Tina Johnsen Hafsaas perset og fikk en sjetteplass i klasse A mens Maria Davies Sandbu fikk åttendeplass i juniorfinalen i den europeiske ungdomscupen i Kranj søndag. Dette er den viktigste konkurransen på nivået under verdenscupen for de yngste klatrerne.
Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.
søndag 21. november 2010
torsdag 11. november 2010
Bladet Klatring i 100
Norsk klatring i 100
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.
Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.
Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.
Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.
Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.
Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.
lørdag 6. november 2010
Nordiske mestre i klatring: Magnus Midtbø og Tina Johnsen Hafsaas
Lørdag kveld fikk Norge dobbeltseier nordiske mesterskap i klatring etter finalen i Helsinki, melder 8a.nu. Magnus Midtbø tok herretittelen, uten at det var noen stor bombe. Noe mer overraskende, men desto morsommere, var det at Tina Johnsen Hafsaas ble kvinnevinner. 16-åringen har hatt et stort år med sterke prestasjoner, men at hun skulle bli nordisk mester var langtfra opplag. Sist måned ble hun nummer to i junior-nordisk i Oslo, den samme gode finske jenta Matilda Nordman (morsomt ordspill med to nordmenn i tet) som slo henne der kom også rett før henne i den europeiske juniorserier for et par helger siden. Svenske Malin Holmberg er også en utrolig dyktig klatrer nær verdenstoppen som har dominert de nordiske mesterskapene i flere år og går 9- i første forsøk titt og ofte. Hun fikk tredje.
Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.
Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.
For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.
De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.
Resultatlista er her
Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.
Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.
For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.
De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.
Resultatlista er her
fredag 5. november 2010
Den komplette oversikten over klatring rundt Drammen
Anders Johansen er en flink og nøyaktig klatrer som har laget en flott oversikt over alle slags klatrevegger eller potensielle klatrevegger rundt Drammen. Det foreligger både som et google-kart og som en oversiktsside.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.
Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.
Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.
søndag 24. oktober 2010
Yes, Stian Christophersen går en ny 8c
Stian Christophersen har gått en ny rute gradert 8c, og endelig sørget for at Hvarnes har fått en rute som står i stil med klippen og forventingene til den. Søndag gikk han Shantaram, og i motsetning til den litt glatte og langtekkelige boka med den tittelen, så er det en skikkelig kraftprestasjon. Den føyer seg inn i den korte listen over de vanskeligste klipperutene i Norge, som har blitt fordoblet i år. (Sånn cirka).
Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.
Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.
Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)
Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.
I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.
8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.
Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.
Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.
Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.
Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)
Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.
I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.
8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.
Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.
søndag 17. oktober 2010
Norge beste juniornasjon i Nordisk
Med tre gull og ni medaljer ble de norske klatrerne de mestvinnende i helgens nordiske juniormesterskap i Vulkan klatrehall i Oslo. Nå er det naturlig at hjemlandet tar flest medaljer siden det gjerne kommer litt ekstra mange deltakere da. I jenter junior var det bare norske deltakere. Men det speiler vel også at det er en solid juniorgenerasjon som holder, og som jeg har blogga om mange ganger.
Her er en full resultatliste, for sikkerhetsskyld fra det svenske klatreforbundet. Fant ingen norske resultatoversikter.
Maria Davies Sandbu vant juniorklassen, og bekrefter bare at dette er året hvor hun har etablert seg som en av europas bedre juniordamer med finale i den europeiske ungdomscupen og harde bestigninger på ruter og buldre.
Mer overraskende var det at Tina Johnsen Hafsaas tok sølv med sine mnage sterke prestasjoner i år, men slik kan skje den beste (Magnus Midtbø fikk sølv i buldre-nordisk sist helg).
Tarjei Hamre og Jakob Herber Norum vant eldre og yngre gutteklasse, Thilo Schröter sølv i yngre gutter mens Martin Skaar Olsund fikk sølv i juniorklassen. Utrolig flinke, og for Martins del svært allsidige, klatrere som vil prege norsk klatring i mange år framover - får vi håpe. (Litt faderlig den siste kommentaren, jeg ser det).
Her er en full resultatliste, for sikkerhetsskyld fra det svenske klatreforbundet. Fant ingen norske resultatoversikter.
Maria Davies Sandbu vant juniorklassen, og bekrefter bare at dette er året hvor hun har etablert seg som en av europas bedre juniordamer med finale i den europeiske ungdomscupen og harde bestigninger på ruter og buldre.
Mer overraskende var det at Tina Johnsen Hafsaas tok sølv med sine mnage sterke prestasjoner i år, men slik kan skje den beste (Magnus Midtbø fikk sølv i buldre-nordisk sist helg).
Tarjei Hamre og Jakob Herber Norum vant eldre og yngre gutteklasse, Thilo Schröter sølv i yngre gutter mens Martin Skaar Olsund fikk sølv i juniorklassen. Utrolig flinke, og for Martins del svært allsidige, klatrere som vil prege norsk klatring i mange år framover - får vi håpe. (Litt faderlig den siste kommentaren, jeg ser det).
tirsdag 5. oktober 2010
På dypt vann - dypvannsoloering på Mallorca
Da har jeg prøvd en av de få grenene innen klatringen som jeg har hatt til gode: DWS, deep-water-soloering, eller soloering over vann. Etter 28 år som klatrer var det på tide, selv om det bare er det siste tiåret at dette har blitt en egen greie. Da jeg og Camilla var på Mallorca i to romjuler på slutten av 90-tallet, så var dette en ukjent aktivitet. Nå er de bratte kalksteinshulene på østkysten blitt et verdenssentrum for denne varianten av klatring. Her er det utviklet minst et dusin felt hvor det klatres opp fra sjøen, og enten klatres inn fra siden eller svømmes ut til starten.
Så når det ble slektstur med tre generasjoner og dusinet fullt, så var baktanken å ta noen småturer for å teste det ut. Det ble med et par turer, siden brutale bølger gjorde det uaktuelt å klatre noen av dagene - både for min egen del og fordi det var mutt tomt på de stedene jeg hadde lyst til å prøve de dagene. Og dette er en aktivitet jeg har lovet meg selv og kona å ikke gjøre alene.
Så jeg er såpass novise i dette at jeg ikke skal pådra meg større peiling enn jeg fikk. Men jeg fikk gått en håndfull ruter et par dager, og det frister selvsagt til gjentakelse. Siden jeg stort sett var stressa familiefar med dårlig tid, og ikke hadde noen å klatre med, så ble ikke komfortsonen utfordret noe særlig. Men selv opp til grad 7+ var det mye utrolig bratte og morsomme ruter over sjøen, gjerne med noen hull å henge seg opp i når det ble som brattest innimellom.
Det er noe lekent med denne klatringen som endel annen klatring kan savne, kanskje med unntak av buldring. Og det er litt befriende å ikke tenke på tau og sikringer, samtidig som det selvsagt er langt mindre psykende enn når det ikke er vann nedenfor. Men når bølgene kommer susende underfra, og det høres ut som godstog når de slår inn mot hulrommene under, så er det litt annerledes enn andre klatreopplevelser. Ikke minst fordi det ellers er shorts og stekende sol som preger aktiviteten.
Med sol og vann blir det også mye bading på alle folka som er på klippen. Det er selvsagt litt uvant for en familiefar som alltid har dårlig tid og kanskje helst burde vært på stranda med egne barn. Så det ble ikke så mye bading, så selve vanndelen av dws har jeg tilgode. Den får komme en annen gang når tiden er litt bedre, og bølgene kanskje litt lavere.
Noe av det fine med dws er selvsagt også at utstyret kommer litt i bakgrunnen. Det er like greit å bruke de mest slitne skoa fordi de både lett blir våte og fordi superbratt kalkstein ikke stiller de største kravene til presisjon. Sammen med et par kalkposer ekstra lånt av jentene, og litt kalk ekstra, så var det egentlig alt som trenges. Pent pakket med i en kiwipose. Befriende enkelt.
Her er et par videoer hentet fra you tube på noe av det jeg klatret.
http://www.youtube.com/watch?v=eBb_Ocstb9c&feature=fvw
http://www.youtube.com/watch?v=3-Kd5565sJ0
Her er forøvrig rockfax sin guide som kan kjøpes på nett:
http://www.rockfax.com/databases/results_area.html?id=1014
Så når det ble slektstur med tre generasjoner og dusinet fullt, så var baktanken å ta noen småturer for å teste det ut. Det ble med et par turer, siden brutale bølger gjorde det uaktuelt å klatre noen av dagene - både for min egen del og fordi det var mutt tomt på de stedene jeg hadde lyst til å prøve de dagene. Og dette er en aktivitet jeg har lovet meg selv og kona å ikke gjøre alene.
Så jeg er såpass novise i dette at jeg ikke skal pådra meg større peiling enn jeg fikk. Men jeg fikk gått en håndfull ruter et par dager, og det frister selvsagt til gjentakelse. Siden jeg stort sett var stressa familiefar med dårlig tid, og ikke hadde noen å klatre med, så ble ikke komfortsonen utfordret noe særlig. Men selv opp til grad 7+ var det mye utrolig bratte og morsomme ruter over sjøen, gjerne med noen hull å henge seg opp i når det ble som brattest innimellom.
Det er noe lekent med denne klatringen som endel annen klatring kan savne, kanskje med unntak av buldring. Og det er litt befriende å ikke tenke på tau og sikringer, samtidig som det selvsagt er langt mindre psykende enn når det ikke er vann nedenfor. Men når bølgene kommer susende underfra, og det høres ut som godstog når de slår inn mot hulrommene under, så er det litt annerledes enn andre klatreopplevelser. Ikke minst fordi det ellers er shorts og stekende sol som preger aktiviteten.
Med sol og vann blir det også mye bading på alle folka som er på klippen. Det er selvsagt litt uvant for en familiefar som alltid har dårlig tid og kanskje helst burde vært på stranda med egne barn. Så det ble ikke så mye bading, så selve vanndelen av dws har jeg tilgode. Den får komme en annen gang når tiden er litt bedre, og bølgene kanskje litt lavere.
Noe av det fine med dws er selvsagt også at utstyret kommer litt i bakgrunnen. Det er like greit å bruke de mest slitne skoa fordi de både lett blir våte og fordi superbratt kalkstein ikke stiller de største kravene til presisjon. Sammen med et par kalkposer ekstra lånt av jentene, og litt kalk ekstra, så var det egentlig alt som trenges. Pent pakket med i en kiwipose. Befriende enkelt.
Her er et par videoer hentet fra you tube på noe av det jeg klatret.
http://www.youtube.com/watch?v=eBb_Ocstb9c&feature=fvw
http://www.youtube.com/watch?v=3-Kd5565sJ0
Her er forøvrig rockfax sin guide som kan kjøpes på nett:
http://www.rockfax.com/databases/results_area.html?id=1014
mandag 4. oktober 2010
Endelig en hard kilerute i Norge. Jarle Kalland går Petit Voyage, grad 9-/9
Jarle Kalland gikk i helgen Petit Voyage på Kvam utenfor Sogndal. Ruta går på egne sikringer og er gradert 9-/9 (grad 8a+).
Det er så sant jeg ikke husker helt feil den vanskeligste graden satt av en nordmann på en kilerute. Det er egentlig veldig merkelig med tanke på alle de andre prestasjonene gjort av norske klatrere, og hvor mange av oss som har klatret graden under - vel og merke i Bohuslen.
Jeg skal ikke lage noen komplett historiepakke om det er noen andre ruter som kan holde den graden i Norge. Det er pussig nok et par storveggsruter gått av utenlandske klatrere: Arcandria på Blåmannens nordvegg er enten 8b eller 8a+, og som er enten repetert eller bekreftet. På Kjerag går det en taulengde gradert 9-/9, husker verken helt navn eller førstebestiger her jeg sitter på en dårlig nettkobling på Mallorca.
Det er som sagt endel andre ruter på graden under i Bohuslen.
Men la oss starte i Norge.
Robert Caspersen har gått Minnerisset i Lofoten for ti år siden (mener jeg å huske), og graderte den 9-. Håkon Hansen gikk Butter Arms i fri på Kalle i Lofoten, og satte den i 9-. På Rolvsøy i Østfold har Kluas Øiseth gått den svært harde Daddas dødsangst, og gradert den 9-.
Har jeg oversett noen da? Sikkert, men da er det bare å utvide lista. Uansett er det ikke mange. På noen få kvadratkilometer i Bohuslen er det en langt større tetthet, selv om det er de fine svenske folka som har gått de hardeste. Der er det vel minst fire ruter gradert 8a+ og 8b som er naturlig sikret.
Petter Restorps Kärlek, grad 8b, på Buråsen.
Erik Heymans Japanske østersrute (umulig å ta det latinske navnet, grad 8b, på Vrängerö.
Så er det et par 8a+ i Bohus, og en i Gøteborg; Kölhalad.
Jeg ser vel ikke helt bort fra at Øystein Johnsens Highway Man på Häller kan holde graden, men han satte den nå i 9- så da får den stå der.
Så det er all grunn til å gratulere Jarle Kalland med å få opp nivået på rutene gått av nordmenn i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det ikke er flere i Norge. Jeg tror vi har boltet mange potensielle linjer ihjel, uten at jeg verken kommer på noen eksempler i farten eller kan bevise en så sleivete påstand. Jeg tror driven til å gå kileruter er større når vi er i Bohuslen. Og kanskje har det vært en dårlig kombinasjon av klatrenivå og steinkvalitet. Jeg vet ikke. Uansett er det morsomt at det gås fine og harde ruter på egne sikringer også på denne siden av grensen.
Ellers bekrefter vel bestigningen at Kvam rett ved Sogndal seiler opp som et av de nye store feltene i Norge, med mange nye harde ruter og både en av norges hardeste sportsruter med Fraulein gradert 8c og nå også kileruter.
Det er så sant jeg ikke husker helt feil den vanskeligste graden satt av en nordmann på en kilerute. Det er egentlig veldig merkelig med tanke på alle de andre prestasjonene gjort av norske klatrere, og hvor mange av oss som har klatret graden under - vel og merke i Bohuslen.
Jeg skal ikke lage noen komplett historiepakke om det er noen andre ruter som kan holde den graden i Norge. Det er pussig nok et par storveggsruter gått av utenlandske klatrere: Arcandria på Blåmannens nordvegg er enten 8b eller 8a+, og som er enten repetert eller bekreftet. På Kjerag går det en taulengde gradert 9-/9, husker verken helt navn eller førstebestiger her jeg sitter på en dårlig nettkobling på Mallorca.
Det er som sagt endel andre ruter på graden under i Bohuslen.
Men la oss starte i Norge.
Robert Caspersen har gått Minnerisset i Lofoten for ti år siden (mener jeg å huske), og graderte den 9-. Håkon Hansen gikk Butter Arms i fri på Kalle i Lofoten, og satte den i 9-. På Rolvsøy i Østfold har Kluas Øiseth gått den svært harde Daddas dødsangst, og gradert den 9-.
Har jeg oversett noen da? Sikkert, men da er det bare å utvide lista. Uansett er det ikke mange. På noen få kvadratkilometer i Bohuslen er det en langt større tetthet, selv om det er de fine svenske folka som har gått de hardeste. Der er det vel minst fire ruter gradert 8a+ og 8b som er naturlig sikret.
Petter Restorps Kärlek, grad 8b, på Buråsen.
Erik Heymans Japanske østersrute (umulig å ta det latinske navnet, grad 8b, på Vrängerö.
Så er det et par 8a+ i Bohus, og en i Gøteborg; Kölhalad.
Jeg ser vel ikke helt bort fra at Øystein Johnsens Highway Man på Häller kan holde graden, men han satte den nå i 9- så da får den stå der.
Så det er all grunn til å gratulere Jarle Kalland med å få opp nivået på rutene gått av nordmenn i Norge. Jeg vet ikke hvorfor det ikke er flere i Norge. Jeg tror vi har boltet mange potensielle linjer ihjel, uten at jeg verken kommer på noen eksempler i farten eller kan bevise en så sleivete påstand. Jeg tror driven til å gå kileruter er større når vi er i Bohuslen. Og kanskje har det vært en dårlig kombinasjon av klatrenivå og steinkvalitet. Jeg vet ikke. Uansett er det morsomt at det gås fine og harde ruter på egne sikringer også på denne siden av grensen.
Ellers bekrefter vel bestigningen at Kvam rett ved Sogndal seiler opp som et av de nye store feltene i Norge, med mange nye harde ruter og både en av norges hardeste sportsruter med Fraulein gradert 8c og nå også kileruter.
søndag 3. oktober 2010
Noen nyheter og annet verd å få med seg de siste dagene
Tina Johnsen Hafsaas kom til finalen i helgens europeiske ungdomscup
Magnus Midtbøs fantastiske bestigning av Ali hulk med hele pakka av sittende start og forlengelse, en av verdens vanskeligste bestigninger, er også fanget opp på en video som ble publisert i helgen. Amatøropptak gjør ikke så mye når prestasjonen er enestående.
Den andre klatreverdensstjernen fra nordenm finske Nalle Hukktaivail, kom med en ny video fra forsommerens buldretur i Midt- og Nord-Norge. Tidligere i høst var det en kort sekvens fra Rough Gem, en av to 8B-buldre han førstebesteg. Nå er det en mer komplett pakke, inkludert Diamanten på Vingsand - den andre 8B.
Magnus Midtbøs fantastiske bestigning av Ali hulk med hele pakka av sittende start og forlengelse, en av verdens vanskeligste bestigninger, er også fanget opp på en video som ble publisert i helgen. Amatøropptak gjør ikke så mye når prestasjonen er enestående.
Den andre klatreverdensstjernen fra nordenm finske Nalle Hukktaivail, kom med en ny video fra forsommerens buldretur i Midt- og Nord-Norge. Tidligere i høst var det en kort sekvens fra Rough Gem, en av to 8B-buldre han førstebesteg. Nå er det en mer komplett pakke, inkludert Diamanten på Vingsand - den andre 8B.
fredag 1. oktober 2010
Magnus Midtbø med 8C-bulder på Matre
Så har Norge fått sin første 8C-bulder, og verden har fått sin andre klatrer som både har gått en rute gradert 9b og en bulder gradert 8C. Det er selvsagt Magnus Midtbø som har vært i aktivitet igjen, etter en sterk plassering i EM. Gjeddehenget med sit-start gjør hans gamle bulder enda vanskeligere.
Dette er godt forklart på bloggen hans.
Poenget med de to toppklatrerne som har gått de to hardeste gradene er herfra.
Dette er godt forklart på bloggen hans.
Poenget med de to toppklatrerne som har gått de to hardeste gradene er herfra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)