Brann-alarm før nytt år

13 mennesker har omkommet så langt i år, og vi må be om at det ikke blir flere i det verste brannåret i vår region Tragedien på Gulskogen hvor syv fra Polen døde i en brann gjør at Buskerud er det hardest rammede fylket, men selv uten den brannen ville det vært et ille brannår. I tillegg gjør barnehagebrannene året spesielt.

Vi er heller ikke ferdig med årets verste brannuke, romjulen. Så får vi håpe at alle brannene ikke bare skaper den usikkerheten som vi skriver om i dag, men også skaper større aktpågivenhet når vi nærmer oss nyttårsaften. Problemet er selvsagt at et høyt alkoholinntak kan være en medvirkende årsak til at brannene starter eller får så store konsekvenser, og det er ikke sikkert brannfrykten er like levende etter en del alkoholinntak.

Problemet med dødsbrannene er at vi i hvert fjerde tilfelle ikke vet hva som er årsaken, viser tall fra Norsk brannvernforening. Foreløpig er det heller ingen konklusjon fra politiet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på hva som skjedde på Gulskogen. Det er viktig å finne årsakene slik at dødsbrannene kan reduseres.

Dødsbrannene setter et viktig fokus på krav til gårdeiere og andre med et ekstra ansvar. Men det er vanskelig å komme forbi enkeltmenneskenes ansvar så lenge en så stor andel av de kjente dødsfallene skyldes røyking, bruk av levende lys og andre årsaker som hver enkelt må ta ansvar for. Halvparten av de omkomne mangler også brannvarsler som virker.

Et område som også peker seg ut er feil i elektriske anlegg. Det rager ikke høyest på årsaken til kjente dødsbranner, men står bak hver femte brann ifølge statistikken. Her har hver enkelt og myndighetene mulighet til å gjøre en bedre jobb. Mens det har vært en enorm vilje til å oppgradere kjøkken og bad, så er interessen mindre for å skifte ut gamle elektriske anlegg. Det får også lite oppmerksomhet ved takst og eierskifte. Her ligger det muligheter her til mer regelmessige kontroller og grundigere krav ved eierskifte. Her er det bare å kopiere de mer regelmessige kontrollene som kreves for piper og ildsted, som står for en mindre andel av brannene.
Leder i Drammens Tidende, mandag 29. desember 2008

Og dermed er det 15 igjen

Neste år forsvinner hver fjerde melkebonde i Sigdal, slik vi skriver i dagens avis. Da blir det bare 15 melkebruk igjen, i en av de største melkekommunene i vår region. Dette er bare forsterkning av en lang trend. Antall melkebønder er mer enn halvert det siste tiåret.

Dette skjer ikke bare i Sigdal, men i de fleste bygder med melkeproduksjon. Konsekvensene rammer ikke bare hver enkelt bonde, men lokalmiljøet og arbeidsplasser knyttet til landbruket, mens naturmangfoldet blir svekket ved at landskapet gror igjen. Mens resten av landet stort sett bare har opplevd velstandsvekst i mange år, så har melkebøndene hatt det tøft i hele denne perioden. Den vanskelige perioden som resten av næringslivet har merket i noen måneder, har landbruket levd med i årevis. Det har vært en stille finanskrise hvor landbruket ikke har høstet noen av de fordelene fra den utviklingen som har gjort at resten av Norge har opplevd tidenes velstandsvekst. Naturlig nok har mange melkebønder gått lei av å drive med tap, og selger kvoten.

Dette skjer mens Senterpartiet sitter i regjering på det fjerde året, og ingen WTO-avtale har utfordret verdens beste landbruksstøtte. Så å finne en god vei ut av dette er krevende. Gevinsten av at flere bruk går sammen, eller større enkeltbruk, har til nå ikke materialisert seg. Det fins noen kreative nisjer, men bare noen få får plass i dem. Det er vanskelig å vite om bunnen er nådd, selv om finanskrisen kanskje kan gi bøndene et pusterom i form av lavere olje- og kunstgjødselpriser og lettere tilgang på arbeidskraft.

På sikt er det to motgående trender. Den ene medfører press på prisen, økt verdenshandel og økt fokus på å fjerne landbruksstøtten. Den vil utfordre melkebøndene i Sigdal enda mer. Den andre innebærer et økt globalt behov for matvarer, til fordel for land som er godt utstyrt med vann, samt en økt vilje til å betale mer for gode landbruksprodukter. Den er hyggeligere for de resterende melkebøndene i Sigdal, men det er en fare for at den ligger litt vel langt inn i fremtiden.
Leder Drammens Tidende søndag 28. desember

Tre nordmenn på Cerro Torre - avslutter tidenes alpinistår

Tre norske bestigninger av Cerro Torre, og en på nordpilaren på Fitzroy, bekrefter at dette blir tidenes norske alpinår.

På en uke dobles antall norske bestigninger av Cerro Torre. Fjellet er et av verdens fineste og teknisk sett mer krevende, i forblåste Patagonia lengst sør i Sør-Amerika.
Selv om fjellet ikke er så høyt, så ligger det forferdelig utsatt til for dårlig vær og det er mye klatring for å komme opp på toppen.

Turene er solid omtalt på nettsidene til Norsk Klatring.(Oppdaget det etter at jeg hadde publisert første versjon av denne saken).
Ole Lied og Trym Sæland går den noe pussig døpte "korketrekkerruta" på Cerro Torre. Ut fra beskrivelsene kan dette se ut som en slags førstebestigning. Bjørn-Eivind Årtun gikk bare en uke senere noe som ser ut som en variant av vestveggen, sammen med en amerikansk klatrer. Begge bestigningene er omtalt på denne bloggen. Climbing skriver også om Trym og Ole sin bestigning i en samleartikkel.

Dette året er et gjennombrudd for å bestige denne toppen uten bruk av boreboltstigen til Maestri, skriver den kjente argentinske alpinisten Rolando Garibotti, som forøvrig har gjort noen av de flotteste bestigningene i området. Boreboltruta var den første bestigningen, og gjorde Mastri beryktet og berømte da han borret opp hele toppveggen på det som til nå har vært den vanligste ruten opp fjellet.
Det var Maestri-ruten Trym brukte på sin første bestigning av toppen for ni år siden, og det var den Øyvind Vadla og Aslak Aastorp klatret for omlag 20 år siden.
Fram til relativt nylig var det sjeldent at fjellet ble besteget i det hele tatt, og bare noen få hadde klatret uten boreboltstigen. (Nå tvang en større snøsopp Ole og Trym

Lied og Sæland klatret også en annen flott rute i området opp nordpilaren på Fitzroy, den andre store toppen i området. Nordpilaren er en av de flotteste siluettene i området, og de to gikk en rute som er blitt repetert av flere etter at den ble gått i fjor. Ruta stopper på toppen av pilaren, et par hundre meter unna toppen. Ut fra beskrivelsen klatret de til topps på ruta, men ikke opp til toppunktet.
Bjørn-Eivind klatret ruten Supercanaleta, som går til topps på Fitzroy. Dette er den første bestigningen av denne kjente toppen siden Marius Morstad klatret den sammen med legendariske Mugs Stomp (tror jeg det var) på 70-tallet. Det var en tidlig bestigning, før sportsklatringen tok Morstad i en mannsalder (han har tatt opp miksklatringen de siste vintrene).

Årtun klatret tidligere i høst en annen kjent rute i området, Exocet, sammen med Marius Olsen, og gikk også flere andre ruter i området på en svært produktiv tur med mye fint vær.

For Trym og Ole ser dette ut til å bli en knallsesong, med sterke bestigninger i Alaska før sommeren.

Dermed er det bare å konstatere at min årlige årlige oppsummering av klatrehøydepunktene i Norsk Klatring allerede er utdatert. Ingenting er hyggeligere. Og ennå har ikke Magnus Midtbø begynt en utvidet juleferie i Spania.

Anne-Cath Vestlys død (nesten) like raskt omtalt på Wikipedia som i nyhetsmediene

Meldingen om at Anne-Cath Vestly døde klokken tre i natt ble sendt ut på ntb i syv-tiden, og før det var gått halvannen time var Wikipedia oppdatert. Det er omtrent like raskt som flere av riksavisene som har betalt beredskap på denne tiden av døgnet.
Det imponerte ihvertfall en av våre morgenvakter som gikk inn på wikien for å bygge ut ntb-meldingen. Siden Anne-Cath Vestly døde sykehhjem i Nedre Eiker, så er dette viktig stoff for Drammens Tidende.
Endringen i artikkelen ble gjort av en av de mange frivillige wiki-skribentene: Programvareutvikleren Harald Hansen fra Kongsberg. Han skriver i omtalen av seg selv at da han hadde sitt første norske bidrag i 2005, så var det 20000 artikler i den norske Wikipediaen. Nå har den norske utgaven rundet 2ooooo, etter en sterk dugnadsinnsats fra mange hold.
Dødsfallet er ikke fanget opp av Aftenpostens forfatterindeks, NRKs litteraturoversikt, Dagbladets forfatteroversikt (hvor hun fremdeles bor i Oslo?) osv.
Og forøvrig er hun fremdeles i live i den nynorske utgaven av Wikipedia. Her har jo målbevegelsen en utfordring hvis det ligger ulike utgaver ute.


Tidligere i høst skrev jeg om hvordan Wikipedia slo Dagsrevyen med halvannet år etter at NRKs flaggskip hadde gjort et stort nummer av at Jonas Gahr Støre var blitt tilbudt jobb i Høyre. Wikipedia hadde selvsagt fanget opp dette, som først ble omtalt i Morgenbladet og bekreftet i Dagsavisen av Støre selv - lenge før NRKs gravereportere lagde drama av dette med skjulte kilder.

Det spennende i dette er jo i hvilken grad den frivillige wiki-bevegelsen klarer å utfordre ikke bare de etablerte oppslagsverkene, som den jo forlengst har klart, men også nærme seg nyhetsorganisasjonene med sine døgnvakter.

Hva er Medie-Norges fremste mannsbastion?

Jeg tror det er Tantas representanter på Stortinget.
Spørsmålet melder seg etter at jeg fikk tilsendt en oversikt fra Stortingets presselosje over medlemmene. Der er det pussig i 2008 å se oversikten over Aftenpostens politiske journalister/redaktører på Stortinget: 16 personer, 14 av dem er menn. Nå jobber Solveig Ruud for to, men allikevel. I tillegg er det Christine Engh som lyser opp et ellers mannstungt panel på pamfletten til Presselosjen. (Min gamle arbeidsplass Dagsavisen har for eksempel klart flertall kvinner som skriver om politikk)
Aftenpostens stortingsreportere får ledertreffene i Edda Media eller Oslo redaktørforening (for å ta de to siste litt mannstunge forsamlingene jeg har deltatt i) til å stå fram som møter i likestillingskommisjonen til sammenligning.
Jeg lurte litt på om A-pressens ansvarlige redaktører også kom litt dårlig ut i den dimensjonen, men en liten sjekk viste at der er det et par redaktører blant dagsavisene (Rana Blad og Finnmarken), og en håndfull til blant fådagersavisene.
Edda har kvinnelig redaktør i noen av sine større aviser, Sunnmørsposten og Østlandets blad, og også endel i de litt mindre titlene. Og i Media-Norge er det for tiden veldig sterk likestilling, med nyutnvente Trine Eilertsen i Bergens Tidende og Hilde Haugsgjerd som konstituert redaktør i Aftenposten.
Men jeg har selvsagt ikke oversikt over alle miljøer, så det kan hende det ligger noen enda mer mannstunge miljøer i skjul. Kom gjerne med innspill.

Kanskje ikke det beste billedbeviset

Det er ikke meningen å henge ut Moss Avis, avisen er en av de mellomstore lokalavisene som har vokst mest på nett det siste året. Men det var fristende å legge ut den fine koblingen mellom tittel og bilde.

Bakken er forøvrig oppvekstbakken til kona i litt flate Son, og det er litt fint å se at den holder stand mot både klimaendringer og økte forventninger til alpinanlegg.

Dette er forøvrig min premiere i forhold til å legge ut skjermdumper, ja bilder i det hele tatt, på denne bloggen. Til nå har det mest blitt på lesernes avis på dt.no

Det bratte året 2008

Her er min årlige artikkel til bladet Norsk klatring over høydepunktene for klatringen i 2008 sett fra Norge. Bladet er selvsagt til salgs i Narvesen, og har også et eget nettsted.

2008 vil for alltid bli husket for tragedien på K2. Men ved siden av denne tragedien, har det også vært et fantastisk år for norske klatreprestasjoner.

Det er umulig å lage en oppsummering av klatreåret 2008 uten å starte med ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom. Nå er det dessverre vanlig at det omkommer en klatrer i løpet av et år, og det er like trist hver gang. Forskjellen i år er at det er en av de mest kjente klatrerne som har omkommet, på et av de mest kjente klatrefjellene, i en av de største klatreulykkene. Det har gitt ulykken en ekstra dimensjon og oppmerksomhet.
Men tross ulykken er det blitt klatret mer og hardere i 2008 enn noensinne. Her er noen av de mest markante klatrerne og prestasjonene som i større eller mindre grad har flyttet klatringen opp på et nytt nivå.

Magnus Midtbø
Nok et år har Magnus Midtbø overgått alle prestasjoner fra nordiske klatrere. I år er det enda vanskeligere enn før å ramse opp prestasjonene.
Utendørs har han som en av de ytterst få i verden gått graden 9a+, La Novena enmienda i Santa Linya. Det er bare et hakk under den vanskeligste graden som finnes, og bare et titalls klatrere er på dette nivået. Aldri tidligere har en norsk klatrere vært så nære det absolutte toppnivået. Med en 9a rute til i år, Kinematix i Frankrike, og totalt åtte ruter fra 8c og oppover er han i en helt egen klasse.
Konkurranseklatringen har hatt et like viktig gjennombrudd i år:
Finale i VM, femteplass sammenlagt i den mest prestisjetunge klatrekonkurransen i Arco, med en tredjeplass i onsight. Tredjeplass i Dima Rock marster, og flere finaleplasser i verdenscupen bekrefter at han er blant verdens ti beste klatrere – selv om det har buttet litt i noen konkurranser i høst. .
I tillegg gikk han bulderen Gjeddehenget, 8b/b+, i Matre. En av Norges hardeste buldre, helt til et tak brakk av og gjorde bulderen lettere.

Andre sterke herrer:
* Bergenseren Andreas Hetland Olsen har i all stillhet hatt et år som overgår alt det norske buldrere har prestert av harde buldre. Ikke bare har han etablert seg helt i toppen med å gå Madiba (grad 8B+) i Rocklands i Sør-Afrika, men han har også gått et dusin ruter fra 8A+ og oppover i 2008. Eivind Wang har tidligere gått en like hardt gradert rute i Rocklands, og gått en selv på Hell. Og Magnus Midtbø gikk en omtrent like hardt gradert en.
Hetland Olsen har også flashet en bulder gradert 8A, og er muligens den første som har gjort det.

Hannah Midtbø
Hannah Midtbø stod for en av årets overraskelser i konkurranseklatringen da hun ble nummer 3 i EM i buldring i oktober. Det er et resultat på et helt annet nivå enn tidligere, selv om seieren i buldrekonkurranser har vist at hun holder høyt nivå. 15.plass i årets siste verdenscup bekrefter at hun har blitt en av de gode konkurranseklatrerne. 18-åringen markerte seg for alvor da hun for to år siden ble den beste av jentene, og da hun i fjor tangerte det norske toppnivået med å gå 9-/9 i tillegg til å vinne nordisk mesterskap i både tauklatring og buldring.

Andre sterke jenter:
* Therese Johansen viste også i år at hun er en av Nordens sterkeste jenter. Hun gikk sin andre bulder gradert 7C+, bare et par andre jenter i Norden har vært på den graden.
* Eva Helgø ble med i den eksklusive klubben av kvinner som har klatret 9-/9 da hun i høst klatret Hells Angeles på Hell. Denne ruten var tidligere gradert ni. Graden er tidligere bare gått av Linn Karin Stendal, Therese Johansen og Hannah Midtbø. Det nordiske toppnivået på ruter er representert med Malin Holmberg, som i år klatret grad 9 og grad 9- i første forsøk.
* To kvinner har etablert seg med bestigninger av naturlig sikrede ruter. Kristina Pålsgård Nordhaug klatret Abrakadabra (grad 8/8+) på Lilla Galgberget, mens Sunniva Hoel Aas gikk Ibens bok (grad 8) på Ulorna. Begge rutene ligger i Bohuslen.

Alpinisme
K2-tragedien
Sjelden har det blitt klarere hvor meningsløs Himalaya-klatringen er når Rolf Bae omkommer samme dag som kona Cecilie Skog og Lars Nessa når toppen av K2. Da Bae omkom i israset som utløste en av de mest dødelige dagene i Himalaya-klatringen, så forsvant hele poenget i det som ellers ville vært en av de største begivenhetene i norsk høyfjellsklatring.
Skog er en av de ytterst få kvinnene som har besteget K2, og som i tillegg har vært på verdens to høyeste topper. Hvis det hadde betydd noe, så gjorde bestigningen Skog til en av verdens mer markante eventyrere med turer til verdens to høyeste fjell og de to polene. Nå betyr det ingenting.
Med bestigningen av K2 er det nå bare en håndfull topper over 8000 meter som ikke er besteget av nordmenn. Den høyeste er Kanchenjunga, som Jørgen Aamodt ikke helt nådde til topps på i sitt forsøk på å komme opp og stå på ski ned nå i oktober sammen med svenske Fredrik Ericsson.

Trango-repetisjonen
Trango er et av verdens fineste fjell, og norske klatrere har et helt spesielt forhold til fjellet.
Repetisjonen av norskeruta i våres fra Stein-Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og nå avdøde Rolf Bae er den første skikkelige repetisjonen av den mytiske bestigningen i 1984. 84-bestigningen var både den fremste og mest tragiske prestasjonen i norsk klatrehistorie siden Hans Christian Doseth og Finn Dæhli omkom på vei ned fra den teknisk vanskeligste ruta i Himalaya på en av verdens største vegger.
I tillegg har vi nyturen opp til Trango Pulpit i 1999, som også innebar noe av den mest krevende tekniske klatringen i høyden.
Trango ble repetert i god stil og bekrefter sammen med andre turer at det kanskje aldri har vært så mange dyktige og pågående alpinister i Norge, på høyde med gullalderen tidlig på 80-tallet. At repetisjonen fikk så mye internasjonal oppmerksomhet viser også at nivået ikke har endret seg så mye de siste tiårene i forhold til alpinisme som i forhold til sportsklatring.

Andre markante høyfjellsturer
I år har to taulag gjort spennende bestigninger i Alaska.
* Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter, sannsynligvis den hardeste ruten i området gått av nordmenn på en generasjon. Ruten er en av de krevende klassikerne i med klatring opp til A3, og har Alaska grad 6. De to fikk også klatret to ruter i Ruth Gorge: Shaken not stirred og Ham and eggs.
For Sæland var dette enda en imponerende bestigning på en allerede lang liste fra Kjerag til Cerro Torre og gode forsøk i Himalaya. Ole Lied har tidligere markert seg med førstebestigning på Baffin Island i fjor.
* Nils Nielsen og Eilif Ruud gikk en ny rute i Ruth Gorge i Alaska, Kuriositeten, en 800 meter høy rute som involverte bratt is. De to gikk også Ham and Eggs på Mooses Tooth.
* Bjørn-Eivind Årtun og Marius Olsen klatret Exocet på Cerro Standhardt i Patagonia i november. Ruten er en av de klassiske harde rutene i dette værutsatte området, og en av de få markante norske bestigningen i området.
* 42 år gamle Årtun sørget også for den første fribestigning av Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya sammen med svenske Oscar Alexanderson. Dette er den tredje friruten opp den bratte storveggen.
* Sindre Sæther er ikke bare en av tidenes beste norske sportsklatrere. De siste årene har han og faren Ole Johan Sæther blitt et av de mer produktive storveggsteamene i Norge. I år har de klatret mange spennende harde turer i Trolltindene. Blant annet har de gått en variant av den tsjekkiske vinterruta på Semletind med klatring opp til grad åtte i storveggen. I Semletindveggen har de gått en ny rute gradert 7+. De har også gått Norskeruta i Trollveggen i fri som de første (grad 7-). Og på Hornaksla har de gått Supercrack (grad 8-).

Fattigere julefeiring

Det tradisjonelle julespillet til Den frie evangeliske forsamling i Drammen blir i år ikke besøkt av skoleelever. Ingen av skolene var interessert i å delta etter fjorårets opphetede debatt om elevene burde få oppleve spillet eller ikke.

Formelt handlet debatt i fjor om elevene kunne delta uten foreldrenes samtykke, men i praksis ble det et ja eller nei til om skolene skulle delta. Det endte med at flere skoler avlyste sine besøk da, og full stopp for skolene i år.

Hvis skolene i stedet velger andre arrangementer som formidler det kristne julebudskapet, så er det ikke noe problem. Men hvis skolene lar være å sende elevene av bekvemmelighetshensyn, motvilje eller usikkerhet i møtet med et religiøst budskap, så kan juleopplæringen bli fattigere.

Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.

Dette er ihvertfall ikke et resultat av den nye formålsparagrafen for skolene som Stortinget vedtok fredag. Den gamle kristne paragrafen ble byttet ut med en mer nøytral formulering hvor skolene fremdeles skal bygge på verdiene i den kristne og humanistiske arven. Stortinget samlet seg om at skolene har en plikt til å lære elevene opp i den kristne kulturarven. Der er ikke jula helt ubetydelig.

Opplæring i religion krever en god balanse mellom å formidle den kristne kulturarven i Norge, og samtidig ha like stor respekt for alle religioner. Samtidig må foreldrenes rett til å bestemme over barnas religiøse påvirkning respekteres. Men dette lar seg kombinere uten å måtte ty til en nulling av den kristne dimensjonen.

Jula har mange dimensjoner, og for familiene kan det ene være like bra som det andre. Men for skolene er det viktig å fange opp og få fram det kristne julebudskapet, også slik den formidles i praksis.
Leder i Drammens Tidende, mandag 8. desember 2008

Uheldig jakt på kvinner

Det er ikke spesielt heldig at tre av de fire kvinnene som kunne representert Buskerud på Stortinget neste år, kan bli skubbet ut eller ned etter benkeforslag.

Den første forsvant etter Høyres nominasjonsmøte sist helg. Nå er det også klart at partienes forslag om kvinnelige kandidater på kamplass i både KrF og Frp vil bli utfordret av mannlige politikere. Hvis Aps Lise Christoffersen blir eneste stortingskvinne fra Buskeruds etter valget, er det pinlig og uheldig for regionen.

Det er ingen grunn til å ikke respektere de valgene som gjøres på nominasjonsmøtene. Hver for seg er det ikke noe ønske om å kneble kvinner som ligger bak disse mennenes jakt på topposisjoner. Men i sum kan det bli et problem.

Hvis de kvinnelige toppkandidater forsvinner i de tre ikke-sosialistiske partiene, vil resultatet bli en veldig ensartet stortingsbenk fra Buskerud preget av middelaldrende menn. Dette er uheldig for likestilling og kan svekke tiltroen til dagens system for utvelgelse av kandidater. Men det kan også slå uheldig ut for Buskerud.

Buskerud Høyre sitt valg sist helg viser dette. Anders Werp ble valgt på bekostning av den foreslåtte Kristin Ørmen Johnsen fordi Buskerud Høyre ønsket en dyktig ordfører og en bredere geografisk fordeling enn forslaget om to kandidater fra Drammen på nytt. Det er et legitimt valg. Men dette kan gå ut over Buskerud sin innflytelse fordi Werp som mannlig ordfører vil risikere å bli sett på som dusinvare på Stortinget. Det vil være mer krevende for ham å bli synlig enn for en kjent og markant kvinne som Ørmen Johnsen med en sterk utdanningsfaglig bakgrunn. Det samme kan, men i noe mindre grad, skje hvis de andre utsatte kvinneplassene byttes ut med menn.

Så ligger ikke løsningen i en lovregulert sentralisme, slik likestillingsombudet foreslår i dagen avis. Lokaldemokratiet er for verdifullt til å svekkes av for mange sentrale krav. Det er langt å foretrekke at partiene tenker mer helhetlig når kandidatene velges ut. Det er tross alt det politikken grunnleggende sett handler om.

Drammens Tidende legger om for å få bedre flermedialt innhold

Drammens Tidende har lagt om digitalsatsingen slik at vi skal levere digitalt innhold mer tilpasset mediets muligheter på dt.no. Målet er å verdiøke det gode innholdet vårt, vinne nyhetskampen og få bedre dialog med lokalsamfunnet.

Dette er fase to av omleggingen i Drammens Tidendes digitalutvikling. Første skritt har vært å samle oss til et samkjørt mediehus. Nå går vi inn i fase to hvor vi må videreutvikle innholdet på nett, levende bilder, lokalradio og etterhvert mobil.

Dette gjør vi med å legge om fra en digitalredaksjon til en rendyrket digitaldesk.
Digitaldesken har flere oppgaver:
- Utvikle og redigere eget innhold så det egner seg best for nett. Det inkluderer utvikling av video og billedserier i sakene, blant annet bedre kapasitet for å redigere og legge ut videoer fra fotografer og journalister.
- Linke aktivt til egne saker og eksterne saker og kilder. Mål: Fem lenker per sak.
- Vise fram og dyrke leserskapt innhold fra debattkommentarer og fra lesernes avis deldet.no.
- Overvåke alle nyhetskilder og linke raskt til relevant innhold som angår Drammensregionen. Daglig hentes det opp saker fra de ultralokale avisene i samme selskap som holder til i nedslagsfeltet, det gir bedre innhold på vår førsteside og krysspromoterer ultralokale nettsider.
- Overvåke og aggregere digitalt innhold i regionen, blant annet fra bloggere, You tube osv.
- Drive lokalradio med to faste programledere og levering av nyhetsinnslag og intervjuavtaler fra digitaldesken.

Dette vil også gi en mer aktiv redigering av førstesiden over en større del av døgnet. Forsideredigeren har nøkkelrollen med å planlegge og videreutvikle innhold mot de ulike kanalene, med unntak av papiravisen som lages fra avisdesken (to meter unna).

Konsekvensen av dette er at vi tar litt ned egenproduksjon av nettnyheter fordi vi tror leserne får et bedre produkt ved at vi tilrettelegger vårt eget innhold bedre og linker aktivt til eksterne kilder for stoff produsert andre steder.

Hensikten med dette er todelt:
- Bedre oppdatering og utvikling av løpende nyheter som går på nett først, så radio, og eventuelt tas videre med video og inn mot avis dagen etter.
- Bedre flermedial utvikling av de egensakene som får mest slagkraft av å lanseres i avisen - og som tas videre på nett, levende bilder og lokalradio.

Litt bakgrunn:
I løpet av året har det skjedd store endringer for å omdanne DT til et konvergent mediehus, blant annet omtalt i Mediehusrapporten for 2008 til BI og IJ.
Blant annet har den tidligere digitalredaksjonen, som var veldig samkjørt på nett, tv og radio, blitt samkjørt med den tidligere avisredaksjonen for å skape flermediale avdelinger. Det har til nå ført til en flermedial beredskapsgruppe for krim/ulykker og en flermedial sportsavdeling. Fotoavdelingen blir mer flermedial gjennom opplæring og mål for levering av video.
Til nå har vi hatt en stor nyhetsavdeling og en mindre digitalredaksjon som også har laget selvstendige saker, men begge har levert løpende nyhetssaker. Dette rydder vi nå opp i ved å omdanne til en digital desk, og overlate all løpende nyhetsdekning der det hører hjemme: nyhetsavdelingen. Digitaldesken skal være med hele veien for å være med å utvikle bedre flermedialitet. .

Det var vel det viktigste, tror jeg.

Drammens Tidende kutter to redaktørtitler og øker behovet for ledelse

Drammens Tidende har nå redusert antall ledere/redaktører fra ni til syv. Det er både for å rydde opp i avisens organisering, og fordi det er et bidrag til nedbemanningen som avisen nå skal gjennomføre.

Dette reduserer nesten avisens redaktører med en firedel. I tillegg er to av redaktørene blitt mer operative gjennom at samfunnsredaktøren selv lager tre debattsider i mal syv dager i uka, en jobb som før malstyringens tid opptok en reporter som nå er blitt skrivende. Dessuten går nyhetsredaktøren nå inn og reportasjeleder omlag halvparten av tiden.

• Det har tidligere vært to nyhetsledere som før hadde ulikt ansvar. Det er redusert til en, etter at Herborg Bergaplass sluttet for å bli redaktør av Sunnmøringen i august, hvor hun forøvrig har gjort seg godt bemerket med kritisk lokalavisjournalistikk av beste merke.


• Det har inntil mandag 10. november vært en digitalredaktør og en nyhetsleder for digitalredaksjonen. Nå får digitalredaktøren personalansvar i tillegg til ansvaret med å utvikle nett, levende bilder og radio i mediehuset. Nyhetsleder inngår nå istedet i en turnus som en av tre forsideredigere med ansvar for å fordele og utvikle det redaksjonelle innholdet slik at det er best egnet for hver kanal.

Jeg omtaler endringene i digitalorganiseringen i et egen blogg-innlegg, fordi det berører andre sider enn bare lederfunksjonene.

Et slik reduksjon av lederkapasiteten blir utfordrende fordi vi samtidig blir stilt overfor nye krav.
- I forbindelse med at vi legger om til en mye mer planlagt produksjon for å få en mer effektiv desk og innføring av malstyrt sideproduksjon.
- Samtidig stilles det større krav til flermedial tenkning i alle ledd, med krav til økt kompetanse og planlegging og løpende publisering.
- Mer av personalansvaret ligger også på avdelingsledere, og ikke som før i støttefunksjoner. Dette gir mer ryddige linjer, men gjør det samtidig mer krevende å være leder.

Samtidig ser vi at behovet for ledelse ikke blir mindre, slik jeg har omtalt tidligere i denne bloggen. Det synet deles av google, så da er det vel slik. Nedrelid.com følger også denne debatten, selv om jeg syns noe av denne debatten ikke helt tar høyde for hvor mye lederressurser som må til forgod personalledelse.

I tillegg må mediene få en raskere utviklingstakt for å utvikle innhold og distribusjon i tråd med lesernes nye vaner. Det er selvsagt mer enn en lederoppgave, fordi det bør gjennomføres i gjennom prosjekter som favner på tvers av kanaler og det klassiske skillet redaksjon/marked.
Men det er en annen debatt.
I den grad det ligger noen løsning på hvordan redaksjonene skal redusere antall ledere i tråd med nedbemanningene, så ligger nok det i større grad av prosjektarbeid og mer eller mindre selvledede team. Men det er også en annen og passe stor debatt.

Branntragedien må skape debatt

Brannen på Gulskogen er sannsynligvis den største tragedien som berører utenlandske arbeidere i Norge, og en av de mest alvorlige brannene i Norge på lang tid. Foreløpig er det umulig å vite hvordan brannen kunne få så store konsekvenser.

Vi skal først sørge med familiene i hjemlandet, og så fortjener brannen en seriøs debatt om boforholdene til gjestearbeidere. Det ser ut til å være farligere for dem å bo enn å jobbe i Norge. Brannen er den siste av flere branner som har rammet polakker i Norge. En polsk håndverker omkom sist uke da campingvognen tok fyr i Nedre Eiker. For halvannet år siden omkom to polske håndverkere i Oslo da huset brant. Også her var huset leid av et bemanningsselskap.

Med så mange polske arbeidere i Norge vil noen alltid bli rammet. Men både i arbeidslivet og i forhold til branner ser det ut som en overrepresentasjon av utenlandske arbeidere fra Øst-Europa.

Norge er et attraktivt land for utenlandske håndverkere på grunn av høye lønninger og stort behov for kvalifisert arbeidskraft. Men de høye boutgiftene som følger med gjør det fristende å finne billigst mulige løsninger, både for dem som organiserer arbeidskraften og for håndverkerne som må betale for det. Faren er til stede for at det kan gå på sikkerheten løs.

Nå vet vi ikke alt om hvordan boforholdene har vært i boligen som brant, og om det har noe som helst innvirkning på at brannen kunne få så store konsekvenser. Derfor er det også riktig og viktig at Direktoratet for samfunnsssikkerhet og beredskap (DSB) har varslet undersøkelser. Disse undersøkelsene vil berøre eieren i Drammen, bemanningsselskapet Proffjobb som leier huset med tre godkjente leiligheter, og eventuelt andre som organiserer de mer enn 20 enkeltmannsforetakene som er registrert på adressen. Det vil ikke hjelpe familiene til de omkomne, men er viktig for å kunne unngå nye branner.

Lønns- og arbeidsmiljøet for utenlandske arbeidere har skapt stor debatt i Norge. Brannen på Gulskogen kan gi grunnlag for en like viktig debatt om boforholdene.

Caspersen og Skog vant prisen for tiårets bratte utøver på Fri flyts 10-årsfest

Nå betyr neppe prise all verden for Cecilie Skog i en høst hvor hun mistet mannen sin på K2, tapet av Rolf Bae er uansett en altfor høy pris å betale mot alt annet.
Men både for Cecilie Skog og Robert Caspersen er det en anerkjennelse av det de har bidratt med det siste tiåret.

Skog: Selv om alt blekner i forhold til ulykken, så har Skog gjennomført polar- og toppturer som ingen kan matche i sum.
Jeg håper at hun tross ulykken i sommer godtar en liten oppfriskning av prestasjonene: Hun var den første norske kvinnen på toppen av en 8000-meter. Hun har klatret Everest, og de største toppene på de fleste kontinenter. Hun har gått for egen maskin til syd-og nordpolen. Det er en annen kvinne som har vært på "de tre polene", svenske Tina Sjögren. Men når i hun i sommer var på toppen av K2, så gjør det henne til en av verdens fremste utforskere - for å bruke et begrep som favner polar- og høyfjellfarere. Bare et dusin kvinner har vært på K2, mange av dem er dessverre døde nå. Noen av dem har vært på Everest også, men ingen har også vært på polene.

Caspersen: Robert er et godt valg av tirårsprisen fordi han har flyttet norsk klatring på de vesentligste områdene. Han førte sportsklatringen opp på et nytt nivå med den første ruten gradert 8c, Fryktelig i tvil på Planet Ø i Sirdal, og med mange harde onsights (klatret i første forsøk). Samtidig har han ført storveggsklatringen videre med de tre krevende tekniske ruter i Antarktis og den ekstremt krevende storveggsruten på Trango Pulpit. Legg på norges vanskelige kilerute og en haug med førstebestigninger osv så har man et ferdighetsnivå og en giring på et så høyt og bredt spekter at det er få i verden som har vært like gode og allsidige.

Magnus Midtbø var også nominert, både i tiårsklassen og i publikumsavstemningen om årets bratte utøver. Juryen skal ha ros for å se at han i det året han fyller 20 allerede har en solid karriere ingen andre kan måle seg mot. Hans prestasjoner på sportsruter og konkurranser er i en verdensklasse vi ikke har sett før i Norge. Men det er på et litt smalere spekter, og jeg har en følelse av at det i litt brede friluftslivsmiljøer ikke helt forstår hvilket idrettslig nivå den mest krevende sportsklatringen representerer. Jeg syns Magnus klart hadde fortjent prisen årets bratte utøver, og er en soleklar kandidat neste gang tiårets utover skal deles ut.

Nå er det vanskelig med en slik kåring, som Fri Flyt har opprettet for å favne om alt det bratte som ikke er ski- og brettkjøring. Så de to ble også veiet og målt opp mot alt fra elvepadlere til surfere og kitere og nedoverbakkesyklister. Jeg kan ikke uttale meg om de andre utøverne, men det virket som en riktig vurdering. Og så hopper jeg glatt over den litt mer krevende øvelsen å filosofere over om det er riktig å rangere og lage priser for slike friluftsopplevelser. Det er en annen diskusjon.

Ellers var både Sindre Sæther og Hannah Midtbø nominert som årets bratte utøver, og Trango-ekspedisjonen nominert som årets prestasjon.
Og Norrøna delte ut en egen pris til De alpine redningsgruppene i Norge. Det var en hyggelig anerkjennelse til viktige miljøer som gjør en solid frivillig innsats på et svært nødvendig felt som krever en helt annen kompetanse enn det Røde Kors og andre solide aktører kan bidra med

Og Fri flyt skal ha ros for alt de har bidratt med gjennom ti år i forhold til å skape gode holdninger til friluftsliv sammenlignet med alt det kommersielle søppelet som finnes i denne bransjen, og for å skape et felles miljø for en rekke former for bratt friluftsliv. Fin fest var det også.

Enda en Bore-blogg - og pensjonistbloggerfenomenet

Dette er en ren reklame for et morsomt tilskudd til blogg-floraen: Bloggen til Thor Bjarne Bore tegner til å bli den beste sitat-bloggen i landet. Her er jeg selvsagt ute på et alt for tidlig grunnlag, siden den startet i helgen. Dessuten er jeg dundrende inhabil, siden han er faren min.

Men det er litt interessant med denne bloggen fordi det ikke er mange 70-åringer som blogger, og det er heller ikke veldig mange fra den definitive papiravisredaktørstanden. Thor Bjarne gikk av som redaktør i Stavanger Aftenblad rundt 2000, og selv om nettet var alive og kicking, så var ikke nødvendigvis norske aviser det på nett.

Så blir det spennende å se om en god sitatspalteblogg kan slå an, det er ihvertfall bra med blogger med klar og spennende nisje.

Nå er selvsagt ikke nettet fritt for pensjonistbloggere som har allmen interesse. Jeg trenger ikke å lete utenfor Drammen engang, for her skriver Oddbjørn Evenshaug sin blogg. Det er en svært godt oppdatert blogg, preget av at Evenshaug har vært en markant pedagogekspert og leder av kirkerådet (i likhet med min far - pussig nok når det gjelder bloggfrekvens). Nå er nok Evenshaug mer digital enn nesten alle i sin generasjon, for han er også redaktør av nettstedet Besteforeldre.no.

Det er sikkert noen andre som jeg ikke vet om, men et lite søk åpenbarte ingen opplagte kandidater.

Gevinsten av sosiale medier for journalister - ihvertfall for noen

Twitter er en morsom og rask digital distribusjonskanal som til nå har hatt størst oppslutning hos de litt nerdede av oss på flermedialitet og it. Det er et av de sosiale mediene som kan være viktige for mediefolk, sammen med for eksempel Facebook.

Carsten Pihl skriver på bloggen sin at journalister bør følge Twitter fordi de ellers går glipp av gode saker. Det er et interessant innlegg fordi det peker på behovet for journalister til å bruke de digitale mulighetene som finnes for innhenting og distribusjon av nyheter.

Spørsmålet er hvor viktig sosiale medier er og vil bli for journalister. Dette vil jo også bli godt dekket av de som skal delta på Journalistens seminar om temaet, som blant annet tar opp dette spørsmålet. Ære være dem for å lage det. Arrangør Kristine Lowe og Vampus har også omtalt dette.

Jeg er litt todelt på betydningen av sosiale medier for slike som oss.

Viktig i noen grupper

På den ene siden: Det er viktig for mange, og det kommer til å bli viktigere.

- Det er viktig som et verktøy for å få og pleie kilder, som en viktig informasjonskilde, og som en dialogskaper med brukere før, under og etter publisesering. Vi og diverse andre lager jevnlig saker på det som rører seg på facebook, og vi linker til kule You tube videoer osv. VG er bare et godt eksempel på de som har tatt dette videre, og behandlet facebook som en database for å lage journalistikk, som med serien om de rike barnas vennskap.

- Det er en interessant informasjonskanal, og hvis vi skal tro monstermediatrendene, kommer det til å bli enda viktigere framover. Flere av oss bruker det for å melde fra om innhold, enten det skjer på facebook eller twitter. Det samme gjør kilder og andre i forhold til å legge ut linker til artikler de sammene stedene. Sammen med RSS-feeder vil slik kobling av saker redusere førstesidens betydning på nettet. Hver artikkel vil leve sitt eget liv uavhengig av mediet den presenteres i.

Engasjerer ikke mange

På den andre siden er det greit å innse dagens begrensningene til Twitter og andre sosiale medier, selv om dette raskt kan endre seg. Her er jeg kanskje litt uenig med Pihl.

- Bortsett fra Facebook og You tube, som er monsterstore, så når mange av disse sosiale mediene ikke så mange andre enn nerdene. Twitter er en slik kanal. Det er helt perfekt for å ha dialog med andre medienisser og tilstøtende herligheter. Vi har vårt lille, men dog voksende, nettverk hvor kommuniserer med hverandre og siterer hverandre på våre blogger.

Men jeg vet ikke hvor relevant Twitter er for det store flertallet av journalister som ikke dekker medier og it. Ta Drammen. Av de få som er på twitter, har bare fem oppdatert de siste ti dagene. Og vi er alle media- og datafolk. Som journalistisk verktøy er det derfor begrenset som viktig kilde til å gjelde en liten gruppe. Likedan hvis man søker på alle andre felt enn medier/it. Det samme er tilfelle med endel andre digitale verktøy som får oppmerksomhet i andre land, som delicious, friendfeed og andre. For at et slikt digitalt verktøy skal bli viktig, så må det ha en kritisk masse som det ihvertfall idag mangler.

I min tidligere jobb som politisk reporter vil jeg også ha begrenset utbytte av twitter som kommunikasjonskanal fordi de færreste politikere er der. Men jeg tror det kunne vært spennende å eksprimentert med rapportering fra ulike politiske sammenhenger ved å implementere twitter-feeden inn på artikler/blogger. For det er et utrolig raskt verktøy med mobil-twittring.

En post på Beatblogging er jo inspirerende i så måte, og motsier litt av det jeg har skrevet her.

Bare Facebook teller

For sosiale medier i Norge er det egentlig bare facebook som teller, og der er det nesten bare privat kos. Som så ofte ellers er det bare vinneren som erobrer alt, og facebook skal nok gå en lang vei for å komme seg ut av privatsfæren når det gjelder innhold og rapportering - selv om det som sagt kommer en og annen sak ut av alle disse vennene som kommer ruslende i dette miljøet.

Og så er det sikkert mange andre muligheter som vil dukke opp etterhvert.

Drammens Tidende rendyrker satsing på nett-tv

Drammens Tidende tilpasser seg nye medievaner og rendyrker tv-satsingen DTTV på nett og nettbaserte plattformer som mobil og lignende. Saken er omtalt på dt.no og journalisten.no
Dette innebærer at distribusjon gjennom lokal-tv nettet vil opphøre fra årsskiftet.
Siden i sommer har vi vurdert grundig mediehusets strategi på levende bilder.
Som det står i linkene, så er dette omtrent konklusjonene:
- levende bilder er en selvfølgelig del av vår journalistikk og skal videreføres. Det er viktig for å nå morgendagens mediebruker, og styrke mediekanalenes egenart.
- Vi vil distribuere levende bilder på kommersielt interessante plattformer.
- Levende bilder er for oss best distribuert på web og web-baserte kanaler som mobil. I vårt naturlige nedlsagsfelt er det 135000 som har adsl eller fiber og dermed kan se på dette. Vi har hatt en kraftig vekst i interssen for levende bilder på nett, og har nå over 30000 visninger i uka.
- Distribusjon gjennom lokal-tv er blitt mindre og mindre interessant, og vil bli kuttet fra årsskiftet. Årsakene er flere. Det er langt færre som kan motta dette. Konsesjonsområdet er redusert fra 130000 til 80000 potensielle seere. I tillegg blir tilgangen gjennom Riks-tv kraftig redusert gjennom døgnet. Av dette og andre grunner er lokal-tv også mindre kommersielt interessant for annonsører.

Skattelistene: mye søk + bra journalistikk

Det pågår diverse debatter om skattelistene er viktig samfunnsjournalistikk eller grafsing i privatsfæren, og det basert på tall som i beste fall er upresise.

Svaret er, for å si det banalt, todelt.
Drammens Tidende offentliggjør og tilgjengeliggjør skattelistene av to grunner:
- Fordi det er interesse for det. Informasjonen er der, og alle ønsker å ta del i den.
For dt.no betyr det en dag med 150 prosent mer trafikk enn daglig, og noen dager til med gradvis redusert trafikk. Det er alltid hyggelig. Det økonomiske motivet tror jeg er minimalt både for oss og andre fordi verdien av ekstra klikk en liten uke er svært begrenset sammenlignet med de overtidstimene dette har generert. Nettavis er ikke plagsomt lønnsomt for det store flertallet.
- Men opplysningene gjør det også mulig for avisen å lage interessant og viktig journalistikk. Dette blir lett latterliggjort, av blant annet redaktør Heidi Nordby Lunde i ABC Nyheter (selv om jeg er litt usikker på om det er borgerredaktøren eller lederen av Grunerløkka Høyre jeg leser). Hun har selvsagt rett i at de mest presise opplysningene om topplederes lønn er tilgjengelig i Brønnøysund, der oppegående næringslivsjournalister i DT og andre steder søker daglig etter informasjon.

Viktige artikler
Men samtidig gir skattetallene grunnlag for viktige artikler som ikke kan skaffes på annet vis:
- Hver femtende i Drammensregionen har fått millionformue ville ikke vært mulig uten tallene, og sier sitt om samfunnsutviklingen.
- Her er en tredel av byens formue, var oppslaget i papiravisen Drammens Tidende torsdag, og viste hvordan åtte prosent av skatteyterne i en bydel (der jeg har flyttet) eier en tredel av byens formue.
- Dette ble fulgt opp dagen etter med et instruktivt kart som viste hvordan elva deler byens formuestatus - hvor inntekt og formue var fordelt på postnummer
- Utviklingen i hver kommune ble dekket med lister, og flere av de sakene var både interessante ut over ett kikkerperspektiv og ville ikke kommet fram uten tallene. Blant annet den positive historien om den afghanske flyktningen som har bygd opp en solid legepraksis i Svelvik.
- Det får også fram noen av de ukjente aktørene i næringslivet i kommunene.

Selvsagt har dt.no sin andel av kjendissøk og lignende journalistikk på en slik dag, men i sum syns jeg det har kommetmye interessant ut av disse listene også.

For innsynets del så er forøvrig, på andre eller tredje året, alle byline i papiravisen utstyrt med ligningsopplysningene. (Fikk det ikke til på nett)

Bronse til Midbø i Buldre-EM, Hannah altså

Hannah Midtbø tok tredjeplass i EM i bouldring i Paris lørdag 18. oktober. 18-åringen stod for tidenes beste norske plassering i et internasjonalt seniormesterskap, og kanskje også en av de mer overraskende.

For selv om Hannah har vunnet mange konkurranser også i buldring, så har de beste plasseringene kommet i tauklatring med blant annet norsk og nordisk mesterskap og gode plassering i den europeiske ungdomscupen. På buldrefronten har jevngamle Therese Johannsen fra Stavanger vært med på å dele på de beste buldreplasseringene selv om Therese har gått hardere buldre utendørs.
Det var også Therese som lå best an etter kvalifiseringen i Paris, med en sterk tiendeplass og Hannah på 20. Men i semifinalen fredag kom Hannah til finalen på en femteplass, og tok altså en sterk tredjeplass i finalen. Bare Natalie Gros fra Slovenia og Anna Stöhr fra Østerrike slo henne, men så er nå de blandt verdens beste også da. Og Hannah er den klart yngste av alle som kom til finalen.
Hannah deltok også i ruteklatrekonkurransen, og kom til en semifinale hvor hun og Linn Karin Stendal tok delt 24. plass.

Hannah er lillesøster til Magnus Midtbø, som allerede har plassert seg som en av verdens beste klatrere i konkurranser og på de vanskeligste rutene. Magnus har hatt et fantastisk år, men endte på 14. plass i semifinalen på ruteklatring og et stykke ned på buldrelisten. Han har i høstens konkurranser vært et flytt eller to unna noen finaler, og antyder at selv ikke super-Magnus kan være i knallform hele året.
De andre norske klatrerne plasserte seg nedover på listen, i likhet med de svenske deltagerne.
Men talentet Mathilda Søderlund (16 år) var bare et flytt unna semifinale, og det lover godt.

Åpenhets- og dialogtesten

Åpenhet i mediene er et tema i tiden, som det så pent heter. Det er også på redaktørforeningens høstmøte. Her har det til nå vært en liten oppsummering fra Knut Olav Åmås, som har stått i spissen for flere arrangementer på dette området. Endel av disse erfaringene er oppsummert i en blogginnlegg fra i går.
Dette har også skapt en liten rundebordskonferanse, hvor blant annet VGnetts redaktør Espen Egil Hansen har et godt poeng i at det er viktig å få med leserne til å være med å utvikle saken gjennom oppfordringer. Han er også befriende klar på at det er gode spørsmål som kommer fra leserne.

Jeg prøver å oppsummere dette i en liten test:
Åpenhets- og dialogtesten.
Test dine egne medier - hvor åpen er du
- Leserkommentarer på mer innhold på nett.
- Journalister og redaktører deltar i leserdebatten
- Tilgjengelig i kontinuerlige nettmøter/blogg
- Nettmøte med ujevne mellomrom med redaktører.
- Publisere avisens daglige evalueringer på nett.
- Svare på alle henvendelser og brev til mediehuset
- Svare på kritikk på trykk, men ikke som redaksjonell hale (i strid med vær varsom-plakaten)
- Regelmessig feilretting
- Lesernes Avis på papir og nett, gjerne blandet med egetprodusert innhold.
- Alle redaktører og journalister er lett tilgjengelige med epost på nettavisen.
- Be leserne om hjelp og respons i artiklene.

0-1 poeng: Fort Knox?
2-3 poeng: Åpen soning.
4-6 poeng: Jeg tror vel dette egentlig er ganske åpent i dagens situasjon. Men rom for forbedring.

De unge slaktet lokalavisens nettside minst

To elever fra Sørumsand videregående skole, Kim Norderud Olsen og Fredrik Hiaasen, ga på vegne av klassen sin en god analyse av tre nettsteder på redaktørforeningens høstmøte.
De slaktet både NRK og Aftenpostens nettsider.
NRK fikk kjeft for både rot, vanskelig navigering osv. Og ikke minst den store hodepinen: Total mangel på samkjøring mellom nettsider og tv-programinnhold. Blant annet. Langt på vei måtte utviklingssjef Bjarne Andre Myklebust si seg enig, og lovte kraftige forbedringer på disse områdene.
Aftenposten fikk kritikk for manglende prioritering, vanskelig å finne stoff osv.

Edda-avisen Østlandets blad slapp vel billigst unna med et rimelig ryddig design, gode søkemuligheter og prioritering. Så er det svakheter også ved det designet. Dessuten fikk lesernes avis Mitt ØB ros for å være fine sider og god funksjonalitet. Det er spennende fordi Drammens Tidende, der jeg jobber, har en tilsvarende versjon av lesernes avis.

Denne gjennomgangen er litt tilfeldig siden den er utført av to personer, men samtidig ikke helt. For det understreker behovet for ryddige og gode rammeverk med god funksjonalitet. Der syns jeg Edda har gjort en god jobb, og ikke minst så har Østlandets blad fordelen av å ha det sist utviklede rammeverket. Der ser det ut til at både Edda og A-pressen har lagt mer krefter i å utvikle et godt rammeverk for lokalavisene enn for eksempel regionsavisene og mange riksaviser - unntatt de to store.
Dette gir også lokalavisene et fortrinn i forhold til å gjøre hovedjobben - å fylle disse sidene med et godt, relevant og viktig innhold. Det er sagt mye om lokalavisenes utfordringer i møtet med den digitale hverdagen. Men lokalavisene har også mange styrker på dette området - noe blant annet gjennomgangen fra de to elevene viste.

Prøver å bruke twitter for å rapportere fra redaktørforeningens høstmøte

Jeg har twitter-oppdateringene i høyrefeltet på denne bloggen, eller under brukernavnet geirbore på twitter.com. Ellers blogges det fra gjestebloggerne på bloggen "Samtaler om media"

Der ligger det allerede en kommentar fra Pål Hivand i forhold til mitt forrige blogginnlegg om åpenhet i mediene. Han problematiserer at det bare er tatt opp forslag hvor mediebrukerne bare står som konsumenter av det ferdige produktet, og ikke som bidragsyter underveis i prosessen. Det er et godt innspill. Men i denne sammenheng tror jeg ikke Hivand og jeg er uenige. Men det er to grunner til at det ikke har vært så fremme i debatten:
- Det er få eksempler på dette i Norge, spesielt fordi det er få dialogskapende blogger. Og den forrige bloggposten var nå engang en oversikt over det som finnes - og ikke det som er ønskelig.
- Dessuten berører dette i enda større grad spørsmålet om innhold laget av brukerne selv, og det er en stor debatt i seg selv som bør behandles for seg selv i denne omgang.

Åpenhet og dialog mellom redaktørene og leserne

Det er ikke plagsomt mange redaktører som er i en aktiv digital dialog med leserne sine på Norsk redaktørforening sitt høstmøte torsdag og fredag.

Viljen er ikke helt fraværende. Det er til og med hentet inn flinke bloggere for å dekke det løpende. Fint, men ideelt sett hadde det vært nok skriveføre redaktører som hadde delt sine vurderinger på sine egne blogger.
Vi får se hva det blir til.


Det er to tema som melder seg i diskusjonen om åpenhet og dialog mellom mediene og brukerne/samfunnet. Dette har vært en pågående debatt i lang tid i flere medier, blant annet hos Aftenbladets digitalsjef Sven Egil Omdal
Dette har to åpenbare innfallsvinkler:
- Å bedre relasjonen til leserne er en nøkkel for mediene for å være sikre på å beholde grepet på brukerne i en tid hvor medietilbudet går mot uendelig mens tidsrammen er konstant. Et av de mange tiltakene som styrker relasjonen er dialog og åpenhet - tror nå jeg.
- En mer idealistisk debatt om åpenhet og etterprøvbarhet i mediene. Dette var blant annet et viktig tema for åpenhetsmøtet som ble holdt på Litteraturhuset arrangert av Aftenposten og NRK 22. september.
Her ble det diskutert diverse tiltak i en interessant debatt for oss som fulgte den på radio mellom barnelegging og andre aktiviteter.

Denne bloggposten er et forsøk på å få fram noen av de eksemplene som finnes. Det er ingen uttømmende liste, og jeg er takknemlig for flere innspill.

Kommentarfeltet er viktigst i dag
- Det viktigste dialogskapende tiltaket i norske medier er kommentarfelt på sakene, og spesielt hvis det er en aktiv tilbakemelding til leserne i kommentarfeltet. Det første er vanlig i norske medier, tiltross for mye diskusjon om registrering, anonymitet, navngiving og stopping av flere nettforum. Det er et stort spørsmål som jeg ikke tar veldig nøye her. Men jeg tror det er viktig å ha det, ha det mest mulig åpent. Og jeg håper vi blir flere som går aktivit inn i debatten på en naturlig måte, som for eksempel å takke for rettelser eller oppklare misforståelser osv. Her har db.no, som på mange andre områder, tråkket opp stien.

Redaktørbloggere
Det er mange, DT inkludert, som legger ut lederne på nett. Det er ikke dialog. Det er enetale. Så er det noen litt mer blogglignende bidrag.

- Sett fra Nord, er Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen sin blogg. Jeg mistenker det for å være ledere, men den åpner ihvertfall for kommentarer.
- Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har en tilsvarende blogg, Nett på sak. Begge disse ligger på nettløsningen Origo, som er det sosiale nettverket rundt A-pressens titler.
- TV2 nyhetene har mange aktive bloggere, som for eksempel den aktiv stortingsbloggeren Kjetil Løset og en litt mindre aktiv politisk redaktør Stein Kåre Kristiansen. Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther har også en redaktørblogg, men siden det siste bidraget kom 22. mai så er den vil ikke den mest aktive.
- På samme vis er det en rekke kommentarer som ligger på nett fra diverse redaktører. De føyer seg inn i samme malen.

Felles for disse bloggeneer at det primært er en presentasjon for redaktørens meninger, og ikke et innblikk i redaksjonelle prioriteringer eller dialog med leserne. Men det er noen eksempler på det også.

To spennende Stavanger-tiltak
I Stavanger er det to interessante bidrag for å skape reell åpenhet
- Stavanger Aftenblad har et kontinuerlig pågående nettmøte med tre redaktører som svarer på spørsmål. Interessen er litt varierende. Enkelte dager kan det være et par spørsmål, så en uke uten noen. Men det er kanskje det beste eksempelet på en pågående dialog mellom leser og redaktør - selv om det ofte bare blir et spørsmål og svar og ingen reell dialog.
- Rogalands Avis legger ut den daglige evalueringen, skrevet av sjefredaktør Bjørn Sæbø. Den er godt synlig på førstesiden. Evalueringene er for å si det forsiktig relativt detaljert. En kommentar hver tredje dag tyder på at den heller ikke vekker det helt store engasjementet.
Tiltaket er interessant og dristig. Jeg er usikker på hvor viktig det er i forhold til å ha dialog, det ligger vel også et element av å tilfredsstille kikkermentaliteten.

Mer leserdialog
- Aftenposten gjør flere spennende tiltak inn mot leserdialog. Leserforum-siden hver søndag er et godt tiltak når man har så mange lesere med bokhylle hjemme. Den ligger også på nett, men det krever litt dektektivarbeid for å spore den opp. Dessuten er det litt spesielt å ikke kunne skrive inn direkte på nettsiden, men å måtte sende epost til redaktøren med ansvar for dialogen. Avisen har dessuten hatt flere nettmøter med sine redaktører.
- Nettmøte om journalistikken har forsåvidt jeg hatt i Drammens Tidende også, i den spennende debatten som fulgte etter anklagene fra Godset-spilleren som tok opp hetsen mot seg på blant annet dt.no sine kommentarspalter. Kvaliteten på debatten har forøvrig bedret seg radikalt etter denne runden.
- Bergens Tidende har et leserombud som også har en blogg. Den åpern for diskusjon om journalistikken i BT og mediene generelt. Det er en ukes mellomrom mellom hvert bidrag, så heller ikke den holder den daglige samtalen helt gående. Men det er mer enn de fleste, og den er (såvidt) klikkbar fra forsiden.

- Fædrelandsvennen har en spennende feilrettingsspalte i papiravisen som startet i år. Men hvis den finnes på nett, så har ikke jeg klart å finne den.

Mediesynsing
- Vi er noen redaktører som synser litt inn mot mediespørsmål også. Journalisten-redaktør Helge Øgrims blogg "Norwegian affairs" er et eksempel på dette. Han var jo også en aktiv blogger på db.no da han var en av sjefene der, i en tid da db.no var aktiv på det området ("blogging, er ikke det bare så 2004" - som min bror i db.no så kjekt sa det forleden dag)

Åpne redaksjonsmøter
- Videoovervåking av redaksjonsmøter er et av de mer omtalte eksemplene på åpenhet, og har blant annet blitt diskutert av Aftenposten-redaktør Matre. Det er vel bare et eksempel fra den amerikanske avisen The Spokesman Review. Redaktøren har fått mye oppmerksomhet rundt tiltaket, her er enda en norsk omtale. Den siste uka er han forøvrig blitt mest kjent for å ha trukket seg på grunn av for store krav til nedbemanning fra eierne. Utfordringen er om det fungerer når nyhetens interesse har lagt seg. En av de mer digitale reporterne i DT var på besøk der i sensommer fordi hun var i byen og ble invitert. Ifølge henne var det like spennende som å se maling tørke. Ingen sa noe, og alle debattene ble ført på lapper eller etter møtet. Til gjengjeld var det ingen som så på. Så mye for det velpubliserte tiltaket.

Hvor viktig er dialogen egentlig?
Så det er jo et viktig spørsmål hvor stor interesse dette egentlig har for leserne. Nå er ikke det det viktigste spørsmålet, for det er viktig for dem det gjelder. Dette berører troverdigheter mer enn klikkraten. Men uansett er det ingen av disse tiltakene som renner over av leserengasjement, det er for eksempel bare to kommentarer på Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås sin oppfordring om å delta i debatten om medienes åpenhet.

Har jeg glemt noen gode tiltak? Sikkert. Glad for innspill.

“Vi vet ikke hva som står foran oss"

Det er ikke regjeringen som gir det viktigste bidraget til å redusere forskjellene. Det gjør verdensøkonomien. Finanskrisa betyr langt mer for å redusere formuen til de rikeste, for renta og ledigheter enn statsbudsjettet.

Vanligvis er statsbudsjettet årets viktigste dag for den økonomiske utviklingen, både for hver enkelt og for samfunnet. Men gårsdagens statsbudsjett betød mindre for de fleste i Drammensregionen enn utviklingen i verdensøkonomien.

Det skyldes ikke at den rødgrønne regjeringen ikke bruker penger. Det brukes så mye som mulig, og de spres jevnt utover. Regjeringen kommer de fleste gode viljer et stykke i møte, og det var vanskelig å komme med knallhard kritikk for de fleste partiene. Samtidig er den ikke så raus overfor kommunene at den kan stoppe de nedskjæringene som planlegges i Drammen og de fleste kommunene rundt. Og den fjerner heller ikke fattigdommen eller oppfyller en haug med andre valgløfter.

Dette må allikevel ses i den store sammenhengen som nå preger verden. Mens Island frykter å gå konkurs, så kan Norge få et budsjett som gir mer til de fleste. Det viser hvilken velstandsboble Norge lever i.

Spørsmålet er om dette budsjettet fanger opp alvoret i verdensøkonomien. Per Olaf Lundteigen har helt rett i sin universelle konklusjon på Stortingets talerstol i går: “Vi vet ikke hva som står fremfor oss”.

Det gjenspeiler også statsbudsjettets manglende betydning for de viktigste delene av norsk økonomi.

• Budsjettet vil gi flere arbeid, men samtidig vil tiltakene bety lite hvis kredittkrisen rammer den vanlige arbeidsplass. Ledigheten er den avgjørende faktor for de fleste menneskers økonomiske liv.
• Renten er ved siden av ledigheten den viktigste faktoren i de fleste familier. Hvis den går ned på litt sikt, så er ikke det regjeringens fortjeneste men nedturen i verdensøkonomien.
• De rødgrønnes mål om å redusere forskjellene vil bli oppfylt i 2009, fordi aksjefallet vil gå kraftigere ut over de aller rikeste som både har mest aksjer og høyest lån. Men slår krisen sterkt ut, så vil selvsagt vanlige folk rammes hardere – spesielt hvis ledigheten går opp. .
  

Dette budsjettet har selvsagt som mål å få landet til å gå best mulig rundt. Men det er samtidig et viktig valgkampbudsjett. Av begge grunner har regjeringen sannsynligvis også lagt opp til å kunne bruke mer penger i mai, når vi klarere ser hvordan den økonomiske situasjonen slår ut for Norge. Og det samtidig er enda nærmere valget.
Leder i Drammens Tidende, 8. oktober 2008 (litt redigert førsteavsnitt)

En lenke til framtiden

Hvis man ikke lenker aktivt til kildene, så snyter man leserne, snyter kildene, misbruker nettets muligheter - og jeg mener også det bryter med intensjonen i Vær Varsom-plakaten.

Vi er stadig flere mediehus som ser verdien av å lenke aktivt i alle saker. Det øker verdien for leserne, det øker verdien for oss fordi leserne blir mer fornøyd og også leser flere saker, og det gjør det mer attraktivt å dele innhold på nett fordi vi henviser til andre og andre henviser til oss. Det burde være en vinn-vinn hvis alle var like konsekvente.
Det er det dessverre ikke alle som er.
Nå går redaksjonsklubben i dn.no inn for å ha en felles lenkepolitikk, skriver Journalisten.no.
Et godt innspill.
Jeg mener det strider mot Vær Varsom-plakaten å ikke gjøre det.
Vær varsom-plakatens punkt 4.4 sier: "Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier."
I avis er det et trykt ord.
På nett må det innebære å lenke. Ved å ikke lenke oppgir man bare kilden halvveis.

Lenking er et av de viktigste verktøyene for å verdiøke innhold på nett, både redaksjonelt og økonomisk, og det er allerede gjort mye arbeid for å prøve å regulere dette
Lenker er basisen for den nye nettøkonomien som nå skapes. Lenker gjør det mulig å skape et verdifullt innhold. Sol.no må være et av verdens beste eksempler på dette. Alle aviser ønsker å få sakene sine eksponert på sol.no, som har basert hele nyhetstjenesten på lenking. En god sak der gir kjapt 10000 ekstra besøkende på en dag. Det er mye for en middels stor lokalavis på nett.
I tillegg er lenker avgjørende for hvor synlige man er på Google og andre søkemotorer, og det er noe av den viktigste valutaen på nettet - forøvrig greit forklart på NRKbeta her

Praksisen i norske medier varierer veldig.
Dagbladet.no har fått mye ros for å være tidlig ute på dette området. VG.no har tatt etter, slik vi og mange andre gjør. VG.no og flere andre aktører har også automatiske søkefunksjoner som gir ekstra lenking. Sol.no er nevnt som en sentral aktør, med startsiden.no som en tilsvarende.

Verstingen av de store aktørene tror jeg må være NRK, både sentralt og ikke minst distriktskontorene. NRK har i utgangspunktet noen kjente tvilsomme episoder hvor de ikke har vært redelige med å oppgi kilder. I tillegg lenker de sjelden, med et godt unntak for NRKbeta. Praksisen på lokalkontorene virker enda mer lempfeldig. Hvis man blir sitert, så blir det aldri lenket.

Her har jeg endret på avsnitt om NTB fordi det viser seg at NTB har en god policy på å lenke til kildene. Utfordringen er at ikke alle tar med seg lenkene inn i nettsakene på sine sider. Hvem som klarer det best er de samme mediene som er best på å lenke til kildene i sine egne saker. Dette er en viktig strategi. I USA er det en debatt om man trenger AP, som jo er monster-storebroren, eller om man klarer seg med aktiv lenking til hverandre.

Det er nok flere årsaker til at ikke alle lenker sakene sine.
Det ene er manglende kompetanse.
Det andre er tidkrevende lenkepraksis på dårlige publiseringsløsninger
Det tredje er kanskje en misforstått holdning om at mediet ikke tjener på å føre brukerne til andre nettmedier utenfor sitt eget univers. Men det er en elementær feiloppfatning om hvordan nettet brukes. For hva er den mest brukte knappen på tastaturet når vi bruker en nettside? Backspace. Leserne går ut av siden, og går tilbake til siden.
To klikk istedet for bare ett, for dem som bare forstår klikk-språket.
.....
Tilføyelse etter kommentarer fra Lars Johnsen og Ole Kristian Bjellaanes:
Min kollega Lars Johnsen har påpekt at NTB dyplenker. NTBs nyhetsredaktør Bjellaanes skriver at de har hatt en dyplenkepolicy i to år, klart mer enn oss i dt.no. Men det er ikke alle nettavisene som bevarer lenken. Mer om dette i kommentarfeltet.

Kolberg på Stortinget gir Ap mer tyngde

Buskerud får fortsatt en av landets fremste politiske tungvektere på Stortinget hvis partisekretær og liung Martin Kolberg får førsteplassen til Stortingsvalget neste høst, slik nominasjonskomiteen overraskende foreslo i går.

Når Jagland nå gir seg, så åpner det naturlig en plass på toppen av stortingslisten for Kolberg - selv det ikke var ventet. De to naboene fra Tranby fortsetter skjebnefellesskap de har hatt i lang tid.

Kolberg på Stortinget er bra for både Buskerud og Ap. Uansett parti er det en fordel for et fylke å ha politiske tungvektere. Slik har Jagland representert Buskerud, og slik kan Kolberg gjøre det.

For Ap er det viktig å få Kolberg. Det løser litt av Jens Stoltenbergs problem med alle de sentrale som nå gir seg på Stortinget. Selv om Kolberg er en generasjon eldre enn Stoltenberg, så vil han fylle det tomrommet.

Førsteplassen bygger opp under den forsinkede karrieren som Kolberg har som politiker. Han ble ikke partisekretær som forventet da Jagland styrte partiet. Et historisk dårlig valg holdt ham utenfor Stortinget i 2001. Men åtte år senere har Jagland trådd av, og da er det igjen plass for Kolberg.

På samme vis har han bygd sin sentrale posisjon etter at mange ikke trodde han skulle bli mer enn en veldig grå eminense i Ap. De siste årene har han blitt en av de mer avholdte og samtidig mer kontroversielle politikerne i Ap.

Avholdt fordi han har vært en av de få i Ap med en klar visjon for hva han vil, og med en vilje til å uttrykke det og kjempe for det. Kontroversiell fordi han har hatt en veldig omstridt strategi med sin klare konfrontasjonslinje mot Fremskrittspartiet og jakten på Frp-koden.

Kolbergs førsteplass skaper derfor en enda mer spennende valgkamp i Buskerud neste år. Som vi har skrevet før, blir Buskerud et av de mest spennende fylkene når valget skal avgjøres. Kolberg kan bli Stoltenbergs slagbjørn i valgkampen, og gjøre Buskerud til en enda mer sentral arena når velgerne skal overbevises om hvem som skal styre landet.
Leder i Drammens Tidende, lørdag 27. september 2008

Avisvinnerne kommer sjeldent og/eller er gratis

Avismarkedets sterkeste trend er at de avisene som gjør det best hos leserne, er de som kommer ut sjelden og de som kommer ut gratis sjelden.

Lesertallene som kom tirsdag (har ikke hatt tid til å blogge om dem før nå) viser et par trender som ikke har vært så synlige i alle intervjuene med vinneravisene eller bortforklaringene fra lesertaperne - meg selv inkludert.

• Selvsagt er det interessant at i det året da nettlesingen kanskje stanger i taket på et ekstremt høyt nivå, så holder de fleste lokalaviser seg veldig stabile i lesertall.
• Eller at de store regionsavisene som har satset på kvalitet holder bra stand.

Men leservinnerne som ble kåret i gårsdagens nettaviser og dagens aviser, er først og fremst gratisavisene og lokalaviser som kommer ut en til to dager i uka.

Den som best oppsummerer trendene er gårsdagens mest fornøyde mann, redaktør Tore Bollingmo i Osloavisene. Han var på ledertreningen som mange av oss redaktører i Edda hadde i går. Der var mange passe fornøyd med å ligge stabilt i lesertall, Vardens nye redaktør deppet litt over egen nedgang og Telemarksavisens framgang. Og Bollingmo smilte som en sol og kom rett fra NRK-reportasje med kakefest i redaksjonslokalet til de hyperlokale ukesavisene som han har stått i spisse for å bygge opp de siste årene. Best av alt for dem er at de i målingen nå står oppførtmed flere lesere enn hovedkonkurrenten Aften.
Hamar Dagblad er en annen gratisavis som Edda gir ut, og som økte klart med 22 prosent mens betalkonkurrenten Hamar Arbeiderblad gikk ned.

To av vinnerne i prosent og rene tall, er begge ukesaviser.

• Onsdag intervjues Hilde Garlid fra Solabladet i VG, som har økt lesetallene fra 15 til 20 tusen. Hun virker veldig dyktig, og produktet virker bra. Men det kan også hende at avisen i tillegg til å være hyperlokal også tjener på å komme sjelden.
• Morgenladet er vinneren i rene tall, og det er imponerende – og kåres med rette som vinneren i en annen av onsdagens aviser.. Men det er ingen avis. Det er et intellektuelt ukeblad. Et bra et, som gjør det bedre enn alle andre slike blad. Men det kommer som et helgekrydder og åpnes samtidig med rødvninsflasken fredag kveld. Det er ikke like aktuelt å sprette den rødvinsflasken mandag morgen.
  
  Det er noen veldig hederlige unntak ukesavis og gratisavis på topplisten over avisene som går fram i lesertall. Klassekampen og Telemarksavisa er to mellomstore lokalaviser som går tydelig fram. De to riksavisene har dyrket sine posisjon bra, og kanskje er det også viktig for posisjonen at de har markante redaktører som profilerer avisen sterkt. Til sammenligning har vel konkurrenten til TA, Varden, skiftet redaktør en håndfull ganger det siste tiåret.
  
  Hva så med avisen jeg er redaktør i? Drammens Tidende gikk på en smell for et halvt år siden, da antall lesere ble redusert fra 116000 til 109000. Dette halvåret er det stabilt, så vi velger å fokusere på det. Men det var ikke rart at lesertallene gikk ned for et halvt år siden, siden opplaget har gått ned i fem-seks år. Det er nok flere årsaker til dette, inkludert kvaliteten på innholdet. Det ser ut til at det som gir avisen en større nedgang enn andre aviser innskrenkningen av nedslagsfeltet fra hele Buskerud til Drammensregionen. Det største frafallet skjer i områder som ikke dekkes lenger i resten av Buskerud, eller i Midtfylket hvor dekningen er redusert ned på et nivå som tilsvarer det de andre kommunene dekkes.
  
  (skal lempe inn noen linker så snart jeg kommer til et bedre bredbånd enn der jeg reiser nå)
  
  

En mulighet for Drammens-kirkene

Det ligger noen nye muligheter for Drammen og Den norske kirke når en ny prost skal utnevnes av Trond Giske og regjeringen i løpet av høsten. Men det krever en prost som kan fylle denne lederrollen for byens prester på flere områder enn det har vært tradisjon for.

Prosten har i seg selv en litt smal funksjon mellom biskopen og sogneprestene. Det er et lite synlig mellomledd i en til tider komplisert organisering av kirken som både er geistlig og folkelig, statlig og kommunal.

Drammen trenger nå en synlig og samlende representant for kirken. Biskop Laila Riksaasen Dahl er en spennende biskop, men det er overraskende langt fra Drammen til bispegården i Tønsberg. Det har bygd seg opp et behov for en tilstedeværende kirkeleder som må vise om Den norske kirke klarer å være viktig og relevant i byen. Det er ingen selvfølge. Dette gjelder selvsagt først og fremst alle som hører hjemme i statskirken. Men selv om man ikke deler denne troen, har samfunnet godt av omtanken og verdiutfordringen en levende kirke bør tilføre byen.

Denne utfordringen er like viktig som prostens arbeidsinstruks om å være administrerende leder for prestene, selv om det er viktig nok i seg selv for å hjelpe menighetene rundt om i byen til å fungere bra.

I tillegg har byen et mangfold av menigheter og religioner. Det bør kreve en prost som er levende engasjert i å samle de ulike kirkesamfunnene, og skape god dialog mellom de ulike religionene i byen. Som landets nest største innvandrerby bør det være en selvsagt oppgave, men det er en utfordring å gjennomføre det i hverdagen mellom festtalene.

Utnevnelsen av prosten er en lukket prosess sammenlignet med bispeutnevnelser. Derfor er det litt uklart hvem som ligger best an. Det er flere sterke kandidater. Det vil være en fordel om byens nye prost har med seg spennende tanker og erfaringer utenfra som kan berike Drammen, men samtidig vil bo og virke aktivt i byen.
Leder i Drammens Tidende, tirsdag 23. september

Eplefestival som viser vei

Eplefestivalen i Lier har vært en suksess i helgen, med tusenvis av besøkende og nedplukkede trær på festivalområdet. Været skal selvsagt ta sin del, men æren ligger hos arrangørene av en god festival med et behagelig lavt kommersielt nivå.

I et land som oversvømmes av festivaler er det godt gjort å lykkes så bra med et så hverdagslig produkt som epler, og uten å ty til dyre artister eller andre lokkemidler. For å klare dette har arrangørene fått avgjørende hjelp av en sterk merkevare knyttet til frukt og grønt fra Lier. Festivalen viser at kommuneslagordet Grønne Lier ikke er tomt prat, selv om det ut fra eplefargen nå om dagen kanskje er like treffende med røde Lier.

I en tid med mye usikkerhet i landbruket om fremtiden, peker kanskje køene foran bodene på eplefestivalen ut noen viktige retninger. De viser blant annet hvor viktig det er å utvikle nye produkter som kan styrke bruken av tradisjonelle landbruksprodukter. Like viktig er det at høy kvalitet er avgjørende for å rettferdiggjøre den prisforskjellen som ligger mellom slike nisjeprodukter og masseproduktene. Her gir den økte interessen for økologiske matvarer en viktig drahjelp.

Kanskje er det også en styrke for lokale produsenter at vi kan bli mer interessert i mat fra nærmiljøet, både for å vite hva vi kjøper og for å unngå for lang reiseavstand. Nå er det langt fra all kortreist mat, som det så pent heter, som virkelig hjelper miljøet fordi en del av den er produsert i drivhus varmet opp med forurensende fyringsolje eller med tung drahjelp av andre innsatsvarer. Men for epler og en del andre varer er dette et relevant argument.

At de lokale butikkene så ikke har den kjente merkevaren Lierepler i sine butikker, slik avisen skrev lørdag, får stå som et kuriøst og passende eksempel på hvordan disse idealene møter den sentraliserte matindustrien. Det viser utfordringen med å lage spennende kvalitetsnisjer for en matindustri som først og fremst må ta hensyn til kostnader og kundenes jakt etter de billigste matvarene.
Leder i Drammens Tidende, mandag 22. september

"Støre-avsløring" har ligget på Wikipedia i over et år

Det er pussig at NRK nå gjør et stort nummer ut av at Jonas Gahr Støre ble tilbudt jobb i Høyre i 1988 (selv om Aftenposten i sin sak ved en feiltagelse skriver 98).

For enten følger journalistene i noen av landets største mediebedrifterdårlig med, eller så gjør de veldig slette digitale søk. For disse opplysningene har ligget åpent på Wikipedia i godt over et år. Det er to kilder til det. Det er Dagsavisen fra 29. desember 2007, og det er en artikkel i Morgenbladet i mars 2007. Jeg tror det var Morgenbladet som skrev om det første gang, mens det ble bekreftet i Dagsavisen - uten at jeg klarer å finne den saken på dagsavisen.no nå.
Så hvorfor NRK trenger å vise til at "Det bekrefter kilder overfor NRK som den gang jobbet i Stortingsadministrasjonen." er meg en gåte. Hva med å gjøre et google-søk, eller sjekke på Wikipedia? Det er det resten av verden gjør.

Alternativet er selvsagt at man later som om dette ikke var kjent før, og kjører det ut nå fordi timingen er viktig i slike saker siden Dagsavisen i dag fikk den første bekreftelsen fra Støre på at han har takket ja til nominasjonskomiteen. Men jeg tror egentlig ikke det er en slik kynisme. Jeg tror det bare det er mangelfulle sjekkerutiner - som vi alle har syndet i forhold til i "Støre" eller mindre grad.

Drammens Tidende vurderer hvordan levende bilder skal distribueres best

Journalisten.no blander redaksjonelt innhold og distribusjonskanal når de melder at Drammens Tidende vurderer å legge ned lokal-tv. Det kan lett misforstås når Journalisten, og også NRK Østafjells, skriver og melder at vi vurderer å legge ned DTTV etter 2009. Det er det ingen planer om. DTTV er i dag de levende bildene fra Drammens Tidende, som i dag distribueres på nett først og som sendes i en loop på lokal-tv.

Men det er riktig at vi ser på hvilke kanaler som er de beste å distribuere det redaksjonelle innholdet i. Konsesjonsperioden for å distribuere lokal-tv går ut nyttårsaften 2009. I likhet med alle andre lokale mediehus vurderer også DT hvordan levende bilder skal distribueres. Dette skjer blant annet fordi vel alle sliter med å finne reklamekrone til lokal-tv.

Drammens Tidende jobber med strategien for levende bilder, blant annet fordi levende bilder er noe av de viktigste innholdet som har utviklet og beriket nettinnholdet på dt.no det siste halvåret. Tradisjonelt har lokal-tv vært drevet i egne organisasjoner som i større eller mindre grad har vært integrert i Mediehusene, både i Drammen og andre steder. Stort sett har det vært underskuddsprosjekter i millionklassen, drevet videre av aktører som har fryktet at andre aktører skal kjøpe seg inn på annonsemarkedene.

For halvannet år siden ble TV-Drammen integrert i DT Nye medier, som ble opprett for å være et felles selskap for dt.no, lokal-tv og radioen Kanal 1. Fra årsskiftet ble selskapet integrert i Mediehuset Drammens Tidende. I vinter gjorde vi en viktig endring fra den noe tungvinte tv-produksjonen med avvikler osv til en ren digital tv-produksjon der innslagene først ble publisert på nett.

Samtidig med dette har det skjedd store endringer i seervanene. Vi ser at lokal-tv ligger stabilt eller litt synkende, mens web-tv har doblet antall visninger per måned fra mars til juni.
Samtidig er distribusjonen blitt svekket gjennom innføring av digital-tv, fordi mange er gått over til parabol.


Annonsekronene har alltid sittet langt inne for lokal-tv, og nå virker det som om alle sliter enda mer enn før med å få dem inn. Dette har aldri vært god butikk for noen, men nå er vikårene enda tøffere. For DTTV er dette en utfordring. Samtidig driver vi mer effektiv enn veldig mange andre fordi det er snakk om gjenbruk av web-tv innslag, og det skjer uten programledere og en kostnadskrevende produksjon. Multimediebloggeren Tord Nedrelid er klar i sin konklusjon i denne bloggen, hvor han blant annet roser den omleggingen som DTTV har gjort.

Så får vi se hva Drammens Tidende gjør med distribusjonen av levende bilder på lokal-tv. Vi skal gjennom en vurdering av dette i mediehuset.

Ap har pekt ut Drammen som nasjonal kamparena

Drammen er en av byene som Arbeiderpartiet har pekt ut som kamparena i de neste valgene, skriver Drammens Tidende. Dette bekrefter analysen min, gjengitt i denne bloggen, på at Drammensregionen blir et av de viktigste områdene i neste års valg.

Valget blir avgjort i Buskerud (kanskje)

Kampen om hvem som skal styre Norge avgjøres i større grad her enn i de andre fylkene. Ingen andre steder er de rødgrønne så utsatte for å miste de avgjørende plassene på Stortinget.

På valgnatten om et år er det her i Buskerud de rødgrønne har mest å tape mandatene som skaffet dem flertallet på Stortinget De rødgrønne partiene fikk full uttelling i Buskerud for tre år siden, ikke minst takket være et godt valg i Drammensregionen. Men det gjør Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp) også ekstra utsatt på valgdagen 14. september neste år.

Ingen andre fylker har like mange rødgrønne mandater i faresonen. Fire av de seks rødgrønne stortingsrepresentantene står på de mest utsatte plassene. Ap og SV har de tre siste mandatene i Buskerud. I tillegg har Senterpartiets Per Olaf Lundteigen utjevningsmandatet, og det er en utsatt posisjon. Uten tre av disse mandatene ville vi ikke hatt noen rødgrønn regjering. Så knapp var seieren for tre år siden.

Mest utsatt. Buskerud er ikke alene om å ha utrygge rødgrønne stortingsplasser. I Rogaland, Oppland og Hedmark har de rødgrønne også de mest utsatte mandatene. Men i disse fylkene er marginene litt større til sistemandatet. I Buskerud var det bare litt over seks hundre stemmer som berget Aps fjerde mandat. Dessuten er det bare Buskerud av disse fylkene som har et rødgrønt utjevningsmandat.

Jens Stoltenberg sa denne uken at valget avgjøres i Oslo. Men der er mandatene langt mindre utsatt. Bare ett av de tre siste mandatene tilhører venstresiden. Ap og SV har som regel vekslet mellom seks og åtte mandater de siste valgene. Oslo er viktig i kraft av sine mange stemmer. Men mandatene er ikke like utsatt som her i området. Så ut fra denne vurderingen er ingen andre fylker så utsatte for de rødgrønne, selv om det også står mye på spill i andre steder. Av samme grunn er det ingen andre fylker som så lett gir gevinst for opposisjonen.

Målingen bekrefter. Målingen til Drammens Tidende som ble tatt opp i slutten av august viser hvordan dette kan slå ut. Hvis den er representativ for valgnatten om et år, så har Ap og SV mistet et fast mandat hver til Høyre og Frp. Og selv om SV kaprer utjevningsmandatet fra Sps Per Olaf Lundteigen, så kan det også havne hos KrF.

Nå er målingen tatt opp før Stoltenberg varslet innstramningene i asylpolitikken og diverse vei- og togmilliarder. Det vil nok komme flere slike løfter, og det er lenge til valget. Men avstanden til valget og den store spenningen knyttet til om og hvordan hjemmesittergruppen stemmer gjør at valget mellom blokkene kan bli mer spennende enn det ser ut som nå.

Samles i byen. Det er også all grunn til å tro at Drammensregionen kan stå mer sentralt enn resten av fylket, selv om det er vanskelig å begrunne det veldig sterkt. l Halvparten av velgerne i Buskerud bor i Drammensregionen, og de fleste i de tettbygde strøkene fra Røyken/Lier, Drammen og Eiker-kommunene. Tradisjonelt er velgerendringene størst og skjer først i tettbygde strøk.

Drammens Tidende sin måling av både fylket og Drammensregionen bekrefter et stykke på vei dette. Utslagene er større her enn i resten av fylket, blant annet har de to høyrepartiene nesten halvparten av velgerne. Til sammenligning er denne regionen like stor som Groruddalen, og er et av de større og mer spennende bystrøkene i Norge. I tillegg er det her de fleste representantene kommer fra. I denne perioden har det vært en voldsom konsentrasjon av representanter fra Drammen og nabokommunene. Bare Sigrun Eng kommer utenfra.

Kan få betydning. Det kan få betydning for velgermobiliseringen om de utsatte mandatene klarer å hente velgere i de mest folkerike områdene. Sist tapte Høyre annenmandatet med en representant fra Ringerike mens Ap mobiliserte overraskende bra med Drammens-kandidater på sine siste plasser. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette har noen betydning, men det er vanskelig å utelukke det helt også.

Spørsmålet er om det vil prege Drammensregionen at mandatene her er såpass utsatt for de rødgrønne og såpass lett tilgjengelige for opposisjonen. Det er ingen tradisjon i Norge for å gå etter utsatte mandater, i motsetning til i USA hvor presidentvalget i høst i stor grad avgjøres i tre-fire nøkkelstater. I Norge utjevner valgordningen, gjennom utjevningsmandater, slik at stemmene fordeles på tvers av fylkene. Men hvis partiene ser etter hvor de kan få størst gevinst, så kan det også føre til en ekstra oppmerksomhet og innsats for valget her. Det kan gjøre valgkampen enda mer spennende i vår region.

Buskerudkapret flest
Her er fylkene hvor de rødgrønne kapret flest av de siste mandatene til Stortinget i valget i 2005:
Buskerud: 4 siste mandatene
Oppland: Tre siste
Hedmark: Tre siste
Rogaland: Tre siste
Troms: To siste

Analyse i Drammens Tidende, 14. september