tirsdag 24. februar 2026

Norske bestigninger av Fitzroy og andre fine bestigninger i Patagonia


Flere norske klatrere har klatret Fitzroy i Patagonia denne sesongen enn i noen tidligere sesong, og det er gått flere andre stilige ruter (og her er det jeg har klart å fange opp). 

Fitzroy er en av de høyeste og mest kjente toppene i dette massivet, og det har vært relativt få norske bestigninger av dette fjellet siden Marius Morstad gjorde en tidlig repetisjon av Supercanaleta i 1980 (tror jeg det var).

Denne sommeren i sør har det vært en solid norsk delegasjon i dette verdensberømte området for hard alpinklatring, og bestigningene er et signal om et norsk alpinistmiljø som har vokst igjen etter å ha kanskje ha ligget litt nede et tiår. 

Vegard Lillebudal og Herman Knudsen klatret Franco-Argentina ruten til topps, og møtte Jonas Østrem og Erlend Aunevik på toppen som hadde gått den samme ruta. 

Tuva Stavø og norskbosatte Emma Sunnefeldt Nyberg klatret også Franco-Argentina, men hvis jeg har forstått det rett på Emmas instagrampost bare minus et par hundre meter snø/isfelt på toppen da været slo seg vrangt.

Tuva Stavø klatret også Festerville på Aguja Standardt med den amerikanske klatreren Chris Deuto, en solid 400 meter lang kaltretur med klatring opp til grad 7. (se instagramposten fra Deuto litt lengre ned.

Jonas Østrem og Erlend Austervik klatret også Festerville på Standardt, og besteg Aguija Poinchenot også (usikker på hvilken rute foreløpig)

Vegard Lillebudal og Emma Sunnefeldt Nyberg klatret også alt det harde på pilar Rojo på Aguja Mermoz, før uværet tok fra dem topppunktet. Ruta er 450 meter lang og med hard klatring gradert opp til 7+/8-, og gått av førstebestigere med drill og endel borebolter.  

Tuva Stavø klatret også denne harde ruta i fri, og klatret hardt på andre ruter på åttertallet i disse massivene hvor mye is i rissene forhindret uttopping. 

Vegard Lillebudal, Herman Knudsen og Håvard Indrevik Seppelæ klatret også Aguja Guillaimet med ruta Comesaña-Fonrouge, en 400 meter lang rute med klatring opp til grad 7-. 

Vegard og Herman klatret også Aguja Saint-Exupery via Chiaro di Luna, en lang rute på 750 meter med grad 7-.

Magnus Sørensen og Kjetil H. Andersen har også hatt en produktiv vinter med bestigninger av blant annet Aguja Media Luna på ruta Rubio y Azul, en rute på omlag 350 meter og grad 7. De gikk også Chiaro di Luna, Aguja Saint-Exupery. Og de gikk de syv første taulengdene på Pilar Rojo på Aguja Mermoz. De gikk også en lang og kul travers omtalt som Motorcross-traversen fra (ifølge føreren) Paso Guillaumet, via the Brenner route to Guillaument’s summit and on to Mermoz’s summit.

Håkon Wegge og Sara Mikolasko, som er guide og guideaspirant i Narvik, gikk også den kjente og harde isrenna Exocet på Aguja Standhardt. 

Også den finske superalpinisten Juho Knuuttila og Sara Skoglund, som begge bor i Tromsø tror jeg, har også gått mange ruter uten at jeg har helt oversikten.

Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

søndag 22. februar 2026

Stian Bruvoll med flere nye vinterruter i Lofoten

De to guidene Stian Bruvoll og Christoffer Martinsen har gått flere harde førstebestigninger i Lofoten tidligere i vinter, som jeg vet om. På Råna har de gått Knivblade blues, grad M6 og WI5+, med 300 meter klatring. 

På Geitgallen, det nest høyeste fjellet i Lofoten, gikk de Bukkene bruse, med vanskelig klatring opp til M6 og teknisk (litt usikker på graden her). 

Stian har i sin instagrampost som oppsummeren en svært imponerede januar også oppført to nye førstebestigninger med Ben Alford. Den vanskeligste er Lady Finger på Sebortind, med hele 500 meter klatring og grad M6 og WI4+,. På Nordhaveren førstebesteg de Sunset Swinging, M4 og WI4+, også denne med 300 meter klatring.  

Og med Kari Havnevik gikk han Pallheia direkte, med hele WI6 som grad på den bratte fossen. Den står oppført som FFA på instagram, så enten første fribestigning eller første kvinnelige bestigning. 

Stian har seilt opp som en av de beste og ivrigste alpinistene de siste årene, med flere stilige førstebestigninger og repetisjoner vinterstid både i nærområdet Lofoten og i alpene. Ifjor vinter gikk han blant annet med Ben Alford en veldig hard rute på østveggen på Haveren, Til minne om Ingrid - naturlig nok til minne om den markante Ingrid Velken som omkom i skred i Frankrike sist vinter. Litt underordna i denne sammenheng, hadde den imponerende hard klatring opp til M7+ og noen punkter teknisk klatring. 

I alpene gikk han også en av de hardere norske bestigningene de siste årene med den første norske repetisjonen av legendariske Beyond Good and Evil, ti taulengder ED klatring opp til E5 på Auigille de Pelerins, som ligger der rett over Chamonix og viser seg fram.


Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

50 års klatrehistorie er historie: Norsk klatring er nedlagt og det er ganske stille på podcastene og nett også



Norsk klatring ble lagt ned på tampen av 2025, og dermed avsluttes 50 år med norsk klatrehistorie og Norge står uten en regelmessig utgivelse av klatreinnhold.  

Fri Flyt og Schibsted-konsernet la ned klatrenettstedet Norsk Klatring i november, og dermed forsvant siste rest av det viktigste og lengst pågående klatrepublikasjonen i Norden. Jeg har ikke helt hatt anledning til å blogge om det til nå. Norsk klatring ble startet i 1975, under navnet NorKlatt, og har siden holdt det gående i litt ulike innpakninger til det nå offisielt er lagt ned som eget nettsted nå før jul. FriFlyt sier de vil videreføre innholdet under Fri Flyt-nettstedet, men foreløpig tror jeg ikke det er kommet noen egne klatresaker som jeg kan se. 

NorKlatt ble drevet som en frivillig redaksjon i mange år, og var i store deler av disse 50 årene den viktigste nyhetskilden for klatremiljøet. Jeg var med i redaksjonen på 90-tallet, og litt inn i 2000-tallet. Bladet skiftet navn Norsk klatring i 1994. På slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet ble det forsøkt kommersialisert, uten særlig hell, og det holdt på å gå under både med tanke på kvalitet og økobomi. Det ble heldigvis reddet og videreført som eget blad av Ultrasport-konsernet i noen år, før de flinke folka i Fri Flyt ga bladet et helt nødvendig og fornuftig eierskap i 2008. 

Det opphørte som papirtidskrift i 2020, hvor jeg tipper det var en kombinasjon av redusert annonsetilgang til papirtidskrifter, avgrense abonnementsinntekter og samla utgifter til trykk, distribusjon og lønnet redaktør som gjorde en slik satsing vanskelig å gå rundt. Det har fungert som et eget nettsted siden, uten dedikerte innholdsressurser og dermed med varierende kvalitet og spesielt kontinuitet på innholdsproduksjon. 

Det er noen få klatresaker på tampen av 2025, primært fra Tore Meirik som er en av de få som følger opp klatring i Fri Flyt-sfæren. Men så vidt jeg kan ingen ingen nye saker i vinter i en fantastisk periode for norsk isklatring og flere stilige bestigninger i norske fjell og internasjonalt. Så får vi se om det kommer noe mer klatreinnhold etterhvert når klippene tørker, foreløpig er det ingen henvising på førstesiden til en dedikert klatresatsing i headeren øverst. Fri Flyt er tross alt primært et skinettsted. Så det gjenstår se om det kommer litt etterhvert eller om det norske klatremiljøet har mistet sin egen regelmessige publikasjon som ideelt sett hadde feiret 50 årsjubilieum ifjor, og ikke hatt en begravelse. 

Så for øyeblikket er det bare Norsk Tindeklub sitt årlige Tidsskrift for Norsk alpinklatring som er den eneste regelmessige klatrepublikasjonen på papir siden vi startet opp i 2008. 

På nett er det stort sett oppdateringer på instagram fra klatrere, og denne bloggen som også måtte ta en liten vinterpause pga forberedelser til hussalg, som sørger for å videreføre nyheter fra det norske klatremiljøet - så sant ikke Fri Flyt våkner litt av vinterdvalen når sola titter fram. 

Det er dessverre ikke noe bedre stilt med podcaster, som i det internasjonale klatremiljøet har blitt en viktig kilde for informasjon og intervjuer. 

I Norge har det vært noen spede forsøk og begrenset regularitet. Klatrepodden har i varierende grad holdt på i noen år, hadde to intervjuer i 2025, ingen i 2024, mens det var mer regelmessige podder fra 2020 til 2023. Klatreeventyr har hatt tre utgaver på de siste fire årene, så der er det også ganske sporadisk. 

Den gode podkasten Nå er det alvor/Føkk asfalt som følger opp fjelløping har prøvd seg med et underbruk med navnet Bergtatt, men det var bare en utgivelse i 2025 og en håndfull i 2024 - selv om et av dem var et godt intervju med legenden Trym Sæland. Det er vel et signal om at dette er et krevende lyttermarked. 




Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

lørdag 21. februar 2026

Sjeldne repetisjoner av Vettisfossen, Kjerrskredsfossen og andre store islinjer på Vestlandet

 

 Her er en video på youtube fra bestigningen av Kjerrskredsfossen. 
Og her er instagrampost om Vettisfossen: 


Vettisfossen har fått to repetisjoner denne supervinteren for isklatring på Vestlandet, deriblant det som antas å være den første rene kvinnelige bestigningen. 

Tvillingsøstrene Tanja  og Heike Schmitt fra Tyskland, men som bor i Italia, gjorde denne uka den første kvinnelige bestigningen av Vettisfossen, en av de mest berømte fossene i Norge og som har relativt få bestigninger siden det kan ta mange år mellom hver gang den fryser så fast at den er klatrebar. 

Østerrikske Rudolf Hauser og Kurt Astner klatret også Vettisfossen. Det samme melder de franske klatrerne Minna Riihimaki og Phillipe Batoux. 

Det har også vært flere repetisjoner av Kjerrskredsfossen i Gudvangen, som med sine nesten 900 meter er et av de lange isfallene på Vestlandet og blant verdens ti høyeste registrerte fosser. Jeg har ikke helt oversikt over repetisjonene opp gjennom årene, men har fått med meg to i vinter. 

Svein Skilleås og Brede Olsen, begge bosatt i Sogndal, gjorde denne fossen på 22 timers tur fra bil til bil for en drøy uke siden. Det gjorde også De sveitsiske guidene Michi Wohlleben og Lukas Hinterberger repeterte fossen sist uke, og i instagramposten minnes han også en tur for åtte år siden da de prøvde den enda sjeldnere og langt mer beryktede Fosslimonsteret som ikke er formet i år. 

I Romsdalen er også Døntefossen godt formet i år og har fått flere repetisjoner, men det er nok både mindre sjeldent med repetisjoner og hakket mindre hvassere enn de mer berømte og berykta linjene i linjene ned mot Sognefjorden. 

Men av vinterens repetisjoner må jeg må innrømme at jeg er imponert når legendene Halvor Hagen og Aslak Aastorp repeterer denne 600 meter høye fossen nå i februar, 32 år etter at Halvor selv hadde en av de tidlige bestigningene av fossen som det vel var Dag Kolsrud og Ulf Geir Hansen som førstebesteg i 80-åra. 

Halvor er i 50-åra, og gikk tidligere i vinter det jeg tror er en andrebestigning av Breitind vinterstid fra dalen sammen med Trym Sæland, som også har runda 50 nå. Aslak har også runda inn i 60 årene og er fortsatt god på lange og harde vinterbestigninger, slik han har vært i over 40 år siden han var en av de røffere vinterklatrerne i Europa med førstebestigninger og vinterbestigninger i Trollveggen, nye ruter her og der og tidlig repetisjon av Cerro Torre i Patagonia - som regel med makker Øyvind Vadla. Så det er ingen grunn til å skylde på alderen for de fleste av oss. 

I helgen melder også Lars Wegge at han har klatret Døntefossen, og dermed er Hurum-klatreren og den ansvarlige for den flotte isføreren for Østlandet den andre mannen i 60 årene som har besteget denne fossen (som jeg vet om). 60 åra er de nye 40 åra med tanke på hvor godt trente og hvor godt utstyret er blitt. 

Innerst i Hardangerfjorden ligger Reipo, en annen lang islinje på 800 høydemetre og klatring opp til WI5, som er repetert av to andre voksne menn. Odd Magne Øgreid og Stig Anton Hordevik. Dette radarparet har gått en haug andre islinjer i Vestland fylke sammen eller med andre denne kalde fine vinteren, uten at jeg skal ramse opp alt og alle. 


Det er vanskelig å ha ovesikten over alle kule bestigninger og repetisjoner, så send meg gjerne et tips om jeg har gått glipp av noe stilig som bør nevnes






Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:

Harde nye isruter i Møre og Romsdal: Ines Papert, Eivind Hugaas og Torje Stenkjær går ny og hard lang isrute


Det er gått mange nye harde is- og vinteruter i den kalde og tildels tørre perioden særlig på Vestlandet, og jeg skal prøve å få oppsummert mye av det. Den mest oppsiktsvekkende er førstebestigningen av Gjøatappen, grad M8, W5+, en 190 meter høy og veldig bratt linje på toppen av en renne på 900 meter i Sunndalen. Den ble gått av Eivind Hugaas og Torje Stenkjær og den legendariske tyske isklatreren Ines Papert som nok regnes som den beste kvinnen i verden. Ruta måtte repeteres for å bli gått helt i fri, og da fikk den etablert en litt mer korrekt og hardere grad enn i første forsøk. 

Ines og Torjo gikk også en ny linje iSunndalen på Hovsnebba, Fleeting Glory, 750 meter, M7+ og WI6+. 

Så disse to rutene er to seriøse tilskudd til hard vinterklatring i Norge. 

Ines har også førstebesteget flere linjer de siste ukene, blant annet har hun på instagram nevnt  Orions belte på Middagstind i Eikesdalen som gir 1000 med med det hun skriver er moderat klatring, gått sammen med Dag Jørund Vik og Odd Tokle Sæbø. 

Dag Jørund Vik skriver på sin instagram at de tre også førstebesteg Dag Ice Coffee M5 WI6(+) ved Kaffiberget, også i Eikesdalen.  

Eivind Hugaas og Torje Stenkjær har gått to nye ruter i det samme området sammen med Kalle Olsson, "Takk for sist" på Kaffiberget i Eikesdalen, grad WI5 M5/6 og "Drømmeflanken", Eresfjord, WI5 M6, ifølge Hugaas med "bolta crux fra en sommerrute".

Og Odd Tokle Sæbø og Toralf Furseth har på sin side gått en islinje som man regner med er en førstebestigning, Gauprør-isen (WI4-), en 500 meter lang linje som neppe er frossen så ofte i Eidsvågen/Ytre Eresfjord. 

Tidligere i januar meldte også Bjørnar Kruse om det han tror er en ny linje på Litoppen, ved starten av Isterdalen, 900 meter moderat klatring opp til M3 og WI3+. 

Her er noen av instagram-sakene jeg har fanget opp de siste ukene, tips meg gjerne om flere førstebestigninger. 



Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:
Abonner på: Kommentarer (Atom)