Bohuslen er utrolig. Enda en sommer har vi en helt fantastisk klippe helt for oss selv, midt i et av de mer besøkte klatreområdene i Norden.
Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.
Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.
Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.
Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.
Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.
Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.
Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.
Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.
Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.
Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.
Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.
Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.
En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.
De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.
Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar