tirsdag 5. august 2008

Rolf Bae er borte

Så var da satan helvete løs på K2, og vi kommer aldri til å møte Rolf Bae igjen.
Det må være ulevelig for Cecilie og resten av familien til Rolf.
Det gjør forferdelig vondt for de som har vært med ham på de mange lange turene og vært nære venner.
Og det er en utrolig trist dag for oss som har kjent ham på ulike vis.

Vi fryktet det selvsagt da de dro dit for tre år siden.
Vi fryktet det igjen da årets tur startet. Vi kunne statistikken og alt det der.
Men vi tenkte ikke at det virkelig skulle ramme en av våre.
Det gjorde det.

Det ligger ingen trøst i at han døde mens han holdt på med det han likte best, og alt det der. Det kan kanskje rasjonalisere det litt. En liten stund.
Men når natten kommer igjen, så er Rolf like borte av den grunn. Da gjør det like vondt.

Vi kommer til å snakke om alle de fine minnene og historiene. Det vil hjelpe en liten stund, men bare en liten stund
.
Vi kommer til å snakke om hvor fornuftig han oppførte seg på tur, og at den siste turen bare bekreftet dette der han avholdt seg for å gå den siste biten til toppen og ventet på de to andre. Men vi vet hvor lite det betyr når helvete bryter løs over 8000 meter på K2.
Og det bringer ham uansett ikke tilbake.

Nærere venner av Rolf og Cecilie enn meg skal skrive minneordene. Men jeg hadde lyst til å prøve å skrive litt om hva Rolf representerte innenfor friluftslivet.

Rolf stod for en helt unik blanding av
- Ekstreme polarprestasjoner
- Klatring over 8000 meter.
- Vanskelig klatring.
- Turglede

Hvis Rolf hadde vært litt mer opptatt av å markedsføre seg, så hadde han gått inn i historien som en av de store polarheltene i nyere tid. Hans turer på syd- og nordpolen er kanskje bare overgått av en eller to andre. Det er lett å tro at det har gått inflasjon i polarturer. Men ved siden av Rolf, og Cecilie, er det bare ni andre som har gått til begge polene uten assistanse. Bare fem andre har gått over hele sydpolen uten støtte. Bare en har gått en lengre ustøttet tur over sydpolen enn det Rolf og Eirik Sønneland gjorde i all stillhet i 2000.

De siste fem fire-fem årene har Rolf utviklet seg som klatrer, og har blitt en av de ytterst som kombinerte klatring på de høyeste toppene med vanskelig teknisk klatring. Det er klatrere som har gjort mer på de høyeste toppene, inkludert Cecilie, enn Rolf. Det er mange som har klatret vanskeligere enn ham. Men det er svært som både har søkt de høyeste toppene og de vanskelige veggene. Og det er vel knapt noen som på det samme året har klatret vanskelige tekniske ruter, som repetisjonen av norskeruta på Trango og Trollveggen vinterstid, og klatret 8500 meter over havet.

Turene vitner om en driv om motivasjon som knapt noen norsk utforsker har visst på et par tiår.

Dette ble kombinert med en allmenn turglede som også førte ham på langs av Norge og på tvers Grønland og gjennom Canada på kano og utallige andre turer som ikke bare søkte de ytterste grensene.
Og med en ydmykhet og beskjedenhet som gjorde at de færreste hadde hørt om han før han nå er død, og som ikke kunne gi noen mistanker om at han søkte noe annet enn gleden av å på egenhånd gjennomføre disse turene.

Men når natten igjen kommer, så betyr heller ikke dette noe for alle som elsket og likte Rolf i forhold til at han nå er borte.

3 kommentarer:

  1. Som ein av dei som ikkje har høyrt for mykje om Rolf Bae før dette no skjedde, men som er blitt berørt av den ekstreme situasjon og tragiske skjebne han vart til del, så var det sterkt å lese innlegget ditt. Mange godord kan seiast, men det gjer like vondt for dykk som kjente han.

    SvarSlett
  2. Takk for velvalgte og dekkende ord om Rolf. MortenD

    SvarSlett