onsdag 24. november 2021

Mono er toppen




Stian Christophersen og Martin Mobråten har laget et nytt høykvalitetsprodukt i kjølvannet av Klatrebibelen for dem som virkelig vil dykke ned et magasin for hard sportsklatring, buldring, konkurranser og trening. 

Norge har kanskje ikke verdens beste klatrere for tiden, men vi har tre sterke bidrag i verdens beste-kåringer innenfor klatring. 
  •  Flatanger er en av verdens beste harde sportsklatreklipper 
  • Magnus Midtbø har gått fra å være en av verdens beste konkurranse- og sportsklatrere til å bli verdens største og beste videoprodusent for klatring på Youtube. 
  •  Og Stian Christophersen og Martin Mobråten har fulgt opp den sterke utgivelsen av boka Klatrebibelen, og den påfølgende øvelsesboken, med å lage et nytt internasjonalt topprodukt med magasinet Mono. 

Den første papirutgivelsen Mono er noe av det beste jeg har sett som rendyrker innhold om hard klatring på klipper, buldring og konkurranser også internasjonalt. Nå har jeg selvsagt ikke sett alle produkter i alle land, for alt jeg vet kan det være et bedre produkt i Japan eller Slovenia siden de er de beste landene for konkurranseklatring.

Men det jeg har sett av klatreutgivelser på de større språkene matcher ikke kvaliteten på det Mono tilbyr for den engasjerte sport- og konkurranseklatrer som vil kose seg med et fett papirprodukt. 

Spennende dypdykk 

Mono er en samling artikler og bilder som dypdukker ned i endel spennende, kuriøse eller interessante tema på sport- og konkurranseklatring og buldring. Summen er bra, selv om kvalitetene på hvert enkelt bidrag kan variere. Mest interessant for meg er: Adam Pustelinks svært solide gjennomgang av ruteskruingen og OL-konkurransen er et viktig bidrag, det er fint å få perspektivene til Thomas Alsgaaard på hva OL kan bety for en idrett som klatring. Jeg likte også godt gjennomgangene av de ulike treningsfilosofiene i viktige klatreland samlet av Martin Mobråten, blant med Leo Chibas perspektiver fra norsk konkurranseklatring og japansk treningsfilosofi. Knelåsguiden til Martin og Henning Wang er også veldig kul og lærerik for oss som ikke henger så mye i Flatangerhula eller tilbringer vinteren mellom tufaene i Spania. Grundig og godt er også gjennomgangen av fingertrening til Eivind Wang og Stian Christophersen. Det er interessant å få samla deres perspektiver som jo er to av de ledende aktørene på området i Norge. Stian Engelvolls fine gjennomgang av buldrehistorien i Sør-Rogaland er også en viktig historie, spesielt hyllesten til primus motorene Tore Årthun og Jarle Risa. For å nevne noe av det som jeg likte. Det er mye annet bra også. 

Magasin-landskapet 

I klatremiljølet så er Mono en naturlig motpart til Norsk Tindeklubs Tidskrift for norsk alpinklatring. Det er en årlig utgivelse på papir av høy kvalitet som favner et stort og avgrenset område av klatringen. (Her er jeg selvsagt veldig lite nøytral siden jeg har vært med å lage den årlige utgivelsen siden tindekluben startet prosjektet i 2009). 

I en norsk klatremagasintradisjon, så kan Mono også minne om legendariske Krimp, som kom rundt årtusenskiftet i en periode da Norsk klatring for å si det litt forsiktig hadde en dupp i kvalitet og nærhet til klatremiljøene. Men Krimp var på en helt annen måte en fanzine i stil og tone, mens Mono er et ganske glanset høykvalitetsprodukt. Men gleden og interessen for å nerde fra gira klatrere er den samme. Det er ikke helt unaturlig å se utgivelsen av Mono litt i sammenheng med at Norsk klatring er lagt ned som et papirprodukt og fortsetter som en ren nettløsning av eierne Fri flyt etter mer enn 40 år med sammenhengende papirutgivelser. Utviklingen av magasinøkonomien i Norge, med annonsemarked og kostnader til fast ansatte, gjør nok avviklingen av papirutgaven til et naturlig valg for en kommersiell aktør og som det er vanskelig å klandre utgiver Fri flyt for. 
Selv om det er litt trist at en slik epoke for et ganske samlende papirmagasin er over, og vi får håpe det lykkes digitalt. Nå tror jeg Mono uansett ikke tjener eller taper på utviklingen av Norsk klatring. De er stor forskjell på årlig utgivelse og et regelmessig tidsskrift, og det vil være krevende for et bredt magasin som Norsk klatring å gi den grad av dybde og volum som Mono legger opp til, selv om det er endel av saken i Mono som kunne stått i Norsk klatring og omvendt. 

Mandig fokus 

Hvis jeg skal pirke litt i en på alle måter flott utgivelse, så er vel den mest åpenbare svakheten at den er ganske mannlig preget av bidragsytere. Slik sett litt lite representativ for en utvikling hvor vel omtrent halvparten av klatrerne er kvinner nå, og hvor de kvinnelige norske klatrerne de siste årene målt i resultater i internasjonale konkurranser har vært bedre enn mennene. Det er en artikkel av en kvinnelig bidragsyter, og den handler om hvordan enkelte mannlige klatrere liker å klatre i baris. Det er en interessant artikkel fra May Linn Vingsand, men temaet i seg selv forsterker nesten fokuset på den mannlige klatreren enn å balansere det. Det skal også nevnes at Tina Johnsen Hafsaas er tydelig tilstede med intervju om sin treningsfilosofi og syn på konkurranser. 
Denne skjevheten er neppe tilsiktet, men selv om det er tilfeldig så er det litt pussig i 2021. 
 
Det skal ikke brukes mot Mono at det er et lekkert produkt i bilder og design, for kvaliteten på produksjonen er høy. Men i magasinproduksjon er det en balansegang på hvor lekkert produktet skal være. Hvis uttrykket samlet sett blir elegant, så kan det også være en fare for at går litt ut over autensiteten og mangle litt av røffheten som klatringen også representerer for mange. Men dette er småpirk, og sikkert ikke et syn som deles av alle. 

Som hovedkonklusjon er dette et superspennende tilskudd til det norske klatremiljøet. Det er bare å gratulere radarparet Stian og Martin med nok et superprodukt, og ønske lykke til med motivasjonen til å vurdere et Mono i 2022 også.

søndag 21. november 2021

Herrefavorittene innfridde i NM i led, mer overraskelser hos de beste kvinnene


Her er Youtube-videoen fra herrer og juniorfinalene.

NM i klatring i led, para og spedd i Vestveggen i Bergen ser ut til å ha blitt en suksess for Norges klatreforbund og arrangørklubben Bergen Klatreklubb på alle måter i den fremste konkurransearenaen for klatring i Norden.

I led var resultatet omtrent som ventet i herreklassene i led.  Leo Ketil Bøe klart vant seniorklassen, for andre gang på rad, med et fall fra topptaket, foran Håvard Helgesen som igjen bekreftet at han er en av de beste konkurranseklatrerne, og Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland som viser at han som junior virkelig har tatt store steg opp til seniorenes toppnivå nasjonalt 

Per Ravlo Caspersen innfridde også forventningene i Youth A, og vant foran sine sterke treningsmakkere og konkurrenter Theodor Kirkebø og Trym Skuggen Landmark, alle fra Kolsås. 

Sverre Steinsland Blixt toppet lekende lett finaleruta i yngre junior. Det var litt mer usikkerhet rundt hvem av de tre antatt beste som ville vinne juniorklassen, men Tobias Reidel kom lengst i finalen foran Arne Farestveit fra Sogndal og Lars Matre fra Bratte Rogalands Venner. 

I kvinneklassen bekreftet de to fremste konkurranseklatrerne i Norge uansett kjønn og alder at ledklatring er en risikoidrett hva resultater angår, hvor små feil kan være helt avgjørende. Ingrid Kindlihagen falt overraskende tidlig i seniorklassen, og dermed vant Mia Støver Wollebæk foran Eline Nesheim og Sunniva Haave. I juniorklassen falt Sunniva Øvre-Eide fra Grenland også tidlig på et krevende punkt, og dermed var det Edel Lemvik fra Kolsås som igjen tok et NM-gull slik hun har gjort før i konkurranse med Sunniva. Hun vant foran Marte Myrland fra Bratte Rogalands venner og Elise Franzen Olsen fra Lillehammer. 

Amanda Buer fra Oslo Klatreklubb var en av to favoritter til gull i juniorklassen, og vant finalen klart foran Anne Ackre fra Bergen etter at de to var helt jevne i kvalikken. Hun ville tatt bronsje i seniorklassen på den samme finaleruta, og har dermed hatt et helt klart gjennombrudd som konkurranseklatrer på et høyt nasjonalt nivå. 

Aurora Karlsen fra Bergen vant den yngste juniorklassen og sørget for at to gull kom hem til hjemmebanen og Bergen. Hun vant foran Hanne Sofia Bjørn-Lian fra Oslo klatreklubb. 

Dermed endte Kolsås opp som den beste klubben med tre gullmedaljer, selv om det ikke ble noen seniormedaljer i år, Bergen klatreklubb og Oslo klatreklubb to to medaljer hver, mens Trondheim tok et gull. Dette er vel det første året hvor alt gullet havna i de tre største byene, og det er kanskje et signal om at det er i ferd med på utvikle seg gode treningsmiljøer i de større byene og at det kan være noe mer krevende å få opp tilsvarende miljøer andre steder. Eller så er det bare tilfeldigheter. 

Jeg har mindre innsikt i paraklassen og speed, så jeg skal se om jeg får blogget litt om de NM-konkurransene også. 

Her er resultatlista

Her er youtubestreamen fra finalene søndag: 




lørdag 20. november 2021

Her er favorittene og de beste duellene i NM i Bergen



Alt ligger til rette for at NM i  led- og paraklatring i Bergen denne helgen blir en stor fest i Vestveggen, den nye storstua for konkurranseklatring i Norge til Bergen klatreklubb. Lørdag er det finaler for senior og junior og para, mens det søndag er finaler for de to yngre juniorklassene og speed. 

Og med noen få unntak på grunn av skader ser det ut til å bli spennende dueller i alle klassene. Her er noen av de mest spennende duellene og favorittene. Jeg har skrevet om ledklassen, siden jeg ikke har det samme grunnlaget for å skrive om speed og paraklassene, selv om det er i para det er utøvere i internasjonal toppklassene med VM-erfaring som Dina Eidvik, Iben Kongsvik Paulsen og Sebaastian Menzemed. Dina ble nummer fire i VM-finalen. 

I herrer senior er hjemmehåpet Leo Ketil Bøe en klar kandidat. Han vant NM for to år siden på den mest overbevisende måten med å topp finaleruta på rundt grad 9 i ensom majestet. Han var også den beste senioren i nordisk mesterskap nylig i Lillehammer, selv om juniorvinner Per Ravlo Caspersen fant en sekvens, en god hvil og kom et flytt lengre. Han kan bli utfordret av flere hvis han ikke klatrer opp mot sitt beste, hvis det blir hardt tidlig vil Thilo Jeldrik Schröter kunne utfordre ham selv om Leo har gått knallharde buldre det siste året, og Jon Pål Hamre, Endre Sandø Evensen og Håvard Helgesen skal bli spennende å se i konkurranser. Junioren  Ørjan Rødland Vaage er også en medaljekandidat selv om han stiller i senior. 

I kvinneklassen er junioren Ingrid Kindlihagen en klar vinnerkandidat. Ingrid er i skadefraværet til Tina Johnsen Hafsaas den største favoritten, og nærmer seg semifinalenivå i verdenscupen. Men det blir spennende å se hvem som kan ta de første plassene. Det blir en spennende duell mellom sportsklatreren Eline Nesheim, som har gått en haug mer ruter på niertallet i høst, mot buldredronningen Sunniva Haave, og Mia Støver Wollebæk har også klatrer grad ni i år og returnert til konkurranseklatring. Jeg syns også det er gøy at Lin Karin Stendal deltar for første gang på mange år. Hun har syv NM gull fra tidlig 2000-tall og semifinale i verdenscupen.

Den eldste juniorklassen er preget av at de antatt beste stiller i seniorklassene, og at nivået i Youth A-klassen ser ut til å være et hakk høyere da. Men  i kvinneklassen her vil Amanda Buer fra Oslo vil nok kjempe om gullet med Anne Ackre fra Bergen, en duell å se opp for.  

I herreklassen er det grunn til å tro at det blir en jevn kamp mellom Lars Matre fra Bratte Rogalands Venner, Arne Farestveit fra Sogndal og Tobias Reidel fra Oslo klatreklubb. Både Lars og Arne har i tilegg en sterk sesong med uteklatring opp til 8c og 8c+ bak seg, så ingen skal være i tvil om at toppnivået her er svært høyt. 

I Youth A er noen av de største talentene i norsk klatring de fremste favorittene. I herreklassen her er Per Ravlo Caspersen en favoritt etter at han vant og kom høyest også inkludert de norske seniorene i finaleruta bare slått av den finske seniorvinneren. Han har knivet tett med Theodor Kirkebø  og Trym Landmark i flere år, alle fra Kolsås, men har stort sett fått et lite overtak den siste tiden. 

I kvinneklassen for 16-17 åringene har også Sunniva Øvre-Eide fra Grenland klatreklubb, også fått et lite overtak etter mange års kniving med Edel Lemvik, som også har gått fra BRV til Kolsås siden hun også tar idrettsgymnas i Oslo. Sunniva var også best av alle norske kvinner i nordisk på finaleruta der både juniorer og seniorer klatret og har markert seg sterkt med utebestigning av 9/9+ og de beste resultatene i verdenscupen selv om de ennå ikke har ført til en semifinale. 

Bak disse to er det flere som kan knive om topp tre, med Marte Myrland fra BRV, Inga Aarhus fra Bergen og Pernille Tvedt fra Trondheim på de tre neste plassene i nordisk for et par helger siden. Men Elise Frantzen Olsen fra Lillehammer vil kunne ta pall-plass på en god dag, hun har hatt litt stang ut i noen konkurranser. 

Jeg er litt forsiktig med å utrope de helt store favorittene i den yngste juniorklassen, både fordi det er unge utøvere og fordi det kan svinge litt. Men det er vanskelig å ikke reklamere for duellen mellom Sverre Stensland Blixt og Alfred Kirkebø, som begge er endel av landets beste treningsmiljø for juniorer i Kolsås. Sverre kunne ikke delta da Alfred ble nordisk mester, men har ellers visst seg å være et hakk hvassere ved flere andre konkurranser. Så det blir en spennende duell mellom to veldig gode klatrere. Olai Holterman Ødegaard fra Oslo kk kom også på en imponerende andreplass i nordisk, så det blir spennende å se han klatre opp mot de to hakket mer etablerte vinnerne. 

I den yngste kvinneklassen er det også en spennende duell mellom Aurora Karlsen fra Bergen og Hanne Sofie Bjørn-Lian fra Oslo kk. 

Hele greia blir streamet, så det er bare å finne fram popcornet og glede seg. 
















torsdag 28. oktober 2021

Eline Nesheim med fem harde ruter på en måned


Eline Nesheim har hatt en ellevill måned når det gjelder harde bestigninger. Med tre 8a+ ruter, en 8a og en 7c+/8a har hun i praksis på en måned gått flere harde ruter enn andre svært gode norske klatrere  har gått i hele år tror jeg. Eline har i sin år som aktiv klatrer hatt Bergen som base, men nå har hun flyttet tilbake til hjembyen Tønsberg med sin to år gamle sønn, hvor hun jobber som ruteskruer mens hun venter på turnustjeneste som lege. 

Fire av rutene er på Bergflødt i Lier, Signe G. Krimpen (8a+), Mari flyfly (8a+), og Nytt liv (oppgradert til 8a+), samt Pil og Bue i grenselandet mellom 7c+ og 8a. På Hvarnes har hun gått Fjellgorillaens rike (grad 8a). 

Dermed har hun hatt en imponerende retur til hard sportsklatringetter fødselen. Hun klatret riktignok Le Coq sportif (grad 8b) på Hvarnes også. 

Det er norske kvinner som har klatra hardere i år, med Sunnova Øvre-Eide som gikk sin 8b+ som 16 åring og flere som har gått ruter på niertallet som Tina Johnsen Hafsaas, Andrine Skilbrei og flere. Men såpass mange ruter rundt niergraden tror jeg ikke det er så mange andre kvinner som har gjort, og det er ikke så mange uansett kjønn som kan matche høstens bestigningsliste for Eline. 

Hun tidligere gått flere 8b-ruter og en 8b+, i Siurana i Spania, og fikk så sent som høsten 2019 tredjeplass i NM ledklatring. 



søndag 10. oktober 2021

Andrine Skilbrei går Massih Attack forlengelse (grad 8b) i Hanshelleren

 Andrine Skilbrei har gått ruta Massih attack forlengelse, som er satt i grad 8b. Det er en hardere og lengre variant av ruta Massih Attack, som de fleste bestigere sett et knepp lettere grad på. 

Andrine gikk sin første rute på graden da hun gikk Fraulain, og satte den i grad 8b. Det var en noe kontroversiell nedgradering av ruta som er satt i 8c, men som nå gås på med andre beta enn da den ble førstebesteget og gradert for mange år siden. Hun har også gått Dvergtrollet, en 8a+ rute i Flatanger tidligere i september, og Leoline (grad 8a+) på Kvam i våres. 

Dermed er hun helt klart en kvinnene med fleste harde bestigninger i år, selv om Sunniva Øvre-Eide har den hardeste bestigningen med sin repetisjon av Ousih extension (grad 8b+) på Hvarnes. 

(Andrine er ikke den mest hissige brukeren av Instagram, så jeg har ikke noen bilder ennå fra høstens harde bestigninger) 



Eline Nesheim går to 8a+ ruter på en uke

Eline Nesheim fra Nøtterøy fikk gått Mari fly-fly på Bergflødt (grad 8a+) og Vildanden (grad 8a+) på Hvarnes på hver sin onsdag i slutten av september. Dermed fortsetter hun å være en av de mer produktive klatrerne av kvinnene på vanskelige ruter. 

Eline har tidligere klatrer ruter opp til grad 8b+ i Siurana for tre år siden, og etter at hun fikk barn for to år siden ble hun den første og eneste norske mamma med 8b-bestigning med Le Coq sportif på Hvarnes i fjor. 

Bård Lie Henriksen perser som 47-åring med 8b-ruta Rekyl på Hvarnes


Bård Lie Henriksen gjorde en sjelden repetisjon av Rekyl, grad 9/8b, på Bergflødt etter endel forsøk i litt blanda forhold over flere år. Og så kom det på løpende bånd en repetisjon av Vildanden (grad 8a+) og Fjellgorillaens rike (grad 8a) på Hvarnes de siste ukene, den siste senest i dag søndag etter et solid regnvær den siste uka over Østlandet. 

Bård har tidligere gått Signe Krimpen, som av endel vurderes som 8b selv om den står i 8a+. Men Rekyl er godt plassert på graden etter at et tak forsvant for noen år siden, ruta ble først gått av Robert Caspersen for snart 20 år siden. 

Dermed er det enda en voksen klatrer på 40+ år som etablerer seg på 8b-graden. 



Arne Farestveit (19 år) går The Valkyrie (8c) i Hanshelleren i Flatanger


Arne Farestveit fortsetter å gå harde ruter i Flatanger. For et par uker siden gikk han The Valkyrie, grad 8c. Det er vel den tredje ruta på den graden i år, alle tre i hula. Han har tidligere også gått to 8c+, en i Flatanger og en i Spania, og et par 8c ruter til, 

Dermed er han klart en av de norske klatrerne som har gått flest harde ruter de siste årene. 

Eivind Wang (47 år) går 8c i Julsundet


Eivind Wang har klatret (grad 8c) i Julsundet i Molde. Det er tredjebestigning av ruta som Thomas Vekve gikk for noen år siden, og som John Henry Nilssen kjapt repeterte for tre år siden. Det er også andre gang en 8c-rute er blitt repetert av en klatrer i 40-årene i Norge, Eivind fyller 47 i løpet av året, etter at Thomas Vekve var den første med sin førstebestigning av ruta. Jeg tror også det er pers for Eivind på sportsklatring, det er primært som buldrer han har markert seg som en av de sterkere gutta de siste 25 årene med harde buldre opp til 8B og som en av de første norske klatrerne til blant annet The Grampians og Rocklands. Men han har også en fortid langt bak der som alpinklatrer i yngre år, med første vinterbestigning i Innerdalen og tøffe turer på Le Dru i alpene, for å nevne noe. 

Eivind har flytta til Molde etter å ha klatret og vært en profilert ekspert på trening med sin doktorgrad og forskning innen medisin. Dermed har den lille byen på nordvestlandet med 32000 innbyggere fått to godt voksne 8c-klatrere, mer enn resten av Norden tror jeg. 

søndag 19. september 2021

Syv av åtte norgescup-vinnere i ledklatring fra Oslo klubber

Kolsås og Oslo klatreklubb tok syv av åtte førsteplasser i sesongen første norgescup i led i Tromsø. Bare Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland klatrelag brøt hovedstadklubbenes dominerende stilling. Isak Ripman fra Tromsø klatreklubb vant paraklassen for herrer, som også ble arrangert i helgen. 

Klatrerne som representerte Oslo-klubbene var i de fleste klassene et hakk hvassere enn konkurrentene fra de andre klubbene. Tre utøvere imponerte med å toppe ut sine ruter: Per Ravlo Caspersen kom til topps i junior klasse A, 16-17 åringene, og Ørjan Rødland Vaage gjorde det samme i juniorklassen 18-19 åringene, en rute som ble anslått å være 9- eller hardere. Sverre Stensland Blixt gjorde det samme i yngre junior, i en rute som jeg tror ble anslått til å være 8/8+. 

Nå var ikke alle vinnerne fysisk sett fra Oslo, Edel Lemvik som vant ungdom klasse A er fra Jæren selv om hun nå klatrer for Kolsås og går toppidrett på Wang i Oslo sammen med blant annet de tre første i den samme herreklassen. 

Her er resultatene

All ære til Tromsø så som ut til å arrangere en bra norgescup, med fine ruter som skilte bra fra ruteskruerne Patrick Pedersen og Thilo Schröter og streaming som gjorde det mulig å følge fra alle interesserte. 

Noen av klassene, særlig i seniorklassene, var preget av at det var få klatrere ut over de beste juniorene som hadde tatt turen til Tromsø. Slik er det gjerne i enkelte konkurranser, og kanskje at det har gått kort tid siden Buldre-NM gjorde kanskje sitt til at det var litt tidlig for enkelte.