Far, familiemann, klatrer, redningsmann, beredskapsekspert og skribent Sindre Bø døde skjærtorsdag 49 år gammel. Han døde mens han drev med skiseil i Hunnedalsheiene på tur med barna.
For familien selvsagt et forferdelig tap. For slekt og venner. For arbeidsmiljøet og klatremiljøet i Stavanger. For Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor han var med i nesten 25 år. Og det er et stort tap for klatremiljøet i Norge. Sindre har vært med å prege hvordan vi skriver og tenker om klatring, friluftsliv og risiko det siste tiåret
Det er mange som kjenner Sindre bedre, og som kjenner på tapet av Sindre i det daglige langt hardere enn meg. Familien og slekt selvsagt mest. De nære klatrevennene og redningskollegene i Stavanger, Dag Kaada, Ture Bjørgen og Grim Gjeldvik har skrevet godt og nært om Sindre i et minneord i Stavanger Aftenblad. Kollegene på Universitetet i Stavanger har skrevet et fint minneord om hans jobb de siste årene.
Så dette minneordet er mer for å favne hva Sindre har betydd for klatringen i Norge på ulike vis, men også preget av hvordan jeg har kjent ham og klatret med ham i over 25 år.
Eventyrsklatreren
Klatremiljøet i Stavanger har mistet en av sine mest erfarne klatrere og fremste førstebestigere som har vært aktiv i snart 30 år. Sindre var en eventyrsklatrer som koste seg på alle områder av klatringen i Rogaland, fra buldring til sportsklatring, storvegg og isklatring. Han tok også viktige løft i den unike klatreklubben Bratte Rogalands Venner.
Blant annet var han en av de ivrige i utviklingen av klatring på Kjerag i siste halvdel av 90-tallet, da nesten alle klatrerutene på veggene ble utviklet. Han gjorde en av de første vinterbestigningene av Kjerag med Nordøstpassasjen i 1996 med Magnus Andersson og Trym Sæland. Han gikk eventyrruta Vårløsningen med 800 meter klatring opp noen få meter under toppen, hvor vårflommen gjorde det umulig å runde toppen.
Sammen med Trym Sæland og meg klatret han de lange og fine rissene i Bryllupsgaven (grad 7) på en lang fin dag i slutten av 90-årene. Senere samme varme sommer gikk han Drømmen om Bernt på Lyseveggen litt lengre inn i fjorden, en flott 7+/8- klatring med Aslak Aastorp og Edvard Middelthon. Og den noe mer eventyrspregede og vandrende Ponniekspressen (grad 6+) lengst til venstre opp mot Kjeragbolten sammen med Magnus Andersson, som for øvrig døde av sykdom om lag ti år senere.
Han har også gått fjellruter i Hunnedalen og Maudal og andre steder, både sommer og vinter.
Nytursmannen
Sindre har mer enn noen andre gitt klatremiljøet i Rogaland et vell av ruter og nye klipper, de fleste av dem i heiene innenfor Sandnes. Dette er blitt et av de største og viktigste sportsklatreområdene i Norge.
Han er kanskje ikke den mest berømte, men hvis man sjekker det knalle nettføreren brattelinjer.no, så er det 109 førstebestigninger fra Sindre. Jeg finner ingen andre med så mange nye ruter. I mange år, og særlig det siste tiåret, har han vært med å etablere felt etter felt med førstebestigninger som har beriket klatringen for klatrere flest. Sjelden med de hardeste gradene, det virket ikke så viktig, men tross alt opp til svært respektable 7+ på Dale. For å ikke snakke om bratte, høye og naturlige sikrede Fedaspeilet (grad 8) på grensa til Sørlandet hvor han beskjeden som alltid var svært tydelig på at det var Jon Egil Auestad som fortjente hederen for at flertaulengdersruta ble gått i fri. For Sindre virket det ikke så viktig om han var først i tauet, så lenge det ble stilige ruter i god stil.
Han er kanskje ikke den mest berømte, men hvis man sjekker det knalle nettføreren brattelinjer.no, så er det 109 førstebestigninger fra Sindre. Jeg finner ingen andre med så mange nye ruter. I mange år, og særlig det siste tiåret, har han vært med å etablere felt etter felt med førstebestigninger som har beriket klatringen for klatrere flest. Sjelden med de hardeste gradene, det virket ikke så viktig, men tross alt opp til svært respektable 7+ på Dale. For å ikke snakke om bratte, høye og naturlige sikrede Fedaspeilet (grad 8) på grensa til Sørlandet hvor han beskjeden som alltid var svært tydelig på at det var Jon Egil Auestad som fortjente hederen for at flertaulengdersruta ble gått i fri. For Sindre virket det ikke så viktig om han var først i tauet, så lenge det ble stilige ruter i god stil.
Et hardt rammet klatremiljø
Som om det ikke er ille nok at Sindre er død, så kommer det på toppen av at klatremiljøet i Stavanger har mistet så altfor mange de siste 14 årene fra det som har vært den harde kjernen i et de mest aktive klatremiljøene i Norge. Are Bjørnsgaard døde på topptur på ski, Rolf Bae døde i et isras på K2, Magnus Andersson etter lang tids sykdom, Stein-Ivar Gravdal døde på vintertur på Kjerag sammen med Bjørn-Eivind Årtun, som også var sterkt knyttet til Stavanger-miljøet. Bautaen Bernt Ove Reinertsen døde samme sommer i selvmord. Og historiske Håkon Hansen med sine mange og harde ruter og NM-titler omkom på vei ned fra Store Skagastølstind, også han en pioneer på å heve nivået og utvikle nye ruter og felt i området på 80- og 90-tallet. Det har vært noen forferdelige år. Spesielt for familiene og klatrevennene i Stavanger, men også for alle andre som har vært nær dette viktige og inkluderende klatremiljøet.
Seks dem var også aktive i Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR), som mer enn noe annet rednings- og klatremiljø har fått merke hvor nådeløst livet kan være, både på utallige redningsoperasjoner og henteoppdrag og med dødsfall blant sine egne av ulike årsaker.
Redningsmannen
Den alpine redningsmannen Sindre er det viktig å minnes. Han kom tidlig med i Rogaland Alpine redningsgruppe (RAR) noen få år etter opprettelsen, og var med i nesten 25 år og dessverre altfor mange redningsaksjoner etter basehoppere, selvmordskandidater, og både levende klatrere og to omkomne klatrevenner. Dette redningsmiljøet har dessverre blitt helt sentralt i utviklingen av alpin fjellredning i Norge på grunn av de mange krevende oppdragene.
Jeg skal ikke trekke fram noen spesielle oppdrag, alle er viktige. Men Forsvaret har valgt å gjøre det i ett tilfelle, fordi gruppen er tett knyttet til 330-skvadronen på Sola. Et av de mange oppdragene var å redde en ung britisk speiderjente ut av en kløft som var i ferd med å bli oversvømt oppe på Kjeragplatået. Hun overlevde så vidt, og etter den dramatiske aksjonen fikk Sindre og Morten Diesen tildelt Forsvarets medalje for edel dåd. Så vidt jeg kan se er dette den eneste tildelingen til frivillige redningsmannskap noensinne, og en av få utdelingene til sivile.
Alle disse viktige historiene fra RAR er godt beskrevet av gruppens nestor Ture Bjørgen i boka "På død og liv" som kom for halvannet år siden. Sindre hjalp for øvrig Ture med å skrive deler av denne boka, som gir en unik innsikt i den alpine fjellredningens historie i Norge og Rogaland spesielt.
Klatre- og samfunnsskribenten
Sindre startet som journalist i Stavanger Aftenblad omtrent mens han begynte å klatre tidlig på 90-tallet. På 2000-tallet orienterte han seg videre fra nyhetsjournalistikken og sluttet som journalist. Med en master i samfunnssikkerhet og beredskap og jobber innenfor temaet, har han utviklet seg som en viktig stemme på området risiko og beredskap, og var prosjektleder for Universitetet i Stavanger.
Sindre var en unik kombinasjonen av klatrer, beredskapsekspert og skribent som har gledet mange med sin skriving og innsikt. Det har vært mange sterke og reflekterte historier. Mange har har handlet om klatring på ulike måter, og Sindre tilførte sjangeren en dybde som er sjelden kost. Han har skrevet mye om risiko i mange ulike betydninger av ordet, om friluftsliv, turisme og beredskap i bred betydning. Inkludert den siste om koronasituasjonen, bare dager før han omkom.
Summen av all denne produksjonen har gjort ham til en av de viktige og spennende stemmene på disse sentrale områdene i frilufts- og samfunnsdebatten generelt. Også på dette området vil han også bli savnet.
Men først og fremst så gråter vi sammen med barna og familien, og vennene i og utenfor klatremiljøet, for at fine og unike Sindre nå er borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar