Robin Mjelle førstebestiger 8B-bulder i Lofoten

Ikke før har Robin Mjelle førstebesteget Lofotens hardeste sportsklatrerute, så etablerer han også en ny 8B. Springflo heter bulderen, som ligger på området som kalles Stem Bastesen (henviser til en grafitti langs veien). Det er et langtidsprosjekt som ifølge Mjelle sitt scorecard har tatt 30 dager og over tre år. Det er kanskje hans harderste bulder, skriver Mjelle som har gått en rekke 8B-buldre. Men som for de fleste andre norske buldrere, så er det gått flere i utlandet enn i Norge. Kanskje litt strengere graderinger i Norge.
Mjelle har blant annet gått Jernkorset i Stramvassbotnen for to år siden, som har fått en mulig 8B-grad. Her er det en video av den.


Dette er vel den andre bulderen med den høye graden i Lofoten. Superfinnen Nalle Hukkatavail etablerte "Rough Gem" på sin norgestur i fjor, som blant annet vises i denne videoen.

8B er fremdeles en svært eksklusiv grad i Norge, totalt finnes det vel under ti buldre på denne graden eller hardere. Jeg tar ikke sjansen på å lage den samlede oversikten. Ikke minst fordi enkelte av bulderne har litt uklare grader, eller har blitt gitt 8B-graden i ettertid.

Malin Holmberg klatrer de harde trad-rutene i Lofoten

Svenskenes superklatrer Malin Holmberg har de siste dagene gått de to av de hardeste naturlig sikrede rutene i Lofoten. Hun gikk Minnerisset (gradert 9-), som ikke ligger så langt unna Presten. Det ble gått av Robert Caspersen i 2002, og er et fantastisk skråttoverhengende riss. Navnet henviser til hans bror, Pål E. Caspersen, som omkom i 2000 under klatring på Vestpilaren på Presten.

Her er Rockfax-omtalen, som også er tydelig på hva slags kvalitetsrute dette er. Ruta er også repetert av den amerikanske storklatreren Tommy Caldwell under et besøk i Lofoten i 2005, en tur som fikk solid omtale i Rock&Ice etterpå. Ut over det kjenner jeg ikke til andre repetisjoner, men det kan selvsagt ha skjedd. På sitt scorecard skriver Malin at ruten gir "makeløst kul klatring".

Malin gikk også Butterarm, som har fått graden 8+. Det ble gått i fri av Håkon Hansen på 90-tallet engang, og var vel da kanskje Norges hardeste naturlig sikrede rute. Ruta ligger i Kalle, og har noen repetisjoner de siste årene.

Det har skjedd mye stilig klatring i Lofoten de siste årene, så jeg vet ikke om dette er de vanskeligste naturlig sikrede rutene. Men det er de vanskeligste jeg har hørt om. Jeg lurer på om det ikke også er to av de vanskeligste i Norge, noe som sier ekstremt mye om hvor boltegærne de fleste norske klatrere dessverre har blitt.

Malin er forøvrig i en kvinneklasse for seg når det gjelder vanskelig klatring på naturlige sikringer av. Hun er den eneste som har klatret opp til grad 9-, hvor hun har gått de to flotte Bohus-rutene Crackoholic og My even horizon. Hun har også gått 8+ rutene Rett lätt og Kristi Brud (i motsetning til meg som falt på cruxet på den i dag). Hun har også gått en haug med bolteruter av grad 9.

Klatring i Lofoten brettes ut i internasjonale klatreblader

To av de største klatrebladene har solide presentasjoner av Lofoten over mange sider i sine sommer-numre.
Amerikanske Rock&Ice har en ti siders presentasjon med tittelen Arktisk gull, og formidler fire amerikaneres besøk sist sommer med en solid porsjon godvær. Mange fine bilder, og inkludert et besøk til Stetind.
Engelske Climb har også en nesten like solid pakke, som jeg tror inkluderer samme fotograf.

Nå har ikke Lofoten manglet på omtale tidligere, det har vel vært få andre norske klatreområder som har fått like mange fine bilder. Men så er det da også en genuin samling av hav, land og klipper - selv om jeg tror Kvaløya og flere andre områder har et minst like fantastisk tilbud for litt eksotiske klatreferier.

Ellers har det ikke manglet på omtale av norske klatremuligheter den siste tiden, siden Magnus Midtbø sine beskrivelser og bilder av Flatanger har gått rundt klatreverden.

Lørdag: Birkelund Olsen buldrer hardt + tips om noen bra blogger fra turen og fra Lofoten

I mangel av noe bedre å gjøre en lørdagskveld (alternativet er å skrive leder til mandag, søle bort en halvtime på kjellerveggem, eller være irritert over at en operert ankel og et forstuet kne - ikke spør), slenger jeg ut noen OK klatreblogginnlegg for andre nysgjerrigperer.

Samt skriver at Eirik Birkelund Olsen har gjort et imponerende buldreraid i Bishop. Han har besteget The Aquarium (grad 8A+), samt seks 8A og flashet noen ruter grad 7C+. Mannen som ble nummer to i NM før jul viser også at han kan buldre. Kilden er 8a.nu og bloggen nedenfor.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om turen han var på fordi det er en morsom blogg som beskriver turen han og en gjeng med andre unge buldrere fra primært Tromsø og Oslo (tror jeg). Det er Birgit Nesheim som har en bra blogg fra turen. Uansett er det en morsom beskrivelse av å være på klatretur som selvsagt gjør alle som ikke er det misunnelige.

Colin Haley (Alpinist-helt, Årtun-kompis osv) har skrevet en morsom blogg om NTKs alpintreff (Takk til utmerkede norsk-klatring.no som gjorde meg oppmerksom på det, hadde oversett den)
Det eneste andre bidraget jeg har sett er denne interessante You Tube-videoen som Martin Skaar Olsund la ut på Facebook for et par dager siden. Den beskriver han og Andreas Klarstrøm sitt spennende forsøk på å klatre en ny rute på Storpillaren i Vågekallen, og ble også vist på NTKs generalforsamling for en uke siden. Det er den flotteste veggen i denne delen av Lofoten, og har den legendariske storpillarruta. Dette forsøket går til høyre for den ruta, som både er klatret om vinteren og i fri av Odd-Roar Wiik. Har selv ligget værfast i portaledge halvannet døgn i snøvær med Odd-Roar på et mislykket forsøk, så drittværet på denne videoen virket kjent.

Ellers har det vært relativt lite omtale fra selve klatringen på alpinisttreffet, noe som sikkert har flere grunner:
- Drittvær.
- Ikke så mange digitale helter, og lite scorecard fra alpinisme (og takk Gud for det)
- HK-klubben holder stand (Hold Kjeft om egne prestasjoner)

For de som er lei vinteren, så har det dukket opp noen bloggere fra varm klippe på Østlandet og Vestlandet også de siste dagene. Therese Johanesen skriver alltid morsomt om buldring rundt Stavanger, Øyvind Ville Olsen skriver våren som nærmer seg på Vestfold-granitten, og har fine bilder fra et nytt bulder på Ula Øst og Hanna Virrpanna stoppet på Missingmyr sammen med Hilde Bjørgaas på vei til Oslo for å snakke om Kjerag-turen hos Norrøna, mens Andreas Spång har sin alltid fine blogg og video fra Bohus. Ingen av disse bloggene ville normalt blitt omtalt, men de er her som eksempel på at det snart er tørre klipper flere steder.

Og så er det de som ikke liker vinter eller vår, og som har valgt Font eller Spania. Herfra er Henning Wang med sin svært underholdende videoblogg fra en tur preget av klatring og bilproblemer (bilproblemene var også et gjennomgangstema fra buldreturen til Font og Sveits i fjor, før han knuste hælen.)

Så får vi se om det er fint nok i morgen til å ta med seg klatrebarna og teste om de tørre klippene har begynt å dukke fram langs Drammensfjorden også, hvis det lar seg kombinere med litt krykkegange.