Erik Heyman besteg torsdag kveld det gamle prosjektet på hovedveggen på Häller, og dermed fikk Bohuslän sin tredje rute av grad 9 eller 8b som er gått på naturlige sikring. Ruten går mellom de to klassikerne Doker Feg og Doktor Jäkel og Magister Grankvist, og byr på minst et tjuetalls egne meter med tynn klatring opp en vegg og riss og så videre opp til toppen av veggen langs en ny linje. Cruxet byr på omlag syv meter klatring over siste sikring, og Erik Heyman tok den laaaange suseren flere ganger før ruten ble gått etter at sola hadde takket for seg i det strålende påskeværet.
Ruten ble visstnok først prøvd av Rikard Ekehed, pioneren for vanskelig klatring på egne sikringer i Norden på 90-tallet, og må vel være et de store ugåtte prosjektene i Bohuslän.
Ifølge Petter Restorps utmerkede blogg heter ruten Doktor Snuggles, og han beskriver også litt av historien og har et fint bilde av Erik på ruta.
Dette er den tredje ruten av denne graden i området etter Petter Restorps Kärlek på Buråsen og Erik Heymans korte og intense "Crassostrea Gigas" (det latinske navnet på den japanske østersen som har invadert fjordene i området) på Vrångarö rett bortenfor Häller. Til sammenligning er det ikke gått noen nierruter på naturlige sikringer i Norge. Her ligger Sverige klart og tydelig foran, for det er vel også en tilsvarende hard naturlig sikret rute i Stockholm mener jeg å huske.
(Her er en bloggpost fra 2010 som litt uformelt sammenligner klatreprestasjonene i Norden)
Det er spesielt Heyman og Restorp som har ledet denne utviklingen, kombinert med de superpsykende rutene som Stefan Wolf har gjort.
Ruten bekrefter også at Häller må være en av verdens beste klipper for krevende klatring på egne sikringer. Ved siden av denne ruta er det fire ruter av grad 9-:
Savage Horses av Leo Houlding.
Dreadline av Stefan Wolf
Walk the line og Higwayman av Øystein Krydsby Johnsen
Legg til en håndfull ruter på 8/8+ og 8+, hvorav et par av dem er svært tynt sikret, og et par-tre tilsvarende tøffe åttere, så er det få andre klipper som kan måle seg med superklippen Häller på vanskelig klatring med naturlige sikringer.
Her er en samleside jeg har laget med nødvendig informasjon for klatring i Bohuslän
Viser innlegg med etiketten klatring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klatring. Vis alle innlegg
torsdag 21. april 2011
lørdag 29. januar 2011
¨Buldring i Norge kåret til årets beste klatrevideo
Nalle Hukktavails fine video fra sitt buldrebesøk i Norge ble kåret til den beste videoen i 2010 av brukerne på det amerikanske nettstedet www.videoclimb.com
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
Jeg hadde oversett denne saken og nettstedet, men det hadde ikke det oppegående danske klatrenettstedet www.stonemonkey.dk
Jeg skrev om Nalle og videoen hans da den kom tidlig i september.
søndag 28. november 2010
Buldre-NM med harde krav for å komme på pallen
Det har vel knapt vært mer krevende å bli blant de beste enn i helgens buldremesterskap.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.
Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.
Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.
I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.
For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)
Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.
fredag 5. november 2010
Den komplette oversikten over klatring rundt Drammen
Anders Johansen er en flink og nøyaktig klatrer som har laget en flott oversikt over alle slags klatrevegger eller potensielle klatrevegger rundt Drammen. Det foreligger både som et google-kart og som en oversiktsside.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
onsdag 25. august 2010
Oppdatert guide til norske blogger om klatring
Siden jeg lanserte den første solide oversikten over norske klatrebloggere, så har det kommet til flere jevnt og trutt. Så etter å ha lagt på enda en til i dag, så tar jeg sjansen på å poste den på nytt. Den ligger her:
Og er det noen som mangler, eller feil ved de som står her, så er jeg som alltid glad for innspill og kommentarer.
Og er det noen som mangler, eller feil ved de som står her, så er jeg som alltid glad for innspill og kommentarer.
søndag 15. august 2010
"Monster-Magnus" går en ny 9a
Magnus Midtbø skriver på sin hjemmeside at han har gått Ali Hulk, grad 9a, i Rodellar i Nord-Spania. Dermed har han igjen gjort en av de vanskeligere sportsklatrerutene som er gått i år. For fjerde gang har han gått en rute som bare er et par hakk under det aller vanskeligste som er gått. På 8a.nu sin verdensranking er han blant de ti beste gjennom tidene som har registrert sine vanskeligste ruter.
Her ser du Dave Graham prøve å gå ruta
Så i en uke hvor alt i Norge som ruver litt i terrenget er monster ditt og datt, så la oss også kalle Midtbø det. Det er bare godt ment.
Magnus skriver på hjemmesiden at han nå begynner å komme i form igjen etter en periode med mye reising. Blant annet har han onsightet ruter opp til grad 8b.
Tidligere i år har han vært et flytt eller to unna finaleplass i konkurranser, og ikke nådd helt opp mot de finaleplassene han har vært i endel ganger tidligere. Det er selvsagt allikevel utrolig bra resultater sammenlignet med hva nordiske klatrere har oppnådd før, men for oss som syns det er morsomt med en norsk klatrer i verdenstoppen blir det selvsagt spennende å se om Magnus fortsetter den oppturen som gårsdagens bestigning var.
Forøvrig gikk hans kjæreste Sasha Dgiulian sin første rute gradert 8c, som fremdeles er en eksklusiv grad for kvinner og spesielt når man bare er 17 år gammel. Det bekrefter at hun er USAs kanskje fremste konkurranse- og sportsklatrere om dagen.
Her ser du Dave Graham prøve å gå ruta
Så i en uke hvor alt i Norge som ruver litt i terrenget er monster ditt og datt, så la oss også kalle Midtbø det. Det er bare godt ment.
Magnus skriver på hjemmesiden at han nå begynner å komme i form igjen etter en periode med mye reising. Blant annet har han onsightet ruter opp til grad 8b.
Tidligere i år har han vært et flytt eller to unna finaleplass i konkurranser, og ikke nådd helt opp mot de finaleplassene han har vært i endel ganger tidligere. Det er selvsagt allikevel utrolig bra resultater sammenlignet med hva nordiske klatrere har oppnådd før, men for oss som syns det er morsomt med en norsk klatrer i verdenstoppen blir det selvsagt spennende å se om Magnus fortsetter den oppturen som gårsdagens bestigning var.
Forøvrig gikk hans kjæreste Sasha Dgiulian sin første rute gradert 8c, som fremdeles er en eksklusiv grad for kvinner og spesielt når man bare er 17 år gammel. Det bekrefter at hun er USAs kanskje fremste konkurranse- og sportsklatrere om dagen.
tirsdag 10. august 2010
"Supermann" med ny frirute på Blåmannen i Tromsø
Hansjörg Auer og Mye Mayr har gått en ny frirute på Blåmannens nordvegg utenfor Tromsø. Auer skriver på sin hjemmeside at ruten "Tingeling" er en kombinasjon av Bongo Bar og Atlantis, med noen nye taulengder. Graden er satt til 8+, men ifølge hjemmesiden til Auer var det for mye regn til at ruten ble gått i et sammenhengende støt. Jeg tar den med på bloggen siden jeg ikke ser at den er omtalte i norske klatremedier, ut over ntks rutedatabase (anbefales spesielt for Tromsø/Kvaløya).
Auer regnes for å være en av de beste storveggsklatrerne nå. Han repeterte for et par år siden kjapt og greit friuta Arcandria, som med sin grad 9-/9 gir noe av den jevnt vanskeligste og fineste storveggsklatringen i Norge. Den ble gått i 2005 av Didier Berthod og Giovanni Quinci. Ved siden av en rute på Kjerag, gått av to spanske klatrere, er dette den vanskeligste friklatretaulengden på en norsk storvegg.
Dette er den fjerde friruten i den bratte og rene granittveggen.
Atlantis var den første friruten på denne nesten 500 meter loddrette nordveggen på Kvaløya utenfor Oslo. Den ble gått i fri (grad (8) av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Ruten Ultima Thule ble også gått i fri (grad 8) av Bjørn-Eivind Årtun og Oscar Alexsandersson for to år siden.
Auer regnes for å være en av de beste storveggsklatrerne nå. Han repeterte for et par år siden kjapt og greit friuta Arcandria, som med sin grad 9-/9 gir noe av den jevnt vanskeligste og fineste storveggsklatringen i Norge. Den ble gått i 2005 av Didier Berthod og Giovanni Quinci. Ved siden av en rute på Kjerag, gått av to spanske klatrere, er dette den vanskeligste friklatretaulengden på en norsk storvegg.
Dette er den fjerde friruten i den bratte og rene granittveggen.
Atlantis var den første friruten på denne nesten 500 meter loddrette nordveggen på Kvaløya utenfor Oslo. Den ble gått i fri (grad (8) av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Ruten Ultima Thule ble også gått i fri (grad 8) av Bjørn-Eivind Årtun og Oscar Alexsandersson for to år siden.
lørdag 31. juli 2010
Et par stykker som har klatret hardt i sommer
Stian Christophersen ser ut til å ha fått en grei start på ferien i Rocklands i Sør Afrika. Han har lagt inn på 8A.nu en bulder gradert 8B, Black Shadow, en 8A+ og en håndfull 8A så langt. Jeg vet ikke om det bare er en start, eller for hele turen. Uansett imponerende. For de som ikke er helt inne i gradene, så er 8B en buldregradering i det franske systemet som ikke er sammenlignbar med rutegraderingen 8b, som er grad 9 på norsk. Vi har ikke egne norske buldregrader.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
onsdag 28. juli 2010
Et støtende par og nye ruter
Det er ikke alle 47-år gamle kvinner som førstebestiger sterkt overhengende off-width riss et sted på åttergraden. Det er ikke alle 56 år gamle menn som førstebestiger 40 meter nye linjer på det beryktede Häller-berget hvor nesten halve ruten knapt er sikret med noe annet et par skyhooks (som navnet sier, en krok hengt over litt fjell og svært luftig sikring). Møt ekteparet Tiegs/Pålsgård, fra Sverige, bosatt i Oslo, men alltid i helger og ferier på hytta i Bohuslän.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
søndag 25. juli 2010
Alt du trenger å vite for klatring i Bohuslän
Klatring i Bohuslen er blitt mer og mer populært. Her er en oversikt og lenkesamling til de viktigste opplysningene man trenger.
Jeg har laget den fordi det er tydeligvis mange som ikke har oversikt over hva som er best å gjøre i forhold til klatring, overnatting med mere.
Værmelding:
yr.no, for eksempel søk på Lysekil, eller den litt mer pessimistiske svenske varianten www.smhi.se.
Guide/klatrefører:
Nå er det kommet en ny klatrefører sommeren 2015 av Hanna og Peter Restorp. Den selges på Tempo-matbutikken i Brodalen. Selges også på klatreverket i Oslo og sikkert andre steder etterhvert.
Bohusbergen.se er en side som presenterer de fleste klippene i Bohus slik føreren har gjort det på papir.
Headwall.com har fører for de viktigste klippene i Bohuslen.
Sverigeføreren: Dette er et bra wiki-prosjekt som gir fører til mange klipper, også noen som Headwall ikke har tror jeg.
En del av rutene som er kommet siden føreren står i heftet ”Oppdateringer til Klatrefører for Bohuslen”:
Access
som det heter på svensk, er det overskriften for hvordan man oppfører seg for å ikke ødelegge tilkomsten til flere klipper. Her ligger det utfordringer med flere klipper tett inntil gårder, på grunn av hekkende fugler, litt følsom parkering.
Svenska Klatterforbundet har en egen access-database som fanger opp alle problemstillinger, her er lenken for Bohuslän.
Det finnes en egen database som fanger opp aktuelle spørsmål.
Ikke tull med tilkomst, du kan skape problemer for deg selv og alle andre. Og skaper du problemer selv, vil du bli sett på som A: Idiot. B: Rasshøl.
Overnatting:
Dette har blitt lettere den siste tiden i forhold til organisert overnatting, mens villcamping nok er litt mer uglesett.
Bohusstugan er klatrehytta til Bohuslen klatreklubb, en liten hytte og teltslette i Barfendalen rett nord for Velserød, ti minutter fra E6 avfart Dingle, kjør mot Bovallstrand og så ned Barfendalen. Ligger inn en liten grusvei på høyre hånd når man kommer nordfra.
Mange campingplasser. Den mest sentrale og rimeligste, men minst idylliske, er nok Runes Camping, som ligger i krysset hvor veiene går til Lysekil på vei 162, mot Smögen på vei 181 og ut til Munkedal/E6. Veldig bra plassert mot busslinje som går rett til Torp og buss videre til Oslo, og bra plassert rett ved Hallinden og Vettekullen klipper. Kort vei til andre felt. Her er telefon:
0523-411 00, 0706-96 68 20
Andre muligheter:
Jeg leier ut en gjestehytte rimelig for helger og uker
Det er noen flere campingplasser i området, men om sommeren er mange fulle.
Villcamping? Det går an, men det er såpass bra tilbud som er organisert at det ikke er noen grunn til å eventuelt skape trøbbel for seg eller andre. I flere kommuner er det campingforbud om sommeren pga alle turistene.
Hvor skal man klatre: Med nærmere 40 klipper å velge mellom er det mye å ta av.
De beste klippene med barn: Omtalt i egen bloggpost.
Gode nybegynnerklipper: Se over
De tre store klippene:
Häller
Hallinden
Velserød
Og tre store berg som ikke er så mye besøkt:
Skëlefjell
Buråsen
Vetteberget
De fineste klippene ved havet/fjorden:
Ulorna, ruter i verdensklasse fra 7 til 9-
Smøgen, Kleven eller Hollanderberget
Vrängerö
Fire klassikere på seksertallet:
Prismaster, Hallinden
Mollarol, Häller
Villskudd, Velseröd
Berg-Kirstis polska, Svanberget i Sotenës
De beste klippene å klatre på når det regner:
Granittgrotten/Ingalsrød
Smålinden er en bolteklippe med et dusin ruter fra 6 til 9/9+ som tørker raskt og som får ettermiddagssol
De beste klippene å klatre på når det er kaldt selv i sola:
Häller
Vettekullen
Velserøds sørside
De beste klippene med mest skygge:
Skelefjell, sol først sent på kvelden
Galgberget får sol først i to-tiden
Ulorna, får sol først i to-tiden
Hallinden, får sol i ett-to tiden.
Buldring:
Skal komme tilbake til dette. Best under klippen Häller, Ulorna, ved Smögen og det utvikles også på Ramsviklandet.
Etikk:
Granitten i Bohuslän står i en særstilling i forhold til å bare bruke naturlige sikringer. Det finnes noen få bolteruter, men i utgangspunktet er dette det mest rendyrkede området i Nord-Europa for klatring med egne sikringsmidler. Dette er kortversjonen, skal se om jeg får utvidet dette litt.
Dokumentasjon:
Bohuslen The Movie: Crackoholics kom våren 2010, og er den definitive filmen om klatringen, både den historiske og dagens vanskeligste bestigninger. Jeg har blogget om den her.
Mat og sånne ting:
Bakeri: Lyckans stenugnsbakeri har virkelig gode brød og et lite spisested, fire kilomter sør for Nordens Ark på veien mot Kungshamn.
Butikker:
Tempo i Brodalen, rett ved Häller, Galgberget osv. er det vanligste stedet, en liten butikk åpen til 21 syv dager i uka. Ellers handler mange på grensa på vei sørover.
Flere butikker i Brastad på vei mot Lysekil. Der er det også apotek. Og selvsagt i alle de store og mellomstore stedene.
Pol i Kunghamn, Lysekil og Munkedal.
Klatrebutikk i Uddevalla.
Café:
Røe gård like ved Galgberget, har både kaker, smørbrød og enkel middag. Fin avslutning eller lunsj på klatredagen.
Cafe Olivia i Bottna, rett under Vetteberget, er en kunsterkafe drevet av et steinhugggerkollektiv. Utstillinger med mere. Studio Botnik like ved, der en parkerer for Vetteberget, har den beste kaffen og isen.
Jeg tror vi nøyer oss med det. Denne siden er ikke sponset av turistmyndigheten i Bohuslen, det bare virker slik.
tirsdag 20. juli 2010
De beste klippene å klatre med barn i Bohuslän
Med tre barn, hytte i Bohuslän og noen hundre klatredager ute med barna tenkte jeg det var på tide å skrive litt om hvor det er bra å klatre med barna. Erfaringen er riktignok begrenset til at eldstejenta er ni år, så tenåringsklatring har jeg ennå ikke erfaring med. (I år har det dessuten blitt endel klatring med barna fordi de har ønsket å klatre mer selv, og fordi jeg har klatret mindre hardt selv pga en reparasjonsoperasjon i beinet fra et gammelt klatrebrudd).
Først og fremst: Bohuslen er et ganske bra sted å klatre med barn. Det er fine områder, det er mange klipper, det er stort sett veldig fast fjell og mange rimelig sikre klipper å være med barna, og det er mye hyggelig å gjøre ved siden av. Mer om det siste senere.
Klatring med barn kan deles i noen distinkte faser
* Klatring på klipper hvor det er fint å være med små barn som ikke klatrer.
Galgberget, Lille og Store, fordi det er en fin eng ved foten og Røe gård en kilomter unna har lekeplass, god café og krimkramsbutikk. Enkle og ovesiktlige ruter. På Sørveggen er det noen enklere ruter som litt størrebarn kan klatre på fra grad 4.
Ulorna, fordi det er fine strender og store huler i den store ura som det kan være spennende å gå i. Men stort sett litt harde ruter da, fra 6 til 9-, med verdens fineste linjer og granitt. I år var det ferdselsforbud på sørdelen av klippen pga hekkende fugl til 15. juli. Parkering ved havna i Rågårdsdal, ikke der det står i føreren.
Häller er en spennende klippe for både voksne og barn. Det er fint å leke mellom steinene for barn som kan bevege seg selv, og det er områder hvor mindre barn leker fint. Hesten er både en attraksjon og et problem, avhengig av hvor innpåsliten den er. Starten på Trampoline kan være morsom for større barn, og etthvert også Mallorol - selv om det er en ganske lang og dermed komplisert rute å rigge med barn.
Vrängebäck (videre forbi Häller) står her fordi den ligger hundre meter fra en fin badeplass, så hvis man er nok voksne eller barna vil bade på det lille området under selve klippen, så går det an å kombinere. Særlig på formiddagen, før sola kommer i ett-totiden. Litt lite ruter for klatrere flest, grad 7-9.
Rett på andre siden av Åbyfjorden ligger Rødstranda, med en dypvannssoloeringsklippe 50 meter unna badeanlegget med brygge og stupetårn og strand. Krever nok båt.
Høgberget står på listen fordi man kan gjøre inntil klippeveggen, hvis man for eksempel har et sovende barn i en barnevogn eller lignende. Ellers bare en grei og flat område under klippen - men mange ruter også ned mot grad 5-6. Det gjør den også til en barneklatreklippe for litt større barn, selv om den letteste ruta er ganske traverserende og dermed uegnet for de fleste barn.
Barn som er glade i å være ute eller som sammen med foreldre kan bygge hytter og gjøre annet rart, kan selvsagt ha det fint på mange klipper. Men dette er noen av de greieste stedene av de litt større klippene.
Hallinden har for eksempel en eng under klippen, men har ellers lite å by på og en litt stor vegg som ikke så lett lar seg kombinere med barnepass så sant man ikke er flere. Velseröd kan også besøkes av barnefamilier uten at barnevernet behøver å bli koblet inn.
* Voksenklatring fordekt som barneklatring.
Dette er nok en variant vi nok er mange som har syndet mot. Det er å henge opp tau på en drittrute som barna får prøve, eller på en altfor vanskelig rute, mens vi foreldre egentlig bare er opptatt av å gå våre egne ruter. Kan dog fungere, en stund.
* Klipper som egner seg bra for barn som vil klatre. Det var egentlig temaet for bloggposten. Jeg har ikke testet alle, men de oppfyller følgende betingelser:
- Nok lette ruter for barn som ikke er spesielt drevne. Vi snakker fra grad 3 og oppover.
- Oversiktlig klippe som ikke er for høy, og dermed ekskluderes endel høye svaklipper, som ikke har komplisert opp og nedstigning.
- Gjerne andre attraksjoner som gjør det interessant for barna.
Mine favoritter (så langt):
Kleven: Et flott sted på fine soldager fordi det ligger helt ytterst ute på svabergene, men med et bra stein og grassparti under klippen før havet slår inn. Det er helt grei og kort klatring grad 3-6, opptil 10 meter, og med toppfester som gjør det raskt og enkelt. Det ligger i et par hundre meter gåing over svaberg fra den store parkeringen i Smögen. Og når klatringen er slutt, er det fint å bade like ved (hvor det også er noen andre ruter) eller å gå på Smögen-brygga for barna og se litt i butikker og spise mat (ikke minst muffins) på bakeriet Skäret i den andre enden av brygga.
Rågårdsdal, en liten klippe på veien mot Ulorna, med rimelig korte og lette ruter. Litt krevende med toppfester, men det bør gå greit. Vær vennlig å ikke kjør opp til klippen, men parker nede ved havna/stranda. Og apropos strand, en fin kombo med klatring enten ved bilene eller på Ulorna.
Brappersberget (Lyse kyrka) fordi det er en grei samling rimelig lette ruter som barn kan klatre, selv om de letteste ikke har den aller mest barnevennlige bakkegrunnen.
Sørveggen på Stora Galgberget, som forklart over. Fine og lette ruter helt i venstrekant (bare se opp for ormen på toppen på solrike dager), og bra å kombinere med Røe gård.
Ikke så verst, men noen mangler:
Nordens Ark-klippen er et fint sva som mange blir kjent med Bohus-klatringen, og som har en ryddig og fin bakkeplan. Det ligger like ved Nordens ark, som er en superbra samling utrydningstruede dyr langs hele spekteret fra amurtiger til lam og grodär. Men rutene er ganske høye, så det gjør det hele litt mer komplisert.
Skärskell har en grei sydvegg med noen svaruter som litt eldre barn kan prøve seg på. Klippen er egentlig en "one hit-wonder" med den nydelige Stone Temple Pilot (grad 6+) opp en jettegryteformasjon. Stedet er også nærme KKV og den hyggelige Cafe Oliva som både gir kunst og mat. Og det er utrolig mye flått der, så pass på.
Avjä er et tilsvarende område hvor veggene er ganske høye, men ellers ser det bra ut. Har ikke testet det selv.
Og så finnes det selvsagt mange andre klipper som barna kan ha det fint på.
Risvik er en ubetydelig liten tulleklippe i føreren med noen få utrolig korte svaruter, men også et slikt sted kan ha litt potensiale selv om den er bare tull for voksne å klatre på. Den ligger rett ved veien, har lette ruter, og selv slike små steder kan være fint for barna i noen timer.
Ellers tar jeg det for gitt at disse rådene bare følges av foreldre som er erfarne nok i klatring til å ta med barna sine, som kan legge sikringer og opptre kompetent - og ikke bare er tulleklatrere med litt erfaring innendørs. Skal dere utsette barna deres for livsfare ved å opptre like tullete som på enkelte innevegger, så foretrekker jeg at dere gjør det et annet sted.
søndag 18. juli 2010
Magnus Midtbø slo Chris Sharma i Arco
OK. Tittelen er kanskje riktig i forhold til plasseringen i det prestisjetunge stevnet i Arco i helgen, som er prøve-VM i år. Men det gjenspeiler vel ikke helt hovedfokuset. Magnus fikk 16. plass og har vel ambisjoner om å kjempe litt mer i toppen også i år. Verdens største klatrestjerne Chris Sharma fikk 18. plass i sin første taukonkurranse på mange år, men har vel neppe hatt fokuset sitt på konkurranseklatring på lenge i forhold til å gå flere av verdens vanskeligste ruter det siste tiåret og generelt sett være verdens kuleste klatrer.
Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.
Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.
fredag 16. juli 2010
Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd
Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)
Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.
I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)
Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.
De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.
På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.
Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.
En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.
Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?
Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.
Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.
Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.
lørdag 3. juli 2010
Eva Helgø setter ny klatrestandard med grad 9
Eva Helgø skriver på sitt scorecard på 8a.nu at hun har gått "Hodet over vannet", grad 9, på Hell utenfor Trondheim. Det gjør henne til første norske kvinnen som har gått grad 9. Det er en liten barriere som dermed er brutt. Grad 9/fransk 8b har lenge vært ansett som graden hvor den riktig vanskelige klatringen begynner.
På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.
Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.
I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.
I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.
Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.
På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.
Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.
I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.
I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.
Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.
torsdag 1. juli 2010
(Den komplette guiden til) Gode svenske klatre-blogger
Det er spennende å følge de svenske klatrerne som blogger. Sverige har mange gode og ikke minst hyggelige klatrere, og mange av dem har fine blogger.
Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.
Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.
Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .
Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.
Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/
Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.
Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.
Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.
Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.
The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.
Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.
Resten av Sverige
Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.
Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt
Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.
Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.
Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.
Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.
Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.
Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.
Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.
Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.
The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.
Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.
Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.
Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.
Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.
Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .
Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.
Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/
Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.
Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.
Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.
Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.
The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.
Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.
Resten av Sverige
Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.
Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt
Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.
Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.
Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.
Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.
Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.
Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.
Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.
Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.
The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.
Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.
Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.
tirsdag 6. april 2010
Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)
Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
torsdag 23. juli 2009
Ny sommer, ny klippe - derfor er Bohuslen (Bohuslän) best
Bohuslen er utrolig. Enda en sommer har vi en helt fantastisk klippe helt for oss selv, midt i et av de mer besøkte klatreområdene i Norden.
Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.
Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.
Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.
Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.
Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.
Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.
Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.
Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.
Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.
Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.
Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.
Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.
En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.
De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.
Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)
Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.
Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.
Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.
Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.
Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.
Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.
Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.
Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.
Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.
Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.
Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.
Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.
En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.
De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.
Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)