Klatring er den sporten som gjør menn mest attraktiv, viser en merkelig studie som sikkert ikke har noe som helst med god forskningsmetodikk å gjøre. Men hva gjør man ikke for å muntre opp bloggen en sen kveldstime, og ikke føler seg sånn veldig interessant etter noen korte runder på kjellerveggen.
Ifølge de 6000 spurte, eller noe sånt noe, så mener litt over halvparten at klatring gjør menn attraktive (jeg bruker bevisst ikke et ord på fire bokstaver som begynner på s og slutter på exy, så slipper vi litt grisete søkemotorlesere her). Det er bedre enn ekstremsporter (hvilke?) og fotball, som følger på plassene bak.
Derimot er studien helt på jorden når den slår fast at menn ikke syns kvinnelige klatrere er så attraktive. Men da har de sikkert ikke spurt klatrerne, og ihvertfall ikke oss som har giftet oss med en som klatret.
Det jeg skriver her er selvsagt ren underholdning, og studien er neppe verdt det litt merkelige nettstedet den er publisert på. Men på den andre side så ligger golf nederst, og det gir jo en viss mening.
fredag 6. august 2010
onsdag 4. august 2010
Hilde Bjørgaas og Hanna Mellin går Hoka hey på Kjerag
Hanna Mellin og Hilde Bjørgaas, det svensk-norske superparet på storvegger, fant seg akkurat nok godværsdager til å få friklatret Kjerag på et par dager i slutten av juli. Dette beskriver Hanna i sin utmerkede blogg Hanna Virrpanna.
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.
Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.
I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.
Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.
Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.
De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.
Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.
I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.
Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.
Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.
De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).
Eivind Wang og Robin Mjelle har også klatret fint og hardt i sommer - to nye 8B-buldre gått
Eivind Wang har klatret det veldig vakre og vanskelige buldreproblemet Ammagamma i Grampians i Australia. Ifølge ham selv var det på den siste dagen på det siste forsøket mens regnbygene satte inn. Ifølge hans glade facebook-melding er det etter hans mening det fineste buldreproblemet på planeten. Graden er omlag font 8B buldregrad.
Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".
Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.
Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.
Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.
Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.
Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.
Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".
Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.
Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.
Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.
Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.
Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.
mandag 2. august 2010
Det er bare å bøye seg i støvet for Sindre Sæther - Arch Wall i fri.
Sindre Sæther har fribesteget Arch Wall i Trollveggen sammen med sin far Ole Johan Sæther. Uten at han skriver så mye om hvor vanskelig det var, så er dette kanskje den mest imponerende bestigningen sommerstid i norske fjell.
Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.
Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.
Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.
Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.
Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.
Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.
Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.
Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.
lørdag 31. juli 2010
Et par stykker som har klatret hardt i sommer
Stian Christophersen ser ut til å ha fått en grei start på ferien i Rocklands i Sør Afrika. Han har lagt inn på 8A.nu en bulder gradert 8B, Black Shadow, en 8A+ og en håndfull 8A så langt. Jeg vet ikke om det bare er en start, eller for hele turen. Uansett imponerende. For de som ikke er helt inne i gradene, så er 8B en buldregradering i det franske systemet som ikke er sammenlignbar med rutegraderingen 8b, som er grad 9 på norsk. Vi har ikke egne norske buldregrader.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
fredag 30. juli 2010
Nye harde ruter fra ungdommen. (del 3)
De beste tenåringsklatrerne bekrefter bare at de er blitt gode til å klatre, slik jeg har omtalt i en bloggpost tidligere i sommer.
En sommertur til Ceuse i Frankrike har ført til at 16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas har gått to nye ruter gradert 9-, og noen flere grad 8+. For de som kjenner Ceuse, så er ikke det alltid et område som er kjent for å gi fra seg rutene lett, selv om Tina skriver "soft" på flere av de hun har gått i andre forsøk. Ifjor klatret hun 8+ i første forsøk, et slags gjennombrudd på de harde rutene.
Det skal bli spennende å se om formen gjør at Tina kan ta noen skritt oppover tabellen på de internasjonale konkurransene som kommer framover.
Martin Skaar Olslund har også vært i Ceuse og gått 9- og flashet en 8+.
Og siden jeg skrev den forrige bloggposten har Jakob Heber Norum og Thilo Schröter gått nye harde ruter opp til grad 9-/9 i Stryn og på Myggveggen litt lengre sør i Sogn og Fjordane. Jakob flashet også en rute gradert 9- i Stryn. De er åpne for at rutene er litt snilt gradert, men det er helt underordnet i forhold til prestasjonen til disse unge guttene, som det ikke finnes maken til i Norden.
En sommertur til Ceuse i Frankrike har ført til at 16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas har gått to nye ruter gradert 9-, og noen flere grad 8+. For de som kjenner Ceuse, så er ikke det alltid et område som er kjent for å gi fra seg rutene lett, selv om Tina skriver "soft" på flere av de hun har gått i andre forsøk. Ifjor klatret hun 8+ i første forsøk, et slags gjennombrudd på de harde rutene.
Det skal bli spennende å se om formen gjør at Tina kan ta noen skritt oppover tabellen på de internasjonale konkurransene som kommer framover.
Martin Skaar Olslund har også vært i Ceuse og gått 9- og flashet en 8+.
Og siden jeg skrev den forrige bloggposten har Jakob Heber Norum og Thilo Schröter gått nye harde ruter opp til grad 9-/9 i Stryn og på Myggveggen litt lengre sør i Sogn og Fjordane. Jakob flashet også en rute gradert 9- i Stryn. De er åpne for at rutene er litt snilt gradert, men det er helt underordnet i forhold til prestasjonen til disse unge guttene, som det ikke finnes maken til i Norden.
onsdag 28. juli 2010
Et støtende par og nye ruter
Det er ikke alle 47-år gamle kvinner som førstebestiger sterkt overhengende off-width riss et sted på åttergraden. Det er ikke alle 56 år gamle menn som førstebestiger 40 meter nye linjer på det beryktede Häller-berget hvor nesten halve ruten knapt er sikret med noe annet et par skyhooks (som navnet sier, en krok hengt over litt fjell og svært luftig sikring). Møt ekteparet Tiegs/Pålsgård, fra Sverige, bosatt i Oslo, men alltid i helger og ferier på hytta i Bohuslän.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
søndag 25. juli 2010
Alt du trenger å vite for klatring i Bohuslän
Klatring i Bohuslen er blitt mer og mer populært. Her er en oversikt og lenkesamling til de viktigste opplysningene man trenger.
Jeg har laget den fordi det er tydeligvis mange som ikke har oversikt over hva som er best å gjøre i forhold til klatring, overnatting med mere.
Værmelding:
yr.no, for eksempel søk på Lysekil, eller den litt mer pessimistiske svenske varianten www.smhi.se.
Guide/klatrefører:
Nå er det kommet en ny klatrefører sommeren 2015 av Hanna og Peter Restorp. Den selges på Tempo-matbutikken i Brodalen. Selges også på klatreverket i Oslo og sikkert andre steder etterhvert.
Bohusbergen.se er en side som presenterer de fleste klippene i Bohus slik føreren har gjort det på papir.
Headwall.com har fører for de viktigste klippene i Bohuslen.
Sverigeføreren: Dette er et bra wiki-prosjekt som gir fører til mange klipper, også noen som Headwall ikke har tror jeg.
En del av rutene som er kommet siden føreren står i heftet ”Oppdateringer til Klatrefører for Bohuslen”:
Access
som det heter på svensk, er det overskriften for hvordan man oppfører seg for å ikke ødelegge tilkomsten til flere klipper. Her ligger det utfordringer med flere klipper tett inntil gårder, på grunn av hekkende fugler, litt følsom parkering.
Svenska Klatterforbundet har en egen access-database som fanger opp alle problemstillinger, her er lenken for Bohuslän.
Det finnes en egen database som fanger opp aktuelle spørsmål.
Ikke tull med tilkomst, du kan skape problemer for deg selv og alle andre. Og skaper du problemer selv, vil du bli sett på som A: Idiot. B: Rasshøl.
Overnatting:
Dette har blitt lettere den siste tiden i forhold til organisert overnatting, mens villcamping nok er litt mer uglesett.
Bohusstugan er klatrehytta til Bohuslen klatreklubb, en liten hytte og teltslette i Barfendalen rett nord for Velserød, ti minutter fra E6 avfart Dingle, kjør mot Bovallstrand og så ned Barfendalen. Ligger inn en liten grusvei på høyre hånd når man kommer nordfra.
Mange campingplasser. Den mest sentrale og rimeligste, men minst idylliske, er nok Runes Camping, som ligger i krysset hvor veiene går til Lysekil på vei 162, mot Smögen på vei 181 og ut til Munkedal/E6. Veldig bra plassert mot busslinje som går rett til Torp og buss videre til Oslo, og bra plassert rett ved Hallinden og Vettekullen klipper. Kort vei til andre felt. Her er telefon:
0523-411 00, 0706-96 68 20
Andre muligheter:
Jeg leier ut en gjestehytte rimelig for helger og uker
Det er noen flere campingplasser i området, men om sommeren er mange fulle.
Villcamping? Det går an, men det er såpass bra tilbud som er organisert at det ikke er noen grunn til å eventuelt skape trøbbel for seg eller andre. I flere kommuner er det campingforbud om sommeren pga alle turistene.
Hvor skal man klatre: Med nærmere 40 klipper å velge mellom er det mye å ta av.
De beste klippene med barn: Omtalt i egen bloggpost.
Gode nybegynnerklipper: Se over
De tre store klippene:
Häller
Hallinden
Velserød
Og tre store berg som ikke er så mye besøkt:
Skëlefjell
Buråsen
Vetteberget
De fineste klippene ved havet/fjorden:
Ulorna, ruter i verdensklasse fra 7 til 9-
Smøgen, Kleven eller Hollanderberget
Vrängerö
Fire klassikere på seksertallet:
Prismaster, Hallinden
Mollarol, Häller
Villskudd, Velseröd
Berg-Kirstis polska, Svanberget i Sotenës
De beste klippene å klatre på når det regner:
Granittgrotten/Ingalsrød
Smålinden er en bolteklippe med et dusin ruter fra 6 til 9/9+ som tørker raskt og som får ettermiddagssol
De beste klippene å klatre på når det er kaldt selv i sola:
Häller
Vettekullen
Velserøds sørside
De beste klippene med mest skygge:
Skelefjell, sol først sent på kvelden
Galgberget får sol først i to-tiden
Ulorna, får sol først i to-tiden
Hallinden, får sol i ett-to tiden.
Buldring:
Skal komme tilbake til dette. Best under klippen Häller, Ulorna, ved Smögen og det utvikles også på Ramsviklandet.
Etikk:
Granitten i Bohuslän står i en særstilling i forhold til å bare bruke naturlige sikringer. Det finnes noen få bolteruter, men i utgangspunktet er dette det mest rendyrkede området i Nord-Europa for klatring med egne sikringsmidler. Dette er kortversjonen, skal se om jeg får utvidet dette litt.
Dokumentasjon:
Bohuslen The Movie: Crackoholics kom våren 2010, og er den definitive filmen om klatringen, både den historiske og dagens vanskeligste bestigninger. Jeg har blogget om den her.
Mat og sånne ting:
Bakeri: Lyckans stenugnsbakeri har virkelig gode brød og et lite spisested, fire kilomter sør for Nordens Ark på veien mot Kungshamn.
Butikker:
Tempo i Brodalen, rett ved Häller, Galgberget osv. er det vanligste stedet, en liten butikk åpen til 21 syv dager i uka. Ellers handler mange på grensa på vei sørover.
Flere butikker i Brastad på vei mot Lysekil. Der er det også apotek. Og selvsagt i alle de store og mellomstore stedene.
Pol i Kunghamn, Lysekil og Munkedal.
Klatrebutikk i Uddevalla.
Café:
Røe gård like ved Galgberget, har både kaker, smørbrød og enkel middag. Fin avslutning eller lunsj på klatredagen.
Cafe Olivia i Bottna, rett under Vetteberget, er en kunsterkafe drevet av et steinhugggerkollektiv. Utstillinger med mere. Studio Botnik like ved, der en parkerer for Vetteberget, har den beste kaffen og isen.
Jeg tror vi nøyer oss med det. Denne siden er ikke sponset av turistmyndigheten i Bohuslen, det bare virker slik.
fredag 23. juli 2010
Årtun og Haleys nye Alaska-ruta omtales som en av de viktigste alpinprestasjonene
I dette intervjuet med Colin Haley i nettpulikasjonen UK Climbing
Jeg blogget om bestigningen tidligere i sommer.
Haley omtaler selv ruta som den har er mest fornøyd med ut over traversen av Cerro Torre og Torre Egger, som han ble svært kjent for et par år tilbake.
Jeg ser Norsk Klatring også har fanget opp denne, og syns det er morsomt at nordens klart beste klatreblad også er blitt gode på nett innenfor et bredt spekter av klatrenyheter. Det er bra.
Jeg blogget om bestigningen tidligere i sommer.
Haley omtaler selv ruta som den har er mest fornøyd med ut over traversen av Cerro Torre og Torre Egger, som han ble svært kjent for et par år tilbake.
Jeg ser Norsk Klatring også har fanget opp denne, og syns det er morsomt at nordens klart beste klatreblad også er blitt gode på nett innenfor et bredt spekter av klatrenyheter. Det er bra.
onsdag 21. juli 2010
Vått fjell? Prøv engangsgrill
De færreste er like ivrige til å få gått nye ruter som Jan Pålsgård og Ulrika Tiegs her i Bohuslän. Her er Jappes siste tiltak for å få et bratt og tildels vått stort riss til å tørke. Engangsgrill.
Jappe satte på grillen da han syklet forbi og gikk oppom klippen Mørkets hjerte, som lever opp til navnet som et litt mørkt men veldig hjertelig sted inni i skogen. Da vi kom tilbake noen timer senere etter barneklatring på Rågårdsdal og litt voksenklatring og barnebading på Ulorna, samt litt middag og legging av barn, så hadde varmen fra engangsgrillen gjort jobben. Det fuktige knyttnevestore risset var blitt litt mindre vått, uten at det var noe sot eller problemer. Nå hjelper det selvsagt ikke på hele den 15 meter høye og bratte ruten, men det hjalp på de våte startmeterne på prosjektet Ullared. Men selv om de to gikk åtter-prosjektet på topptau, så ble det for fuktig og vanskelig når Jappe måtte henge i knyttnevejammene for å sikre.
Og det er meldt regn, så kanskje det blir et nytt forsøk med engangsgrill om et par dager hvis det ikke tørker opp.
Og det må sies at selv om denne klippen tåler varme bra, og ligger i skyggen for solen omtrent hele dagen, så er den sårbar for sig. Derfor tar det litt tid å få gått rutene her.
Men kanskje neste gang får denne klippen en ny linje etter at Jappe og jeg gikk hver vår linje i fjor, 1. krets (grad 7+) og Kongo (grad 8+). To leder til er klare til å gåes bare klatrerne somler seg ned hit, og noen linjer til bør pusses og klatres. Jeg fikk testet den ene i dag, og den kan bli en morsom åtter når de siste takene tørker opp. Men jeg satser på at jeg klarer meg uten engangsgrill-trikset.
Jeg skrev litt om Mørkets hjerte og nyturer i Bohus i fjor forresten
tirsdag 20. juli 2010
De beste klippene å klatre med barn i Bohuslän
Med tre barn, hytte i Bohuslän og noen hundre klatredager ute med barna tenkte jeg det var på tide å skrive litt om hvor det er bra å klatre med barna. Erfaringen er riktignok begrenset til at eldstejenta er ni år, så tenåringsklatring har jeg ennå ikke erfaring med. (I år har det dessuten blitt endel klatring med barna fordi de har ønsket å klatre mer selv, og fordi jeg har klatret mindre hardt selv pga en reparasjonsoperasjon i beinet fra et gammelt klatrebrudd).
Først og fremst: Bohuslen er et ganske bra sted å klatre med barn. Det er fine områder, det er mange klipper, det er stort sett veldig fast fjell og mange rimelig sikre klipper å være med barna, og det er mye hyggelig å gjøre ved siden av. Mer om det siste senere.
Klatring med barn kan deles i noen distinkte faser
* Klatring på klipper hvor det er fint å være med små barn som ikke klatrer.
Galgberget, Lille og Store, fordi det er en fin eng ved foten og Røe gård en kilomter unna har lekeplass, god café og krimkramsbutikk. Enkle og ovesiktlige ruter. På Sørveggen er det noen enklere ruter som litt størrebarn kan klatre på fra grad 4.
Ulorna, fordi det er fine strender og store huler i den store ura som det kan være spennende å gå i. Men stort sett litt harde ruter da, fra 6 til 9-, med verdens fineste linjer og granitt. I år var det ferdselsforbud på sørdelen av klippen pga hekkende fugl til 15. juli. Parkering ved havna i Rågårdsdal, ikke der det står i føreren.
Häller er en spennende klippe for både voksne og barn. Det er fint å leke mellom steinene for barn som kan bevege seg selv, og det er områder hvor mindre barn leker fint. Hesten er både en attraksjon og et problem, avhengig av hvor innpåsliten den er. Starten på Trampoline kan være morsom for større barn, og etthvert også Mallorol - selv om det er en ganske lang og dermed komplisert rute å rigge med barn.
Vrängebäck (videre forbi Häller) står her fordi den ligger hundre meter fra en fin badeplass, så hvis man er nok voksne eller barna vil bade på det lille området under selve klippen, så går det an å kombinere. Særlig på formiddagen, før sola kommer i ett-totiden. Litt lite ruter for klatrere flest, grad 7-9.
Rett på andre siden av Åbyfjorden ligger Rødstranda, med en dypvannssoloeringsklippe 50 meter unna badeanlegget med brygge og stupetårn og strand. Krever nok båt.
Høgberget står på listen fordi man kan gjøre inntil klippeveggen, hvis man for eksempel har et sovende barn i en barnevogn eller lignende. Ellers bare en grei og flat område under klippen - men mange ruter også ned mot grad 5-6. Det gjør den også til en barneklatreklippe for litt større barn, selv om den letteste ruta er ganske traverserende og dermed uegnet for de fleste barn.
Barn som er glade i å være ute eller som sammen med foreldre kan bygge hytter og gjøre annet rart, kan selvsagt ha det fint på mange klipper. Men dette er noen av de greieste stedene av de litt større klippene.
Hallinden har for eksempel en eng under klippen, men har ellers lite å by på og en litt stor vegg som ikke så lett lar seg kombinere med barnepass så sant man ikke er flere. Velseröd kan også besøkes av barnefamilier uten at barnevernet behøver å bli koblet inn.
* Voksenklatring fordekt som barneklatring.
Dette er nok en variant vi nok er mange som har syndet mot. Det er å henge opp tau på en drittrute som barna får prøve, eller på en altfor vanskelig rute, mens vi foreldre egentlig bare er opptatt av å gå våre egne ruter. Kan dog fungere, en stund.
* Klipper som egner seg bra for barn som vil klatre. Det var egentlig temaet for bloggposten. Jeg har ikke testet alle, men de oppfyller følgende betingelser:
- Nok lette ruter for barn som ikke er spesielt drevne. Vi snakker fra grad 3 og oppover.
- Oversiktlig klippe som ikke er for høy, og dermed ekskluderes endel høye svaklipper, som ikke har komplisert opp og nedstigning.
- Gjerne andre attraksjoner som gjør det interessant for barna.
Mine favoritter (så langt):
Kleven: Et flott sted på fine soldager fordi det ligger helt ytterst ute på svabergene, men med et bra stein og grassparti under klippen før havet slår inn. Det er helt grei og kort klatring grad 3-6, opptil 10 meter, og med toppfester som gjør det raskt og enkelt. Det ligger i et par hundre meter gåing over svaberg fra den store parkeringen i Smögen. Og når klatringen er slutt, er det fint å bade like ved (hvor det også er noen andre ruter) eller å gå på Smögen-brygga for barna og se litt i butikker og spise mat (ikke minst muffins) på bakeriet Skäret i den andre enden av brygga.
Rågårdsdal, en liten klippe på veien mot Ulorna, med rimelig korte og lette ruter. Litt krevende med toppfester, men det bør gå greit. Vær vennlig å ikke kjør opp til klippen, men parker nede ved havna/stranda. Og apropos strand, en fin kombo med klatring enten ved bilene eller på Ulorna.
Brappersberget (Lyse kyrka) fordi det er en grei samling rimelig lette ruter som barn kan klatre, selv om de letteste ikke har den aller mest barnevennlige bakkegrunnen.
Sørveggen på Stora Galgberget, som forklart over. Fine og lette ruter helt i venstrekant (bare se opp for ormen på toppen på solrike dager), og bra å kombinere med Røe gård.
Ikke så verst, men noen mangler:
Nordens Ark-klippen er et fint sva som mange blir kjent med Bohus-klatringen, og som har en ryddig og fin bakkeplan. Det ligger like ved Nordens ark, som er en superbra samling utrydningstruede dyr langs hele spekteret fra amurtiger til lam og grodär. Men rutene er ganske høye, så det gjør det hele litt mer komplisert.
Skärskell har en grei sydvegg med noen svaruter som litt eldre barn kan prøve seg på. Klippen er egentlig en "one hit-wonder" med den nydelige Stone Temple Pilot (grad 6+) opp en jettegryteformasjon. Stedet er også nærme KKV og den hyggelige Cafe Oliva som både gir kunst og mat. Og det er utrolig mye flått der, så pass på.
Avjä er et tilsvarende område hvor veggene er ganske høye, men ellers ser det bra ut. Har ikke testet det selv.
Og så finnes det selvsagt mange andre klipper som barna kan ha det fint på.
Risvik er en ubetydelig liten tulleklippe i føreren med noen få utrolig korte svaruter, men også et slikt sted kan ha litt potensiale selv om den er bare tull for voksne å klatre på. Den ligger rett ved veien, har lette ruter, og selv slike små steder kan være fint for barna i noen timer.
Ellers tar jeg det for gitt at disse rådene bare følges av foreldre som er erfarne nok i klatring til å ta med barna sine, som kan legge sikringer og opptre kompetent - og ikke bare er tulleklatrere med litt erfaring innendørs. Skal dere utsette barna deres for livsfare ved å opptre like tullete som på enkelte innevegger, så foretrekker jeg at dere gjør det et annet sted.
søndag 18. juli 2010
Magnus Midtbø slo Chris Sharma i Arco
OK. Tittelen er kanskje riktig i forhold til plasseringen i det prestisjetunge stevnet i Arco i helgen, som er prøve-VM i år. Men det gjenspeiler vel ikke helt hovedfokuset. Magnus fikk 16. plass og har vel ambisjoner om å kjempe litt mer i toppen også i år. Verdens største klatrestjerne Chris Sharma fikk 18. plass i sin første taukonkurranse på mange år, men har vel neppe hatt fokuset sitt på konkurranseklatring på lenge i forhold til å gå flere av verdens vanskeligste ruter det siste tiåret og generelt sett være verdens kuleste klatrer.
Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.
Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.
fredag 16. juli 2010
Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd
Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)
Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.
I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)
Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.
De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.
På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.
Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.
En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.
Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?
Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.
Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.
Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.
torsdag 15. juli 2010
Fjernet bolt fra Bohuslän-klassiker
Boltefjerningen fortsetter i Bohuslen. Rikard Hedman fjernet i dag sin gamle bolt på den superflotte klassikeren Catch (grad 7+) på Hallinden. Det er 23 år siden han som førstebestiger satte inn borebolten. I dag forstår han ikke hvorfor han gjorde det, siden ruten er rimelig godt sikret selv uten den ene bolten som står på en av de vanskeligste passeringene på den nesten 40 meter lange ruta.
Rikard Hedman var i denne perioden en av Sveriges beste klatrere, som har klatret mange ruter og vært med i mange konkurranser. På Hallinden har han gått foruten Catch også General, Gå på pumpen og Veckans Versting. Med andre ord noen av de mest solide rutene for to tiår siden, og fremdeles en veldig god klatrer.
At bolten på en av rutene fjernes er selvsagt ingen stor sak i seg selv, den var dessuten ganske spinkel og litt smårusten. Men det viser at mange klatreres oppfatning av hva som er god etikk og stil har endret seg opp gjennom årene.
Dessuten har jo bedre sikringsmidler gjort det mye tryggere å klatre en del ruter nå sammenlignet med tidligere.
Så er det dessverre en del ruter som boltes opp fremdeles hvor boltene står rett ved helt greie sprekker for naturlige sikringer. Senest i dag så jeg et nytt eksempel på dette her i Bohuslän. boltene var for sikkerhets skyld plassert i litt suspekte blokker i et overheng. Dessverre er det mange som tror boreboltede ruter innebærer at man slipper å tenke sikkerhet, det er det.
tirsdag 13. juli 2010
En ny konfliktlinje i Bohuslen - boltefjerning i Granittgrottan
En av Bohuslens hardeste klatreruter skaper strid om den skal være boreboltet eller ikke. I Granittgrotten boltet Jens Larsson en rute som Magnus Midtbø gikk for et par sesonger siden, Fysisk analyse (grad 9/9+). Denne uken fjernet lokalbeboer og toppklatrer Petter Restorp hengerne fra ruta.
Jens Larson, som driver verdens største klatrenettsted 8a.nu reagerte på fjerningen med å kalle det tyveri og sabotasje, en påstand som skapte litt diskusjon - for å si det forsiktig. (Dessverre er det ikke mulig å lenke til enkeltposter på 8a.nu, men den er lett å finne på forsiden)
Restorp begrunnet etter noen dager sin fjerning av hengerne i et blogginnlegg hvor han peker på flere årsaker, som at han jobbet på ruten før den ble boltet, og at den er i strid med bolteetikken i området som sier at naturlig sikrede ruter ikke skal boltes.
Hvis Restorp går ruta, og han har klatret grad ni på kiler før, så vil den bli nordens vanskeligste kileruter - og faktisk også en av de vanskeligere kilerutene i verden. Restorp er åpen på at det ikke er sikkert han klarer det, Midtbø er tross alt en av verdens sterkeste klatrere. Men han mener det vil være feil å øve inn ruten med boltene på fordi han da kan bli beskyldt for å ha brukt boltene til å øve inn ruta.
Det er interessant at det tidligere i våres ble gått en av områdets mest profilerte linjer uten bruk av borebolter. Oslobaserte Andreas Klarström gikk den supervakre Electric Avenue (hard 9-) på kiler etter at den ble boltet og gått av Henrik Bolander for et dusin år siden. Siden har det vært en diskusjon, men ikke særlig strid, om boltene bør fjernes eller ikke.
Hva syns så jeg om striden? Jeg støtter prinsipielt synet om at naturlig sikrede linjer ikke skal boltes. Jeg kikket selv på linjen før den ble boltet, i likhet med flere andre, men må være så ærlig å si at jeg raskt oppfattet det som urealistisk for mitt nivå, men at noen av de sterkeste kunne klart det på kiler hvis de hadde klatret med natiurlige sikringer. Så mener jeg ikke boltingen av Fysisk analys er det største overgrepet mot denne boltepolicyen, fordi den er en marginal linje å gå med egne sikringer. Men nettopp fordi det er så ytterst få slike linjer som er så bratte og harde og kan gås med sikringer, så syns jeg den kunne blitt et prakteksemplar av en linje, istedet for en dusinvare 9/9+ (det finnes vel omtrent et dusin ruter av denne graden i Norden).
Nedskruingen av hengerne kunne kanskje vært ordnet litt mer diplomatisk slik at konflitknivået dempet seg, særlig av respekt for den innsatsen Jens Larsson har gjort for å utvikle resten av sportsklatringen i grotten. Men jeg syns det er veldig spennende at Restorp vil gjøre et ærlig forsøk. Og kanskje vil det lokke til seg et par andre sterkinger også.
Et lite forsøk på etikkdebatt i kjølvannet av dette
Det er noen spørsmål som melder i en slik diskusjon. Det ene er spørsmålet om hvor grensen går i forhold til å si at en rute kan gås naturlig eller ikke. I de to nevnte tilfellene tror jeg det ikke er for komplisert, siden begge visstnok er rimelig sikre å gå med naturlige sikringer. Men det er et skjønnsspørsmål. Det blir for eksempel et spørsmål om hvor sterk og kald klatreren er, slik debatten var da Christian Eek gikk Stive Dempere (grad 8+) med egne sikringer for omlag ti år siden. Det er vel knapt noen andre som ville gått den harde startsekvensen over hylla bortsett fra Eek. Maqnge av oss har også moret oss med å gå sekser- og syverruter uten å bruke borebolter på ruter fordi vi har kompensert med klatreferdigheter, og ikke fordi sikringene har vært så veldig gode. Her er det som sagt et skjønn, samt tradisjon for området og klippen, som må telle inn.
En annen viktig debatt er om det er mange ruter i Norge som ikke burde vært boltet.
Jeg mener det har vært en altfor slepphendt borebolting av ruter i Norge i mange områder. Jeg skal ikke være veldig konkret nå, for jeg kjenner ikke alle områder, men på mange felt har det vært tullebolting. Samtidig er dette et elititisk standpunkt fordi veldig mange av de samme rutene knapt ville blitt gått uten boltene, og førstebestigerne ville ihvertfall vært sjanseløse. Så en slik konsekvent etikk ville fratatt svært mange klatrere gleden av å gå fine syvere. Så jeg har ingen opplagt fasit, bortsett fra å mane til mer varsomhet med boltingen og i større grad forholde seg til den etablerte norske, svenske og engelske etikken om å ikke bolte ruter som kan gås naturlig. Og å oppfordre flere til å lære seg klatrehåndtverket. Selv om det innebærer at man må senke gradsnivået noen hakk, og kanskje være litt tøffere med seg selv i forhold til å gå ruter med egne sikringer.
Så ligger det selvsagt i kortene at Fysisk analyse, og grad 9/9+, ligger bortenfor alle muligheter for omtrent alle klatrere. Men debatten er spennende, innenfor det bitte lille klatreuniverset.
Jens Larson, som driver verdens største klatrenettsted 8a.nu reagerte på fjerningen med å kalle det tyveri og sabotasje, en påstand som skapte litt diskusjon - for å si det forsiktig. (Dessverre er det ikke mulig å lenke til enkeltposter på 8a.nu, men den er lett å finne på forsiden)
Restorp begrunnet etter noen dager sin fjerning av hengerne i et blogginnlegg hvor han peker på flere årsaker, som at han jobbet på ruten før den ble boltet, og at den er i strid med bolteetikken i området som sier at naturlig sikrede ruter ikke skal boltes.
Hvis Restorp går ruta, og han har klatret grad ni på kiler før, så vil den bli nordens vanskeligste kileruter - og faktisk også en av de vanskeligere kilerutene i verden. Restorp er åpen på at det ikke er sikkert han klarer det, Midtbø er tross alt en av verdens sterkeste klatrere. Men han mener det vil være feil å øve inn ruten med boltene på fordi han da kan bli beskyldt for å ha brukt boltene til å øve inn ruta.
Det er interessant at det tidligere i våres ble gått en av områdets mest profilerte linjer uten bruk av borebolter. Oslobaserte Andreas Klarström gikk den supervakre Electric Avenue (hard 9-) på kiler etter at den ble boltet og gått av Henrik Bolander for et dusin år siden. Siden har det vært en diskusjon, men ikke særlig strid, om boltene bør fjernes eller ikke.
Hva syns så jeg om striden? Jeg støtter prinsipielt synet om at naturlig sikrede linjer ikke skal boltes. Jeg kikket selv på linjen før den ble boltet, i likhet med flere andre, men må være så ærlig å si at jeg raskt oppfattet det som urealistisk for mitt nivå, men at noen av de sterkeste kunne klart det på kiler hvis de hadde klatret med natiurlige sikringer. Så mener jeg ikke boltingen av Fysisk analys er det største overgrepet mot denne boltepolicyen, fordi den er en marginal linje å gå med egne sikringer. Men nettopp fordi det er så ytterst få slike linjer som er så bratte og harde og kan gås med sikringer, så syns jeg den kunne blitt et prakteksemplar av en linje, istedet for en dusinvare 9/9+ (det finnes vel omtrent et dusin ruter av denne graden i Norden).
Nedskruingen av hengerne kunne kanskje vært ordnet litt mer diplomatisk slik at konflitknivået dempet seg, særlig av respekt for den innsatsen Jens Larsson har gjort for å utvikle resten av sportsklatringen i grotten. Men jeg syns det er veldig spennende at Restorp vil gjøre et ærlig forsøk. Og kanskje vil det lokke til seg et par andre sterkinger også.
Et lite forsøk på etikkdebatt i kjølvannet av dette
Det er noen spørsmål som melder i en slik diskusjon. Det ene er spørsmålet om hvor grensen går i forhold til å si at en rute kan gås naturlig eller ikke. I de to nevnte tilfellene tror jeg det ikke er for komplisert, siden begge visstnok er rimelig sikre å gå med naturlige sikringer. Men det er et skjønnsspørsmål. Det blir for eksempel et spørsmål om hvor sterk og kald klatreren er, slik debatten var da Christian Eek gikk Stive Dempere (grad 8+) med egne sikringer for omlag ti år siden. Det er vel knapt noen andre som ville gått den harde startsekvensen over hylla bortsett fra Eek. Maqnge av oss har også moret oss med å gå sekser- og syverruter uten å bruke borebolter på ruter fordi vi har kompensert med klatreferdigheter, og ikke fordi sikringene har vært så veldig gode. Her er det som sagt et skjønn, samt tradisjon for området og klippen, som må telle inn.
En annen viktig debatt er om det er mange ruter i Norge som ikke burde vært boltet.
Jeg mener det har vært en altfor slepphendt borebolting av ruter i Norge i mange områder. Jeg skal ikke være veldig konkret nå, for jeg kjenner ikke alle områder, men på mange felt har det vært tullebolting. Samtidig er dette et elititisk standpunkt fordi veldig mange av de samme rutene knapt ville blitt gått uten boltene, og førstebestigerne ville ihvertfall vært sjanseløse. Så en slik konsekvent etikk ville fratatt svært mange klatrere gleden av å gå fine syvere. Så jeg har ingen opplagt fasit, bortsett fra å mane til mer varsomhet med boltingen og i større grad forholde seg til den etablerte norske, svenske og engelske etikken om å ikke bolte ruter som kan gås naturlig. Og å oppfordre flere til å lære seg klatrehåndtverket. Selv om det innebærer at man må senke gradsnivået noen hakk, og kanskje være litt tøffere med seg selv i forhold til å gå ruter med egne sikringer.
Så ligger det selvsagt i kortene at Fysisk analyse, og grad 9/9+, ligger bortenfor alle muligheter for omtrent alle klatrere. Men debatten er spennende, innenfor det bitte lille klatreuniverset.
lørdag 3. juli 2010
Eva Helgø setter ny klatrestandard med grad 9
Eva Helgø skriver på sitt scorecard på 8a.nu at hun har gått "Hodet over vannet", grad 9, på Hell utenfor Trondheim. Det gjør henne til første norske kvinnen som har gått grad 9. Det er en liten barriere som dermed er brutt. Grad 9/fransk 8b har lenge vært ansett som graden hvor den riktig vanskelige klatringen begynner.
På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.
Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.
I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.
I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.
Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.
På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.
Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.
I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.
I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.
Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.
torsdag 1. juli 2010
(Den komplette guiden til) Gode svenske klatre-blogger
Det er spennende å følge de svenske klatrerne som blogger. Sverige har mange gode og ikke minst hyggelige klatrere, og mange av dem har fine blogger.
Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.
Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.
Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .
Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.
Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/
Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.
Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.
Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.
Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.
The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.
Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.
Resten av Sverige
Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.
Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt
Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.
Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.
Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.
Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.
Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.
Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.
Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.
Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.
The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.
Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.
Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.
Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.
Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.
Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .
Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.
Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/
Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.
Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.
Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.
Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.
The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.
Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.
Resten av Sverige
Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.
Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt
Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.
Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.
Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.
Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.
Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.
Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.
Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.
Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.
The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.
Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.
Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.
Bilder og tekst fra Årtun og Haleys alpinprestasjoner i Alaska
Ligger på Colin Haleys blogg. Bildene bekrefter vel bare det som står i forrige bloggpost om to fantastiske turer som gjør oss andre både imponerte og misunnelige.
mandag 28. juni 2010
Årets store norske alpinprestasjon i Alaska
Bjørn-Eivind Årtun har igjen markert seg som en av de mer solide alpinistene også internasjonalt med førstebestigningen på Mount Foraker, det nest høyeste fjellet i Alaska. Bestigningen er en av de vanskeligste førstebestigningene internasjonalt fra en norsk alpinist.
Like imponerende er den alpine stilen til Årtun og hans amerikanske makker Colin Haley. De gikk opp og ned den 3000 meter høye veggen i et sammenhengende støt på 71 timer, halvparten av tiden gikk med til returen i full storm. Selv om det er et par uker siden bestigningen skjedde, så har det vært relativt stille rundt den inntil The Alpinist kom med en rapport i dag fra Haley.
Artun og Haley "varmet opp" med å gå Denali, det høyeste fjellet, et par ganger opp ulike ruter. Deretter klatret de Cassin-ryggen på 17 timer i et lite værvindu og med mye nysnø på toppen. Det er noe slikt som fem dager raskere enn den legendariske norske bestigningen for omlag 30 år siden med. Bestigningen viser både hvordan ekstremalpinismen har utviklet seg i disse årene, og at dette paret satser tungt på raskt og lett-bestigninger uten sovepose, telt og diverse annet utstyr ut over kokeren og litt sikringsutstyr. En slik tilnærming og klatreform gjør det mulig å klatre raskt i de korte værvinduene som en stormfylt vår åpnet for.
Haley og Artun har både fått støtte fra Mugs Stumps award og Norsk Tindeklub til turen. (Anmerkning: Jeg sitter i juryen som deler ut støtte fra Tindekluben)
Årtun var i Alaska ifjor med Haley, og gikk to vanskelige ruter på det noe lavere fjellet Mount Hunter, blant annet den kjente Moonflower Buttress som også Trym Sæland og Ole Lied gikk for et par år siden.
Årtun har også markert seg kraftig med vanskelige bestigninger i Patagonia i et par sesonger, og diverse førstebestigninger vinterstid opp noen av verdens lengre isruter på Kjerag.
Like imponerende er den alpine stilen til Årtun og hans amerikanske makker Colin Haley. De gikk opp og ned den 3000 meter høye veggen i et sammenhengende støt på 71 timer, halvparten av tiden gikk med til returen i full storm. Selv om det er et par uker siden bestigningen skjedde, så har det vært relativt stille rundt den inntil The Alpinist kom med en rapport i dag fra Haley.
Artun og Haley "varmet opp" med å gå Denali, det høyeste fjellet, et par ganger opp ulike ruter. Deretter klatret de Cassin-ryggen på 17 timer i et lite værvindu og med mye nysnø på toppen. Det er noe slikt som fem dager raskere enn den legendariske norske bestigningen for omlag 30 år siden med. Bestigningen viser både hvordan ekstremalpinismen har utviklet seg i disse årene, og at dette paret satser tungt på raskt og lett-bestigninger uten sovepose, telt og diverse annet utstyr ut over kokeren og litt sikringsutstyr. En slik tilnærming og klatreform gjør det mulig å klatre raskt i de korte værvinduene som en stormfylt vår åpnet for.
Haley og Artun har både fått støtte fra Mugs Stumps award og Norsk Tindeklub til turen. (Anmerkning: Jeg sitter i juryen som deler ut støtte fra Tindekluben)
Årtun var i Alaska ifjor med Haley, og gikk to vanskelige ruter på det noe lavere fjellet Mount Hunter, blant annet den kjente Moonflower Buttress som også Trym Sæland og Ole Lied gikk for et par år siden.
Årtun har også markert seg kraftig med vanskelige bestigninger i Patagonia i et par sesonger, og diverse førstebestigninger vinterstid opp noen av verdens lengre isruter på Kjerag.
onsdag 23. juni 2010
En ungdommelig understreking med Skjoldet i fri
Da har en av landets mest markante storveggsruter endelig fått sin første norske fribestigning. Med bestigningen av Skjoldet (grad 8) på Kjerag er det bare å rette en takk til Martin Skar Olslund for å understreke poenget mitt om dagens sterke ungdom som klatrer variert og bra utendørs.
Som jeg skrev i forrige bloggpost så har 17-åringen hatt en av de yngre bestigningene av grad 9 blank. Uka etter feirer han første sommerferieuke med å bestige Storen og ikke minst gå Skjoldet på Kjerag i fri sammen med svenskeimporten Andreas Klarstrøm. Martin skrev på face i går at det ble en overnatting, og i dag skriver norsk-klatring at de to fikk gått alt i fri. Dermed har Kongsberg-gutten markert seg som en veldig allsidig klatrer, med sportsklatring, juniorseire, (samt at han slo meg i buldrecuppen til Drammen klatreklubb sist november), isklatring og nå kileklatring og storvegg. Dette var vel en slags storveggsdebut tror jeg.
Dette er faktisk, så vidt jeg vet da, først norske fribestigning. Klarstrøm gikk den i 2008 sammen med Oscar Råstrøm, en annen bra svenske som har flyttet til Oslo. Dette tror jeg var første repetisjon i fri siden Skjoldet ble gått i fri første gang av de to kjente engelske klatrerne Leo Houlding og Andy Cave sommeren 1999 - da de to for andre sommer var på besøk i Rogoland. Ruta var den første norske ruta på Kjerag sommeren 1995,og går rett opp den mest markante åpne formasjonen på veggen - derav navnet. Den ble gått av Gunnar Karlsen, Stein-Ivar Gravdal, Morten Diesen og Hjarrand Julsrud, som i årene som fulgte har gått veldig mange av Kjerag-rutene sommer og vinter.
Skjoldet er en av de svært få storveggene med taulengde på åtter-tallet. Vanskelig friklatring er et område hvor norsk klatring henger litt etter. Det gås svært få ruter ut over det som onsightes opp til 8-.
Som jeg skrev i forrige bloggpost så har 17-åringen hatt en av de yngre bestigningene av grad 9 blank. Uka etter feirer han første sommerferieuke med å bestige Storen og ikke minst gå Skjoldet på Kjerag i fri sammen med svenskeimporten Andreas Klarstrøm. Martin skrev på face i går at det ble en overnatting, og i dag skriver norsk-klatring at de to fikk gått alt i fri. Dermed har Kongsberg-gutten markert seg som en veldig allsidig klatrer, med sportsklatring, juniorseire, (samt at han slo meg i buldrecuppen til Drammen klatreklubb sist november), isklatring og nå kileklatring og storvegg. Dette var vel en slags storveggsdebut tror jeg.
Dette er faktisk, så vidt jeg vet da, først norske fribestigning. Klarstrøm gikk den i 2008 sammen med Oscar Råstrøm, en annen bra svenske som har flyttet til Oslo. Dette tror jeg var første repetisjon i fri siden Skjoldet ble gått i fri første gang av de to kjente engelske klatrerne Leo Houlding og Andy Cave sommeren 1999 - da de to for andre sommer var på besøk i Rogoland. Ruta var den første norske ruta på Kjerag sommeren 1995,og går rett opp den mest markante åpne formasjonen på veggen - derav navnet. Den ble gått av Gunnar Karlsen, Stein-Ivar Gravdal, Morten Diesen og Hjarrand Julsrud, som i årene som fulgte har gått veldig mange av Kjerag-rutene sommer og vinter.
Skjoldet er en av de svært få storveggene med taulengde på åtter-tallet. Vanskelig friklatring er et område hvor norsk klatring henger litt etter. Det gås svært få ruter ut over det som onsightes opp til 8-.
søndag 20. juni 2010
Aldri har vel ungdommen vært sterkere
Aftenposten skjelte ut norske ungdommer sist uke for å prestere for dfårlig. Hadde avisa fulgt med på bestigningslistene i våres, ville de aldre kommet med påstander om tafatte og evneløse ungdommer. For aldri har vel så mange unge norske klatrere markert seg så kraftig som nå.
Det har flere ganger i våres vært vært grunnlag for å lage en bloggpost om de sterke unge norske klatrerne i år. Men med den siste ukas sterke prestasjoner er det på tide med en oppsummering.
16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas gikk Hells Angeles på Hell utenfor Trondheim. Det er ikke mange andre jenter som har gått like harde grader i den alderen. Tina markerte seg også i fjor da hun gikk 8+ i første forsøk i fjor i Ceuse i Sør-Frankrike, en tilsvarende imponerende bestigning da.
Hells Angeles, som tidligere var gradert grad 9, fikk også bestigning av 18 år gamle Maria Davies Sandbu. Hun er et år eldre og gikk i mars to ruter av samme grad i Spania, et par 9- og flashet en rute gradert 8+ i Spania.
Tidligere er det bare supersterke Therese Joahannesen og Hannah Midtbøe som har gått graden som tenåringer. Og det er bare et par andre norske jenter som har gått graden (Linn Karin Stendal og Eva Helgø). Både Therese og Hannah er jo også svært gode unge klatrere, selv om de nå er ute av juniorklassen.
Flere gutter presterer også bra. 16 år gamle Tarjei Hamre gikk også ruta Hells Angeles, og det er en svært god prestasjon.
Siste uke gikk 17 år gamle Martin Skaar Olslund fra Kongsberg ruten Maraton, grad 9, på Damtjern. Han har i tilegg gått flere ruter grad 9-, og har også en allsidig klatreinteresse med isklatring og naturlig sikrede ruter. Med andre ord et bredere spekter enn de rene sportsklatrerne. Han er ikke den yngste som har gått denne første nieren i norden, for Martin Mobråten gikk den som 16-åring for nesten ti år siden. Og fra Bergen har både Magnus MIdtbøe og Kristoffer Thorbjørnsen gått den som like gamle.
De yngste Men for første gang er det også enda yngre klatrere som markerer seg.
Tidligere i våres Jakob Heber Norum Slakteren fra Bagdad (grad 9-) mens han fremdeles var 13 år, og gikk i mai tre ruter til av samme grad i mai. Thilo Schröter gikk Osambosa (grad 9-)rett etter fylte 14 år, selv om både han og mange andre anser denne for veldig snill for graden.
14 år gamle Anders Farestveit gikk også denne ruta sist helg, og flashet en rute gradert 8/8+, slik klatreforbundets nye leder opplyser om i en kommentar til denne bloggposten.
Uansett er dette sværte flinke klatrere helt i starten av tenårene.
Prestasjonene til juniorgutta er solide og av en bra bredde, selv om de ikke er i den samme klasse som jentene eller i nærheten av det verdensklassenivået Magnus Midtbøe har markert seg på sent i tenårene. Til det er konkurransen for hard fra flere av verdens beste klatrere. Men det er svært gode prestasjoner i skandinavisk sammenheng, og selv i store klatrenasjoner som England er det knapt noen som matcher dette nivået. Det morsomme er at det er mange klatrere av begge kjønn som viser så stor interesse og styrke i klatringen, og som også bidrar på andre områder enn bare konkurranseklatring eller ren sportsklatring. Flere av disse klatrere er også ivrige og flinke ruteskruere, og viser en forståelse og interesse for klatringen som gir håp om at interessen vil fortsette.
Det har flere ganger i våres vært vært grunnlag for å lage en bloggpost om de sterke unge norske klatrerne i år. Men med den siste ukas sterke prestasjoner er det på tide med en oppsummering.
16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas gikk Hells Angeles på Hell utenfor Trondheim. Det er ikke mange andre jenter som har gått like harde grader i den alderen. Tina markerte seg også i fjor da hun gikk 8+ i første forsøk i fjor i Ceuse i Sør-Frankrike, en tilsvarende imponerende bestigning da.
Hells Angeles, som tidligere var gradert grad 9, fikk også bestigning av 18 år gamle Maria Davies Sandbu. Hun er et år eldre og gikk i mars to ruter av samme grad i Spania, et par 9- og flashet en rute gradert 8+ i Spania.
Tidligere er det bare supersterke Therese Joahannesen og Hannah Midtbøe som har gått graden som tenåringer. Og det er bare et par andre norske jenter som har gått graden (Linn Karin Stendal og Eva Helgø). Både Therese og Hannah er jo også svært gode unge klatrere, selv om de nå er ute av juniorklassen.
Flere gutter presterer også bra. 16 år gamle Tarjei Hamre gikk også ruta Hells Angeles, og det er en svært god prestasjon.
Siste uke gikk 17 år gamle Martin Skaar Olslund fra Kongsberg ruten Maraton, grad 9, på Damtjern. Han har i tilegg gått flere ruter grad 9-, og har også en allsidig klatreinteresse med isklatring og naturlig sikrede ruter. Med andre ord et bredere spekter enn de rene sportsklatrerne. Han er ikke den yngste som har gått denne første nieren i norden, for Martin Mobråten gikk den som 16-åring for nesten ti år siden. Og fra Bergen har både Magnus MIdtbøe og Kristoffer Thorbjørnsen gått den som like gamle.
De yngste Men for første gang er det også enda yngre klatrere som markerer seg.
Tidligere i våres Jakob Heber Norum Slakteren fra Bagdad (grad 9-) mens han fremdeles var 13 år, og gikk i mai tre ruter til av samme grad i mai. Thilo Schröter gikk Osambosa (grad 9-)rett etter fylte 14 år, selv om både han og mange andre anser denne for veldig snill for graden.
14 år gamle Anders Farestveit gikk også denne ruta sist helg, og flashet en rute gradert 8/8+, slik klatreforbundets nye leder opplyser om i en kommentar til denne bloggposten.
Uansett er dette sværte flinke klatrere helt i starten av tenårene.
Prestasjonene til juniorgutta er solide og av en bra bredde, selv om de ikke er i den samme klasse som jentene eller i nærheten av det verdensklassenivået Magnus Midtbøe har markert seg på sent i tenårene. Til det er konkurransen for hard fra flere av verdens beste klatrere. Men det er svært gode prestasjoner i skandinavisk sammenheng, og selv i store klatrenasjoner som England er det knapt noen som matcher dette nivået. Det morsomme er at det er mange klatrere av begge kjønn som viser så stor interesse og styrke i klatringen, og som også bidrar på andre områder enn bare konkurranseklatring eller ren sportsklatring. Flere av disse klatrere er også ivrige og flinke ruteskruere, og viser en forståelse og interesse for klatringen som gir håp om at interessen vil fortsette.
søndag 18. april 2010
Therese Johansens utrolige buldrevinter
Siden denne bloggposten ble publisert første gang så har Therese lagt inn et par 8A+ buldre og plassert seg enda sterkere som en av de sterkeste buldrerne. På 8As ranking, i den grad den er et relevant sammenligningsgrunnlag, har hun den høyeste poengsummen av kvinnene på buldre.
--------
Therese Kandola Johansen står etter vinteren og våren fram som en av verdens beste kvinnelige buldrere. Hun har gått seks buldre gradert 8A i vinter. Selv om det er noen få andre som har buldret en grad hardere, og det er noen få andre som har gått like mange harde problemer, så har ikke jeg registrert noen andre med en tilsvarende bestigningsliste hittil i år. Og det har skjedd i en vinter med utrolig mye råttent vær, selv om blogginnleggene fra både Therese og andre hun har vært på tur med i Fontainebleau og Sveits tyder på at har vært noen av de siste buldrerne i Europa som har latt seg stoppe av kulde og snø.
Klatrebloggen The Low Down sa fra allerede da hun hadde gått de tre første 8A at dette var verdensklasse, men den siste måneden har det økt jevnt og trutt.
Her er oversikten hennes på www.8a.nu over årets bestigninger på denne graden, i tillegg kommer en håndfull ruter på graden under.
The right hand of darkness, Magic wood
Willenberg dach, Chironico
Miss Schweiz , Chironico
Teamwork , Chironico
Le Pilier , Chironico
Alphane Moon, Chironico
Fjorårets prestasjoner i verdenscupen viste også at hun har gjort det bra i konkurranser, men det er på den ordentlige buldringen hvor det virkelig gjøres prestasjoner i verdensklasse. På 8A sin oversikt er det bare den beste amerikanske bulderen som har en mer solid bestigningsliste, mens hvis man ser på de beste i verdenscupen så har også Natalie Gros flere ruter på samme nivå. Men ellers er det ikke så mange andre som jeg har registrert, selv om det sikkert finnes hos folk som er bedre med lister enn min korte søk etter buldrebestigningslister.
Uansett imponerende.
Like morsomt er det at Hannah Midtbø, som også har vært på klatretur med stor k i den kalde vinteren har perset med 8A-bulder. Midtbø har bronsje fra EM i buldring og vant en konkurranse i den europeiske ungdomscupen i fjor.
For oss som mener klatring primært er en uteidrett er det også fint å se at det er uteklatringen som prioriteres av de to norske kvinneklatrerne som ligger på et internasjonalt toppnivå.
--------
Therese Kandola Johansen står etter vinteren og våren fram som en av verdens beste kvinnelige buldrere. Hun har gått seks buldre gradert 8A i vinter. Selv om det er noen få andre som har buldret en grad hardere, og det er noen få andre som har gått like mange harde problemer, så har ikke jeg registrert noen andre med en tilsvarende bestigningsliste hittil i år. Og det har skjedd i en vinter med utrolig mye råttent vær, selv om blogginnleggene fra både Therese og andre hun har vært på tur med i Fontainebleau og Sveits tyder på at har vært noen av de siste buldrerne i Europa som har latt seg stoppe av kulde og snø.
Klatrebloggen The Low Down sa fra allerede da hun hadde gått de tre første 8A at dette var verdensklasse, men den siste måneden har det økt jevnt og trutt.
Her er oversikten hennes på www.8a.nu over årets bestigninger på denne graden, i tillegg kommer en håndfull ruter på graden under.
The right hand of darkness, Magic wood
Willenberg dach, Chironico
Miss Schweiz , Chironico
Teamwork , Chironico
Le Pilier , Chironico
Alphane Moon, Chironico
Fjorårets prestasjoner i verdenscupen viste også at hun har gjort det bra i konkurranser, men det er på den ordentlige buldringen hvor det virkelig gjøres prestasjoner i verdensklasse. På 8A sin oversikt er det bare den beste amerikanske bulderen som har en mer solid bestigningsliste, mens hvis man ser på de beste i verdenscupen så har også Natalie Gros flere ruter på samme nivå. Men ellers er det ikke så mange andre som jeg har registrert, selv om det sikkert finnes hos folk som er bedre med lister enn min korte søk etter buldrebestigningslister.
Uansett imponerende.
Like morsomt er det at Hannah Midtbø, som også har vært på klatretur med stor k i den kalde vinteren har perset med 8A-bulder. Midtbø har bronsje fra EM i buldring og vant en konkurranse i den europeiske ungdomscupen i fjor.
For oss som mener klatring primært er en uteidrett er det også fint å se at det er uteklatringen som prioriteres av de to norske kvinneklatrerne som ligger på et internasjonalt toppnivå.
lørdag 17. april 2010
Guide til norske klatrere som blogger
Denne bloggen har blitt oppdatert flere ganger siden den først kom i april etterhvert som jeg har fått inn flere bloggere.
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
tirsdag 6. april 2010
Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)
Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
På tide å støte litt igjen - med både blogging og klatring
Det er på tide å gjenopplive Drammensgranitt som klatreblogg, eller som blogg i det hele tatt. Det har ikke blitt prioritert gjennom en lang vinter med mye jobbing, mye barn, litt skigåing i de fine forholdene, og faktisk litt klatretrening igjen.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
Abonner på:
Innlegg (Atom)