Erobrer vegger, erobrer nisjer

Dagens næringsliv sitt fredagsmagasin D2 bekrefter at de er i ferd med å ta over nisjen ekstremt friluftsliv med en god artikkel om fire norske klatrere som repeterer den legendariske norskeruta på Great Trango Tower. Men hvorfor svekke inntrykket med feil på salgsplakaten?


Alt det positive først: Det er et godt sett av en MSM (mainstreammedia) å sammenligne årets bestigning av norskeruta på Great Trango Tower i Karakorum i Pakistan med førstebestigningen fra 1984. 84-turen står som den største triumfen og tragedien i norsk klatrehistorie da to av Norges beste alpinister gjennom tidene, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, åpnet en av de til da vanskeligste storveggene i Himalaya, og omkom på vei ned i en rappellulykke. Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim skilte lag med de to på grunn av matmangel, og med Dags mange gode foto og Stein Ps veldig gode klatrebok ”Trango – Triumf og tragedie” har turen blitt etset inn i minnene til flere generasjoner norske klatrere. I sommer ble den også kåret til en av de beste norske fjellbøkene i en ny norsk kanon.


Tar ekstremsportnisjen
Dette formidler D2 bra, og Sigurd S. Rønningen bekrefter at han er av journalistene som faktisk forstår dette området. Fokus på avføring i bratte vegger er uansett unngåelig i slike artikler fordi det er nært og forståelig for vanlige lesere.
På samme vis er artikkelen interessant fordi den viser at D2 har ambisjoner om å ta markedet for kvalitetsjournalistikk om ekstremsporter gjennom nesten ukentlige artikler. Dette er små nisjer av aktive utøvere, men relativt mange har interesse av å følge temaet. Ekspedisjonsklatring tilhører et område som mangle fjellvandrere liker å følge med på, på linje med polferder.

Klatring i massemedier
I flere artikler har D2 vist at de kan konkurrere med Dagbladet på denne typen stoff.
Dagbladet har hatt mest i en god stund nå, med mer ekstremsport i Sportsmagasinet og livsstilsorienterte artikler i Søndagsmagasinet og med en gudbenådet skribent i redaktør Eivind Eidslott. Men nå er SøndagsMagasinet bare blitt mer interiørhelvete, og Eidslott skal lage Norrønas nye magasin et år (for øvrig også breaket offisielt av D2 i sommer).
Sportsmagasinet på fredag er et veldig bra blad, men sliter med at de ikke klarer å være aktuelle på disse områdene. De baserer seg i litt for stor grad på resirkulerte artikler fra Fri Flyt-konsernet, og har dermed fjernet seg fullstendig fra nyhetssegmentet fordi artiklene ofte var litt utdaterte og ikke alltid helt oppdaterte da de kom på trykk i første omgang i det ellers så oppegående skibladet Fri Flyt. I dette landskapet har D2 vist at de treffer rimelig bra med sakene, slik at også kjernen i nisjen syns det er interessant. Det er et større problem for andre, inkludert Fri flyt på klatreområdet.

Før Dagbladet var det Vi Menn og VG som var best, men da snakker vi mange år siden. Vi menn hadde Stein P. som brakte noe av de beste klatreartiklene på trykk fra Trango, fra Cassin-ryggen på Denali og lignende turer. Vi Menn har hatt en del artikler på trykk de siste tiårene også, men kvaliteten har i beste fall vært ymse rett og slett fordi de ikke har hatt noen gode skribenter og har tatt inn litt for mange tabloide artikler fra middels interessante turer.
VG har også hatt en spennende tur, blant annet har de sponset og beskrevet mange av de større turene – inkludert vinterbestigninger av Trollveggen for et par tiår siden. Nå sponser de Cecilie Skog på sitt nye forsøk på K2 i sommer (sammen med Rolf Bae, som også var på Trango-repetisjonen).
Avisen har jo også to svært habile klatrere i Paris-korrespondent Linn Kathrine Yttervik, som skrev om sitt forsøk på Cho Oyo og sportsreporter Øystein Jarlsbo.

Kuriøst nok er det kanskje Vårt Land som har vært best på en del stoff av denne typen takket være den gode klatreren og veldig oppegående sportsreporter Lars Gilberg. Han har vært bedre til å skrive om dette området enn noen andre i dagsavisene, og blant annet den eneste som har fulgt vår eneste verdensstjerne i klatring Magnus Midtbø fra han var en svært lovende 16-åring.
På samme vis hadde Stavanger Aftenblad en rekke gode klatrereportasjer så lenge klatrer og Kjerag-redningsmann Sindre Bø skrev og klatret mye spennende. Men nå ser det ut til å være DN som har gått inn og kapret enda en featurenisje.

Men D2 overselger litt
Så et par spørsmålstegn ved salgsteksten til D2 som svekker helhetsinntrykket av et kompetent magasin: ”I sommer kom fire nordmenn levende fra turen opp verdens råeste fjellvegg – som de første i historien”.
I denne salgsplakaten er det to feil. Feilen står ikke i den kompetente artikkelen, så vi antar at det er dårlig desking. Bare som en advarsel, nå er vi på skikkelig nerdediskusjoner og det er ikke til forkleinelse for artikkelen. Den er som sagt godt, det interessante er hvordan de fleste feil oppstår i forbindelse med de største bokstavene fordi der skal meningen konsentreres og den skrives gjerne av andre.

Den klareste feilen er at de er de første som overlevde en tur opp fjellveggen. Veggen er klatret flere ganger. Feilen kommer nok fra artikkelens setning om at ”Våren 2008 har fortsatt ingen klatret Norskeruta fra bunn til topp og kommet ned igjen med livet i behold.” Det er for riktig. Men veggen er klatret fra topp til bunns av John Middendorf og Xaver Bongard i 1992 i en ikke mindre imponerende rute til venstre for norskeruta, Grand Voyage. (Noen skriver også Xavier, men selv skrev han artikler, blant annet om denne turen, under navnet Xaver). Bongard døde noen år senere i en BASE-hoppulykke i Sveits.

Hva er råest?
Så et noe mer diskutabelt spørsmål – er dette virkelig verdens råeste fjellvegg. De fleste klatrere med peiling vil nok svare nei. Den er helt klart en av de vakreste, for linjen er fantastisk.
Den er ikke den vanskeligste rent teknisk, det er gått mer krevende ruter både med friklatring og teknisk klatring. Bare litt lengre borte på fjellet ligger en teknisk sett mer vanskelig rute opp på nabotoppen Trango Pulpit, klatret av fire nordmenn i 1999.
På den andre siden av fjellet har russere og amerikanere gått omtrent like harde ruter.
84-bestigningen var først og fremst epokegjørende fordi det var første gang så krevende storveggsklatring ble utført i de høyder. Siden har det blitt gått mange ruter som er lengre, vanskeligere eller ligger høyere, men alle er nok inspirert av norskerute i 1984.
Den er heller ikke verdens høyeste vegg, men her er det alltid vanskelig å måle hva som er vegg: Er det den loddrette delen, veggen som helhet osv. Den omtales som den høyeste vertikale veggen i verden, men det er neppe riktig med tanke på at de første tusen meterne er for sva å regne.

Adjektivet som ble brukt er den ”råeste”, som ikke er så lett å definere. Men i min definisjon er det vegger som er større, ligger høyere, har flere objektive farer enn den relativt sett trygge Trango-veggen, og som har mye krevende klatring. Og da er det nok flere vegger som står fram som råere, blant annet russernes førstebestigning i fjor av den 3000 meter høye vestveggen på K2 rett i nabolaget.

Andre kandidater: Nordveggen på Jannu, sørveggen på Lhotse, vestveggen på Makalu, den 4000 meter lange ruta opp Rupal-veggen på Nanga Parbat – for å nevne noen av rutene på de største fjellene i verden. Eller den ubestegne ryggen/veggen på Latok, også i nærheten, som er forsøkt av to norske lag og mange andre flinke klatrere.

Men dette er ikke til forkleinelse for den flotte norske bestigningen – og artikkelen om turen.