Jeg har fått den nye Oslo-føreren i hus, og etter å ha bladd og lest litt i den er det bare å gratulere utgiver Kolsås Klatreklubb med den fjerde og klart beste utgaven i klubbens førerhistorie.
Her er noen oppsummerende punkter og noen punkter som kanskje er verd en debatt:
1. En imponerende fører
Det er et solid stykke godt arbeid med den nye Oslo-føreren. Med 300 sider og omlag 1200 ruter er det den største føreren i Norge. (NB: Husker ikke helt Bergensføreren, men jeg tror det stemmer. Rogalandsføreren har et par nesten fire hundre ruter færre og et 50 talls sider mindre)
Den er ryddig og godt presentert, og med ganske tydelig design hvor det ikke er tullet med uleselige billedtekster i bildene osv. Det er mange og fine bilder, selv om det hadde vært morsomt med et litt større historisk utvalg. Men det er nok vanskelig å få til. Illustrasjonene er også tydelige, det er alltid en avveining mellom å bruke bilder som bakgrunn for ruteskissene eller å ha egne skisser. Her har Hanne Brochmann gjort en flott jobb med grafisk design, og sammen med Leif Henning Broch Johnsen er tegningene eksemplariske. Kanskje de beste jeg har sett, men så har de to superflinke klatrerne og illustratørene gjort en god jobb før. De andre medlemmene av førerkomiteen, som Hilde Raa, Dag Kolsrud, Karl Jacob Tholfsen, Ingunn Tennbakk og Olav Vestlie, fortjener all ros for at dette har blitt et nytt standardverk for Oslo-klatringen og klatringen på Østlandet. Omtalen av dem drukner nesten litt der de står godt gjemt nesten bakerst i bokens tekstdel.
2. Det er ikke en ren Oslo-fører. Det er en Østlandsfører.
Klippene strekker seg Jarberget nesten i Valdres til Rolfsøy utenfor Sarpsborg og Hankø i Fredrikstad, til Hvarnes nesten i Larvik og Andersnatten i Buskerud. Føreren dekker altså ikke bare Oslo og Akershus, men også deler av Buskerud og nesten hele Østfold og et felt i Vestfold og Oppland
Det er med andre ord en utvidet fører for hvor Oslo-klatrerne drar på dagsturer. Det er stort sett bra, for flere av disse klippene ligger såpass alene at de enten ikke har fører ellers så ligger de i en fører som ellers ikke har så mange andre aktuelle klipper. Tidligere Oslo-førere har da også strukket seg til Andersnatten i vest og til Fetsund i øst. Som fører er den en fullverdig Østfold-fører, med unntak av et par småfelt. Men den er bare en halvveis Drammensfører, og flere flotte felt er ikke med. Det er en naturlig avgrensing, som fører til neste punkt. Og det åpner både Jarberget og Hvarnes, to av de flotteste og tøffeste klippene på Østlandet, for et langt større klatrepublikum (ganske mange av de som står i endeløse køer på gråveggen på Hauktjern har for eksempel godt av å klatre på litt andre og minst like fine vegger).
3. Det er en "best of Oslo" hvor noen klipper er utelatt.
Føreren har med seg det meste, men ikke alt som finnes av klatrefelt i Oslo-området.
Det mest spesielle er kanskje at Kolsås Klatreklubb ikke har tatt med Nedre Sydstup og Dalbokollen i føreren. Dette er noen av de historisk viktigste klippene for klatring på Østlandet og klippeklatringens vugge i Norge. Vurderingen er grei nok, det er endel løst og endel som ikke klatres der. Noe har grodd igjen.
Jeg er ikke sikker på om det er en riktig vurdering. Det er som sagt mye historie knyttet til Nedre Sydstup både med de første rutene i Norge med Kålbladet for 110 år siden, den kanskje første syverruten i Norge med Stalingrad, og i venstre kant er det noen perler opp til grad 8+ med Leningrad Cowboys. Dalbokollen er både en høy klippe og flere av rutene er fine. Begge disse to stedene har potensiale for litt eventyrlystne klatrere, og sjansen for at dette går helt i glemmeboka er større. Og når møkkaklipper som Grefsenkollen og Skådalen (sorry alle fans av disse klippene) er med, så er disse langt dårligere enn de to utelatte klippene på Kolsås. Flere andre mindre felt er ikke med, ut over en mindre omtale. Men som sagt, begrunnelsen for å utelate er forsåvidt ryddig nok.
Når det gjelder Drammensgranitten, så er det bare noen utvalgte felt som er med. Damtjern og Lahell har alltid vært med i Oslo-føreren, og disse klippene har i stor grad blitt utviklet av Oslo-klatrere. Det er en god og logisk begrunnelse som gis for dette. Bergflødt er tatt med, og det er bra selv om den er dekket i Drammensføreren fordi det har skjedd mye nytt og fordi det er altfor få som tar turen opp på denne perlen av hard klatring på Østlandet.
At Hyggen og et titalls andre klipper i Drammensområdet ikke er tatt med er av respekt for Drammen Klatreklubbs egen fører. Det er bra at KKK ikke ønsker å kuppe alle andre førere, selv om flere lesere sikkert vil savne Hyggen som var med i den andre føreren. Men det er det bare å kjøpe Drammensføreren.
Det siste tilskuddet for hard klatring i Oslo, Hvalsbergets sektor Utsikten, er heller ikke med. Resten av feltet er med, så det hadde vært greit med en forklaring på hvorfor denne sektoren av bratt og svært godt tilrettelagt klatring i Oslo-området på grad åtte og ni ikke er tatt med. Jeg vet ikke grunnen, ut over at Norges Boltefond har sin egen digitale fører for området.
4. Kjør graderingsdebatt.
Graderingsdebatter er alltid nerdede og kuriøse, men selvsagt en morsom øvelse for de som er involvert.
Her er noen av endringene som jeg har fanget opp, som enten er høyst forståelige eller vil gi grunnlag for litt debatt.
Susis sovepose på Damtjern er oppgradert til ren 8, det er nok de flestes opplevelse. Det samme gjelder den naturlige sikrede ruten Kiler i magen på Hauktjern .
Alu Alu Laukar er oppgradert til 8+/9-, uten at jeg helt forstår det.
Revejakta er oppgradert til 9-, mens Normalveien står fortsatt i 8+/9-. Kanskje er det riktigjustering, kanskje skulle begge beholdt graden. Ayatollah er oppgradert til 9-/9. Det er vel i tråd med manges opplevelse.
Generasjon X på Fetsund er oppgradert til grad 9, fra 9-/9. Det er ikke Signe Krimpen på Bergflødt, tross forslag om det fra flere bestigere. Vanskelig å se at X er hardere, men det er skjønn og om man trives med et par harde flytt eller endel harde flytt. Men da er det også vanskelig å forstå at X nå har samme grad som Trekkoppfuglen på Bergflødt, som ikke er oppgradert tilsvarende i tråd med et par repetisjoner (den har jeg ikke klart å lede). Og at den skal stå i samme grad som Miles Ahead, som beholder graden. Osv. osv. Her er det sikkert gjort mange ulike vurderinger, og den ene kan være like riktig som den andre.
Draumkvedet er gradert til 9+, et knepp opp etter andrebestigningen. Høyst forståelig. Direkterekyl på Bergflødt er ikke oppgradert, men så er den heller ikke repetert. Ut fra mine forsøk er det vanskelig å forstå at den skal ha samme grad som Pump og Latvia, som ikke er i nærheten av å være like harde. Men kanskje begge de ligger mer ned mot grad 9, slik flere har foreslått for Pump. Og slik går dagene. Graderinger er aldri eksakt vitenskap, og ikke er det så viktig heller.
5. OK. Hva så med alt det andre. Og etikken?
Føreren gjør en god jobb med å ta for seg historien, den spesielle geologien, sikringstips, gode klipper for nybegynnere og for barnefamilier og ferdsel i naturen. Det er en side om etablering og vedlikehold av rute. Jeg savner nok litt mer utfyllende på dette punktet. Det som står der er bra: At ruter ikke skal bores hvis de kan sikres naturlig, og at man skal sjekke hva som er holdningen og tradisjonen om hele klipper eller deler av klipper skal være fri for boreboltsruter.
Jeg savner nok et punkt fra norsk klatretradisjon, og det er at boreboltsruter primært er et klippeklatrefenomen, og at det ikke er tradisjon for å helbolte ruter på flertaulengder i Norge.
Uten at det er noe kritikk mot føreren, den har bare rapportert det som er gått, så er det en interessant diskusjon om det er riktig å bolte så mye som det er gjort på Østlandet.
- Generelt sett er det veldig få ruter med egne sikringer av de 1200 rutene, spesielt litt opp i gradene. Det kan selvsagt skyldes at det er vanskelig å sikre, men jeg tror også at endel av dem kunne vært gått med egne sikringer hvis de ikke hadde vært boltet opp først. Her er forøvrig de vanskeligste egnesikrede rutene på Østlandet (ikke alle er i føreren) :
- Vandrefalken 9-, Askfjell i Lier
- Daddas dødsangst, 9-, Rolfsøy
- Kvinner og barn først, 8+, Bergflødt.
- Allah, 8/8+, Rolfsøy.
- Karaokeklatreren, 8/8+, Tverråsen (i drammensmarka).
- Opp sa-sa, 8, Andersnatten
- Kiler i magen, 8, Hauktjern
- Har jeg glemt noen?
- Andersnatten har fått flere helboltede ruter, boret med maskindrill på rappell. Det har, med ett unntak, ikke vært vanlig i Norge. Jeg syns det ikke hører hjemme på en klippe som Andersnatten, hvor det har vært en ganske solid historie med tøffe ruter. Her er det flere ruter som er helboltet bare meter fra historiske ruter som var de første harde av sitt slag i Norge, og som ble gått med minimalt utstyr. Disse rutene ligger også tett på Den hvite stripa, som har et par-tre helt nødvendige bolter (et par tilført i ettertid for å sikre ruta) men som i all hovedsak er en ren linje. Lengre bort på veggen ligger knallharde ruter som i stor grad er boltet nedenfra. Jeg vet ikke om KKK vil ta en diskusjon på denne praksisen, personlig syns jeg ikke det hører hjemme i en norsk klatretradisjon å behandle en mini-storvegg som Andersnatten som et klippefelt åpen for en hvilken som helst bensindrill.
- Østveggen på Kolsås er en interessant diskusjon. Her har det de siste årene blitt etablert mange nye boreboltruter, primært av Dag Kolsrud men også flere andre. Jeg har ikke klatret dem, men jeg regner med at de ikke er så lett å sikre dem naturlig. Samtidig er det alltid et definisjonsspørsmål og et spørsmål om mot og risiko. Dette har tilført veggen mange nye ruter, og sørget for at dette historiske området ikke har lidd en like naturlig død som Nedre Sydstup. Her har det også vært boltet ruter før, spesielt de litt harde som Villskudd. Men samtidig er det boret nye ruter tett på eksisterende klassikere som formet klippeklatringen i Norge. Usikker på om alle hører hjemme her, eller om noen av de som går tettest på etablerte ruter kanskje burde vært uboltet. Men igjen, det er meg.
6. Dette er ikke en digital fører.
Foreløpig ser det ikke ut til at dette førerverket har favnet om den digitale og etterhvert også mobile utviklingen vi ser på mange andre områder i samfunnet. Det er bare en observasjon, og ingen kritikk. Det er sikkert gode grunner til å holde på førere som et papirprodukt, og det finansierer nok klubben bedre enn en digital utgave foreløpig. Den digitale konkurransen er også relativt stabil. Nye førere som 27 crags og Climb Norway sine nye førere, som sikkert også kan skape litt diskusjon i noen av klubbene, har kommet til. Samtidig har dugnadsprosjekter som Headwall og Steepstone blitt mer eller mindre borte. Rogaland forbereder nå en egen digital fører, primært som en app. Så vi får se hva utviklingen fører med seg.
Oppsummert: Den perfekte julegaven til Østlands-klatreren som har alt unntatt den nye Oslo-føreren. Gratulerer KKK.
