme forhold), og jobbet også med det for to år siden. Ifølge ham selv helt klart det mest krevende han har gått.
Agnes er en ganske kort rute, og bør derfor passe Thilo bra - som blant annet er nordisk mester i buldring.
Dette mener jeg er den hardeste ruta førstebesteget av en nordmann i Norge, Magnus Midtbø har selvsagt både klatret hardere og førstebesteget på denne graden - men i Santa Linya.
Ruta er også den hardeste sør for Trøndelag, bare de mange harde rutene i Hanshelleren i Flatanger og et par-tre Hell er på 9a eller hardere.
Av norske klatrere er det vel også bare Magnus Midtbø og Sindre Sæther som har gått etablerte ruter av denne graden så langt
Tina er trygt på semifinaleplass med n 17. plass etter kvalifiseringen i verdenscupen i tauklatring i Wuijang i Kina. Søndag morgen norsk tid klatrer hun semifinale i det som nærmer seg sesongavslutning.
For Tina var det spenning til siste slutt om hun kunne få visum, og først i siste liten kunne hun kaste seg på flyet. La oss håpe det kan slå positivt ut på tampen av en sesong hvor hun har hatt litt uflaks i konkurransene - i motsetning til fjorårssesongen hvor hun etablerte seg i verdenscupen med flere finaler som første nordiske kvinne og en supersterkt 4. plass.
Martin Mobråten har gått fra buldring til 40 meter lange pumpfester med bestigningen av Nordic Plumber (grad 8c) i Hanshelleren i Flatanger. Han har tidligere gått harde ruter opp til grad 9a, men ifølge instagram stories aldri noe så langt.
Mellom sterk vind og harde regnbyger har også Henning Wang gått Nordic flower første taulengde, grad 8b+, ikke lenge etter at han tidligere i høst gikk Nordic Plumber. Men alle som kjenner Henning regner med at han snart topper 8c-delen av Nordic Flower også.
Her er noen instagrambilder fra Henning, som alltid knall bilder, av begge to.
Mie Kastet klatret den klassisk harde buldreproblemet Brad Pit, buldregrad 7C+ i Stanage i England. Brad Pit var et av de harde problemene da det ble gått for et par tiår siden, og skaper fremdeles interesse når det gås. Mie har vel heller ikke klatret hardere i utlandet, men har buldret 8A i Norge utenfor hjembyen Bergen. Hun har også kommet til semifinale i verdenscupen og vunnet norgescup-konkurranser.
Tina Johnsen Hafsaas klatret førstedelen av ruta Nordic Flower, grad 8b+, på en Flatanger-tur mellom VM og helgens verdencup i Kranj i Slovenia. Maria Davies Sandbu klatret den tidligere i sommer, mens Hannah Midtbø har gått den for noen år siden. Tina har gått flere ruter på denne graden og opp til grad 8c.
Jentene vant alle tre kvinneklassene, og tapetserte pallene i et par av dem, i helgens nordiske mesterskap i buldring for juniorer i Helsinki i Finland.
Emma Støver Wollebæk slo Sunniva Øvre-Eidre og Edel Lemvik i yngste juniorklasse. Her tok de norske jentene også de tre neste klassene, og bekrefter at en gyllen generasjon har etablert seg.
Regine Storå vant foran Tuva Haave i mellomklassen youth A.
Lisa Marie Kvandahl vant juniorklassen, selv etter å ha hatt en skadet fot i store deler av sesongoppkjøringen.
Det ble mindre gull i herreklassene, men flere sterke prestasjoner som bekrefter at i sum er juniorgutta også best i Norden. Ingen av de andre landene dominerte like mye.
Theodor Kirkebø fikk 3. plass i yngste klasse Youth B.
Albert Suthurst og Tobias Reidel fikk 2. og 3. plass i Youth A.
Hauk Lem fikk 2. plass i juniorklassen, bak Samuel Wingårdh, som ble svensk seniormester i buldring i våres.
Henning Wang har gått Nordic Plumber (grad 8c) i Hanshelleren på Flatanger. Jeg tror ruta tidligere bare er gått av Magnus Midtbø av norske klatrere. Dermed har Henning gått en håndfull ruter på denne graden, inkludert hans egen variant "The Troll Hammer" i Hanshelleren, og han har også ledet to 8c+ i Spania.
