mandag 14. mars 2011

Bjørn-Eivind Årtun nominert til den mest prestisjetunge alpinprisen Piolot d´or

Sammen med sin makker Colin Haley er Årtun en av seks nominerte bestigninger til den store alpinprisen Den gyldne isøks, som stort sett deles ut hvert år og som regnes som den kanskje største alpinprisen. Haley og Årtun er selvsagt nominert for bestigningen av Dracula, den 3200 meter lange førstebestigningen på Mount Foraker ifjor.

Dette er andre gang en nordmann er nominert. Bestigningen av Ulvetanna (tror jeg det var) av Ivar Tollefsen, Robert Caspersen med flere var en av de nominerte da prisen ble delt ut i 1998.

Prisen er regnet som en av de største klatreprisene, men er også omstridt fordi prisutdelinger i seg selv kan sees som en motsats til alpinklatringens vesen og fordi det er vanskelig å sette ulike bestigninger opp mot hverandre, og fordi prisen flere ganger har gått til ekspedisjoner som har satset tungt på å nå til toppen med alle virkemidler som tenkes kan av faste tau og oksygen og alt annet av utstyr. Dette blir av flere sett på som en lite alpin stil som ikke bør oppmuntres.

Prisen blir i år delt ut i Chamonix i april.

Årets alpinporno er kommet



I dag dukket det opp 80 sider med alpin nytelse i postkassa. Tidsskrift for norsk alpinklatring samler opp flere godbiter fra det siste imponerende året med diverse klatreturer.

Tindekluben har satset bra på en egen oppsummering av alpinklatringen de siste to årene. Siden jeg sitter i redaksjonen er jeg selvsagt inhabil på innholdet, men jeg syns det er bra at NTK har gjort såpass mye for å få mer oppmerksomhet rundt alpin klatring.

I årets utgave, for de som trenger argumenter for å skaffe seg et eksemplar, er det blant annet:
- Et svært så eksklusivt intervju med Sindre Sæther om bestigningen av Arch Wall. Sindre søker definitivt ikke rampelyset, men snakker med Bjarte Bø om fjorårets store fribestigning.
- Ben Johnsen har også oversatt den svært så klassiske artikkelen Mirror, mirror fra Edd Drummond om den myteomspunnede førstebestigningen av Arch Wall. Det er en artikkel som står igjen som en av de mer kjente i britisk klatrelitteratur.
- Flere flotte bilder og artikler fra de mange isturene som ble gått i fjor, som de flotte bildene og beskrivelsene av de berømte fosseseverdighetene i Geiranger, skrevet av en av de durkdrevne fosseklatrerne i Romsdal, Henki Flatlandsmo.
- Like stilig er beskrivelsen til Andreas Klarström av den utrolig imponerende solobestigningen av Mardalsfossen. Svenskinnflytteren Andreas er en av de virkelig største isstøterne, og har tidligere ikke skrevet så mye om de islagte eventyrene han har vært på de siste årene. Han har gjort bestigninger det vil gå gjetord om i mange år.
- Klaus Øiseth har skrevet en morsom fortelling fra han og Marius Olsens bestigning av Freerider på El Cap, det nærmeste en norsk klatrer har vært å gå verdens mest berømte storvegg i fri.

I tillegg kommer mer utfyllende reportasjer fra ellers godt dokumenterte bestigninger, som Colin Haleys beskrivelse av Dracula og et intervju med Bjørn-Eivind Årtun, og Hansjörg Auers beskrivelse av bestigningen av Tingeling på Blåmannen.

I tillegg kommer mer historiske materiale som også vil interessere de med en viss tidshorisont.

I sum er det et imponerende stykke arbeidet utført av redaktør Mårten Blixt og designer Audun Bratrud. Selv om det er mange som har bidratt, så er det ikke tvil om at både utgivelsen og den svært høye kvaliteten må tilskrives de to.

MimringTindekluben har tidligere laget jubileumsbøker, og jeg har i hylla de berømte utgavene fra 1948, 1958, 1968 og 83. Boka fra 68 hadde ved en tilfeldighet havnet i bokhylla til mine svært lite friluftsinteresserte foreldre, og var en viktig inspirasjon i starten av tenårene. Jeg hadde akkurat begynt å klatre da den legendariske årboka fra 1983 kom, som fikk med seg de særs gyldne alpinårene som kom til Norge omtrent samtidig med punken. Den boken formet mange i vår generasjon. Siden var jeg med på boka som kom til 90-årsjubileet i 1998, og det kom også en solid utgave ved 100 årsjubileet. Men de to siste utgavene har nok neppe hatt den samme innflytelse fordi det har blitt så mange blader og bøker og blogger. Å vente ti år mellom hver bok blir også litt rart når det er så mye som skjer. Derfor er det spennende med disse årlige utgivelsene. Så får tiden vite om det er interesse for å lage og kjøpe slike årstidsskrifter. De lager seg ikke av seg selv.

onsdag 9. mars 2011

Svensker støter fint på Gaia

Svenske klatrere fortsetter å vise at de er gode til å støte på tynne sikringer. Nå har Oskar Alexandersson blogget at han har hatt fine dager på gritstone og gått en av de mest kjente linjene Gaia. Og sannelig skriver Robin Dahlberg det samme på facebook to minutter etter at jeg posterte første utgave av denne bloggposten. I ettertid har han også skrevet om den på bloggen. Gaia er gradert E8 på den engelske gradskalaen, og betyr noe sånt som svært tynt og teknisk krevende åtte eller 8-, men med laaaaang ned til siste sikring. Ruta ble berykret/berømt fordi Jean Minh Trin Theau (eller noe sånt noe) falt på toppcruxet i åpningssekvensen på den kjente klatrefilmen Hard Grit som omtrent feirer tiårsjubileum. Den supergode franske klatreren dundret ned og pendler med foten rett inn i en kant. Et samlet AU fra alle som har sett filmen.

Oskar er ikke fremmed for harde friruter. Han har blant annet førstebesteget en 8+/9-på Hallinden ifjor eller året før, gått tilsvarende harde ruter på andre klipper, var med på første fribestigning av Ultima Thule på Blåmannen (grad åtte) med Bjørn Eivind Årtun, og har gått rissruter opp til grad 9-/9 i Indian Creek.

Og her er en fin liten video av bestigningen, laget av Jonas Paulsson - den ene halvparten bak Crackoholics-filmen.

Robin Dahlberg har også gått harde ruter før, blant annet den superfine Minaret på Häller, som også har E8-graden. Den har usikret 7+ klatring opp til en hvil og sikringer høyt over hylla, før den trår til med cruxete og fin 8+ klatring. Han har også repetert Dags at deklarera (8+) på Perleporten (min rute).

Gritstone har ikke vært noe sentralt klatremål for skandinaver, tiltross for at det er en av de mest profilerte klatretypene. Rutene ser veldig fine ut, men kanskje svært korte vegger i et svært ustabilt nord-engelsk klima ikke er det mest forlokkende klatremålet i forhold til mye fint.
I forbifarten husker jeg bare noen få markante besøk:
Av svensker gjorde Rikard Ekehed seg bemerket, mannen som nesten alene utviklet vanskelig klatring på naturlige sikringer i Bohuslen på 90-tallet. Han er blant annet avbildet på den kjente ruta Masters Edge. Espen Samuelsen fikk også omtale i britiske klatremedier etter at han gjorde en av første bestigningene av masters edge uten innøvning på topptau i forkant. Ruta er vel omtrent grad åtte, men har noe som kan minne om en sikring på cruxet.
Og går vi langt tilbake i tid, som i rundt 1980, så gjorde Tor Nedkvitne en av de første bestigningene av Beau Geste, som var regnet som en av de vanskeligere grit-rutene dengang.
Men dette er en veldig tilfeldig gjennomgang.

mandag 7. mars 2011

Sindre Sæther fikk NTKs alpinpris for fribestigningen av Arch Wall

I helgen fikk Sindre Sæther den nyopprettede prisen fra Tindekluben som skal framheve alpinklatring i god stil på høyeste nivå. Prisen ble delt ut på NTKs alpinsamling i Lofoten, som i tillegg til dårlig vær også samlet solide alpinklatrere fra fjernt og nær.

Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.

Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.

Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.

To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.

De beste klatrevidoene, inkludert Crackoholics, vist fram

Jeg har tidligere skrytt hemningsløst av Crackoholics,klatrefilmen fra Bohuslen som kom ifjor våres. Og det er ikke bare fordi jeg har en mindre birolle på en av de mange flotte bestigningene av rutene i området.

I helgen ble den og mange andre av de mest interessante eventyr- og klatrefilmene vist på en festival i Sheffield. Her er en liste over filmene som ble vist, for de som er nysgjerrige på hvilke filmer som er mest aktuelle for tiden.

torsdag 3. mars 2011

Soloforsøk på Trollveggen avbrutt før det kom igang

Åndalsnes Avis har en sak om en brite som vil prøve å klatre Trollveggen solo. Lensmannskontoret i Rauma har advart ham mot forsøket, og i en oppfølger skriver avisa at mannen sannsynligvis har avbrutt forsøket.

Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.

Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.

Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.

Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.

En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.

tirsdag 1. mars 2011

En fantastisk blogg av Marius (Grimsæth) om Marius (Olsen)

Et bloggtips i stjerneklassen og en speedisklatrekonkurranse i Rjukan i helgen er en grei knagg til å blogge litt om en av de mest solide isklatrerne i Norge: Marius Olsen.
Bloggtipset kom i dag, og det er en liten perle av en helt annerledes blogg enn alle andre klatreblogger. Marius Grimseth har laget bloggen Olsendriver om oppveksten som klatrer med brorer Kjetil og etterhvert opplevelsene til sitt store turforbilde fra klatreoppveksten: Marius Olsen. Det er en samling fantastiske historier om brødrene Grimsæths mange turer med den litt eldre og drevne Marius Olsen. Det er også en retrofortelling i bloggformat om oppveksten som klatrer fra en tid lenge før blogger ble et dokumentarformat. Det er et grep jeg ikke har sett noen andre gjøre, heller ikke på andre bloggområder. Som det andre spennende Marius har gjort for å beskrive klatring, er det originalt og morsomt. (Han lagde blant annet Tindegruppa i Trondheims sitt blad i en periode hvor det kanskje hadde noen av de beste klatrebeskrivelsene).

Bloggen tar derimot ikke for seg de mange flotte turene Marius Olsen har gjort de siste årene, fra bestigningen av En svigermorsdrøm - den første moderne isruta opp Kjerag med Edvard Middelthon i 2006, førstebestigninger og repetisjoner i Patagonia med Bjørn-Eivind Årtun og mange flere flotte isruter i Norge de siste årene. Olsen tilhører også en etterhvert solid gruppe toppalpinister som også gjennomfører den internasjonale guideutdanningen. Det har aldri før vært en tilsvarende kombinasjon som vi nå ser hos mange av de mest aktive vinterklatrerne.

Isklatrekonkurransen, som var en slags unnskyldning for å skrive om dette, er raskt unnagjort. Jeg har bare en kort video på Erik Mowincels facebookside fra helgens isklatrefestival fra Rjukan i helgen og en beskjed om at Marius vant hurtigklatringen. Ellers vet jeg lite om den konkurransen, og så veldig viktig er det vel heller ikke.

søndag 27. februar 2011

God uke for John Henry Nilssen

John Henry Nilssen har den siste uka både klatret grad 9, og husk at vi snakker om februar her, og vunnet norgescupen i Stavanger lørdag.

Nå er ikke februar det samme i Bergen som på kaldeste Østlandet, selv om det går an å klatre hardt på Damtjern i tørre vinterperioder også. Men altså denne uka har Nilssen gått Tjelmeland friksjon. John Henry har flyttet fra Oslo/Enebakk det siste året, og er en av de som har gått flest niere i Norge det siste året, tror jeg.

Lørdag vant han den første norgescupen på den nye veggen i Stavanger, og kom foran Eirik Birkeland Olsen. På NM før jul fikk Birkeland Olsen sølv og Nilssen bronsje. Birkeland Olsen vant også norgescupen i Narvik for en måned siden. Unge Tarjei Hamre fra Trondheim fikk bronsje i begge de to siste konkurransene.

Kvinneklassen ble vunnet av Tine Johnsen Hafsaas.

Ellers var det nye juniorvinnere, med vinnere fra Mandal Bergen og Tromsø, så bredden derfra var bra. Men det er også verd å merke seg at en stor vegg ikke er noen garanti for interesse for konkurranseklatring. For de to lokale klubben BRV stilte med en seniordeltaker, den "gamle" (yngre enn meg) veteranen Jan Eivind Danielsen - som vel ikke har deltatt i en norgecup på mange, mange år. Men konkurranseklatring har aldri stått særlig sterkt i Rogaland, der er det utebuldring året rundt som trekker mest. Men det stilte opp noen yngre juniorer da.

lørdag 26. februar 2011

Helgens to ytterpunkter i klatreverden

Mens Norges KLatreforbund arrangerer norgescup for et førtitalls mer eller mindre unge konkurranseklatrere i den imponerende nye innendørsveggen i Arena Sørmarka, så er det en klatremessig motpart som finner sted i Lofoten. Der arrangerer Norsk Tindeklub igjen et alpintreff for internasjonale alpinister. Og i Rjukan er det isklatrefestival laget av de entusiastiske fastboende, med gode eksterne bidrag.

Konkurranser har det vært i et par tiår i Norge, mens et slikt alpintreff for første gang gikk av stabelen for to år siden. Selv om de alpine tradisjonene er mange ganger eldre enn innendørs konkurranseklatring, så har det i svært begrenset grad vært organisert. Nå er ikke organiseringen all verden her heller, i tråd med den etikken som Norsk Tindeklub ønsker. Her er det lite info om ruter, og det handler stort sett om å bli satt av på et sted med båt og plukkes opp når ruten er gått. Jeg syns dette har vært et spennende initiativ fra NTK for å fremme alpinklatringens idealer, i en tid hvor det blir mye fokus på andre og mer målbare klatreprestasjoner.

På treffet for to år siden møtte noen av de gode alpinistene i Europa.
De gikk sammen med norske og norskesvensker flere flotte nye ruter, blant annet på Rulten. Så får vi se hvordan det ender denne uka.

På slutten av samlingen blir det for første gang også delt ut tindeklubbens alpinpris for beste prestasjon de siste to årene. Jeg har sittet i juryen, så jeg skal ikke skrive mer om det.

Begge arrangementene er en naturlig del av klatringen,

onsdag 23. februar 2011

Tenk å vokse opp med slike vegger

Jeg må innrømme at jeg nesten får litt hjemlengsel til Stavanger når jeg ser hva slags innevegg som er bygd i byen. Til helgen er det norgescup, en passende knagg å utøse litt misunnelse på.

(Selvsagt skal inneveggene bare vurderes i kombinasjon med de flotte klippene sør og øsst for byen, og som på de sjeldne dagene med høytrykk kan klatres på nesten året rundt.)

Klatreanlegget i Arena Sørmarka ville vært Nirvana som tenåringsklatrer i Stavanger for 25 år siden. Min gamle klatrevenn fra de dagene, Bernt Ove Reinertsen, er sjefen for det som må være et av de beste klatreanleggene i Norge med opptil 17 meter høye vegger. Til våren blir det også nordisk mesterskap der. Og byen har allerede et par helt OK innendørsanlegg.

Kontrasten er enorm til min oppvekst hvor den eneste innendørsveggen bortsett fra min private mursteinstravers ved peisen var tretakene på betongveggen på garasjen tii ambulansen som vi hadde i hjelpekorpset.

Samtidig må jo dette vurderes mot fordelen av å vokse opp på en tid i Stavanger hvor jeg kunne reise ut den første helgen som 16 åring og bli med på førstebestigning i Maudal med Håkon Hansen, og hvor de fleste linjene på Dale og andre fine klipper fremdeles kunne førstebestiges (hvis jeg hadde vært god nok). Så det er fordeler og ulemper med alt.

Kontrasten er dessverre også enorm fra min oppvekstby Stavanger, og de tre klatreveggene som er der, og min hjemby Drammen når det gjelder innendørsklatring. For klatrevegggodene er svært ujevnt fordelt landet over. I Drammen er det en hyggelig liten buldrevegg for klatreklubben, og en svært kort og dårlig vedlikeholdt vegg som knapt er brukbar i St. Hallvardshallen. Og min superlille "woody" i kjelleren. Slik sett er vel Drammen største byen i Norge uten noen egen klatrevegg å snakke om, mens det er langt mindre byer som har superbra klatrevegger.

Det blir istedet en 20 minutters biltur til Holmen-veggen i Asker når barna vil tauklatre, eller en tur til de to veldig bra klatreanleggene i Oslo hvis det blir mulighet for det. Men det gjør det ikke akkurat lett å skape interesse for klatring i en av norges større byer.

Kontrasten til min lille fødeby Moldes sitt storveise anlegg er påtakelig. Det er sikkert mange årsaker til slike forskjeller, så jeg skal ikke gå inn på dem. Men jeg har en datter som lurer på hvorfor det er nødvendig å bygge den sjette brua over Drammenselva istedet for å bygge en klatrevegg, eller hvorfor ikke det utrolig flotte badet kunne vært 49,5 meter istedet for 50 meter slik at man kunne bygd en klatrevegg for pengene spart på det. Jeg skal ikke ta stilling til det. Klatring er en mikrosport, og skal ikke settes opp mot andre formål. Men litt misunnelig må det lov å være på min oppvekstby Stavanger sine innendørsmuligheter.