In memoriam: Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal, en oversikt over hva de har klatret

Av og til går verden ordentlig til helvete. Det gjorde den også da Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal omkom da de forsøkte å gå en ny islinje i den bratteste delen av Kjeragmassivet denne uka.

Tilbake står familiene. Den sorgen de har er det nesten umulig å leve med. Så er det mange som har mistet noen av de fineste vennene vi har. Det vil det bli snakket og minnet om opp og ned. Og andre vil skrive flotte minneord om dem. Det skal andre som står dem nærmere enn meg få gjøre.

Nå som navnene er frigitt har jeg samlet informasjon og vurderinger om Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal som klatrere.Det er ikke et minneord som beskriver hele dem.  Dette er en ren gjennomgang av hva de har klatret som vil bli husket, ikke minst fordi jeg er kontaktet av flere medier som ønsker en oversikt. Jeg har vurdert det som riktig å gi den informasjonen i denne formen.

Klatringen har mistet to av de mest allsidigste og beste klaterne vi har hatt, og som har stått i spissen for å utvikle fjellklatringen i Norge de siste 15 årene. De har stått for en stor andel av de vanskeligste alpinrutene norske klatrere har gjort hjemme og i utlandet. Og spesielt Bjørn-Eivind har blitt internasjonalt kjent for sine førstebestigninger, som en av de fremste utøverne av alpin stil de siste årene.

Dette er selvsagt det minst viktige nå. Hva de har gjort innen klatring er totalt ubetydelig i forhold til hva de har vært for familien og det som barna, familien, slekt og venner har mistet. Derfor er det litt meningsløst å skrive om alle turene de har gjort. Men av og til er det greit å gjøre noe meningsløst i en slik situasjon. Denne ulykken vekker så stor nasjonal oppsikt at det kan være greit å ha samlet en oversikt over hva de har gjort sammen og hver for seg.

Hvor skal vi begynne. Den kronologien kan starte flere steder.

Stein-Ivar Gravdal
Stein-Ivar Gravdal møtte jeg første gang i finalen i NM i 1993 på Rjukan, da han vel var den yngste finalisten. Han var tidlig ute med konkurranseklatring, og startet som en innendørsklatrer fordi klatreveggen lå sammen med skaterampen. Han er vel den eneste som utmerket seg i alt fra snøbrett og vindsurfing til konkurranseklatring i tidlige klatreår.

Et par år etterpå i 1995 hadde han utviklet seg i en helt annen retning og var med på å åpne Kjerag for storveggsklatring med førstebestigning av Skjoldet, sammen med Gunnar Karlsen, Hjarrand Julsrud og Morten Diesen. Da hadde veggen hatt en klatredvale på ti år siden den første ruten med en variant ble gått av engelske klatrere i 1985.

Sammen med Morten Diesen gikk han Fjordcruise som den første vinterbestigningen av Kjerag i januar 1996. Her er et bilde fra BRVs samling på Flickr
For å øve seg gikk han i denne perioden flere harde tekniske ruter alene på Bolstadøyri i Voss.

Juni 1996 førstebesteg han superklassikeren Hooka Hey med makkeren Trym Sæland. På halvannet døgn, rett før et svensk lag brukte en uke på å gå den samme linjen teknisk.

Senere samme sommer gikk de to også Mamma 17 tau A3+ 6+, som ligger til venstre for Fjordcruise. Det var omtrent der denne ruten går at han og Bjørn-Eivind begynte på en ny islinje, en linje det har vært snakket og drømt om i flere år hos de få som er istand til å gå slike turer.

Sommeren etter gikk de Hundreårsbølgen på 15 taulengder og grad A3+. Den går i den overhengende Smellveggen litt lengre inn i fjorden.

De to gikk også ruta Tsunami, en av de vanskeligste tekniske rutene i Norge med grad A4, i 2003. Den ligger til høyre for Hooka, inn på det store Skjoldet som er så tydelig i veggen.

Stein-Ivar og Bjørn-Eivind vanskeligste isrute opp Kjerag
Han og Bjørn-Eivind har vært med på å åpne denne delen av Kjerag med en isbestigning i 2009, da de gikk Strandhogg som gir omtrent 900 meter isklatring av vanskeligste karakter. Dette regnes for å være en av verdens mest spektakulære islinjer der den går nesten rett opp fra fjorden.

Her er en reportasje fra NRK fra isklatring på Kjerag.

Stein Ivar har også vært to ganger i Himalaya for å prøve vanskelige førstebestigninger. Den første var i 1999 med Trym Sæland på en litt ukjent storvegg som de besteg, men snudde før de nådde toppen av Biancherathi. To år senere reisten han med Trym Sæland, Ole Haltvik og Halvor Hagen og prøvde på Nordryggen på Latok, et av de mest ettertraktede klatremålene i Himalaya. I likhet med andre forsøk så var været for dårlig på en så lang og krevende rygg på flere tusen meter, så de nådde 6300 meter på det som var det andre norske forsøket på denne svært ettertraktede og krevende linjen..

I 2007 klatret han en vanskelig ruta på Ulvetanna i Dronning Mauds land på Sydpolen, sammen med Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde.
Her er en artikkel fra Alpinist.com om bestigningen.

I 2008 gjorde han andrebestigningen av Norskeruta på Trango. Sammen med Rolf Bae, som omkom et par måneder etterpå i et isras på K2. Ruta ble gått 25 år før av Hans-Christian Doseth og Finn Dæhli, som begge døde på returen og sannsynligvis av et ras.
DNs magasin D2 lagde en stor reportasje fra turen.



Sammen med Bjørn-Eivind har Stein-Ivar også gått mange friruter i Rogaland og litt andre steder.

Stein Ivar og Bjørn-Eivind gikk Rovdrift (grad 8-) på Dirdalsveggen, en av de fineste linjene på denne flotte veggen i 2007.

I den sørlige Gloppedalsveggen (en svær nordvendt affære) tror jeg de gikk to linjer, Vorspiel og Sola kjøtt frakt, (grad 7 og A2 og A2+) i 1998.

På Tauveggen gikk de noen år tidligere, i 2007, Syke Satan (grad 7) i 2002.

De gikk også nesten Ultima Thule på Blåmannen utenfor Tromsø for noen år siden, men noe vått fjell gjorde at Bjørn-Eivind fikk gått den helt i fri med Oscar Aleksandersson litt senere.



Bjørn-Eivind Årtun

Her er et langt intervju jeg lagde med Bjørn-Eivind som kom i Tidsskrift for norsk alpinklatring for et år siden. Det gir mye av historien og vurderingene til Bjørn-Eivind i forhold til klatring.

Da lagde vi også denne bestigningslisten, som bare fanger opp de siste syv mest aktive alpinårene, og ikke en del andre bestigninger som Trollveggen i tidligere klatreår og en del av de fjellrutene. Han har blant annet også repetert flere av de vanskelige rutene på Kjerag :

2005:
Kjerag: Første fribestigning av ”En forbundsfiende”, grad 8-, med Robert Caspersen. Dette er en av de vanskeligere frirutene i en så stor vegg, og ble gått på en lang dag så sent som i september

2006:
Rett lett, grad 8+, naturlige sikringer, Häller, Bohuslän.

2007:
Marsigny/Parkin-ruten på Cerro Torre, med Joakim Eide.

2008:
Blåmann Nordvegg. Ultima Thule, 350m, grad 8, første fribestigning, med Oscar Aleksandersson

Patagonia

-Exocet på Cerro Stanhardt, 800m. WI5+, 5.9, med Marius Olsen til feil toppsopp.

-Hvit linje, 600m., WI 5, 85/90 grader, førstebestigning med Marius Olsen

-Supercanaleta, ED-, 1700 m. med Ramiro Greco på Fitzroy

-Vela y Viento, 600 m. ED, 7b, 17 taulengder på Mermoz onsight med Cullen Kirk.

-Ferrariruta, ED+ WI6, 1000m. på Cerro Torre med Cullen Kirk.


2009
Kjerag:
Strandhogg, 800 meter, WI6+, A0, med Stein-Ivar Gravdal.
Pin-up, 600 meter, WI6, med Annelin Henriksen

Lofoten:
The Bullocks, Rulten, M6+, 500m, med Marko Prezelj. Turen ble gått på det internasjonale treffet til Norsk Tindeklub, og slovenske Prezelj er for de som ikke kjenner ham kanskje en av verdens fremste alpinister de siste tjue årene.

Alaska:
Bibler-Klewin på Moonflower buttress på Mount Hunter, med Colin Haley
Franskeruta på Mount Hunter, 2100 meter, M6, AI5, fjerdebestigning, med Colin Haley
Dette er to av de vanskelige store veggrutene i Alaska, og spesielt repetisjonen av Franskeruta fikk oppmerksomhet fordi den svært lange og vanskelige ruten ble klatret svært raskt av de to. Haley har vært en av de fremste amerikanske alpinistene de siste årene.

2010:
Cassin-ryggen på Denali, med Colin Haley. Dette var den nest raskeste bestigningen noensinne, bare store snømengder hindret at de gikk den svært lange og vanskelige ruta på mindre enn 17 timer.
Dracula, 3100m, M6R, AI4+ førstebestigning. Mount Foraker, med Colin Haley. Dette regnes for å være en av de vanskeligste alpinrutene gått I 2010, og de ble nominert til den internasjonale alpinprisen Piolet d´Or for turen.

Exocet, Cerro Standhardt, Patagonia, med Robert Caspersen,
Masticas e Sputas på Pollone, Patagonia med Robert Caspersern.

2011:

Siden denne oversikten ble laget, har han klatret flere markante ruter.

Han gikk Vandrefalken, grad 9-, på Askfjell i Lier, på naturlige sikringer. Den kanskje tøffeste risslinja på Østlandet med nærmere 60 meter klatring opp den bratte veggen. Dette er en av de få rutene av denne graden på naturlige sikringer i Norge.

Han prøvde seg på noen bestigninger i Himalaya i sommer, men det gikk ikke helt som planlagt av flere grunner slik det gjerne er med Himalaya.

I jula gjorde han en av de mest markante førstebestigningene i 2011 med en ny rute på Torre Egger. Venas Azules. Sammen med Ole Lied gikk han en ny islinje til toppen av det mange regner som en en av verdens mest krevende topper, sett bort fra høyden. De får rutene som er gått er gjort av noen av verdens fremste alpinister. Og slik er det nå også.

Han fikk også en repetisjon av Ferrari-ruta på nabofjellet Cerro Torre på den samme turen.

Ellers, her er noen andre bestigninger som viser litt hvor allsidig og god Bjørn-Eivind var som klatrer ut over det som er nevnt:

Han har også gått flere av de fineste førstebestigningene i Bohuslen de siste året. Han fribesteg Ibense bok (grad 8, oppkalt etter datteren), en av de fineste klipperutene i Norden. Han har også førstebesteget den stramme Dynamo (grad 8) på Stora Galgberget. Og han er en av de få som har repetert den vanskelige Rätt Lett (grad 8+) på Häller.

Han har også gått mange andre isturer, blant annet førstebestigning av Månafossen, WI 6+, i Rogaland med Edvard Middelthon.

Men igjen. På den ene siden er dette helt uviktig nå som de er døde, bortsett fra at det var en forlengelse av disse turene som dessverre tok livet av dem. Jeg skal ikke problematisere det nå av flere grunner. Og på den andre siden vil disse turene stå igjen for historien, og har gjort dem til to av de mest markante norske klatrerne noensinne. De skal de minnes for.

Hvis jeg har gjort feil eller vært upresis, eller glemt noe viktig her, så er jeg takknemlig om noen vil bidra for å gjøre denne oversikten mer komplett og korrekt. Jeg skal prøve å fylle ut mer med lenker også, men det orker jeg nesten ikke nå. Dette er først og fremt forferdelig trist og tragisk.