Blånisser og Bleaunisser i Drammen

Alle med litt fjellkunnskap vet at blånissene vanligvis holder hus i Innerdalstårnet. Men her er et skjermbilde fra NRKs populære juleserie som viser at de også har tatt seg en tur til buldresteinene i det som heter 800 meteren i Drammensmarka, like ved Aron skisenter.

Her er Blånisse-episoden nrk super
Det krever nok litt spesiell steinkompetanse - samt at man følger med på barne-tv. Men klatreren Marius Grimsæth fra Oslo har fått barn og er klatrenerd nok til å kjenne igjen de kalkede starttakene på buldresteinen som ligger rett ved parkeringsplassen der lysløypa starter. Takk til han for bildene. Det dårlige ordspillet med blånisser og bleaunisser skal jeg ta ansvar for selv. (Henspeiler på Fontainebleau, populært kalt Bleau, utenfor Paris - som er verdens buldresentrum) (Vitser som må forklares er aldri veldig morsomme).

800 meteren er forøvrig et hyggelig lite buldrefelt som har blitt litt populært etter en solid omtale i Klatring og i gratismagasinet ID-Magasinet. Det er et par hundre meter å gå fra parkeringsplassen, og har ett 40-talls greie problemer og et par harde prosjekter.

Her er beskrivelsen av feltet på dkk sin hjemmeside.
Her er noen bilder fra buldreområdet, uten blånisser.

Og her er Anders Johansens fører for sitt morsomme tiltak med å lage en sirkel av bulderne der, kanskje den første av sitt slag i Norge. Slike sirkler finnes ellers mest i Fontainebleau, derfor er det faktisk relevant å snakke om Bleaunisser i Drammen.

Et par fine klatrevideoer fra Bohuslän og Østmarka

Snøen har satt seg i Drammen, som for tiden er det største snøhullet i Norge. Fine greier. Det er uansett fantastisk med tørr klippe og perfekte forhold på Damtjern den første helga i november, og pang: Full vinter en drøy uke etterpå og deretter full fryser.
En tur til Bohuslen for å stenge hytta avdekket også litt kalde forhold, eller full vinter som det også heter. Det blir uansett lenge til neste tur dit. Men i går tikket det inn en fin video fra buldringen på Häller som gjør at vi kan drømme om våren igjen.

Den er laget av den amerikanske klatreren Walker Kearney. Han er en sterking bosatt i Gøteborg eller lignende som har en fin klatreblogg som i stor grad handler om buldring i Bohus og Gøteborg. Videoen viser fram noen av de fine og litt harde bulderne på steinene under den kjente klippen som utgjør hjertet av klatringen i Bohuslän.

I går kom det også en fin video fra buldring i Østmarka. Den er laget av Øyvind Ville Sæther, som også er en sterk og hyggelig klatrer med en fin blogg. Jeg har et litt spesielt forhold til buldringen i Østmarka, siden jeg var med på å utvikle området da vi flyttet inn i nabolaget til den buldrebare delen av Østmarka for drøyt ti år siden. Kona var gravid med førstejenta, og vi gikk mange turer i marka hvor den ene bratte steinen etter den andre. Det er andre, spesielt Hjarrand Julsrud, som også flyttet opp i området omtrent samtdig, som skal ha æren for å ha vært mest aktive. Siden har det blitt mange buldre på mange områder pusset fram av mange ivrige klatrere, og en egen fører laget av Truls Larsen. Nå er det kanskje et av de viktigste buldreområdene i landet. Det er nok mest fordi det er bynært den største samlingen buldrere i Norge, men det er også mange fine problemer i et fint naturområde.

Her er forøvrig en oversikt over litt av buldringen der på det fine nettstedet Bouldering.no, som har den beste nettoversikten over buldringen i Østmarka.

Her er en liten sak fra Norsk-klatring.no om området

Buldre-NM med harde krav for å komme på pallen

Det har vel knapt vært mer krevende å bli blant de beste enn i helgens buldremesterskap.

Magnus Midtbø ble norsk mester i buldring i det kombinerte NM/E9 Masters på Lillehammer, foran Stian Christophersen og Robin Mjelle. Det er ikke superoverraskende, men det er vel første gang at det bare er 8B-buldrere på pallen.

Therese Johansen ble også norsk mester, foran Hannah Midtbø og Maria Sandbu. For det førset er supersterke Therese igjen blitt en konkurranseklatrer etter å ha vært utendørs store deler av det siste året - uansett vær og føre virker det som på den morsomme bloggen hennes. For det andre er det definitivt første gang det bare er 8A-buldrere på pallen i kvinneklassen. Det har vært en solid nivåheving, og jeg tror ikke det er mange land som har så gode buldrere på pallen av begge kjønn. Det er et helt annet toppnivå blant buldrerne enn ruteklatrerne på nasjonalt nivå i forhold til det internasjonale nivået.

Thilo Schröter vant juniorklassen. Hans jevnaldrende klatrekollega Jakob Heber Norum var istedet med i det nordiske juniorbuldremesterskapet i Stockholm, hvor han tok sølv.

I det samme nordiske mesterskapet deltok Tina Johnsen Hafsaas, og tok gull i sin klasse. Bra uttelling på de to som deltok, og enda en fjær i hatten for Tina som ble nordisk mester i seniorklassen på ruteklatring tidligere denne måneden.

For oss i Drammen, siden bloggen heter Drammensgranitt, er det mest den årlige buldrejammen til Drammen Klatreklubb som er konkurransebegivenheten. Det dukker opp stadig flere lokale konkurranser landet over, og i år var det flere deltakere i den litt uformelle lavterskelskonkurransen. Bare en deltaker deltok på begge konkurransene, Martin Skaar Olsund. Som fikk en god sølvmedalje i junior-NM på Lillehammer i helgen.(og en fin sølvmedalje fra buldrejammen også, he-he)

Her er forøvrig en fin artikkel fra DKK på Mitt DT (en veldig bra publikasjon), og bilder fra konkurransen fra DKK.

Gode resultater for Sandbu og Hafsaas

Tina Johnsen Hafsaas perset og fikk en sjetteplass i klasse A mens Maria Davies Sandbu fikk åttendeplass i juniorfinalen i den europeiske ungdomscupen i Kranj søndag. Dette er den viktigste konkurransen på nivået under verdenscupen for de yngste klatrerne.

Dermed fortsetter det gode året for de to fremste konkurranseklatrerne for øyeblikket. Dette er 16 år gamle Tinas beste plassering i denne cupen, og hun ble nettopp nordisk mester for senior. 18 år gamle Sandbu fikk den samme fine åttendeplassen i Junior-VM i Edinburgh i september, og vant junior-nior-nordisk tidligere i høst.
Begge har perset solid i år med ruter opp til 9-/9, mens Sandbu er en av de ytterst få (tre) jentene som har buldret grad 8A.
Jakob Heber Norum ble nummer 19 i gutteklassen.

Bladet Klatring i 100

Norsk klatring i 100

I kveld er det jubileum for Norsk klatring sitt nummer 100. Det blir sikkert en fin fest med bra folk, og en naturlig feiring for et klatreblad som har en over 30 år lang historie siden de spede dagene som Norklatt.

Det er grunn til å feire en så lang sammenhengende utgivelse, for jeg tror det har holdt hardt en del ganger. Det er ingen selvfølge at en liten idrett i et lite land skal ha et samlende blad. I jubileumsnummeret er det også hyggelig å konstatere at bladet aldri har vært mer solid enn nå, og er i relativt trygge og ikke minst profesjonelle hender i Fri flyt. Jeg tror kanskje ikke klatremiljøet er klar over hvor krevende det er å få et slikt blad til å gå rundt, og at den kvaliteten Klatring har hatt de siste årene gjør det til et av de mer solide nasjonale klatrebladene i Europa.

Dagens feiring er for det hundrede nummeret siden bladet skiftet navn, format og etter hvert utgivelsestakt fra 1994. Da var jeg med i redaksjonen, og hadde noen morsomme år med å lage en del innhold og i perioder tegne ut bladet. Med kreative venner, kanskje spesielt Einar Broch Johnsen og etter hvert Gry Hansen, så syns jeg vi fikk til en del interessante numre. Etter å ha vært ute av bladet i en periode har jeg de siste årene bare levert en årsoppsummering.

Det har alltid vært et spørsmål om hvordan et slikt blad skal drives.
I Norklatt-tiden hadde bladet i 10-15 år vært laget som en ren dugnad. På 90-tallet skjedde det en gradvis endring i forhold til eierskap og heltidsjobbing for den ansvarlige. Det var nok nødvendig for å lage mer enn fire små numre i året. Men på tampen av 90-tallet og noen år framover var det noen turbulente år både med eierskap og økonomi. Nå tror og håper jeg det er ro rundt dette, og jeg håper alle kreftene i Klatre-Norge klarer å samle seg rundt det vi har som er bra.

Alternativet er flere svake miljøer som lager sine egne greier. Det kan fungere mer eller mindre bra i en liten periode, slik vi har sett gode eksempler på, men i det lange løp er det riktig å holde fast på en felles satsing på klatreblad. Hvis ikke er det knapt grunnlag for et blad i Norge.

Det gjelder spesielt i disse digitale tider hvor bestigningene rapporteres nesten i ”realtime”, hvor steepstone har gjort en god jobb på nett i snart ti år, og hvor det er mange blogger som dette som skriver og leverer gratis innhold. Det kan gjøre det mer krevende å lage et tidsskrift, men det er en stor fordel å ha et samlende blad som favner og oppsummerer flest mulig sider ved klatringen. Det syns jeg vi skal være takknemlige for i forhold til kveldens fering.

Nordiske mestre i klatring: Magnus Midtbø og Tina Johnsen Hafsaas

Lørdag kveld fikk Norge dobbeltseier nordiske mesterskap i klatring etter finalen i Helsinki, melder 8a.nu. Magnus Midtbø tok herretittelen, uten at det var noen stor bombe. Noe mer overraskende, men desto morsommere, var det at Tina Johnsen Hafsaas ble kvinnevinner. 16-åringen har hatt et stort år med sterke prestasjoner, men at hun skulle bli nordisk mester var langtfra opplag. Sist måned ble hun nummer to i junior-nordisk i Oslo, den samme gode finske jenta Matilda Nordman (morsomt ordspill med to nordmenn i tet) som slo henne der kom også rett før henne i den europeiske juniorserier for et par helger siden. Svenske Malin Holmberg er også en utrolig dyktig klatrer nær verdenstoppen som har dominert de nordiske mesterskapene i flere år og går 9- i første forsøk titt og ofte. Hun fikk tredje.

Og med fare for å huske feil, så tror jeg Tina dermed blir den yngste kvinnelige nordiske mesteren.

Magnus tok ifølge klatreforbundet sin sjette strake nordiske tittel, og han var vel da også omkring 16 år da han tok sin. Jeg lurer på om ikke han også var den yngste da. Jeg tror medaljist Tomi Nytorp også var 16 i sitt første år han tok pallen, men husker ikke om han vant eller ble nummer to i forhold til Pål Reiten en gang på 90-tallet i pre-søkbare tider.

For Magnus sin del så må det være en utfordring at han er så klar favoritt, samtidig som det kanskje ikke er like lett å trigge seg til et nordisk mesterskap som til en verdenscup. Det er dyktige utfordrere, selv om de ligger opptil flere grader under. Men i en konkurranse kan alt skje, slik det gjorde på nordisk buldremesterskap sist måned i Stockholm. Men som den utrolig solide utøveren han er, så gikk dette bra ifølge resultatlisten ihvertfall.

De to andre norske deltagerne: Sindre Sæther fikk sjetteplass og Eirik Birkelund Olsen 9. plass. For tromsøværingen Birkelund Olsen må det være en fantastisk prestasjon med tanke på at han ble alvorlig skadet i et fall ifjor.

Resultatlista er her

Den komplette oversikten over klatring rundt Drammen

Anders Johansen er en flink og nøyaktig klatrer som har laget en flott oversikt over alle slags klatrevegger eller potensielle klatrevegger rundt Drammen. Det foreligger både som et google-kart og som en oversiktsside.

Denne oversikten gir et mye bredere bilde enn den gode og grundige klatrereføreren Drammensgranitt, fordi den får med alle potensielle klipper. Flere av dem er ikke i føreren, av naturlige grunner.

Så da er det bare å vente på våren, be om godt vær og god tid, og se om det er mulig å finne på noe fornuftige på de mange bratte ugåtte veggene som for eksempel Reistadåsen eller Skakk i Kjekstadmarka sør for Damtjern. For å nevne to steder som ser spennende ut.

Forresten. Dette med god tid er det jo bare å glemme. Vel, lykke til dere andre.

Yes, Stian Christophersen går en ny 8c

Stian Christophersen har gått en ny rute gradert 8c, og endelig sørget for at Hvarnes har fått en rute som står i stil med klippen og forventingene til den. Søndag gikk han Shantaram, og i motsetning til den litt glatte og langtekkelige boka med den tittelen, så er det en skikkelig kraftprestasjon. Den føyer seg inn i den korte listen over de vanskeligste klipperutene i Norge, som har blitt fordoblet i år. (Sånn cirka).

Her bilde på Steepstone fra søndagens bestigning.

Hvarnes ligger tre mil nord for Larvik langs Numedalslågen, og ble oppdaget og begynt utviklet på tampen av 80-tallet. Omtrent samtidig med at Stian begynte å klatre som et ungt talent fra Asker. Vi visste da at noen av norges vanskeligste ruter ville bli gått på den 50 meter svært bratte hovedveggen. Men av ulike grunner stoppet det litt opp etter noen fine ruter. Så har feltet blitt reoppdaget, litt av Grenlandsklatrerne, og mest av det iherdige ruteutviklerradarparet Torkel Røisli og Leif Henning Broch Johnsen for noen år siden. De fikk gått flere av linjene, og Leif Henning kom et stykke opp i hovedveggen med ruta Ouish forlengelse, grad 8b+, som ble gått i 2009.

Den nye ruta til Stian går rett opp der den sistnevnte ruta bøyer litt av (fint tegnet opp i føreren, som selvsagt allerede er oppdatert av Torkel)

Beskrivelsen, mest presist beskrevet på Steepstone.com, som jo har vært aktive på Hvarnes i år, er: 35m klatring, 7c+ til hvil på ca 25m, så et 7C/C+ bulder på 5 flytt som avsluttes med en catch. Litt kryptisk kanskje, men mye litt tung klatring før knallharde buldreflytt på toppen.

I disse årene, mens Hvarnes lå litt brakk, har Stian først og fremst etablert seg som en av de beste buldrerne i landet, blant annet med et NM-gull i fjor og et par 8B-bestigninger i år. Men det har også blitt et par harde ruter. Han gikk Lierpillaren direkte, grad 8b+, ifjor i litt friskere stil enn førstebestigningen. Og i år har det altså blitt ny rutepers med 8c-graden - den vanskeligste som er etablert i Norge.

8c ble innført i Norge av Robert Caspersen i 1998, og siden er det ikke blitt etablert en høyere grad. Det gikk mange år før Flykrasj ble etablert med den graden på Hell utenfor Trondheim. I år har det blitt minst to nye slike ruter, Lars Ole Gudvang satte den på sin nye rute på Kvam utenfor Sogndal.
Og så er det diskusjonen om ikke Klaus Øiseths Direkte Rekyl på Bergflødt også fortjener graden, men det er en annen sak. Det er kanskje også andre harde ruter som ligger i det landskapet, uten at jeg som tidligere skrevet ønsker eller kan påta meg noen dommerrolle i slike spørsmål. Det er ett hakk over min klatrekompetanse.

Og fremdeles er det plenty med potensiale på Hvarnes, det er linjer klare for den som vil klatre opp hele hovedveggen på det bratteste.

Norge beste juniornasjon i Nordisk

Med tre gull og ni medaljer ble de norske klatrerne de mestvinnende i helgens nordiske juniormesterskap i Vulkan klatrehall i Oslo. Nå er det naturlig at hjemlandet tar flest medaljer siden det gjerne kommer litt ekstra mange deltakere da. I jenter junior var det bare norske deltakere. Men det speiler vel også at det er en solid juniorgenerasjon som holder, og som jeg har blogga om mange ganger.

Her er en full resultatliste, for sikkerhetsskyld fra det svenske klatreforbundet. Fant ingen norske resultatoversikter.

Maria Davies Sandbu vant juniorklassen, og bekrefter bare at dette er året hvor hun har etablert seg som en av europas bedre juniordamer med finale i den europeiske ungdomscupen og harde bestigninger på ruter og buldre.

Mer overraskende var det at Tina Johnsen Hafsaas tok sølv med sine mnage sterke prestasjoner i år, men slik kan skje den beste (Magnus Midtbø fikk sølv i buldre-nordisk sist helg).

Tarjei Hamre og Jakob Herber Norum vant eldre og yngre gutteklasse, Thilo Schröter sølv i yngre gutter mens Martin Skaar Olsund fikk sølv i juniorklassen. Utrolig flinke, og for Martins del svært allsidige, klatrere som vil prege norsk klatring i mange år framover - får vi håpe. (Litt faderlig den siste kommentaren, jeg ser det).

På dypt vann - dypvannsoloering på Mallorca

Da har jeg prøvd en av de få grenene innen klatringen som jeg har hatt til gode: DWS, deep-water-soloering, eller soloering over vann. Etter 28 år som klatrer var det på tide, selv om det bare er det siste tiåret at dette har blitt en egen greie. Da jeg og Camilla var på Mallorca i to romjuler på slutten av 90-tallet, så var dette en ukjent aktivitet. Nå er de bratte kalksteinshulene på østkysten blitt et verdenssentrum for denne varianten av klatring. Her er det utviklet minst et dusin felt hvor det klatres opp fra sjøen, og enten klatres inn fra siden eller svømmes ut til starten.

Så når det ble slektstur med tre generasjoner og dusinet fullt, så var baktanken å ta noen småturer for å teste det ut. Det ble med et par turer, siden brutale bølger gjorde det uaktuelt å klatre noen av dagene - både for min egen del og fordi det var mutt tomt på de stedene jeg hadde lyst til å prøve de dagene. Og dette er en aktivitet jeg har lovet meg selv og kona å ikke gjøre alene.

Så jeg er såpass novise i dette at jeg ikke skal pådra meg større peiling enn jeg fikk. Men jeg fikk gått en håndfull ruter et par dager, og det frister selvsagt til gjentakelse. Siden jeg stort sett var stressa familiefar med dårlig tid, og ikke hadde noen å klatre med, så ble ikke komfortsonen utfordret noe særlig. Men selv opp til grad 7+ var det mye utrolig bratte og morsomme ruter over sjøen, gjerne med noen hull å henge seg opp i når det ble som brattest innimellom.

Det er noe lekent med denne klatringen som endel annen klatring kan savne, kanskje med unntak av buldring. Og det er litt befriende å ikke tenke på tau og sikringer, samtidig som det selvsagt er langt mindre psykende enn når det ikke er vann nedenfor. Men når bølgene kommer susende underfra, og det høres ut som godstog når de slår inn mot hulrommene under, så er det litt annerledes enn andre klatreopplevelser. Ikke minst fordi det ellers er shorts og stekende sol som preger aktiviteten.

Med sol og vann blir det også mye bading på alle folka som er på klippen. Det er selvsagt litt uvant for en familiefar som alltid har dårlig tid og kanskje helst burde vært på stranda med egne barn. Så det ble ikke så mye bading, så selve vanndelen av dws har jeg tilgode. Den får komme en annen gang når tiden er litt bedre, og bølgene kanskje litt lavere.

Noe av det fine med dws er selvsagt også at utstyret kommer litt i bakgrunnen. Det er like greit å bruke de mest slitne skoa fordi de både lett blir våte og fordi superbratt kalkstein ikke stiller de største kravene til presisjon. Sammen med et par kalkposer ekstra lånt av jentene, og litt kalk ekstra, så var det egentlig alt som trenges. Pent pakket med i en kiwipose. Befriende enkelt.

Her er et par videoer hentet fra you tube på noe av det jeg klatret.

http://www.youtube.com/watch?v=eBb_Ocstb9c&feature=fvw

http://www.youtube.com/watch?v=3-Kd5565sJ0

Her er forøvrig rockfax sin guide som kan kjøpes på nett:
http://www.rockfax.com/databases/results_area.html?id=1014