Alpint appendix: Støting i Alaska

Enda en imponerende norsk alpinbestigning gjør at mitt tidligere innlegg om en ny vår for norsk alpinisme blir ytterligere bekreftet. Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter. Bestigningen er en bekreftelse på det som nå skjer på at både nye og etablerte navn nå gjør mye mer krevende bestigninger enn på lenge.
Mens Ole Lied er et mer ukjent alpinnavn så langt, så har min gamle nabo Trym Sæland fra Stavanger det siste tiåret vært en av de ytterst få som jevnlig har klatret hardt alpint og ambisiøst i Norge, Patagonia, Alpene og Himalaya.
Nå er han også på plass med en bestigning som vil gjøre året til det kanskje største i norsk alpinisme. Moonflower Buttress er kanskje den mest klassiske harde Alaska-ruten ved siden av Cassin-ryggen på Denali, og vel også den mest imponerende bestigningen av noen nordmenn der siden en gjeng norske klatrere ble voksne på Cassin-ryggen i 81, 82 eller 83 – litt usikker på årstallet her. Da ble den gått av Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim og en til (sitter ikke helt på de historiske bøkene her, var det Gunnar Aksnes?), så representerte det et nytt steg for norsk alpinisme.
Moonflower buttress er den første virkelig harde alpinruten i Alaska, med Alaskagrad 6 og A3, og ble gått av den legendariske Mugs Stump tidlig på 80-tallet. Først de siste årene har den blitt vanlig å repetere, men fremdeles er det av velkjente alpinstjerner som står for de fleste repetisjonene.
At vi fremdeles driver og repeterer alpinruter fra 80-tallet kan brukes som et argument på at utviklingen ikke har gått så fort i disse årene. Men for det første har stilen forandret seg dramatisk på disse årene, og rutene gås raskere og i en bedre stil. For det andre så har ikke alpinklatringen og Himalaya-klatring gjort de samme kvantesprangene som sportsklatringen og buldringen.

Dermed har Trym en alpin-cv som få andre, om noen, overgår i norsk alpinisme. Jeg nevner den fordi det er en tendens til dyrking av 80-tallets helter, mens man glemmer at flere klatrere i dag har gjort minst like imponerende bestigninger:
En håndfull nye ruter på Kjerag, inkludert A4-ruta Tsunami med Stein Ivar Gravdal, og sikkert nærmere 20 bestigninger totalt sommer og vinter.
Vinterbestigningen av Suser til Harryland (nevnt i forrige klatreblogg) i Trollveggen.
Eiger nordvegg med Morten Diesen som andre og foreløpig siste norske bestigning.
Grandes Jorasses nordvegg, MacIntyre-Colton, med meg i 1998, som eneste norske vinterbestigning av denne veggen.
Compressorruta på Cerro Torre som andre norske bestigning.
Spennende forsøk på K2 og det store uløste problemet i Himalaya: Nordryggen på Latok. Samt storveggsførstebestigning i Himalaya.
Og her jeg sitter en regnvåt dag i Bohuslen med dårlig nettforbindelse har jeg sikkert glemt noe, og det er uansett ikke poenget. Poenget er å glede seg over de flotte turene som blir gått av fine mennesker.


I den forrige oversikten nevnte jeg den nye ruten til Nils Nielsen og Eiliv Ruud, nå nevner alpinist.com at de to også har gått en annen klassiker, Ham and Eggs på Mooses Tooth. Den ligger en klar vanskelighetsgrad under Moonflower Buttress, men er både krevende og lang – og det vesentlige i denne sammenheng er nettopp at det klatres spennende alpinruter og at norsk klatring i Alaska ikke bare er synonymt med dusinpregede bestigninger av normalveien på Denali.