Vått fjell? Prøv engangsgrill

De færreste er like ivrige til å få gått nye ruter som Jan Pålsgård og Ulrika Tiegs her i Bohuslän. Her er Jappes siste tiltak for å få et bratt og tildels vått stort riss til å tørke. Engangsgrill.

Jappe satte på grillen da han syklet forbi og gikk oppom klippen Mørkets hjerte, som lever opp til navnet som et litt mørkt men veldig hjertelig sted inni i skogen. Da vi kom tilbake noen timer senere etter barneklatring på Rågårdsdal og litt voksenklatring og barnebading på Ulorna, samt litt middag og legging av barn, så hadde varmen fra engangsgrillen gjort jobben. Det fuktige knyttnevestore risset var blitt litt mindre vått, uten at det var noe sot eller problemer. Nå hjelper det selvsagt ikke på hele den 15 meter høye og bratte ruten, men det hjalp på de våte startmeterne på prosjektet Ullared. Men selv om de to gikk åtter-prosjektet på topptau, så ble det for fuktig og vanskelig når Jappe måtte henge i knyttnevejammene for å sikre.

Og det er meldt regn, så kanskje det blir et nytt forsøk med engangsgrill om et par dager hvis det ikke tørker opp.

Og det må sies at selv om denne klippen tåler varme bra, og ligger i skyggen for solen omtrent hele dagen, så er den sårbar for sig. Derfor tar det litt tid å få gått rutene her.

Men kanskje neste gang får denne klippen en ny linje etter at Jappe og jeg gikk hver vår linje i fjor, 1. krets (grad 7+) og Kongo (grad 8+). To leder til er klare til å gåes bare klatrerne somler seg ned hit, og noen linjer til bør pusses og klatres. Jeg fikk testet den ene i dag, og den kan bli en morsom åtter når de siste takene tørker opp. Men jeg satser på at jeg klarer meg uten engangsgrill-trikset.

Jeg skrev litt om Mørkets hjerte og nyturer i Bohus i fjor forresten

De beste klippene å klatre med barn i Bohuslän

Med tre barn, hytte i Bohuslän og noen hundre klatredager ute med barna tenkte jeg det var på tide å skrive litt om hvor det er bra å klatre med barna. Erfaringen er riktignok begrenset til at eldstejenta er ni år, så tenåringsklatring har jeg ennå ikke erfaring med. (I år har det dessuten blitt endel klatring med barna fordi de har ønsket å klatre mer selv, og fordi jeg har klatret mindre hardt selv pga en reparasjonsoperasjon i beinet fra et gammelt klatrebrudd).

Først og fremst: Bohuslen er et ganske bra sted å klatre med barn. Det er fine områder, det er mange klipper, det er stort sett veldig fast fjell og mange rimelig sikre klipper å være med barna, og det er mye hyggelig å gjøre ved siden av. Mer om det siste senere.

Klatring med barn kan deles i noen distinkte faser
* Klatring på klipper hvor det er fint å være med små barn som ikke klatrer.
Galgberget, Lille og Store, fordi det er en fin eng ved foten og Røe gård en kilomter unna har lekeplass, god café og krimkramsbutikk. Enkle og ovesiktlige ruter. På Sørveggen er det noen enklere ruter som litt størrebarn kan klatre på fra grad 4.

Ulorna, fordi det er fine strender og store huler i den store ura som det kan være spennende å gå i. Men stort sett litt harde ruter da, fra 6 til 9-, med verdens fineste linjer og granitt. I år var det ferdselsforbud på sørdelen av klippen pga hekkende fugl til 15. juli. Parkering ved havna i Rågårdsdal, ikke der det står i føreren.

Häller er en spennende klippe for både voksne og barn. Det er fint å leke mellom steinene for barn som kan bevege seg selv, og det er områder hvor mindre barn leker fint. Hesten er både en attraksjon og et problem, avhengig av hvor innpåsliten den er. Starten på Trampoline kan være morsom for større barn, og etthvert også Mallorol - selv om det er en ganske lang og dermed komplisert rute å rigge med barn.

Vrängebäck (videre forbi Häller) står her fordi den ligger hundre meter fra en fin badeplass, så hvis man er nok voksne eller barna vil bade på det lille området under selve klippen, så går det an å kombinere. Særlig på formiddagen, før sola kommer i ett-totiden. Litt lite ruter for klatrere flest, grad 7-9.

Rett på andre siden av Åbyfjorden ligger Rødstranda, med en dypvannssoloeringsklippe 50 meter unna badeanlegget med brygge og stupetårn og strand. Krever nok båt.

Høgberget står på listen fordi man kan gjøre inntil klippeveggen, hvis man for eksempel har et sovende barn i en barnevogn eller lignende. Ellers bare en grei og flat område under klippen - men mange ruter også ned mot grad 5-6. Det gjør den også til en barneklatreklippe for litt større barn, selv om den letteste ruta er ganske traverserende og dermed uegnet for de fleste barn.

Barn som er glade i å være ute eller som sammen med foreldre kan bygge hytter og gjøre annet rart, kan selvsagt ha det fint på mange klipper. Men dette er noen av de greieste stedene av de litt større klippene.

Hallinden har for eksempel en eng under klippen, men har ellers lite å by på og en litt stor vegg som ikke så lett lar seg kombinere med barnepass så sant man ikke er flere. Velseröd kan også besøkes av barnefamilier uten at barnevernet behøver å bli koblet inn.

* Voksenklatring fordekt som barneklatring.
Dette er nok en variant vi nok er mange som har syndet mot. Det er å henge opp tau på en drittrute som barna får prøve, eller på en altfor vanskelig rute, mens vi foreldre egentlig bare er opptatt av å gå våre egne ruter. Kan dog fungere, en stund.

* Klipper som egner seg bra for barn som vil klatre. Det var egentlig temaet for bloggposten. Jeg har ikke testet alle, men de oppfyller følgende betingelser:
- Nok lette ruter for barn som ikke er spesielt drevne. Vi snakker fra grad 3 og oppover.
- Oversiktlig klippe som ikke er for høy, og dermed ekskluderes endel høye svaklipper, som ikke har komplisert opp og nedstigning.
- Gjerne andre attraksjoner som gjør det interessant for barna.

Mine favoritter (så langt):

Kleven: Et flott sted på fine soldager fordi det ligger helt ytterst ute på svabergene, men med et bra stein og grassparti under klippen før havet slår inn. Det er helt grei og kort klatring grad 3-6, opptil 10 meter, og med toppfester som gjør det raskt og enkelt. Det ligger i et par hundre meter gåing over svaberg fra den store parkeringen i Smögen. Og når klatringen er slutt, er det fint å bade like ved (hvor det også er noen andre ruter) eller å gå på Smögen-brygga for barna og se litt i butikker og spise mat (ikke minst muffins) på bakeriet Skäret i den andre enden av brygga.

Rågårdsdal, en liten klippe på veien mot Ulorna, med rimelig korte og lette ruter. Litt krevende med toppfester, men det bør gå greit. Vær vennlig å ikke kjør opp til klippen, men parker nede ved havna/stranda. Og apropos strand, en fin kombo med klatring enten ved bilene eller på Ulorna.

Brappersberget (Lyse kyrka) fordi det er en grei samling rimelig lette ruter som barn kan klatre, selv om de letteste ikke har den aller mest barnevennlige bakkegrunnen.

Sørveggen på Stora Galgberget, som forklart over. Fine og lette ruter helt i venstrekant (bare se opp for ormen på toppen på solrike dager), og bra å kombinere med Røe gård.

Ikke så verst, men noen mangler:
Nordens Ark-klippen er et fint sva som mange blir kjent med Bohus-klatringen, og som har en ryddig og fin bakkeplan. Det ligger like ved Nordens ark, som er en superbra samling utrydningstruede dyr langs hele spekteret fra amurtiger til lam og grodär. Men rutene er ganske høye, så det gjør det hele litt mer komplisert.

Skärskell har en grei sydvegg med noen svaruter som litt eldre barn kan prøve seg på. Klippen er egentlig en "one hit-wonder" med den nydelige Stone Temple Pilot (grad 6+) opp en jettegryteformasjon. Stedet er også nærme KKV og den hyggelige Cafe Oliva som både gir kunst og mat. Og det er utrolig mye flått der, så pass på.

Avjä er et tilsvarende område hvor veggene er ganske høye, men ellers ser det bra ut. Har ikke testet det selv.

Og så finnes det selvsagt mange andre klipper som barna kan ha det fint på.
Risvik er en ubetydelig liten tulleklippe i føreren med noen få utrolig korte svaruter, men også et slikt sted kan ha litt potensiale selv om den er bare tull for voksne å klatre på. Den ligger rett ved veien, har lette ruter, og selv slike små steder kan være fint for barna i noen timer.

Ellers tar jeg det for gitt at disse rådene bare følges av foreldre som er erfarne nok i klatring til å ta med barna sine, som kan legge sikringer og opptre kompetent - og ikke bare er tulleklatrere med litt erfaring innendørs. Skal dere utsette barna deres for livsfare ved å opptre like tullete som på enkelte innevegger, så foretrekker jeg at dere gjør det et annet sted.

Magnus Midtbø slo Chris Sharma i Arco

OK. Tittelen er kanskje riktig i forhold til plasseringen i det prestisjetunge stevnet i Arco i helgen, som er prøve-VM i år. Men det gjenspeiler vel ikke helt hovedfokuset. Magnus fikk 16. plass og har vel ambisjoner om å kjempe litt mer i toppen også i år. Verdens største klatrestjerne Chris Sharma fikk 18. plass i sin første taukonkurranse på mange år, men har vel neppe hatt fokuset sitt på konkurranseklatring på lenge i forhold til å gå flere av verdens vanskeligste ruter det siste tiåret og generelt sett være verdens kuleste klatrer.

Resultatet sier vel også at det var jevnt i toppen, for mellom Sharma og Midbø kom supersterke Jorg Verhoeven, som kom på pallen i verdenscupen i Chamonix sist helg. Da var Magnus fire flytt unna finalen i verdenscupen, og like mange tak bak klatrefenomenet Adam Ondra.

Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd

Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)

Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.

I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)

Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.

De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.

På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.

Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.

En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.

Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?

Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.

Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.

Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.

Syv gode grunner for ferie i Bohuslän

Fjernet bolt fra Bohuslän-klassiker

Boltefjerningen fortsetter i Bohuslen. Rikard Hedman fjernet i dag sin gamle bolt på den superflotte klassikeren Catch (grad 7+) på Hallinden. Det er 23 år siden han som førstebestiger satte inn borebolten. I dag forstår han ikke hvorfor han gjorde det, siden ruten er rimelig godt sikret selv uten den ene bolten som står på en av de vanskeligste passeringene på den nesten 40 meter lange ruta.

Rikard Hedman var i denne perioden en av Sveriges beste klatrere, som har klatret mange ruter og vært med i mange konkurranser. På Hallinden har han gått foruten Catch også General, Gå på pumpen og Veckans Versting. Med andre ord noen av de mest solide rutene for to tiår siden, og fremdeles en veldig god klatrer.

At bolten på en av rutene fjernes er selvsagt ingen stor sak i seg selv, den var dessuten ganske spinkel og litt smårusten. Men det viser at mange klatreres oppfatning av hva som er god etikk og stil har endret seg opp gjennom årene.
Dessuten har jo bedre sikringsmidler gjort det mye tryggere å klatre en del ruter nå sammenlignet med tidligere.

Så er det dessverre en del ruter som boltes opp fremdeles hvor boltene står rett ved helt greie sprekker for naturlige sikringer. Senest i dag så jeg et nytt eksempel på dette her i Bohuslän. boltene var for sikkerhets skyld plassert i litt suspekte blokker i et overheng. Dessverre er det mange som tror boreboltede ruter innebærer at man slipper å tenke sikkerhet, det er det.

En ny konfliktlinje i Bohuslen - boltefjerning i Granittgrottan

En av Bohuslens hardeste klatreruter skaper strid om den skal være boreboltet eller ikke. I Granittgrotten boltet Jens Larsson en rute som Magnus Midtbø gikk for et par sesonger siden, Fysisk analyse (grad 9/9+). Denne uken fjernet lokalbeboer og toppklatrer Petter Restorp hengerne fra ruta.
Jens Larson, som driver verdens største klatrenettsted 8a.nu reagerte på fjerningen med å kalle det tyveri og sabotasje, en påstand som skapte litt diskusjon - for å si det forsiktig. (Dessverre er det ikke mulig å lenke til enkeltposter på 8a.nu, men den er lett å finne på forsiden)
Restorp begrunnet etter noen dager sin fjerning av hengerne i et blogginnlegg hvor han peker på flere årsaker, som at han jobbet på ruten før den ble boltet, og at den er i strid med bolteetikken i området som sier at naturlig sikrede ruter ikke skal boltes.
Hvis Restorp går ruta, og han har klatret grad ni på kiler før, så vil den bli nordens vanskeligste kileruter - og faktisk også en av de vanskeligere kilerutene i verden. Restorp er åpen på at det ikke er sikkert han klarer det, Midtbø er tross alt en av verdens sterkeste klatrere. Men han mener det vil være feil å øve inn ruten med boltene på fordi han da kan bli beskyldt for å ha brukt boltene til å øve inn ruta.

Det er interessant at det tidligere i våres ble gått en av områdets mest profilerte linjer uten bruk av borebolter. Oslobaserte Andreas Klarström gikk den supervakre Electric Avenue (hard 9-) på kiler etter at den ble boltet og gått av Henrik Bolander for et dusin år siden. Siden har det vært en diskusjon, men ikke særlig strid, om boltene bør fjernes eller ikke.

Hva syns så jeg om striden? Jeg støtter prinsipielt synet om at naturlig sikrede linjer ikke skal boltes. Jeg kikket selv på linjen før den ble boltet, i likhet med flere andre, men må være så ærlig å si at jeg raskt oppfattet det som urealistisk for mitt nivå, men at noen av de sterkeste kunne klart det på kiler hvis de hadde klatret med natiurlige sikringer. Så mener jeg ikke boltingen av Fysisk analys er det største overgrepet mot denne boltepolicyen, fordi den er en marginal linje å gå med egne sikringer. Men nettopp fordi det er så ytterst få slike linjer som er så bratte og harde og kan gås med sikringer, så syns jeg den kunne blitt et prakteksemplar av en linje, istedet for en dusinvare 9/9+ (det finnes vel omtrent et dusin ruter av denne graden i Norden).

Nedskruingen av hengerne kunne kanskje vært ordnet litt mer diplomatisk slik at konflitknivået dempet seg, særlig av respekt for den innsatsen Jens Larsson har gjort for å utvikle resten av sportsklatringen i grotten. Men jeg syns det er veldig spennende at Restorp vil gjøre et ærlig forsøk. Og kanskje vil det lokke til seg et par andre sterkinger også.


Et lite forsøk på etikkdebatt i kjølvannet av dette
Det er noen spørsmål som melder i en slik diskusjon. Det ene er spørsmålet om hvor grensen går i forhold til å si at en rute kan gås naturlig eller ikke. I de to nevnte tilfellene tror jeg det ikke er for komplisert, siden begge visstnok er rimelig sikre å gå med naturlige sikringer. Men det er et skjønnsspørsmål. Det blir for eksempel et spørsmål om hvor sterk og kald klatreren er, slik debatten var da Christian Eek gikk Stive Dempere (grad 8+) med egne sikringer for omlag ti år siden. Det er vel knapt noen andre som ville gått den harde startsekvensen over hylla bortsett fra Eek. Maqnge av oss har også moret oss med å gå sekser- og syverruter uten å bruke borebolter på ruter fordi vi har kompensert med klatreferdigheter, og ikke fordi sikringene har vært så veldig gode. Her er det som sagt et skjønn, samt tradisjon for området og klippen, som må telle inn.

En annen viktig debatt er om det er mange ruter i Norge som ikke burde vært boltet.
Jeg mener det har vært en altfor slepphendt borebolting av ruter i Norge i mange områder. Jeg skal ikke være veldig konkret nå, for jeg kjenner ikke alle områder, men på mange felt har det vært tullebolting. Samtidig er dette et elititisk standpunkt fordi veldig mange av de samme rutene knapt ville blitt gått uten boltene, og førstebestigerne ville ihvertfall vært sjanseløse. Så en slik konsekvent etikk ville fratatt svært mange klatrere gleden av å gå fine syvere. Så jeg har ingen opplagt fasit, bortsett fra å mane til mer varsomhet med boltingen og i større grad forholde seg til den etablerte norske, svenske og engelske etikken om å ikke bolte ruter som kan gås naturlig. Og å oppfordre flere til å lære seg klatrehåndtverket. Selv om det innebærer at man må senke gradsnivået noen hakk, og kanskje være litt tøffere med seg selv i forhold til å gå ruter med egne sikringer.

Så ligger det selvsagt i kortene at Fysisk analyse, og grad 9/9+, ligger bortenfor alle muligheter for omtrent alle klatrere. Men debatten er spennende, innenfor det bitte lille klatreuniverset.

Eva Helgø setter ny klatrestandard med grad 9

Eva Helgø skriver på sitt scorecard på 8a.nu at hun har gått "Hodet over vannet", grad 9, på Hell utenfor Trondheim. Det gjør henne til første norske kvinnen som har gått grad 9. Det er en liten barriere som dermed er brutt. Grad 9/fransk 8b har lenge vært ansett som graden hvor den riktig vanskelige klatringen begynner.

På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.

Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.

I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.

I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.

Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.

(Den komplette guiden til) Gode svenske klatre-blogger

Det er spennende å følge de svenske klatrerne som blogger. Sverige har mange gode og ikke minst hyggelige klatrere, og mange av dem har fine blogger.

Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.

Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.

Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .

Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.

Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/

Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.


Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.

Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.

Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.

The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.

Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.


Resten av Sverige

Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.

Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt

Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.

Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.


Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.

Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.

Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.

Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.

Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.

Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.

The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.

Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.

Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.

Bilder og tekst fra Årtun og Haleys alpinprestasjoner i Alaska

Ligger på Colin Haleys blogg. Bildene bekrefter vel bare det som står i forrige bloggpost om to fantastiske turer som gjør oss andre både imponerte og misunnelige.