Ture Bjørgen har med boken "På død og liv" skrevet den komplette historien om den alpine fjellredningen i Norge, fra den første amatørmessige begynnelse til en ganske velorganisert gjeng på over 200 kompetente klatrere samlet gjennom norske alpine redningsgrupper (NARG). Det er en dramatisk og viktig del av norsk klatrehistorie som det er fint å få samlet.
Her kan du kjøpe boka, og 10 prosent av salgssummen går til RAR
Det er få andre som har det samme sterke utgangspunktet for å skrive denne historien. Ture har vært leder og i stor grad primus i Rogaland Alpine redningsgruppe i omlag to tiår. RAR har hatt flere oppdrag enn noen andre alpine redningsgrupper, med alle basehopperne som har forulykket og skadet seg, med mange og mer anonyme oppdrag for å hente ut omkomne fra selvmord, samt noen få tragiske klatreulykker. Det er flere som har vært sentrale og gjort viktige bidrag for norsk alpinredning, men få kan matche den erfaringen som den harde kjernen i Rogaland Alpine redningsgruppe dessverre har skaffet seg.
Han har skrevet deler av boken i samarbeid med Sindre Bø, som har vært med i redningsgruppen i mange år og blant annet fått Forsvarets medalje for edel dåd for en av aksjonene. Sindre er også en viktig stemme i diskusjonen om risiko i klatring og redningsarbeid.
Ture har skrevet en sterk bok om denne viktige delen av fjellredningsarbeidet, hvor de alpine gruppene er klatremiljøenes viktigste bidrag til samfunnet, og hvor redningstjenesten i Norge er helt avhengig av den spesialiserte kompetansen som gode og trente klatrere i samarbeid med redningshelikoptre kan gi.
Boka er først og fremst en tilnærmet komplett gjennomgang av alle redningsaksjonene som har fått betydning for utviklingen av den alpine redningstjenesten, med mye viktig historie det er bra at nå er samlet i en bok, fra Rulten til Trollveggen, Storen og etterhvert Kjerag osv.
Noen av historiene er så utrolige at man ikke helt kan fatte det, blant annet da en stor gjeng ganske unge klatrere ble satt til en av de mest krevende og dramatiske oppdragene i bratt lende med å hente ut de omkomne fra en flystyrt i Nord-Norge. Her kommer ikke Forsvaret spesielt heldig ut med sine vurderingen hvor all risiko og psykiske belastning med å omgås de omkomne lempes over på frivillige klatrere uten særlig spesialtrening og opplæring i den oppgaven. Først når deltakerne i redningsoperasjonen 40 år etter får sin velfortjente medalje for innsatsen får Forsvaret ryddet litt opp i ettertid.
Han tar naturlig nok også for seg mange av aksjonene til RAR, både de mange spektakulære som har vært godt kjent i media og de som har fått mindre oppmerksomhet - blant annet de svært krevende oppdragene med å hente ut omkomne som har tatt sitt eget liv. Han skriver også om de andre medlemmene av RAR som har omkommet i ulike sammenhenger, fra klatreulykker til kreft og selvmord. Dette klatremiljøet opplevde på få år flere tragiske dødsfall.
Ture gjør også mange viktige refleksjoner om risiko både knyttet til klatring og andre bratte aktiviteter, i redningsarbeidet og ellers i klatringen. Det gjelder spesielt etter ulykken for snart syv år siden hvor RAR-medlem Stein Ivar Gravdal omkom i Kjerag sammen med Bjørn-Eivind Årtun.
Det er også viktig å lese Bjørgens ganske krasse betraktninger om holdning til risiko og til dels også menneskesyn i sentrale miljøer i basehoppermiljøet i de tidlige fasene på 90-tallet blant annet.
Det er også en interessant historisk linje i boka om hvordan denne delen av redningstjensten i Norge har utviklet seg fra den spede uorganiserte begynnelse i Lofoten, Romsdal og andre steder og alle rundene til dagens ganske godt organiserte samling av Norske alpine redningsgrupper. Han ser både på den frivillige siden, med utviklingen og til dels også uenighetene mellom ulike aktører som lokale miljøer, Røde Kors og Norsk Tindeklub, og på samspillet med de offentlige redningsaktørene med 330-skvadronen, Hovedredningssentralen og Justisdepartementet.
Ture skriver åpent og ærlig på dette, og tar opp opptil flere svært pinlige episoder hvordan denne innsatsen har vært svært lemfeldig verdsatt av. Samtidig er han tydelig på det gode samarbeidet som har oppstått i dag og verdien av å ha en frivillig redningstjeneste hvor den høyt spesialiserte klatrekompetansen til NARG er et viktig element når det blir bratt. Bjørgen beskriver denne utviklingen godt, men nok også tydelig fra sitt ståsted og med egne vurderinger. Det er ikke gitt at alle andre aktører vil oppfatte dette som en objektiv historiefortelling. Men det gjør den også til en tydelig og engasjerende bok.
Det er en svært omfattende bok, det er en bok full av viktige historier som er sterkt beskrevet, og i den norske klatrehistorien er det en viktig og dramatisk bok. Ture Bjørgen og forlaget Fri flyt fortjener all ære for å denne kraftinnsatsen. Den er lett og spennende å lese. Men også såpass omfangsrik at forlaget hadde tjent på å hjelpe forfatteren til å bli noen hakk mer konsis og litt mindre springende. Det er derfor man har forlag og redaktører. Men det er litt pirk i en viktig og spennende utgivelse som forteller om en unik side ved klatremiljøet fra Tromsø i nord til Stavanger i Sørvest.
Jeg er selvsagt ikke helt nøytral i mine vurderinger, siden jeg var med i den første spede fasen med redningsgruppe til Bratte Rogalands Venner og Hjelpekorpset i Stavanger på 80-tallet da, vi bortsett fra å snublet over et likfunn på en klatretur, heldigvis bare hadde mer eller mindre vellykkede forsøk på å redde sauer fra skårfester. Og jeg har kjent Ture og klatret mye med Sindre Bø, og har vært god venn og på turer med mange av de som har vært med i RAR og i de andre alpine redningsgruppene. Og nå jobber jeg i Røde Kors, hvor det også er en sterk interesse for fjellredningstjenesten. Men også for andre klatrere, og alle som er opptatt av redningsarbeid, så bør dette være en viktig og ikke minst engasjerende og spennende bok.
