Siden denne bloggposten ble publisert første gang så har Therese lagt inn et par 8A+ buldre og plassert seg enda sterkere som en av de sterkeste buldrerne. På 8As ranking, i den grad den er et relevant sammenligningsgrunnlag, har hun den høyeste poengsummen av kvinnene på buldre.
--------
Therese Kandola Johansen står etter vinteren og våren fram som en av verdens beste kvinnelige buldrere. Hun har gått seks buldre gradert 8A i vinter. Selv om det er noen få andre som har buldret en grad hardere, og det er noen få andre som har gått like mange harde problemer, så har ikke jeg registrert noen andre med en tilsvarende bestigningsliste hittil i år. Og det har skjedd i en vinter med utrolig mye råttent vær, selv om blogginnleggene fra både Therese og andre hun har vært på tur med i Fontainebleau og Sveits tyder på at har vært noen av de siste buldrerne i Europa som har latt seg stoppe av kulde og snø.
Klatrebloggen The Low Down sa fra allerede da hun hadde gått de tre første 8A at dette var verdensklasse, men den siste måneden har det økt jevnt og trutt.
Her er oversikten hennes på www.8a.nu over årets bestigninger på denne graden, i tillegg kommer en håndfull ruter på graden under.
The right hand of darkness, Magic wood
Willenberg dach, Chironico
Miss Schweiz , Chironico
Teamwork , Chironico
Le Pilier , Chironico
Alphane Moon, Chironico
Fjorårets prestasjoner i verdenscupen viste også at hun har gjort det bra i konkurranser, men det er på den ordentlige buldringen hvor det virkelig gjøres prestasjoner i verdensklasse. På 8A sin oversikt er det bare den beste amerikanske bulderen som har en mer solid bestigningsliste, mens hvis man ser på de beste i verdenscupen så har også Natalie Gros flere ruter på samme nivå. Men ellers er det ikke så mange andre som jeg har registrert, selv om det sikkert finnes hos folk som er bedre med lister enn min korte søk etter buldrebestigningslister.
Uansett imponerende.
Like morsomt er det at Hannah Midtbø, som også har vært på klatretur med stor k i den kalde vinteren har perset med 8A-bulder. Midtbø har bronsje fra EM i buldring og vant en konkurranse i den europeiske ungdomscupen i fjor.
For oss som mener klatring primært er en uteidrett er det også fint å se at det er uteklatringen som prioriteres av de to norske kvinneklatrerne som ligger på et internasjonalt toppnivå.
søndag 18. april 2010
lørdag 17. april 2010
Guide til norske klatrere som blogger
Denne bloggen har blitt oppdatert flere ganger siden den først kom i april etterhvert som jeg har fått inn flere bloggere.
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
tirsdag 6. april 2010
Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)
Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
På tide å støte litt igjen - med både blogging og klatring
Det er på tide å gjenopplive Drammensgranitt som klatreblogg, eller som blogg i det hele tatt. Det har ikke blitt prioritert gjennom en lang vinter med mye jobbing, mye barn, litt skigåing i de fine forholdene, og faktisk litt klatretrening igjen.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.