Andy Kirkpatrick gjorte en imponerende innsats, men snudde litt før toppen på soloforsøket av ruten Suser gjennom Harryland, som går i kortversjonen av Trollveggen. Han trodde han var på toppen, men oppdaget at det var minst en vanskelig taulengde til. Og så hørte han plutselig stemmene til barna sine, og så kan du lese resten i det velskrevne blogginnlegget hans som viser at han har fått en ny spennende tur å fortelle om på foredragene sine.
Her er blogginnlegget jeg skrev da han var halvveis.
Og her er den første omtalen da han begynte ti dager før han sluttet.
Viser innlegg med etiketten Trollveggen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Trollveggen. Vis alle innlegg
onsdag 28. september 2011
lørdag 24. september 2011
Andy Kirkpatrick halvveis opp Trollveggen-rute
Andy Kirkpatrick er nå halvveis opp i sitt soloforsøk på den 500 meter lange ruta Suser gjennom Harryland. Ruta går i kortversjonen av Trollveggen til venstre for den etablerte delen av veggen, og er en krevende teknisk rute med både løs stein og svært tynt sikret klatring i perioder. Jeg har tidligere denne måneden blogget om forsøket hans, og om alle de andre avbrutte og til dels skadeutsatte engelske soloforsøkene. Men som varslet, så er Kirkpatrick kjent for å være et stabeis også, og tiltross for mye klaging på både det ene og det andre på bloggen så er han nå som sagt godt på vei mot toppen av ruta, som ender halvveis opp Trollryggen.
søndag 4. september 2011
Luftig video fra Trollspirene og video av Dave MacLeod på Nord-Norges hardeste rute
Lager en liten samlebloggpost med noen interessante bilder og videklipp:
Her er videoen av Dave MacLeod som gjør Centercourt (grad 9 eller 9/9+) )i ura i Ersfjorden. Som meldt før så er dette sammen med naboruta den vanskelige sportsklatreruta i Tromsø, og kom da han med en gjeng engelske klatrere dro på tur som et reklamestunt fra Gore-Tex. Han har også etterlatt seg et prosjekt som han tror er 8c (grad 9+), som han oppfordrer noen lokale klatrere til å prøve seg på. Det finnes jo ihvertfall en klatrer på den graden i Tromsø, så det kan jo bli interessant.
Terje Aamodt har lagt ut et bilde og en liten video fra klatring på Trollkjerringa som rager på toppen av Trollveggen. Han skriver på bloggen sin at dette er et prosjekt han holder på sammen med Iver Gjelsteinli.
Trollkjerringa er et av de største spirene på toppen av Trollveggen (ref Trollkjerringruta opp Trollveggen), og det er et luftig sted enten man kommer opp via veggen eller den noe enklere veien opp fra Trollstigen.
Aamodt fra Molde er en av de få som tar klatrefoto seriøst i Norge, og han har en fin blogg hvor det er mange fine klatrebilder (og endel andre bilder fra bryllup og annet som kanskje ikke treffer leserne her så midt i hjertet). (Akkurat nå preges nok bloggen av mange bryllup eller litt lite klatring, men den er absolutt verd å følge.
Gjelstenli er veteran både som klatrer i Molde/Romsdal og journalist i den fine avisa Romsdals Budstikke (jeg er litt inhabil siden jeg bokstavelig talt vokste opp i redaksjonslokale i mine første leveår), så det blir morsomt å se hva resultatet blir. Han er blant mye annet mannen bak konseptet "Kortreist", som har gått fra å være en serie med turbeskrivelser fra nærmiljøet til å bli et prisbelønnet konsept og eget nettsted for alle avisene i mediekonsernet Polaris.
Siden denne bloggen heter Drammensgranitt, får jeg være såpass lokalfokusert og nevne at den ene klatreren, Thomas Horgen, er en utflytta drammenser som har havnet i et litt mer alpint miljø i Romsdal.
Her er videoen av Dave MacLeod som gjør Centercourt (grad 9 eller 9/9+) )i ura i Ersfjorden. Som meldt før så er dette sammen med naboruta den vanskelige sportsklatreruta i Tromsø, og kom da han med en gjeng engelske klatrere dro på tur som et reklamestunt fra Gore-Tex. Han har også etterlatt seg et prosjekt som han tror er 8c (grad 9+), som han oppfordrer noen lokale klatrere til å prøve seg på. Det finnes jo ihvertfall en klatrer på den graden i Tromsø, så det kan jo bli interessant.
Terje Aamodt har lagt ut et bilde og en liten video fra klatring på Trollkjerringa som rager på toppen av Trollveggen. Han skriver på bloggen sin at dette er et prosjekt han holder på sammen med Iver Gjelsteinli.
Trollkjerringa er et av de største spirene på toppen av Trollveggen (ref Trollkjerringruta opp Trollveggen), og det er et luftig sted enten man kommer opp via veggen eller den noe enklere veien opp fra Trollstigen.
Aamodt fra Molde er en av de få som tar klatrefoto seriøst i Norge, og han har en fin blogg hvor det er mange fine klatrebilder (og endel andre bilder fra bryllup og annet som kanskje ikke treffer leserne her så midt i hjertet). (Akkurat nå preges nok bloggen av mange bryllup eller litt lite klatring, men den er absolutt verd å følge.
Gjelstenli er veteran både som klatrer i Molde/Romsdal og journalist i den fine avisa Romsdals Budstikke (jeg er litt inhabil siden jeg bokstavelig talt vokste opp i redaksjonslokale i mine første leveår), så det blir morsomt å se hva resultatet blir. Han er blant mye annet mannen bak konseptet "Kortreist", som har gått fra å være en serie med turbeskrivelser fra nærmiljøet til å bli et prisbelønnet konsept og eget nettsted for alle avisene i mediekonsernet Polaris.
Siden denne bloggen heter Drammensgranitt, får jeg være såpass lokalfokusert og nevne at den ene klatreren, Thomas Horgen, er en utflytta drammenser som har havnet i et litt mer alpint miljø i Romsdal.
mandag 7. mars 2011
Sindre Sæther fikk NTKs alpinpris for fribestigningen av Arch Wall
I helgen fikk Sindre Sæther den nyopprettede prisen fra Tindekluben som skal framheve alpinklatring i god stil på høyeste nivå. Prisen ble delt ut på NTKs alpinsamling i Lofoten, som i tillegg til dårlig vær også samlet solide alpinklatrere fra fjernt og nær.
Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.
Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.
Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.
To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.
Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.
Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.
Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.
To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.
torsdag 3. mars 2011
Soloforsøk på Trollveggen avbrutt før det kom igang
Åndalsnes Avis har en sak om en brite som vil prøve å klatre Trollveggen solo. Lensmannskontoret i Rauma har advart ham mot forsøket, og i en oppfølger skriver avisa at mannen sannsynligvis har avbrutt forsøket.
Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.
Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.
Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.
Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.
En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.
Det store klatrenettstedet UKClimbing omtaler saken, og bekrefter at klatreren har avbrutt forsøket på grunn av de svært varme temperaturene. De skriver at klatreren heter Pete Rhodes fra Edingbourgh, og han har blogget om forberedelsene i lang tid.
Som sak er jo dette mikroskopisk, men det er interessant at det enda en gang er en britisk klatrer som vil forsøke seg på Trollveggen. Det er nesten tradisjon for det.
Trollveggen er soloert flere ganger, først av Børge Østigård og senere av Anne Grete Nebell, som også var første kvinne. Men vinterstid er den ikke soloert, selv om det er forsøkt flere ganger av engelskmenn.
Andy Kirkpatrick har prøvd seg for noen år siden, til litt hoderysting lokalt. Hvis jeg husker riktig så var det mest dramatiske vinterstid da en kjent engelsk eventyrer ble reddet ut med brukken fot av den sorte kløfta i en krevende redningsoperasjon for et par tiår siden. Da ble det heist ned redningsutstyr fra toppen i en krevende operasjon med mange drevne klatrere.
En engelskmann ble reddet ut fra veggen i en krevende helikopteraksjon etter et sommersoloforsøk i 2006, og det endte med at han havnet i rullestol. Det er solid omtalt i denne NRK-serien om 330-skvadronen.
onsdag 16. februar 2011
Nytt bidrag til historien om kappbestigningen av Trollveggen
Her kommer en beskrivelse fra førstebestigningen av Rimmon-ruta i Trollveggen fra Tony Howards kommende bok.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
Sommeren 1965 ble Trollveggen for første gang besteget av et norsk og et engelsk lag. Nordmennene kom litt før opp, men det var Rimmon-ruta til engelskmennene som ble den mest klatrede ruten og også den "enkleste" med sine to partier gradert 6+ (dog litt krevende 6+ med stor vegg og ikke alltid de beste forholdene). Men steinsprang de siste årene har sørget for noen flere bestigninger av Norskeruta, som går i en del av veggen som virker mer løs og fuktig.
Howard startet også det engelske klatremerket Troll etter turen, sikkert inspirert av, og har siden blitt en profilert klatrer fra flere kontinenter.
fredag 24. september 2010
Sindre Sæthers stil på Arch Wall vekker oppsikt
Det ledende klatrebladet Climb i UK er imponert over Sindre Sæthers fribestigning av Arch Wall i Trollveggen, slik det naturlig er. "Dette er en av de modigste og mest imponerende bestigningene i moderne Europeisk storveggsklatrehistorie, skriver bladet. Og avslutter med at sønn&far bestigningen "den mest imponerende fribestigningen på en europeisk storvegg på mer enn et tiår.
Artikkelen legger vekt på at Sindre er en totalt ukjent klatrer, som vel tyder på at de ikke har fått med seg for eksempel fjorårets fribestigning av Franskeruta. Hadde Sindre klatret i England, så hadde han nok ikke vært ukjent for sine andre bestigninger heller.
Bladet konkluderer med at vanskelighetene, den bratte og løse veggen, gjorde at Sindre må ha klatret mange taulengder gradert E6 og E7 på den britiske seriøsitetsskalaen.
Bladet er like overrasket over at Sindre takker nei til all oppmerksomhet, og skriver at dette er svært uvanlig og forfriskende i et klatrelandskap med tungt sponsete klatrere som søker omtale i tide og utide. Det har vært få så spektakulære bestigninger fulgt av en så anarkistisk disinteresse i publisitet i moderne tid, avslutter artikkelen.
Sindres holdning til omtale gjør at jeg som hobby-blogger på klatring må stille meg selv spørsmålet om betignignen i det hele tatt burde vært omtalt, og om det blir for mye fokus på prestasjoner og omtale. Ikke minst fordi jeg var en av de første som ble så oppglødd over hans bestigning at jeg skrev om den her på bloggen, og dermed påførte ham mer omtale enn ønskelig. Det får jeg ta til meg, selv om det ville vært synd om ingen hadde hørt om en så spennende tur også. I utgangspunktet er det ikke så mange som leser denne bloggen, men så ble også i denne bloggen en en kilde for mange andres omtale. Det vet jeg jo som redaktør i hverdagen at det er slik det fungerer på andre områder, men jeg var ikke helt klar over både hvordan denne bestigningen ville vekke gjenklang og på Sindres skepsis til omtale.
Artikkelen legger vekt på at Sindre er en totalt ukjent klatrer, som vel tyder på at de ikke har fått med seg for eksempel fjorårets fribestigning av Franskeruta. Hadde Sindre klatret i England, så hadde han nok ikke vært ukjent for sine andre bestigninger heller.
Bladet konkluderer med at vanskelighetene, den bratte og løse veggen, gjorde at Sindre må ha klatret mange taulengder gradert E6 og E7 på den britiske seriøsitetsskalaen.
Bladet er like overrasket over at Sindre takker nei til all oppmerksomhet, og skriver at dette er svært uvanlig og forfriskende i et klatrelandskap med tungt sponsete klatrere som søker omtale i tide og utide. Det har vært få så spektakulære bestigninger fulgt av en så anarkistisk disinteresse i publisitet i moderne tid, avslutter artikkelen.
Sindres holdning til omtale gjør at jeg som hobby-blogger på klatring må stille meg selv spørsmålet om betignignen i det hele tatt burde vært omtalt, og om det blir for mye fokus på prestasjoner og omtale. Ikke minst fordi jeg var en av de første som ble så oppglødd over hans bestigning at jeg skrev om den her på bloggen, og dermed påførte ham mer omtale enn ønskelig. Det får jeg ta til meg, selv om det ville vært synd om ingen hadde hørt om en så spennende tur også. I utgangspunktet er det ikke så mange som leser denne bloggen, men så ble også i denne bloggen en en kilde for mange andres omtale. Det vet jeg jo som redaktør i hverdagen at det er slik det fungerer på andre områder, men jeg var ikke helt klar over både hvordan denne bestigningen ville vekke gjenklang og på Sindres skepsis til omtale.
torsdag 14. august 2008
Storveggs-gleder i Norge
To storveggs-turer i Norge har ikke helt kommet fram i lyset, tiltross for at de er noe så sjeldent som åtter-turer i fri. Det gås nesten aldri i norske storvegger. Og har jeg oversett noen, så er ingenting bedre. Gi meg et vink.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)