Åndalsnes Avis har en sak om en brite som vil prøve å klatre Trollveggen solo. Lensmannskontoret i Rauma har advart ham mot forsøket, og i en oppfølger skriver avisa at mannen sannsynligvis har avbrutt forsøket.
Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.
Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.
Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.
Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.
En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.
torsdag 3. mars 2011
tirsdag 1. mars 2011
En fantastisk blogg av Marius (Grimsæth) om Marius (Olsen)
Et bloggtips i stjerneklassen og en speedisklatrekonkurranse i Rjukan i helgen er en grei knagg til å blogge litt om en av de mest solide isklatrerne i Norge: Marius Olsen.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).
Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.
Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).
Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.
Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.
søndag 27. februar 2011
God uke for John Henry Nilssen
John Henry Nilssen har den siste uka både klatret grad 9, og husk at vi snakker om februar her, og vunnet norgescupen i Stavanger lørdag.
Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.
Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.
Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.
Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.
Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.
Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.
Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.
Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.
lørdag 26. februar 2011
Helgens to ytterpunkter i klatreverden
Mens Norges KLatreforbund arrangerer norgescup for et førtitalls mer eller mindre unge konkurranseklatrere i den imponerende nye innendørsveggen i Arena Sørmarka, så er det en klatremessig motpart som finner sted i Lofoten. Der arrangerer Norsk Tindeklub igjen et alpintreff for internasjonale alpinister. Og i Rjukan er det isklatrefestival laget av de entusiastiske fastboende, med gode eksterne bidrag.
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.
På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.
På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.
Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,
onsdag 23. februar 2011
Tenk å vokse opp med slike vegger
Jeg må innrømme at jeg nesten får litt hjemlengsel til Stavanger når jeg ser hva slags innevegg som er bygd i byen. Til helgen er det norgescup, en passende knagg å utøse litt misunnelse på.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)
Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.
Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.
Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.
Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.
Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.
Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.
tirsdag 22. februar 2011
Gikk Eiger på 12 timer, sak 2
Jeg har sist uke blogget om Eiger-bestigningen til Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen. Nå har Nils skrevet detaljert om turen på sin blogg, hvor det går fram at de brukte 12 timer på den 1600 meter høye ruta, og gikk alt unntatt en håndfull taulengder med løpende sikringer. med andre ord klatret de bare de vanskeligste og bratteste taulengder med vanlig sikringsteknikk. Det er ganske mye raskere enn de to tidligere norske flerdagersbestigningene, men som Nils skriver selv fire ganger saktene enn den sveitsiske maskinen Ueli Steck, som satte ny rekord i fjor og med en påfølgende en fantastisk You tube video .
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
Her er en video fra Nielsen fra turen fra hans facebook-profil, så litt usikker på om den virker for alle.
mandag 21. februar 2011
Martin Olslund fosser fram på is
Martin Skaar Olslund har gjort en serie med fossebestigninger som bare bekrefter at 18-åringen er et av mest allside klatretalentene vi har. I går la han ut en haug med bilder på Picasa som viser noen av de mange stilige turene
- Førstebestigning av Juvlisøyla WI6 sammen med Fredrik Moell, en bratt søyle ikke så langt fra Martins hjemby Kongsberg.
- Code Red WI6+ sammen med Andreas Klarström og Mikjel Thorsrud, en 300 meter høy foss i Setesdal som har fått to bestigninger i vinter.
- Førstebestigning av Solfesten WI6/M7 i Rjukan med Thilo Schröter. Bestigningen endte med at et snøskred ga Thilo et kjempefall og en knekt skuldersom nådde riksnyhetene. Her er Thilos bloggpost om turen og ulykken.
- Solbærtoddy i Rjukan med to engelske klatrere. Den over ti år gamle ruta står i WI7, men nå var det endel mix og lettere ifølge Olslund.
- Førstebestigning av Lithium WI5 til høyre for Hydnefossen i Hemsedal sammen med Mikjel Thorsrud. Fører på http://www.isklatring.no/.
- I tillegg kommer repetisjoner av litt vanskelige klassikere i Rjukan som Lipton (to ganger) WI6 og Haugsfossem, samt Kjørlifossen i Lærdal.
Alt i alt en svært imponerende vinter av en gymnasiast som sikkert har et visst karakterpress og begrenset med fraværsmuligheter.
Olslund hadde et kjempeår i fjor med både bestigning av grad 9 på Maraton på Damtjern, første nordmann som fribesteg Skjoldet (grad 8) med supersvensken og norgesstudenten Andreas Klaström, juniornorgesmester og andre imponerende prestasjober (blant annet andreplass i Drammen klatreklubbs buldrekonkurranse).
torsdag 17. februar 2011
Noen fine norske klatrevideoer og klatreblogger
Slenger ut et par lenker som jeg ikke har sett før, selv om noe av det er lagt ut for en stund siden.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
Stian Christophersen har jeg blogget ved tre anledning.
To av bestigningene er dokumentert på video:
- Fra et forsøk før han gikk Lierpilaren direkte på Bergflødt. Han gikk den på en litt annen måte enn førstebestigeren Øyvind Ville Sæther, og dro dermed opp graderingen et knepp - uten at det desavuerer den imponerende førstebestigningen til Ville som fikk løst et klatreproblem som hadde ligget der i over ti år.
- Ifjor høst gikk Stian også en hard bulder, gradert 8B, i Rocklands. Den er dokumentert her, og ja - det ser hardt ut.
Det ligger også en video fra Steakhouse (gradert font 8A+). Hardt det også gitt.
Ellers er turen til Stian også blogget om og avbildet på Kruses topptur sin blogg, og der ligger det også litt annet klatresnacks.
Ellers kom jeg over en litt morsom blogg fra Birgit Nesheim fra Tromsø, som dokumenterer en USA-tur nå på en morsom og kanskje litt mer helhetlig måte med oppturer og nedturer og med mer enn bare klatreflyttene. Nesheim har tidligere vært en av de beste juniorkonkurranseklatrerne.
Ellers fant jeg tilfeldigvis en gammel klassiker fra 2003 på You Tube som viser noen harde buldre dengang, med Morten Gulliksen i sentrale roller (som for tiden er mer kjent som superfysikeren som startet nettdatesamfunnet sukker.no, og som nå ligger i strid med Match - eller hva det nå heter - om måling av antall brukere. Tidene endrer seg, men Morten har alltid vært en av de sterkeste gutta og har gått flere av de hardeste bulderne på Østlandet opp gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet.
onsdag 16. februar 2011
Ny norsk vinterbestigning av Eigers nordvegg
Nils Nielsen og Ole Kristian Nytrøen har nylig gått nordveggen på Eiger i Sveits.
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Det er en fin bestigning for å få fram spennende nye alpinister i Norge.
Nielsen har hatt et sterkt alpinår med bestigning av nordveggen på Grande Jorasses med ruta MacIntyre/Colson i oktober sammen med Steinar Grynning og den slovenske ruten på sommeren året før, og har klatret nordveggen på Les Droites. Begge de to ligger ved Chamonix, og alle tre er blant de klassiske nordveggene i Alpene.
Sammen med Halvor Dannevig gjorde han også en førstebestigning opp Phari Lapcha (6019m) i Nepal for et par-tre år siden.
Han har også klatret Supercanaleta på Fitzroy sammen med Trym Sæland og et par andre ruter i Patagonia. Samt Vettisfossen med Bjørn-Eivind Årtun. Han er en av den nye generasjonen klatret som er guide og klatret alpint på et høyt nivå, og har et aktivitetsnivå som ut fra bloggen er svært imponerende.
Det er ikke meningen å utelate Nytrøen fra omtalen. Han har også gjort stilige turer de siste årene med Nordpilaren på Vågekallen, Vettisfossen og Tågbekken med Steinar Grynning. Han hadde et forsøk på en Nepal-topp i høst med Dannevig. Nå er han i Chamonix i vinter, og det blir spennende å se hva det kan føre til.
Det er andre norske vinterbestigning og tredje totalt av nordveggen på Eiger.
Den ble først gått av Bjørn Myrer Lund og Finn Dæhlie i en episk bestigning på tidlig 80-tall, fint dokumentert i Norsk Fjellsport 1983 for alle som ble tenåringer med den på nattbordet. Veggen ble gått av Trym Sæland og Morten Diesen på 90-tallet, men ellers tror jeg ikke den har så mange norske bestigninger. Siden Nytrøen er fra Hedemark, i likhet med Dæhlie, så er det i funfact-kategorien litt kuriøst at to av fem bestigninger er gjort fra et av de minst alpine fylkene.
Nielsen er med denne turen dermed den ved siden av Trym som har gått to av de tre store nordveggene i alpene (Matterhorn regnes som den tredje). Trym klatret MacIntyre/Colton sammen med sin gamle barndomsnabo meg i februar 1998 (så fikk jeg nevnt meg selv, alltid kjekt).
Nytt bidrag til historien om kappbestigningen av Trollveggen
Her kommer en beskrivelse fra førstebestigningen av Rimmon-ruta i Trollveggen fra Tony Howards kommende bok.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
tirsdag 15. februar 2011
Thomas Meling går nordpilaren på Fitzroy i Patagonia
Thomas Meling klatret sammen med svenske Magnus Eriksson sist uke nordpilaren på Fitzroy via ”Mate, Porro y todo lo demas”, og fulgte Cassarotto-ruta til toppen av det høyeste fjellet i Patagonia.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
Ruta opp til toppen av pilaren ble gått av Trym Sæland og Ole Lied, men de klatret ikke de siste par hundre meterne til toppen fra der pilar-ruta slutter. Ruta er omtrent 1200 meter høy.
Dermed har enda en norsk alpinist markert seg med en vanskelig bestigning i Patagonia. Det er morsomt at listen over solide norske alpinprestasjoner og alpinister øker år for år.
De to har aldri klatret noe av tilsvarende seriøsitet. De klatret Ultima Thule på Blåmannens nordvegg i sommer, men ikke i fri. 28 år gamle Meling har tidligere klatret The Nose og Half Dome i Yosemite og sydveggen på Storen vinterstid i 2008 (en lang og bratt alpinrute). Han har også bolteklatret grad 9-.
Fitzroy fikk sin første norske bestigning på 70-tallet av Marius Morstad, som gjorde en tidlig og imponerende bestigning av isrenneruta Supercanaleta. Den ruta er også gått av Bjørn-Eivind Årtun under sitt solide raid av flotte ruter for litt over to år siden. Trym Sæland og Nils Nielsen gikk også den samme ruten etter det.
tirsdag 8. februar 2011
Video av beste kvinneklatrer - laget av en ganske sterk journalist
Tina Johnsen Hafsaas er intervjuet og filmet VGNett, eller VGTV som de også kaller seg. Fint intervju hvor Tina cruiser opp og ned Vulkan-veggen i Oslo.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.
Men siden denne bloggen skal utfylle og fordybe det som står om klatring ellers, så gjenstår det bare å legge til at journalisten Øystein Jarlsbo selv er en svært habil klatrer gjennom mange år. Den tidligere landslagsspilleren i hockey har også gått vanskelige klipperuter.
Når jeg først er på klatrekuriosa-baggen, så er han ikke alene om å kunne klatre av journalister.
VG alene har solid klatrekampetanse på ulike områder.
Journalist Linn Kathrine Yttervik har både klatret grad 8 og prøvd seg på 8000 meters toppen Cho Oyu, en sprek kombinasjon. Og den prisbelønte fotografen Harald Henden har også klatrebakgrunn fra Bergen og Himalaya. Blant annet var han med på et forsøk på Broad peak i 1987, en tur ledet av nåværende NTK-leder Ragnhild Amundsen.
I kombinasjonen av Himalaya og journalister/skribenter er det forøvrig vanskelig å slå Jon Gangdal, som er den nordmann som har flest 8000-meter bestigninger. Han har en lang journalistkarriere, blant annet i Drammens Tidende som jeg er redaktør for nå, Dagbladet, TV2 og mange andre steder. Nå er han forfatter og rådgiver.
Ellers har Lars Gilberg i Vårt Land markert seg som en svært solid klatrer og journalist, med flere bestigninger i Thailand opp til grad 8a (9-).
I Romsdals Budstikke har Iver Gjelsteinli vært journalist med en laaang klatrekarriere. Og rundt om i redaksjonene finnes det mange flere selvsagt, men det var bare noen som falt ned på tastaturet mens jeg likevel skrev et tulleblogginnlegg siden det var gått en uke siden sist.
lørdag 29. januar 2011
¨Buldring i Norge kåret til årets beste klatrevideo
Nalle Hukktavails fine video fra sitt buldrebesøk i Norge ble kåret til den beste videoen i 2010 av brukerne på det amerikanske nettstedet www.videoclimb.com
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
fredag 28. januar 2011
Uka: Mer bratt og hardt fra Rogland, et imponerende comeback og tørr granitt
Noen linker til den siste uka innen klatring:
Therese Johansen har buldret Chicken wings med sittende start, en 7C+ i Sirevåg nederst på Jæren, og har fine bilder på bloggen sin. Hun har allerede rukket å gå to buldre gradert 7C i det samme området, som kanskje er det beste vinterstid i Norge i forhold til gode klatreforhold og lite snø.
Mer Rogaland: En av de flotte islinjene på Kjerag er omtalt med video og bilder på Ut.no, et samarbeid mellom turistforeningen og NRK, og var også sendt på Ut i Naturen denne uka. Bjørn Eivind Årtun, Annelin Henriksen og Stein Ivar Gravdal er klatrerne.
En av de hyggeligste returene til klatrin det siste året har vært Eirik Birkelund Olsen fra Tromsø. I januar har han gått to ruter gradert 8b i Katalonia, står det på profilen hans på 8a.nu. Isolert sett er det ingen stor begivenhet, men det er ikke så mange som klatrer denne graden i utlandet. Og ikke minst er det hyggelig fordi han brakk ryggen i Ceuse i 2009. Nå viste vel NM før jul at han var tilbake i god form, for der ble han nummer to og klatret ifølge ruteskruerne opp mot grad 8a+ onsigth inntil han falt litt under toppen.
Og selv om det er fint med vinter, selv om jeg strengt tatt sitter med nyoperert fot denne uka, så er det hyggelig å se at det begynner å bli tørr klippe. Ihvertfall i Bohuslen. Her er Hanna Mellins beskrivelse på bloggen sin.
Er det nyheter og beskrivelser jeg har gått glipp av, så bare send et lite vink.
Therese Johansen har buldret Chicken wings med sittende start, en 7C+ i Sirevåg nederst på Jæren, og har fine bilder på bloggen sin. Hun har allerede rukket å gå to buldre gradert 7C i det samme området, som kanskje er det beste vinterstid i Norge i forhold til gode klatreforhold og lite snø.
Mer Rogaland: En av de flotte islinjene på Kjerag er omtalt med video og bilder på Ut.no, et samarbeid mellom turistforeningen og NRK, og var også sendt på Ut i Naturen denne uka. Bjørn Eivind Årtun, Annelin Henriksen og Stein Ivar Gravdal er klatrerne.
En av de hyggeligste returene til klatrin det siste året har vært Eirik Birkelund Olsen fra Tromsø. I januar har han gått to ruter gradert 8b i Katalonia, står det på profilen hans på 8a.nu. Isolert sett er det ingen stor begivenhet, men det er ikke så mange som klatrer denne graden i utlandet. Og ikke minst er det hyggelig fordi han brakk ryggen i Ceuse i 2009. Nå viste vel NM før jul at han var tilbake i god form, for der ble han nummer to og klatret ifølge ruteskruerne opp mot grad 8a+ onsigth inntil han falt litt under toppen.
Og selv om det er fint med vinter, selv om jeg strengt tatt sitter med nyoperert fot denne uka, så er det hyggelig å se at det begynner å bli tørr klippe. Ihvertfall i Bohuslen. Her er Hanna Mellins beskrivelse på bloggen sin.
Er det nyheter og beskrivelser jeg har gått glipp av, så bare send et lite vink.
mandag 24. januar 2011
Jarle Risa sitt imponerende buldreår
Jarle Risa leverer og leverer en haug med noen av de vanskeligste buldrebestigningene. Nylig har han førstebesteget to til gradert 8A+ i Oltedal, Ribbefett og Sovende villdyr.
Risa har kanskje det høyste volum av vanskelige buldre gått gjennom mange år, og står fram som den kanskje viktigste buldreutvikleren i Norge det siste tiåret. Han har vært sentral i utviklingen av de mange fine buldrefeltene i Sør-Rogaland, med Hunnedalen og Eiane og Stavtjønn som noen nye områder, og har sørget for at dette har blitt den kanskje viktigste buldrebyen i Norge med et femtentalls førstebestigninger på 8A og 8A+.
Det mest imponerende er at av et hundretalls buldre mellom 7C og 8A+ i Sør-Rogaland registrert på det godt oppdaterte lokalbuldrestedet buldreinfo.com, så har Jarle førtebesteget godt over halvparten.
Han er selvsagt ikke alene, for også noen av de sterkeste buldrerne som Therese Johansen, Tore Årthun, etterhvert Andreas Hetland Olsen og andre sørger for et av de mest spennende miljøene. Like viktig er det at det som regel er mulig å klatre nesten året rundt, spesielt helt sør på Jæren med Sirevåg og nye buldrefelt i området.
Men i tillegg til å ha mindre snø enn resten, så tror jeg Jarle, Therese og de andre mest gira også er mer ute i dårlige forhold enn noen andre jeg vet om. Det går blant annet går fram av Jarles til ganske fine blogg.
Det er ikke mindre imponerende at det siste året kanskje har vært det mest produktive for Jarle, som også er småbarnsfar.
En annen grunn til å skrive om Jarle i dag er at det bursdagen hans når dette skrives.
lørdag 22. januar 2011
Det oljesmørte norske alpineventyret i Romsdalen
Alle alpinister i Romsdal som har jobbet med tilkomstteknikk i Nordsjøen samtidig som de har preget norsk alpinklatring, er en av de mer opplagte klatrereportasjene som ikke er skrevet. Inntil nå.
Fredag hadde Dagens Næringslivs glansete bilag D2 en god reportasje på de som har blitt boende eller bosatt seg i Romsdal for å kunne klatre, stå på ski og jobbe i Nordsjøen og som guider.
Romsdal er blitt det klart viktigste samlingspunktet for alpinister etter at Aak etablerte tilkomstteknikk-virksomheten her for drøyt 20 år siden.
En av de som D2 har snakket med er Halvor Hagen, som er oppvokst på Åfarnes (på den andre siden av Isfjorden) og som står der med sine villsauer og breie toppturski. Han er en av de mest drevne alpinistene i Norge, internasjonal godkjent guide, med solide bestigninger i dalen, på Baffin, tøffe turer i Himalaya, Yosemite og i tillegg har vært en av de beste allrounderne med førstebestigninger på 90-tallet opp til 9-/9 – da det omtrent var toppnivået.
D2 har også snakket med Bjarte Bø, som er en av de første som flyttet til dalen utenfra som klatrer for sikkert rundt 20 år siden, og som definitivt er en av de med flest storveggsbestigninger fra Romsdale til Trango til Patagonia. De siste årene har han i tillegg vært en aktiv basehopper.
En litt nyere representant i artikkelen er Sigurd Nordeide-Felde, som er en alpinistene med lengst CV de siste årene fra blant annet førstebestigninger av storvegger på Baffin-øya, repetisjon av norskeruta på Trango med blant andre felles romdaling Bjarte Bø, vinterbestigning av Suser gjennom Harryland ved Trollveggen.
Det er så mange at det nesten er umulig å rekke over alle. Men her er noen av de mer profilerte som ikke står i artikkelen, men som definitivt hører hjemme i alpinhistorien:
Sindre Sæther, født og oppvokst i dalen og mest kjent for sine fribestigninger av Franskeruta og Arch Wall, som har gitt ham internasjonal annerkjennelse han definitivt ikke søker.
Han er ved siden av Halvor Hagen de to kanskje fremste eksemplene på noen av de mest ivrige klatrerne som er født og oppvokst i dalen, og som gjerne flytter hjem etter litt studier i Bergen.
Det er en annen gruppe som har vært her i et par tiår, med Bjarte Bø som et godt eksempel. Anne Grete Nebell er det samme, som blant annet den første kvinnen (og en av de første uansett) som soloerte Trollveggen og har førstebesteget mange tekniske storvegger sommer og vinter.
Odd-Roar Wiik flyttet til dalen fra hjemstedet Lofoten for over ti år siden, og har kanskje gått flere tekniske storvegger enn noen andre, inkludert A5 i Yosemite og utallige andre.
Av veteranene er Ole Haltvik, som var en av de aktive alpinistene på begynnelsen av 90-tallet, med bestigning av blant annet Shivling i indisk Himalaya.
Trym Sæland har bodd her i noen år, mens han gikk flere av de mer krevende alpinturene gjort av norske klatrere i Himalaya, Patagonia og norske fjell.
Så har vi en ny spennende alpingenerasjon, hvor flere i likhet med Halvor Hagen har skaffet seg internasjonal guide-godkjenning, i liket med flere av de overfor.
Nils Nielsen, guide med en av de mest aktive alpinistprogrammene med spennende bestigninger i Patagonia og en av de få som har klatret vanskelige ruter i Alpene, inkludert min favorittrute MacIntyre-Colton på Grande Jorasses sist høst.
Eiliv Ruud er en annen dreven klatrer med førstebestigninger i Alaska og mange andre alpinturer, blant annet med Nielsen.
Og dette er vel bare noen av de litt mer profilerte klatrerne som jeg kommer på i farten. Jeg har ikke vært der nok det siste tiåret til å helt ha oversikten. Det er mange flere opp gjennom årene som har finansiert klatrelivet med tilkomstteknikk i off-shorebransjen. Det har gitt mange en god blanding av lønn og mye fri utenom plattformlivet.
Aak har vært det første og mest kjente av disse firmaene med 20 års erfaring fra sokkelen, og det ble også startet av solide klatrere som har markert seg bra i blant annet Himalaya. Etter hvert har det kommet andre, som Linjebygg, som også har erfarne klatrere som står for opplæring og sikring. Selv om den største konsentrasjonen er i Romsdalen, så er de spredt over hele landet.
Denne bloggposten er med andre ord skrevet litt på overtid, men utløst av en morsom artikkel fra D2 – som jeg tidligere har rost for å innimellom ha spennende friluftslivartikler. Fredagens artikkel tok for seg flere steder og friluftsnisjer.
Blant annet er Rjukans isklatrere Andreas Spak og veteranen Jon Haukåssveen også nevnt. En annen klatreveteren som er nevnt er Kjetil Svanemyr, som blant annet var med på første norske vinterbestigning av Trollveggen med Hans Christian Doseth. Nå er det hundekjøring i en eller annen kald innlandsbygd som gjelder for ham.
Fredag hadde Dagens Næringslivs glansete bilag D2 en god reportasje på de som har blitt boende eller bosatt seg i Romsdal for å kunne klatre, stå på ski og jobbe i Nordsjøen og som guider.
Romsdal er blitt det klart viktigste samlingspunktet for alpinister etter at Aak etablerte tilkomstteknikk-virksomheten her for drøyt 20 år siden.
En av de som D2 har snakket med er Halvor Hagen, som er oppvokst på Åfarnes (på den andre siden av Isfjorden) og som står der med sine villsauer og breie toppturski. Han er en av de mest drevne alpinistene i Norge, internasjonal godkjent guide, med solide bestigninger i dalen, på Baffin, tøffe turer i Himalaya, Yosemite og i tillegg har vært en av de beste allrounderne med førstebestigninger på 90-tallet opp til 9-/9 – da det omtrent var toppnivået.
D2 har også snakket med Bjarte Bø, som er en av de første som flyttet til dalen utenfra som klatrer for sikkert rundt 20 år siden, og som definitivt er en av de med flest storveggsbestigninger fra Romsdale til Trango til Patagonia. De siste årene har han i tillegg vært en aktiv basehopper.
En litt nyere representant i artikkelen er Sigurd Nordeide-Felde, som er en alpinistene med lengst CV de siste årene fra blant annet førstebestigninger av storvegger på Baffin-øya, repetisjon av norskeruta på Trango med blant andre felles romdaling Bjarte Bø, vinterbestigning av Suser gjennom Harryland ved Trollveggen.
Det er så mange at det nesten er umulig å rekke over alle. Men her er noen av de mer profilerte som ikke står i artikkelen, men som definitivt hører hjemme i alpinhistorien:
Sindre Sæther, født og oppvokst i dalen og mest kjent for sine fribestigninger av Franskeruta og Arch Wall, som har gitt ham internasjonal annerkjennelse han definitivt ikke søker.
Han er ved siden av Halvor Hagen de to kanskje fremste eksemplene på noen av de mest ivrige klatrerne som er født og oppvokst i dalen, og som gjerne flytter hjem etter litt studier i Bergen.
Det er en annen gruppe som har vært her i et par tiår, med Bjarte Bø som et godt eksempel. Anne Grete Nebell er det samme, som blant annet den første kvinnen (og en av de første uansett) som soloerte Trollveggen og har førstebesteget mange tekniske storvegger sommer og vinter.
Odd-Roar Wiik flyttet til dalen fra hjemstedet Lofoten for over ti år siden, og har kanskje gått flere tekniske storvegger enn noen andre, inkludert A5 i Yosemite og utallige andre.
Av veteranene er Ole Haltvik, som var en av de aktive alpinistene på begynnelsen av 90-tallet, med bestigning av blant annet Shivling i indisk Himalaya.
Trym Sæland har bodd her i noen år, mens han gikk flere av de mer krevende alpinturene gjort av norske klatrere i Himalaya, Patagonia og norske fjell.
Så har vi en ny spennende alpingenerasjon, hvor flere i likhet med Halvor Hagen har skaffet seg internasjonal guide-godkjenning, i liket med flere av de overfor.
Nils Nielsen, guide med en av de mest aktive alpinistprogrammene med spennende bestigninger i Patagonia og en av de få som har klatret vanskelige ruter i Alpene, inkludert min favorittrute MacIntyre-Colton på Grande Jorasses sist høst.
Eiliv Ruud er en annen dreven klatrer med førstebestigninger i Alaska og mange andre alpinturer, blant annet med Nielsen.
Og dette er vel bare noen av de litt mer profilerte klatrerne som jeg kommer på i farten. Jeg har ikke vært der nok det siste tiåret til å helt ha oversikten. Det er mange flere opp gjennom årene som har finansiert klatrelivet med tilkomstteknikk i off-shorebransjen. Det har gitt mange en god blanding av lønn og mye fri utenom plattformlivet.
Aak har vært det første og mest kjente av disse firmaene med 20 års erfaring fra sokkelen, og det ble også startet av solide klatrere som har markert seg bra i blant annet Himalaya. Etter hvert har det kommet andre, som Linjebygg, som også har erfarne klatrere som står for opplæring og sikring. Selv om den største konsentrasjonen er i Romsdalen, så er de spredt over hele landet.
Denne bloggposten er med andre ord skrevet litt på overtid, men utløst av en morsom artikkel fra D2 – som jeg tidligere har rost for å innimellom ha spennende friluftslivartikler. Fredagens artikkel tok for seg flere steder og friluftsnisjer.
Blant annet er Rjukans isklatrere Andreas Spak og veteranen Jon Haukåssveen også nevnt. En annen klatreveteren som er nevnt er Kjetil Svanemyr, som blant annet var med på første norske vinterbestigning av Trollveggen med Hans Christian Doseth. Nå er det hundekjøring i en eller annen kald innlandsbygd som gjelder for ham.
søndag 9. januar 2011
Årtun får prestisjestøtte til Himalaya-eventyr
Bjørn-Eivind Årtun har på ny fått den prestisjefylte Mugs Stumps award sammen med sin amerikanske alpinistpartner Colin Haley
Bladet The Alpinist skriver søndag at de to er et av syv team som får penger for å prøve nye krevende ruter. "Colin Haley, Ogre II, Pakistan; with Bjorn-Eivind Artun. An alpine-style ascent of the unclimbed, un-attempted north face of 6,960-meter Ogre II, a technical mixed route on this stunning alpine wall."
De to fikk også støtte i 2010, til den nye ruten på Mt. Foraker som ble gått før sommeren. Den turen ble en av de mest omtalte alpine førstebestigningene i fjor, og Alpinist har en ti siders artikkel i sitt siste nummer hvor Haley skriver om turen med overskriften "Redsel". Der omtaler han forøvirg Årtun som en av de sprekeste alpinistene han kjenner. "Bjørn-Eivinds største styrke er også en svakhet: Han vil alltid gå for det", skriver han også i forbindelse med den støtende turen.
Ogre 2 sin nordvegger nok en enda høyere og tøffere tur. Fjellet ligger i Karakoram i Pakistan, i grenseområdene mot Kina og India. Fjellet er ikke besøkt av nordmenn før, men ligger ikke så langt unna Latok hvor to norske ekspedisjoner har gjort noen av de bedre forsøkene på den ubestegne nordveggen der som kanskje er en av områdets mest ettertraktede. Fjellet ligger heller ikke så langt unna Trango, hvor det går to fantastiske norske førstebestigninger - på Great Trango i 1984 hvor Doseth og Dæhlie omkoog på vei ned, og som ble repetert for to år siden. Og på den litt lavere Trango Pulpit, hvor Robert Caspersen ledet an en av de vanskeligste rutene når det gjelder ren teknisk klatring i Himalaya.
Ogre-toppene, den høyeste kalles også Baintha Brakk, ligger vel også synlig på veien inn mot K2.
Mens Haley har vært i området før, så har ikke Årtun klatret i Karakoram.
Ellers er det vel et interessant poeng at de to fikk prispengene som gis ut for å minnes Mugs Stumps. En av hans mest imponerende bestigninger var en 15 timers solobestigning av Cassin-ryggen på Denali, og de to klatrerne er de eneste som har vært i nærheten av å matche den tiden. Store snømengder forhindret dem fra en raskere bestigning da de akklimatiserte seg til Foraker-turen i våres.
torsdag 6. januar 2011
Takk for alle besøk. Hva er det størst interesse å lese om:
Det siste halvåret har jeg prøvd å holde bloggen sånn passe oppdatert på klatrenyheter som kan ha litt interesse, etter en periode med litt lite tid og prioritering av blogging.
Tilbakemeldingen har vært hyggelig, både fra endel klatrevenner og andre.
Det er også interessant å lese besøkstallene på Google analytics (ja, det er litt nerdede og kanskje litt forfengelig, men jeg har nå en jobb som innebærer at jeg også har et forhold til nettstatistikk)
Litt tall
6 957 personer besøkte dette nettstedet, ifølge statistikken. Jeg tror det vel er færre (det er tross alt noen som sletter cockies, for å bruke geekspeaks, særlig siden vi snakker om et helt år). Men at det er såpass mange gjør det litt morsomt å å holde på.
16 130 besøk totalt
26 225 sidevisninger
Nesten alt ser det ut til kom i andre halvår.
Her er de ti mest leste sakene:
1. Forsiden 10 003 visninger
2. /2010/08/det-er-bare-bye-seg-i-stvet-for-sindre.html 2 786 visninger
3. /2010/04/guide-til-norske-klatrere-som-blogger.html 1 287
4. /2010/04/crackoholic-nordens-beste-klatrefilm.html 846
5. /2010/08/hilde-bjrgaas-og-hanna-mellin-gar-hoka.html 318
6. /2010/08/supermann-med-ny-frirute-pa-blamannen-i.html 317
7. /2010/06/aldri-har-vel-ungdommen-vrt-sterkere.html 302
8. /2010/07/alt-du-trenger-vite-for-klatring-i.html 281
9. /2010/07/den-komplette-guiden-til-gode-svenske.html 269
10. /2009/07/ny-sommer-ny-klippe-derfor-er-bohuslen.html 266
Ellers er jeg litt usikker på hvordan bloggen kan tas videre. Jeg er åpen for innspill hvis det er noen lesere som har det.
Godt nytt klatreår
Tilbakemeldingen har vært hyggelig, både fra endel klatrevenner og andre.
Det er også interessant å lese besøkstallene på Google analytics (ja, det er litt nerdede og kanskje litt forfengelig, men jeg har nå en jobb som innebærer at jeg også har et forhold til nettstatistikk)
Litt tall
6 957 personer besøkte dette nettstedet, ifølge statistikken. Jeg tror det vel er færre (det er tross alt noen som sletter cockies, for å bruke geekspeaks, særlig siden vi snakker om et helt år). Men at det er såpass mange gjør det litt morsomt å å holde på.
16 130 besøk totalt
26 225 sidevisninger
Nesten alt ser det ut til kom i andre halvår.
Her er de ti mest leste sakene:
1. Forsiden 10 003 visninger
2. /2010/08/det-er-bare-bye-seg-i-stvet-for-sindre.html 2 786 visninger
3. /2010/04/guide-til-norske-klatrere-som-blogger.html 1 287
4. /2010/04/crackoholic-nordens-beste-klatrefilm.html 846
5. /2010/08/hilde-bjrgaas-og-hanna-mellin-gar-hoka.html 318
6. /2010/08/supermann-med-ny-frirute-pa-blamannen-i.html 317
7. /2010/06/aldri-har-vel-ungdommen-vrt-sterkere.html 302
8. /2010/07/alt-du-trenger-vite-for-klatring-i.html 281
9. /2010/07/den-komplette-guiden-til-gode-svenske.html 269
10. /2009/07/ny-sommer-ny-klippe-derfor-er-bohuslen.html 266
Ellers er jeg litt usikker på hvordan bloggen kan tas videre. Jeg er åpen for innspill hvis det er noen lesere som har det.
Godt nytt klatreår
lørdag 1. januar 2011
Best i Norden
Jeg har for norsk klatring igjen oppsumert klatreåret, og siden jeg setter pris på å ha et godt nasjonalt klatretidsskrift så syns jeg dere som ikke har bladet bør kjøpe det framfor å lese det gratis her. Men i den forbindelse slo det meg hvor mye bra klatring som ble gjort i 2010. For å se om det bare var i Norge, så har jeg sett på hvem som utpeker seg innenfor de ulike grenene av klatringen i en nordisk sammenheng.
Jeg har gjort en subjektiv vurdering, selv om de i enkelte tilfeller er enkelt å basere seg på grad og plassering. Og selvsagt er det bare tull. Alt det viktige innen klatring kan ikke rangeres og graderes. Men innenfor det perspektivet kan det være interessant å lage en liten liste, slik det gjerne er så populært å gjøre ved årsskifter som nå.
Det ligger ingen stor prestisje i disse forslagene, så jeg er åpen for gode innspill hvis noen skulle bli engasjert i spørsmålet.
Vurderingene er gjort ut fra prestasjonene de siste årene.
De som er merket * betyr at prestasjonene ligger i verdensklasse.
Klatregrener
Buldring
Kvinner: Therese Johansen*, Norge: 8A+, flere 8A, flashet 7C. Rangert på topp på 8As buldreranking i sommer.
Menn: Nalle Huktavail*, Finland: Førstebesteget 8C, og gått flere av verdens antatt hardeste buldre. Magnus Midtbø er en god kandidat med førstebestigning av 8C, men har få andre harde buldrebestigninger.
Sportsklatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: Eneste som har gått mer enn en 8b og klatret 8a onsight.
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: 9b, 8b+ onsigth.
Konkurranseklatring
Kvinner: Hannah Midtbø, Norge: Bronse i buldre-EM 2009, vunnet en European Youth cup. Nordisk mester
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: Flere finaleplasser i World cup. 5. plass i EM i 2010.
Talent
Kvinner: Tina Johnsen Hafsaas, Norge: Nordisk mester senior, finale i Europeisk ungdomscup, sportsklatring grad 9-/9, og alt dette som 16 åring.
Menn: Bortsett fra Magnus Midtbø, som er blitt voksen, så er Jakob Heber Norum, Norge, en sterk kandidat: Nordisk juniormester, sølv buldring, klatret grad 9-/9 før fylte 15 år.
Trad klatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: flere ruter på 9- og 8+ i Bohuslen, i en egen klasse.
Menn: Petter Restorp/Stefan Wulf, Sverige: Av mange gode svensker er det vel Petter som har klatret hardest med 8b og mange andre bestigninger, mens Stefan har gått flest dårlig sikrede ruter.
Storvegg
Kvinner: Tie Hilde Bjørgaas/Hanna Mellin, Norge/Sverige: Litt usikker her, men tror dette norsk/svenske tauparet er i spiss med mye bra friklatring på storvegger på Grønland og Kjerag.
Menn: Sindre Sæther (fri), Norge: Her er det vel ikke særlig tvil når det gjelder fribestigning av Franskeruta og Arch Wall i Trollveggen, selv om Restorp og Wulf har gått harde friruter i Yosemite. Men Innøvde ruter i Yosemite er noe annet enn mørke, løse, krevende friførstebestigninger i Trollveggen.
Teknisk storveggsklatring kunne vært en egen disiplin, men jeg klarer ikke helt å plukke av flere gode norske taulag som har gått nye ruter opp til A4 på Kjerag (Trym Sæland og Stein Ivar Gravdal), Baffin Island og vel også noen flere steder.
Isklatring
Kvinner: Annelin Henriksen: Norge: Førstebesteget fosser på Kjerag opp til grad 6.
Menn: Her er jeg usikker. Flere norske kandidater med lange og harde førstebestigninger på Vestlandet. Andreas Spak har klatret mye med Will Gadd, men det er nok den kjente Gadd som har hatt mest føring.
Alpint
Kvinner: Svært usikker på hvem som skal være kandidater her, ut over det som nevnes under andre grener.
Menn: Bjørn-Eivind Årtun, med flere, Norge: Norsk alpinisme har en gullalder med førstebestigninger som blir lagt merke til i noen av de viktigste områdene for krevende alpinisme som Alaska og Patagonia. Årtuns førstebestigning på Mount Foraker med Colin Haley står kanskje i en egen klasse.
Himalaya
Kvinner: Cecilie Skog*, Norge: Etter den tragiske ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom, er vel rangeringer det siste som står i fokus. Men tross alt, det er som kan måle seg med hennes prestasjoner i høyden med både Everest og K2.
Menn: Veikki Gustavson*, Finland: Har vel gått alle 8000 meterne uten oksygen, regnes blant de beste høyfjellsklatrerne.
Og vinneren er: Norge.
Og det er en klar seier også.
De siste par tiårene viser at det har vekslet litt på hvem som har de mest aktive klatremiljøene i de nordiske landene. Akkurat nå er det tidenes beste år for norsk klatring på et bredt felt for både kvinner og menn. Det er ikke så mange år siden det var svensker som var best i konkurranser og sportsklatring av begge kjønn, og hadde de beste kvinnelige buldrerne. Nå er det i tillegg et veldig aktivt norsk alpinmiljø, mens det knapt finnes seriøs svensk alpinisme.
Ellers er det morsomt at flate Finland, knapt uten fjell, har utøvere i verdensklasse. Vi er for så vidt vant til å møte grisesterke finner helt siden de kom ut av skogene og klatret høyere i nordiske konkurranser i siste halvdel av nitti-årene. Men nå har de altså spredt seg på de minste steinene og største fjellene. Det er allsidig.
Sverige utmerker seg særlig med støtende klatrere på naturlige sikringer i Bohuslen av begge kjønn, og med Malin Holmberg på vanskelig bolteklatring.
Jeg har gjort en subjektiv vurdering, selv om de i enkelte tilfeller er enkelt å basere seg på grad og plassering. Og selvsagt er det bare tull. Alt det viktige innen klatring kan ikke rangeres og graderes. Men innenfor det perspektivet kan det være interessant å lage en liten liste, slik det gjerne er så populært å gjøre ved årsskifter som nå.
Det ligger ingen stor prestisje i disse forslagene, så jeg er åpen for gode innspill hvis noen skulle bli engasjert i spørsmålet.
Vurderingene er gjort ut fra prestasjonene de siste årene.
De som er merket * betyr at prestasjonene ligger i verdensklasse.
Klatregrener
Buldring
Kvinner: Therese Johansen*, Norge: 8A+, flere 8A, flashet 7C. Rangert på topp på 8As buldreranking i sommer.
Menn: Nalle Huktavail*, Finland: Førstebesteget 8C, og gått flere av verdens antatt hardeste buldre. Magnus Midtbø er en god kandidat med førstebestigning av 8C, men har få andre harde buldrebestigninger.
Sportsklatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: Eneste som har gått mer enn en 8b og klatret 8a onsight.
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: 9b, 8b+ onsigth.
Konkurranseklatring
Kvinner: Hannah Midtbø, Norge: Bronse i buldre-EM 2009, vunnet en European Youth cup. Nordisk mester
Menn: Magnus Midtbø*, Norge: Flere finaleplasser i World cup. 5. plass i EM i 2010.
Talent
Kvinner: Tina Johnsen Hafsaas, Norge: Nordisk mester senior, finale i Europeisk ungdomscup, sportsklatring grad 9-/9, og alt dette som 16 åring.
Menn: Bortsett fra Magnus Midtbø, som er blitt voksen, så er Jakob Heber Norum, Norge, en sterk kandidat: Nordisk juniormester, sølv buldring, klatret grad 9-/9 før fylte 15 år.
Trad klatring
Kvinner: Malin Holmberg, Sverige: flere ruter på 9- og 8+ i Bohuslen, i en egen klasse.
Menn: Petter Restorp/Stefan Wulf, Sverige: Av mange gode svensker er det vel Petter som har klatret hardest med 8b og mange andre bestigninger, mens Stefan har gått flest dårlig sikrede ruter.
Storvegg
Kvinner: Tie Hilde Bjørgaas/Hanna Mellin, Norge/Sverige: Litt usikker her, men tror dette norsk/svenske tauparet er i spiss med mye bra friklatring på storvegger på Grønland og Kjerag.
Menn: Sindre Sæther (fri), Norge: Her er det vel ikke særlig tvil når det gjelder fribestigning av Franskeruta og Arch Wall i Trollveggen, selv om Restorp og Wulf har gått harde friruter i Yosemite. Men Innøvde ruter i Yosemite er noe annet enn mørke, løse, krevende friførstebestigninger i Trollveggen.
Teknisk storveggsklatring kunne vært en egen disiplin, men jeg klarer ikke helt å plukke av flere gode norske taulag som har gått nye ruter opp til A4 på Kjerag (Trym Sæland og Stein Ivar Gravdal), Baffin Island og vel også noen flere steder.
Isklatring
Kvinner: Annelin Henriksen: Norge: Førstebesteget fosser på Kjerag opp til grad 6.
Menn: Her er jeg usikker. Flere norske kandidater med lange og harde førstebestigninger på Vestlandet. Andreas Spak har klatret mye med Will Gadd, men det er nok den kjente Gadd som har hatt mest føring.
Alpint
Kvinner: Svært usikker på hvem som skal være kandidater her, ut over det som nevnes under andre grener.
Menn: Bjørn-Eivind Årtun, med flere, Norge: Norsk alpinisme har en gullalder med førstebestigninger som blir lagt merke til i noen av de viktigste områdene for krevende alpinisme som Alaska og Patagonia. Årtuns førstebestigning på Mount Foraker med Colin Haley står kanskje i en egen klasse.
Himalaya
Kvinner: Cecilie Skog*, Norge: Etter den tragiske ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom, er vel rangeringer det siste som står i fokus. Men tross alt, det er som kan måle seg med hennes prestasjoner i høyden med både Everest og K2.
Menn: Veikki Gustavson*, Finland: Har vel gått alle 8000 meterne uten oksygen, regnes blant de beste høyfjellsklatrerne.
Og vinneren er: Norge.
Og det er en klar seier også.
De siste par tiårene viser at det har vekslet litt på hvem som har de mest aktive klatremiljøene i de nordiske landene. Akkurat nå er det tidenes beste år for norsk klatring på et bredt felt for både kvinner og menn. Det er ikke så mange år siden det var svensker som var best i konkurranser og sportsklatring av begge kjønn, og hadde de beste kvinnelige buldrerne. Nå er det i tillegg et veldig aktivt norsk alpinmiljø, mens det knapt finnes seriøs svensk alpinisme.
Ellers er det morsomt at flate Finland, knapt uten fjell, har utøvere i verdensklasse. Vi er for så vidt vant til å møte grisesterke finner helt siden de kom ut av skogene og klatret høyere i nordiske konkurranser i siste halvdel av nitti-årene. Men nå har de altså spredt seg på de minste steinene og største fjellene. Det er allsidig.
Sverige utmerker seg særlig med støtende klatrere på naturlige sikringer i Bohuslen av begge kjønn, og med Malin Holmberg på vanskelig bolteklatring.
mandag 13. desember 2010
Caspersen og Årtun går Exocet i Patagonia
Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun har til nå klatret den kjente isruta Exocet på Cerre Standhart i Patagonia, skriver Robert på Norrøna-bloggen. Sterke vinder forpurret litt mer ambisiøse planer på Torre Egger, mens en kort soldag sørget for at Årtun endelig kom seg helt på toppen av Standhart etter noen forsøk tidligere.
Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.
Mens Årtun har gått mange harde ruter i Patagonia de siste vintrene, er dette den første til Caspersen. Robert har til gjengjeld en av de mest imponerende Klatre-CVene i Norge med ruter opp til 8c, 8a+ onsight, flere NM-titler og mange førstebestigninger av vanskelige og tekniske storvegger i kalde eller høye strøk opp Trango Pulpit i Himalaya og i Dronning Mauds land i Antarktis. Det er vel heller ikke så mange andre trebarnsfedre som går krevende Patagonia-ruter.
søndag 5. desember 2010
Norsk mesterskap med klare topper
Klatre-NM i Sogndal i helgen ga ingen overraskelser blant vinnerne.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
Her er resultatlisten fra Sogndal klatreklubb, eksemplarisk raskt lagt ut av en klubb som får til alt fra klatrevegg i verdensklasse til gode arrangementer.
Og her er Norsk Klatring sitt gode referat allerede, i motsetning til meg har Henning Wang både skrevet saken og deltatt i konkurransen. Jeg oppdaget denne saken omtrent da jeg skrev ferdig denne bloggen.
Magnus Midtbø vant klart i en finale uten veldig stor konkurrase, og hvor resten av finalefeltet viste at på seniorsiden er det lite som skjer bak Magnus. Sølvvinner er Eirik Birkelund Olsen, noe som er svært hyggelig og imponerende med tanke på at han brakk ryggen i Ceuse for halvannet år siden. (Her er en reportasje fra NRK Nordnytt om come-backet tidligere i år)
I en tid hvor det skjer veldig mye spennende i norsk klatring, så gir finalefeltet i herreklassen grunn til å lure på om konkurranseklatringen for senior har stagnert på nivået bak Midtbø.
Jeg vil tro at klatrenivået på finalistene er omtrent som det var på 90-tallet. Med unntak av Lars Ole Gudvang som har hatt et sterkt klatreår med førstebestigning av 8c og flere harde onsighter på 8a/8a+-nivå på Kalymynos. Så selv om 2010 er et år hvor det har skjedd mer enn noensinne - så står også endel ting litt still. Det kan hende reiseavstanden til Sogndal reduserte deltakelsen litt, men finalen er stort sett folk som har gjort det bra i konkurranser - med litt unntak.
Kvinneklassen ser ut fra resultatlisten ut som en walk-over for 16 åringen Tina Johnsen Hafsaas, som legger enda en topplassering på listen over et sterkt klatreår som nordisk mester, nordisk juniorbuldremester, sølv i juniornordisk og finaleplasser i den europeiske ungdomscupen - i tillegg til sterk uteklatring selvsagt. Det var ingen andre av de andre kvinneklatrerne som har klatret hardt i år som stilte i denne konkurransen.
Juniorklassene for guttene var preget av de to vanlige duellene med flinke folk.
Martin Skaar Olsund vant over Tarjei Hamre. Og Jacob Heber Norum vant over Thilo Schröter. Men i den yngre juniorklassen var det også et par sterke kandidater til som utfordret de to første, og det gjør det spennende framover. Klassen for yngre gutter junior var også den største gruppen.
Kvinnejuniorklassene har jeg egentlig ikke grunnlag for å skrive noe om, siden jeg ikke kjenner dem og de i liten grad har markert seg til. Men juniorvinneren Ragnhild Eriksrud er intervjuet av NRK Sogn og Fjordane i forkant her.
torsdag 2. desember 2010
Blånisser og Bleaunisser i Drammen
Alle med litt fjellkunnskap vet at blånissene vanligvis holder hus i Innerdalstårnet. Men her er et skjermbilde fra NRKs populære juleserie som viser at de også har tatt seg en tur til buldresteinene i det som heter 800 meteren i Drammensmarka, like ved Aron skisenter.
Her er Blånisse-episoden nrk super
Det krever nok litt spesiell steinkompetanse - samt at man følger med på barne-tv. Men klatreren Marius Grimsæth fra Oslo har fått barn og er klatrenerd nok til å kjenne igjen de kalkede starttakene på buldresteinen som ligger rett ved parkeringsplassen der lysløypa starter. Takk til han for bildene. Det dårlige ordspillet med blånisser og bleaunisser skal jeg ta ansvar for selv. (Henspeiler på Fontainebleau, populært kalt Bleau, utenfor Paris - som er verdens buldresentrum) (Vitser som må forklares er aldri veldig morsomme).
800 meteren er forøvrig et hyggelig lite buldrefelt som har blitt litt populært etter en solid omtale i Klatring og i gratismagasinet ID-Magasinet. Det er et par hundre meter å gå fra parkeringsplassen, og har ett 40-talls greie problemer og et par harde prosjekter.
Her er beskrivelsen av feltet på dkk sin hjemmeside.
Her er noen bilder fra buldreområdet, uten blånisser.
Og her er Anders Johansens fører for sitt morsomme tiltak med å lage en sirkel av bulderne der, kanskje den første av sitt slag i Norge. Slike sirkler finnes ellers mest i Fontainebleau, derfor er det faktisk relevant å snakke om Bleaunisser i Drammen.
tirsdag 30. november 2010
Et par fine klatrevideoer fra Bohuslän og Østmarka
Snøen har satt seg i Drammen, som for tiden er det største snøhullet i Norge. Fine greier. Det er uansett fantastisk med tørr klippe og perfekte forhold på Damtjern den første helga i november, og pang: Full vinter en drøy uke etterpå og deretter full fryser.
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.
Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.
I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.
Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.
Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.
Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.
I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.
Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.
Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området
søndag 28. november 2010
Buldre-NM med harde krav for å komme på pallen
Det har vel knapt vært mer krevende å bli blant de beste enn i helgens buldremesterskap.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
søndag 21. november 2010
Gode resultater for Sandbu og Hafsaas
Tina Johnsen Hafsaas perset og fikk en sjetteplass i klasse A mens Maria Davies Sandbu fikk åttendeplass i juniorfinalen i den europeiske ungdomscupen i Kranj søndag. Dette er den viktigste konkurransen på nivået under verdenscupen for de yngste klatrerne.
Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.
Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.
torsdag 11. november 2010
Bladet Klatring i 100
Norsk klatring i 100
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
Abonner på:
Innlegg (Atom)