Tiden har stått stille for KrF i opposisjon

* KrF klarer ikke å skape ny politikk som er relevant for de brede lag.
* Partiet er fremdeles oppbrukt etter å ha vært statsministerparti i syv år.
* Tross regjeringens motorsagsmassakre mot KrF verdipåler, klarer ikke partiet å hente noe på det.
* Partiet sliter med å finne og være enige om et troverdig regjeringsalternativ.
Tilhengerne av et samarbeid til venstre har problemer med regjeringens brutale overkjøring i verdisakene. Av samme grunn svekkes motstanden mot et samarbeid med Frp.
* Og som en liten overraskelse: I all stillhet sier KrF ja til partnerskapsloven.

Dette er nok det oppsummeringen på spørsmålet ”Hva skal man si om KrF nå?” Jeg var med med i P2s politisk kvarter i NRK mandag morgen i forkant av KrFs sommeravslutning. De trengte vel et distriktsalibi helt fra Drammen, som kjenner partiet bra nok, og oppfyller NRKs hang til å la journalister intervjue journalister. Riktignok er det tre år siden jeg fulgte regjeringspartiet KrF svært tett i de syv årene med Bondevik som statsminister. Men heller ingen andre politiske redaksjoner har vært spesielt opptatt av partiet siden Bondevik gikk av i 2005.
Det er med god grunn at oppmerksomheten rundt partiet har havarert. .
For det første var partiet desimert av velgerne, i hvert fall halvert.
For det andre havnet partiet helt i skyggen av den rødgrønne flertallsregjeringen.
For det tredje gikk partiet inn i en politisk dvale.

Men nå er det ett år til valget, og da bør interessen for KrF våkne hos alle politisk interesserte.
For det kan lett bli KrF som sitter på vippen hvis alle meningsmålingene får rett i at de rødgrønne mister flertallet.

Men det er vanskelig å finne noen tegn i KrF på at partiet er på vei mot noe nytt etter tre år i opposisjon. Dagfinn Høybråten har nok sørget for å bli mer respektert som politiker internt på Stortinget i sin første periode, men partiet klarer ikke å skape velgerinteresse og klarer ikke å skape noe ny politikk som oppleves som relevant. Det er uansett to krevende mål, bare spør Erna Solberg om det.

Den politiske dvaletilstanden viser at KrF har noen store utfordringer:
* KrF er fremdeles politisk oppbrukt etter syv intense år som statsministerpartiet fra 1997 til 2005, med to ganske ulike regjeringskonsepter. Det er mye for alle partier, og særlig for et relativt lite parti. Da KrF traff planken i 1997 var det fordi Valgerd Svarstad Haugland hadde åpnet partiets profil, Kjell Magne Bondevik kombinerte troverdighet med et helt nytt regjeringsalternativ, og kontantstøtten satte partiet i sentrum av den politiske debatten. Et slikt sammentreff skjer ikke regelmessig.

* KrF har ikke klart å skape ny politikk som er relevant for velgerne. Det er krevende for et lite parti, og spesielt når partiet ser ut til å ha mistet en generasjon eller to som forsvant ut av partiet omtrent samtidig med regjeringsskiftet og lederskiftet.

* KrF har ikke klart å tjene på at regjeringen har gått løs på hjertesaker med motorsag. Regjeringen har slettet skolens kristne formålsparagraf, gjort om på kristendomsfaget, endret bioteknologiloven radikalt, og ikke minst fjernet grunnlovens kristne forankring og ar homofile og lesbiske å gifte seg og adoptere barn. KrF har vel aldri fått utfordret verdigrunnlaget sitt så kraftig på så kort tid. Men sakene har i begrenset grad skapt debatt, og KrF har tjent lite på debatten.
Spørsmålet er om partiet ikke evner eller ikke ønsker å markere seg på disse spørsmålene. KrFs problem er at velgerne vet hva partiet mener i disse sakene, og en for sterk fokusering på dette kan også skyve vekk velgergrupper som ikke er så opptatt av det. I den siste striden om ny ekteskapslov er det også interessant at Høybråten i liten grad har frontet dette spørsmålet, og at partiet dessuten i prosessen har endt opp med å godta partnerskapsloven.

* Partiet har vært splittet og mangler et troverdig regjeringsalternativ.
KrF vokste av flere grunner i 1997, men en av grunnene var at Bondevik representerte et helt nytt regjeringsalternativ som forente høyre-venstre motsetningene i partiet. Sentrum får ikke den muligheten igjen. Å gjenta samarbeidet med Høyre og Venstre, som de gikk til valg på i 2005 er sikkert det mest reelle valget nå. Men det frister nok ikke velgerne, og det vekker neppe begeistring. Ikke minst fordi det er så mange velgere som da vil foretrekke den 800 kg tunge gorillaen Frp på høyresiden.
De aller fleste i KrF vil ikke samarbeide med Frp ut over enkeltsaker. Men det valget har blitt vanskeligere nå fordi de rødgrønne så konsekvent har overkjørt KrF i viktige saker om kristendommens stilling i landet. Frp er det eneste partiet som konsekvent har vært enig. Det gjør det langt vanskeligere å holde Frp på en armlengdes avstand.