Stein P. Aasheim har skrevet biografien om Odd Eliassen, og det føles godt og riktig at dette eventyrlige livet for klatring og annet friluftsliv er fanget opp i en egen bok.
For selv om 79 år gamle Odd Eliassen var med på å utvikle moderne norsk alpin- og ekspedisjonsklatring, og spesielt gjennom flere de viktigste turene i norsk klatrehistorie fra Trollveggen i 1965 til første norske bestigning av Everest 20 år senere, så har han aldri skrevet om det og han har i begrenset grad blitt skrevet om. Han har på ingen måte vært oversett eller glemt, for han har blitt nevnt og rost og beskrevet, men alltid som tredjeperson i historien. Nå er han for første gang hovedpersonen i fortellingen.
Derfor er det både følelsen av at denne boka utgitt av Fri Flyt kommer på overtid, for Odd blir 80 år neste år, og et spørsmål om hvorfor ikke Odds historier har kommet før.
En viktig årsak er selvsagt at det ikke er noen tradisjon i Norge for å skrive biografier eller selvbiografier om fjellklatrere, i motsetning til andre land hvor både klatresporten og selvhevdelsen står noe større. Det er strengt tatt ikke skrevet så mange andre biografier om de viktige klatrerne som formet moderne norske klatring på 60-80 tallet heller. I den grad dette har blitt beskrevet har det vært i ekspedisjonsbøker, tindeklubbens jubileumsbøker, artiklene til Stein P Aasheim i VI Menn, og etter hvert med Norklatt og Norsk klatring og de siste 15 årene Norsk Tindeklub sitt årlige tidsskrift. I mange av i disse turbeskrivelsene fra 60 til 90-tallet så er Odd både en av de fremste skikkelsene, men alltid i tredjeperson og en som vel aldri har ført ord og gitt sine egne beskrivelser. Så all ære til Stein P og Odd for å ha satt seg ned og samlet denne viktige livshistorien som har vært en viktig for å utvikle deler av norsk klatrehistorie og ekspedisjonsliv.
Endel av historien har vært godt omtalt tidligere spesielt de store turene som førstebestigningen av Trollveggen og første norske Everest-bestigning, den litt kjendis-tunge bestigningen av 5 fjell, og har man som meg fulgt litt med på klatring de siste 40 årene så har man kanskje fått med seg noen av de andre eventyrlige turene her og der i enkeltartikler og bøker. Men for første det er det fint å få det samlet for helheten og oversiktens skyld. Og for det andre så har Stein P dokumentert perioder som jeg syns er viktig å få fram for å forstå både det enorme drivet til Odd fra tidlig alder og utvikling av norsk klatring, og ikke minst vinterklatring, på 60-tallet. Mens det har vært endel fokus på utviklingen av klatring sett fra Tindegruppa i Trondheim, så har det i mindre grad vært en så samlet framstilling av det parallelle men kanskje mer spredte alpinist-miljøet i Oslo. Så historiene om ganske røffe vinterturer i ung alder og med lite utstyr og erfaring er ganske imponerende, og det er ikke så mange ganger i norsk alpinhistorie at vi ser unge klatrere med tilsvarende vilje til å gå på og teste grensene. Så det var spennende
I forlengelsen av dette var det det interessant å lese hvor unge og uerfarne de var da de klatret Norskeruta på Trollveggen, helt avhengige av utstyret og erfaringen til rundt ti år eldre besøkende norsk-amerikaneren Leif-Normann Patterson. Selve bestigningen er jo omtalt opp og ned i mente, men for meg var det interessant å se hvor unge både det norske og det brittiske klatrelaget var.
Jeg syns også det var interessant å lese om den videre utviklingen av skarpklatring i Romsdalen i årene etter Trollveggen, med flere tøffe turer. Den etter hvert storslåtte og konfliktfylte internasjonale ekspedisjonen til Everest er også interessant og ikke altfor godt dokumentert før nå. Det samme gjelder den eventyrlige ekspedisjonen med bil fra Norge til Afghanistan for å bestige landets høyeste fjell Noshaq. Afrika-turene til både Marokko og rundt Sahara er spennende fordi turmålene er mer preget av eventyrlyst enn av prestisje, og det er nok en viktig side ved Eliassen.
Innimellom gir boka innsikt i familielivet til Odd, og ekteskapet med den omtrent like eventyrlystne østerrikske kona Rotraut og hvordan familieliv og ekspedisjoner og tømmerjobben som både har bidratt mye til å bygge hytter for DNT og for å bygge hytter oppover Kilimanjaro som gjør det mulig å utvikle turisme og inntekter på Afrikas høyeste fjell.
Boka er i all hovedsak en ganske lineær og rett fram skrevet beskrivelse av turene og innsatsen til Odd, ispedd litt andre beskrivelser av oppvekst, familieliv i og utenfor turene. Det er noe refleksjon underveis og litt mot slutten som gir innsikt i verdiene til en mann som har brukt store deler av livet til noen av de eventyrligste turene på bratte fjell og islagte vidder verden over. Dette skulle man kanskje gjerne ønske seg mer av, men det er ikke sikkert at det behøver å være mer utfyllende og komplisert enn slik Odd setter ord på det å være ute i naturen og oppleve eventyr.
Så kanskje kjennetegnet ved det ekte og ukompliserte norske friluftslivet er at det også kan uttrykkes enkelt og uten de mest kompliserte ordene, og at det i bunn og grunn er møtet med naturen og eventyret og prestasjonen.
Vi er alle glade i filosofen Arne Næss, som har beskriver naturens verdi med ganske mange og litt mer komplekse ord. Men de fleste av oss kjenner oss kanskje enda mer igjen i tømmermesteren Odd Eliassens litt mer tilgjengelige beskrivelser av å være i naturen, på tur og gjerne utfordre seg selv og ha mål – selv om det er få med like store mål som Odd gjennom et langt liv med klatring og ekspedisjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar