Ny klatrefører for Bohuslens 2500 ruter

 

Den nye og lenge etterlengtede klatreføreren for Bohuslen fra Hanna og Petter Restorp er endelig her. Den bekrefter hvorfor Bohuslän er et av Skandinavias beste og viktigste klatreområder, og helt åpenbart Europas mekka for tradklatring. 

Føreren omfatter det beste og det meste av klatringen i midtre og nordre del av Bohuslän, omfatter 140 klipper og hele 2500 ruter. Det er over 1000 ruter mer enn føreren fra ekteparet Restorp som kom i 2015. 

Forskjellen mellom den nye og den forlengste utsolgte føreren får fram noen sentrale utviklingstrekk på disse ti årene, som også bidrar til å gjøre dette fantastiske klatreområdet enda mer utrolig: 

• Alle de nye harde rutene, spesielt fra Aleksei Jaruta som egenhendig har sørget for at området nok har flere harde og tildels krevende sikrede ruter i sum enn noe annet klatreområde i verden. Vi snakker et tjuetalls tradruter, samt Sveriges hardeste bolterute, fra 9-/9 og oppover til 9+/8c+. I tillegg kommer mange andre viktige nye på diverse utvalgte klipper fra Jaruta og blant annet Hampus Räf, kanskje spesielt på Melberg rett overfor Häller. 
• Flere nye felt, blant annet forlettere klatring på grad 5-6 har blitt utviklet i det sentrale Bohuslen. Tegelverket, Binghult og Giljan er noen av de spennende nye områdene midt blant de etablerte, samt nye sektorer og videreutvikling av mange klipper Det er veldig bra slik at det er mulig å spre trafikken fra en håndfull svært populære og av og til litt for godt besøkte klippene med tanke på parkeringsutfordringer og støy.  Dag Kolsrud har nok vært den viktigste norske bidragsyteren for å øke antall ruter, og nok en av de mest ivrige førstebestigerne de siste ti årene med mange ruter opp til grad 7 og 8-, både på nye klipper og for å fylle ut på endel av de litt mer etablerte. 
• De er utviklet flere store klipper med bolteklatring nord for de tradisjonelle høykvalitetsklippene i Lysekil kommune spesielt, mye drevet fram av Said Belhai. Mye fin sportsklatring, men mye av det heller ikke i den samme renskårne granitten som har gjort Bohus så kjent og kjær. 
• Strømstad har også videreutvikles kraftig som klatreområde med flere nye klipper ut over de relativt få som har vært i området fram til de siste årene. 

Så alt dette gjør Bohuslän til et gigantisk og fullverdig klatreområde, for både lett og grisehard klatring og alt imellom, for den tradisjonelle egensikrede klatringen som kjennetegner området og har gjort det verdensberømt og for mer boreboltsikret klatring på enten egne klipper hvor det ikke skaper diskusjon og innimellom som ruter på klipper hvor det ellers stort sett bare har vært tradruter og hvor det stort sett er enighet om å bevare dette unike miljøet for naturlig sikret klatring. 

Dette er vel den fjerde klatreføreren for Bohuslen, og den andre fra Hanna og Petter Restorp. Det er en imponerende jobb utført av de to for å få fram en lenge etterlengtet fører, og det er all grunn til å ønske dem lykke til med salget til de mange besøkende som har gledet seg til en fører og som vil ha en lang levetid. Det er gode oversikter, stort sett instruktive klippepresentasjoner, gode kart med den viktige parkeringsinfoen, og samtidig en del personlige tekster fra ulike førstebestigere og andre aktører, samt veldig mange fine lister og nyttig informasjon.

Det har ligget i kortene at Hanna og Petter Restorp har måtte ta noen krevende vurderinger for å lage en fullverdig og samtidig oversiktiglig og inspirerende fører:  

Med 2500 ruter er mer enn krevende å få alt inn i en håndterbar fører. Det er forsåvidt en styrke for føreren at alt favnes med en fører, men samtidig er det en utfordring med mye informasjon på hver side, liten skrift for de fleste av oss, og flere oppslag med litt vel små førerbilder. Jeg tror det er et fornuftig kompromiss, men man kunne kanskje se for seg at endel av de større klippene kunne hatt større oppslag. 

Å lage to bind er nok hakket mer krevende, for det er nok størst interesse for de klassiske verdensklasseklippene i det sentrale Bohuslen. Men det finnes allerede en fører for søndre Bohuslen, altså klatringen mellom Gullmarsfjorden og Gøteborg, så kanskje det er aktuelt neste gang å se på en tredeling selv om det også vil være utfordrende. 

Føreren utelater info fra flere mindre klipper som til dels har vært med i tidligere førere. Jeg ser ikke at det er noe stort tap. Den omfatter heller ikke buldringen, som er omfattet av et eget førerverk fra Gryttr spesielt, som også har en papirversjon. 

Førere er viktige for å få gitt riktige opplysninger til de som klatrer i området, og det kan også føre til flere klatrere. Bohuslän har blitt utrolig populært som klatreområde, og det har gitt noen utfordringer med trafikk og parkering, spesielt på en del trange gårdsveier hvor det raskt skaper problemer hvis man ikke er veldig nøye med å følge parkeringsanvisningene og hvor det rett og slett ikke alltid er plass til større vans og husbil. 

Det er selvsagt en mulig utfordring i at en fører vil øke interessen, men for det første er det veldig bra med en oppdatert fører som er tydelig på parkeringen og andre viktige forholdsreger og for det andre får denne føreren fram at det er veldig mange gode klipper over hele området så ikke alle trenger å trenge seg inn på Galgberget på de mest populære helgene. 

Da føreren offisielt ble lansert fredag kveld på den nye klatrebutikken Fjellsport i Brastad i hjertet av klatringen, så la ikke Petter skjul på at det hadde vært noen krevende avveininger i arbeidet, men han ønsket ikke å utdype dette overfor de mange frammøte. Det er forståelig. Det er et par større diskusjoner. Den største er knyttet til klatrestil hva som skal bevares som tradklatreområder og hvor det er riktig eller feil å lage borreboltruter. Så er det også en debatt knyttet til dokumentasjon av førstebestigninger som det nok er vanskelig å gå inn på, men den berører ikke selve verdien av en fører for klatreopplevelsen. 

Det er forståelig at ekteparet Restorp ikke tar opp disse spørsmålene i særlig grad i en fører, den hører nok mer hjemme i regi av klatreklubben. 

Rent personlig er jeg glad i førerverk som forvaltes av latreklubber, slik tradisjonen i stor grad er i Norge, og som blant annet skaffer midler til blant annet vedlikehold av klatrefelt og rebolting der det er nødvendig – og det bør nok etterhvert reises som et spørsmål på de feltene og enkeltstående rutene som er boreboltsikret for etterhvert endel år siden. 

Men det har ikke vært tilfellet med forvaltningen av førerverkene i Bohuslen på denne siden av 2000-tallet,  og da er det veldig fint at det for det første er enkeltpersoner som tar ansvar for å få fram en fører, og for meg er det også en bedre løsning at det er lokale klatrere som har spilt en viktig rolle i utviklingen som står for føreren - slik det er med denne føreren – og ikke noen eksterne som lager en rip-off slik vi har sett noen eksempeler på i viktige klatremråder og som også er laget for Bohuslen på engelsk. 

Kristin Harila klatrer Everest uten ekstra oksygen, som første norske, og klatrer Nupse og Lhotse

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Kristin Harila (@kristin.harila)

Kristin Harila klatret i natt Mount Everest uten ekstra oksygentilførsel sammen med den nepalske klatreren Ming Temba Sherpa. Det er såvidt jeg vet den første norske bestigningen av verdens høyeste fjell uten dette kunstige hjelpemiddelet, selv om den norskbosatte ekstremløperen Kilian Jornet gjorde det to ganger i 2017.

Selv om det har vært tusenvis av bestigninger av Mount Everest, så er det anslagsvis bare 220 som har klatret fjellet uten hjelp av ekstra oksygen siden det ble gjort første gang i 1978 av Reinhold Messner og Peter Habeler. Jeg tror også dette er den andre nordiske bestigingen etter Göran Kropps eventyrlige bestigning på 9+-tallet, etter å ha syklet hele veien fra Sverige.  

Hun og Temba har den siste tiden klatret Nuptse uten oksygen og Lhotse (jeg skrev først at det også var uten oksygen), de to andre store fjellene i som står sammen med Everest, og som omtales som The Tripple Crown. Det er en ganske sjelden kombinasjon.  Dette tror jeg også er første norske bestigning av Nuptse, men her er jeg usikker. Deres bestigning på 17. mai var den første uttoppingen av dette fjellet, som regnes for langt mer teknisk krevende enn Everest. 

Det er også verd å legge til at Ming Temba Sherpa også var med på årets første bestigning av Mount Everest og sette opp de faste tauene som gjør at alle de kommersielle ekspedisjonene kan føre opp klientklatrerne som skal bestige fjellet

Leo Ketil Bøe flasher 8B-boulder Ormen Lange og førstebestiger 8B

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Leo Ketil Bøe (@leo.boe)

Leo Ketil Bøe har flashet 8B-bulderen Ormen Lange på Vingsand. Dette tror jeg er andre norske klatrer som har flashet denne graden, mens Thilo har gjort det flere ganger. 

Leo er også den andre som har oppgitt flash på bulderet Ormen Lange, en viss tysker Alexander Megos er den andre. Så greit selskap å være i. Det er seks klatrere som har gått bulderet ifølge Climbing History.

Leo flashet også Talib, grad 8A+, på Vingsand. 

Leo har også fått førstebesteget en 8B bulder, Død sau, utenfor Bergen. 

Her er en fersk youtubevideo av bestigningen, som skjedde i april. 

Ingrid Kindlihagen beste nordiske klatrer i Europacup i buldring

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ingrid Kindlihagen (@ingridkindlihagen)

 Ingrid Kindlihagen fikk 14. plass i Europacupen i buldring sist helg i Slovakia. Hun var den eneste norske og eneste nordiske kvinnen i semifinalene, mens en finsk klatrer fikk 17. plass i herreklassen. 

Her er resultatlista

Flere av deltakerne på landslaget av mennene deltok også, men uten å nå semifinalen. 

Bildet er fra sesongens første europacup for et par uker siden.

Leo Ketil Bøe med video om sitt eventyrlig harde storveggsprosjekt

 

Leo Bøe har nå lagt ut en video fra sitt supertøffe storveggsprosjekt The Shaman Wall i Mexico hvor han vel bare mangler topptaulengden på å etablere en av verdens hardeste storveggsruter med to taulengder gradert 9a. 

Han har klatret alt unntatt topptaulengden på den 450 meter høye veggen, og prosjektet har vel pågått et par års tid. Leo har klatret mye i Mexico ved siden av sine mange imponerende bestigninger på grad 9a og ifjor opp til 9b/+ med sin repetisjon av Change i Flatangerhula. 

Han jobbet på ruta i flere uker i vinter, og nå har det blitt en kul video fra vår eneste sportsklatrestjerne. Han har også førstebesteget flere harde ruter i Mexico, også ut over dette prosjektet, hvis jeg har forstått det rett. På 8a.nu har han lagt inn en 9a og to 8c+ ruter som førstebestigninger i El Salto i Mexico, hvor denne veggen ligger. 

Thomas Horgen med «Metodebibel» for fjellklatring

Faksimile av forsiden på boka, med et foto av forfatter Horgen på den klassiske taulengden på Presten i Lofoten og med et av de mange fine bildene fra Terje Aamodt i boka. 

Thomas Horgen har laget en grundig og god moderne metodebok for klatring på korte og lange fjellruter som bør gjøre leserne tryggere på egen klatrekompetanse og inspirert til å komme seg ut på de fine fjellene og rutene som presenteres i boka.  

Her kan du få mer info og bestille

Boka «Klatring – en metodebok» bør være pensum for alle som vil utvikle seg som klatrere, eller oppdatere metodene man lærte i sin tid som det kanskje har kommet litt litt mose og rust på i de siste tiårene. 

Dette er en viktig bok for å utvikle Klatre-Norge i sikker retning. Man skal ikke være lenge på et klatrefelt eller i fjellet før man ofte møter litt lempfeldige metodebruk .  

Med sine over 500 riktig illustrerte sider er det med god margin den mest omfattende innføring i klatremetoder jeg har sett både i Norge og internasjonalt. Hvis ikke Klatrebibelen hadde vært opptatt som boktittel, så ville det vært naturlig å kalle den en metodebibel. 

Det er vel den første norske boka som går gjennom metodene siden Stein Tronstads gjennomgang av metodene med sin innføringsbok fra 2002, og den sørger for en nødvendig og god utvidelse og oppdatering av denne og bøkene til Jon Gangdal og Ragnar Bell som tidligere har gitt mange klatrere en litt grunnleggende og bokbasert innføring i klatringens metoder for å komme seg sikkert opp veggene. 

Boka går gjennom sikkerhet, utstyr, grunnleggende metoder, knuter, fall, sikring, og mer spesifikt på sportsklatring, tradklatring, litt om ulykker og redning, god etikk, og en solid utviklingsstige med konkrete forslag til turer og gjennomføring av dem. 

Boka er svært omfattende, og med mange veldig fine bilder og tegninger, spesielt de som er tatt av vår mest markante klatrefotograf Terje Aamodt. Det gjør innholdet både er lett å forstå og med alle bildene fra forskjellige steder til en god inspirasjonsbok for turer. 

Den dekker også et stort mangfold av metodeteknikker, og er tydelig på styrker og svakheter ved de ulike måtene å sikre på. Det er stort sett en styrke, men det kan innimellom kanskje være litt mye å velge mellom av ulike oppsett for eksempel for rappellering eller ulike sikringsteknikker osv. 

Horgen bruker også mange gode grep for å styrke boken som virkemiddel for læring, inkludert rikt illustrerte quizzer på gode, mellomgode og dårlige løsninger på flere områder. Den presenterer også et forslag til progresjonsstige for flertaulengders ruter som bør inspirere klippeklatrere som ønsker å bli tryggere i flertaulengders ruter og høyere vegger. 

Horgen har utgitt boka selv gjennom sitt selskap Bratt Lende. Ved siden av å være fra Drammen og ha en solid klatreerfaring har han en rekke andre sterke kvalifikasjoner som å være godkjent høyfjellsinstruktør av Norsk fjellsportforum, fra tilkomstteknikk på plattformer og ellers, og som leder for Norske Alpine redningsgrupper – som også har et solid metodesett. Den eneste godkjenningen han sånn sett mangler er fra Nortind, som har sin omfattende utdanning og tilhørende metodesett mer beregnet for sikker guiding i høyfjellet. 

Det er noen åpenbare avgrensninger i boka: Den dekker klatring på faste klipper og fjell, men i liten grad den spesifikke kompetansen knyttet til alpin ferdsel på is og bre, og dermed også vinter og alpine teknikker knyttet til skikjøring. Av samme grunn dekker den mer metodene for klatring opp vegger enn litt slakere terreng på rygger og enklere topper hvor man ofte gjør litt andre vurderinger og teknikker, selv om forfatteren også er tydelig at boka ikke inkluderer metoder mer beregnet på hurtigklatring fra svært kompetente og risikovillige klatrere eller for guider som tar opp klienter. Den dekker, med vilje, ikke hele metodesettet for kameratredning da det vil være svært omfattende og litt krevende å lære med en bok. Den dekker også friklatring, men ikke det vi kaller teknisk klatring hvor man bruker utstyr for å komme seg oppover, og den dekker i begrenset grad mer spesifikke teknikker for storveggsklatring som går ut over det vanlige metodesettet for sikringskjeden. 

Den dekker med vilje heller ikke alt knyttet til klatreteknikk og trening og det mentale for å klatre hardere, det finnes det en rekke andre gode nye oppslagsverk om. 

Den dekker også i større grad de utstyrstekniske metodene og tankesett rundt sikringskjeden enn andre viktige forhold mer knyttet til høyfjellsklatring is- og snøkunnskap, steinkvalitet, navigering og meteorologi. Dette er kompetanse som kanskje heller ikke er den letteste å lære seg gjennom en bok, men som i enda større grad formidles gjennom veiledning og læring i praksis. 

Jeg tror det er en styrke for boka at den dekker solid metesettet, og ikke prøve å dekke alle de mangfoldige sidene ved klatring. Resultatet er en imponerende grundig og fin og inspirerende innføring i metoder for sikker klatring på fjell og klipper. 

Til info: Jeg kjenner Thomas Horgen, men har i liten grad klatret med ham eller omgått han privat, slik at det ikke er noen sterke personlige bindinger med ham som skulle farge denne omtalen. 

Emmelie Conders går 8A+ bulder i Sveits

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Emmelie Conders (@emmelieconders)

18 år gamle Emmelie Conders, som representerer Norge i internasjonale konkurranser, har klatret bulderet Pura Vida med buldregrad 8A+, og matcher dermed det norske toppnivået. Bulderet ligger i Magic Wood i Sveits. Conders, som er vokst opp i København, er dermed den yngste norske kvinnen på denne graden, og det er bare fem andre norske kvinner som har gått denne graden tidligere: Therese Johannesen, Hannah Midtbø, Tina Johnsen Hafsaas, Mie Kastet og Maria Davies Sandbu. Så greit selskap det for den unge dansk-norske klatreren som blant annet har kommet til finale i den europeisk ungdomscupen.

Conders har tidligere buldret 8A utendørs i Sverige i fjor og i Magic Wood for snart to år siden.  

Thilo Schröter med (enda) en 8B+ førstebestigning i Flatanger

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Thilo Schröter (@thiloschroeter)

 

Thilo Schröter har gjort en ny 8B+ bulder i Vingsand helt øverst på Fosen i Trøndelag med sin sittstart på Gammel Ørn. Gammel Ørn er en klassisk bulder gradert 7B+, men nå har den fått en knallhard start. Dette er vel den tredje ruta på denne graden i Vingsand, etter Martin Mobråtens Wolverine og Thilos ¨Når hyenene våkner". Men det er flere andre i 8B+ buldre i områdene lengre nord i Osen og Flatanger-området. 

Veronica Liverud Krathe klatrer Maraton (grad 9)

Veronica Liverud Krathe melder seg inn i grad 9-klubben for kvinner med bestigningen av Maraton på Damtjern i Lier. 

Jeg er litt usikker på antall norske kvinner som har klatret grad 9, men det er fortsatt en eksklusiv grad med omlag et dusin bestigninger - litt avhengig av hvordan man regner en nedgradert rute. 

Maraton var den første nordiske ruta på grad 9, da den ble gått av Per Hustad i 1988, men fikk ingen kvinnelig bestigning før i 2020 da Tina Johnsen Hafsaas gikk den, raskt fulgt av da 15 år gamle Sunniva Øvre-Eide med den yngste bestigning på graden av en kvinne og av ruta uansett kjønn. Siden har Paula Voldner gått den i 2021 og Eline Nesheim i 2022. Litt usikker på om det har vært flere etter det, men det er jo et godt selskap Veronica er i av kvinnelige Maraton-bestigere. 

Dette er hennes tiende rute, med en 8a+ og åtte 8a ruter fra før.

Syv forskjellige klubber vant norgescup-klassene i buldring i Trondheim

 Årets tredje Norgescup i buldring (inkludert NM), bekreftet trenden fra NM med at ingen klubber lenger dominerer så sterkt. Hele syv av finalene ble vunnet av ulike klubber. 

To helt nye vinnere kom i seniorfinalene da ingfen av de beste fra NM var med i konkurransen. 

Bodø var den eneste klubben med to gull, i den yngste gutteklassen med Kevin Løland og i en noe redusert senior kvinnefinale med Astrid Holand som tok et sterkt gull foran andre gode kvinner. 

Holand vant en ganske redusert kvinneklasse, hvor bare en av de 15 beste fra NM stilte - av ulike grunner. Ingrid Kindlihagen klatret Euroopacup samme helg, mens Sunniva Øvre-Eide og Sunniva Haave gikk hver sin 9-/9 rute i Oslo-området. Men man kan bare vinne mot de som stiller opp, og Holand utklasserte resten av feltet inkludert en NM-finalist. 

I herreklassen tok Daniel Hop en tilsvarende uventet seier og den første norgescupseieren for Ringerike klatreklubb. Det var en kraftig framgang fra 18. plass i NM, men han klatra bra mot sterke klatrere selv om de bare var tre av de 20 beste i NM som deltok. 

Det er ikke uvanlig at seniorklassene i vanlige norgescuper får lite besøkt av de beste, i motsetning til juniorklassene hvor det stort sett er alle som ikke er skadet som deltok. 

Mens Kevin som nevnt vant yngste gutteklassene, og det for første gang, så vant Hanna Buhagen fra Trondheim Klatreklubb kvinneklassen i U15. 

I U17 kvinner vant Josefine Blomquist fra Bergen klatreklubb igjen seieren, hun har etablert et slags grep i denne veldig sterke klassen. Gabriel Renshaw fra Christiansand klatreklubb vant blant mennene, selv om han er yngst i klassen så har han stort sett vunnet årets konkurranser. 

I U19 kvinner vant Kaia Moe Evensen fra Oslo klatreklubb også denne konkurransen etter et solid gjennombrudd i år hvor hun både vant NM og kom til finale i seniorklassen. Hos gutta vant Finn Flemming fra Romsdal Tindegruppe finalen, slik han gjorde også i NM. Så i både U17 og U19 vant Norgesmesterne også denne gang. 

Her er resultatene

Andreas Kaada buldrer Wolverine (8B+) på Vingsand

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Andreas Kaada (@andy_kaada)

Stavangers sterke sønn Andreas Kaada ble den 12 norske klatreren som har gått 8B+ bulder med sin repetisjon av Wolverine på Vingsand i Trøndelag. Han gjorde fjerde bestigning av Wolverine som Martin Mobråten førstebesteg i 2016, og som siden er repetert av Thilo Schröter noen uker etterpå, og som Adam Ondra gikk i gjor. Så Andreas er i et sterkt selskap. 

Kaada, som også har vært juniornorgesmester i buldring og har sølv i senior.-NM, studerer i Trondheim. Der tror jeg han bor i et kollektiv hvor alle gutta har buldra grad 8B, og det tror jeg kanskje må være verdens sterkeste studentkollektiv. Jeg er litt usikker her, men det er en for morsom funfact til å ikke nevnes.

Mantas Vilunas (trondheim) går 8B+ bulderet Når hyenene våkner på Vingsand

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Mantas Vilunas (@mantasvilunas)

Mantas Vilunas har repetert bulderet Når hyene våkner på Vingsand, og dermed perset som 39-åring. Bulderet er førstebesteget av Thilo Schröter for fem år siden, og dette ser ut til å være første (kjente) repetisjon. Mantas er fra Litauaen, men har i diverse år bodd i Trondheim og Norge, og har tidligere gått to 8B-buldre i Trøndelag, i henholdsvis Vingsand og Flatanger. 

Dermed er han, ifølge Steven Van Dijck som minst like stor nerd somenn meg på slike faktaopplysninger, den tiende bosatt i Norge som går denne graden. Steven er den norskbodde bidragsyteren til det flotte engelske nettstedet www.Climbing-history.org. 

Trym Landmark buldrer 8C i Spania

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Trym Skuggen Landmark (@trym.landmark)

Trym Landmark har starta påsken bra med sin første 8C-bulder Junerau i Albarracin i Spania.

Dette er vel den tredje etablerte norske klatreren som har buldret 8C. Thilo Schröter troner klart på toppen med sine to 8C+ førstebestigninger og ganske mange 8C-bestigninger, mens Martin Mobråten har gått et par-tre. 

Juneru er i det spanke buldreparadiset Albarracin, og står oppført med 11 bestigninger til nå. Ingen har foreslått å justere ned graden, og bare en kommenterre at den kanskje er litt i den lavere delen av 8C-graden. 

Trym har tilbrakt det siste halvåret i Japan på diverse innegym, og også klatra ute. Både han selv og andre tenkte vel at det skulle gi ham en sterk inngang til NM og Nordisk, men han kom ikke helt på pallen der. Men kanskje formutløsningen har kommet til påskeutfarten. 

Bak 8V´C-bestigerne er det tilsammen rundt ti norske klatrere som har gått 8B+. En av disse bulderne er Blood Redemption til Magnus Midtbø som var den første bulderen i Norden med 8C-graden, mens senere bestigninger fra Adam Ondra har konkludert med at den nok er i 8B+-graderingen. 

Buldre-gullene i Junior-NM fordelt på syv klubber

Buldre-NM for juniorer i Kristiansand speilte bredden i Klatre-Norge solid. Hele syv klubber tok gull. Bare Kolsås tok hjem to gull. Bak dem kom Oslo med ett gull og totalt fire medaljer mens Bergen og Romsdal tok ett gull hver og tre medaljer totalt. 

Det ble totalt delt ut åtte NM-gull og 24 medaljer i Junior-NM, så det gir et lite innblikk i hvilke miljøer og klubber som dominerer juniorsatsingene. De to Oslo-klubbene tok tilsammen en tredel av medaljene, en indikasjon på at det kanskje jobbes noe sterkere med konkurranseklatringen i de to klubbene enn noen av de andre store klubbene selv om Bergen som nevnt også markerte seg. Treningsmiljøet i Molde markerte seg igjen med tre medaljer til Romsdal Tindegruppe, samt at den ene sølvvinneren fra Bergen også trener der. 

Trondheim tok to medaljer, mens det var åtte andre klubber representert på pallen: Tromsø, Christiansand, BRV,  Drammen, Våtedalen, Lørenskog, Sunnmørsk og Haugaland. 

Kolsås forsynte seg best i den yngste U15-klassen, hvor Hanna Sørli og Tor Nygaard tok hvert sitt gull

I U17 gjorde hjemmehåpet Gabriel Renshaw finalen til sin, mens Virgina Vignal fra Bergen fulgte opp sin gull i junior-Nordisk for et par uker siden med en ny seier. 

I U19 var det svært spennende mellom de fire beste herrene, men tilslutt klarte Tromsøgutten Finn Flemming som trener i Molde og klatrer for Romsdal Tindegruppe å ta seieren med en sterk flash på siste bulderet. I kvinneklassen tok Kaja Moe-Evensen fra Oslo klatreklubb en av de sterkeste seierne. 

I U21 vant Oline Sollid fra Våtedalen klatreklubb kvinnefinalen, mens Lukas Vedel Utnes fra Tromsø klatreklubb tok seieren i sin klasse. 

USAs beste tradklatrer Connor Herson klatret Crown Royale (9a) i Jøssingfjorden (m/video)

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Connor Herson (@connor.herson)

Amerikanske Connor Herson melder nå at han i 2025 gjorde tredje bestigning av Crown Royale i Profilveggen i Jøssingfjorden. Den nesten 100 meter lange tradreuta er gradert 9a, er en av de vanskeligste i verden, og det er tredje bestigning av ruta. 

Pete Whitaker gjorde førstebestigningen høsten 2023, og den ble repetert av den kjente og sterke slovenske klatreren Jernei Kruder som også gikk den i mai fjor. 

Connor gikk ruta relativt kjapt ifølge videoen, og ifølge kommentarfeltet så var hans egen vurdering at ruta kanskje var en knepp lettere enn 9a. 

Connor Herson regnes av mange for å være USAs beste tradklatrer, med mange harde repetisjoner det siste året inkludert en tredje bestigning av The Nose i fri på en dag. Han gjorde Crown Royal i august fjor, men det var litt småhemmelig pga av filmproduksjon eller lignende, så han gikk først offentlig ut i dag på Instagram med bestigningen. Han gikk noe mer, jeg tror det primært vær The recovery drink, en litt lettere men epokegjørdende hard linje som virketlig satte Profilveggen på verdenskartet for harde trad-ruter. Det kommer vel en film på det også sikkert. 

Her er videoen han har ventet på, fra sin sponsor Black Diamond, og med en smålig liten detalj som kommentarfeltet med rette stusser over - at videoen ikke nevner førstebestigeren. Pussig:

Aniek Lith (Tromsø) med første kvinnelige vinterbestigning i Trollveggen

Den allsidige Tromsø-klatreren Aniek Lith fra Nederland har vinterklatret ruta "Suser gjennom Harryland" som går helt i venstre kant av Trollveggen og ender i Trollryggen. Dette er såvidt jeg vet den første kvinnelige vinterbestigningen i Trollveggen. Hun klatret ruta med Alan Goldbetter, mens Tess Smith måtte gi seg etter ti taulengder pga sykdom. 

Ruta ble først gått av Halvor Hagen og Kyrre Østbø sommeren 1996, for snart 30 år siden. Den er drøyt 600 meter og 18 taulengder, med grad A3 som vanskeligste tekniske grad. 

For 19 år siden fikk den første vinterbestigning av Trym Sæland, Rolf Bae, Sigurd Felde og Sigurd Backe i mars 2007. 

Det er vel et dusin år siden den ble vinterbesteget av den erfarne britiske storveggsklatreren Andy Kirkpatrick og de to mindre ferske storveggsklatrerne Tormod Granheim og Alexander Gamme (deres egen vurdering). 

Den er også vintersoloert av en polsk klatrer, Marek Raganowicz i 2017. 

Aniek er en nederlandsk klatrer som har flyttet til Tromsø for endel år siden for å leve i polare strøk, og har blant annet vært konkurranseklatrer i Nederland på topp juniornivå, sportsklatrer opp til 8b, samt gjort mye annet langt og hardt innen løping klatring og diverse. For fem år siden klatret hun Blåmannen vinterstid, da også med Alan Goldbetter. 

Ruta ligger som nevnt i Trollveggen helt i venstrekant, og topper ut omtrent midtveis på Trollryggen. Så det er et definisjonsspørsmål om man har klatret hele Trollveggen eller klatret en rute i Trollveggen. Uansett er det en lang og vanskelig storveggsrute gått under vinteren, og det er ekstremt sjeldent og som sagt for første gang av en kvinne som jeg kjenner til.