søndag 19. februar 2012
Slik blir du en kjernekar: Thomas Alsgaard og Turn-Jansens beste styrketips
Okei, ikke alt her på bloggen får være hardcore klatring. Men dette videotreningstipset er nok litt relevant for mange.
Siden Thomas har vært en habil klatrer ved siden av sin fantastiske skikarriere, og Espen Jansen har vært turnnorgesmester i mange år, så tror jeg noen kanskje finner turnstyrketreningen deres interessant.
Her er en serie videoer som de to har laget som viser mange interessante og gode styrkeøvelser for overkropp og avstivning. Litt stramt for mange å følge, men sikkert lærerikt for de som har krefter til overs for litt styrketrening ved siden av klatringen.
Her er en sammenhengende serie som krever noen turnapparater i endel av øvelsene. Jeg vil tro de fleste får problemer underveis, men spesielt på den siste øvelsene med fem minutter stående på henda langs en vegg.
De har også laget syv videoer med tre øvelser i hver video. Her er den første. De andre ligger pent plassert i høyrefeltet på You Tube.
lørdag 18. februar 2012
Begravelsene for Stein-Ivar Gravdal og Bjørn-Eivind Årtun
Stein-Ivar Gravdal begraves i Stavanger Domkirke tirsdag kl.13. Det er samling på utestedet Cementen etterpå, skriver Bratte Rogalands Venner på sin nettside.
Bjørn-Eivind Årtun begraves onsdag kl. 10 i Grefsen kirke.
Bjørn-Eivind Årtun begraves onsdag kl. 10 i Grefsen kirke.
onsdag 15. februar 2012
Norsk tindeklub inviterer til alpinsamling i Lofoten
Nå er Norsk Tindeklubs alpinsamling i Lofoten med åpen invitasjon til alle interesserte.
Den har tidligere vært arrangert i to år som en internasjonal samling med mange solide alpinklatrere i toppklasse fra andre land. Nå er det en mer folkelig profil for alle alpinklatrere, men med fellesarrangementer for de som ønsker å operere i et alpint fellesskap.
Samlingen starter 26. februar.
Les mer på NTKs nettsider.
Den har tidligere vært arrangert i to år som en internasjonal samling med mange solide alpinklatrere i toppklasse fra andre land. Nå er det en mer folkelig profil for alle alpinklatrere, men med fellesarrangementer for de som ønsker å operere i et alpint fellesskap.
Samlingen starter 26. februar.
Les mer på NTKs nettsider.
tirsdag 14. februar 2012
In memoriam: Bjørn-Eivind Årtun nominert til Piolet d´or etter sin død for førstebestigningen på Torre Egger
Ruten som han gikk rett før juleaften på Torre Egger sammen med Ole Lied har fått en nominasjon til den mest prestisjetunge alpinprisen.
Her er omtalen i alpinist.com.
Norsk klatring har også omtalt denne før i kveld.
Dessverre betyr det ikke noe nå i forhold til at han er død.
Her er omtalen i alpinist.com.
Norsk klatring har også omtalt denne før i kveld.
Dessverre betyr det ikke noe nå i forhold til at han er død.
mandag 13. februar 2012
Foreløpig ulykkesteori på Kjerag: Steinblokk falt ut
Siden det er blitt kjent gjennom medier og Klatreforbundet hva som kan være årsaken til ulykken, så samler jeg opp her det som er offentliggjort. Nå er dette foreløpige vurderinger, og den endelige rapporten er ikke klar ennå fra politiet og fra Rogaland Alpine Redningsgruppe. Men Ture Bjørgen i RAR sier til Aftenbladet.no at den foreløpige vurderingen høyst sannsynlig blir den endelige.
Klatreforbundet skriver at mye tyder på at det er et stort steinflak som løsnet.
Det bekrefter også lensmannsbetjenten ved Strand og Forsand lensmannskontor til VG.
BT skriver at de to klatrerne falt 50-60 meter før tauet stoppet fallet. Den opplysningen er ikke bekreftet andre steder foreløpig.
NRK Rogaland omtaler også ulykkesårsaken, og har et bilde tatt av RAR av veggen.
Klatreforbundet skriver at mye tyder på at det er et stort steinflak som løsnet.
Det bekrefter også lensmannsbetjenten ved Strand og Forsand lensmannskontor til VG.
BT skriver at de to klatrerne falt 50-60 meter før tauet stoppet fallet. Den opplysningen er ikke bekreftet andre steder foreløpig.
NRK Rogaland omtaler også ulykkesårsaken, og har et bilde tatt av RAR av veggen.
søndag 12. februar 2012
In memoriam: Intervju med Bjørn-Eivind Årtun fra 2011
Dette intervjuet ble publisert i Tidsskift for norsk alpinklatring, som utgis av Norsk tindklub. Det kom våren 2011. Jeg hadde uansett tenkt å legge det ut på bloggen når dette årstidsskriftet blir erstattet av et nytt. Nå har det dessverre blitt en annen grunn etter hans dødsfall i februar 2012 på Kjerag sammen med Stein-Ivar Gravdal. Siden det er mange som ønsker å vite mer om de to gode vennene våre som omkom, så har jeg vurdert det slik at det er riktig å legge ut intervjuet.
Fant seg selv i stormen
For Bjørn-Eivind Årtun var det et avgjørende alpint øyeblikk da han klatret gjennom stormen på sin første tur i Patagonia.
- Det var en stor opplevelse, og fantastisk bare å være i en slik natursmie. Bitene falt på plass og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært, og jeg trivdes godt med det, sier Bjørn-Eivind om turen med Joakim Eide på blant annet Marsigny/Parkin ruta på sørflanken av Cerro Torre.
Bjørn-Eivind hadde rundet 40 år, han hadde klatret halve livet, og var på sin første alpine stortur i Patagonia. Før dette var det ingenting som tydet på at Bjørn-Eivind kanskje var en av de som ville prege norsk alpinisme mest i årene som følger.
- Jeg holdt på med langrenn til 18-19 års alderen i Sauda. Så begynte jeg med skiturer på fjellet og gikk toppturer med telemarkutstyr, var et år på folkehøgskole og et år som fotograf i Latin-Amerika. I Bergen ble det klatring, og jeg skjønte med en gang at dette skulle jeg drive med. Men det å etablere seg som fotograf kom raskt i konflikt med seriøs trening, det ble mest klatring fordi det var gøy.
Hvorfor begynte du med ekstremalpinisme relativt sent i klatrekarrieren.
- Jeg klatret sommerstid i fjellet og storvegger som Trollveggen og Kjerag men vinterklatring, det var ikke noe for meg ut over en og annen tur i Romsdalen. Men plutselig kjente jeg bare at jeg var klar for det. Da var det som å komme hjem, jeg ble rett og slett fullstendig hekta etter min første tur til Patagonia høsten 2007. Den rå naturen, og klatringen der var en fantastisk opplevelse. Stormen på den første turen skremte meg ikke, jeg ble bare gira og motivert og tenkte at dette fikser jeg. Bitene falt på plass, med is, klippe, miks og naturopplevelsen som kronen på verket. Plutselig gav klatringen mening i enda større grad enn før. Det føles godt å være langt ute på eventyr, uten byen eller bilen et steinkast unna, sier han.
Drøye tre år senere har det blitt en håndfull storturer i Patagonia, inkludert en førstebestigning, to nye islinjer på Kjerag, Månafossen i Frafjord, fribestigning på Blåmannen og vanskelige ruter i Alaska som Bibler/Klewin og Franskeruta til topps på Mount Hunter, Cassin-ryggen på Denali og en av fjorårets mest omtalte alpine førstebestigninger: Dracula på Mount Foraker.
Årtun er kanskje den mest aktive til å gå nye ruter og større turer de siste årene i det som har vært en blomstringstid for norsk alpinisme uten sidestykke de siste årene.
Tilfredsstiller et grunnleggende behov
- Hvorfor har du satset på denne typen klatring?
- Jeg liker variasjon, men eventyrsklatring er det beste. Når jeg står under en vegg, stor eller liten, som jeg ikke vet noe om, så er det spenningen ved å begi seg inn i det ukjente med naturlige sikringsmidler i flott urørt natur. Det gjelder enten det er et stort fjell, en liten klippe med varm granitt i Bohus eller en ministorvegg på Kvaløya. Det duger i massevis.
- Du har valgt en veldig alpin stil på turene. Hvorfor det?
- Jeg liker best en alpin stil som er så lett og enkel som mulig. Det gir maksimal klatreglede, fart og bevegelse. "A rope, a rack and the pack on your back", det er det som gjelder for meg på store fjell. Det er også sikrere fordi man beveger seg raskt gjennom mulige objektive farer, og det gjør det mulig å få mye ut av små værvinduer. ”Less is more” er den tilnærmingen som gir mest igjen av eventyr og spenning.
- Å klatre på den måten tilfredsstiller et grunnleggende behov i meg for å oppleve noe enkelt og ekte uten for mye teknikk og logistikk. Jeg opplever en underliggende kommunikasjon med og nærhet til naturen som er viktig for meg.
Bedre å bli hjemme enn å bolte
- Hvor viktig er klatreetikken for din valg av stil.
- Idealet er at vi forlater fjellet i samme tilstand som man fant det. Andre kan komme dit og ha samme fantastiske eventyr, som om du aldri hadde vært der. Det er for meg en bærekraftig stil og forsøpler minimalt. Andre får gjøre som de vil bare de rydder opp etter seg og ikke setter masse unødvendige bolter. Jeg har aldri hatt med meg boreutstyr i fjellet bortsett fra en gang på en teknisk rute Kjerag (uten å bruke det). I utgangspunktet tenker jeg at kommer man ikke opp uten en batteridrevet borremaskin, så er det bedre å bli hjemme og gi oppgaven videre til neste generasjon.
- Hva med den tekniske storveggsklatringen som har ført mange klatrevenner opp store vegger på Kjerag, i Antarktis eller andre steder?
- Jeg er mer tiltrukket av den raske alpine stilen, selv om det ikke er en nedvurdering av andre måter å klatre på. For mye faste tau og jumars er en annen bag, det er ikke så gøy. Jeg er strengt tatt i mot den stilen hvis det medfører å legge faste tau på hele fjellet. Det blir for industrielt. Noen turer, som russernes nye rute på K2, blir mer som skiftarbeid i Nordsjøen. De lot faste tau henge igjen på hele ruta, mange av leirene inkludert med portaledger og det hele. Folk har forskjellig utgangspunkt og opplever ting forskjellig, men man må ikke ødelegge for andre og holde en grunnleggende etisk standard i forhold til hvordan man bruker naturen.
- Du har engasjert deg i etikkdebatten med blant annet å kritisere Robert Jaspers bruk av drill på førstebestigninger i Norge?
- Jeg mener at Jaspers tilnærming som innebærer å klatre med borremaskin er natur og klatrefiendtlig. Det en blindvei som skader sporten på lang sikt. Den dreper eventyret og senker også kravet til kunnskap og vurderingsevne. Den ødelegger også for andre og bedre klatrere som vil komme etter ham og gjerne vil oppleve urørt natur og tenke selv.
- Jeg mener sporten vannes ut med den holdningen. Det er synd, både for kommende klatrere og for holdningene som formidles til mindre erfarne. Man glemmer verdien av det urørte. Han kommer til Norge for å lete etter det som er urørt, og kaller turen sin ”most adventerous”, ruta døpes ”Into the wild. De ser ikke selv hva de gjør, og at alt dette forsvinner når de klatrer med borremaskin og dermed industrialiserer klatringen.
- Stil er viktig, det er alt vi har i klatringen. Hadde vi ikke lagt noen begrensninger på oss selv, ved å bruke egne evner og enkelt utstyr, så kunne like gjerne helikopter, gondol og faste tau på alle fjell vært neste skritt. Det enkle og urørte blir stadig viktigere for at vi mennesker skal beholde litt av kontakten med røttene våre.
Hodet er viktigst
- Hva er det viktigste for å lyktes med den typen alpinturer du har gjennomført?
- Det er hodet som er viktigst. Vi må glede oss og tro at dette klarer vi. Evnen til å stole på at vi gjør gode valg og ikke tar med oss mer utstyr enn absolutt nødvendig. Absolutte løsninger og sannheter finnes ikke, vi bygger opp en intuisjon over tid basert på erfaringer og selvinnsikt som hjelper oss til å vite hva som er riktig i forhold til fjellet. Blir du for gira og motivert risikerer du å gyve løs i ren begeistring og lite annet, da blir det gambling.
God form og allsidig klatrebakgrunn er selvfølgelig en del av det hele slik at du fysisk kan klatre bratte taulengder uten å bli pumpa opp over ørene.
- Etter to turer på Mount Hunter der vi holdt på i 30-40 timer hver gang, visste jeg at vi hadde mer inne. Det var spennende og gøy, derfor kunne vi tillate oss å tenke "single push" når vi så linja på Foraker som var 1000m meter lenger.
- Var den vurderingen riktig?
- Ja, men vi nådde en grense og turen ble en referanse for hvor langt jeg har lyst til gå. 71 timer uten å sove var for lenge, men Jeg er fornøyd med at vurderingene våre faktisk stemte, og at vi gjorde mange riktige valg, blant annet i forhold til hva vi hadde med oss som satte oss istand til å takle det dårlige været på vei ned. Viktigst var å klatre med dobbelttau for å kunne gjøre fulle rapeller på returen, og nok gass slik at vi kunne drikke før marsjen over breen tilbake til leiren. For å gjennomføre en sånn tur må vi tørre å ta kompromissløse valg, hadde vi ikke trodd på idéen vår og safet med litt "for mye" utstyr, så hadde vi ikke klart det. Balansen er hårfin når vi skal gjøre en god vurdering av hva som faktisk venter og ikke la seg skremme av tall og størrelsen på veggen. Vi snakker om innstilling igjen, tørre og tenke tanken for så å prøve den ut.
- Var det som gjorde at dere kunne klatre Cassin-ryggen på 17 timer når den forrige norske bestigningen var på fem døgn?
- Det var sikkert flere forhold. Egentlig er det ikke sammenlignbart. Utstyret har forandret seg veldig mye over alle de årene til lettere og bedre. De var flere og hadde forberedt seg på en tur over mange dager. Vi hadde ikke samme innstilling og respekt for ruta og pakket for dagstur, da kan vi også klatre fort. Vi valgte også å klatre uten tau, som bidro vesentlig til at vi kunne bevege oss raskt.
Vil alltid gå for det
- Colin Haley skriver i Alpinist at en av dine styrker og svakheter er at du alltid vil gå for det. Hva tenker du om den vurderingen?
- Jeg blir veldig motivert og inspirert, det gjør nesten vondt noen ganger hvis vi må gi opp eller snu. Helst liker jeg å tro at jeg opp gjennom et langt klatreliv har utviklet en intuisjon som forteller meg hva jeg kan klare, jeg vil helst tro at jeg også klarer å skille iveren fra sunn vurderingsevne slik at jeg tar gode beslutninger. Sier intuisjonen ja, og jeg er gira, så har jeg stor oppdrift. Det er ren og skjær begeistring og eventyrlyst. Det skal mye til at jeg kommer inn i en negativ tankespiral og snur uten god grunn.
- Hva tenker du om risikoen ved de alpinturene du tar?
- Jeg opplever ikke at risikoen har økt mye etter at jeg begynte med alpinklatring, avgjørelsene jeg tar underveis på rutene og måten jeg beveger meg på er preget av at jeg er pappa, har kjæreste og familie. Mine nærmeste gjør at jeg konsentrerer meg og er veldig tilstede. Jeg vet godt hva som kan skje på lange runouts på is og miks klatring og blir mer forsiktig når jeg blir trøtt og sliten. Colin har dette i seg også, vi passer på begge to når vi klatrer slik.
- Men det er farligere enn mange alternativ?
- Jeg føler ikke at jeg har vært mer ute og kjøre på de store alpinturene som jeg har gjort opp gjennom årene enn på diverse fjellruter i Norge med lange utklatringer og dårlig sikring. Jeg har vært i minst like skumle sitasjoner hvor man ikke må falle på kortere og lettere turerer. Men hvis man først ramler, så kan konsekvensene bli mer alvorlige. Jeg tror vi tar tenker oss grundigere om på slike større turer. Og så har vi fått mer erfaring, og gjør klarere vurderinger.
- Noen av oss har sluttet å klatre alpint etter å ha fått barn. Du har på en måte gått motsatt vei. Hva er din vurdering av det.
- Da jeg fikk barn så var jeg bevisst på at jeg ikke ville slutte å klatre. Hadde jeg mistet lysten og driven eller blitt engstelig for å falle ned, så hadde jeg sluttet. Klatringen er en del av meg, det å være pappa gjøre meg til en bedre klatrer som er mer tilstede.
- For 2-3 år siden fikk datteren min se en film som handlet om en klatrer som frøs ihjel. Da ble hun redd for meg, og det skjønner jeg. Jeg opplevde det som vanskelig fikk et snev av dårlig samvittighet, men snakket med henne om det. Jeg lovet henne også å aldri klatre på det fjellet som var i filmen (Eiger). Det hjalp for henne og jeg tror hun har lært seg å stole på at jeg er forsiktig og ikke klatrer over evne.
Fanget av et ekspresstog
- Hvordan merker du det på kroppen med en tur som Dracula?
- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Det tok lang tid å hente seg inn. De første 2-3 dagene var jeg helt blåst. Det tok 2-3 uker før jeg ble helt kvitt seigheten i kroppen. Den heftige naturopplevelsen, samspillet med partneren og mestringsfølelsen sitter sterkt igjen, men klatreturer er ferskvare og må oppleves der og da.
- Er det derfor du drar på tur hele tiden de siste årene?
- Jeg føler noen ganger at jeg sitter på et alpint ekspresstog som suser avgårde enda jeg ikke er ute på langt nær så mye ute som Colin som er proffalpinist på heltid . Jeg blir inspirert av nye prosjekter og slått i bakken av opplevelsene det gir.
- Hvordan preger det hverdagen din at du har vært så mye på tur.
- Etter de største turene har jeg kjent på postekspedisjonsbluesen, samtidig som jeg har vært gira og takknemlig for det jeg har opplevd. Ellers er det er ikke lett å forene klatringen med et normalt arbeidsliv. Inntektene går ned, men jeg klarer meg. Jeg er vant til å leve som frilanser og være min egen sjef.
- Hvor lenge kan du holde på med såpass krevende turer som du gjør nå?
- Så lenge flammen brenner, tror jeg. Fysisk så er jeg sterk nå, det varer ikke evig, men jeg tviler ikke på at jeg kan holde på 10 år til hvis livet ellers gir rom for det.
- Er du bare på tur, eller trener du spesielt for å orke det?
- Jeg er mest på tur, men har prøvd noen ganger med intervalltrening rett før tur og så videre. Jeg trener ikke mye, men har en fordel med å ha vært langrennsløper og etterpå vært mye på tur.
- Du har klatret med kjente utenlandske alpinister som Colin Haley og Marko Prezelj. Hva er erfaringene fra å klatre med dem?
- Jeg syns det er helt topp, dette er mennesker som brenner for det de holder på med. Jeg føler meg hjemme sammen med dem, de er ikke opptatt av fasade eller hype, klatringen står i fokus, og stil er viktig.
- Hva tenker du om standarden på norsk alpinisme i forhold til de utenlandske du har møtt?
- Den norske standarden er høy, det er ingen grunn for norske klatrere til å stå med lua i hånda, vi klarer oss bedre enn de fleste med vår bakgrunn fra norsk kulde og ustabilt vær. Vi har mange flinke alpinister rett og slett. Før jeg reiste til Alaska første gangen, hadde jeg stor respekt for rutene på Mount Hunter, men opplevde at det var lettere enn jeg trodde. I hvert fall når man kommer fra en allsidig bakgrunn med norsk klippe og is.
PS Bare for å ha sagt det: Skriver og klatrer kjenner hverandre godt, og har blant annet barn på samme skole.
Undersaker:
Dette er utstyret for Dracula-bestigningen.
Klatreutstyret:
To Icetwin tau på 60m.
8 isskruer
7 små og mellomstore camelot opp til gul
7 kiler
4 bankebolter
60 og 120 slynger
1 Tibloc
La Sportiva Spantik sko
Sarken stegjern
Nomic økser
Klær
Dunjakke
Ekstra hansker
Hals
Softshell-jakke og bukse
Fleece med hette
Ulltrøye og stillongs
Syntetisk varmebukse å ha utenpå.
Annet utstyr:
Solkrem
Gassbrenner og to gassbokser for å smelte vann underveis
2 frysetørka middager, en opp og en på vei ned
Mye GU, 16-20 hver
Nøtteblanding med sjoko
Vannflaske på 1l.
Fant seg selv i stormen
For Bjørn-Eivind Årtun var det et avgjørende alpint øyeblikk da han klatret gjennom stormen på sin første tur i Patagonia.
- Det var en stor opplevelse, og fantastisk bare å være i en slik natursmie. Bitene falt på plass og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært, og jeg trivdes godt med det, sier Bjørn-Eivind om turen med Joakim Eide på blant annet Marsigny/Parkin ruta på sørflanken av Cerro Torre.
Bjørn-Eivind hadde rundet 40 år, han hadde klatret halve livet, og var på sin første alpine stortur i Patagonia. Før dette var det ingenting som tydet på at Bjørn-Eivind kanskje var en av de som ville prege norsk alpinisme mest i årene som følger.
- Jeg holdt på med langrenn til 18-19 års alderen i Sauda. Så begynte jeg med skiturer på fjellet og gikk toppturer med telemarkutstyr, var et år på folkehøgskole og et år som fotograf i Latin-Amerika. I Bergen ble det klatring, og jeg skjønte med en gang at dette skulle jeg drive med. Men det å etablere seg som fotograf kom raskt i konflikt med seriøs trening, det ble mest klatring fordi det var gøy.
Hvorfor begynte du med ekstremalpinisme relativt sent i klatrekarrieren.
- Jeg klatret sommerstid i fjellet og storvegger som Trollveggen og Kjerag men vinterklatring, det var ikke noe for meg ut over en og annen tur i Romsdalen. Men plutselig kjente jeg bare at jeg var klar for det. Da var det som å komme hjem, jeg ble rett og slett fullstendig hekta etter min første tur til Patagonia høsten 2007. Den rå naturen, og klatringen der var en fantastisk opplevelse. Stormen på den første turen skremte meg ikke, jeg ble bare gira og motivert og tenkte at dette fikser jeg. Bitene falt på plass, med is, klippe, miks og naturopplevelsen som kronen på verket. Plutselig gav klatringen mening i enda større grad enn før. Det føles godt å være langt ute på eventyr, uten byen eller bilen et steinkast unna, sier han.
Drøye tre år senere har det blitt en håndfull storturer i Patagonia, inkludert en førstebestigning, to nye islinjer på Kjerag, Månafossen i Frafjord, fribestigning på Blåmannen og vanskelige ruter i Alaska som Bibler/Klewin og Franskeruta til topps på Mount Hunter, Cassin-ryggen på Denali og en av fjorårets mest omtalte alpine førstebestigninger: Dracula på Mount Foraker.
Årtun er kanskje den mest aktive til å gå nye ruter og større turer de siste årene i det som har vært en blomstringstid for norsk alpinisme uten sidestykke de siste årene.
Tilfredsstiller et grunnleggende behov
- Hvorfor har du satset på denne typen klatring?
- Jeg liker variasjon, men eventyrsklatring er det beste. Når jeg står under en vegg, stor eller liten, som jeg ikke vet noe om, så er det spenningen ved å begi seg inn i det ukjente med naturlige sikringsmidler i flott urørt natur. Det gjelder enten det er et stort fjell, en liten klippe med varm granitt i Bohus eller en ministorvegg på Kvaløya. Det duger i massevis.
- Du har valgt en veldig alpin stil på turene. Hvorfor det?
- Jeg liker best en alpin stil som er så lett og enkel som mulig. Det gir maksimal klatreglede, fart og bevegelse. "A rope, a rack and the pack on your back", det er det som gjelder for meg på store fjell. Det er også sikrere fordi man beveger seg raskt gjennom mulige objektive farer, og det gjør det mulig å få mye ut av små værvinduer. ”Less is more” er den tilnærmingen som gir mest igjen av eventyr og spenning.
- Å klatre på den måten tilfredsstiller et grunnleggende behov i meg for å oppleve noe enkelt og ekte uten for mye teknikk og logistikk. Jeg opplever en underliggende kommunikasjon med og nærhet til naturen som er viktig for meg.
Bedre å bli hjemme enn å bolte
- Hvor viktig er klatreetikken for din valg av stil.
- Idealet er at vi forlater fjellet i samme tilstand som man fant det. Andre kan komme dit og ha samme fantastiske eventyr, som om du aldri hadde vært der. Det er for meg en bærekraftig stil og forsøpler minimalt. Andre får gjøre som de vil bare de rydder opp etter seg og ikke setter masse unødvendige bolter. Jeg har aldri hatt med meg boreutstyr i fjellet bortsett fra en gang på en teknisk rute Kjerag (uten å bruke det). I utgangspunktet tenker jeg at kommer man ikke opp uten en batteridrevet borremaskin, så er det bedre å bli hjemme og gi oppgaven videre til neste generasjon.
- Hva med den tekniske storveggsklatringen som har ført mange klatrevenner opp store vegger på Kjerag, i Antarktis eller andre steder?
- Jeg er mer tiltrukket av den raske alpine stilen, selv om det ikke er en nedvurdering av andre måter å klatre på. For mye faste tau og jumars er en annen bag, det er ikke så gøy. Jeg er strengt tatt i mot den stilen hvis det medfører å legge faste tau på hele fjellet. Det blir for industrielt. Noen turer, som russernes nye rute på K2, blir mer som skiftarbeid i Nordsjøen. De lot faste tau henge igjen på hele ruta, mange av leirene inkludert med portaledger og det hele. Folk har forskjellig utgangspunkt og opplever ting forskjellig, men man må ikke ødelegge for andre og holde en grunnleggende etisk standard i forhold til hvordan man bruker naturen.
- Du har engasjert deg i etikkdebatten med blant annet å kritisere Robert Jaspers bruk av drill på førstebestigninger i Norge?
- Jeg mener at Jaspers tilnærming som innebærer å klatre med borremaskin er natur og klatrefiendtlig. Det en blindvei som skader sporten på lang sikt. Den dreper eventyret og senker også kravet til kunnskap og vurderingsevne. Den ødelegger også for andre og bedre klatrere som vil komme etter ham og gjerne vil oppleve urørt natur og tenke selv.
- Jeg mener sporten vannes ut med den holdningen. Det er synd, både for kommende klatrere og for holdningene som formidles til mindre erfarne. Man glemmer verdien av det urørte. Han kommer til Norge for å lete etter det som er urørt, og kaller turen sin ”most adventerous”, ruta døpes ”Into the wild. De ser ikke selv hva de gjør, og at alt dette forsvinner når de klatrer med borremaskin og dermed industrialiserer klatringen.
- Stil er viktig, det er alt vi har i klatringen. Hadde vi ikke lagt noen begrensninger på oss selv, ved å bruke egne evner og enkelt utstyr, så kunne like gjerne helikopter, gondol og faste tau på alle fjell vært neste skritt. Det enkle og urørte blir stadig viktigere for at vi mennesker skal beholde litt av kontakten med røttene våre.
Hodet er viktigst
- Hva er det viktigste for å lyktes med den typen alpinturer du har gjennomført?
- Det er hodet som er viktigst. Vi må glede oss og tro at dette klarer vi. Evnen til å stole på at vi gjør gode valg og ikke tar med oss mer utstyr enn absolutt nødvendig. Absolutte løsninger og sannheter finnes ikke, vi bygger opp en intuisjon over tid basert på erfaringer og selvinnsikt som hjelper oss til å vite hva som er riktig i forhold til fjellet. Blir du for gira og motivert risikerer du å gyve løs i ren begeistring og lite annet, da blir det gambling.
God form og allsidig klatrebakgrunn er selvfølgelig en del av det hele slik at du fysisk kan klatre bratte taulengder uten å bli pumpa opp over ørene.
- Etter to turer på Mount Hunter der vi holdt på i 30-40 timer hver gang, visste jeg at vi hadde mer inne. Det var spennende og gøy, derfor kunne vi tillate oss å tenke "single push" når vi så linja på Foraker som var 1000m meter lenger.
- Var den vurderingen riktig?
- Ja, men vi nådde en grense og turen ble en referanse for hvor langt jeg har lyst til gå. 71 timer uten å sove var for lenge, men Jeg er fornøyd med at vurderingene våre faktisk stemte, og at vi gjorde mange riktige valg, blant annet i forhold til hva vi hadde med oss som satte oss istand til å takle det dårlige været på vei ned. Viktigst var å klatre med dobbelttau for å kunne gjøre fulle rapeller på returen, og nok gass slik at vi kunne drikke før marsjen over breen tilbake til leiren. For å gjennomføre en sånn tur må vi tørre å ta kompromissløse valg, hadde vi ikke trodd på idéen vår og safet med litt "for mye" utstyr, så hadde vi ikke klart det. Balansen er hårfin når vi skal gjøre en god vurdering av hva som faktisk venter og ikke la seg skremme av tall og størrelsen på veggen. Vi snakker om innstilling igjen, tørre og tenke tanken for så å prøve den ut.
- Var det som gjorde at dere kunne klatre Cassin-ryggen på 17 timer når den forrige norske bestigningen var på fem døgn?
- Det var sikkert flere forhold. Egentlig er det ikke sammenlignbart. Utstyret har forandret seg veldig mye over alle de årene til lettere og bedre. De var flere og hadde forberedt seg på en tur over mange dager. Vi hadde ikke samme innstilling og respekt for ruta og pakket for dagstur, da kan vi også klatre fort. Vi valgte også å klatre uten tau, som bidro vesentlig til at vi kunne bevege oss raskt.
Vil alltid gå for det
- Colin Haley skriver i Alpinist at en av dine styrker og svakheter er at du alltid vil gå for det. Hva tenker du om den vurderingen?
- Jeg blir veldig motivert og inspirert, det gjør nesten vondt noen ganger hvis vi må gi opp eller snu. Helst liker jeg å tro at jeg opp gjennom et langt klatreliv har utviklet en intuisjon som forteller meg hva jeg kan klare, jeg vil helst tro at jeg også klarer å skille iveren fra sunn vurderingsevne slik at jeg tar gode beslutninger. Sier intuisjonen ja, og jeg er gira, så har jeg stor oppdrift. Det er ren og skjær begeistring og eventyrlyst. Det skal mye til at jeg kommer inn i en negativ tankespiral og snur uten god grunn.
- Hva tenker du om risikoen ved de alpinturene du tar?
- Jeg opplever ikke at risikoen har økt mye etter at jeg begynte med alpinklatring, avgjørelsene jeg tar underveis på rutene og måten jeg beveger meg på er preget av at jeg er pappa, har kjæreste og familie. Mine nærmeste gjør at jeg konsentrerer meg og er veldig tilstede. Jeg vet godt hva som kan skje på lange runouts på is og miks klatring og blir mer forsiktig når jeg blir trøtt og sliten. Colin har dette i seg også, vi passer på begge to når vi klatrer slik.
- Men det er farligere enn mange alternativ?
- Jeg føler ikke at jeg har vært mer ute og kjøre på de store alpinturene som jeg har gjort opp gjennom årene enn på diverse fjellruter i Norge med lange utklatringer og dårlig sikring. Jeg har vært i minst like skumle sitasjoner hvor man ikke må falle på kortere og lettere turerer. Men hvis man først ramler, så kan konsekvensene bli mer alvorlige. Jeg tror vi tar tenker oss grundigere om på slike større turer. Og så har vi fått mer erfaring, og gjør klarere vurderinger.
- Noen av oss har sluttet å klatre alpint etter å ha fått barn. Du har på en måte gått motsatt vei. Hva er din vurdering av det.
- Da jeg fikk barn så var jeg bevisst på at jeg ikke ville slutte å klatre. Hadde jeg mistet lysten og driven eller blitt engstelig for å falle ned, så hadde jeg sluttet. Klatringen er en del av meg, det å være pappa gjøre meg til en bedre klatrer som er mer tilstede.
- For 2-3 år siden fikk datteren min se en film som handlet om en klatrer som frøs ihjel. Da ble hun redd for meg, og det skjønner jeg. Jeg opplevde det som vanskelig fikk et snev av dårlig samvittighet, men snakket med henne om det. Jeg lovet henne også å aldri klatre på det fjellet som var i filmen (Eiger). Det hjalp for henne og jeg tror hun har lært seg å stole på at jeg er forsiktig og ikke klatrer over evne.
Fanget av et ekspresstog
- Hvordan merker du det på kroppen med en tur som Dracula?
- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Det tok lang tid å hente seg inn. De første 2-3 dagene var jeg helt blåst. Det tok 2-3 uker før jeg ble helt kvitt seigheten i kroppen. Den heftige naturopplevelsen, samspillet med partneren og mestringsfølelsen sitter sterkt igjen, men klatreturer er ferskvare og må oppleves der og da.
- Er det derfor du drar på tur hele tiden de siste årene?
- Jeg føler noen ganger at jeg sitter på et alpint ekspresstog som suser avgårde enda jeg ikke er ute på langt nær så mye ute som Colin som er proffalpinist på heltid . Jeg blir inspirert av nye prosjekter og slått i bakken av opplevelsene det gir.
- Hvordan preger det hverdagen din at du har vært så mye på tur.
- Etter de største turene har jeg kjent på postekspedisjonsbluesen, samtidig som jeg har vært gira og takknemlig for det jeg har opplevd. Ellers er det er ikke lett å forene klatringen med et normalt arbeidsliv. Inntektene går ned, men jeg klarer meg. Jeg er vant til å leve som frilanser og være min egen sjef.
- Hvor lenge kan du holde på med såpass krevende turer som du gjør nå?
- Så lenge flammen brenner, tror jeg. Fysisk så er jeg sterk nå, det varer ikke evig, men jeg tviler ikke på at jeg kan holde på 10 år til hvis livet ellers gir rom for det.
- Er du bare på tur, eller trener du spesielt for å orke det?
- Jeg er mest på tur, men har prøvd noen ganger med intervalltrening rett før tur og så videre. Jeg trener ikke mye, men har en fordel med å ha vært langrennsløper og etterpå vært mye på tur.
- Du har klatret med kjente utenlandske alpinister som Colin Haley og Marko Prezelj. Hva er erfaringene fra å klatre med dem?
- Jeg syns det er helt topp, dette er mennesker som brenner for det de holder på med. Jeg føler meg hjemme sammen med dem, de er ikke opptatt av fasade eller hype, klatringen står i fokus, og stil er viktig.
- Hva tenker du om standarden på norsk alpinisme i forhold til de utenlandske du har møtt?
- Den norske standarden er høy, det er ingen grunn for norske klatrere til å stå med lua i hånda, vi klarer oss bedre enn de fleste med vår bakgrunn fra norsk kulde og ustabilt vær. Vi har mange flinke alpinister rett og slett. Før jeg reiste til Alaska første gangen, hadde jeg stor respekt for rutene på Mount Hunter, men opplevde at det var lettere enn jeg trodde. I hvert fall når man kommer fra en allsidig bakgrunn med norsk klippe og is.
PS Bare for å ha sagt det: Skriver og klatrer kjenner hverandre godt, og har blant annet barn på samme skole.
Undersaker:
Dette er utstyret for Dracula-bestigningen.
Klatreutstyret:
To Icetwin tau på 60m.
8 isskruer
7 små og mellomstore camelot opp til gul
7 kiler
4 bankebolter
60 og 120 slynger
1 Tibloc
La Sportiva Spantik sko
Sarken stegjern
Nomic økser
Klær
Dunjakke
Ekstra hansker
Hals
Softshell-jakke og bukse
Fleece med hette
Ulltrøye og stillongs
Syntetisk varmebukse å ha utenpå.
Annet utstyr:
Solkrem
Gassbrenner og to gassbokser for å smelte vann underveis
2 frysetørka middager, en opp og en på vei ned
Mye GU, 16-20 hver
Nøtteblanding med sjoko
Vannflaske på 1l.
In memoriam: Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal, en oversikt over hva de har klatret
Av og til går verden ordentlig til helvete. Det gjorde den også da Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal omkom da de forsøkte å gå en ny islinje i den bratteste delen av Kjeragmassivet denne uka.
Tilbake står familiene. Den sorgen de har er det nesten umulig å leve med. Så er det mange som har mistet noen av de fineste vennene vi har. Det vil det bli snakket og minnet om opp og ned. Og andre vil skrive flotte minneord om dem. Det skal andre som står dem nærmere enn meg få gjøre.
Nå som navnene er frigitt har jeg samlet informasjon og vurderinger om Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal som klatrere.Det er ikke et minneord som beskriver hele dem. Dette er en ren gjennomgang av hva de har klatret som vil bli husket, ikke minst fordi jeg er kontaktet av flere medier som ønsker en oversikt. Jeg har vurdert det som riktig å gi den informasjonen i denne formen.
Klatringen har mistet to av de mest allsidigste og beste klaterne vi har hatt, og som har stått i spissen for å utvikle fjellklatringen i Norge de siste 15 årene. De har stått for en stor andel av de vanskeligste alpinrutene norske klatrere har gjort hjemme og i utlandet. Og spesielt Bjørn-Eivind har blitt internasjonalt kjent for sine førstebestigninger, som en av de fremste utøverne av alpin stil de siste årene.
Dette er selvsagt det minst viktige nå. Hva de har gjort innen klatring er totalt ubetydelig i forhold til hva de har vært for familien og det som barna, familien, slekt og venner har mistet. Derfor er det litt meningsløst å skrive om alle turene de har gjort. Men av og til er det greit å gjøre noe meningsløst i en slik situasjon. Denne ulykken vekker så stor nasjonal oppsikt at det kan være greit å ha samlet en oversikt over hva de har gjort sammen og hver for seg.
Hvor skal vi begynne. Den kronologien kan starte flere steder.
Stein-Ivar Gravdal
Stein-Ivar Gravdal møtte jeg første gang i finalen i NM i 1993 på Rjukan, da han vel var den yngste finalisten. Han var tidlig ute med konkurranseklatring, og startet som en innendørsklatrer fordi klatreveggen lå sammen med skaterampen. Han er vel den eneste som utmerket seg i alt fra snøbrett og vindsurfing til konkurranseklatring i tidlige klatreår.
Et par år etterpå i 1995 hadde han utviklet seg i en helt annen retning og var med på å åpne Kjerag for storveggsklatring med førstebestigning av Skjoldet, sammen med Gunnar Karlsen, Hjarrand Julsrud og Morten Diesen. Da hadde veggen hatt en klatredvale på ti år siden den første ruten med en variant ble gått av engelske klatrere i 1985.
Sammen med Morten Diesen gikk han Fjordcruise som den første vinterbestigningen av Kjerag i januar 1996. Her er et bilde fra BRVs samling på Flickr
For å øve seg gikk han i denne perioden flere harde tekniske ruter alene på Bolstadøyri i Voss.
Juni 1996 førstebesteg han superklassikeren Hooka Hey med makkeren Trym Sæland. På halvannet døgn, rett før et svensk lag brukte en uke på å gå den samme linjen teknisk.
Senere samme sommer gikk de to også Mamma 17 tau A3+ 6+, som ligger til venstre for Fjordcruise. Det var omtrent der denne ruten går at han og Bjørn-Eivind begynte på en ny islinje, en linje det har vært snakket og drømt om i flere år hos de få som er istand til å gå slike turer.
Sommeren etter gikk de Hundreårsbølgen på 15 taulengder og grad A3+. Den går i den overhengende Smellveggen litt lengre inn i fjorden.
De to gikk også ruta Tsunami, en av de vanskeligste tekniske rutene i Norge med grad A4, i 2003. Den ligger til høyre for Hooka, inn på det store Skjoldet som er så tydelig i veggen.
Stein-Ivar og Bjørn-Eivind vanskeligste isrute opp Kjerag
Han og Bjørn-Eivind har vært med på å åpne denne delen av Kjerag med en isbestigning i 2009, da de gikk Strandhogg som gir omtrent 900 meter isklatring av vanskeligste karakter. Dette regnes for å være en av verdens mest spektakulære islinjer der den går nesten rett opp fra fjorden.
Her er en reportasje fra NRK fra isklatring på Kjerag.
Stein Ivar har også vært to ganger i Himalaya for å prøve vanskelige førstebestigninger. Den første var i 1999 med Trym Sæland på en litt ukjent storvegg som de besteg, men snudde før de nådde toppen av Biancherathi. To år senere reisten han med Trym Sæland, Ole Haltvik og Halvor Hagen og prøvde på Nordryggen på Latok, et av de mest ettertraktede klatremålene i Himalaya. I likhet med andre forsøk så var været for dårlig på en så lang og krevende rygg på flere tusen meter, så de nådde 6300 meter på det som var det andre norske forsøket på denne svært ettertraktede og krevende linjen..
I 2007 klatret han en vanskelig ruta på Ulvetanna i Dronning Mauds land på Sydpolen, sammen med Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde.
Her er en artikkel fra Alpinist.com om bestigningen.
I 2008 gjorde han andrebestigningen av Norskeruta på Trango. Sammen med Rolf Bae, som omkom et par måneder etterpå i et isras på K2. Ruta ble gått 25 år før av Hans-Christian Doseth og Finn Dæhli, som begge døde på returen og sannsynligvis av et ras.
DNs magasin D2 lagde en stor reportasje fra turen.
Sammen med Bjørn-Eivind har Stein-Ivar også gått mange friruter i Rogaland og litt andre steder.
Stein Ivar og Bjørn-Eivind gikk Rovdrift (grad 8-) på Dirdalsveggen, en av de fineste linjene på denne flotte veggen i 2007.
I den sørlige Gloppedalsveggen (en svær nordvendt affære) tror jeg de gikk to linjer, Vorspiel og Sola kjøtt frakt, (grad 7 og A2 og A2+) i 1998.
På Tauveggen gikk de noen år tidligere, i 2007, Syke Satan (grad 7) i 2002.
De gikk også nesten Ultima Thule på Blåmannen utenfor Tromsø for noen år siden, men noe vått fjell gjorde at Bjørn-Eivind fikk gått den helt i fri med Oscar Aleksandersson litt senere.
Bjørn-Eivind Årtun
Her er et langt intervju jeg lagde med Bjørn-Eivind som kom i Tidsskrift for norsk alpinklatring for et år siden. Det gir mye av historien og vurderingene til Bjørn-Eivind i forhold til klatring.
Da lagde vi også denne bestigningslisten, som bare fanger opp de siste syv mest aktive alpinårene, og ikke en del andre bestigninger som Trollveggen i tidligere klatreår og en del av de fjellrutene. Han har blant annet også repetert flere av de vanskelige rutene på Kjerag :
2005:
Kjerag: Første fribestigning av ”En forbundsfiende”, grad 8-, med Robert Caspersen. Dette er en av de vanskeligere frirutene i en så stor vegg, og ble gått på en lang dag så sent som i september
2006:
Rett lett, grad 8+, naturlige sikringer, Häller, Bohuslän.
2007:
Marsigny/Parkin-ruten på Cerro Torre, med Joakim Eide.
2008:
Blåmann Nordvegg. Ultima Thule, 350m, grad 8, første fribestigning, med Oscar Aleksandersson
Patagonia
-Exocet på Cerro Stanhardt, 800m. WI5+, 5.9, med Marius Olsen til feil toppsopp.
-Hvit linje, 600m., WI 5, 85/90 grader, førstebestigning med Marius Olsen
-Supercanaleta, ED-, 1700 m. med Ramiro Greco på Fitzroy
-Vela y Viento, 600 m. ED, 7b, 17 taulengder på Mermoz onsight med Cullen Kirk.
-Ferrariruta, ED+ WI6, 1000m. på Cerro Torre med Cullen Kirk.
2009
Kjerag:
Strandhogg, 800 meter, WI6+, A0, med Stein-Ivar Gravdal.
Pin-up, 600 meter, WI6, med Annelin Henriksen
Lofoten:
The Bullocks, Rulten, M6+, 500m, med Marko Prezelj. Turen ble gått på det internasjonale treffet til Norsk Tindeklub, og slovenske Prezelj er for de som ikke kjenner ham kanskje en av verdens fremste alpinister de siste tjue årene.
Alaska:
Bibler-Klewin på Moonflower buttress på Mount Hunter, med Colin Haley
Franskeruta på Mount Hunter, 2100 meter, M6, AI5, fjerdebestigning, med Colin Haley
Dette er to av de vanskelige store veggrutene i Alaska, og spesielt repetisjonen av Franskeruta fikk oppmerksomhet fordi den svært lange og vanskelige ruten ble klatret svært raskt av de to. Haley har vært en av de fremste amerikanske alpinistene de siste årene.
2010:
Cassin-ryggen på Denali, med Colin Haley. Dette var den nest raskeste bestigningen noensinne, bare store snømengder hindret at de gikk den svært lange og vanskelige ruta på mindre enn 17 timer.
Dracula, 3100m, M6R, AI4+ førstebestigning. Mount Foraker, med Colin Haley. Dette regnes for å være en av de vanskeligste alpinrutene gått I 2010, og de ble nominert til den internasjonale alpinprisen Piolet d´Or for turen.
Exocet, Cerro Standhardt, Patagonia, med Robert Caspersen,
Masticas e Sputas på Pollone, Patagonia med Robert Caspersern.
2011:
Siden denne oversikten ble laget, har han klatret flere markante ruter.
Han gikk Vandrefalken, grad 9-, på Askfjell i Lier, på naturlige sikringer. Den kanskje tøffeste risslinja på Østlandet med nærmere 60 meter klatring opp den bratte veggen. Dette er en av de få rutene av denne graden på naturlige sikringer i Norge.
Han prøvde seg på noen bestigninger i Himalaya i sommer, men det gikk ikke helt som planlagt av flere grunner slik det gjerne er med Himalaya.
I jula gjorde han en av de mest markante førstebestigningene i 2011 med en ny rute på Torre Egger. Venas Azules. Sammen med Ole Lied gikk han en ny islinje til toppen av det mange regner som en en av verdens mest krevende topper, sett bort fra høyden. De får rutene som er gått er gjort av noen av verdens fremste alpinister. Og slik er det nå også.
Han fikk også en repetisjon av Ferrari-ruta på nabofjellet Cerro Torre på den samme turen.
Ellers, her er noen andre bestigninger som viser litt hvor allsidig og god Bjørn-Eivind var som klatrer ut over det som er nevnt:
Han har også gått flere av de fineste førstebestigningene i Bohuslen de siste året. Han fribesteg Ibense bok (grad 8, oppkalt etter datteren), en av de fineste klipperutene i Norden. Han har også førstebesteget den stramme Dynamo (grad 8) på Stora Galgberget. Og han er en av de få som har repetert den vanskelige Rätt Lett (grad 8+) på Häller.
Han har også gått mange andre isturer, blant annet førstebestigning av Månafossen, WI 6+, i Rogaland med Edvard Middelthon.
Men igjen. På den ene siden er dette helt uviktig nå som de er døde, bortsett fra at det var en forlengelse av disse turene som dessverre tok livet av dem. Jeg skal ikke problematisere det nå av flere grunner. Og på den andre siden vil disse turene stå igjen for historien, og har gjort dem til to av de mest markante norske klatrerne noensinne. De skal de minnes for.
Hvis jeg har gjort feil eller vært upresis, eller glemt noe viktig her, så er jeg takknemlig om noen vil bidra for å gjøre denne oversikten mer komplett og korrekt. Jeg skal prøve å fylle ut mer med lenker også, men det orker jeg nesten ikke nå. Dette er først og fremt forferdelig trist og tragisk.
Tilbake står familiene. Den sorgen de har er det nesten umulig å leve med. Så er det mange som har mistet noen av de fineste vennene vi har. Det vil det bli snakket og minnet om opp og ned. Og andre vil skrive flotte minneord om dem. Det skal andre som står dem nærmere enn meg få gjøre.
Nå som navnene er frigitt har jeg samlet informasjon og vurderinger om Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal som klatrere.Det er ikke et minneord som beskriver hele dem. Dette er en ren gjennomgang av hva de har klatret som vil bli husket, ikke minst fordi jeg er kontaktet av flere medier som ønsker en oversikt. Jeg har vurdert det som riktig å gi den informasjonen i denne formen.
Klatringen har mistet to av de mest allsidigste og beste klaterne vi har hatt, og som har stått i spissen for å utvikle fjellklatringen i Norge de siste 15 årene. De har stått for en stor andel av de vanskeligste alpinrutene norske klatrere har gjort hjemme og i utlandet. Og spesielt Bjørn-Eivind har blitt internasjonalt kjent for sine førstebestigninger, som en av de fremste utøverne av alpin stil de siste årene.
Dette er selvsagt det minst viktige nå. Hva de har gjort innen klatring er totalt ubetydelig i forhold til hva de har vært for familien og det som barna, familien, slekt og venner har mistet. Derfor er det litt meningsløst å skrive om alle turene de har gjort. Men av og til er det greit å gjøre noe meningsløst i en slik situasjon. Denne ulykken vekker så stor nasjonal oppsikt at det kan være greit å ha samlet en oversikt over hva de har gjort sammen og hver for seg.
Hvor skal vi begynne. Den kronologien kan starte flere steder.
Stein-Ivar Gravdal
Stein-Ivar Gravdal møtte jeg første gang i finalen i NM i 1993 på Rjukan, da han vel var den yngste finalisten. Han var tidlig ute med konkurranseklatring, og startet som en innendørsklatrer fordi klatreveggen lå sammen med skaterampen. Han er vel den eneste som utmerket seg i alt fra snøbrett og vindsurfing til konkurranseklatring i tidlige klatreår.
Et par år etterpå i 1995 hadde han utviklet seg i en helt annen retning og var med på å åpne Kjerag for storveggsklatring med førstebestigning av Skjoldet, sammen med Gunnar Karlsen, Hjarrand Julsrud og Morten Diesen. Da hadde veggen hatt en klatredvale på ti år siden den første ruten med en variant ble gått av engelske klatrere i 1985.
Sammen med Morten Diesen gikk han Fjordcruise som den første vinterbestigningen av Kjerag i januar 1996. Her er et bilde fra BRVs samling på Flickr
For å øve seg gikk han i denne perioden flere harde tekniske ruter alene på Bolstadøyri i Voss.
Juni 1996 førstebesteg han superklassikeren Hooka Hey med makkeren Trym Sæland. På halvannet døgn, rett før et svensk lag brukte en uke på å gå den samme linjen teknisk.
Senere samme sommer gikk de to også Mamma 17 tau A3+ 6+, som ligger til venstre for Fjordcruise. Det var omtrent der denne ruten går at han og Bjørn-Eivind begynte på en ny islinje, en linje det har vært snakket og drømt om i flere år hos de få som er istand til å gå slike turer.
Sommeren etter gikk de Hundreårsbølgen på 15 taulengder og grad A3+. Den går i den overhengende Smellveggen litt lengre inn i fjorden.
De to gikk også ruta Tsunami, en av de vanskeligste tekniske rutene i Norge med grad A4, i 2003. Den ligger til høyre for Hooka, inn på det store Skjoldet som er så tydelig i veggen.
Stein-Ivar og Bjørn-Eivind vanskeligste isrute opp Kjerag
Han og Bjørn-Eivind har vært med på å åpne denne delen av Kjerag med en isbestigning i 2009, da de gikk Strandhogg som gir omtrent 900 meter isklatring av vanskeligste karakter. Dette regnes for å være en av verdens mest spektakulære islinjer der den går nesten rett opp fra fjorden.
Her er en reportasje fra NRK fra isklatring på Kjerag.
Stein Ivar har også vært to ganger i Himalaya for å prøve vanskelige førstebestigninger. Den første var i 1999 med Trym Sæland på en litt ukjent storvegg som de besteg, men snudde før de nådde toppen av Biancherathi. To år senere reisten han med Trym Sæland, Ole Haltvik og Halvor Hagen og prøvde på Nordryggen på Latok, et av de mest ettertraktede klatremålene i Himalaya. I likhet med andre forsøk så var været for dårlig på en så lang og krevende rygg på flere tusen meter, så de nådde 6300 meter på det som var det andre norske forsøket på denne svært ettertraktede og krevende linjen..
I 2007 klatret han en vanskelig ruta på Ulvetanna i Dronning Mauds land på Sydpolen, sammen med Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde.
Her er en artikkel fra Alpinist.com om bestigningen.
I 2008 gjorde han andrebestigningen av Norskeruta på Trango. Sammen med Rolf Bae, som omkom et par måneder etterpå i et isras på K2. Ruta ble gått 25 år før av Hans-Christian Doseth og Finn Dæhli, som begge døde på returen og sannsynligvis av et ras.
DNs magasin D2 lagde en stor reportasje fra turen.
Sammen med Bjørn-Eivind har Stein-Ivar også gått mange friruter i Rogaland og litt andre steder.
Stein Ivar og Bjørn-Eivind gikk Rovdrift (grad 8-) på Dirdalsveggen, en av de fineste linjene på denne flotte veggen i 2007.
I den sørlige Gloppedalsveggen (en svær nordvendt affære) tror jeg de gikk to linjer, Vorspiel og Sola kjøtt frakt, (grad 7 og A2 og A2+) i 1998.
På Tauveggen gikk de noen år tidligere, i 2007, Syke Satan (grad 7) i 2002.
De gikk også nesten Ultima Thule på Blåmannen utenfor Tromsø for noen år siden, men noe vått fjell gjorde at Bjørn-Eivind fikk gått den helt i fri med Oscar Aleksandersson litt senere.
Bjørn-Eivind Årtun
Her er et langt intervju jeg lagde med Bjørn-Eivind som kom i Tidsskrift for norsk alpinklatring for et år siden. Det gir mye av historien og vurderingene til Bjørn-Eivind i forhold til klatring.
Da lagde vi også denne bestigningslisten, som bare fanger opp de siste syv mest aktive alpinårene, og ikke en del andre bestigninger som Trollveggen i tidligere klatreår og en del av de fjellrutene. Han har blant annet også repetert flere av de vanskelige rutene på Kjerag :
2005:
Kjerag: Første fribestigning av ”En forbundsfiende”, grad 8-, med Robert Caspersen. Dette er en av de vanskeligere frirutene i en så stor vegg, og ble gått på en lang dag så sent som i september
2006:
Rett lett, grad 8+, naturlige sikringer, Häller, Bohuslän.
2007:
Marsigny/Parkin-ruten på Cerro Torre, med Joakim Eide.
2008:
Blåmann Nordvegg. Ultima Thule, 350m, grad 8, første fribestigning, med Oscar Aleksandersson
Patagonia
-Exocet på Cerro Stanhardt, 800m. WI5+, 5.9, med Marius Olsen til feil toppsopp.
-Hvit linje, 600m., WI 5, 85/90 grader, førstebestigning med Marius Olsen
-Supercanaleta, ED-, 1700 m. med Ramiro Greco på Fitzroy
-Vela y Viento, 600 m. ED, 7b, 17 taulengder på Mermoz onsight med Cullen Kirk.
-Ferrariruta, ED+ WI6, 1000m. på Cerro Torre med Cullen Kirk.
2009
Kjerag:
Strandhogg, 800 meter, WI6+, A0, med Stein-Ivar Gravdal.
Pin-up, 600 meter, WI6, med Annelin Henriksen
Lofoten:
The Bullocks, Rulten, M6+, 500m, med Marko Prezelj. Turen ble gått på det internasjonale treffet til Norsk Tindeklub, og slovenske Prezelj er for de som ikke kjenner ham kanskje en av verdens fremste alpinister de siste tjue årene.
Alaska:
Bibler-Klewin på Moonflower buttress på Mount Hunter, med Colin Haley
Franskeruta på Mount Hunter, 2100 meter, M6, AI5, fjerdebestigning, med Colin Haley
Dette er to av de vanskelige store veggrutene i Alaska, og spesielt repetisjonen av Franskeruta fikk oppmerksomhet fordi den svært lange og vanskelige ruten ble klatret svært raskt av de to. Haley har vært en av de fremste amerikanske alpinistene de siste årene.
2010:
Cassin-ryggen på Denali, med Colin Haley. Dette var den nest raskeste bestigningen noensinne, bare store snømengder hindret at de gikk den svært lange og vanskelige ruta på mindre enn 17 timer.
Dracula, 3100m, M6R, AI4+ førstebestigning. Mount Foraker, med Colin Haley. Dette regnes for å være en av de vanskeligste alpinrutene gått I 2010, og de ble nominert til den internasjonale alpinprisen Piolet d´Or for turen.
Exocet, Cerro Standhardt, Patagonia, med Robert Caspersen,
Masticas e Sputas på Pollone, Patagonia med Robert Caspersern.
2011:
Siden denne oversikten ble laget, har han klatret flere markante ruter.
Han gikk Vandrefalken, grad 9-, på Askfjell i Lier, på naturlige sikringer. Den kanskje tøffeste risslinja på Østlandet med nærmere 60 meter klatring opp den bratte veggen. Dette er en av de få rutene av denne graden på naturlige sikringer i Norge.
Han prøvde seg på noen bestigninger i Himalaya i sommer, men det gikk ikke helt som planlagt av flere grunner slik det gjerne er med Himalaya.
I jula gjorde han en av de mest markante førstebestigningene i 2011 med en ny rute på Torre Egger. Venas Azules. Sammen med Ole Lied gikk han en ny islinje til toppen av det mange regner som en en av verdens mest krevende topper, sett bort fra høyden. De får rutene som er gått er gjort av noen av verdens fremste alpinister. Og slik er det nå også.
Han fikk også en repetisjon av Ferrari-ruta på nabofjellet Cerro Torre på den samme turen.
Ellers, her er noen andre bestigninger som viser litt hvor allsidig og god Bjørn-Eivind var som klatrer ut over det som er nevnt:
Han har også gått flere av de fineste førstebestigningene i Bohuslen de siste året. Han fribesteg Ibense bok (grad 8, oppkalt etter datteren), en av de fineste klipperutene i Norden. Han har også førstebesteget den stramme Dynamo (grad 8) på Stora Galgberget. Og han er en av de få som har repetert den vanskelige Rätt Lett (grad 8+) på Häller.
Han har også gått mange andre isturer, blant annet førstebestigning av Månafossen, WI 6+, i Rogaland med Edvard Middelthon.
Men igjen. På den ene siden er dette helt uviktig nå som de er døde, bortsett fra at det var en forlengelse av disse turene som dessverre tok livet av dem. Jeg skal ikke problematisere det nå av flere grunner. Og på den andre siden vil disse turene stå igjen for historien, og har gjort dem til to av de mest markante norske klatrerne noensinne. De skal de minnes for.
Hvis jeg har gjort feil eller vært upresis, eller glemt noe viktig her, så er jeg takknemlig om noen vil bidra for å gjøre denne oversikten mer komplett og korrekt. Jeg skal prøve å fylle ut mer med lenker også, men det orker jeg nesten ikke nå. Dette er først og fremt forferdelig trist og tragisk.
Våre to omkomne klatrere er hentet ut
Aftenbladet.no skriver at redningshelikopteret nå har hentet ut de to omkomne klatrerne fra Kjerag.
De to ble firt ned fra veggen i går av klatrerne fra Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor den ene klatreren som bodde i Stavanger også var endel av gruppen. Dårlig sikt gjorde at den planlagte helikoptertransporten måtte utsettes til søndag.
Dagbladet.no har bilde av uthentingen og har snakket med Sindre Bø fra RAR som sier fornuftige ord om å hente ut sine egne nære venner på en slik måte, RAR er ellers en av redningsgruppene i verden med mye erfaring fra kompliserte redningsoperasjoner og uthenting av omkomne basehoppere fra Kjerag-massivet. Men det er første gang en klatrer må hentes ut fra Kjerag, og nå med det aller mest tragiske resultat.
Jeg samler opp litt av det som omtales i medier som er korrekt, og fyller ut litt.
Dagbladet har snakket med Dag Cappelen på Klatreverket, som forteller at de to skulle på en ny islinje. De som kjenner veggen og bildene som er vist vil se at dette var et forsøk på å gå den tekniske ruten Mamma, den ruta som ligger lengst til venstre sett fra fjorden på hovedveggen. Det er vurdert en stund som den siste mulige store islinjen på veggen.
De to ble firt ned fra veggen i går av klatrerne fra Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor den ene klatreren som bodde i Stavanger også var endel av gruppen. Dårlig sikt gjorde at den planlagte helikoptertransporten måtte utsettes til søndag.
Dagbladet.no har bilde av uthentingen og har snakket med Sindre Bø fra RAR som sier fornuftige ord om å hente ut sine egne nære venner på en slik måte, RAR er ellers en av redningsgruppene i verden med mye erfaring fra kompliserte redningsoperasjoner og uthenting av omkomne basehoppere fra Kjerag-massivet. Men det er første gang en klatrer må hentes ut fra Kjerag, og nå med det aller mest tragiske resultat.
Jeg samler opp litt av det som omtales i medier som er korrekt, og fyller ut litt.
Dagbladet har snakket med Dag Cappelen på Klatreverket, som forteller at de to skulle på en ny islinje. De som kjenner veggen og bildene som er vist vil se at dette var et forsøk på å gå den tekniske ruten Mamma, den ruta som ligger lengst til venstre sett fra fjorden på hovedveggen. Det er vurdert en stund som den siste mulige store islinjen på veggen.
lørdag 11. februar 2012
De to omkomne hentet ned fra veggen, men ikke fraktet ut
Siden det er mange som følger denne saken, så jeg oppsummerer det som har blitt kjent gjennom dagen.
Her er Aftenbladets artikkel. Det er blant annet en video som viser helikopteret under veggen. De som er kjent med veggen vil se hvilken linje det er forsøk på. Jeg kommer tilbake til det når mer er offisielt kjent.
Og her er VG sin.
Klatrere fra Rogaland Alpine redningsgruppe ble i dag satt av i toppen av ura under der veggen startet. To av dem klatret opp til de to omkomne og de ble firt ned til der veggen slutter. De to omkomne var i ferd med å skulle heises opp i Sea King-helikopteret da værforholdene forandret seg og operasjonen måtte avbrytes. Redningshelikopteret reiste tilbake til Sola og klatrerne kom seg ned til fjorden og ble fraktet til Stavanger,
Det vil i natt være vakt ved Geitaneset. Helikopteret vil hente de to omkomne i morgen etter planen.
Navnene er ennå ikke frigitt såvidt jeg kan se, så derfor heller ikke her. Det blir tid til det senere.
Her er Aftenbladets artikkel. Det er blant annet en video som viser helikopteret under veggen. De som er kjent med veggen vil se hvilken linje det er forsøk på. Jeg kommer tilbake til det når mer er offisielt kjent.
Og her er VG sin.
Klatrere fra Rogaland Alpine redningsgruppe ble i dag satt av i toppen av ura under der veggen startet. To av dem klatret opp til de to omkomne og de ble firt ned til der veggen slutter. De to omkomne var i ferd med å skulle heises opp i Sea King-helikopteret da værforholdene forandret seg og operasjonen måtte avbrytes. Redningshelikopteret reiste tilbake til Sola og klatrerne kom seg ned til fjorden og ble fraktet til Stavanger,
Det vil i natt være vakt ved Geitaneset. Helikopteret vil hente de to omkomne i morgen etter planen.
Navnene er ennå ikke frigitt såvidt jeg kan se, så derfor heller ikke her. Det blir tid til det senere.
Rogaland Alpine Redningsgruppe henter ut de to omkomne fra Kjerag i dag
Medlemmene av redningsgruppen var ved Kjerag i går ettermiddag, men reiser inn i dag for å hente ut de to omkomne som ligger i starten av veggen.
Jeg legger bare ut informasjon her som er offisielt kjent av flere grunner, blant annet fordi dette er veldig nært for veldig mange. Navnene er blant annet ikke offentliggjort av politiet ennå.
Derfor nøyer jeg meg med å henvise til etablerte medier foreløpig.
Aftenbladet.no skriver at de hentes ut i dag.
Her skriver VG at klatrerne hentes ut av venner i dag.
Her uttaler Ture Bjørgen fra RAR til Rogalands Avis.
Jeg legger bare ut informasjon her som er offisielt kjent av flere grunner, blant annet fordi dette er veldig nært for veldig mange. Navnene er blant annet ikke offentliggjort av politiet ennå.
Derfor nøyer jeg meg med å henvise til etablerte medier foreløpig.
Aftenbladet.no skriver at de hentes ut i dag.
Her skriver VG at klatrerne hentes ut av venner i dag.
Her uttaler Ture Bjørgen fra RAR til Rogalands Avis.
fredag 10. februar 2012
Det svarteste mørket - to venner omkommet på Kjerag
To av de mest erfarne alpinklatrerne i Norge er omkommet på Kjerag. Mer kan og orker jeg ikke å skrive. Hva skal man si utenom å sørge og tenke på de som er igjen.
Aftenbladet.no har en sak på det.
Aftenbladet.no har en sak på det.
torsdag 9. februar 2012
Slik trener Isprinsen for å bli verdensmester
Eisprinz - Chapter one (with Markus Bendler) from Berni Kogler on Vimeo.
Markus Bendler heter en av de beste konkurranseisklatrerne med verdensmesterskapstittel, og med sportsklatring opp til 9a så gjør han det helt fint på det området også. Han har en videoblogg, Isprinsen, hvor dette klippet er fra.
Siden jeg gjør at unntak for treningsartikler fra min ellers strenge norsk/nordiske publiseringspolicy, så er dette til glede for de som er opptatt av trening, eventuelt opptatt av bare overkroppen i mørke huler.
Det ligger noen andre slike treningsvideoer for isklatring - som vel er et noe smalt tema for det store flertallet av både klatrere og isklatrere. Men, men
Her er saken fra UK climbing hvor jeg fant klippet
Slik havnet Magnus Midtbø i krana
Se videoen på hjemmesiden til Magnus Midtbø om historien bak reklamestuntet til Mammut som har havnet flere sider på netet (uten at jeg helt klarte å finne dem her jeg satt nå.)
tirsdag 7. februar 2012
Alpinistbloggere på nye vintereventyr
Det dukker opp nye alpinister som blogger om sine turer.
Alpinist.no har fått mange henvisninger på denne bloggen for sin omtale av egne og andres turer, inkludert godtbiten som Sindre Sæthers siste bratte romsdalseventyr. Og i helgen kom det en fin beskrivelse fra en ny tur ved Goksøyra
Men det er også flere spennende turer å lese om, selv om de ikke nødvendigvis havner i alpinismens historiebøker. Så her er noen alpinbloggere som ikke jeg har fått med meg før.
Toppturgutane.com er en hyggelig blogg som nettopp har et fokus på toppturer og alpinklatring. Det siste innlegger er en vinterbestigning av Vågekallen i Lofoten.
Alpine passion er bloggen til den imponerende klatreren med det like imponerende navnet Johanna Tiensuu Stålnacke. Hun har bodd flere år i Oslo, og sportsklatret helt opp til grad 9- hvis jeg ikke husker feil.Nå bor hun i Nord-Sverige hvor hun kommer fra, og klatrer mye alpint i Nord-Norge, Hemsedal og andre steder.
Fjelltelegrafene er primært en samling skikjørene som gjør tøffe ting i nedoverbakke, men det er også litt alpinisme der. Marta Lidstrøm er en svensk skikjører som også sist helg skrev om en mulig førstebestigning på Digertind i Lofoten.
Den lille superman er noe så sjeldent som en ivrig dansk alpinist, det siste innlegget hans forteller om en aktiv helg i Hemsedal med Grøtnutfossen og Hydnefossen - de to største klassikerne i dalen og fine turer som ikke klatres hele tiden av dansker.
Andre forslag?
Alpinist.no har fått mange henvisninger på denne bloggen for sin omtale av egne og andres turer, inkludert godtbiten som Sindre Sæthers siste bratte romsdalseventyr. Og i helgen kom det en fin beskrivelse fra en ny tur ved Goksøyra
Men det er også flere spennende turer å lese om, selv om de ikke nødvendigvis havner i alpinismens historiebøker. Så her er noen alpinbloggere som ikke jeg har fått med meg før.
Toppturgutane.com er en hyggelig blogg som nettopp har et fokus på toppturer og alpinklatring. Det siste innlegger er en vinterbestigning av Vågekallen i Lofoten.
Alpine passion er bloggen til den imponerende klatreren med det like imponerende navnet Johanna Tiensuu Stålnacke. Hun har bodd flere år i Oslo, og sportsklatret helt opp til grad 9- hvis jeg ikke husker feil.Nå bor hun i Nord-Sverige hvor hun kommer fra, og klatrer mye alpint i Nord-Norge, Hemsedal og andre steder.
Fjelltelegrafene er primært en samling skikjørene som gjør tøffe ting i nedoverbakke, men det er også litt alpinisme der. Marta Lidstrøm er en svensk skikjører som også sist helg skrev om en mulig førstebestigning på Digertind i Lofoten.
Den lille superman er noe så sjeldent som en ivrig dansk alpinist, det siste innlegget hans forteller om en aktiv helg i Hemsedal med Grøtnutfossen og Hydnefossen - de to største klassikerne i dalen og fine turer som ikke klatres hele tiden av dansker.
Andre forslag?
fredag 3. februar 2012
Imponerende islinjer førstebesteget i Romsdal
Alpinist.no melder at Sindre Sæther og Odd T. Sæbø har førstebesteget en av de brattere islinjene i Romsdal , Fossafjellveggen. Den er så bratt at BASE-hopperne bruker den til å hoppe. Linja er ifølge Sæbø til Alpinist.no på omlag 12 taulengder, isgrad 6+ R/X, hvilket betyr at den er svært vanskelig og dårlig sikret, har klippeklatring opp til grad 6 omtrent og noen A0-punkter. Få linjer har en tilsvarende lengde og vanskelighetsgrad. På bloggen er det noen bilder som viser tøff og utsatt isklatring.
Ruta ligger på Flatmark, som er et stykke opp i Romsdal forbi de mest kjente veggene Trollveggen og Mongejura. I samme område ligger Døntefossen, som lenge var en av de lengste bratte fossene gått i Romsdal og landet generelt.
Ifølge Alpinist.no så har Sindre Sæther og Trym Atle Sæland også klatret Brudesløret til topps, med isgrad 5+. Den er tidligere gått nesten omtrent til toppen av Carlos Wagner og Øyvind Moss, på en av de imponerende turene de gikk på 90-tallet tror jeg da det var få andre som støtet i slike fosser. Den turen er omtalt på den fine oppdateringer til Romsdalsføreren.
Nå var det nok is til å gå helt til toppen.
Bare som en tilleggsbemerkning: Sæther bekrefter med disse isbestigningene kombinert med 8c-bestigninger og 8b i første forsøk i Spania bare noen uker tidligere, at han er en av de mest allsidige toppklaterne også i internasjonal målestokk. Det er ikke mange som drar slike stunt innenfor samme tidsperiode.
Og dette Brudesløret er ikke det samme som er omtalt i oversikten over islinjer i Eikesdalen. En feil jeg selv har gjort.
Ruta ligger på Flatmark, som er et stykke opp i Romsdal forbi de mest kjente veggene Trollveggen og Mongejura. I samme område ligger Døntefossen, som lenge var en av de lengste bratte fossene gått i Romsdal og landet generelt.
Ifølge Alpinist.no så har Sindre Sæther og Trym Atle Sæland også klatret Brudesløret til topps, med isgrad 5+. Den er tidligere gått nesten omtrent til toppen av Carlos Wagner og Øyvind Moss, på en av de imponerende turene de gikk på 90-tallet tror jeg da det var få andre som støtet i slike fosser. Den turen er omtalt på den fine oppdateringer til Romsdalsføreren.
Nå var det nok is til å gå helt til toppen.
Bare som en tilleggsbemerkning: Sæther bekrefter med disse isbestigningene kombinert med 8c-bestigninger og 8b i første forsøk i Spania bare noen uker tidligere, at han er en av de mest allsidige toppklaterne også i internasjonal målestokk. Det er ikke mange som drar slike stunt innenfor samme tidsperiode.
Og dette Brudesløret er ikke det samme som er omtalt i oversikten over islinjer i Eikesdalen. En feil jeg selv har gjort.
Tina Johnsen Hafsaas og Jakob Heber Norum på TV
Her ser du en video av innslaget som ble vist på TV2 Zebra sist onsdag med de to yngste landslagsutøverne Tina (17) og Jakob (16) .
Dette er også første uka Tina trener for fullt etter skaden under verdenscupen i høst. Tina blogger om reportasjen og hvordan det går idag.
Dette er også første uka Tina trener for fullt etter skaden under verdenscupen i høst. Tina blogger om reportasjen og hvordan det går idag.
Slik blir du god til å klatre kort og hardt (på svenskemåten?)
Lurer du på hva som hjelper deg opp de korte og harde rutene, eller de harde sekvensene på lengre ruter. Svaret finner du kanskje i denne artikkelen om å trene kort styrkeutholdenhet, som det heter i en form for treningssjargon. Denne artikkelen er også fra den svenske klatreren Jonas Wiklund, som skriver på bloggen borrbult.nu.
Tidligere i uken blogget jeg litt om hans artikkeloversikt over utholdenhetstrening for klatring, og han har også bidratt litt selv i kommentarfeltet.
Det er vel ikke laget noe eget norsk oversikt over treningsterminologi, men tradisjonelt sett har vel dette blitt karakterisert som makspump, altså den vanskelige blandingen av pump/utholdenhet og maksstyrke.
Det virker på bloggstatistikken som det er en viss interesse for artikler om klatretrening, så jeg tenker at jeg lemper ut noen av dem gjennom den kalde og mørke februarvinteren. Det er dessverre ikke alle som har muligheten til å støte alpint eller med økser hele tiden, eller som vil buldre i vinterkulda. Så for de fleste blir det noen inneøkter, og da kan det være like greit å gjøre det beste ut av dem.
Tidligere i uken blogget jeg litt om hans artikkeloversikt over utholdenhetstrening for klatring, og han har også bidratt litt selv i kommentarfeltet.
Det er vel ikke laget noe eget norsk oversikt over treningsterminologi, men tradisjonelt sett har vel dette blitt karakterisert som makspump, altså den vanskelige blandingen av pump/utholdenhet og maksstyrke.
Det virker på bloggstatistikken som det er en viss interesse for artikler om klatretrening, så jeg tenker at jeg lemper ut noen av dem gjennom den kalde og mørke februarvinteren. Det er dessverre ikke alle som har muligheten til å støte alpint eller med økser hele tiden, eller som vil buldre i vinterkulda. Så for de fleste blir det noen inneøkter, og da kan det være like greit å gjøre det beste ut av dem.
torsdag 2. februar 2012
Trening for buldrekonkurranser, ifølge svenskenes supertrener
Her er enda mer treningsopplegg fra en svensk klatretrener, Carlos Cabrera, som har bloggen med det tøffe navnet Blod, svetta & krita.
Denne tar for seg trening i forhold til buldrekonkurranser, hvor det skal gås mange harde buldre på kort tid.
Cabrera har blant annet vært trener for Matilda Söderlund, som de siste månedene virkelig har tatt skrittet inn i verdenstoppen med å flashe grad 8b og bli den første kvinne i Norden til å gå 8b+. Da ble det også fokus på Cabrera, og blant annet omtaltes treningsprogrammet hans for Söderlund på 8a.nu.
Her er en annen artikkel på bloggen hans om trening for buldring.
Denne tar for seg trening i forhold til buldrekonkurranser, hvor det skal gås mange harde buldre på kort tid.
Cabrera har blant annet vært trener for Matilda Söderlund, som de siste månedene virkelig har tatt skrittet inn i verdenstoppen med å flashe grad 8b og bli den første kvinne i Norden til å gå 8b+. Da ble det også fokus på Cabrera, og blant annet omtaltes treningsprogrammet hans for Söderlund på 8a.nu.
Her er en annen artikkel på bloggen hans om trening for buldring.
onsdag 1. februar 2012
Vil du trene utholdenhet for klatring. Her er noen svenske råd
Den svenske nettsiden Borrbult.nu har laget en oversikt over ulike økter for å trene utholdenhet i klatring. Eller styrkeutholdenhet som artikkelforfatteren så spesialisert kaller det.
Jeg kjenner ikke nettsiden veldig godt, men den kaller seg nettside for klatring i Nord-Sverige. Jeg ble tipset om artikkelen på 8a.nu sin svenske side, og syns det er en grei gjennomgang av det som finnes på diverse treningsartikler. Den er interessant med hvordan den skiller mellom behovene til sportsklatring, buldring og kileklatring. Og den prøver å gi et begrep av intensiteten det skal trenes med. Så sier den lite om samlet volum og økter, men noe får man da finne ut av selv også.
Når vi først er inne på temaet "Svenske klatrebloggere som bor så langt nord i landet at de har tid til å skrive blogger om utholdenhetstrening og er stae nok til å gjennomføre treningen": Her er en annen blogginnlegg fra Mikal Andersson om hvordan han trener. Advarsel: Ikke prøv å følg det hvis du ikke er godt trent og tåler mye. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette er en oppskrift på overtrening for alle unntatt de mest strukturerte og trente, men den sier mye om hvor systematisk og mengdeorientert det er mulig å være. Og resultatet til Mikal er forøvrig også imponerende.
Og meg selv da. Skriver dette etter en passe rotete økt på Holmen klatresenter hvor jeg prøvde å gå en håndfull sirkler på 50-60 flytt mellom hver gang jeg sikret datteren min på noen ruter. Ikke det mest inspirerende i klatring, men forhåpentligvis hjelper det på toppen av Branta veggen på Hallinden når det tørker opp og blir påske. Får vi håpe.
Jeg kjenner ikke nettsiden veldig godt, men den kaller seg nettside for klatring i Nord-Sverige. Jeg ble tipset om artikkelen på 8a.nu sin svenske side, og syns det er en grei gjennomgang av det som finnes på diverse treningsartikler. Den er interessant med hvordan den skiller mellom behovene til sportsklatring, buldring og kileklatring. Og den prøver å gi et begrep av intensiteten det skal trenes med. Så sier den lite om samlet volum og økter, men noe får man da finne ut av selv også.
Når vi først er inne på temaet "Svenske klatrebloggere som bor så langt nord i landet at de har tid til å skrive blogger om utholdenhetstrening og er stae nok til å gjennomføre treningen": Her er en annen blogginnlegg fra Mikal Andersson om hvordan han trener. Advarsel: Ikke prøv å følg det hvis du ikke er godt trent og tåler mye. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette er en oppskrift på overtrening for alle unntatt de mest strukturerte og trente, men den sier mye om hvor systematisk og mengdeorientert det er mulig å være. Og resultatet til Mikal er forøvrig også imponerende.
Og meg selv da. Skriver dette etter en passe rotete økt på Holmen klatresenter hvor jeg prøvde å gå en håndfull sirkler på 50-60 flytt mellom hver gang jeg sikret datteren min på noen ruter. Ikke det mest inspirerende i klatring, men forhåpentligvis hjelper det på toppen av Branta veggen på Hallinden når det tørker opp og blir påske. Får vi håpe.
Fine bilder av isklatring i Oppdal
Terje Aamodt fra Molde har tatt noen fine bilder av isklatring i Oppdal. Aamodt er fotograf og klatrer, og en av de få som dyrker klatrebildene i Norge med mye sol og sterke farger, og på bloggen hans havner mange slike bilder samt endel bryllupsfoto og yoga og litt mer. Gutta han har tatt bilde av her er Joakim Eide og Erik Solseth Roan, som blant annet driver Alpinist.no som jeg har lenket til etter noen tøffe isturer i januar.
Bildene er tatt mens de to klatrer Svøu ( WI5), en foss på drøye hundre meter i Åmotan.
Og her er en oppdatert fra en annen og langt brattere og tynnere foss, Pastis. Samme klatrere
Bildene er tatt mens de to klatrer Svøu ( WI5), en foss på drøye hundre meter i Åmotan.
Og her er en oppdatert fra en annen og langt brattere og tynnere foss, Pastis. Samme klatrere
tirsdag 31. januar 2012
Alle de nye rutene og bulderne i Drammen samlet opp
Alle de nye rutene og bulderne i Drammensregionen siden den flotte føreren kom for omlag tre år siden er nå samlet i en egen oversikt. Det har Anders Johansen sørget for, lokalklatrer og friluftsentusiast fra Lier som har lagt ned mye bra arbeid i nye ruter og gode oversikter. Mye av dette er samlet på nettsiden hans granholt.no, men her legger jeg med hans tillatelse også ut de oppdateringene han har samlet opp. Bare for å unngå en misforståelse, så viser han til klatreføreren Drammensgranitt og ikke til denne bloggen (bloggen kom først, bare for å ha sagt det)
Her er rutene han har samlet i et dokument, og som han har sagt ja til at legges ut blant annet her:
Oppdateringer etter Drammensgranitt
(etter vinteren 2009)
Klippet fra internett (dkk.no, headwall.com, steepstoen.com m.fl.)
2011
38 ruter og 34 buldre
Klatreruter 2011
38 stk
Gamledammen 2011
1. Da er prosjektet til Elin Guttormsen på plass. Står som nr 11 i Drammensgranitt. Den er boltet og med snufeste. Graden er 7- (mulig den er noe lettere og at klatreformen min skranter litt). Passende navn kan jo være Elins rute. Anders Johansen, 2011.
Bergflødt 2011
2. Klaternorges edderkopp, Jacob Normann, har besteget Signe G. Krimpen (9-/9) på Lier.
Askfjell 2011
3. Bjørn Eivind Årtun har førstebesteget Østlandets råeste risslinje, den 70m lange Vandrefalken 9- nat på Askfjell.
Aron nedre 2011
4 - 20. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (16 ruter).
Hyggen vest 2011
21 - 38. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (17 ruter).
Bera 2011
Lad og led: Jørn P. Wikerholmen gikk denne ruta naturlig sikret. Lad og led er tynt sikret. Det var 2 stk padder på bakken, en over steinen og dobbel en kilt i hullet. Sikrer var inne på den første bolten og jeg ble spottet. Det føltes helt greit men var veldig spennende. Fordel med BD C3 i halv måne risset og en stor hook på mugga.
Buldre 2011
34 stk
100-meter-skogen buldring 2011
To prosjekter fra føreren ble gått i går, Sektor vått (prosjekt 4 og 5):
1. Keops, F5: Opp venstre side av pyramideformet formasjon. Kris 2011.
2. Osiris, F4: Opp høyre side av pyramideformet formasjon. Kris 2011.
Nytt bulder på Vågesteinen gått i dag:
3. Det lille vågestykket, 6B+ *: Sittstart fra åpenbare tak og uttopping mellom to riss. HØ 2011.
Dvergsteinen: På nedsiden av stien 800 metern, midt mellom sektor Vågesteinen og Kottet i 100 meter skogen, ligger det (som navnet tilsier) en liten klatrebar stein. Det er gått 4 sittstart problemer på den bratte siden av denne 1,7 meter høye steinen:
4. De syv dvergene, F5: Traverser fra sittstart på venstre side av steinen langs godt riss og rundt hjørnet til uttopping som Tre små griser. Harald Ø 2011.
5. Kortvokst rock, F5+: Sittstart fra høyre side av bratt (ikke rundt eggen). Harald Ø 2011.
6. Kolibriegg, F5+: Sittstart opp eggen på høyre side av bratt. Harald Ø 2011.
7. Tre små griser, F4+: Sittstart opp fra god hylle. Harald Ø 2011
Solbergåsen buldring 2011
To nye problemer gått under solbergåsen i dag. Rett nedenfor Kris og Thomas blokka, litt til venstre for balkongen:
8. Terningen, F5(?): Opp venstre side av lav vegg og videre opp på blokka som ligger oppå veggen (smårar sak)... HØ 2011.
9. Holder hvis man bare holder, 6A(?): Opp fra åpenbart starttak midt i veggen til tynn uttopping (eggen til høyre er ikke med). HØ 2011.
10. Hipsters**, 6B: Høyre egg ved siden av Tankbuldern (Kavaleristeinen) på bratt side av steinen. Gått som hoppstart... HØ 2011
Claymoresteinen. På vei opp til haifinna under Solbergåsen, passerer man en liten knaus det kan være verdt å bruke litt tid på. Fine problemer på fin steinkvalitet. Claymore*, F4+: Sitstart, opp riss og egg. TAB 2006. (Linje nr 9 på sektor haifinna i Drammensgranitt):
11. Hangover, F4+: Etabler på krimpere og gå for god hylle og videre til samme uttopping som Claymore. HØ 2011.
12. Bladerunner, 6A: Sitstart (nesten ligg). Følg eggen opp og mot venstre. HØ 2011.
13. Blademore*, F5-: Kombinasjon av Bladerunner/Claymore. Kan også gås med egen uttopping opp riss. HØ 2011.
(Prosjekt; Between The Trees): Opp midt mellom to trær mot venstre.
Storhella – buldring 2011
14 - 34. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (20 stk).
2010
30 ruter og 18 buldre
Klatreruter 2010
30 stk
Bergflødt 2010
1. Klaus Øiseth besteg lørdag 4.september sitt nemesis, Direkterekyl (8b+), på Lier. Graden er svært usikker eller fryktelig tvilsom. Linja er den 40m lange og kanskje mest opplagte linja av det som er en kombinasjon av Pil og Rekyl. Man starter altså med direktestarten på Pil og bue (som lyder navnet Pil) og avslutter med Rekyl og tar med seg cruxherlighetene på begge. Fra før under beltet har Klaus gått 3 ruter av grad 8b+ (Pump, Morrison og Latvia), i tillegg har han gått omtrent det som er av grad 8b i Oslo og omegn. Ingen rute har krevd så mye innsats for Klaus som denne, dette all innsats på Rekyl ekskludert. Det er av vår (Steepstone) oppfatning at vi her kan snakke om Østlandets første 8c, det som er den store usikkerheten i det hele er at Rekyl ble gradert 8a og er kjent som områdets kanskje største sandbag.
Bera 2010
2. (Thomas Horgen) Var en liten tur i Drammen nylig. I den anledning følte jeg det var på tide at TAB's gamle prosjekt Hobbypsykopaten fortjente å bli gått. Hobbypsykologen ligger rett ved siden av. Denne er boltet og har toppanker. Hobbypsykopaten ble gått på naturlige sikringer, og jeg valgte å ikke sette et anker. Ruta blir neppe repetert regelmessig, og det er et tre på toppen som egner seg fint som anker de sjeldne gangene den blir gått. Syns det er ganske passende å ha to ruter med akkurat de to navnene så tett. Hobbypsykopaten er sparsommelig sikra på cruxet. Bakkefall er mer eller mindre garantert, riktignok er dette litt avhengig av sikrerens sprintkapasitet. Etter cruxet er sikringene gode og det er mange muligheter. Usikker på graden, men tipper 7+ er sånn passe greit.
Fingerkrympern: Her bør man ta vekk teksten som sier at sidekanter ikke er med. Det passet bedre før ruta ble boltet. Nå er det en boltelinje å følge og det blir trangt og unaturlig å ikke ta med sidekanter. Dette gjør heller ikke ruta mye lettere.
Micro: Kjetil Paulsson gikk denne ruta naturlig sikret. A.n.g Micro. Så klatret han ca 3/5 opp og satte siste sikring litt ut til venstre som er litt tricky å plassere. Også klatret han ned igjen og hvilte. Før han startet igjen. Det er litt tynt på midtpartiet, du får plassert en god sikring på midtpartiet. Før du klatrer ut til høyre på hylla og her er det godt sikret i tverrbåndet også er det å gå for toppen.
Stallåsen 2010
3. Foreløpige grader er 7- på den lengste ruta, som går opp i diederet t.h. for det store takoverhenget. Navnet ble Fluebinding. 7 bolter og klipp-inn anker. Lars Wegge.
4. 4-5 m t.h. for denne, med start opp på en svær blokk og videre opp overheng og dieder - meget luftig - går ei rute m foreløpig tittel Champagne i tærne, grad 6+ Kanskje 7-, usikker her... lengdeavhengig. 5 bolter og klipp-inn anker. Begge rutene holder høy standard! Fet klatring! Lars Wegge.
Tverråsen 2010
Isklatringa (som ligger rett over Det døde hav) består av to linjer, som på gode vintre kan bli forholdsvis breie med en del valgmuligheter. Letteste vei er anslått til grad 4. Klatret første gang for mange år siden, trolig tidlig på 1990-tallet.
Kinnartangrenna 2010
5. Helt til høyre for hovedisen (Careful...). Søyla som kommer ned her berørte så vidt bakken, og linja går opp denne og går deretter slakere opp mot venstre og felles toppfeste for alle rutene i tre på toppen. Navnet i god Pink Floydstil ble "A great day for fredom", graden i dag WI5, lengde ca. 25 m. Lars Rønnevig & Lars Wegge. 17.01.2010.
6. Det ble i kveld gått en ny islinje i Kinnartangrenna. Linja går til venstre for søyla som lars *2 gikk. Hele søyla brakk 1 m over bakken men vi valgte å gå videre og sikre på ny søyle litt til høyre for der hvor den nye linja går. Linja vil vi kalle Let There Be More Light. Graden var nok WI4 (+).. Hilsen Viggo & Harald
Hyggen vest 2010
7 - 30 Se egne fører/oppdatering med ruter i 2010 (23 ruter).
Buldre 2010
18 stk
Området Supertanker (800 meteren) 2010
1. 3 venner i novembersol, 6C, Reidar Johnsen, Harald Østerbø og Lene Gruer 2010. Står som prosjekt i føreren (nr 5).
Solbergåsen – buldring 2010
2. Martins sitdown, 6C+ (?): Gått av Martin for ett eller halvannet år siden. Står som prosjekt i Drammensgranitt (linje nr 6). - Det bulderet jeg gikk den gangen kan godt settes i prosjektnavnet (tror det hadde et?) ...eller hvis det er en greie med å ha egennavn på bulderne skal jeg selvfølgelig ikke ødelegge – Martin.
3. Morstads mantel, 6A+: Sittstart og opp hjørnet helt til venstre på balkongen (Stående variant står som Jørns hjørne i føreren) (Harald Ø og Geir F 2009).
4. Haralds sitdown, direkte 6A (?): Samme start som Haralds sitdown (linje 3), men rett opp fra start til slutt... (Harald Ø 2010).
5. Kort og godt, 5 (?): Steinen rett ved siden av Nesa og Analen (linje 10 og 11). Høyre side av bratt. Etabler med en hånd i veggen og en hånd på eggen og dynamisk flytt til kanten. (Harald Ø 2010).
Bøgeskogen – buldring 2010
6. Helt til høyre på nedre sektor i Bøgeskogen. Hydraulikkdynamikk (HD), 7A *: Lav start fra hylle nede til venstre og uttopping oppe mot høyre. (Harald Ø, 2010).
100-meter-skogen – buldring 2010
7. Helt Jeg gikk et nyttbulder ved Bompeveggen kl 07:15 i dag tidlig... Linja går rett til venstre for eggen mot venstre, der den lange traversen topper ut: Skarpe flytt, 5-: På og langs venstre side av eggen. (Harald Ø, 2010).
8. The long way home /5- (?) FA: Chad Stokes 100510. Travers, sitstart fra Slengende... til uttopping Mosedotten i området Kottet venstre.
9. No pad’s land /4 Chad Stokes 260510 Sitstart med høyre på markant tak (Vågesteinen – bak)
10. I even touch the sky, above the falling rain, 7B ***: Skrått riss fra nede venstre til oppe høyre i Bratt. (Kris, 2010).
Brøttet – buldring 2010
11 - 18. Se egen fører-oppdatering.
2009
34 ruter og 87 buldre
Klatreruter 2009
34 stk
Gamledammen 2009
1. Ulf Albinson fikk boltet og gått sitt flotte prosjekt til venstre for Aron Kanon. Graden er foreslått til 6+ og navnet tror jeg ble Blücher.
2. Oddgeir gikk sin naturlig sikrede rute til høyre for Lett for de lange. Tesekkur ederim, 6+, NAT, Oddgeir Malmo
3. Langt til høyre boltet og gikk Geir E og Anders J et stort dieder som fikk navnet Bamse ekstrem og graden 5+.
4. Helt til høyre fikk Elin pusset ferdig og boltet sitt prosjekt. Usikker på navn? (Elin G?) og grad, men det ble sikkert godt opp på 5-tallet, kanskje litt inn på 6-tallet.
5. Renset og gikk en ny naturlig sikret rute på Gamledammen i helgen. Spikrakt, lett overhengende riss til høyre for "Helt på kanten", altså helt i enden av feltet ved et mega takoverheng og et like mega ospetre. Ruta er ca. 10-12 m høyt. Hvis man ikke går for sighten kan man klyve opp en kroppstjukk renne et par meter til høyre for ruta og feste topptau i ei furu. Bruk da furua til venstre for fallinja for å unngå fastkiling av tau. I.o.m. at Bergekongen holder til slike steder måtte navnet bli "Liti Kjersti". Graden ble 6. Lars Wegge. Denne ruta fikk boret snufeste (klippinn) i helga.
6. Michael gikk prosjektet sitt, rute nr. 17 i den nye føreren(demokapitelet på nett). Etter at flere har klatra den er det foreslått en grad rundt 8 eller 8-, og utrolig flott og jevn klatring hele veien! "Veni, vidi, vici" grad 8- eller 8 blank. Dag Kolsrud mente det var en lett 8 blank eller en hard 8-. Men han sa det var den flotteste ruta han hadde klatret i Østlandsområdet noen gang. Veni, vidi, vici ruta tror jeg setter ned i 8-.
7. Jeg fikk også endelig gått mitt (første) prosjekt. Ruta ligger mellom prosjektet til Michael (nr 3) og Anders sin Pokerfjes. Prosjekt Habakku, 8/ 8+? BB, Martin. Grad er fortsatt ikke helt fastsatt, men det er i hvert fall fin 7+ (?) klatring opp til et HARDT crux i toppen.
8. Litt til høyre på feltet har jeg borra opp ei rute, "Hi sida ta råsa" grad 7-, Michael.
Reddhare, prøvde Martin og Rein, begge synes ruta var hard for graden, muligens 7+ isteden for 7/7+.
Dermed vil antagelig også Fatline også oppgraderes fra 7 blank til 7/7+.
Snakket med Kjartan A. han sier at Rockabilly er 8/8+ og ikke 8 Blank.
Kinnartangrenna 2009
9. Da har jeg gått en ny rute på sektor "The Wall". Ruten er helboltet og holder ca grad 6 til 6+ (fint å være lang). Navnet får bli "The Happiest Days of Our Lives". Andre Halvorsen.
Bera 2009
10. Gammelt prosjektet på Bera - rute 37 i den nye føreren. Ruta ble gått bare med naturlige sikringer (altså uten bruk av borebolt i starten). Navn: "Jørn og den gamle mesteren", grad 7. Kjetil Poulsson.
Gullaug 2009
11. Følg din vei, 7- nat. Ulrike Jüse. 30-35 meterlang. Like til høyre for Gullaugkleiva(?) Siste 15-20 meter følger riss langs egg.
12. Rabagast, 7+ nat. Håvard Grothe Lien. Ca 15 meter til venstre for foregående rute. 12-14 meter lang. Litt høyt til første sikring.
Tverråsen 2009
13. To ruter til høyre for "Startvansker" (rute nummer 5 i føreren, sektor Simpsons): "Big Mama" 7+ nat, David Hayden.
14. "Helt utafor" 6 nat på sektor Bryllupsveggen, David Hayden.
15. "Maktovertakelse" (6+) nat er gått av David Hayden, og går til venstre for Kommunen har makta.
16. "Cheese-eating surrender monkeys” (7) nat, ca 35 meter til høyre for skisse og ruten Itchy and Sketchy. Gått av Håvard Grothe Lien.
17. Rute nummer 13 er nå gått i fri, og heter "Tak over hodet", er 7- nat og er gått av Ulrike Jüse.
18. Ulrike Jüse gikk også "Det er størrelsen det kommer an på" i brede riss til høyre for skisse på sektor Simpsons, grad ca 7.
19. Samme Ulrike har også gått "Tretrinnsraketten" (5+) ca 60m til venstre for skisse på Bryllupsveggen. Store kamkiler er en fordel på denne.
20. En ny rute, Saft suse, går opp diederet mellom rute 13 og 14. Avsluttes på hylle som er noe over halvveis i rute 14. Rute 14 kan følges til toppen. Grad 7+, gått av Håvard Grothe Lien. Avslutningen rett opp fra hylla er et nytt prosjekt.
21. "Mr. Burns" går mellom rute 7 og 8 på sektor Simpsons. Følger bredt riss opp lite dieder og gjennom et tak. Avsluttes ved samme tre som rute 7. Grad 8-, gått av Håvard Grothe Lien.
22. Det viser seg også at en rute ble "Glemt" i den nye Drammensføreren: "Gulfeber", 7 nat, ligger et stykke til høyre for oppgangen (sektor Simpsons). Noen meter til høyre for de markerte takoverhengene der. Den starter opp et gult dieder som skrår mot venstre, deretter ut til høyre under takoverhenget, opp diederet og videre helt til risset forsvinner. Der tar man en liten omvei ut til høyre og kommer tilbake slik at man står med beina ved de siste sikringene. Derfra går det mer eller mindre rett opp til man står på toppen. På veien dit er det litt spennende. Vanlig utstyr, inkludert mikrokiler, kan være fordel med dobbelttau, evt lang slynge under overheng. Ruten er gått av Håvard Grothe Lien og Ulrike Jüs.
23. Dit nesa peker, 25m, WI4, David Hayden og Jørn Wikerholmen, 30.12.2009.
Mekka 2009
24. Da er rute nr 2 på Osteveggen endelig gått! Ruta følger den mest(?) naturlige linja ut og opp overhenget (ikke opp i gromset til høyre!) før man kommer opp på supernice svaklatring på hullformasjoner. Småsketchy bolteplasseringer med tanke på taudrag og dårlig psyke, men alt i alt ganske fin etter at all løsgods og dritt er fjerna. Man må allikevel passe huet i overhenget, ettersom det er veldig enkelt å mose det inn i taket! Ikke digg. Graden trur jeg ligger rundt 8-, eller veldig soft 8? Navnet blei Vellagra. Martin
Yte Lahell 2009
Den 06.05.04 gikk jeg en linje som ligger mellom "Slinger i valsen" og "0,77 risset". Den var (noe tynt) naturlig sikret og jeg returnerte fra et tre. Ikke lenge etter rapporterte jeg den inn som en mulig førstebestigning på sidene til dkk med navn "Per ardua ad astra", 5+ nat. I den nye føreren har den dukket opp som en navnløs rute, gått av en annen person på et mye senere tidspunkt. Det kan imidlertid se ut som om denne personen har tatt seg bryet med å lage toppfeste - men ruten var altså gått for flere år siden, og har et navn. Bare til opplysning hvis rett skal være rett... Joakim Voytovich.
Ulverud 2009
25. Rute 7: "Takk Marianne" grad 8-, Michael Helgestad og Ole Karsten Birkeland.
26. Rute 8: "Takk Tom Atle" grad 8-, Ole Karsten Birkeland. Begge rutene er 3 stjerner og resten av feltet må vi utvikle i en fei, for noe ruter.
Vardåsen 2009
27. Ser at det er boret (limbolter og med snufeste) to linjer på venstre sva på Vardåsen. navn?
28. Ser at det er boret (limbolter og med snufeste) to linjer på venstre sva på Vardåsen. navn? De til venstre er det vel Olav som har vært bortpå?
Prekestolen 2009
29 - 34. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2009 (6 ruter).
Hyggen 2009
Til venstre for islinja henger det to (gamle) tau og det er boret en linje (med gamle bolter). Noen som kjenner til dette? Her kan det sikkert også være muligheter for flere korte, moderate boltelinjer (slike som pleier å bli veldig populære). Kanskje noe som kunne passe for en dugnad?
Buldre 2009
87 stk
Solbergåsen – buldring 2009
Dragonsteinen:
1. Et stykke til høyre for Hullet, opp i bratt dieder, ble det gått en linje. Ca grad 5 og førstebestiger var Martin.
2. Rett rundt tuppen av steinen ble det også gått et problem. Muligens noe lettere og førstebestiger var også her Martin.
3. I tillegg ble det gått en travers langs eggen på en stein som ligger litt overfor Dragonsteinen. Grad et sted på 4 taller, og førstebestiger var Geir Falkevik
100-meter-skogen 2009
4 - 56. Se egne fører/oppdatering (inkludert varianter) (52 stk).
Bøgeskogen 2009
57 - 87. Se egne fører/oppdatering for rundturer (30 stk).
Her er rutene han har samlet i et dokument, og som han har sagt ja til at legges ut blant annet her:
Oppdateringer etter Drammensgranitt
(etter vinteren 2009)
Klippet fra internett (dkk.no, headwall.com, steepstoen.com m.fl.)
2011
38 ruter og 34 buldre
Klatreruter 2011
38 stk
Gamledammen 2011
1. Da er prosjektet til Elin Guttormsen på plass. Står som nr 11 i Drammensgranitt. Den er boltet og med snufeste. Graden er 7- (mulig den er noe lettere og at klatreformen min skranter litt). Passende navn kan jo være Elins rute. Anders Johansen, 2011.
Bergflødt 2011
2. Klaternorges edderkopp, Jacob Normann, har besteget Signe G. Krimpen (9-/9) på Lier.
Askfjell 2011
3. Bjørn Eivind Årtun har førstebesteget Østlandets råeste risslinje, den 70m lange Vandrefalken 9- nat på Askfjell.
Aron nedre 2011
4 - 20. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (16 ruter).
Hyggen vest 2011
21 - 38. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (17 ruter).
Bera 2011
Lad og led: Jørn P. Wikerholmen gikk denne ruta naturlig sikret. Lad og led er tynt sikret. Det var 2 stk padder på bakken, en over steinen og dobbel en kilt i hullet. Sikrer var inne på den første bolten og jeg ble spottet. Det føltes helt greit men var veldig spennende. Fordel med BD C3 i halv måne risset og en stor hook på mugga.
Buldre 2011
34 stk
100-meter-skogen buldring 2011
To prosjekter fra føreren ble gått i går, Sektor vått (prosjekt 4 og 5):
1. Keops, F5: Opp venstre side av pyramideformet formasjon. Kris 2011.
2. Osiris, F4: Opp høyre side av pyramideformet formasjon. Kris 2011.
Nytt bulder på Vågesteinen gått i dag:
3. Det lille vågestykket, 6B+ *: Sittstart fra åpenbare tak og uttopping mellom to riss. HØ 2011.
Dvergsteinen: På nedsiden av stien 800 metern, midt mellom sektor Vågesteinen og Kottet i 100 meter skogen, ligger det (som navnet tilsier) en liten klatrebar stein. Det er gått 4 sittstart problemer på den bratte siden av denne 1,7 meter høye steinen:
4. De syv dvergene, F5: Traverser fra sittstart på venstre side av steinen langs godt riss og rundt hjørnet til uttopping som Tre små griser. Harald Ø 2011.
5. Kortvokst rock, F5+: Sittstart fra høyre side av bratt (ikke rundt eggen). Harald Ø 2011.
6. Kolibriegg, F5+: Sittstart opp eggen på høyre side av bratt. Harald Ø 2011.
7. Tre små griser, F4+: Sittstart opp fra god hylle. Harald Ø 2011
Solbergåsen buldring 2011
To nye problemer gått under solbergåsen i dag. Rett nedenfor Kris og Thomas blokka, litt til venstre for balkongen:
8. Terningen, F5(?): Opp venstre side av lav vegg og videre opp på blokka som ligger oppå veggen (smårar sak)... HØ 2011.
9. Holder hvis man bare holder, 6A(?): Opp fra åpenbart starttak midt i veggen til tynn uttopping (eggen til høyre er ikke med). HØ 2011.
10. Hipsters**, 6B: Høyre egg ved siden av Tankbuldern (Kavaleristeinen) på bratt side av steinen. Gått som hoppstart... HØ 2011
Claymoresteinen. På vei opp til haifinna under Solbergåsen, passerer man en liten knaus det kan være verdt å bruke litt tid på. Fine problemer på fin steinkvalitet. Claymore*, F4+: Sitstart, opp riss og egg. TAB 2006. (Linje nr 9 på sektor haifinna i Drammensgranitt):
11. Hangover, F4+: Etabler på krimpere og gå for god hylle og videre til samme uttopping som Claymore. HØ 2011.
12. Bladerunner, 6A: Sitstart (nesten ligg). Følg eggen opp og mot venstre. HØ 2011.
13. Blademore*, F5-: Kombinasjon av Bladerunner/Claymore. Kan også gås med egen uttopping opp riss. HØ 2011.
(Prosjekt; Between The Trees): Opp midt mellom to trær mot venstre.
Storhella – buldring 2011
14 - 34. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2011 (20 stk).
2010
30 ruter og 18 buldre
Klatreruter 2010
30 stk
Bergflødt 2010
1. Klaus Øiseth besteg lørdag 4.september sitt nemesis, Direkterekyl (8b+), på Lier. Graden er svært usikker eller fryktelig tvilsom. Linja er den 40m lange og kanskje mest opplagte linja av det som er en kombinasjon av Pil og Rekyl. Man starter altså med direktestarten på Pil og bue (som lyder navnet Pil) og avslutter med Rekyl og tar med seg cruxherlighetene på begge. Fra før under beltet har Klaus gått 3 ruter av grad 8b+ (Pump, Morrison og Latvia), i tillegg har han gått omtrent det som er av grad 8b i Oslo og omegn. Ingen rute har krevd så mye innsats for Klaus som denne, dette all innsats på Rekyl ekskludert. Det er av vår (Steepstone) oppfatning at vi her kan snakke om Østlandets første 8c, det som er den store usikkerheten i det hele er at Rekyl ble gradert 8a og er kjent som områdets kanskje største sandbag.
Bera 2010
2. (Thomas Horgen) Var en liten tur i Drammen nylig. I den anledning følte jeg det var på tide at TAB's gamle prosjekt Hobbypsykopaten fortjente å bli gått. Hobbypsykologen ligger rett ved siden av. Denne er boltet og har toppanker. Hobbypsykopaten ble gått på naturlige sikringer, og jeg valgte å ikke sette et anker. Ruta blir neppe repetert regelmessig, og det er et tre på toppen som egner seg fint som anker de sjeldne gangene den blir gått. Syns det er ganske passende å ha to ruter med akkurat de to navnene så tett. Hobbypsykopaten er sparsommelig sikra på cruxet. Bakkefall er mer eller mindre garantert, riktignok er dette litt avhengig av sikrerens sprintkapasitet. Etter cruxet er sikringene gode og det er mange muligheter. Usikker på graden, men tipper 7+ er sånn passe greit.
Fingerkrympern: Her bør man ta vekk teksten som sier at sidekanter ikke er med. Det passet bedre før ruta ble boltet. Nå er det en boltelinje å følge og det blir trangt og unaturlig å ikke ta med sidekanter. Dette gjør heller ikke ruta mye lettere.
Micro: Kjetil Paulsson gikk denne ruta naturlig sikret. A.n.g Micro. Så klatret han ca 3/5 opp og satte siste sikring litt ut til venstre som er litt tricky å plassere. Også klatret han ned igjen og hvilte. Før han startet igjen. Det er litt tynt på midtpartiet, du får plassert en god sikring på midtpartiet. Før du klatrer ut til høyre på hylla og her er det godt sikret i tverrbåndet også er det å gå for toppen.
Stallåsen 2010
3. Foreløpige grader er 7- på den lengste ruta, som går opp i diederet t.h. for det store takoverhenget. Navnet ble Fluebinding. 7 bolter og klipp-inn anker. Lars Wegge.
4. 4-5 m t.h. for denne, med start opp på en svær blokk og videre opp overheng og dieder - meget luftig - går ei rute m foreløpig tittel Champagne i tærne, grad 6+ Kanskje 7-, usikker her... lengdeavhengig. 5 bolter og klipp-inn anker. Begge rutene holder høy standard! Fet klatring! Lars Wegge.
Tverråsen 2010
Isklatringa (som ligger rett over Det døde hav) består av to linjer, som på gode vintre kan bli forholdsvis breie med en del valgmuligheter. Letteste vei er anslått til grad 4. Klatret første gang for mange år siden, trolig tidlig på 1990-tallet.
Kinnartangrenna 2010
5. Helt til høyre for hovedisen (Careful...). Søyla som kommer ned her berørte så vidt bakken, og linja går opp denne og går deretter slakere opp mot venstre og felles toppfeste for alle rutene i tre på toppen. Navnet i god Pink Floydstil ble "A great day for fredom", graden i dag WI5, lengde ca. 25 m. Lars Rønnevig & Lars Wegge. 17.01.2010.
6. Det ble i kveld gått en ny islinje i Kinnartangrenna. Linja går til venstre for søyla som lars *2 gikk. Hele søyla brakk 1 m over bakken men vi valgte å gå videre og sikre på ny søyle litt til høyre for der hvor den nye linja går. Linja vil vi kalle Let There Be More Light. Graden var nok WI4 (+).. Hilsen Viggo & Harald
Hyggen vest 2010
7 - 30 Se egne fører/oppdatering med ruter i 2010 (23 ruter).
Buldre 2010
18 stk
Området Supertanker (800 meteren) 2010
1. 3 venner i novembersol, 6C, Reidar Johnsen, Harald Østerbø og Lene Gruer 2010. Står som prosjekt i føreren (nr 5).
Solbergåsen – buldring 2010
2. Martins sitdown, 6C+ (?): Gått av Martin for ett eller halvannet år siden. Står som prosjekt i Drammensgranitt (linje nr 6). - Det bulderet jeg gikk den gangen kan godt settes i prosjektnavnet (tror det hadde et?) ...eller hvis det er en greie med å ha egennavn på bulderne skal jeg selvfølgelig ikke ødelegge – Martin.
3. Morstads mantel, 6A+: Sittstart og opp hjørnet helt til venstre på balkongen (Stående variant står som Jørns hjørne i føreren) (Harald Ø og Geir F 2009).
4. Haralds sitdown, direkte 6A (?): Samme start som Haralds sitdown (linje 3), men rett opp fra start til slutt... (Harald Ø 2010).
5. Kort og godt, 5 (?): Steinen rett ved siden av Nesa og Analen (linje 10 og 11). Høyre side av bratt. Etabler med en hånd i veggen og en hånd på eggen og dynamisk flytt til kanten. (Harald Ø 2010).
Bøgeskogen – buldring 2010
6. Helt til høyre på nedre sektor i Bøgeskogen. Hydraulikkdynamikk (HD), 7A *: Lav start fra hylle nede til venstre og uttopping oppe mot høyre. (Harald Ø, 2010).
100-meter-skogen – buldring 2010
7. Helt Jeg gikk et nyttbulder ved Bompeveggen kl 07:15 i dag tidlig... Linja går rett til venstre for eggen mot venstre, der den lange traversen topper ut: Skarpe flytt, 5-: På og langs venstre side av eggen. (Harald Ø, 2010).
8. The long way home /5- (?) FA: Chad Stokes 100510. Travers, sitstart fra Slengende... til uttopping Mosedotten i området Kottet venstre.
9. No pad’s land /4 Chad Stokes 260510 Sitstart med høyre på markant tak (Vågesteinen – bak)
10. I even touch the sky, above the falling rain, 7B ***: Skrått riss fra nede venstre til oppe høyre i Bratt. (Kris, 2010).
Brøttet – buldring 2010
11 - 18. Se egen fører-oppdatering.
2009
34 ruter og 87 buldre
Klatreruter 2009
34 stk
Gamledammen 2009
1. Ulf Albinson fikk boltet og gått sitt flotte prosjekt til venstre for Aron Kanon. Graden er foreslått til 6+ og navnet tror jeg ble Blücher.
2. Oddgeir gikk sin naturlig sikrede rute til høyre for Lett for de lange. Tesekkur ederim, 6+, NAT, Oddgeir Malmo
3. Langt til høyre boltet og gikk Geir E og Anders J et stort dieder som fikk navnet Bamse ekstrem og graden 5+.
4. Helt til høyre fikk Elin pusset ferdig og boltet sitt prosjekt. Usikker på navn? (Elin G?) og grad, men det ble sikkert godt opp på 5-tallet, kanskje litt inn på 6-tallet.
5. Renset og gikk en ny naturlig sikret rute på Gamledammen i helgen. Spikrakt, lett overhengende riss til høyre for "Helt på kanten", altså helt i enden av feltet ved et mega takoverheng og et like mega ospetre. Ruta er ca. 10-12 m høyt. Hvis man ikke går for sighten kan man klyve opp en kroppstjukk renne et par meter til høyre for ruta og feste topptau i ei furu. Bruk da furua til venstre for fallinja for å unngå fastkiling av tau. I.o.m. at Bergekongen holder til slike steder måtte navnet bli "Liti Kjersti". Graden ble 6. Lars Wegge. Denne ruta fikk boret snufeste (klippinn) i helga.
6. Michael gikk prosjektet sitt, rute nr. 17 i den nye føreren(demokapitelet på nett). Etter at flere har klatra den er det foreslått en grad rundt 8 eller 8-, og utrolig flott og jevn klatring hele veien! "Veni, vidi, vici" grad 8- eller 8 blank. Dag Kolsrud mente det var en lett 8 blank eller en hard 8-. Men han sa det var den flotteste ruta han hadde klatret i Østlandsområdet noen gang. Veni, vidi, vici ruta tror jeg setter ned i 8-.
7. Jeg fikk også endelig gått mitt (første) prosjekt. Ruta ligger mellom prosjektet til Michael (nr 3) og Anders sin Pokerfjes. Prosjekt Habakku, 8/ 8+? BB, Martin. Grad er fortsatt ikke helt fastsatt, men det er i hvert fall fin 7+ (?) klatring opp til et HARDT crux i toppen.
8. Litt til høyre på feltet har jeg borra opp ei rute, "Hi sida ta råsa" grad 7-, Michael.
Reddhare, prøvde Martin og Rein, begge synes ruta var hard for graden, muligens 7+ isteden for 7/7+.
Dermed vil antagelig også Fatline også oppgraderes fra 7 blank til 7/7+.
Snakket med Kjartan A. han sier at Rockabilly er 8/8+ og ikke 8 Blank.
Kinnartangrenna 2009
9. Da har jeg gått en ny rute på sektor "The Wall". Ruten er helboltet og holder ca grad 6 til 6+ (fint å være lang). Navnet får bli "The Happiest Days of Our Lives". Andre Halvorsen.
Bera 2009
10. Gammelt prosjektet på Bera - rute 37 i den nye føreren. Ruta ble gått bare med naturlige sikringer (altså uten bruk av borebolt i starten). Navn: "Jørn og den gamle mesteren", grad 7. Kjetil Poulsson.
Gullaug 2009
11. Følg din vei, 7- nat. Ulrike Jüse. 30-35 meterlang. Like til høyre for Gullaugkleiva(?) Siste 15-20 meter følger riss langs egg.
12. Rabagast, 7+ nat. Håvard Grothe Lien. Ca 15 meter til venstre for foregående rute. 12-14 meter lang. Litt høyt til første sikring.
Tverråsen 2009
13. To ruter til høyre for "Startvansker" (rute nummer 5 i føreren, sektor Simpsons): "Big Mama" 7+ nat, David Hayden.
14. "Helt utafor" 6 nat på sektor Bryllupsveggen, David Hayden.
15. "Maktovertakelse" (6+) nat er gått av David Hayden, og går til venstre for Kommunen har makta.
16. "Cheese-eating surrender monkeys” (7) nat, ca 35 meter til høyre for skisse og ruten Itchy and Sketchy. Gått av Håvard Grothe Lien.
17. Rute nummer 13 er nå gått i fri, og heter "Tak over hodet", er 7- nat og er gått av Ulrike Jüse.
18. Ulrike Jüse gikk også "Det er størrelsen det kommer an på" i brede riss til høyre for skisse på sektor Simpsons, grad ca 7.
19. Samme Ulrike har også gått "Tretrinnsraketten" (5+) ca 60m til venstre for skisse på Bryllupsveggen. Store kamkiler er en fordel på denne.
20. En ny rute, Saft suse, går opp diederet mellom rute 13 og 14. Avsluttes på hylle som er noe over halvveis i rute 14. Rute 14 kan følges til toppen. Grad 7+, gått av Håvard Grothe Lien. Avslutningen rett opp fra hylla er et nytt prosjekt.
21. "Mr. Burns" går mellom rute 7 og 8 på sektor Simpsons. Følger bredt riss opp lite dieder og gjennom et tak. Avsluttes ved samme tre som rute 7. Grad 8-, gått av Håvard Grothe Lien.
22. Det viser seg også at en rute ble "Glemt" i den nye Drammensføreren: "Gulfeber", 7 nat, ligger et stykke til høyre for oppgangen (sektor Simpsons). Noen meter til høyre for de markerte takoverhengene der. Den starter opp et gult dieder som skrår mot venstre, deretter ut til høyre under takoverhenget, opp diederet og videre helt til risset forsvinner. Der tar man en liten omvei ut til høyre og kommer tilbake slik at man står med beina ved de siste sikringene. Derfra går det mer eller mindre rett opp til man står på toppen. På veien dit er det litt spennende. Vanlig utstyr, inkludert mikrokiler, kan være fordel med dobbelttau, evt lang slynge under overheng. Ruten er gått av Håvard Grothe Lien og Ulrike Jüs.
23. Dit nesa peker, 25m, WI4, David Hayden og Jørn Wikerholmen, 30.12.2009.
Mekka 2009
24. Da er rute nr 2 på Osteveggen endelig gått! Ruta følger den mest(?) naturlige linja ut og opp overhenget (ikke opp i gromset til høyre!) før man kommer opp på supernice svaklatring på hullformasjoner. Småsketchy bolteplasseringer med tanke på taudrag og dårlig psyke, men alt i alt ganske fin etter at all løsgods og dritt er fjerna. Man må allikevel passe huet i overhenget, ettersom det er veldig enkelt å mose det inn i taket! Ikke digg. Graden trur jeg ligger rundt 8-, eller veldig soft 8? Navnet blei Vellagra. Martin
Yte Lahell 2009
Den 06.05.04 gikk jeg en linje som ligger mellom "Slinger i valsen" og "0,77 risset". Den var (noe tynt) naturlig sikret og jeg returnerte fra et tre. Ikke lenge etter rapporterte jeg den inn som en mulig førstebestigning på sidene til dkk med navn "Per ardua ad astra", 5+ nat. I den nye føreren har den dukket opp som en navnløs rute, gått av en annen person på et mye senere tidspunkt. Det kan imidlertid se ut som om denne personen har tatt seg bryet med å lage toppfeste - men ruten var altså gått for flere år siden, og har et navn. Bare til opplysning hvis rett skal være rett... Joakim Voytovich.
Ulverud 2009
25. Rute 7: "Takk Marianne" grad 8-, Michael Helgestad og Ole Karsten Birkeland.
26. Rute 8: "Takk Tom Atle" grad 8-, Ole Karsten Birkeland. Begge rutene er 3 stjerner og resten av feltet må vi utvikle i en fei, for noe ruter.
Vardåsen 2009
27. Ser at det er boret (limbolter og med snufeste) to linjer på venstre sva på Vardåsen. navn?
28. Ser at det er boret (limbolter og med snufeste) to linjer på venstre sva på Vardåsen. navn? De til venstre er det vel Olav som har vært bortpå?
Prekestolen 2009
29 - 34. Se egne fører/oppdatering med ruter i 2009 (6 ruter).
Hyggen 2009
Til venstre for islinja henger det to (gamle) tau og det er boret en linje (med gamle bolter). Noen som kjenner til dette? Her kan det sikkert også være muligheter for flere korte, moderate boltelinjer (slike som pleier å bli veldig populære). Kanskje noe som kunne passe for en dugnad?
Buldre 2009
87 stk
Solbergåsen – buldring 2009
Dragonsteinen:
1. Et stykke til høyre for Hullet, opp i bratt dieder, ble det gått en linje. Ca grad 5 og førstebestiger var Martin.
2. Rett rundt tuppen av steinen ble det også gått et problem. Muligens noe lettere og førstebestiger var også her Martin.
3. I tillegg ble det gått en travers langs eggen på en stein som ligger litt overfor Dragonsteinen. Grad et sted på 4 taller, og førstebestiger var Geir Falkevik
100-meter-skogen 2009
4 - 56. Se egne fører/oppdatering (inkludert varianter) (52 stk).
Bøgeskogen 2009
57 - 87. Se egne fører/oppdatering for rundturer (30 stk).
Årtun tok imot Lama på toppen av Cerro Torre
Bjørn-Eivind Årtun klatret nok en gang til topps på Cerro Torre under sitt opphold i Patagonia, i tillegg til han og Ole Lieds førstebestigning på Torre Egger som imponerte en hel alpinverden.
Årtun gikk Ragni-ruta, som også kalles Ferrariruta på vestsiden av fjellet, og som er en isrute som han også før har gått med en amerikansk klatrer. Årtun kom på toppen i noen av de mest spennende og kontroversielle dagene i fjellets historie siden italieneren Maestri brukte bensinkompressor for å boreboltet seg opp den glatte veggen i en av klatrehistoriens mest omdiskuterte bestigninger.
Årtun forteller at han var på toppen da den unge østerrikske superklatreren toppet ut toppveggen av Cerro Torre etter den første fribestigningen av Compressor ruta, mens hele showet ble filmet av helikopter fra Red Bull. Lama, som også har vært en av de beste konkurranseklatrerne, anslår ruta til å ha frigraden 8a. Fribestigningen skjedde rett etter at to amerikanske klatrere hadde gått ruten uten boreboltstigen til topps, som det første teamet. Og de skapte enda større debatt med å fjerne flesteparten av boreboltene på vei ned.
Årtun gikk Ragni-ruta, som også kalles Ferrariruta på vestsiden av fjellet, og som er en isrute som han også før har gått med en amerikansk klatrer. Årtun kom på toppen i noen av de mest spennende og kontroversielle dagene i fjellets historie siden italieneren Maestri brukte bensinkompressor for å boreboltet seg opp den glatte veggen i en av klatrehistoriens mest omdiskuterte bestigninger.
Årtun forteller at han var på toppen da den unge østerrikske superklatreren toppet ut toppveggen av Cerro Torre etter den første fribestigningen av Compressor ruta, mens hele showet ble filmet av helikopter fra Red Bull. Lama, som også har vært en av de beste konkurranseklatrerne, anslår ruta til å ha frigraden 8a. Fribestigningen skjedde rett etter at to amerikanske klatrere hadde gått ruten uten boreboltstigen til topps, som det første teamet. Og de skapte enda større debatt med å fjerne flesteparten av boreboltene på vei ned.
søndag 29. januar 2012
36 unge deltok i Østlandsk klatrecup
Holmen klatresenter var fyllt opp med ivrige unge klatrere fra 6 til 16 år da første runde i Østlandscupen i klatring startet opp lørdag.
Her er et par bilder fra Oslo klatreklubbs sider, og der er det også lenke til resultatlisten. Resultatlisten viste at det var 36 deltakere, og at gjennomsnittsalderen var 12,4 år. Flere av deltakerne gikk den vanskeligste ruta på omlag 7+, også de som var på omlag 12 år.
Konkurransen har blitt til takket være et godt samarbeid mellom Oslo klatreklubb, som er primus motor i dette, Kolsås klatreklubb og Holmen klatreklubb. De arrangerer et stevne hver i en fin og avslappet konkurransen hvor det var skrudd opp nærmere 20 ruter av ulike grader, og så får deltakerne poeng for antall ruter de går i første forsøk eller senere forsøk innenfor de ulike klassene.
Den konkurranseformen fjernet mye av det negative med den vanlige konkurranseformen, som innebærer at klatrerne bare har en sjanse på hver rute og i tillegg må vente veldig mye. Her fikk de fleste klatret opptil mange ganger på en dag.
Konkurransen samlet flere av klatretalentene som har deltatt på endel av klatrekonkurransene for unge, og det skal bli spennende å se om dette initiativet øker interessen for å konkurrere mer i Norgescupen senere. Der har til nå andre regioner vært mer aktive med å delta i de yngste klassene.
Her er et par bilder fra Oslo klatreklubbs sider, og der er det også lenke til resultatlisten. Resultatlisten viste at det var 36 deltakere, og at gjennomsnittsalderen var 12,4 år. Flere av deltakerne gikk den vanskeligste ruta på omlag 7+, også de som var på omlag 12 år.
Konkurransen har blitt til takket være et godt samarbeid mellom Oslo klatreklubb, som er primus motor i dette, Kolsås klatreklubb og Holmen klatreklubb. De arrangerer et stevne hver i en fin og avslappet konkurransen hvor det var skrudd opp nærmere 20 ruter av ulike grader, og så får deltakerne poeng for antall ruter de går i første forsøk eller senere forsøk innenfor de ulike klassene.
Den konkurranseformen fjernet mye av det negative med den vanlige konkurranseformen, som innebærer at klatrerne bare har en sjanse på hver rute og i tillegg må vente veldig mye. Her fikk de fleste klatret opptil mange ganger på en dag.
Konkurransen samlet flere av klatretalentene som har deltatt på endel av klatrekonkurransene for unge, og det skal bli spennende å se om dette initiativet øker interessen for å konkurrere mer i Norgescupen senere. Der har til nå andre regioner vært mer aktive med å delta i de yngste klassene.
fredag 27. januar 2012
Klatrecup for barn og unge på Østlandet
Lørdag er det en ny klatrekonkurranse for barn og ungdom på Østlandet. Konkurransen er for alle barn over 9 år, og er på Holmen klatresenter i Asker. Dette er den første av tre konkurranser, og de to neste skal gå på Verket 21. april og på Vulkan i Oslo til høsten.
Her er omtalen på nettsidene til Oslo klatreklubb.
Her er omtalen på nettsidene til Oslo klatreklubb.
Ny stor og bratt islinje i Sunndalen
Vinningsforbrytelsen from Alpinst.no on Vimeo.
Råeste islinja nord for Dovre, er egenbeskrivelsen til førstebestigerne av den nye islinja på omlag 500 meter i Sunndalen gått mandag denne uka.
Steinar Grynning og Joakim G. Eide fikk dermed enda en førstebestigning av det såkalte Vinnumassivet som utgjør en mektig vegg. De har blogget om turen på den fine bloggen Alpinist.no, og det ligger mange tøffe bilder og en video på den. Tilsammen ble "Vinningsforbrytelsen” 12 taulengder, og de siste 150 er svært bratte med klatring opp til isgrad 6. Ruta ligger utsatt for sol, så det er korte vinduer den er klatrebar.
Tidligere i januar gikk de en lettere rute på den samme veggen.
onsdag 25. januar 2012
Her er treningsprogrammet til de kommende toppklatrerne
Her er oppskriften fra klatrelandslagets leder til de beste juniorene. De juniorene som satser på klatring og deltar på Norgescuper får tilbud om faste treningsprogram. Klatreforbundets Lars Ole Gudevang sender ut et forslag til treningsprogram til de som ønsker det som deltar. Her er programmet som ble sendt ut etter den siste norgescupen i Ålesund for snart et par uker siden. Han har gitt sin tillatelse til å legge det ut på denne bloggen. Kanskje kan det inspirere noen til å få mer struktur og mål for treningen.
Så gjelder selvsagt de vanlige advarslene om at hvis man ikke er vant til å trene mye, så er det ikke nødvendigvis så lurt å kjøre full pakke både i antall dager og i intensitet.
Dette er et ganske basic treningsprogram, siden det ikke sier så mye om intensitetsnivå og er veldig målrettet mot neste konkurransetype. Men med tanke på at de færreste klatrere har noe som kan minne om struktur på treningen sin, så er dette kanskje et program som det er mulig å følge. Bortsett fra at det er slitsomt for mange med fem klatreøkter i uka.
Her er programmet:
Forslag på trening frem til NC tau Sogndal 25. februar og Nordisk buldring 10. 11. mars
- Fra nå til 7 dager før NC Sogndal:
o Tau, 3 ruter uten pause x 5, pause mellom de 3 rutene mens den andre klatrer. 2 ganger i uken
o Klatre sirkler på 50 flytt X 5, pause mens kompisen sirkler eller like lenge som du bruker på sirkelen. 2 gang i uken
o Sirkling 20-30 flytt X 5, 5 minutter pause. 1 gang i uken
o Basis/skadeforebyggende 20 min etter 2 økter eller som egen økt.
• De siste 7 dagen før NC Sogndal:
o Slik som dere pleier de siste dagen før en konkuranse
o Basis/skadeforebyggende 20 min etter 2 økter eller som egen økt.
• Etter NC Sogndal, før buldrekonkurransen i København.
o Buldring, hardt med lange pauser, korte økter, for eksempel 2 dager på/ 1 av eller annenhverdag
o Basis/skadeforebyggende 20 min etter 2 økter eller som egen økt.
• Siste uka før Køben:
o Siste tre øktene bør være konkurransefokus; tren på å gå buldere i 1. forsøk, selv de man har gått før + lag buldre å flashe. F.eks 1 økt med kval.format og 1 økt med finaleformat.
o Den siste uken før Køben bør inneholde korte, intensive økter (45min) og flere hviledager.
o Basis/skadeforebyggende 10 min etter 2 økter.
Før alle øktene skal dere varme opp, minimum 20 minutter.
tirsdag 24. januar 2012
Sindre med 8c og 8b-flash på samme dag
Sindre gjorde ikke bare prestasjonen å gå tre 8c-ruter og flashe 8b på juleturen til Santa Linya i Spania. Han besteg en 8c-rute samme dag som han flashet grad 8b. Det skriver Henning Wang i sin detaljerte blogg om juleferien da det skjedde både det ene og det andre imponerende som det har vært meldt om her fortløpende.
Det har versert litt ulike vurderinger om dette var Sindre sin første flash av en grad 8b, og det var det.
Han gjør en morsom sammenligning av Magnus Midtbø og Sindre Sæther i forhold til de noe mer kjente amerikanske motpartene Chris Sharma og Tommy Caldwell. Men som han så riktig skriver så er det ikke lett å sammenligne tørre granittstorvegger i Yosemite med det beste Romsdal har å tilby av vær og løs stein i nordvendte Trollveggen.
Ellers gjør han også en riktig observasjon i bloggen sin hvor stor kapasitet til å klatre mye hardt på en dag de beste sportsklatrerne i dag har. Det gjelder ikke bare Sindre og Magnus, men like mye Maria Davies Sandbu, som først bestiger en 8a+ hun har prøvd før og deretter går en 8b-rute samme dag. Det er bare å minne om at det er halvannet år siden første norske jentene gikk den graden.
Det har versert litt ulike vurderinger om dette var Sindre sin første flash av en grad 8b, og det var det.
Han gjør en morsom sammenligning av Magnus Midtbø og Sindre Sæther i forhold til de noe mer kjente amerikanske motpartene Chris Sharma og Tommy Caldwell. Men som han så riktig skriver så er det ikke lett å sammenligne tørre granittstorvegger i Yosemite med det beste Romsdal har å tilby av vær og løs stein i nordvendte Trollveggen.
Ellers gjør han også en riktig observasjon i bloggen sin hvor stor kapasitet til å klatre mye hardt på en dag de beste sportsklatrerne i dag har. Det gjelder ikke bare Sindre og Magnus, men like mye Maria Davies Sandbu, som først bestiger en 8a+ hun har prøvd før og deretter går en 8b-rute samme dag. Det er bare å minne om at det er halvannet år siden første norske jentene gikk den graden.
mandag 23. januar 2012
Her kan du følge Therese Johansens buldrebestigninger
Therese Johansen har samlet sine buldrebestigninger på en egen blogg, Boulders I have done.
Av forskjellige grunner gidde eg ikje ha 8a.nu profil lenger. Så nå kommer bulderne mine på en egen blogg istedet. I første omgang komme bare bulder ned t og me 7C,
skriver hun på sin fine blogg.
For de fleste buldrere vil ikke listen over buldre fra 7C og oppover være noen lang liste, men for Therese er det en av de mest imponerende listene for noen kvinnelige klatrere helt opp til grad 8B/8A+ - da hun sist vår ble internasjonalt kjent da hun repeterete bulderen Propaganda på Vingsand som var gitt graden 8B helt til Therese nedgraderte den litt forsiktig.
Av forskjellige grunner gidde eg ikje ha 8a.nu profil lenger. Så nå kommer bulderne mine på en egen blogg istedet. I første omgang komme bare bulder ned t og me 7C,
skriver hun på sin fine blogg.
For de fleste buldrere vil ikke listen over buldre fra 7C og oppover være noen lang liste, men for Therese er det en av de mest imponerende listene for noen kvinnelige klatrere helt opp til grad 8B/8A+ - da hun sist vår ble internasjonalt kjent da hun repeterete bulderen Propaganda på Vingsand som var gitt graden 8B helt til Therese nedgraderte den litt forsiktig.
søndag 22. januar 2012
Maria Davies Sandbu skal spille klatrescene i Reisen til julestjernen
Stjerneklatrer skal spille i Reisen til julestjernen er den raske oppsummeringen av at Maria Davies Sandbu ifølge bloggen sin skal være med på innspillingen av filmen Reisen til julestjernen. Sandbu skal filme på Romasdalshorn til uka, hvis jeg forstår bloggen hennes rett.
Dette står i et lengre blogginnlegg fra Maria om den siste Spania-turen, som både ga nye nierbestigninger og en 9- i første forsøk, som den andre av de norske kvinnene.
Jeg har tidligere ikke fått med meg bloggen hennes, men herved er den anbefalt for de som vil følge ei jente som før hun har fylt 20 år har blitt en av de beste norske klatrerne gjennom tidene i forhold til et høyt nivå på buldring, sportsklatring, og konkurranser.
Dette står i et lengre blogginnlegg fra Maria om den siste Spania-turen, som både ga nye nierbestigninger og en 9- i første forsøk, som den andre av de norske kvinnene.
Jeg har tidligere ikke fått med meg bloggen hennes, men herved er den anbefalt for de som vil følge ei jente som før hun har fylt 20 år har blitt en av de beste norske klatrerne gjennom tidene i forhold til et høyt nivå på buldring, sportsklatring, og konkurranser.
fredag 20. januar 2012
Førstebesteg 500 meter høy is- og mikslinje i Sunndalen
Bloggen alpinist.no forteller om den andre førstebestigningen i Vinnumassivet i Sunndalen, en imponerende vegg med bare en tidligere bestigning. Joakim Eide og Steinar Grynning gikk linja "ForsVinnu" med isklatring opp til 5-graden, og en retur med hodelykter som påkalte både politiaksjon og redningshelikopter uten at det var behov for det.
Her er klatrelandslaget for 2012
Klatreforbundet har fredag gjort klart hvem som blir satset på i internasjonale konkurranser, og stammen er den samme som ifjor.
Og det er en stamme som har prestert på et nivå som det ikke er så mange europeiske land som kan måle seg med i 2011, uten at jeg har verdens beste statistikk å underbygge dette med.
Magnus Midtbø, naturlig nok. 4. plass i VM
Tina Johnsen Hafsaas, naturlig nok, 3. plass i junior-VM
Maria Davies Sandbu, naturlig nok, med finaleplass i Junior-VM og fjerdeplass i Europeiske ungdomscup-konkurranse.
Jakob Heber Norum, naturlig nok, med 4. plass i Junior-VM i sin klasse.
Eirik Birkelund Olsen slutter på landslaget for å studere mer, og istedet kommer John-Henry Nilsen. Han har vunnet flere norgescuper, og ble nummer to sammenlagt.
Og det er en stamme som har prestert på et nivå som det ikke er så mange europeiske land som kan måle seg med i 2011, uten at jeg har verdens beste statistikk å underbygge dette med.
Magnus Midtbø, naturlig nok. 4. plass i VM
Tina Johnsen Hafsaas, naturlig nok, 3. plass i junior-VM
Maria Davies Sandbu, naturlig nok, med finaleplass i Junior-VM og fjerdeplass i Europeiske ungdomscup-konkurranse.
Jakob Heber Norum, naturlig nok, med 4. plass i Junior-VM i sin klasse.
Eirik Birkelund Olsen slutter på landslaget for å studere mer, og istedet kommer John-Henry Nilsen. Han har vunnet flere norgescuper, og ble nummer to sammenlagt.
torsdag 19. januar 2012
Årtun og Lieds førstebestigning på Torre Egger trekkes fram som en av de tøffeste i 2011
Bestigningen til Bjørn-Eivind Årtun og Ole Lied av den nye ruta på Torre Egger i Patagonia på tampen av året står på den korte listen til den svenske alpinisten og bloggeren David Falt over prestasjoner som imponerte ham i 2011.
Her er det Falt skriver om turen
"Vision mission on Torre Egger
This has to be awarded to Bjørn-Eivind Årtun, the Norwegian alpinist who in December 2011 together with Ole Lied established the route Venas Azules up the South Face of Torre Egger in Patagonia. A line that many looked at but few dared even imagine to try. That ice looks as cool and futuristica as the Gadd/Emmet ice route Spray Away."
Falt er selv en god alpinist og i likhet med Årtun klarer han aktivt langt inn i 40-årene, med store ambisjoner bosatt i Chamonix med mange vanskelige turer på CV,
Her er det Falt skriver om turen
"Vision mission on Torre Egger
This has to be awarded to Bjørn-Eivind Årtun, the Norwegian alpinist who in December 2011 together with Ole Lied established the route Venas Azules up the South Face of Torre Egger in Patagonia. A line that many looked at but few dared even imagine to try. That ice looks as cool and futuristica as the Gadd/Emmet ice route Spray Away."
Falt er selv en god alpinist og i likhet med Årtun klarer han aktivt langt inn i 40-årene, med store ambisjoner bosatt i Chamonix med mange vanskelige turer på CV,
onsdag 18. januar 2012
Sindre Sæther går tre 8c og flasher 8b
Romsdalingen Sindre Sæther har hatt en aktiv romjul i Spania med ikke mindre enn tre bestigninger av 8c-ruter, blant annet Fabelita i Santa Linya. Han har også flashet en 8b-rute. Nå er Sindre en beskjeden klatrer, men dette rapporteres fra flere hold i blogger og direkte til denne bloggen, så jeg håper han tilgir meg for at jeg bringer dette videre.
Sindre bekrefter dermed at han er en av de mest allsidige klatrerne, inkludert i europeisk målestokk. Han er mest kjent internasjonalt for sine harde fribestigninger i Trollveggen som Arch Wall og Franskeruta og andre vegger i Romsdalen.
Han fikk blant annet alpinprisen til Norsk Tindeklub i 2011.
Bare i år har han gått nye ruter på Blåmannen og førstebesteget storvegg i pakistansk Karakoram.
Men han er også den ved siden av Magnus Midtbø som har gått flest harde ruter, og gikk allerede i 2004 graden 8c. Jeg tror også han har flashet graden 8b før, men ikke mindre imponerende prestasjon. Selv om han ikke er den mest gira konkurranseklatreren, så stiller han opp og hever kvaliteten på tau og buldring.
Sindre bekrefter dermed at han er en av de mest allsidige klatrerne, inkludert i europeisk målestokk. Han er mest kjent internasjonalt for sine harde fribestigninger i Trollveggen som Arch Wall og Franskeruta og andre vegger i Romsdalen.
Han fikk blant annet alpinprisen til Norsk Tindeklub i 2011.
Bare i år har han gått nye ruter på Blåmannen og førstebesteget storvegg i pakistansk Karakoram.
Men han er også den ved siden av Magnus Midtbø som har gått flest harde ruter, og gikk allerede i 2004 graden 8c. Jeg tror også han har flashet graden 8b før, men ikke mindre imponerende prestasjon. Selv om han ikke er den mest gira konkurranseklatreren, så stiller han opp og hever kvaliteten på tau og buldring.
tirsdag 17. januar 2012
Julens Spania-prestasjoner fortalt fra innsiden
Henning Wang forteller på sin blogg en mer detaljert beskrivelse av alt de spennende som skjedde med et knippe norske klatrere i romjulen i Spania.
Det som skjedde har jo raskt og overfladisk blitt beskrevet Magnus Midtbø dro et par 9a-bestigninger, hvor Hannah Midtbø satte ny nordisk pers for kvinner med 8c-bestigning, hvor Maria Davies Sandbu klatret hardt, og hvor svenske Mathilda Söderlund imponerte stort med blant annet en flash av grad 9 - som den første i norden og en av de få kvinnene som har gjort dette overhode.
Nettopp disse raske og mer eller mindre presise nyhetsoppdateringene får noen stikk på veien av Hennings bloggserie fra Spania. For virkeligheten er ikke alltid slik den blir framstilt på korte oppdateringene, noe som også kan ramme det jeg skriver her hvor jeg innimellom har oppdaget at jeg har vært kjapt ute og må korrigere.
For eksempel tar han opp misforståelsene som oppstod i forhold til hvor raskt Magnus klatret den ene av de knallharde ruten han gikk i jula. Den gir et lite blikk inn i hvor hardt de beste klatrerne jobber for å gjøre sine imponerende bestigninger. Henning tar også et litt kritisk oppgjør med alle som skal stille spørsmålstegn ved bestigningene, uten å kjenne til de faktiske detaljene.
Henning Wang er kjent av mange fordi han har hjulpet mange klubber og konkurranser opp gjennom årene, og fordi han har en god, og enn noe ujevnt oppdatert, blogg med noen morsomme filmer. Og han er en god klatrer, som blant annet gikk sin første nier i fjor.
Det som skjedde har jo raskt og overfladisk blitt beskrevet Magnus Midtbø dro et par 9a-bestigninger, hvor Hannah Midtbø satte ny nordisk pers for kvinner med 8c-bestigning, hvor Maria Davies Sandbu klatret hardt, og hvor svenske Mathilda Söderlund imponerte stort med blant annet en flash av grad 9 - som den første i norden og en av de få kvinnene som har gjort dette overhode.
Nettopp disse raske og mer eller mindre presise nyhetsoppdateringene får noen stikk på veien av Hennings bloggserie fra Spania. For virkeligheten er ikke alltid slik den blir framstilt på korte oppdateringene, noe som også kan ramme det jeg skriver her hvor jeg innimellom har oppdaget at jeg har vært kjapt ute og må korrigere.
For eksempel tar han opp misforståelsene som oppstod i forhold til hvor raskt Magnus klatret den ene av de knallharde ruten han gikk i jula. Den gir et lite blikk inn i hvor hardt de beste klatrerne jobber for å gjøre sine imponerende bestigninger. Henning tar også et litt kritisk oppgjør med alle som skal stille spørsmålstegn ved bestigningene, uten å kjenne til de faktiske detaljene.
Henning Wang er kjent av mange fordi han har hjulpet mange klubber og konkurranser opp gjennom årene, og fordi han har en god, og enn noe ujevnt oppdatert, blogg med noen morsomme filmer. Og han er en god klatrer, som blant annet gikk sin første nier i fjor.
mandag 16. januar 2012
På Häller er det tørt og harde buldre og fine videoer
Øyvind Ville Sæther la ut denne bloggposten søndag med video av noen tøffe bestigninger under svært gode forhold av klassiske harde buldre på Häller i Bohuslen. Bulderne varierer i grad fra 7b til 7c+, inkludert en dobbeltrepetisjon av Espen Samuelsens Søknadsfrist (7C+) - som har fått mye oppmerksomhet i høst fra flere sterke svensker også.
Med på videoen, og hovedmann bak videoinnslaget, er blant annet Kenneth Elvegård, som også Ville skriver om i bloggposten sin, som raskt har gått fra thaiboksemester til buldrer av 8A-problemer. Sterkt.
lørdag 14. januar 2012
Helt topp Norgescup for Magnus, Malin og Martine
De tre vinnerne som alle starter på M toppet ut i hver sine klasser og vant overbevisende i årets første norgescup i Ålesund lørdag.
Det var ingen stor oddsbombe at MagnusMidtbø vant herreklassen, og det var vel heller ikke veldig overraskende at Jakob Heber Norum og Sindre Sæther knivet helt jevnt om de neste plassen. Overraskelsen var kanskje at Midtbø ikke toppet ruta, men falt litt under toppen på den laaaange finaleruta.
Svensk-sunnmøringen Malin Holmberg toppet finaleruten, og kom mer enn dobbelt så langt som de andre kvinnefinalistene. Når de to beste konkurranseklatrerne ikke deltar, og den beste sportsklatreren heller ikke deltar, så er det rett og slett svært langt ned til nivået på de nest-beste. Malin toppet den samme ruta som herrene hadde som sin andre kvalifisering, men jeg så ikke om det var lagt til noen flere tak. Hvis det ikke var tilfelle, så var det til sammenligning bare de to beste herrene som også toppet den ruta. Det speiler at Malin har onsightet hardere ruter enn alle norske klatrer
Martine Limstrand vant juniorklassen for jentene ganske overbevisende ved å toppe ut finaleruta, selv om hun stilte i eldre junor før hun strengt tatt er gammel nok til det. Hun kom også til finalen i Buldre-NM, har vunnet det som er av konkurranser for yngre juniorer, og jeg tror også hun har klatret sin første åtter som 14-åring. Med andre enn klatrer vel verd å følge med på framover hvis interessen fortsetter.
De beste juniorgutta preget seniorklassen med tre av finalistene. Så der ble det et oppgjør mellom de nest beste, vunnet av Henrik Farstad fra Narvik. Yngre junior ble vunnet av Jon Pål Hamre og Hanne Lund Lauritzen, begge fra Trondheim klatreklubb.
Her er en oversikt over resultatlistene, raskt levert fra Klatreforbundet i det som på litt god distanse og bare delvis fulgt fra Drammen med livevideo så ut som enda et godt arrangement.
Det var ingen stor oddsbombe at MagnusMidtbø vant herreklassen, og det var vel heller ikke veldig overraskende at Jakob Heber Norum og Sindre Sæther knivet helt jevnt om de neste plassen. Overraskelsen var kanskje at Midtbø ikke toppet ruta, men falt litt under toppen på den laaaange finaleruta.
Svensk-sunnmøringen Malin Holmberg toppet finaleruten, og kom mer enn dobbelt så langt som de andre kvinnefinalistene. Når de to beste konkurranseklatrerne ikke deltar, og den beste sportsklatreren heller ikke deltar, så er det rett og slett svært langt ned til nivået på de nest-beste. Malin toppet den samme ruta som herrene hadde som sin andre kvalifisering, men jeg så ikke om det var lagt til noen flere tak. Hvis det ikke var tilfelle, så var det til sammenligning bare de to beste herrene som også toppet den ruta. Det speiler at Malin har onsightet hardere ruter enn alle norske klatrer
Martine Limstrand vant juniorklassen for jentene ganske overbevisende ved å toppe ut finaleruta, selv om hun stilte i eldre junor før hun strengt tatt er gammel nok til det. Hun kom også til finalen i Buldre-NM, har vunnet det som er av konkurranser for yngre juniorer, og jeg tror også hun har klatret sin første åtter som 14-åring. Med andre enn klatrer vel verd å følge med på framover hvis interessen fortsetter.
De beste juniorgutta preget seniorklassen med tre av finalistene. Så der ble det et oppgjør mellom de nest beste, vunnet av Henrik Farstad fra Narvik. Yngre junior ble vunnet av Jon Pål Hamre og Hanne Lund Lauritzen, begge fra Trondheim klatreklubb.
Her er en oversikt over resultatlistene, raskt levert fra Klatreforbundet i det som på litt god distanse og bare delvis fulgt fra Drammen med livevideo så ut som enda et godt arrangement.
Tina Johnsen Hafsaas tilbake fra skade, klatrer hardt
Tina Johnsen Hafsaas har gått flere harde ruter av grad 8a+ og 8a, og gått flere ruter av grad 7c i første forsøk, viser scorecardet hennes på 8a.nu.
Hun skadet seg kraftig under oppvarmingen til en konkurranse i Munchen tidlig i høst, etter en fantastisk sterk sensommer og høst med 3. plass i junior-VM, solide prestasjoner i senior-VM og verdenscup, den yngste kvinnebestigningen av en 8b og den første norske kvinnen som onsightet 8a.
Hun vant riktignok Kolsås klatreklubbs julebulder i desember, men det var nok bare noen tak på veien.
Nå ser de ut til at formen er i anmarsj.
Hun skadet seg kraftig under oppvarmingen til en konkurranse i Munchen tidlig i høst, etter en fantastisk sterk sensommer og høst med 3. plass i junior-VM, solide prestasjoner i senior-VM og verdenscup, den yngste kvinnebestigningen av en 8b og den første norske kvinnen som onsightet 8a.
Hun vant riktignok Kolsås klatreklubbs julebulder i desember, men det var nok bare noen tak på veien.
Nå ser de ut til at formen er i anmarsj.
Her kan du følge mange spennende klatrere i norgescupen på video
På den imponerende høye klatreveggen i Ålesund arrangeres det norgescup i dag, og den kan følges direkteoverført på video. Kvalifisering fra klokka 10, og finaler fra kl. 16.
Klatreveggen er en av de høyeste i Norge med sine omlag 20 meter, og ligger i enden av den store fotballhallen som man innimellom ser på TV når Ålesund spiller. Det er jo ikke det samme som å se seriemestrene og fylkets stolthet spille litt mer sentralt i fylket (sorry, er man fra Molde så er man fra Molde), men det er ihvertfall en imponerende størrelse på klatreveggen som vel bygd ferdig før NM i 2000.
Ellers er det forhåpentligvis mange som har fått muligheten til en "workshop" med superklatrer Magnus Midtbø, som holder det i forbindelse med Norgescupen.
Påmeldingslista ser ut til å gi en konkurranse verd å se på.
Magnus stiller også i konkurransen, og må tåle et solid favorittstempel der. Men også Sindre Sæther er påmeldt, og i så fall er det vel første gang på en stund at den beskjedne og utrolig sterke romsdalsklatreren stiller i en tauklatrekonkurranse. Ved siden av Magnus er han den eneste som jevnlig klatrer på grad 8c, i tillegg da til sine storveggsprestasjoner som fribestigninger i Trollveggen som er i toppen av norske klatrebedrifter gjennom tidene. Det blir en spennende duell mot Jakob Heber Norum, som feiret 16-årsdagen sin med to ferske 8b-bestigninger og en 8a-flash i Thailand i romjula.
I kvinneklassen er svenske Malin Holmberg en naturlig favoritt, hun er for tiden bosatt på indre sunnmøre. Hun er den beste svenske klatreren gjennom tidene når det gjelder mange og harde bestigninger med bolter og egne sikringer, og gikk flere ruter gradert 9- og 9-/9 i første forsøk i jula i Tyrkia.
Ingen av de norske jentene som har gjort det bra i internasjonale konkurranser er påmeldt.
Ellers ser det ut til å være brukbar deltakelse. Men det er enda en gang merkelig å se at landets klart største klatremiljø Oslo ikke er interessert i konkurranseklatring. Bare en gutt stiller opp i juniorklassen, og ingen kvinner i junior eller senior. Noen er nok på reise, og det er nok angt til Ålesund for mange. Men det bekrefter inntrykket fra tidligere konkurranser at det bare er de aller, aller beste som konkurrerer i Oslo og at det er få i rekrutteringsfasen som deltar.
Jeg burde ha meldt om denne konkurransen tidligere, men tiden strakk ikke til.
Klatreveggen er en av de høyeste i Norge med sine omlag 20 meter, og ligger i enden av den store fotballhallen som man innimellom ser på TV når Ålesund spiller. Det er jo ikke det samme som å se seriemestrene og fylkets stolthet spille litt mer sentralt i fylket (sorry, er man fra Molde så er man fra Molde), men det er ihvertfall en imponerende størrelse på klatreveggen som vel bygd ferdig før NM i 2000.
Ellers er det forhåpentligvis mange som har fått muligheten til en "workshop" med superklatrer Magnus Midtbø, som holder det i forbindelse med Norgescupen.
Påmeldingslista ser ut til å gi en konkurranse verd å se på.
Magnus stiller også i konkurransen, og må tåle et solid favorittstempel der. Men også Sindre Sæther er påmeldt, og i så fall er det vel første gang på en stund at den beskjedne og utrolig sterke romsdalsklatreren stiller i en tauklatrekonkurranse. Ved siden av Magnus er han den eneste som jevnlig klatrer på grad 8c, i tillegg da til sine storveggsprestasjoner som fribestigninger i Trollveggen som er i toppen av norske klatrebedrifter gjennom tidene. Det blir en spennende duell mot Jakob Heber Norum, som feiret 16-årsdagen sin med to ferske 8b-bestigninger og en 8a-flash i Thailand i romjula.
I kvinneklassen er svenske Malin Holmberg en naturlig favoritt, hun er for tiden bosatt på indre sunnmøre. Hun er den beste svenske klatreren gjennom tidene når det gjelder mange og harde bestigninger med bolter og egne sikringer, og gikk flere ruter gradert 9- og 9-/9 i første forsøk i jula i Tyrkia.
Ingen av de norske jentene som har gjort det bra i internasjonale konkurranser er påmeldt.
Ellers ser det ut til å være brukbar deltakelse. Men det er enda en gang merkelig å se at landets klart største klatremiljø Oslo ikke er interessert i konkurranseklatring. Bare en gutt stiller opp i juniorklassen, og ingen kvinner i junior eller senior. Noen er nok på reise, og det er nok angt til Ålesund for mange. Men det bekrefter inntrykket fra tidligere konkurranser at det bare er de aller, aller beste som konkurrerer i Oslo og at det er få i rekrutteringsfasen som deltar.
Jeg burde ha meldt om denne konkurransen tidligere, men tiden strakk ikke til.
onsdag 11. januar 2012
Video av Magnus Midtbø på sin siste 9a
Her er en video av Magnus Midtbø mens han for noen få dager siden klatrer sin siste rute gradert 9a. Ruta er Direkta Open your mind, som ligger i Santa Linya i Nordøst-Spania. Den ligger ved siden av en annen filmet bestigning av Magnus. Han gikk La Novena Enmieda, grad 9a+, som den første harde ruten i verdensklasse i 2008.
Videoen er laget av Kristoffer Thorbjørnsen, selv en av de beste klatrerne Bergen har frambrakt, med noen av de yngste bestigninger av vanskelige ruter selv opp gjennom tenårene.
Forøvrig blogget Magnus forleden dag om at han har funnet seg et annet prosjekt, en Sharma-rute og en av de vanskeligste i verden.
Videoen er laget av Kristoffer Thorbjørnsen, selv en av de beste klatrerne Bergen har frambrakt, med noen av de yngste bestigninger av vanskelige ruter selv opp gjennom tenårene.
Forøvrig blogget Magnus forleden dag om at han har funnet seg et annet prosjekt, en Sharma-rute og en av de vanskeligste i verden.
Isklatring i Eidfjord i National Geographic
Dette bildet av isklatring i Eidfjord innenfor Hardangerfjorden av en amerikansk isklatrer pryder nettsiden til National Geographics seksjons "extreme photo of the week.
Som det står i teksten er det ingen banebrytende bestigning, men enda et eksempel på at isklatring i Norge blir lagt merke til, slik jeg har blogget om noen ganger før.
Her er også et lite intervju med klatreren, på samme nettsted
Takk til Erik Enitch, som la denne linken ut på sin facebookside.
Som det står i teksten er det ingen banebrytende bestigning, men enda et eksempel på at isklatring i Norge blir lagt merke til, slik jeg har blogget om noen ganger før.
Her er også et lite intervju med klatreren, på samme nettsted
Takk til Erik Enitch, som la denne linken ut på sin facebookside.
tirsdag 10. januar 2012
Fersk sunnmørskvinne onsightet 8a og 8a+
Svenske Malin Holmberg har flyttet til Valldal på Sunnmøre, og på en ferie har hun bekreftet at hun er i verdensklasse tross lang vei unna nærmeste innevegg. På en uke i Tyrkia gikk hun seks ruter grad 9- og to ruter grad 9-/9 onsight, melder 8a.nu, det vil si i første forsøk uten å ha sett andre på ruta.
Nå er det ingen stor overraskelse at Malin kan prestere slik, for hun er den nordiske kvinnen som har klatret flest harde ruter på grad 9 og onsightet hardest, i tillegg til imponerende bestigninger på naturlige sikringer.
8a.nu skriver om hennes treningsprogram med mye styrketrening og kondisjon i ei bygd hvor det ikke er særlig til innevegg å klatre på. Og det er liten tvil om at det har gitt overskudd og resultater.
Nå er det ingen stor overraskelse at Malin kan prestere slik, for hun er den nordiske kvinnen som har klatret flest harde ruter på grad 9 og onsightet hardest, i tillegg til imponerende bestigninger på naturlige sikringer.
8a.nu skriver om hennes treningsprogram med mye styrketrening og kondisjon i ei bygd hvor det ikke er særlig til innevegg å klatre på. Og det er liten tvil om at det har gitt overskudd og resultater.
søndag 8. januar 2012
Nier-rush, enda en for Jakob Heber Norum
Jakob Heber Norum markerer sin 16 årsdag for et par dager siden med en ny bestigning av en rute gradert 8b. Jai Dum er en av klassikerne som blir gått av de gode klatrerne i på Railey Beach i Thailand. Dermed har Norum fått en god start på det nye året med to nier-bestigninger.
Kilde: 8a.nu og 5.10s norske facebookside.
Kilde: 8a.nu og 5.10s norske facebookside.
lørdag 7. januar 2012
Magnus Midtbø på årets idrettsgalla
Magnus Midtbø får være en av de utvalgte prisutdelerne på Idrettsgallaen på NRK TV i kveld. Dermed har norsk klatrings fremste utøvere sørget for at både hans egene prestasjoner og konkurranseklatring tatt et viktig skritt framover for å bli akseptert som toppidrett. Gratulerer med det.
Maria Davies Sandbu med en ny bestigning av grad 9
Maria Davies Sandbu har gått enda en nierrute, Marroncita.i Oliana i Spania. Det er hennes femte på et år. Dette melder hun på scorecardet sitt på 8a.nu.
Dermed kom det en ny hard bestigning på toppen av de som ble nevnt her på bloggen for et par dager siden.
Den siste bestigningen ble raskt fanget opp av Norsk klatring.
Dermed kom det en ny hard bestigning på toppen av de som ble nevnt her på bloggen for et par dager siden.
Den siste bestigningen ble raskt fanget opp av Norsk klatring.
torsdag 5. januar 2012
Intervju med Årtun om ruta på Torre Egger
Planet Mountain har fått argentiske Rolando Garabotti til å intervjue Bjørn-Eivind Årtun om hans nye rute på Torre Egger samme med Ole Lied og hans syn på alpinisme. Garabotti er en av verdens fremste alpinister, og står blant annet bak PataClimb - som er det beste nettstedet for klatring i det kanskje fineste alpinområdet i verden og var den første (etter den bloggen) til å gi en skikkelig omtale av ruta og gjøre den kjent.
Ruta har forøvrig fått et navn, Venas Azules.
Norsk klatring og flere andre har fanget opp denne tidligere i dag, men nå står den nå her også.
Her er Climbing sin omtale av turen, og det britiske klatreforbundet nyhetsfeed. Der omtales forøvrig 45- åringen Årtun som "talented alpine climber", men så er reporteren Lindsay Griffin ingen ungsau selv heller.
Ruta har forøvrig fått et navn, Venas Azules.
Norsk klatring og flere andre har fanget opp denne tidligere i dag, men nå står den nå her også.
Her er Climbing sin omtale av turen, og det britiske klatreforbundet nyhetsfeed. Der omtales forøvrig 45- åringen Årtun som "talented alpine climber", men så er reporteren Lindsay Griffin ingen ungsau selv heller.
Maria Davies Sandbu starter året sterkt med første onsight av 9-
Maria Davies Sandbu fortsetter å klatre hardt. Hun har blitt den andre norske kvinnen som onsighter grad 9-, med bestigningen av Mishi (grad 8a) i Oliana, viser scorecardet hennes på 8a.nu.
Tina Hafsaas Johnsen ble den første med sin bestigning i Massone 23. juli, etter Klatre-VM. (Da hadde denne bloggen terrorpause, så jeg glemte den i den første utgaven av denne bloggposten).
Hun flashet også en rute av samme grad i Terradets. Forskjellen på å onsighte og å flashe er om man har sett en klatrer på ruta eller har detaljert informasjon om hvordan den skal gås, selv om begge bestigningene skjer i første forsøk.
Hun har også gått enda en 8b-rute med bestigningen av Codigo Norte i Santa Linya, og en bestigning av Irak attack, grad 9-/9 på den samme klippen. Maria gikk også en 9-/9 til før jul på den samme klippen, og som før blogget om to raske bestigninger av grad 9. Dermed har hun vært svært aktiv også den siste tiden som tenåringsklatrer, men det har hun jo vært gjennom hele året.
Den mer og mer kjente sportsklatreklippen Santa Linya og naboklippen Oliana i Catalonia samler mange sterke nordmenn denne jula, hvor blant annet søsknene Midtbø har klatret grisehardt.
Tina Hafsaas Johnsen ble den første med sin bestigning i Massone 23. juli, etter Klatre-VM. (Da hadde denne bloggen terrorpause, så jeg glemte den i den første utgaven av denne bloggposten).
Hun flashet også en rute av samme grad i Terradets. Forskjellen på å onsighte og å flashe er om man har sett en klatrer på ruta eller har detaljert informasjon om hvordan den skal gås, selv om begge bestigningene skjer i første forsøk.
Hun har også gått enda en 8b-rute med bestigningen av Codigo Norte i Santa Linya, og en bestigning av Irak attack, grad 9-/9 på den samme klippen. Maria gikk også en 9-/9 til før jul på den samme klippen, og som før blogget om to raske bestigninger av grad 9. Dermed har hun vært svært aktiv også den siste tiden som tenåringsklatrer, men det har hun jo vært gjennom hele året.
Den mer og mer kjente sportsklatreklippen Santa Linya og naboklippen Oliana i Catalonia samler mange sterke nordmenn denne jula, hvor blant annet søsknene Midtbø har klatret grisehardt.
onsdag 4. januar 2012
Jakob Heber Norum med ny grad 9 og annet hardt
15 år gamle Jakob Heber Norum har gått flere harde ruter i forhold til alderen på en juletur til Thailand. Han har oppgitt på 8a.nu å ha gått Cara Congreso (grad 9), Tantrum 9-/9, og flashet Black Hole (grad 9-). Dermed avslutter han et imponerende klatreår med blant annet den yngste bestigningen av en 9/9+, med en onsight av 9-, med en superimponerende fjerdeplass i Junior-VM og diverse andre titler.
Blir spennende framover.
Blir spennende framover.
tirsdag 3. januar 2012
Årtuns bilder og tekst fra førstebestigningen på Torre Egger
Nyheten om Årtun og Lied sin nye superrute i Patagonia har fått mye oppmerksomhet etter at denne bloggen var så heldig å få det ut først. Nå er også bildene fra turen mulige å se:
På Norrønas blogg
og på norsk klatring sin hjemmeside.
På Norrønas blogg
og på norsk klatring sin hjemmeside.
mandag 2. januar 2012
En halv million har sett Magnus Midtbø på YouTube
Magnus Midtbø tok for alvor skrittet ut til å bli en kjent idrettsutøver i 2011. I tillegg til programmet på NRK i serien Min Idrett, som har gjort ham kjent hos mange, så får videoene som ligger på You Tube bra oppmerksomhet. En variant av NRK-filmen har alene dratt nesten 400000 visninger, med den lokkende tittelene "Insane norwegian climber". I tillegg kommer videoen som Dagens Næringslivs nettsted dn.no, som er vist 85000 ganger. En liten video av Magnus i Sogndalshallen har også dratt nærmere 20000 visninger. Tilsammen en passe rundt sum som kanskje, men bare kanskje, kan forsvare en bloggpost.
søndag 1. januar 2012
Fin romjulsvideo og buldring fra Bohuslän
Noen fikk brukt de fine romjulsdagene i gressgrønne Bohuslän og buldret ved Häller. Joakim Lous Sæther fra Fredrikstad fikk gått Espens Samuelsens fine bulder Søknadsfrist (oppgradert til Fontgrad 7C+), kjent som den fineste i området og svært ettertraktet.
Christer Marqvardsen har laget en fin liten video av denne og noen andre bestigninger i området.
Hanna Mellin lokker også med buldring i området og gode forhold.
Christer Marqvardsen har laget en fin liten video av denne og noen andre bestigninger i området.
Hanna Mellin lokker også med buldring i området og gode forhold.
Abonner på:
Innlegg (Atom)