Magnus Midtbø i semifinalen i Briancon fredag kveld, noen flytt før han faller til en 12. plass. Skjermdump fra liveoverføringen til IFSC.
Magnus Midtbø hadde ikke sin aller beste dag på jobben og var noen flytt unna finalen i sommerens andre verdenscup i klatring i Briancon i Frankrike fredag kveld. Han endte på 16. plass et par sekvenser unna der vi er bortskjemt med å se det norske vidunderet.
Nå er det to uker til neste verdenscup i Imst i Østerrike, og så følger historiens første verdenscup i Stavanger tredje helgen i august. Og forhåpentligvis med en Magnus med et par flytt bedre pump for å igjen ble en fast finaledeltaker i verdenscupen som eneste nordeuropeiske utøver.
Fjellguide og spreking Nils Nielsen endte opp med å klatre og løpe to ganger opp på Matterhorn på samme dag da han skulle ta en liten rekognoseringstur fra den italienske siden. På toppen gikk han ned til Hornli-hytta på sveitsisk side. Og da det så så kjedelig å gå rundt tilbake til den italienske siden, så tok han like greit turen over Matterhorn igjen tilbake. Nesten fire tusen høydemetre på en ni timers tur. Det er ikke så mange andre norske klatrere som har tatt den.
Olsendriver-bloggen har hatt sitt siste innlegg, og dermed er en epoke over i norsk klatring. Grimseth-brødrenes fantatiske blogghistorie på http://olsendriver.blogspot.no/ har forandret Klatre-Norge for alltid. Bloggen har på en måte handlet om deres forbilde Marius Olsen, og når han nå har giftet seg så var det en passende anledning til å avslutte bloggen solide bidrag til å dokumentere noen av de viktige sidene ved norsk klatring.
Her er avskjedsmeldingen på Instagram i kveld fra Kjetil Grimseth:
Takk for drømmene så langt Olsen. Det finnes ingen ende, men vi synes det passer å avslutte bloggprosjektet nå. Takk trofaste joikas som har gitt oss positive tilbakemeldinger og peppet oss. Takk manager Onkel Jo som redda bloggen da den var i sin spede begynnelse. I følge google har vi vært Norges største klatreblogg. Vi har blogget fra fortid og nåtid. Vi har innført uttrykk og hashtags som vil plage klatremiljøet langt inn i fremtiden. Vi har underholdt, i det minste oss selv. Og vi håper vi har inspirert joikas til å leve drømmen i fjellet. Sayonara suckers. Olsendriver stopper her. Olsendriver.blogspot.com #joika#fåsds#lvngthdrm
Sommerens andre verdenscup starter i Briancon fredag, med kvalfisering på dagen og semifinale allerede fredag kveld. Magnus Midtbø var dessverre et par tak unna finaleplass sist helg i den første verdenscup-konkurransen i Chamonix, men har sjansen på nytt i den nærliggende franske byen hvor han også har gjort sterke finaleprestasjoner tidligere med en fjerdeplass for noen år siden.
Instagram-videoen Magnus la ut torsdag viser forøvrig en fin oppvarming til konkurransen; 35 flytts rute klatret uten å bruke beina. Gratis øl til alle som klarte det, ifølge billedteksten.
Bilde av Martin på vei opp cruxtaulengden i første ledeforsøk i fransk fri, før han øvde inn flyttene og gikk hele taulengden i fra i grad 9/8b. Foto: Torbjørn Solheim, takk for lånet av bilde.
Martin Skaar Olslund fribesteg i går Genus Locy på Storpillaren på Vågekallen i Lofoten. Han vurderer den vanskeligste taulengden som grad 9, fransk 8b.
Dermed kan ruta være den hardeste fribestigningen av en storvegg i norske fjell.
Graden rimer med andre sterkinger som har forsøkt på ruta uten å klare å gå de harde flyttene samlet i et støt. Oskar Alexandersson og Petter Restorp kom et godt stykke for noen år siden og viste at dette var et friklatreprosjekt av dimensjoner, og Adam Pustelnik og Andreas Klarström prøvde i fjor før de gikk The Corner Kick på samme vegg ifjor.
25 timer
Martin gikk den alpin stil med Torbjørn Solheim, som jumarerte de harde lengdene, og de brukte totalt 25 timer fra fjord til fjord. Martin melder at han aldri har vært på ruta før, men at alle rutene ble klatret i fri. Cruxtaulengdene ble ledet i fri etter aiding og endel jobbing på topptau.
Ruta er en variant av den etterhvert moderne klassikeren Storpillarruta, men går til venstre for den opp fra den store hylla litt opp i veggen. Her er det et bratt dieder med den vanskeligste klatringen. Neste taulenge er grad 8-, og siste harde taulengde på denne ruta ble grad 8/8+ før den avsluttes med sekserklatring inn i Storpillaren.Ruta tangerer også ruta Freya, som går til venstre.
Ruta ble gått teknisk av Martin Jakobsson og Fredrik Rapp i juli 2003, mens de første taulengdene i starten opp til storhylla ble gått av Arild Meyer og og Nils Paulsen for lenge siden i et friforsøk av Storpillaren.
Storpillaren seiler dermed opp som en av de viktigste friklatreveggene etter flere harde bestigninger. Storpillaren har i seg selv blitt gått flere ganger med klatring opp til grad 7. Freya ble gått av Jasper-brødrene i 1998, og har klatring opp til grad 8 og teknisk A3-klatring. Og i fjor ble The Corner Kick gått av Andreas Klarström og Adam Pustelnik, med hard klatring opp til grad 9-. Stormpillaren er den siste ruten, gått av to engelske klatrere, og hvor det ifølge føreren også er noe teknisk klatring som kan gås i fri. Så det er kanskje mer å gjøre.
Hardeste ruter
Det er svært få ruter på grad 9 gått med naturlige sikringer i det hele tatt, og jeg tror ingen andre har klatret like hardt i en større vegg. Det er klatret like hardt og hardere korte ruter på Profilveggen i Jøssingfjord. Både på Kjerag og på Blåmannen er de hardeste rutene gradert 9-/9, og Martin har gått to av dem i fri inkludert fribestigningen av Tsunami med Sindre Sæther for et par år siden.
Martin i et arkivbilde tatt under en av de to fribestigningene på El Capitan.
Paula Voldner gikk bolteruta Odon, grad 9- på Skëlefjell i Lysekil kommune lørdag. Den ble også repetert av Hilde Bjørgaas for et par uker siden. Senere ledet hun kileruta Boomerang på Hallinden, en hard 8/8+ eller 8+. Det er få kvinner som pusher de harde gradene om dagen, så da må også kileklatrerne trø til på sportsrutene.
Litt stang ut for Magnus Midtbø i den kombinerte verdenscupstarten og EM i ledklatring i Chamonix i dag. 12 plass og to tak unna finaleplass er like fullt en grei sesongstart som viser at Magnus kan sparke bra fra seg i årets verdenscup. Han kom rett bak tyske Halenke, som kom på pallen i finalen.
Her er en video av Martin Mobråten som repeterer Tore Årthuns ferske førstebestigning Grateful dead (buldregrad 8B) på Sagland sør for Vikeså i Rogaland.
Fra Magnus sin instagramkonto for et par dager siden
Lørdag startet verdenscupen i klatring for 2015 med Magnus som eneste norske deltaker. Han klatret inn til en komfortabel 10.plass etter de to kvalikkrutene. Søndag kan du følge semifinale og finale live fra Chamonix, den kanskje mest klassiske av sommerkonkurransene med Mont Blanc som bakteppe.
Konkurransen, med semifinale søndag og finale sent søndag kveld, er samtidig årets EM i klatring.
Dette er starten på en hektisk sesong for verdenscupen som i år er den mest interessante noensinne sett med norske klatreøyne fordi verdenscupen havner i Stavanger i august. Det er den første konkurransen i Norden.
For Magnus må Chamonix være et av de beste stedene å konkurrere. Han har hatt fire fantastiske konkurransesesonger som alle har startet i Chamonix i juli.
Magnus har ofte gjort det bra i Chamonix. Ifjor ble han nummer 7, men tok også 6. plass senere i cupen. I EM i 2013 ble han syv i Chamonix. I 2012 ble han nummer fem i Chamonix og fulgte opp med utrolig sterke 4. plass i Briancon, og i Imst. I 2011 ble han nr. 3 i Chamonix og fire i VM senere på sommeren.
Vi må tilbake til 2010 for å finne en litt mindre god sesongstart for Magnus i Chamonix, men da ble han til gjengjeld nr. 5 i EM senere i sesongen. Året før kom han heller ikke til finalen, før han hadde sitt gjennombrudd som seniorklatrer senere i sesongen med finaleplass.
Magnus Midtbø ble nummer ti i fjorårets verdenscup, og er også ranket som en av verdens ti beste konkurranseklatrere. Det var en klar forbedring av en litt mer trøblete verdenscup 2013-sesong hvor han vel ikke var med i alle konkurransene og ble nummer 15. Men da kom han til gjengjeld på 3. plass i World Games, et flytt under vinneren, som er å regne som OL for idretter som ennå ikke har OL-status.
Så uansett hvordan man skal rangere norske klatreprestasjoner, så har Magnus til nå i sitt 25 årige liv hatt topplasseringer konsistent over mange år og har en enestående posisjon ikke bare i norsk og nordisk klatrehistorie, men også som kanskje den beste klatreren nord for alpene i denne perioden.
Magnus har de siste ukene trent i Innsbruck sammen med flere av de andre mulige favorittene, og på et sted hvor han flere ganger har reist for å kunne trene på ruter og med andre klatrere som kan matche hans nivå, Det blir derfor spennende å se om Magnus nok en sesong som eneste norske klatrere gjennom historien kan være med å prege verdenscupen.
Dessverre måtte Tina Johnsen Hafsaas melde avbud tidligere i sesongen til de første verdenscupene på grunn av mangelfullt treningsgrunnlag etter flere år med skade og sykdom. Til gjengjeld onsightet hun en 50 meter lang 8+ i Gorges du Tarn i Frankrike den siste uka, så kanskje er det en bra konkurranseform i anmarsj som gjør at hun ka være med på verdenscupen i Stavanger i august.
