Det var da som helvete. Håkon Hansen omkom på Store Skagastølstind søndag, mens kona er skadd på Haukeland sykehus. Tilbake sitter selvsagt først og fremst kona, to barn og resten av familien, men også et stort klatremiljø som har hatt Håkon som helt og inspirator siden 80-tallet.
Jeg orker nesten ikke å skrive om dette. Enda en gang er det en god klatrevenn som har omkommet. Enda en gang skal vi sørge over det som har gått tapt og minnes alt Håkon har vært for familien og for oss klatrevenner.
Siden ikke alle kjente Håkon så godt som klatrer, så skriver jeg noen ord om hvorfor han var så viktig for norsk sportsklatring i mange år. Håkon var selvsagt først og fremst far og ektemann, og en veldig god venn for mange. Mange kjenner han bedre enn meg, selv om vi har vært klatrevenner i 30 år, og vil sikkert kunne beskrive Håkon som person enda nærere og mer treffsikkert - ikke minst fra de siste årene hvor familien har bodd i Spania.
Men siden jeg har kjent ham og fulgt ham som klatrer nesten siden starten så skriver jeg litt om hva han har representert og gjort for klatringen, siden det kan være greit å få samlet det for alle som kjente ham men som kanskje ikke helt vet hvor sentral og viktig han har vært for utviklingen av sportsklatringen i Norge.
Jeg tror Håkon var den viktigste enkeltpersonen i utviklingen av sportsklatring i Norge. Han bidro til å øke nivået på klatring både generelt og i Norge ved to anledninger. Først i ettertid er det blitt klart begge gangene at dette må ha vært norges hardeste ruter på den tiden. Først med Stimulator på Dale, som kanskje innførte 9-/9 graden i Norge i 1997, og så med Morrison i 1991, som nå i ettertid av flere regnes for å være den første 9/9+ i Norge. Han var også tidlig ute med å gå harde ruter i utlandet, med bestigninger i Frankrike og Østerrike i siste halvdel av 80-tallet som var hardere enn andre norske klatret da.
Han åpnet flere harde ruter og flere klatrefelt for sportsklatring enn noen andre før og etter over store deler av Norge. Han var fra 1985 og minst ti år fram i tid den fremste til å utvikle felt rundt Haugesund og Stavanger, som Lølkenhavna, Megaløkenhavna og Sørkedalen i Oslo, Jøssingfjord, Sirikrok, Monsterveggenog mange andre felt med harde ruter på sørvestlandet. Det siste tiåret lagde han mange klatrefelt i Biar i Spania, hvor familien bor, og på hjemtraktene innenfor Haugesund.
Han var en beskjeden ildsjel som skapte engasjement for å finne de bratte og harde linjene rundt om i Norge, og var også sjef og var med på å bygge opp et av de første store klatresentrene i Norge - Skøyen klatresenter.
I tillegg var han en allsidig klatrer som gikk harde ruter på kiler og spesielt med fribestigningen av Butterarms i Lofoten i 1997 som er gradert 9- eller 8+, og som var den hardeste av sitt slag da den ble gått. Og han har klatret store fjell som Kilimanjaro, Denali, Aconcagua og Ama Dablam. Merkelig nok startet klatringen med en ungdomstur på Store Skagastølstind, fjellet hvor han omkommer på vei ned drøye 30 år senere.
Han var også en ivrig konkurranseklatrer i flere år, og ble norgesmester i 1995 og i 1997, og med mange norgescupseire i årene før det og vant den første norgescupen sammenlagt i 1993 og så i 1995.
Opp gjennnom årene hadde også Håkon endel skader og sykdom som forhindret ham fra å klatre enda mer. I år hadde han også et åpent intervju med Norsk klatring hvor han blant annet fortalte om hvordan det var å leve med mye angst. Også på det området, med en åpenhet som få andre klatrere har vist, var Håkon en foregangsmann.
Og så var han selvsagt så veldig mye mer for veldig mange.
Vi er mange som har blitt båret fram av Håkons engasjement, slik han var den som tok meg med på min første klatretur da jeg flyttet til Stavanger for 30 år siden og ble med den tre år eldre Håkon på en førstebestigning i Maudalen samme helg. Siden har det blitt utrolig mange turer for meg og mange andre som vil sørge over at Håkon har gått bort, og ønske familien alt godt
Jeg tror jeg nøyer meg med dette i denne omgang. Det er 22. juli, og denne svarte merkedagen i norsk historie er ikke blitt noe bedre.
Jeg orker nesten ikke å skrive om dette. Enda en gang er det en god klatrevenn som har omkommet. Enda en gang skal vi sørge over det som har gått tapt og minnes alt Håkon har vært for familien og for oss klatrevenner.
Siden ikke alle kjente Håkon så godt som klatrer, så skriver jeg noen ord om hvorfor han var så viktig for norsk sportsklatring i mange år. Håkon var selvsagt først og fremst far og ektemann, og en veldig god venn for mange. Mange kjenner han bedre enn meg, selv om vi har vært klatrevenner i 30 år, og vil sikkert kunne beskrive Håkon som person enda nærere og mer treffsikkert - ikke minst fra de siste årene hvor familien har bodd i Spania.
Men siden jeg har kjent ham og fulgt ham som klatrer nesten siden starten så skriver jeg litt om hva han har representert og gjort for klatringen, siden det kan være greit å få samlet det for alle som kjente ham men som kanskje ikke helt vet hvor sentral og viktig han har vært for utviklingen av sportsklatringen i Norge.
Jeg tror Håkon var den viktigste enkeltpersonen i utviklingen av sportsklatring i Norge. Han bidro til å øke nivået på klatring både generelt og i Norge ved to anledninger. Først i ettertid er det blitt klart begge gangene at dette må ha vært norges hardeste ruter på den tiden. Først med Stimulator på Dale, som kanskje innførte 9-/9 graden i Norge i 1997, og så med Morrison i 1991, som nå i ettertid av flere regnes for å være den første 9/9+ i Norge. Han var også tidlig ute med å gå harde ruter i utlandet, med bestigninger i Frankrike og Østerrike i siste halvdel av 80-tallet som var hardere enn andre norske klatret da.
Han åpnet flere harde ruter og flere klatrefelt for sportsklatring enn noen andre før og etter over store deler av Norge. Han var fra 1985 og minst ti år fram i tid den fremste til å utvikle felt rundt Haugesund og Stavanger, som Lølkenhavna, Megaløkenhavna og Sørkedalen i Oslo, Jøssingfjord, Sirikrok, Monsterveggenog mange andre felt med harde ruter på sørvestlandet. Det siste tiåret lagde han mange klatrefelt i Biar i Spania, hvor familien bor, og på hjemtraktene innenfor Haugesund.
Han var en beskjeden ildsjel som skapte engasjement for å finne de bratte og harde linjene rundt om i Norge, og var også sjef og var med på å bygge opp et av de første store klatresentrene i Norge - Skøyen klatresenter.
I tillegg var han en allsidig klatrer som gikk harde ruter på kiler og spesielt med fribestigningen av Butterarms i Lofoten i 1997 som er gradert 9- eller 8+, og som var den hardeste av sitt slag da den ble gått. Og han har klatret store fjell som Kilimanjaro, Denali, Aconcagua og Ama Dablam. Merkelig nok startet klatringen med en ungdomstur på Store Skagastølstind, fjellet hvor han omkommer på vei ned drøye 30 år senere.
Han var også en ivrig konkurranseklatrer i flere år, og ble norgesmester i 1995 og i 1997, og med mange norgescupseire i årene før det og vant den første norgescupen sammenlagt i 1993 og så i 1995.
Opp gjennnom årene hadde også Håkon endel skader og sykdom som forhindret ham fra å klatre enda mer. I år hadde han også et åpent intervju med Norsk klatring hvor han blant annet fortalte om hvordan det var å leve med mye angst. Også på det området, med en åpenhet som få andre klatrere har vist, var Håkon en foregangsmann.
Og så var han selvsagt så veldig mye mer for veldig mange.
Vi er mange som har blitt båret fram av Håkons engasjement, slik han var den som tok meg med på min første klatretur da jeg flyttet til Stavanger for 30 år siden og ble med den tre år eldre Håkon på en førstebestigning i Maudalen samme helg. Siden har det blitt utrolig mange turer for meg og mange andre som vil sørge over at Håkon har gått bort, og ønske familien alt godt
Jeg tror jeg nøyer meg med dette i denne omgang. Det er 22. juli, og denne svarte merkedagen i norsk historie er ikke blitt noe bedre.
Flott skrevet, Geir Arne!
SvarSlettStimulator ble vel førstebesteget i 1987?