Boltekutting i Bohuslän fordømmen av Bohuslän klätterklubb

Fjerningen av boltene på ruten Electric avenye (som du selvsagt kunne lese først her) har fått endel negative reaksjoner og noen støttemeldinger. Den lokal klubben er naturlig nok imot at enkeltpersoner på egenhånd går til et slikt skritt uten at det er klarert med førstebestigeren.
Klubben vil nå vurdere om ruten skal boltes opp på nytt.

Her er meldingen som ble lagt ut i ettermiddag:
Bultarna på Electric Avenue bortplockade



"Någon har plockat bort bultarna från Electric Avenue på Skälefjäll. Bohusläns klätterklubb anser att detta är helt oacceptabelt då varken klubben eller förstabestigaren har blivit kontaktad. Att enskilda klättrare handlar i egen sak försvårar klubbens arbete med demokrati, access, underhåll och utveckling av klättring i Bohuslän! Klubben kommer nu att diskutera händelsen och besluta om Electric Avenue ska bultas igen. "

I dokumentet beskriver klubben sin siste utgave av boltepolicyen, som ble laget etter at også andre som klatrer i området ble invitert til å si sin mening.
Policyen er i utgangspunktet beregnet på å unngå at linjer som kan klatres uten borebolter ikke blir boltet opp, og at det bør vurderes å fjerne boltene. Slik sett er fjerningen av boltene her noe som ikke direkte omfattes av policyen.

Selv om det er mange ruter og klipper hvor det kan diskuteres om det er nødvendig med bolter eller ikke, så er det ikke tilfeldig at det er i Bohuslän og på Electric Avenye at denne diskusjonen kommer sterkest. Ruta er virkelig en av de aller fineste i Norden, og har blitt en liten symbolrute på dette området fordi den nettopp viser hvordan holdningene har endret seg i disse årene. I dag hadde den ikke blitt boltet, slik jeg forstår førstebestiger Henrik Bolander. I 1995 var situasjonen en annen, hvor borebolter ikke var like kontroversielt som i dag. Slik sett har det vært en gledelig utvikling på etikk-området, ihvertfall blant de mest bevisste og dyktige klatrerne.

Boltene fjernet på Electric Avenue (9-)

Hvis jeg har forstått det rett, så er boltene fjernet på Electric avenue (grad 9-), Bohuslens mest kjente og flotteste sportsklatrerute.
Jeg har ikke sett det selv, siden været ikke akkurat har åpnet for den aller beste høsten i Bohuslän, men har fått det referert fra flere hold.
Det står også et innlegg om det på Bohusläns Klätterklubbs forum.
Jeg tror dette er første gang at bolter i Norden er blitt fjernet fra en etablert bolterute av andre enn førstebestigeren.

Ruten ble boltet og klatret av Henrik Bolander midt på 90-tallet, og har siden fått et titalls bestigninger. Det siste året er den klatret minst to ganger uten bolter, av Andreas Klarström ifjor og av Martin Skaar Olslund i sommer. Jeg får også opplyst i kommentarfeltet at Erik Heyman har gjort det.

Ruta er mulig å gå uten bolter, selv om det er partier som er litt sparsomt sikret så er den mye bedre sikret enn mange ruter. Det er også en fysisk svært krevende rute med tynne hviler opp den nesten 30 meter høye veggen. Selv om de siste 20 meterne følger et riss, så er det et tynt riss hvor det bare er få lommer å sikre i og å få seg hvile.

Det ble også en diskusjon om bolter eller naturlige sikringer ifjor på boltet linje som Magnus Midtbø kjapt klatret for et par år siden i Granittgrottan. Men der står boltene fremdeles.

Bohuslän på coveret av Climb

Juli-nummeret av det britiske bladet Climb har hele forsiden og en stor artikkel inni viet til klatringen i Bohuslän, eller "Stone Kingdom of Dreams" som det så tittelpoetisk heter på fronten.
Hilde Bjørgaas er coverpike med en bestigning av Doktor Pu og den onde E, den litt omstridte boltelinja på storveggen på Häller. Malin Holmberg klatrer Mad Rock i Granittgrottan på inngangssiden til saken. Redaktøren som skrev artikkelen, David Pickford, imponerte forøvrig stort da han besøkte området med Holmberg for en måned siden, med å gå Boomerang (8/8+) på Hallinden i første forsøk. Alle disse tre omtalte linjene er forøvrig førstebesteget av norske klatrere. (Mad rock er strengt tatt en "escape-variant" fra Henrik Bolander av Magnus sin noe vanskeligere rute Ergo Holds, men som linje er det Magnus som gikk den.

De siste årene har det dermed vært store artikler i tyske og amerikanske klatreblader, og sammen med Lofoten er granittklippene det internasjonalt mest omtalte klatreområdet i Norden.

Ny nier og andre varianter i Granittgrotten

Scott Mooney, en aktiv klatrer fra New Zeeland bosatt i Sverige, har gått et par nye varianter på grad 9- og 9 i Granittgrotten i Bohuslen som i seg selv gir mer fullverdige ruter. (Kilde er scorecardet hans på 8a.nu. For de som er kjent: Han har laget en start på ruten Yatzy, slik at man unngår å bruke den store steinvarden som er bygd opp for å komme til de første gode takene i det gigantiske overhenget. De fire-fem meterne inn i ruta starter i Magnus Midtbø sin Fysisk analyse, som er gradert 8b+, før den går ut til venstre til Yatzy - som isolert sett er en kjempefin 8+ eller rundt der.

Her er en fin video av Scott på Crackoholics på Ulorna, en av mine favoritter i Bohuslän.



Han har også gått ruten Mad Rock helt til topps. Og la oss ta dette fra starten. Mad Rock er en variant av en førstebestigning Magnus Midtbø gjorde på sitt korte og effektive besøk for et par år sidene. Bolander gikk varianten som fikk sitt eget navn, hvor starter med en kort og intens, 8/8+ rute som går over i en veldig fin 9- rute, og hvor Mad Rock trekker litt ut til høyre i en escapevariant mens Midtbø sin nier-rute fortsetter rett opp gjennom et crux til. Der Mad rock slutter går det en hardere variant rett opp, mens det nå da ser ut til at det er laget en rute som omgår dette og kommer seg til topps på klippen. Hvis du har problemer med å henge med her, så er dette presentert slik fordi det er tendenser til den typen linjeføring på endel svenske bolteklipper.

Det var forøvrig en heftig debatt sist sommer om Fysisk analyse skulle fortsatt være en bolterute, eller om den burde deboltes og gås med naturlige sikringer.

Det går for sikkerhets skyld et par tre andre varianter rundt og fram og tilbake i og mellom Yatzy og Fysisk analyse også. Bra prestasjoner alt i hop, men i sum kanskje litt overlesset, og det gjenstår et spørsmål om boltebruk eller ei. Men de to nye rutene til supergode Scott er nå ihvertfall to linjer som starter i bunn og slutter på toppen. Det er alltid et greit mål for en rute. Og bare for å ha sagt det, så er jeg glad for mye av innsatsen som er gjort i grottan. Det er et flott sted å være når det regner i resten av Bohuslen.

Så håper jeg og de fleste andre at boltingen i Bohuslän begrenses til denne klippen på linjer som ikke kan klatres, og eventuelle helt spesielle andre klipper som tydelig er sportsklatreklipper, og at det fortsatt er konsensus om en restriktiv boltepolitikk.

Noen fine klatreprestasjoner i påsketider

Her er noen små oppdateringer fanget opp på 8a.nu og andre steder som det kan være greit å få fram og sette i en liten sammenheng. Må blogge litt også, kan ikke bare jobbe og henge rundt på lett klatring med datter og skadet finger.

Ny 8A-bulder fra Maria Sandbu Davies
Maria Sandbu Davies fra Trondheim har gått en ny 8A-bulder i påska med Lynx på Vingsand. Fremdeles er det bare tre kvinner i den klubben, med Therese Johansen og Hannah Midtbø som de to andre. Maria gikk også Odins bue, som er et veldig langt bulder på Harbak, med samme grad i fjor. Ikke verst start på russefeiringen,
Kilde er scorecard på 8a.nu

På samme buldrefelt på Fosen-halvøya gikk ett år yngre Tarjei Hamre gikk den solide graden 8A+ med Power line. Det er bra støtet av en tenåring.
Kilde er scorecard på 8a.nu


Tilbake fra skade
Thilo Schröter fant veien til nasjonale nyheter etter et dramatisk fall pga snøskred fra standplass hvor han brakk skulderen. Da er det hyggelig å se at han også klatret hardt på Vingsand med en 7B-bulder. Bra av en rekonvalsens.

Han kan sikkert bli inspirert av Bjørn Sætnan, som brakk hånden ifjor og i påsken flashet en 7C-bulder ved Lyse kirke i Bohuslän, den flotte linja "Jorden rundt i en kundevagn" som henger over veien - for de som er lommekjent. Det er en uvanlig buldreflashegrad for norske klatrere.


Noen fine kilebestigninger

Bror Morten Ranum har klatret Ruby´s cafe, grad 8+ på kiler i Indian Creek og onsightet grad 8 i de samme naturlige sikrede rissene. Det er endel som har gått den graden, men svært få utenfor norden og grad 8 er vel også noe av det hardeste gått på kiler i første forsøk. Bror Ranum har gått flere harde kileruter tidligere, blant annet Rätt lett, og har også repetert den vanskelige ruta Ultima Thule (grad 8) med Sunniva Hoel Aas for et par år siden. Jeg kjente ikke til den bestigningen før jeg hørte om den i våres, og det er vel strengt tatt noe av det hardeste friklatret av en norsk kvinne i en storvegg hvor Sunniva ledet opp til grad 7+/8-.

Thomas Meling repeterte Rätt lett på Häller i påsken, den første ruta på naturlige sikringer gradert 9-, men etter at endel av oss hadde gått den tok vi sjansen på å sette den fantastiske og stilige i 8+. Dermed føyer Thomas seg inn i rekken av få klatrere som både går harde ruter i Patagonia, med nordpillaren på Fitzroy i vinter og harde kileruter. Bjørn Eivind Årtun er også medlem av den klubben, for han har gått samme ruta. Ikke for å være nasjonalistisk, men det er ikke så mange alpinister som er såpass gode i begge disipliner.

Sterke Stian slår til igjen
Stian Christophersen står fram som den mest effektive hjemlige klatreren med sin tredje ruta på 8b og 8b+ i april med bestigningen av Le coq sportif (grad 9) på Hvarnes i dag. Tyder på en landslagstrener og fysioterapeut med god praktisk kompetanse.

Okei, det var en litt springende bloggpost med noen litt tilfeldige oppdateringer som kanskje hver for seg ikke skriver norgeshistorie, men det er nå sikkert kjekt å få det fram uansett.

Ny naturlig rute grad 9 på Häller av Erik Heyman

Erik Heyman besteg torsdag kveld det gamle prosjektet på hovedveggen på Häller, og dermed fikk Bohuslän sin tredje rute av grad 9 eller 8b som er gått på naturlige sikring. Ruten går mellom de to klassikerne Doker Feg og Doktor Jäkel og Magister Grankvist,  og byr på minst et tjuetalls egne meter med tynn klatring opp en vegg og riss og så videre opp til toppen av veggen langs en ny linje. Cruxet byr på omlag syv meter klatring over siste sikring, og Erik Heyman tok den laaaange suseren flere ganger før ruten ble gått etter at sola hadde takket for seg i det strålende påskeværet.

Ruten ble visstnok først prøvd av Rikard Ekehed, pioneren for vanskelig klatring på egne sikringer i Norden på 90-tallet, og må vel være et de store ugåtte prosjektene i Bohuslän.
Ifølge Petter Restorps utmerkede blogg heter ruten Doktor Snuggles, og han beskriver også litt av historien og har et fint bilde av Erik på ruta.

Dette er den tredje ruten av denne graden i området etter Petter Restorps Kärlek på Buråsen og Erik Heymans korte og intense "Crassostrea Gigas" (det latinske navnet på den japanske østersen som har invadert fjordene i området) på Vrångarö rett bortenfor Häller. Til sammenligning er det ikke gått noen nierruter på naturlige sikringer i Norge. Her ligger Sverige klart og tydelig foran, for det er vel også en tilsvarende hard naturlig sikret rute i Stockholm mener jeg å huske.
(Her er en bloggpost fra 2010 som litt uformelt sammenligner klatreprestasjonene i Norden)
Det er spesielt Heyman og Restorp som har ledet denne utviklingen, kombinert med de superpsykende rutene som Stefan Wolf har gjort.
Ruten bekrefter også at Häller må være en av verdens beste klipper for krevende klatring på egne sikringer. Ved siden av denne ruta er det fire ruter av grad 9-:
Savage Horses av Leo Houlding.
Dreadline av Stefan Wolf
Walk the line og Higwayman av Øystein Krydsby Johnsen

Legg til en håndfull ruter på 8/8+ og 8+, hvorav et par av dem er svært tynt sikret, og et par-tre tilsvarende tøffe åttere, så er det få andre klipper som kan måle seg med superklippen Häller på vanskelig klatring med naturlige sikringer.

Her er en samleside jeg har laget med nødvendig informasjon for klatring i Bohuslän

Påsken lover bra for Bohuslen

Det ser ut til å bli en bra påske for oss som skal til Bohuslän.
Her er en guide jeg lagde i fjor for å få en bra klatretur i Bohuslän.
Da lagde jeg også en oppskrift for å klatre med barn i Bohus.

Ellers har jeg en gjestehytte som kan leies ut til familier og personer som ønsker et barnevennlig, varmt og godt sted å overnatte med kjøkken og bad osv. Bare ta kontakt hvis det er aktuelt, enten det gjelder påska, helgene framover, eller juni og august. Send epost til geir.arne.bore@dt.no
Sånn, det var reklamen.
Da gjelder det bare å bli kvitt litt smerte i en vond finger.

Et par fine klatrevideoer fra Bohuslän og Østmarka

Snøen har satt seg i Drammen, som for tiden er det største snøhullet i Norge. Fine greier. Det er uansett fantastisk med tørr klippe og perfekte forhold på Damtjern den første helga i november, og pang: Full vinter en drøy uke etterpå og deretter full fryser.
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.

Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.

I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.

Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.

Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området

Et støtende par og nye ruter

Det er ikke alle 47-år gamle kvinner som førstebestiger sterkt overhengende off-width riss et sted på åttergraden. Det er ikke alle 56 år gamle menn som førstebestiger 40 meter nye linjer på det beryktede Häller-berget hvor nesten halve ruten knapt er sikret med noe annet et par skyhooks (som navnet sier, en krok hengt over litt fjell og svært luftig sikring). Møt ekteparet Tiegs/Pålsgård, fra Sverige, bosatt i Oslo, men alltid i helger og ferier på hytta i Bohuslän.

De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).

Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.

Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.

Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.

Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.

Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.

Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.

Alt du trenger å vite for klatring i Bohuslän

Klatring i Bohuslen er blitt mer og mer populært. Her er en oversikt og lenkesamling til de viktigste opplysningene man trenger.

Jeg har laget den fordi det er tydeligvis mange som ikke har oversikt over hva som er best å gjøre i forhold til klatring, overnatting med mere.

Værmelding:
yr.no, for eksempel søk på Lysekil, eller den litt mer pessimistiske svenske varianten www.smhi.se.

Guide/klatrefører:
Nå er det kommet en ny klatrefører sommeren 2015 av Hanna og Peter Restorp. Den selges på Tempo-matbutikken i Brodalen. Selges også på klatreverket i Oslo og sikkert andre steder etterhvert.

Bohusbergen.se er en side som presenterer de fleste klippene i Bohus slik føreren har gjort det på papir.
Headwall.com har fører for de viktigste klippene i Bohuslen.
Sverigeføreren: Dette er et bra wiki-prosjekt som gir fører til mange klipper, også noen som Headwall ikke har tror jeg.
En del av rutene som er kommet siden føreren står i heftet ”Oppdateringer til Klatrefører for Bohuslen”:


Access
som det heter på svensk, er det overskriften for hvordan man oppfører seg for å ikke ødelegge tilkomsten til flere klipper. Her ligger det utfordringer med flere klipper tett inntil gårder, på grunn av hekkende fugler, litt følsom parkering.
Svenska Klatterforbundet har en egen access-database som fanger opp alle problemstillinger, her er lenken for Bohuslän.
Det finnes en egen database som fanger opp aktuelle spørsmål.
Ikke tull med tilkomst, du kan skape problemer for deg selv og alle andre. Og skaper du problemer selv, vil du bli sett på som A: Idiot. B: Rasshøl.

Overnatting:
Dette har blitt lettere den siste tiden i forhold til organisert overnatting, mens villcamping nok er litt mer uglesett.

Bohusstugan er klatrehytta til Bohuslen klatreklubb, en liten hytte og teltslette i Barfendalen rett nord for Velserød, ti minutter fra E6 avfart Dingle, kjør mot Bovallstrand og så ned Barfendalen. Ligger inn en liten grusvei på høyre hånd når man kommer nordfra.

Mange campingplasser. Den mest sentrale og rimeligste, men minst idylliske, er nok Runes Camping, som ligger i krysset hvor veiene går til Lysekil på vei 162, mot Smögen på vei 181 og ut til Munkedal/E6. Veldig bra plassert mot busslinje som går rett til Torp og buss videre til Oslo, og bra plassert rett ved Hallinden og Vettekullen klipper. Kort vei til andre felt. Her er telefon:
0523-411 00, 0706-96 68 20

Andre muligheter:
Jeg leier ut en gjestehytte rimelig for helger og uker
Det er noen flere campingplasser i området, men om sommeren er mange fulle.
Villcamping? Det går an, men det er såpass bra tilbud som er organisert at det ikke er noen grunn til å eventuelt skape trøbbel for seg eller andre. I flere kommuner er det campingforbud om sommeren pga alle turistene.

Hvor skal man klatre: Med nærmere 40 klipper å velge mellom er det mye å ta av.
De beste klippene med barn: Omtalt i egen bloggpost.
Gode nybegynnerklipper: Se over

De tre store klippene:
Häller
Hallinden
Velserød

Og tre store berg som ikke er så mye besøkt:
Skëlefjell
Buråsen
Vetteberget

De fineste klippene ved havet/fjorden:
Ulorna, ruter i verdensklasse fra 7 til 9-
Smøgen, Kleven eller Hollanderberget
Vrängerö

Fire klassikere på seksertallet:
Prismaster, Hallinden
Mollarol, Häller
Villskudd, Velseröd
Berg-Kirstis polska, Svanberget i Sotenës

De beste klippene å klatre på når det regner:
Granittgrotten/Ingalsrød
Smålinden er en bolteklippe med et dusin ruter fra 6 til 9/9+ som tørker raskt og som får ettermiddagssol

De beste klippene å klatre på når det er kaldt selv i sola:
Häller
Vettekullen
Velserøds sørside

De beste klippene med mest skygge:
Skelefjell, sol først sent på kvelden
Galgberget får sol først i to-tiden
Ulorna, får sol først i to-tiden
Hallinden, får sol i ett-to tiden.

Buldring:
Skal komme tilbake til dette. Best under klippen Häller, Ulorna, ved Smögen og det utvikles også på Ramsviklandet.

Etikk:
Granitten i Bohuslän står i en særstilling i forhold til å bare bruke naturlige sikringer. Det finnes noen få bolteruter, men i utgangspunktet er dette det mest rendyrkede området i Nord-Europa for klatring med egne sikringsmidler. Dette er kortversjonen, skal se om jeg får utvidet dette litt.


Dokumentasjon:
Bohuslen The Movie: Crackoholics kom våren 2010, og er den definitive filmen om klatringen, både den historiske og dagens vanskeligste bestigninger. Jeg har blogget om den her.

Mat og sånne ting:

Bakeri: Lyckans stenugnsbakeri har virkelig gode brød og et lite spisested, fire kilomter sør for Nordens Ark på veien mot Kungshamn.

Butikker:
Tempo i Brodalen, rett ved Häller, Galgberget osv. er det vanligste stedet, en liten butikk åpen til 21 syv dager i uka. Ellers handler mange på grensa på vei sørover.
Flere butikker i Brastad på vei mot Lysekil. Der er det også apotek. Og selvsagt i alle de store og mellomstore stedene.
Pol i Kunghamn, Lysekil og Munkedal.
Klatrebutikk i Uddevalla.

Café:
Røe gård like ved Galgberget, har både kaker, smørbrød og enkel middag. Fin avslutning eller lunsj på klatredagen.
Cafe Olivia i Bottna, rett under Vetteberget, er en kunsterkafe drevet av et steinhugggerkollektiv. Utstillinger med mere. Studio Botnik like ved, der en parkerer for Vetteberget, har den beste kaffen og isen.

Jeg tror vi nøyer oss med det. Denne siden er ikke sponset av turistmyndigheten i Bohuslen, det bare virker slik.

De beste klippene å klatre med barn i Bohuslän

Med tre barn, hytte i Bohuslän og noen hundre klatredager ute med barna tenkte jeg det var på tide å skrive litt om hvor det er bra å klatre med barna. Erfaringen er riktignok begrenset til at eldstejenta er ni år, så tenåringsklatring har jeg ennå ikke erfaring med. (I år har det dessuten blitt endel klatring med barna fordi de har ønsket å klatre mer selv, og fordi jeg har klatret mindre hardt selv pga en reparasjonsoperasjon i beinet fra et gammelt klatrebrudd).

Først og fremst: Bohuslen er et ganske bra sted å klatre med barn. Det er fine områder, det er mange klipper, det er stort sett veldig fast fjell og mange rimelig sikre klipper å være med barna, og det er mye hyggelig å gjøre ved siden av. Mer om det siste senere.

Klatring med barn kan deles i noen distinkte faser
* Klatring på klipper hvor det er fint å være med små barn som ikke klatrer.
Galgberget, Lille og Store, fordi det er en fin eng ved foten og Røe gård en kilomter unna har lekeplass, god café og krimkramsbutikk. Enkle og ovesiktlige ruter. På Sørveggen er det noen enklere ruter som litt størrebarn kan klatre på fra grad 4.

Ulorna, fordi det er fine strender og store huler i den store ura som det kan være spennende å gå i. Men stort sett litt harde ruter da, fra 6 til 9-, med verdens fineste linjer og granitt. I år var det ferdselsforbud på sørdelen av klippen pga hekkende fugl til 15. juli. Parkering ved havna i Rågårdsdal, ikke der det står i føreren.

Häller er en spennende klippe for både voksne og barn. Det er fint å leke mellom steinene for barn som kan bevege seg selv, og det er områder hvor mindre barn leker fint. Hesten er både en attraksjon og et problem, avhengig av hvor innpåsliten den er. Starten på Trampoline kan være morsom for større barn, og etthvert også Mallorol - selv om det er en ganske lang og dermed komplisert rute å rigge med barn.

Vrängebäck (videre forbi Häller) står her fordi den ligger hundre meter fra en fin badeplass, så hvis man er nok voksne eller barna vil bade på det lille området under selve klippen, så går det an å kombinere. Særlig på formiddagen, før sola kommer i ett-totiden. Litt lite ruter for klatrere flest, grad 7-9.

Rett på andre siden av Åbyfjorden ligger Rødstranda, med en dypvannssoloeringsklippe 50 meter unna badeanlegget med brygge og stupetårn og strand. Krever nok båt.

Høgberget står på listen fordi man kan gjøre inntil klippeveggen, hvis man for eksempel har et sovende barn i en barnevogn eller lignende. Ellers bare en grei og flat område under klippen - men mange ruter også ned mot grad 5-6. Det gjør den også til en barneklatreklippe for litt større barn, selv om den letteste ruta er ganske traverserende og dermed uegnet for de fleste barn.

Barn som er glade i å være ute eller som sammen med foreldre kan bygge hytter og gjøre annet rart, kan selvsagt ha det fint på mange klipper. Men dette er noen av de greieste stedene av de litt større klippene.

Hallinden har for eksempel en eng under klippen, men har ellers lite å by på og en litt stor vegg som ikke så lett lar seg kombinere med barnepass så sant man ikke er flere. Velseröd kan også besøkes av barnefamilier uten at barnevernet behøver å bli koblet inn.

* Voksenklatring fordekt som barneklatring.
Dette er nok en variant vi nok er mange som har syndet mot. Det er å henge opp tau på en drittrute som barna får prøve, eller på en altfor vanskelig rute, mens vi foreldre egentlig bare er opptatt av å gå våre egne ruter. Kan dog fungere, en stund.

* Klipper som egner seg bra for barn som vil klatre. Det var egentlig temaet for bloggposten. Jeg har ikke testet alle, men de oppfyller følgende betingelser:
- Nok lette ruter for barn som ikke er spesielt drevne. Vi snakker fra grad 3 og oppover.
- Oversiktlig klippe som ikke er for høy, og dermed ekskluderes endel høye svaklipper, som ikke har komplisert opp og nedstigning.
- Gjerne andre attraksjoner som gjør det interessant for barna.

Mine favoritter (så langt):

Kleven: Et flott sted på fine soldager fordi det ligger helt ytterst ute på svabergene, men med et bra stein og grassparti under klippen før havet slår inn. Det er helt grei og kort klatring grad 3-6, opptil 10 meter, og med toppfester som gjør det raskt og enkelt. Det ligger i et par hundre meter gåing over svaberg fra den store parkeringen i Smögen. Og når klatringen er slutt, er det fint å bade like ved (hvor det også er noen andre ruter) eller å gå på Smögen-brygga for barna og se litt i butikker og spise mat (ikke minst muffins) på bakeriet Skäret i den andre enden av brygga.

Rågårdsdal, en liten klippe på veien mot Ulorna, med rimelig korte og lette ruter. Litt krevende med toppfester, men det bør gå greit. Vær vennlig å ikke kjør opp til klippen, men parker nede ved havna/stranda. Og apropos strand, en fin kombo med klatring enten ved bilene eller på Ulorna.

Brappersberget (Lyse kyrka) fordi det er en grei samling rimelig lette ruter som barn kan klatre, selv om de letteste ikke har den aller mest barnevennlige bakkegrunnen.

Sørveggen på Stora Galgberget, som forklart over. Fine og lette ruter helt i venstrekant (bare se opp for ormen på toppen på solrike dager), og bra å kombinere med Røe gård.

Ikke så verst, men noen mangler:
Nordens Ark-klippen er et fint sva som mange blir kjent med Bohus-klatringen, og som har en ryddig og fin bakkeplan. Det ligger like ved Nordens ark, som er en superbra samling utrydningstruede dyr langs hele spekteret fra amurtiger til lam og grodär. Men rutene er ganske høye, så det gjør det hele litt mer komplisert.

Skärskell har en grei sydvegg med noen svaruter som litt eldre barn kan prøve seg på. Klippen er egentlig en "one hit-wonder" med den nydelige Stone Temple Pilot (grad 6+) opp en jettegryteformasjon. Stedet er også nærme KKV og den hyggelige Cafe Oliva som både gir kunst og mat. Og det er utrolig mye flått der, så pass på.

Avjä er et tilsvarende område hvor veggene er ganske høye, men ellers ser det bra ut. Har ikke testet det selv.

Og så finnes det selvsagt mange andre klipper som barna kan ha det fint på.
Risvik er en ubetydelig liten tulleklippe i føreren med noen få utrolig korte svaruter, men også et slikt sted kan ha litt potensiale selv om den er bare tull for voksne å klatre på. Den ligger rett ved veien, har lette ruter, og selv slike små steder kan være fint for barna i noen timer.

Ellers tar jeg det for gitt at disse rådene bare følges av foreldre som er erfarne nok i klatring til å ta med barna sine, som kan legge sikringer og opptre kompetent - og ikke bare er tulleklatrere med litt erfaring innendørs. Skal dere utsette barna deres for livsfare ved å opptre like tullete som på enkelte innevegger, så foretrekker jeg at dere gjør det et annet sted.

Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd

Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)

Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.

I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)

Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.

De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.

På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.

Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.

En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.

Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?

Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.

Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.

Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.

Fjernet bolt fra Bohuslän-klassiker

Boltefjerningen fortsetter i Bohuslen. Rikard Hedman fjernet i dag sin gamle bolt på den superflotte klassikeren Catch (grad 7+) på Hallinden. Det er 23 år siden han som førstebestiger satte inn borebolten. I dag forstår han ikke hvorfor han gjorde det, siden ruten er rimelig godt sikret selv uten den ene bolten som står på en av de vanskeligste passeringene på den nesten 40 meter lange ruta.

Rikard Hedman var i denne perioden en av Sveriges beste klatrere, som har klatret mange ruter og vært med i mange konkurranser. På Hallinden har han gått foruten Catch også General, Gå på pumpen og Veckans Versting. Med andre ord noen av de mest solide rutene for to tiår siden, og fremdeles en veldig god klatrer.

At bolten på en av rutene fjernes er selvsagt ingen stor sak i seg selv, den var dessuten ganske spinkel og litt smårusten. Men det viser at mange klatreres oppfatning av hva som er god etikk og stil har endret seg opp gjennom årene.
Dessuten har jo bedre sikringsmidler gjort det mye tryggere å klatre en del ruter nå sammenlignet med tidligere.

Så er det dessverre en del ruter som boltes opp fremdeles hvor boltene står rett ved helt greie sprekker for naturlige sikringer. Senest i dag så jeg et nytt eksempel på dette her i Bohuslän. boltene var for sikkerhets skyld plassert i litt suspekte blokker i et overheng. Dessverre er det mange som tror boreboltede ruter innebærer at man slipper å tenke sikkerhet, det er det.

Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)

Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.

Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.

En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.

Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.

Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.

Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.

Ny sommer, ny klippe - derfor er Bohuslen (Bohuslän) best

Bohuslen er utrolig. Enda en sommer har vi en helt fantastisk klippe helt for oss selv, midt i et av de mer besøkte klatreområdene i Norden.

Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.

Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.

Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.

Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.

Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.

Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.

Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.

Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.

Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.

Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.

Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.

Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.

En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.

De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.

Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)