Drammensregionen kommer dårlig ut når Statistisk sentralbyrå og Dagens Næringsliv har lagt opp til å kåre hvilke kommuner som er de beste å bo i. Kontrasten mellom rangeringen og hvor nordmenn faktisk vil bo er enorm.
For mange av kommunene som er rangert som dårligst å bo i, har den høyeste befolkningsveksten. Det gjelder spesielt Drammen og Oslo, som for tiden ligger på topp i tilflytting, men også mange av kystbyene på Østlandet og Vestlandet. Og mange av de høyest rangerte kommunene når det gjelder levestandard og velferdstjenester, sliter med at ingen vil flytte til kommunen for å bo der.
Dette gjelder også vår region. Sigdal er for eksempel høyest rangert og har samtidig størst fraflytting. Drammen rangeres lavest, men ligger på landstoppen i tilflytting. Så enten er kåringen mangelfull, eller så er Norge befolket av mange idioter som ikke vet sitt eget beste. Det er pussig at Dagens Næringsliv ikke titter til markedet som avisen ellers forfekter.
Kåringen fanger opp mye av det vi setter pris på i livet, som levestandard, sosiale forhold og offentlig tilbud. Men den omfatter ikke helt sentrale faktorer for mange i dag: Et variert arbeidsmarked, et rikt kulturtilbud og spennende bymiljø. Dette kan Drammensregionen tilby, i kompaniskap med relativt sett levelige boligpriser og god tilgang på natur. Der har vi alle ulike vurderinger i forhold til hva vi foretrekker. Men i sum forteller flyttestrømmen at Drammen spesielt, og regionen, lokker mange. Før flyttet folk av armod, nå er det i stor grad fri vilje.
Undersøkelsen avdekker klart at vår region har utfordringer i forhold til velferdstilbudet og en del sosiale forhold, og vi har vår andel bymiljøproblemer. Det er det ingen grunn til å glemme for lokale politikere. Men en viktig del av rangeringen er nivået på velferdstilbudet, og det henger mest sammen med hvordan skattepengene fordeles på Stortinget. Da må det være et tankekors at pengene i dag i så stor grad går til kommuner som folk ikke vil flytte til, til tross for at velferdstilbudet er blant de beste i landet.
Leder i Drammens Tidende, tirsdag 12. august
mandag 11. august 2008
søndag 10. august 2008
Ukultur i en kulturdebatt
Det verserer en uskreven debattregel om at den som begynner å sammenligne motstanderen med Hitler eller nazistene har avsluttet og tapt debatten. Det kalles å spille nazikortet, eller “Reductio ad Hitlerum” på tullelatinsk.
Slik sett brukte Drammen SVs leder Rune Kjeldsen bare et døgn på å legge debatten om Frps kulturpolitikk i Drammen død. Ved å koble Frps kulturpolitikk med 30-tallets tyske kulturpolitikk er det umulig å føre debatten videre i saklige former.
Det er synd. Men Frps kulturpolitikk i Drammen er interessant ut over Drammen og kulturfeltet, ikke minst fordi Ulf Erik Knudsen i bystyret har sørget for mer penger til kultur i Drammen og på Stortinget er partiets kulturtalsmann med lisens til å kutte.
For det første er erfaringen fra Drammen at det ikke nødvendigvis skjer enorme endringer av at Frp får makt. I sommer har de mest Frp-skeptiske kulturfolkene manet fram svartedøden for Kultur-Norge med Frp. Erfaringene fra fem år med Frp i maktposisjoner i Drammenspolitikken støtter ikke opp om dette. Det er bra fordi lokalkultur blir stadig viktigere for folk flest.
For det andre viser erfaringene fra Drammen at Frp også er underlagt kompromissenes lov. Avstanden mellom partiets program og politikk er stor. Etter fem år er det interessant hvor lite rendyrket Frp-politikk det har blitt i Drammen, ut over fellesgods for de ikke-sosialistiske partiene. Dette er en viktig erfaring i debatten om Frp som regjeringsparti.
Riktignok har regjeringer en annen innflytelse enn kommunestyrer på de store linjene. Men som de rødgrønne smertelig har erfart, må det inngås kompromiss i flertallsregjeringer.
For Drammens del har det gitt en politikk hvor skillelinjene er små og favner et stort velgerflertall. Men for Frp-ere som ønsker tydeligere endringer må det være litt problematisk at sporene er så små. Opposisjonen skulle nok også ønsket seg tydeligere skillelinjer for å få markert politisk avstand. Men den beste løsningen på denne frustrasjonen er neppe å spille ut nazikortet i kulturdebatten.
Leder i Drammens Tidende mandag 11. august 2008
Slik sett brukte Drammen SVs leder Rune Kjeldsen bare et døgn på å legge debatten om Frps kulturpolitikk i Drammen død. Ved å koble Frps kulturpolitikk med 30-tallets tyske kulturpolitikk er det umulig å føre debatten videre i saklige former.
Det er synd. Men Frps kulturpolitikk i Drammen er interessant ut over Drammen og kulturfeltet, ikke minst fordi Ulf Erik Knudsen i bystyret har sørget for mer penger til kultur i Drammen og på Stortinget er partiets kulturtalsmann med lisens til å kutte.
For det første er erfaringen fra Drammen at det ikke nødvendigvis skjer enorme endringer av at Frp får makt. I sommer har de mest Frp-skeptiske kulturfolkene manet fram svartedøden for Kultur-Norge med Frp. Erfaringene fra fem år med Frp i maktposisjoner i Drammenspolitikken støtter ikke opp om dette. Det er bra fordi lokalkultur blir stadig viktigere for folk flest.
For det andre viser erfaringene fra Drammen at Frp også er underlagt kompromissenes lov. Avstanden mellom partiets program og politikk er stor. Etter fem år er det interessant hvor lite rendyrket Frp-politikk det har blitt i Drammen, ut over fellesgods for de ikke-sosialistiske partiene. Dette er en viktig erfaring i debatten om Frp som regjeringsparti.
Riktignok har regjeringer en annen innflytelse enn kommunestyrer på de store linjene. Men som de rødgrønne smertelig har erfart, må det inngås kompromiss i flertallsregjeringer.
For Drammens del har det gitt en politikk hvor skillelinjene er små og favner et stort velgerflertall. Men for Frp-ere som ønsker tydeligere endringer må det være litt problematisk at sporene er så små. Opposisjonen skulle nok også ønsket seg tydeligere skillelinjer for å få markert politisk avstand. Men den beste løsningen på denne frustrasjonen er neppe å spille ut nazikortet i kulturdebatten.
Leder i Drammens Tidende mandag 11. august 2008
Kunstig miljødebatt
Buskerud Venstre vil ha bort plastposene, meldte NRK Østafjells i går, og føyer seg inn i rekken av politikeren som tar opp denne symbolsaken i miljødebatten.
Buskerud Venstre er ikke alene med sitt krav. Flere byer vurderer det, og Oslos varaordfører besøkte Hurum Paper Mill i sommer for å se på det resirkulerte papiret som lages der. Miljøvernminister Erik Solheim har snakket om et forbud, og selv Gordon Brown har tatt opp saken.
Det er bra med miljøengasjementet, og fint hvis folk bruker færre poser. Forbruket på én milliard i året er altfor mye – selv for å bære ut søplet etterpå. Spørsmålet er om det er en viktig miljøkampsak for lokale politikere. Det er greit å kutte ut plast til fordel for sekk eller veske. Men det er lite vits å erstatte dem med papirposer og andre alternativer som også gir problemer. Og problemet er at det tar bort fokuset fra det som virkelig betyr noe på handleturen: Hvordan vi frakter varene hjem. Oljen i plastposen kan ikke utgjøre særlig mer enn bensinforbruket på å starte bilen og rygge ut oppkjørselen.
Bilkjøringen er og blir akilleshælen i forbrukersamfunnet, selv om en bruk- og kastmentalitet selvsagt også skaper problemer. Utenfor de fleste kjøpesentre i området står det til enhver tid mer firehjulsdrevet motorkraft enn det var i Rommels ørkenhær. Mange mangler reelle alternativ, andre velger bilen uansett fordi det er lettvint løsning.
For politikerne er det nok mer krevende å ta tak i dette problemet enn å gyve løs på plastposen. Det er alltid fristende for politikere å engasjere seg i spørsmål hvor de strengt tatt ikke har makt. Å røre ved bilkjøring er mye mer krevende enn å erklære et poseforbud.
Den viktigste jobben lokale politikere kan gjøre på dette området, er å legge forholdene bedre til rette for å redusere bilkjøringen. Det betyr mer og bedre kollektivtransport, og en klarere politikk i forhold til plassering av handelsområder. I forhold til plastavfall, så har det skjedd en viktig forbedring med vedtaket om å starte innsamling i husholdningene fra neste år.
Leder i Drammens tidende, lørdag 8. august 2008
Buskerud Venstre er ikke alene med sitt krav. Flere byer vurderer det, og Oslos varaordfører besøkte Hurum Paper Mill i sommer for å se på det resirkulerte papiret som lages der. Miljøvernminister Erik Solheim har snakket om et forbud, og selv Gordon Brown har tatt opp saken.
Det er bra med miljøengasjementet, og fint hvis folk bruker færre poser. Forbruket på én milliard i året er altfor mye – selv for å bære ut søplet etterpå. Spørsmålet er om det er en viktig miljøkampsak for lokale politikere. Det er greit å kutte ut plast til fordel for sekk eller veske. Men det er lite vits å erstatte dem med papirposer og andre alternativer som også gir problemer. Og problemet er at det tar bort fokuset fra det som virkelig betyr noe på handleturen: Hvordan vi frakter varene hjem. Oljen i plastposen kan ikke utgjøre særlig mer enn bensinforbruket på å starte bilen og rygge ut oppkjørselen.
Bilkjøringen er og blir akilleshælen i forbrukersamfunnet, selv om en bruk- og kastmentalitet selvsagt også skaper problemer. Utenfor de fleste kjøpesentre i området står det til enhver tid mer firehjulsdrevet motorkraft enn det var i Rommels ørkenhær. Mange mangler reelle alternativ, andre velger bilen uansett fordi det er lettvint løsning.
For politikerne er det nok mer krevende å ta tak i dette problemet enn å gyve løs på plastposen. Det er alltid fristende for politikere å engasjere seg i spørsmål hvor de strengt tatt ikke har makt. Å røre ved bilkjøring er mye mer krevende enn å erklære et poseforbud.
Den viktigste jobben lokale politikere kan gjøre på dette området, er å legge forholdene bedre til rette for å redusere bilkjøringen. Det betyr mer og bedre kollektivtransport, og en klarere politikk i forhold til plassering av handelsområder. I forhold til plastavfall, så har det skjedd en viktig forbedring med vedtaket om å starte innsamling i husholdningene fra neste år.
Leder i Drammens tidende, lørdag 8. august 2008
torsdag 7. august 2008
Hete digitaldebatter
Hva har virkelig vært nyttige mediedebatter i sommer (for meg)
Inspirert av Bente Kalsnes sin blogg har jeg prøvd å oppsummere hva som har vært de nyttigste mediedebattene for meg i sommer. Det er preget av at jeg for første gang har vært online (på en litt dyr og dårlig måte) på hytta i Bohuslen og har skaffet meg en etter hvert velutbygd google-leser.
Jeg hopper over de norske debattene, som stort sett har handlet om å mobbe Dagbladet mer eller mindre rettferdig eller spekulere i om Edda får endret eiersituasjonen. De internasjonale debattene, som har relevans i den norske medieutviklingen, har i stor grad dreid seg om
* Avisenes nedtur
Amerikanske avisers forferdelige økonomiske nedtur. Det gir rom for spørsmål om dette er et varsel av hva som vil komme, eller om det er en ekstremvariant i et land hvor mediene har hatt mye hardere konkurranse og hvor avisene i sum har vært for dårlige til å omstille seg digitalt.
Dette er for øvrig en utvikling som ikke har tatt slutt.
* Mister fotfeste på lokale penger
Det er spesielt annonsekronene som forsvinner i mye større takt enn leserne, og de nye digitale kronene er langt fra like lønnsomme som de gamle papir(monopol)pengene.
Denne bloggen er bare en av flere som har kommentert en artikkel i Wall street journal som bekrefter hvordan også lokalmediene mister taket på sitt marked. Den gir i tillegg noen innspill til mediehusene på hvordan gripe tak i det lokale markedet. Denne debatten tas også her.
* Samtidig viser en britisk undersøkelse at avisannonser er best likt (minst mislikt) av leserne, mens mobil ligger dårligst an.
Hva skal avisene gjøre nå?
Her er noen av bidragene til de mer grunnleggende debattene for mediehusene:
* Ti punkter for framtidens digitale journalistikk.
Det er vanskelig å komme utenom Jeff Jarvis sine ti punkter for framtidens digitale journalistikk, som også er omtalt og blogget tidlig på sommeren av Hivand.
Jeg hørte på Jarvis på studietur i New York med BI sitt masterprogram i flermedial ledelse, og han var verd turen alene. Hans blogg BuzzMachine er en av de mer interessante å følge, av de jeg har ramlet over.
* Her er ti andre oppskrifter fra den mindre kjente Mark Potts
* Her er 15 forslag for å få aviser til å vokse,
fra aviskjeden Tribune sin innovasjonssjef.
* Og slik ødelegges en avis
Her er for øvrig en god oppskrift fra tidligere i sommer på hvordan man best ødelegger en avis på 20 måter – jeg syns dessverre mange av dem er treffende for min egen avishverdag.
* Her er erfaringene til en journalist i LA times som har hoppet av, og tar et sviende oppgjør med sin tidligere arbeidsgiver i 42 punkter ting han har lært i forhold til moderne mediedrift
* Hva har krisen ført til i redaksjonene:
En større studie fra amerikanske aviser har ført til rapporten ”State of the newsroom”
Den er oppsummert her
Den viser blant annet hva det blir mer av:
- Lokalsamfunnsdekning, utdannelsesstoff, undersøkende (litt optimistisk kanskje), web-vakter på morgenen, video på nett, databasejournalistikk, mobile journalister, nisjenettsteder, journalistblogger.
og mindre av:
- Bemanning, erfaring og alder hos journalistene, sider og nyhetsdekning, utenriks og riksnyheter, kunst og feature, redigering, fotografer. .
Jeg skipper alle de negative artiklene om konsekvensene av dette, og henter i stedet fram kåringen av de ti beste avisene i forhold til å utvikle seg:
Noen av nøkkeldebattene
* Satsing på lokalt
Dette er bare en av artiklene som diskuterer dette
Og her er en god beskrivelse av lokalavisenes gode framtid hvis de bare tenker på lokalsamfunnene.
* Satsing på sosiale nettverk
Et av spørsmålene er om og hvordan aviser skal utvikle sosiale nettverk
Dette ble også berørt på Knight Ridders store konferanse i sommer:
Dette er jo også vært et hjemlig spørsmål med Origo/Benglers vurderinger ført i pennen av Kristin Lowe.
* Bruken av video eksploderer,
Andy Dickinson (som jeg ikke aner hvem er) har hatt en god serie om hvordan de store engelske avisene bruker videoformater, som blir bra oppsummert i en klassisk klikktittel med ti beste råd.
* Lytte mer til hva som er viktig for leserne
Svenska Dagbladets utmerkede medie- og reklamekommentator/blogger Martin Jönsson har et innlegg om at mediene må bli mer opptatt av hva leserne er opptatt av, og mindre opptatt av det som leserne ikke er opptatt av. For å si det litt banalt.
* Avisene sliter med innovasjonen
Avisenes litt trege omstilling- og innovasjonsevne er også et viktig tema – og ikke mindre aktuelt i Norge. Her er en god beskrivelse av svakheten med Loop-managementfra Knight Tribune sin mediekonferanse i juli.
Og her er selve presentasjonen, med et forslag til løsning
Dette følges også opp av en blogger:
Årsaken som gis er litt interessant – perfeksjonistkulturen i mediene.
Og her er enda en av tipunkts tipsene som det alltid er fristende å klikke på
Og her er en blogg som hevder at avisindustrien ikke er de spesielt dårlige til nyskapning, at det også kan ramme digitale medier i like stor grad, samt en femtrinnsoppskrift for innovasjon.
* Søkemotoroptimalisering
Dette er jo et gigantisk buzzword hos alle som vil opp og fram på søkemoteren, en utvikling som ennå ikke er kommet så langt i Norge. Her er et eksempel fra dette området.
Og her beskrives det hvordan avisene kan lære av rendyrkede online-annonsører.
Det var vel en altfor lang liste, men så er det også en lang sommer.
Inspirert av Bente Kalsnes sin blogg har jeg prøvd å oppsummere hva som har vært de nyttigste mediedebattene for meg i sommer. Det er preget av at jeg for første gang har vært online (på en litt dyr og dårlig måte) på hytta i Bohuslen og har skaffet meg en etter hvert velutbygd google-leser.
Jeg hopper over de norske debattene, som stort sett har handlet om å mobbe Dagbladet mer eller mindre rettferdig eller spekulere i om Edda får endret eiersituasjonen. De internasjonale debattene, som har relevans i den norske medieutviklingen, har i stor grad dreid seg om
* Avisenes nedtur
Amerikanske avisers forferdelige økonomiske nedtur. Det gir rom for spørsmål om dette er et varsel av hva som vil komme, eller om det er en ekstremvariant i et land hvor mediene har hatt mye hardere konkurranse og hvor avisene i sum har vært for dårlige til å omstille seg digitalt.
Dette er for øvrig en utvikling som ikke har tatt slutt.
* Mister fotfeste på lokale penger
Det er spesielt annonsekronene som forsvinner i mye større takt enn leserne, og de nye digitale kronene er langt fra like lønnsomme som de gamle papir(monopol)pengene.
Denne bloggen er bare en av flere som har kommentert en artikkel i Wall street journal som bekrefter hvordan også lokalmediene mister taket på sitt marked. Den gir i tillegg noen innspill til mediehusene på hvordan gripe tak i det lokale markedet. Denne debatten tas også her.
* Samtidig viser en britisk undersøkelse at avisannonser er best likt (minst mislikt) av leserne, mens mobil ligger dårligst an.
Hva skal avisene gjøre nå?
Her er noen av bidragene til de mer grunnleggende debattene for mediehusene:
* Ti punkter for framtidens digitale journalistikk.
Det er vanskelig å komme utenom Jeff Jarvis sine ti punkter for framtidens digitale journalistikk, som også er omtalt og blogget tidlig på sommeren av Hivand.
Jeg hørte på Jarvis på studietur i New York med BI sitt masterprogram i flermedial ledelse, og han var verd turen alene. Hans blogg BuzzMachine er en av de mer interessante å følge, av de jeg har ramlet over.
* Her er ti andre oppskrifter fra den mindre kjente Mark Potts
* Her er 15 forslag for å få aviser til å vokse,
fra aviskjeden Tribune sin innovasjonssjef.
* Og slik ødelegges en avis
Her er for øvrig en god oppskrift fra tidligere i sommer på hvordan man best ødelegger en avis på 20 måter – jeg syns dessverre mange av dem er treffende for min egen avishverdag.
* Her er erfaringene til en journalist i LA times som har hoppet av, og tar et sviende oppgjør med sin tidligere arbeidsgiver i 42 punkter ting han har lært i forhold til moderne mediedrift
* Hva har krisen ført til i redaksjonene:
En større studie fra amerikanske aviser har ført til rapporten ”State of the newsroom”
Den er oppsummert her
Den viser blant annet hva det blir mer av:
- Lokalsamfunnsdekning, utdannelsesstoff, undersøkende (litt optimistisk kanskje), web-vakter på morgenen, video på nett, databasejournalistikk, mobile journalister, nisjenettsteder, journalistblogger.
og mindre av:
- Bemanning, erfaring og alder hos journalistene, sider og nyhetsdekning, utenriks og riksnyheter, kunst og feature, redigering, fotografer. .
Jeg skipper alle de negative artiklene om konsekvensene av dette, og henter i stedet fram kåringen av de ti beste avisene i forhold til å utvikle seg:
Noen av nøkkeldebattene
* Satsing på lokalt
Dette er bare en av artiklene som diskuterer dette
Og her er en god beskrivelse av lokalavisenes gode framtid hvis de bare tenker på lokalsamfunnene.
* Satsing på sosiale nettverk
Et av spørsmålene er om og hvordan aviser skal utvikle sosiale nettverk
Dette ble også berørt på Knight Ridders store konferanse i sommer:
Dette er jo også vært et hjemlig spørsmål med Origo/Benglers vurderinger ført i pennen av Kristin Lowe.
* Bruken av video eksploderer,
Andy Dickinson (som jeg ikke aner hvem er) har hatt en god serie om hvordan de store engelske avisene bruker videoformater, som blir bra oppsummert i en klassisk klikktittel med ti beste råd.
* Lytte mer til hva som er viktig for leserne
Svenska Dagbladets utmerkede medie- og reklamekommentator/blogger Martin Jönsson har et innlegg om at mediene må bli mer opptatt av hva leserne er opptatt av, og mindre opptatt av det som leserne ikke er opptatt av. For å si det litt banalt.
* Avisene sliter med innovasjonen
Avisenes litt trege omstilling- og innovasjonsevne er også et viktig tema – og ikke mindre aktuelt i Norge. Her er en god beskrivelse av svakheten med Loop-managementfra Knight Tribune sin mediekonferanse i juli.
Og her er selve presentasjonen, med et forslag til løsning
Dette følges også opp av en blogger:
Årsaken som gis er litt interessant – perfeksjonistkulturen i mediene.
Og her er enda en av tipunkts tipsene som det alltid er fristende å klikke på
Og her er en blogg som hevder at avisindustrien ikke er de spesielt dårlige til nyskapning, at det også kan ramme digitale medier i like stor grad, samt en femtrinnsoppskrift for innovasjon.
* Søkemotoroptimalisering
Dette er jo et gigantisk buzzword hos alle som vil opp og fram på søkemoteren, en utvikling som ennå ikke er kommet så langt i Norge. Her er et eksempel fra dette området.
Og her beskrives det hvordan avisene kan lære av rendyrkede online-annonsører.
Det var vel en altfor lang liste, men så er det også en lang sommer.
tirsdag 5. august 2008
K2 og mediene – lett å trå feil
Rolf Bae er død og alt annet er uvesentlig. Men jeg har lyst til å gå gjennom noen sider ved mediedekningen av ulykken, som av naturlige grunner har vært omfattende.
I hovedsak har rapporteringen vært presis og relevant, og i alt det triste er det gitt gode og relevante uttalelser fra Rolfs nærmeste venner og klatrekolleger, av Jon Gangdal, Stein Tronstad, Stein P, Mørdre osv. Og ikke minst av Rolfs far, som midt i tragedien har tatt seg tid til å dele tankene til foreldre som har mistet sitt eneste barn.
Men siden slike saker lett skaper sine egne myter eller forsterker de mytene som allerede finnes, så har jeg tatt for meg noen av de mindre feilstegene fra mine mediekolleger som jeg har fått med meg.
* Det startet vel egentlig litt feil ved at Aftenbladet.no meldte at Rolf Bae og Cecilie Skog hadde nådd toppen. Aftenbladet tok forbehold i linken til K2net, som oppgav feil navn side Rolf snudde før toppen.
Men når saken ble laget, og i hvert fall oppdatert, hadde allerede de første meldingene kommet om problemene, blant annet i Alpinist.com . Men bortsett fra den starten, har Aftenbladet.no gjort en veldig nøktern og god dekning av ulykken, og laget en minneprotokoll som forteller hva Rolf betydde for mange.
* Ikke alle tidligere kvinnelige bestigere er døde
VG skriver i en innsidekommentar i papiravisen søndag at alle de fem kvinnene som har besteget K2 før Cecilie har omkommet på vei ned fra fjellet, eller på senere ekspedisjoner. Dagbladet skriver tirsdag at Skog er den andre kvinner som har vært på toppen og er i live.
Begge deler er feil. Fram til 2004 var VGs framstilling riktig, blant annet har noen av de fremste Himalayaklatrerne, Wanda Rutkiewicz, Chantal Maudit og Alison Hargreaves, omkommet på vei ned eller på senere klatreekspedisjoner. Dagbladets påstand er det vanskelig å forstå. Siden 50 årsjubileet i 2004 har fjellet fått en tredel flere bestigninger før denne sesongen, blant annet av fire kvinner som alle har overlevd bestigningen, ifølge Adventurestats.com/Explorersweb.com
* K2 er ikke farligst (men det er ikke langt unna)
K2 blir omtalt som verdens farligste fjell, og med god grunn med 66 dødsfall på fjellet og 284 bestigninger før denne sesongen. Det gir en dødsrate per bestigning på 24 prosent.
Men strengt tatt er Annapurna det farligste fjellet av 8000 meterne, med 41 prosent omkomne i forhold til antall bestigninger. Dette tiltross for at det er nesten 500 meter lavere viser en ulykkesstatistikk – som riktignok er noen år gammel – men siden den gang har det skjedd prosentvis færre ulykker på K2.
I en artikkel omtales også fjellet som det tredje farligste, men der mangler kildehenvisningen.
Nanga Parbat ligger uansett omtrent på den samme dødsraten.
Men som ulykken fredag så brutalt viste, så er K2 det farligste fjellet å gå ned fra hvis man først har vært på toppen. Spørsmålet er også om det er helt riktig lenger, for siden den statistikken ble laget, så har det vært nesten hundre bestigninger av toppen og to dødsfall på vei ned – før altså den forferdelige ulykken sist uke.
* Noen sleivskudd
Dagbladet.no melder at Den 37 år gamle italieneren er nå eneste overlevende av de 21 klatrerne som prøvde seg på den 8611 meter høye toppen i forrige uke
Siden det var 11 som omkom totalt får det vel mest stå som en arbeidsulykke som lett skjer. Det samme gjelder kanskje neste setning:
”11 klatrere ble tatt av skred og omkom fredag i den verste ulykken i den pakistanske delen av Himalaya noen gang.
For det første omkom ikke 11 i skredet, men før under og etter skredet på ulikt vis. Det er uansett en drøy påstand med tanke på at anslagsvis 4000 soldater har omkommet i krigen mellom de to atommaktene India og Pakistan i kampene på og rundt Siachen-breen bare noen artelleriskudd unna
* En svensk øvelse – kritikk av de døde og medklatrere
Svenske Fredrik Sträng har holdt den klart høyeste medieprofilen av dem som var tilstede på fjellet, med relativt tidlige påstander om antall døde. I tirsdagens VG og Aftonbladet kommer han med ganske krass kritikk av de som klatret mot toppen og mener de skulle snudd tidligere. Det er vanskelig å vite om han har rett, men spørsmålet er hvor relevant det er å stille den diagnosen mens de overlevende knapt har kommet seg ned i sikkerhet og vi egentlig ikke helt vet hva som gjorde at ulykken endte så tragisk for så mange.
Sträng får på sin side kraftig kritikk fra en annen svenske for sine utsagn om antall døde
og for sitt forsøk på å fire ned den serbiske klatreren som døde tidligere på dagen - en operasjon som førte til at en pakistansk høydebærer omkom.
Kritikken kommer fra Tina Sjøgren, redaktør av nettstedet ExplorerWeb og den første kvinnen før Cecilie Skog som gikk uten assistanse til nordpolen, og den eneste før Cecilie Skog som gikk til begge polene og klatret Mount Everest.
Oppdatert 6/8: Sträng får massiv kritikk av ExplorerWeb i en usignert artikkel, en fortsettelse av kritikken dagen før. Her får han også på pukkelen for sin innsats på fjellet og for sin omtale av tidligere bestigninger
Denne særsvenske kritikk-øvelsen skal også ha funnet sted etter at Daniel Bidner omkom på vei ned fra toppen i 1993,. Men her har jeg bare muntlige overleveringer å støtte meg på. Så spørsmålet om det er et mønster her får ligge.
Etter disse punktene er det likevel greit å minne meg selv om at i hovedsak har dekningen av denne tragedien stort sett vært rimelig nøktern og korrekt. Og at det uansett ikke betyr noe i forhold til at Rolf Bae er død.
I hovedsak har rapporteringen vært presis og relevant, og i alt det triste er det gitt gode og relevante uttalelser fra Rolfs nærmeste venner og klatrekolleger, av Jon Gangdal, Stein Tronstad, Stein P, Mørdre osv. Og ikke minst av Rolfs far, som midt i tragedien har tatt seg tid til å dele tankene til foreldre som har mistet sitt eneste barn.
Men siden slike saker lett skaper sine egne myter eller forsterker de mytene som allerede finnes, så har jeg tatt for meg noen av de mindre feilstegene fra mine mediekolleger som jeg har fått med meg.
* Det startet vel egentlig litt feil ved at Aftenbladet.no meldte at Rolf Bae og Cecilie Skog hadde nådd toppen. Aftenbladet tok forbehold i linken til K2net, som oppgav feil navn side Rolf snudde før toppen.
Men når saken ble laget, og i hvert fall oppdatert, hadde allerede de første meldingene kommet om problemene, blant annet i Alpinist.com . Men bortsett fra den starten, har Aftenbladet.no gjort en veldig nøktern og god dekning av ulykken, og laget en minneprotokoll som forteller hva Rolf betydde for mange.
* Ikke alle tidligere kvinnelige bestigere er døde
VG skriver i en innsidekommentar i papiravisen søndag at alle de fem kvinnene som har besteget K2 før Cecilie har omkommet på vei ned fra fjellet, eller på senere ekspedisjoner. Dagbladet skriver tirsdag at Skog er den andre kvinner som har vært på toppen og er i live.
Begge deler er feil. Fram til 2004 var VGs framstilling riktig, blant annet har noen av de fremste Himalayaklatrerne, Wanda Rutkiewicz, Chantal Maudit og Alison Hargreaves, omkommet på vei ned eller på senere klatreekspedisjoner. Dagbladets påstand er det vanskelig å forstå. Siden 50 årsjubileet i 2004 har fjellet fått en tredel flere bestigninger før denne sesongen, blant annet av fire kvinner som alle har overlevd bestigningen, ifølge Adventurestats.com/Explorersweb.com
* K2 er ikke farligst (men det er ikke langt unna)
K2 blir omtalt som verdens farligste fjell, og med god grunn med 66 dødsfall på fjellet og 284 bestigninger før denne sesongen. Det gir en dødsrate per bestigning på 24 prosent.
Men strengt tatt er Annapurna det farligste fjellet av 8000 meterne, med 41 prosent omkomne i forhold til antall bestigninger. Dette tiltross for at det er nesten 500 meter lavere viser en ulykkesstatistikk – som riktignok er noen år gammel – men siden den gang har det skjedd prosentvis færre ulykker på K2.
I en artikkel omtales også fjellet som det tredje farligste, men der mangler kildehenvisningen.
Nanga Parbat ligger uansett omtrent på den samme dødsraten.
Men som ulykken fredag så brutalt viste, så er K2 det farligste fjellet å gå ned fra hvis man først har vært på toppen. Spørsmålet er også om det er helt riktig lenger, for siden den statistikken ble laget, så har det vært nesten hundre bestigninger av toppen og to dødsfall på vei ned – før altså den forferdelige ulykken sist uke.
* Noen sleivskudd
Dagbladet.no melder at Den 37 år gamle italieneren er nå eneste overlevende av de 21 klatrerne som prøvde seg på den 8611 meter høye toppen i forrige uke
Siden det var 11 som omkom totalt får det vel mest stå som en arbeidsulykke som lett skjer. Det samme gjelder kanskje neste setning:
”11 klatrere ble tatt av skred og omkom fredag i den verste ulykken i den pakistanske delen av Himalaya noen gang.
For det første omkom ikke 11 i skredet, men før under og etter skredet på ulikt vis. Det er uansett en drøy påstand med tanke på at anslagsvis 4000 soldater har omkommet i krigen mellom de to atommaktene India og Pakistan i kampene på og rundt Siachen-breen bare noen artelleriskudd unna
* En svensk øvelse – kritikk av de døde og medklatrere
Svenske Fredrik Sträng har holdt den klart høyeste medieprofilen av dem som var tilstede på fjellet, med relativt tidlige påstander om antall døde. I tirsdagens VG og Aftonbladet kommer han med ganske krass kritikk av de som klatret mot toppen og mener de skulle snudd tidligere. Det er vanskelig å vite om han har rett, men spørsmålet er hvor relevant det er å stille den diagnosen mens de overlevende knapt har kommet seg ned i sikkerhet og vi egentlig ikke helt vet hva som gjorde at ulykken endte så tragisk for så mange.
Sträng får på sin side kraftig kritikk fra en annen svenske for sine utsagn om antall døde
og for sitt forsøk på å fire ned den serbiske klatreren som døde tidligere på dagen - en operasjon som førte til at en pakistansk høydebærer omkom.
Kritikken kommer fra Tina Sjøgren, redaktør av nettstedet ExplorerWeb og den første kvinnen før Cecilie Skog som gikk uten assistanse til nordpolen, og den eneste før Cecilie Skog som gikk til begge polene og klatret Mount Everest.
Oppdatert 6/8: Sträng får massiv kritikk av ExplorerWeb i en usignert artikkel, en fortsettelse av kritikken dagen før. Her får han også på pukkelen for sin innsats på fjellet og for sin omtale av tidligere bestigninger
Denne særsvenske kritikk-øvelsen skal også ha funnet sted etter at Daniel Bidner omkom på vei ned fra toppen i 1993,. Men her har jeg bare muntlige overleveringer å støtte meg på. Så spørsmålet om det er et mønster her får ligge.
Etter disse punktene er det likevel greit å minne meg selv om at i hovedsak har dekningen av denne tragedien stort sett vært rimelig nøktern og korrekt. Og at det uansett ikke betyr noe i forhold til at Rolf Bae er død.
Rolf Bae er borte
Så var da satan helvete løs på K2, og vi kommer aldri til å møte Rolf Bae igjen.
Det må være ulevelig for Cecilie og resten av familien til Rolf.
Det gjør forferdelig vondt for de som har vært med ham på de mange lange turene og vært nære venner.
Og det er en utrolig trist dag for oss som har kjent ham på ulike vis.
Vi fryktet det selvsagt da de dro dit for tre år siden.
Vi fryktet det igjen da årets tur startet. Vi kunne statistikken og alt det der.
Men vi tenkte ikke at det virkelig skulle ramme en av våre.
Det gjorde det.
Det ligger ingen trøst i at han døde mens han holdt på med det han likte best, og alt det der. Det kan kanskje rasjonalisere det litt. En liten stund.
Men når natten kommer igjen, så er Rolf like borte av den grunn. Da gjør det like vondt.
Vi kommer til å snakke om alle de fine minnene og historiene. Det vil hjelpe en liten stund, men bare en liten stund
.
Vi kommer til å snakke om hvor fornuftig han oppførte seg på tur, og at den siste turen bare bekreftet dette der han avholdt seg for å gå den siste biten til toppen og ventet på de to andre. Men vi vet hvor lite det betyr når helvete bryter løs over 8000 meter på K2.
Og det bringer ham uansett ikke tilbake.
Nærere venner av Rolf og Cecilie enn meg skal skrive minneordene. Men jeg hadde lyst til å prøve å skrive litt om hva Rolf representerte innenfor friluftslivet.
Rolf stod for en helt unik blanding av
- Ekstreme polarprestasjoner
- Klatring over 8000 meter.
- Vanskelig klatring.
- Turglede
Hvis Rolf hadde vært litt mer opptatt av å markedsføre seg, så hadde han gått inn i historien som en av de store polarheltene i nyere tid. Hans turer på syd- og nordpolen er kanskje bare overgått av en eller to andre. Det er lett å tro at det har gått inflasjon i polarturer. Men ved siden av Rolf, og Cecilie, er det bare ni andre som har gått til begge polene uten assistanse. Bare fem andre har gått over hele sydpolen uten støtte. Bare en har gått en lengre ustøttet tur over sydpolen enn det Rolf og Eirik Sønneland gjorde i all stillhet i 2000.
De siste fem fire-fem årene har Rolf utviklet seg som klatrer, og har blitt en av de ytterst få som kombinerte klatring på de høyeste toppene med vanskelig teknisk klatring. Det er klatrere som har gjort mer på de høyeste toppene, inkludert Cecilie, enn Rolf. Det er mange som har klatret vanskeligere enn ham. Men det er svært få som både har søkt de høyeste toppene og de vanskelige veggene. Og det er vel knapt noen som på det samme året har klatret vanskelige tekniske ruter, som repetisjonen av norskeruta på Trango og Trollveggen vinterstid, og klatret 8500 meter over havet.
Turene vitner om en driv om motivasjon som knapt noen norsk utforsker har visst på et par tiår.
Dette ble kombinert med en allmenn turglede som også førte ham på langs av Norge og på tvers Grønland og gjennom Canada på kano og utallige andre turer som ikke bare søkte de ytterste grensene.
Og med en ydmykhet og beskjedenhet som gjorde at de færreste hadde hørt om han før han nå er død, og som ikke kunne gi noen mistanker om at han søkte noe annet enn gleden av å på egenhånd gjennomføre disse turene.
Men når natten igjen kommer, så betyr heller ikke dette noe for alle som elsket og likte Rolf i forhold til at han nå er borte.
Det må være ulevelig for Cecilie og resten av familien til Rolf.
Det gjør forferdelig vondt for de som har vært med ham på de mange lange turene og vært nære venner.
Og det er en utrolig trist dag for oss som har kjent ham på ulike vis.
Vi fryktet det selvsagt da de dro dit for tre år siden.
Vi fryktet det igjen da årets tur startet. Vi kunne statistikken og alt det der.
Men vi tenkte ikke at det virkelig skulle ramme en av våre.
Det gjorde det.
Det ligger ingen trøst i at han døde mens han holdt på med det han likte best, og alt det der. Det kan kanskje rasjonalisere det litt. En liten stund.
Men når natten kommer igjen, så er Rolf like borte av den grunn. Da gjør det like vondt.
Vi kommer til å snakke om alle de fine minnene og historiene. Det vil hjelpe en liten stund, men bare en liten stund
.
Vi kommer til å snakke om hvor fornuftig han oppførte seg på tur, og at den siste turen bare bekreftet dette der han avholdt seg for å gå den siste biten til toppen og ventet på de to andre. Men vi vet hvor lite det betyr når helvete bryter løs over 8000 meter på K2.
Og det bringer ham uansett ikke tilbake.
Nærere venner av Rolf og Cecilie enn meg skal skrive minneordene. Men jeg hadde lyst til å prøve å skrive litt om hva Rolf representerte innenfor friluftslivet.
Rolf stod for en helt unik blanding av
- Ekstreme polarprestasjoner
- Klatring over 8000 meter.
- Vanskelig klatring.
- Turglede
Hvis Rolf hadde vært litt mer opptatt av å markedsføre seg, så hadde han gått inn i historien som en av de store polarheltene i nyere tid. Hans turer på syd- og nordpolen er kanskje bare overgått av en eller to andre. Det er lett å tro at det har gått inflasjon i polarturer. Men ved siden av Rolf, og Cecilie, er det bare ni andre som har gått til begge polene uten assistanse. Bare fem andre har gått over hele sydpolen uten støtte. Bare en har gått en lengre ustøttet tur over sydpolen enn det Rolf og Eirik Sønneland gjorde i all stillhet i 2000.
De siste fem fire-fem årene har Rolf utviklet seg som klatrer, og har blitt en av de ytterst få som kombinerte klatring på de høyeste toppene med vanskelig teknisk klatring. Det er klatrere som har gjort mer på de høyeste toppene, inkludert Cecilie, enn Rolf. Det er mange som har klatret vanskeligere enn ham. Men det er svært få som både har søkt de høyeste toppene og de vanskelige veggene. Og det er vel knapt noen som på det samme året har klatret vanskelige tekniske ruter, som repetisjonen av norskeruta på Trango og Trollveggen vinterstid, og klatret 8500 meter over havet.
Turene vitner om en driv om motivasjon som knapt noen norsk utforsker har visst på et par tiår.
Dette ble kombinert med en allmenn turglede som også førte ham på langs av Norge og på tvers Grønland og gjennom Canada på kano og utallige andre turer som ikke bare søkte de ytterste grensene.
Og med en ydmykhet og beskjedenhet som gjorde at de færreste hadde hørt om han før han nå er død, og som ikke kunne gi noen mistanker om at han søkte noe annet enn gleden av å på egenhånd gjennomføre disse turene.
Men når natten igjen kommer, så betyr heller ikke dette noe for alle som elsket og likte Rolf i forhold til at han nå er borte.
fredag 25. juli 2008
Tour de visninger
Ujournalistiske billedserier av folk på fylla eller lettkledde damer er blitt et like viktig dop for mange nettaviser som epo er blitt det for ”Tour de France-ryttere”.
* Billedseriene står for en kunstig høy vekst i sidevisningene til norske lokalaviser på nett, og er en viktig årsak til at en gjennomsnittlig nettavisen fikk 70 prosent flere sidevisninger i 2007.
* Spørsmålet er om billedserier bare er å pisse i buksa – og på annonsørene. For det er ikke gitt at det fører til økt dybde og bredde i nettbruken.
* Samtidig skal man ikke kimse av billedserier. Brukt riktig har de en god journalistisk funksjon, oppfyller et informasjonsbehov og bygger relasjoner og fellesskap med leserne.
Særstilling
Når Vardens nystartede redaktør Lars Kise setter en sluttstrek for denne litt spesielle journalistiske sjangeren , så er ikke det en tilfeldig nettavis som gjør det. Varden har stått i en særstilling av Edda-avisene i forhold til å satse og lykkes med å pushe sidevisninger. Siden tallene ikke er offentlige vil jeg ikke gi de rene tallene, men med en målemetode så har Varden mer enn tredoblet antall sidevisninger fra et snitt i januar 2007 til januar 2008. Det er himmelhøyt over det resten av Edda-avisene kan vise til, og til sammenligning 15 ganger mer enn det regionsavisene bt.no og adressa.no hadde av vekstprosent i samme periode. Kanskje noen av de ivrigste billedpusherne i A-pressen har opplevd lignende tall, men det viser i hvert fall at det ikke er en gjennomsnittsavis som Kise nå har tatt tak i.
Det er et modig skritt for en ny redaktør, men så er da også Kise langt mer enn middels presseetisk bevisst – og bruker nok flere lørdagskvelder på å klage til sivilombudsmannen på offentlige brev unntatt offentligheten enn den gjennomsnittlige avisredaktør i Norge. Dette er et konsept, tror jeg, skapt av innovative og folkelige Fredrikstad blad, fb.no. Men det var tatt ut i sin ytterste konsekvens av Varden og konkurrent Ta.no.
Lettkledde damer
Men det er mange lokalaviser som har satset tilsvarende tungt på slike eller andre typer billedserier. Slik sett er ikke "ut på byen-bildene" verre enn mange A-presseaviser bruk av svært lettkledde modeller for å hente klikk, som for eksempel Nordlys sin store satsing på ”Arctic models”-billedserier i fjor, bilder avisa garantert ikke hadde trykket på papir.
Annonsedrivere
Billedserienes er de litt ressursfattige lokalavisenes verktøy for å hente klikk, som er en av de viktigste inntektsdriverne for annonsesalg. Har du først tatt et bilde, så koster det lite å ta 10 til og legge det ut i en billedserie. Og er du klikkhore, så koster de lite å legge ut de neste 20 bildene også.
Summen er at den vanlige norske nettavisen økte antall sidevisninger med 70 prosent i fjor. Det er et tall som både oppgis av A-pressen i årsrapporten, og som kommer fram hvis man måler gjennomsnittet av de fire første ukene i 2007 og 2008 på TNS sin toppliste.
Kjør debatt:
Bruken av billedserier problematiseres av mange, blant annet i rapporten IJ-rapporten ”Nytt på nett” til Ivar Andenæs, som tar for seg nordnorske avisers nettsatsing, et sted hvor a-pressen har en dominerende stilling. ”Enkelte aviser har mellom 30 og 40 bildeserier”, skriver Andenæs. Han kaller antall sidevisninger ”kunstig høye”.
Så la oss ta ”kjør debatt”.
Uproblematisk med billedserier.
* Det kan være en bra presentasjonsform for å vise fram flere bilder enn det ene som kommer på trykk, som når DTs eminente fotograf Lisa Selin lager en serie med sine flotte bilder fra en forestilling i Drammen teater en helt vanlig helg.
Eller når det er storbrann, og en serie med bilder fra fotografer, lesere og journalister får fram mange ulike sider av brannen.
* Det er et godt verktøy for å hente inn og spre lesernes egne opplevelser, som når dt.no og diverse andre medier viser fram lesernes 17. maibilder eller sommerbilder, eller Laagendalsposten.no har kjæledyrkonkurranse.
* Det bygger et fellesskap, slik ut på byen-bildene i et begrenset format kan gjøre. Dt.no har brukt det i noen grad for å vise fram deltagere på arrangementer, disse var på Konnerud-festivalen i helga.
* Med unntak av noen lettkledde modeller og litt fulle byløver, så er det relativt harmløst og uproblematisk sammenlignet med mye rart som presenteres som nyheter for å dra klikk.
Problematisk med billedserier:
* Det gir et kunstig høyt bilde av nettlesing, for det nå engang en stor forskjell på å smelle gjennom 40 bilder fra utelivet i Grenland og å lese nyhetsartikler. Nettaviser som ikke har satset tung på slike opplegg kan lett se ut som om man er skikkelig i bakevja. Drammens Tidende har latt være fordi vi ikke tror det bygger lojalitet og seriøsitet på lang sikt (nå kan det hende dt.no har et forbedringspotensiale på mer journalistiske områder også, men det er en annen sak).
* Som annonsør vil jeg nok føle meg litt lurt hvis jeg betalte for slike klikk, men de fleste betaler bare for å være på forsiden uansett. Den klikkhoringen vi nå ser vil kunne svekke nettannonseringen på litt sikt.
* Mange av dem mangler totalt journalistisk begrunnelse, som bildene av lettkledde damer eller ute på byen. Og det er nå engang et journalistisk produkt vi lever av
* Det fjerner fokus fra annet journalistisk arbeid, enten det nå er fordi frilansbudsjettet brukes opp på utelivet i helgene eller fordi billedseriene er lettere å ty til enn mer spennende journalistiske produkter som mer avanserte slideshow eller levende bilder – som med dagens målesystemer bare gir ett klikk selv om det kan være i flere minutter.
* Spørsmålet er også om idiotbilledseriene svekker seriøsiteten til nettavisene, og ikke nødvendigvis er så veldig heldig for lojaliteten. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom de som har hatt høyest vekst i sidevisninger og best utvikling av unike brukere. Her har jeg interne edda-tall å lene meg på, så ingen er nevnt og ingen er glemt.
Men er alternativet bedre?
Så er spørsmålet, mens Gunnar Bodahl-Johansen går i fistel i Journalisten.no, om det virkelig er verre med litt journalistisk umotiverte billedserier enn alle de andre tjenestene de store nettmediene har lansert for å bli klikkvinnere?
- VGs Nettby, som bidro veldig sterkt til nesten 200 prosents vekst i antall sidevisninger for vg.no fra januar 2007 til januar 2008.
- Dagbladets datingtjeneste Blink, som riktignok gikk på en skikkelig smell i 2007 og tapte for nettby.
- NRK.no sin vekst gjennom værmeldinger.
- Aftenpostens tunge satsing på quiz, men som nå er tonet det ned – sikkert fornuftig hvis målet er å bli ansett som en førstehåndsleverandør av seriøse nyheter.
- Og andre nettavisers mange tullenyheter og høye cleavage-faktor.
For å være veldig kjedelig, så er vel problemet med slike billedserier som med mye av de andre trafikkdriverne på nett, at det kan være helt greit i begrensede doser og for dumt når det ender opp som den viktigste trafikkdriveren. Og at det ikke skader å ha journalistiske begrunnelser for dem, og ikke bare klikkhoring.
lørdag 19. juli 2008
Erobrer vegger, erobrer nisjer
Dagens næringsliv sitt fredagsmagasin D2 bekrefter at de er i ferd med å ta over nisjen ekstremt friluftsliv med en god artikkel om fire norske klatrere som repeterer den legendariske norskeruta på Great Trango Tower. Men hvorfor svekke inntrykket med feil på salgsplakaten?
Alt det positive først: Det er et godt sett av en MSM (mainstreammedia) å sammenligne årets bestigning av norskeruta på Great Trango Tower i Karakorum i Pakistan med førstebestigningen fra 1984. 84-turen står som den største triumfen og tragedien i norsk klatrehistorie da to av Norges beste alpinister gjennom tidene, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, åpnet en av de til da vanskeligste storveggene i Himalaya, og omkom på vei ned i en rappellulykke. Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim skilte lag med de to på grunn av matmangel, og med Dags mange gode foto og Stein Ps veldig gode klatrebok ”Trango – Triumf og tragedie” har turen blitt etset inn i minnene til flere generasjoner norske klatrere. I sommer ble den også kåret til en av de beste norske fjellbøkene i en ny norsk kanon.
Tar ekstremsportnisjen
Dette formidler D2 bra, og Sigurd S. Rønningen bekrefter at han er av journalistene som faktisk forstår dette området. Fokus på avføring i bratte vegger er uansett unngåelig i slike artikler fordi det er nært og forståelig for vanlige lesere.
På samme vis er artikkelen interessant fordi den viser at D2 har ambisjoner om å ta markedet for kvalitetsjournalistikk om ekstremsporter gjennom nesten ukentlige artikler. Dette er små nisjer av aktive utøvere, men relativt mange har interesse av å følge temaet. Ekspedisjonsklatring tilhører et område som mangle fjellvandrere liker å følge med på, på linje med polferder.
Klatring i massemedier
I flere artikler har D2 vist at de kan konkurrere med Dagbladet på denne typen stoff.
Dagbladet har hatt mest i en god stund nå, med mer ekstremsport i Sportsmagasinet og livsstilsorienterte artikler i Søndagsmagasinet og med en gudbenådet skribent i redaktør Eivind Eidslott. Men nå er SøndagsMagasinet bare blitt mer interiørhelvete, og Eidslott skal lage Norrønas nye magasin et år (for øvrig også breaket offisielt av D2 i sommer).
Sportsmagasinet på fredag er et veldig bra blad, men sliter med at de ikke klarer å være aktuelle på disse områdene. De baserer seg i litt for stor grad på resirkulerte artikler fra Fri Flyt-konsernet, og har dermed fjernet seg fullstendig fra nyhetssegmentet fordi artiklene ofte var litt utdaterte og ikke alltid helt oppdaterte da de kom på trykk i første omgang i det ellers så oppegående skibladet Fri Flyt. I dette landskapet har D2 vist at de treffer rimelig bra med sakene, slik at også kjernen i nisjen syns det er interessant. Det er et større problem for andre, inkludert Fri flyt på klatreområdet.
Før Dagbladet var det Vi Menn og VG som var best, men da snakker vi mange år siden. Vi menn hadde Stein P. som brakte noe av de beste klatreartiklene på trykk fra Trango, fra Cassin-ryggen på Denali og lignende turer. Vi Menn har hatt en del artikler på trykk de siste tiårene også, men kvaliteten har i beste fall vært ymse rett og slett fordi de ikke har hatt noen gode skribenter og har tatt inn litt for mange tabloide artikler fra middels interessante turer.
VG har også hatt en spennende tur, blant annet har de sponset og beskrevet mange av de større turene – inkludert vinterbestigninger av Trollveggen for et par tiår siden. Nå sponser de Cecilie Skog på sitt nye forsøk på K2 i sommer (sammen med Rolf Bae, som også var på Trango-repetisjonen).
Avisen har jo også to svært habile klatrere i Paris-korrespondent Linn Kathrine Yttervik, som skrev om sitt forsøk på Cho Oyo og sportsreporter Øystein Jarlsbo.
Kuriøst nok er det kanskje Vårt Land som har vært best på en del stoff av denne typen takket være den gode klatreren og veldig oppegående sportsreporter Lars Gilberg. Han har vært bedre til å skrive om dette området enn noen andre i dagsavisene, og blant annet den eneste som har fulgt vår eneste verdensstjerne i klatring Magnus Midtbø fra han var en svært lovende 16-åring.
På samme vis hadde Stavanger Aftenblad en rekke gode klatrereportasjer så lenge klatrer og Kjerag-redningsmann Sindre Bø skrev og klatret mye spennende. Men nå ser det ut til å være DN som har gått inn og kapret enda en featurenisje.
Men D2 overselger litt
Så et par spørsmålstegn ved salgsteksten til D2 som svekker helhetsinntrykket av et kompetent magasin: ”I sommer kom fire nordmenn levende fra turen opp verdens råeste fjellvegg – som de første i historien”.
I denne salgsplakaten er det to feil. Feilen står ikke i den kompetente artikkelen, så vi antar at det er dårlig desking. Bare som en advarsel, nå er vi på skikkelig nerdediskusjoner og det er ikke til forkleinelse for artikkelen. Den er som sagt godt, det interessante er hvordan de fleste feil oppstår i forbindelse med de største bokstavene fordi der skal meningen konsentreres og den skrives gjerne av andre.
Den klareste feilen er at de er de første som overlevde en tur opp fjellveggen. Veggen er klatret flere ganger. Feilen kommer nok fra artikkelens setning om at ”Våren 2008 har fortsatt ingen klatret Norskeruta fra bunn til topp og kommet ned igjen med livet i behold.” Det er for riktig. Men veggen er klatret fra topp til bunns av John Middendorf og Xaver Bongard i 1992 i en ikke mindre imponerende rute til venstre for norskeruta, Grand Voyage. (Noen skriver også Xavier, men selv skrev han artikler, blant annet om denne turen, under navnet Xaver). Bongard døde noen år senere i en BASE-hoppulykke i Sveits.
Hva er råest?
Så et noe mer diskutabelt spørsmål – er dette virkelig verdens råeste fjellvegg. De fleste klatrere med peiling vil nok svare nei. Den er helt klart en av de vakreste, for linjen er fantastisk.
Den er ikke den vanskeligste rent teknisk, det er gått mer krevende ruter både med friklatring og teknisk klatring. Bare litt lengre borte på fjellet ligger en teknisk sett mer vanskelig rute opp på nabotoppen Trango Pulpit, klatret av fire nordmenn i 1999.
På den andre siden av fjellet har russere og amerikanere gått omtrent like harde ruter.
84-bestigningen var først og fremst epokegjørende fordi det var første gang så krevende storveggsklatring ble utført i de høyder. Siden har det blitt gått mange ruter som er lengre, vanskeligere eller ligger høyere, men alle er nok inspirert av norskerute i 1984.
Den er heller ikke verdens høyeste vegg, men her er det alltid vanskelig å måle hva som er vegg: Er det den loddrette delen, veggen som helhet osv. Den omtales som den høyeste vertikale veggen i verden, men det er neppe riktig med tanke på at de første tusen meterne er for sva å regne.
Adjektivet som ble brukt er den ”råeste”, som ikke er så lett å definere. Men i min definisjon er det vegger som er større, ligger høyere, har flere objektive farer enn den relativt sett trygge Trango-veggen, og som har mye krevende klatring. Og da er det nok flere vegger som står fram som råere, blant annet russernes førstebestigning i fjor av den 3000 meter høye vestveggen på K2 rett i nabolaget.
Andre kandidater: Nordveggen på Jannu, sørveggen på Lhotse, vestveggen på Makalu, den 4000 meter lange ruta opp Rupal-veggen på Nanga Parbat – for å nevne noen av rutene på de største fjellene i verden. Eller den ubestegne ryggen/veggen på Latok, også i nærheten, som er forsøkt av to norske lag og mange andre flinke klatrere.
Men dette er ikke til forkleinelse for den flotte norske bestigningen – og artikkelen om turen.
Alt det positive først: Det er et godt sett av en MSM (mainstreammedia) å sammenligne årets bestigning av norskeruta på Great Trango Tower i Karakorum i Pakistan med førstebestigningen fra 1984. 84-turen står som den største triumfen og tragedien i norsk klatrehistorie da to av Norges beste alpinister gjennom tidene, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, åpnet en av de til da vanskeligste storveggene i Himalaya, og omkom på vei ned i en rappellulykke. Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim skilte lag med de to på grunn av matmangel, og med Dags mange gode foto og Stein Ps veldig gode klatrebok ”Trango – Triumf og tragedie” har turen blitt etset inn i minnene til flere generasjoner norske klatrere. I sommer ble den også kåret til en av de beste norske fjellbøkene i en ny norsk kanon.
Tar ekstremsportnisjen
Dette formidler D2 bra, og Sigurd S. Rønningen bekrefter at han er av journalistene som faktisk forstår dette området. Fokus på avføring i bratte vegger er uansett unngåelig i slike artikler fordi det er nært og forståelig for vanlige lesere.
På samme vis er artikkelen interessant fordi den viser at D2 har ambisjoner om å ta markedet for kvalitetsjournalistikk om ekstremsporter gjennom nesten ukentlige artikler. Dette er små nisjer av aktive utøvere, men relativt mange har interesse av å følge temaet. Ekspedisjonsklatring tilhører et område som mangle fjellvandrere liker å følge med på, på linje med polferder.
Klatring i massemedier
I flere artikler har D2 vist at de kan konkurrere med Dagbladet på denne typen stoff.
Dagbladet har hatt mest i en god stund nå, med mer ekstremsport i Sportsmagasinet og livsstilsorienterte artikler i Søndagsmagasinet og med en gudbenådet skribent i redaktør Eivind Eidslott. Men nå er SøndagsMagasinet bare blitt mer interiørhelvete, og Eidslott skal lage Norrønas nye magasin et år (for øvrig også breaket offisielt av D2 i sommer).
Sportsmagasinet på fredag er et veldig bra blad, men sliter med at de ikke klarer å være aktuelle på disse områdene. De baserer seg i litt for stor grad på resirkulerte artikler fra Fri Flyt-konsernet, og har dermed fjernet seg fullstendig fra nyhetssegmentet fordi artiklene ofte var litt utdaterte og ikke alltid helt oppdaterte da de kom på trykk i første omgang i det ellers så oppegående skibladet Fri Flyt. I dette landskapet har D2 vist at de treffer rimelig bra med sakene, slik at også kjernen i nisjen syns det er interessant. Det er et større problem for andre, inkludert Fri flyt på klatreområdet.
Før Dagbladet var det Vi Menn og VG som var best, men da snakker vi mange år siden. Vi menn hadde Stein P. som brakte noe av de beste klatreartiklene på trykk fra Trango, fra Cassin-ryggen på Denali og lignende turer. Vi Menn har hatt en del artikler på trykk de siste tiårene også, men kvaliteten har i beste fall vært ymse rett og slett fordi de ikke har hatt noen gode skribenter og har tatt inn litt for mange tabloide artikler fra middels interessante turer.
VG har også hatt en spennende tur, blant annet har de sponset og beskrevet mange av de større turene – inkludert vinterbestigninger av Trollveggen for et par tiår siden. Nå sponser de Cecilie Skog på sitt nye forsøk på K2 i sommer (sammen med Rolf Bae, som også var på Trango-repetisjonen).
Avisen har jo også to svært habile klatrere i Paris-korrespondent Linn Kathrine Yttervik, som skrev om sitt forsøk på Cho Oyo og sportsreporter Øystein Jarlsbo.
Kuriøst nok er det kanskje Vårt Land som har vært best på en del stoff av denne typen takket være den gode klatreren og veldig oppegående sportsreporter Lars Gilberg. Han har vært bedre til å skrive om dette området enn noen andre i dagsavisene, og blant annet den eneste som har fulgt vår eneste verdensstjerne i klatring Magnus Midtbø fra han var en svært lovende 16-åring.
På samme vis hadde Stavanger Aftenblad en rekke gode klatrereportasjer så lenge klatrer og Kjerag-redningsmann Sindre Bø skrev og klatret mye spennende. Men nå ser det ut til å være DN som har gått inn og kapret enda en featurenisje.
Men D2 overselger litt
Så et par spørsmålstegn ved salgsteksten til D2 som svekker helhetsinntrykket av et kompetent magasin: ”I sommer kom fire nordmenn levende fra turen opp verdens råeste fjellvegg – som de første i historien”.
I denne salgsplakaten er det to feil. Feilen står ikke i den kompetente artikkelen, så vi antar at det er dårlig desking. Bare som en advarsel, nå er vi på skikkelig nerdediskusjoner og det er ikke til forkleinelse for artikkelen. Den er som sagt godt, det interessante er hvordan de fleste feil oppstår i forbindelse med de største bokstavene fordi der skal meningen konsentreres og den skrives gjerne av andre.
Den klareste feilen er at de er de første som overlevde en tur opp fjellveggen. Veggen er klatret flere ganger. Feilen kommer nok fra artikkelens setning om at ”Våren 2008 har fortsatt ingen klatret Norskeruta fra bunn til topp og kommet ned igjen med livet i behold.” Det er for riktig. Men veggen er klatret fra topp til bunns av John Middendorf og Xaver Bongard i 1992 i en ikke mindre imponerende rute til venstre for norskeruta, Grand Voyage. (Noen skriver også Xavier, men selv skrev han artikler, blant annet om denne turen, under navnet Xaver). Bongard døde noen år senere i en BASE-hoppulykke i Sveits.
Hva er råest?
Så et noe mer diskutabelt spørsmål – er dette virkelig verdens råeste fjellvegg. De fleste klatrere med peiling vil nok svare nei. Den er helt klart en av de vakreste, for linjen er fantastisk.
Den er ikke den vanskeligste rent teknisk, det er gått mer krevende ruter både med friklatring og teknisk klatring. Bare litt lengre borte på fjellet ligger en teknisk sett mer vanskelig rute opp på nabotoppen Trango Pulpit, klatret av fire nordmenn i 1999.
På den andre siden av fjellet har russere og amerikanere gått omtrent like harde ruter.
84-bestigningen var først og fremst epokegjørende fordi det var første gang så krevende storveggsklatring ble utført i de høyder. Siden har det blitt gått mange ruter som er lengre, vanskeligere eller ligger høyere, men alle er nok inspirert av norskerute i 1984.
Den er heller ikke verdens høyeste vegg, men her er det alltid vanskelig å måle hva som er vegg: Er det den loddrette delen, veggen som helhet osv. Den omtales som den høyeste vertikale veggen i verden, men det er neppe riktig med tanke på at de første tusen meterne er for sva å regne.
Adjektivet som ble brukt er den ”råeste”, som ikke er så lett å definere. Men i min definisjon er det vegger som er større, ligger høyere, har flere objektive farer enn den relativt sett trygge Trango-veggen, og som har mye krevende klatring. Og da er det nok flere vegger som står fram som råere, blant annet russernes førstebestigning i fjor av den 3000 meter høye vestveggen på K2 rett i nabolaget.
Andre kandidater: Nordveggen på Jannu, sørveggen på Lhotse, vestveggen på Makalu, den 4000 meter lange ruta opp Rupal-veggen på Nanga Parbat – for å nevne noen av rutene på de største fjellene i verden. Eller den ubestegne ryggen/veggen på Latok, også i nærheten, som er forsøkt av to norske lag og mange andre flinke klatrere.
Men dette er ikke til forkleinelse for den flotte norske bestigningen – og artikkelen om turen.
fredag 18. juli 2008
Ingen papirgevinst på å sultefore nettavisen
Et av de virkelig store spørsmålene for norske papiraviser er hvor mye av opplagsnedgangen som skyldes at de viktigste nyhetene legges gratis ut på nettavisen.
Et godt norsk svar finnes kanskje i Hamar. For Hamar Arbeiderblad har gått mot strømmen av omtrent alle norske aviser, og skjermet papiravisen fra konkurranse fra egen nettavis.
Nå har dette forandret seg fordi i mai åpnet avisen også nettavisen for flere enn abonnentene av papiravisen. Fremdeles er papiravisens nyheter skjermet, men nå er det i hvert fall noen journalister som lager nyheter for nettsiden. Og dermed er ikke avisen i den samme grad et museum fra pre-nettets dager.
Men ved å bruke opplagstallene for de siste årene kan det være interessant å se om avisens opplag har holdt seg bedre enn andre aviser som også har satset på nettavisen?
Det er naturlig å sammenligne med:
- De jevnstore avisene rundt Mjøsa?
- De andre store avisene i Hedmark?
- Andre a-presseaviser?
Alle disse avisene har i større eller mindre grad satset på nettavisen, i hvert fall i den grad at det ligger et godt knippe av de viktigste papirsakene gratis på nett.
Ut fra opplagstallene ser det ikke ut til at Hamar Arbeiderblad har tjent på å sultefore nettavisenleserne.
La oss ta det år for år:
2007: HA har én prosents nedgang i opplaget,minus 269 abonnenter. Det er midt på treet av de store a-presseaviser. Hedmarksavisene Østlendingen og Glomdølen går litt mindre tilbake, mens Mjøsavisene Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen går dobbelt så mye tilbake (2 prosent).
2006: Hamar Arbeiderblad mister nesten 500 abonnenter og går nesten to prosent tilbake, om lag dobbelt så mye som de jevnstore Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen, og mer enn nedgangen til Østlendingen (-1,5%) og Glomdølen (-0,7).
2005: Avisen mister 1,3 prosent, omtrent like mye som Glomdølen og mindre enn Oppland Arbeiderblad (2 prosent ned), mens Gudbrandsdølen går i null og Østlendingen går opp.
Konklusjon: I sum har ikke HA hatt noe mindre nedgang enn andre aviser det er naturlig å sammenligne seg med, den ligger heller litt dårligere an enn de ande unntatt Oppland Arbeiderblad.
Nå må det legges til at jeg bare har overfladisk kjennskap til denne avisen, så det kan være mange andre faktorer som spiller inn.
Lokalnyheter ikke så viktig?
Dette eksempelet er interessant fordi lokale nyheter er sett på som en lokalavisenes fortrinn i forhold til andre aviser fordi det er en langt mer eksklusiv vare enn riksnyheter. Men eksempelet fra Hamar viser at tilnærmede monopolet på lokalnyheter ikke er viktig nok til at fravær av nettavis gir papiravisen et bedre utgangspunkt. Nå har HA litt konkurranse fra Hamar Dagblad, men poenget er fortsatt gyldig.
Andre årsaker til opplagsnedgang
Årsaken til at opplaget går ned er nok at konkurranse fra nettet er bare en av mange årsaker. Andre årsaker som generelt sett peker seg ut for lokalaviser i Norge er at:
- Avisen ikke er lokal nok
- Leserne har ikke tid til å lese den (eller den er ikke interessant nok til å bli lest)
- Dårlig distribusjon i et stramt arbeidsmarked
- For dårlig kvalitet/for lite nyskapende
- Pris
- Leser mer hos venner/jobb
…for å nevne noen eksempler som nevnes av tidligere avisabonneter. For å røpe litt av de analysene vi har i Drammens Tidende, så er ikke nettet nevnt som den viktigste grunnen til frafall av abonnenter, men det var det så sent som for et par år siden.
Konklusjon: Sparing gir bare digitalt tap, og ikke papirgevinst
Jeg vet ikke hvordan avisen selv oppsummerer sine år uten oppegående nettavis, men jeg vil tro at det eneste avisen sitter igjen med er en dårlig digital posisjon enn alle andre lokalaviser av en viss størrelse.
Det var vel omtrent den samme erfaringen som Dagens Næringslivs gjorde da prøvde seg med betalt nettavis, og kanskje i den perioden mistet sjansen til å få en dominerende posisjon på det helt sentrale feltet økonominyheter. Og opplagsutviklingen til DN har ikke akkurat vært dårligere etter at nettavisen ble mer oppdatert og åpen enn før – siden avisen har vært opplagsvinneren de siste årene av dagsavisene.
For å ta det litt lettvint, så er vel erfaringen fra USA omtrent den samme: Mange aviser ventet med å gå om bord det digitale toget for å skjerme papiravisen. De mistet både nettleserne og rubrikkmarkedet, og klarte likevel ikke å skjerme papiravisen for litt lesertap og et enormt annonsetap nå som det er nedgangstider.
Et motargument mot dette synet er at nettavis også krever ressurser i form av penger, folk og fokus, og at et rendyrket papirfokus kan gi en bedre papiravis enn ved å spre seg på to plattformer. Men hvor framtidsrettet er det?
Nettet har gitt papirnedgang
Dette betyr selvsagt ikke at nettet ikke har noen betydning for avislesing. Det må åpenbart være en viktig grunn til nedgangen. Men det kan hende at det for hver enkelt avis ikke har så stor betydning om man skjermer papirinnhold eller ikke. For så lenge det finnes gode nettalternativ, så vil lesere som bare vil bruke nettet nøye seg med det. Når lokalavisene heller ikke spares for dette, så er nok årsaken at mange av leserne uansett ikke verdsetter de lokale nyhetene nok til å betale for dem.
2008 – den virkelige debatten
I 2008 kan det føles som å sparke inn en vidåpen dør å konkludere med at papiravisene ikke har noe å vinne på å spare papiravisen med å holde tilbake nettavisen.. Men dette er et så viktig spørsmål at det alltid er nyttig å undersøke det igjen.
Den reelle debatten i 2008 for mediehusene er hvordan man skal utvikle papiravisene og nettavisene. Knapt noen medier i Norge, unntatt kanskje VG og Dagbladet, har ressurser til å skape et separat innhold til hver kanal. For mange av oss er det heller ikke ønskelig, fordi det ikke skjer nok i nedslagsfeltet til å ha for ulikt innhold. Så da blir det et spørsmål om hvilke nyheter som havner på papir og nett og andre kanaler, og hvordan de presenteres i forhold til styrkene til hver kanal. Og en masse andre spørsmål, som jeg ikke skal prøve å fundere over her.
Beklager mangelfull lenking, sitter med litt for dårlig og dyr dekning på hytta i Sverige til å gjøre det grundig.
Et godt norsk svar finnes kanskje i Hamar. For Hamar Arbeiderblad har gått mot strømmen av omtrent alle norske aviser, og skjermet papiravisen fra konkurranse fra egen nettavis.
Nå har dette forandret seg fordi i mai åpnet avisen også nettavisen for flere enn abonnentene av papiravisen. Fremdeles er papiravisens nyheter skjermet, men nå er det i hvert fall noen journalister som lager nyheter for nettsiden. Og dermed er ikke avisen i den samme grad et museum fra pre-nettets dager.
Men ved å bruke opplagstallene for de siste årene kan det være interessant å se om avisens opplag har holdt seg bedre enn andre aviser som også har satset på nettavisen?
Det er naturlig å sammenligne med:
- De jevnstore avisene rundt Mjøsa?
- De andre store avisene i Hedmark?
- Andre a-presseaviser?
Alle disse avisene har i større eller mindre grad satset på nettavisen, i hvert fall i den grad at det ligger et godt knippe av de viktigste papirsakene gratis på nett.
Ut fra opplagstallene ser det ikke ut til at Hamar Arbeiderblad har tjent på å sultefore nettavisenleserne.
La oss ta det år for år:
2007: HA har én prosents nedgang i opplaget,minus 269 abonnenter. Det er midt på treet av de store a-presseaviser. Hedmarksavisene Østlendingen og Glomdølen går litt mindre tilbake, mens Mjøsavisene Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen går dobbelt så mye tilbake (2 prosent).
2006: Hamar Arbeiderblad mister nesten 500 abonnenter og går nesten to prosent tilbake, om lag dobbelt så mye som de jevnstore Oppland Arbeiderblad og Gudbrandsdølen Dagningen, og mer enn nedgangen til Østlendingen (-1,5%) og Glomdølen (-0,7).
2005: Avisen mister 1,3 prosent, omtrent like mye som Glomdølen og mindre enn Oppland Arbeiderblad (2 prosent ned), mens Gudbrandsdølen går i null og Østlendingen går opp.
Konklusjon: I sum har ikke HA hatt noe mindre nedgang enn andre aviser det er naturlig å sammenligne seg med, den ligger heller litt dårligere an enn de ande unntatt Oppland Arbeiderblad.
Nå må det legges til at jeg bare har overfladisk kjennskap til denne avisen, så det kan være mange andre faktorer som spiller inn.
Lokalnyheter ikke så viktig?
Dette eksempelet er interessant fordi lokale nyheter er sett på som en lokalavisenes fortrinn i forhold til andre aviser fordi det er en langt mer eksklusiv vare enn riksnyheter. Men eksempelet fra Hamar viser at tilnærmede monopolet på lokalnyheter ikke er viktig nok til at fravær av nettavis gir papiravisen et bedre utgangspunkt. Nå har HA litt konkurranse fra Hamar Dagblad, men poenget er fortsatt gyldig.
Andre årsaker til opplagsnedgang
Årsaken til at opplaget går ned er nok at konkurranse fra nettet er bare en av mange årsaker. Andre årsaker som generelt sett peker seg ut for lokalaviser i Norge er at:
- Avisen ikke er lokal nok
- Leserne har ikke tid til å lese den (eller den er ikke interessant nok til å bli lest)
- Dårlig distribusjon i et stramt arbeidsmarked
- For dårlig kvalitet/for lite nyskapende
- Pris
- Leser mer hos venner/jobb
…for å nevne noen eksempler som nevnes av tidligere avisabonneter. For å røpe litt av de analysene vi har i Drammens Tidende, så er ikke nettet nevnt som den viktigste grunnen til frafall av abonnenter, men det var det så sent som for et par år siden.
Konklusjon: Sparing gir bare digitalt tap, og ikke papirgevinst
Jeg vet ikke hvordan avisen selv oppsummerer sine år uten oppegående nettavis, men jeg vil tro at det eneste avisen sitter igjen med er en dårlig digital posisjon enn alle andre lokalaviser av en viss størrelse.
Det var vel omtrent den samme erfaringen som Dagens Næringslivs gjorde da prøvde seg med betalt nettavis, og kanskje i den perioden mistet sjansen til å få en dominerende posisjon på det helt sentrale feltet økonominyheter. Og opplagsutviklingen til DN har ikke akkurat vært dårligere etter at nettavisen ble mer oppdatert og åpen enn før – siden avisen har vært opplagsvinneren de siste årene av dagsavisene.
For å ta det litt lettvint, så er vel erfaringen fra USA omtrent den samme: Mange aviser ventet med å gå om bord det digitale toget for å skjerme papiravisen. De mistet både nettleserne og rubrikkmarkedet, og klarte likevel ikke å skjerme papiravisen for litt lesertap og et enormt annonsetap nå som det er nedgangstider.
Et motargument mot dette synet er at nettavis også krever ressurser i form av penger, folk og fokus, og at et rendyrket papirfokus kan gi en bedre papiravis enn ved å spre seg på to plattformer. Men hvor framtidsrettet er det?
Nettet har gitt papirnedgang
Dette betyr selvsagt ikke at nettet ikke har noen betydning for avislesing. Det må åpenbart være en viktig grunn til nedgangen. Men det kan hende at det for hver enkelt avis ikke har så stor betydning om man skjermer papirinnhold eller ikke. For så lenge det finnes gode nettalternativ, så vil lesere som bare vil bruke nettet nøye seg med det. Når lokalavisene heller ikke spares for dette, så er nok årsaken at mange av leserne uansett ikke verdsetter de lokale nyhetene nok til å betale for dem.
2008 – den virkelige debatten
I 2008 kan det føles som å sparke inn en vidåpen dør å konkludere med at papiravisene ikke har noe å vinne på å spare papiravisen med å holde tilbake nettavisen.. Men dette er et så viktig spørsmål at det alltid er nyttig å undersøke det igjen.
Den reelle debatten i 2008 for mediehusene er hvordan man skal utvikle papiravisene og nettavisene. Knapt noen medier i Norge, unntatt kanskje VG og Dagbladet, har ressurser til å skape et separat innhold til hver kanal. For mange av oss er det heller ikke ønskelig, fordi det ikke skjer nok i nedslagsfeltet til å ha for ulikt innhold. Så da blir det et spørsmål om hvilke nyheter som havner på papir og nett og andre kanaler, og hvordan de presenteres i forhold til styrkene til hver kanal. Og en masse andre spørsmål, som jeg ikke skal prøve å fundere over her.
Beklager mangelfull lenking, sitter med litt for dårlig og dyr dekning på hytta i Sverige til å gjøre det grundig.
søndag 6. juli 2008
Alpint appendix: Støting i Alaska
Enda en imponerende norsk alpinbestigning gjør at mitt tidligere innlegg om en ny vår for norsk alpinisme blir ytterligere bekreftet. Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter. Bestigningen er en bekreftelse på det som nå skjer på at både nye og etablerte navn nå gjør mye mer krevende bestigninger enn på lenge.
Mens Ole Lied er et mer ukjent alpinnavn så langt, så har min gamle nabo Trym Sæland fra Stavanger det siste tiåret vært en av de ytterst få som jevnlig har klatret hardt alpint og ambisiøst i Norge, Patagonia, Alpene og Himalaya.
Nå er han også på plass med en bestigning som vil gjøre året til det kanskje største i norsk alpinisme. Moonflower Buttress er kanskje den mest klassiske harde Alaska-ruten ved siden av Cassin-ryggen på Denali, og vel også den mest imponerende bestigningen av noen nordmenn der siden en gjeng norske klatrere ble voksne på Cassin-ryggen i 81, 82 eller 83 – litt usikker på årstallet her. Da ble den gått av Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim og en til (sitter ikke helt på de historiske bøkene her, var det Gunnar Aksnes?), så representerte det et nytt steg for norsk alpinisme.
Moonflower buttress er den første virkelig harde alpinruten i Alaska, med Alaskagrad 6 og A3, og ble gått av den legendariske Mugs Stump tidlig på 80-tallet. Først de siste årene har den blitt vanlig å repetere, men fremdeles er det av velkjente alpinstjerner som står for de fleste repetisjonene.
At vi fremdeles driver og repeterer alpinruter fra 80-tallet kan brukes som et argument på at utviklingen ikke har gått så fort i disse årene. Men for det første har stilen forandret seg dramatisk på disse årene, og rutene gås raskere og i en bedre stil. For det andre så har ikke alpinklatringen og Himalaya-klatring gjort de samme kvantesprangene som sportsklatringen og buldringen.
Dermed har Trym en alpin-cv som få andre, om noen, overgår i norsk alpinisme. Jeg nevner den fordi det er en tendens til dyrking av 80-tallets helter, mens man glemmer at flere klatrere i dag har gjort minst like imponerende bestigninger:
En håndfull nye ruter på Kjerag, inkludert A4-ruta Tsunami med Stein Ivar Gravdal, og sikkert nærmere 20 bestigninger totalt sommer og vinter.
Vinterbestigningen av Suser til Harryland (nevnt i forrige klatreblogg) i Trollveggen.
Eiger nordvegg med Morten Diesen som andre og foreløpig siste norske bestigning.
Grandes Jorasses nordvegg, MacIntyre-Colton, med meg i 1998, som eneste norske vinterbestigning av denne veggen.
Compressorruta på Cerro Torre som andre norske bestigning.
Spennende forsøk på K2 og det store uløste problemet i Himalaya: Nordryggen på Latok. Samt storveggsførstebestigning i Himalaya.
Og her jeg sitter en regnvåt dag i Bohuslen med dårlig nettforbindelse har jeg sikkert glemt noe, og det er uansett ikke poenget. Poenget er å glede seg over de flotte turene som blir gått av fine mennesker.
I den forrige oversikten nevnte jeg den nye ruten til Nils Nielsen og Eiliv Ruud, nå nevner alpinist.com at de to også har gått en annen klassiker, Ham and Eggs på Mooses Tooth. Den ligger en klar vanskelighetsgrad under Moonflower Buttress, men er både krevende og lang – og det vesentlige i denne sammenheng er nettopp at det klatres spennende alpinruter og at norsk klatring i Alaska ikke bare er synonymt med dusinpregede bestigninger av normalveien på Denali.
Mens Ole Lied er et mer ukjent alpinnavn så langt, så har min gamle nabo Trym Sæland fra Stavanger det siste tiåret vært en av de ytterst få som jevnlig har klatret hardt alpint og ambisiøst i Norge, Patagonia, Alpene og Himalaya.
Nå er han også på plass med en bestigning som vil gjøre året til det kanskje største i norsk alpinisme. Moonflower Buttress er kanskje den mest klassiske harde Alaska-ruten ved siden av Cassin-ryggen på Denali, og vel også den mest imponerende bestigningen av noen nordmenn der siden en gjeng norske klatrere ble voksne på Cassin-ryggen i 81, 82 eller 83 – litt usikker på årstallet her. Da ble den gått av Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim og en til (sitter ikke helt på de historiske bøkene her, var det Gunnar Aksnes?), så representerte det et nytt steg for norsk alpinisme.
Moonflower buttress er den første virkelig harde alpinruten i Alaska, med Alaskagrad 6 og A3, og ble gått av den legendariske Mugs Stump tidlig på 80-tallet. Først de siste årene har den blitt vanlig å repetere, men fremdeles er det av velkjente alpinstjerner som står for de fleste repetisjonene.
At vi fremdeles driver og repeterer alpinruter fra 80-tallet kan brukes som et argument på at utviklingen ikke har gått så fort i disse årene. Men for det første har stilen forandret seg dramatisk på disse årene, og rutene gås raskere og i en bedre stil. For det andre så har ikke alpinklatringen og Himalaya-klatring gjort de samme kvantesprangene som sportsklatringen og buldringen.
Dermed har Trym en alpin-cv som få andre, om noen, overgår i norsk alpinisme. Jeg nevner den fordi det er en tendens til dyrking av 80-tallets helter, mens man glemmer at flere klatrere i dag har gjort minst like imponerende bestigninger:
En håndfull nye ruter på Kjerag, inkludert A4-ruta Tsunami med Stein Ivar Gravdal, og sikkert nærmere 20 bestigninger totalt sommer og vinter.
Vinterbestigningen av Suser til Harryland (nevnt i forrige klatreblogg) i Trollveggen.
Eiger nordvegg med Morten Diesen som andre og foreløpig siste norske bestigning.
Grandes Jorasses nordvegg, MacIntyre-Colton, med meg i 1998, som eneste norske vinterbestigning av denne veggen.
Compressorruta på Cerro Torre som andre norske bestigning.
Spennende forsøk på K2 og det store uløste problemet i Himalaya: Nordryggen på Latok. Samt storveggsførstebestigning i Himalaya.
Og her jeg sitter en regnvåt dag i Bohuslen med dårlig nettforbindelse har jeg sikkert glemt noe, og det er uansett ikke poenget. Poenget er å glede seg over de flotte turene som blir gått av fine mennesker.
I den forrige oversikten nevnte jeg den nye ruten til Nils Nielsen og Eiliv Ruud, nå nevner alpinist.com at de to også har gått en annen klassiker, Ham and Eggs på Mooses Tooth. Den ligger en klar vanskelighetsgrad under Moonflower Buttress, men er både krevende og lang – og det vesentlige i denne sammenheng er nettopp at det klatres spennende alpinruter og at norsk klatring i Alaska ikke bare er synonymt med dusinpregede bestigninger av normalveien på Denali.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)