Sindre Sæther fikk NTKs alpinpris for fribestigningen av Arch Wall

I helgen fikk Sindre Sæther den nyopprettede prisen fra Tindekluben som skal framheve alpinklatring i god stil på høyeste nivå. Prisen ble delt ut på NTKs alpinsamling i Lofoten, som i tillegg til dårlig vær også samlet solide alpinklatrere fra fjernt og nær.

Jeg skal tråkke svært varsomt i omtalen av denne prisen siden jeg er en av jurymedlemmene. Kravet til juryen var å verdsette en bestigningene i Norge fra 2009 og 2010, og som oppfyller kravene til NTKs om å være i tråd med god klatreetikk være dedikert alpinklatring på høyeste nivå.

Det var mange gode kandidater til prisen, men en enstemmig jury satte høyest Sindre Sæthers imponerende fribestigning av Arch Wall i fjor sommer sammen med sin far. Med prisen følger også en anstendig pengepremie på 66000 kroner, hvis jeg ikke husker helt feil.

Det går an å diskutere om en pris av denne typen er i tråd med alpinklatrings ånd, og såvidt jeg har skjønt så var det også tilløp til diskusjon på samlingen i Lofoten. Jeg er usikker på det. Men når det først er etablert en slik pris for å få fokus på spennende alpinklatring i god stil, så passet det svært bra at vinneren har stått for kanskje en av de største norske klatreprestasjonene i Norge.

To andre bestigninger ble også framhold, og fikk sin del av prisen: Hansjörg Auer og Mye Mayr sin førstebestigning av friruten Tingeling på Blåmannen sist sommer, og Bjørn Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdals fossebestigning opp fronte av Kjerag i 2009.

Sindre Sæthers stil på Arch Wall vekker oppsikt

Det ledende klatrebladet Climb i UK er imponert over Sindre Sæthers fribestigning av Arch Wall i Trollveggen, slik det naturlig er. "Dette er en av de modigste og mest imponerende bestigningene i moderne Europeisk storveggsklatrehistorie, skriver bladet. Og avslutter med at sønn&far bestigningen "den mest imponerende fribestigningen på en europeisk storvegg på mer enn et tiår.

Artikkelen legger vekt på at Sindre er en totalt ukjent klatrer, som vel tyder på at de ikke har fått med seg for eksempel fjorårets fribestigning av Franskeruta. Hadde Sindre klatret i England, så hadde han nok ikke vært ukjent for sine andre bestigninger heller.

Bladet konkluderer med at vanskelighetene, den bratte og løse veggen, gjorde at Sindre må ha klatret mange taulengder gradert E6 og E7 på den britiske seriøsitetsskalaen.

Bladet er like overrasket over at Sindre takker nei til all oppmerksomhet, og skriver at dette er svært uvanlig og forfriskende i et klatrelandskap med tungt sponsete klatrere som søker omtale i tide og utide. Det har vært få så spektakulære bestigninger fulgt av en så anarkistisk disinteresse i publisitet i moderne tid, avslutter artikkelen.

Sindres holdning til omtale gjør at jeg som hobby-blogger på klatring må stille meg selv spørsmålet om betignignen i det hele tatt burde vært omtalt, og om det blir for mye fokus på prestasjoner og omtale. Ikke minst fordi jeg var en av de første som ble så oppglødd over hans bestigning at jeg skrev om den her på bloggen, og dermed påførte ham mer omtale enn ønskelig. Det får jeg ta til meg, selv om det ville vært synd om ingen hadde hørt om en så spennende tur også. I utgangspunktet er det ikke så mange som leser denne bloggen, men så ble også i denne bloggen en en kilde for mange andres omtale. Det vet jeg jo som redaktør i hverdagen at det er slik det fungerer på andre områder, men jeg var ikke helt klar over både hvordan denne bestigningen ville vekke gjenklang og på Sindres skepsis til omtale.