Sikrere klatring med ”Sikker klatring”

-->

Geir Evensen har med "Sikker klatring" skrevet en nyttig og god bok om sikkerhet og klatring. Den gir mange god råd for å unngå ulykker og dødsfall, og bør være obligatorisk lesing for det store flertallet av klatrere.

Boka kom sent i høst, men av personlige årsaker har jeg ikke fått ferdig denne omtalen før nå. Evensen og boka har fått bra med omtale, og det er fortjent fordi den strengt tatt er den første rene boka som gir råd for å unngå klatreulykker i mange former. Men det hører også med til historien at klatreren og NRK-journalisten selv ble utsatt for en klassisk klatreulykke mens han arbeidet med boka. Som så altfor mange brakk han foten mens han ledet en sportsklatrerute, og har vært gjennom det smertefulle året som så mange av oss har hatt etter en slik skade. Og det gjør jo ikke boka og forfatteren mindre interessant.

Boka er viktig fordi det dessverre skjer dødsfall og ulykker i klatring, og fordi klatring er blitt mer og mer populært de siste 20 årene og nå nærmer seg folkesport-stadiet. Annet bratt friluftsliv er også blitt populært, med både skikjøring opp og ned topper samt et langt større fokus på toppturer nå enn tidligere. Derfor er det også mange flere som potensielt utsetter seg for mer risiko enn tidligere.

Boka henter eksempler og bygger også på det svært viktige og gode sikkerhetsarbeidet med ulykkesrapportering i flere tiår fra Norges Klatreforbund. Det er veldig bra at disse viktige erfaringene blir samlet et bokformat.

Sikrere eller sikker klatring?

Boka heter ”Sikker klatring”, og det gir grunnlag for både diskusjon og refleksjon om det er mulig å klatre uten risiko og om det er mulig å fjerne risiko ved hjelp av slike konkrete råd og regler som boka bygger på. Slik sett hadde det vært ærligere om boka het ”Sikrere klatring”, siden all verdens gode klatreråd i beste fall bidrar til å redusere risiko.

Det er store spenn i klatringen, og det gjelder også risikoen. Enkelte grener, som sportsklatring inne og ute, kan i stor grad redusere risiko ved hjelp av rutiner og riktig bruk av utstyr. Det er andre deler av klatringen hvor risikoen i beste fall kan begrenses, og hvor det ikke er riktig bruk av utstyr og skriftlig lærdom som er avgjørende men de erfaringene man gjør på turer og kurs i et fellesskap med andre klatrere.

Så til selv boka:

Boka er i all hovedsak solid og god, med et stort fokus på nytteverdi for leserne med kortfattede punktlister. Den er best på det generelle knyttet til analyse av ulykker, og det som handler sportsklatring og klatring innendørs. Det er viktig fordi det er der det store flertallet av klatrere befinner seg, og her har Evensen og medhjelperne han takker størst erfaring. På disse viktige områdene er boka gjennomgående solid, selv om den kanskje ikke helt fanger opp den kraftige veksten i fallskader ved buldring innendørs vi har sett det siste året.

Boka tar også for seg sikkerhet og ulykker knyttet fjellklatring, alpinisme sommer og vinter og isklatring, hvor risikoen for utøverne helt klart er størst. Her har Evensen gjort mye god research, men forfatteren er ærlig på at han har mindre førstehånds erfaring fra disse områdene. Det må ha vært et dilemma å velge mellom å dekke de områdene som man kjenner best, og hvor det også er lettest å redusere risiko, eller å dekke alle deler ved klatringen.

Evensen har valgt å dekke de fleste områdene, og boka klarer å gi god helhetlig oversikt. De beste kapitlene er analysen av ulykker og gjennomgangen av menneskelige feil, og understrekingen av faktorer som bidrar til å svekke oppmerksomheten, og øke faren for feil.  

Noen av disse poengene om de menneskelige feilene gjentas i hvert kapitel om de ulike typene klatring. Men i hvert av disse kapitlene om blant annet fjellklatring, isklatring osv., så er det en tydelig prioritering i riktig bruk av utstyr og de mer klatretekniske elementene som sikringskjede og taubruk og sikringsutstyr. Det er viktige områder, og fint å få samlet i en bok på denne måten. Den er solid, men litt tynn på viktige områder hvor det dessverre har skjedd altfor mange ulykker knyttet til hvordan man beveger seg i halvbratt alpinterreng, på bre, snøfelt, ved returer osv.

Vektleggingen av utstyrsbruk og sikkerhetsteknikk får samlet sett mer oppmerksomhet i boka enn de mer menneskelige faktorene. Det er forståelig, for det er kunnskap som lettere kan formidles skriftlig. Men dess mer risikabel klatringen potensielt sett blir, dess viktigere er fokuset på å skaffe seg erfaring, velge tur etter evne, velge riktige klatrepartnere, lære av turene, og få kompetanse om fjell, navigasjon, bevege seg riktig, kle seg riktig, spise og drikke riktig  og de andre faktorene som gjør at marginene ikke reduseres og konsekvensene av feil forsterkes.

Jeg vet ikke om det er bevist at fjellvettreglene ikke finnes i denne boka, men de er relevante også for klatrere. Fjellvettreglene oppfordrer til refleksjoner som minst like viktig på en alpin klatretur som en vanlig fjelltur: Å velge tur etter evne, snu i tide, ikke legge ut på tur uten trening, være forberedt på uvær og kulde, kunne bruke kart og kompass osv.

  

Evensen er nøye med å understreke at boka ikke dekker alle områder, og skriver for eksempel helt korrekt etter noen sider om skredfare at det finnes gode skredbøker.

Det samme gjelder førstehjelpskapitelet, som prioriterer litt feil og ikke dekker det grunnleggende for klatreulykker godt nok.

Jeg savner også at boka er enda tydeligere på verdien av god veiledning som kurs eller turer med kvalifiserte instruktører i alt fra førstehjelp til alpinklatring, og på hvor viktig det er å finne gode turmiljøer for å få turfølge og erfaring som reduserer risiko på tur. Det er fint med bøker osv, men lite slår den praktiske erfaringen på kurs eller på tur med drevne og sikre klatrere.

Som kommunikasjonssjef i Røde Kors er jeg også litt overrasket over at kapitelet om redningstjenesten ikke nevner andre frivillige aktører enn de alpine redningsgruppene (NARG). NARG gjør en flott frivillig innsats av og for klatrere, men inngår i et samvirke med Røde Kors sine hjelpekorpsene, og spesielt skredgruppene, Norske redningshunder og Norsk Folkehjelp når klatrere og toppskikjørere skal finnes, graves fram eller fraktes ut.

Rent produksjonsmessig er det en veldig solid laget bok. Ryddig og fint presentert, og mange fine bilder og med forklarende billedtekster. Her har Fri Flyt som forlag blitt en viktig aktører i norsk friluftsliv som leverandør av gode og sentrale bøker som både øker turgleden og reduserer risikoen ved bratt friluftsliv. En liten detalj som kunne vært bedre, er lesbarheten av de praktiske og viktige eksemplene fra ulykkesrapportene, som er skrevet i tynn kursiv med rød farge, og ditto billedtekster lagt i bilder, som dessverre reduserer lesbarheten merkbart i noen av de viktigste tekstene.

Så all ære til Geir Evensen og forlaget for å ha laget en bok som vil være nyttig for det store flertallet av klatrere for å redusere risiko og gjøre klatringen sikrere. Hvis det kan bidra til å gjøre oss alle mer bevisste og reflekterte i klatringen, så kan det forhindre skader og død. Og det er vel knapt noe mer prisverdig grunn til å gi ut en bok.

Festdag i Spania: Første 8c for Leo Ketil Bøe. Første 9a for Henning Wang

Fersk norgesmester Leo Ketil Bøe gikk sin første rute gradert 8c med La Planta de Shiva part 1 på den sørspanske klippen Vilnueva de Rosario.
Leo har tidligere i høst klatra lange beist av ruter opp til grad 8b+ i Loddefjord, men har ikke prøvd på 8c før han ifølge klatrevennen Torbjørn Wiik i Bergen på Instagram gikk han denne ruta på bare fire forsøk.
Samme dag går Henning Wang sin første rute gradert 9a, med Chilam Malenum. Den går på samme klippe, og er en rute med noe felles klatring som monsterruta Chilam Balam som Sindre Sæther gikk sist uke. Sindre gikk 9a-ruta Malenum for et par år siden.
Henning går dermed inn i en svært eksklusiv klipp hvor det vel bare er en håndfull norske klatrere: Magnus Midtbø, Sindre Sæther, Thilo Schröter, Martin Mobråten og nå Henning Wang

For alle som elska 80-tallet: Thilo Schröter klatrer Le Minimum (8c)

Se dette innlegget på Instagram

Le Minimum • 8c After the heavy rain on Sunday the forecast promised us sun in Buoux so we decided to go back for another two day round. On our last trip I quickly checked out the beginning of this route as a warmup before giving a flash attempt to Chouka that merges higher up, so I was psyched to get back on it. As we approached the valley we got hit by a wall of fog, and the wall was mostly soaked when we hiked up to it around noon. I initially didn’t think that I would get to climb at all that day given that only La Rose was dry, but just before dark the crimpy crux section on Le Minimum had dried up enough, and I was able to run some good laps on the hardest moves. Today the sun did it’s magic and dried the rest of the wall, and after waiting for cooler temps the entire day I took it down right away! The crux went really smooth, but the upper part was shaky as fuck! Check out the full send on my IGTV. First 8c🍦

Et innlegg delt av THILO SCHRÖTER (@thiloschroeter) Des. 3, 2019 kl. 12:03 PST

Thilo Schröter kom rett fra pallplass i NM til å gå noen av verdens første harde sportsklatreruter i Buoux i Provence. Han gikk i dag Le Minimum, som var en av verdens to hardeste ruter i 1986 da Marc Le Menestrel gikk den harde ruta som har vært gradert 8b+ og 8c (tror noen tak har blitt revet av siden den først ble gått.
Dette var selve symbolet på den hardeste klatringen i verden på denne tiden, og Thilo har også valset over de andre superharde og berømte naborutene  Chouca (8a+) og Le Rose et Vampire (8b).

Her er en fin mimreartikkel fra Climbing om disse rutene og Bouox. 

Sindre Sæther går 9b som andre norske klatrer - og kanskje verdens beste allround-klatrer

Sindre Sæther går den myteomspunnede ruta Chilam Balam på klippen Vilnueva de Rosario sør i Spania. Sindre er den andre norske klatreren på denne graden etter Magnus Midtbø.
Dette ble i sin tid gradert som den hardeste ruta i verden, og hadde lenge en mytisk status før den ble repetert av en håndfull klatrere, inkludert Adam Ondra, har etterhvert havnet på 9b graden.

Henning Wang, som har jobba på ruta parallelt i flere år med Sindre, skriver på instagram at totalt er det brukt 85 dager på å gå ruta, inkludert ulike varianter som er besteget underveis, men det tror jeg er veldig mange våte dager. Den første del av ruta er 8c+ i seg selv, Ulike varianter av ruta opp til grad 9a har tatt noen dager hver i dette regnestykket.

Les Paula Voldners oppsummering av bestigningen i Norsk Klatring.
Sindre har vært i området i flere vintre sammen med Henning Wang, men det virker som om dårlig vintervær også har bidratt til at det har tatt litt tid å gå ruta.
Han har tidligere klatret ruter opp til grad 9a eller 9a+, med La Novena Enmienda i Santa Linya som den hardeste. Dette har skjedd i stillhet, og han er kanskje verdens beste klatrer som ikke markedsfører bestigningene sine.

Bestigningen bekrefter at Sindre er en verdens beste allround-klatrer når det gjelder sport, storvegg og vinter/is. Det er vel ingen andre som har gått 9b, klatret diverse storveggsruter i fri opp til grad 9-/9 med Tsunami på Kjerag og flere harde fribestigninger i løse Trollveggen, samt gått noen av de lange og hardeste islinjene i Romsdalen. Og mye mer.

Hør Robert Caspersen fortelle om klatrelivet sitt i DNT podcasten Utestemmer

Klatrelegende og guide Robert Caspersen blir intervjuet av Eivind Eidslott i DNTs podcast Utestemmer.

De fleste som har klatret litt kjenner til Roberts mange prestasjoner fra tre NM i sportsklatring på 90-tallet til førstebestigninger på de vanskeligste storveggene i Antarktis sammen med Ivar Tollefsen og på Trango Pulpit i Pakistan. Nå er han en av de få som jobber som alpinguide på heltid. Dette året har han og familien flytta til Frankrike for å jobbe og være på tur nærmere alpene og kalksteinsklippene.
Gjennom 90 minutter kan du høre Roberts spennende og viktige historier, både ukjente og mer kjente. Det er også et sterkt møte med de mørkere sidene ved klatringen som Robert har opplevd svært nært, spesielt med storebrorens død i en klatreulykke i 2000.

Eivind Eidslott har det siste året drevet podcasten for Den Norske Turistforening. Han har intervjulet flere klarere, blant annet Ture Bjørgen fra Rogaland Alpine Redningsgruppe, Stein P. Aasheim og Cecilie Skog.
Eidslott har spesielt markert seg i norsk friluftsliv med å starte bladet Fri Flyt for omlag 20 år siden, og har skrevet flere bøker om friluftsliv og skikjøring.

Jeg får heller komme med en podcast-guide til klatring litt senere.

Hvis du lurte på om Magnus Midtbø også kunna onsighte NM-finaleruta?

Her ser du Magnus Midtbø cruise finaleruta i NM noen før NM-finalen som Leo Ketil Bøe fra Bergen vant overlegent med den eneste flashen av herrefinalen på Oslo klatresenter.
Magnus Midtbø stilte ikke i NM etter at han la opp som konkurranseklatrer for noen år siden, og var på vei til USA da NM ble arrangert. Han han er nøye med å understreke at det er forskjell på en finale og å prøve uten press senere. Men han tror også at ruta klokker inn som en litt snill 8b. Etterpå ble en hvil i ruta bytta ut med et dårligere tak, uten at det er gitt hvordan det preger grader, men det forsterker jo bare Leos prestasjon under NM.
Og så er det jo fint å se at tidenes norske sports- og konkurranseklatrer fremdeles holder koken.

 I den første versjonen av denne bloggen hadde jeg misforstått og trodd at Magnus gikk ruta etter NM, men litt vennlig korrigering gjør at det forhåpentligvis er rett nå. Jeg skrev også flasha, men jeg mener vel strengt tatt onsight. Leo gikk den ihvertfall onsight, altså uten å ha sett andre klatre den, og jeg antar Magnus også gjorde det slik

Per Ravlo-Caspersen tar sølv i franske buldrecupen for juniorer

Per Ravlo-Caspersen flasher ett av bulderne i finalen i den franske buldrecupen i Chamonix i helgen. Skjermbilde fra Youtubestreamen.


Fersk norgesmester Per Ravlo Caspersen ble nummer to i helgens franske buldrecup i Chamonix. 14-åringen tok sølv i "minimes"-klassen i konkurranse med de beste franske buldrerne i denne klassen.
Per klatrer for Kolsås klatreklubb og har de siste par årene markert seg som en av de to beste klatrerne i yngre junior i Norge sammen med Theodor Kirkebø. I NM forrige helg vant han såvidt taukonkurransen, og formen har tydeligvis også vært bra i denne helgens buldrekonkurranse i klatringens hjemby Chamonix.
Per bor dette året i Grenoble i Frankrike, en av de mer aktive klatrebyene. Før NM plasserte han seg også på pallen i en større regional buldrekonkurranse.

Håvard Helgesen har gjort  buldreruta Bonderomantikk, som ligger nær Sogndal. Ruta er gradert som et bulder, men med alle flyttene på undersiden av en stein er den også gitt en rutegrad 8c+. Ruta ble gått for over fem år siden av Jarle Kalland. Siden er den repetert av Magnus Midtbø og Martin Mobråten. Steinen ligger ved Bondeviki, kjent fra norsk politikk med KrF-politikeren Kjell Bondevik som var statsråd og nestleder i KrF på 60-tallet.

Håvard har klatra hardt i Sogndal opp til grad 8c, i russetiden, og etter ett år på Lofoten folkehøgskole overrasket han mange med å nå pallen i fjorårets NM i Sogndal. I høst har han gått flere harde ruter i Loddefjord såvidt jeg kan se.

Henning Wang klatrer 8c+ i Spania - for andre gang i år

Henning Wang har ledet El Engano i Villanueva de Rosaria sør i Spania, en 55 meter lang og svært overhengende rute gradert 8c+. Dette er den andre ruta på graden han har ledet i dette området, i våres gikk han første halvdel av Chilam Balam, en rute som til topps er gradert som en av de hardere rutene i verden. Han har klatra to andre ruter på graden siden 2015.
Jeg tror det er ni norske klatrere som har klatret 8c+ eller hardere: Magnus Midtbø, Sindre Sæther, Henning Wang, Hannah Midtbø, Thilo Schröter, John Henry Nilssen, Martin Mobråten, Lars Ole Gudevang og Jarle Kalland. Av disse er det vel bare en håndfull som har gått mer enn en rute på graden.
Henning skriver på 8a-scorecardet sitt:
A really cool 55m monster line climbing around in the Chilam Balam roof starting with the direct 8a to the first anchor of Chilam, joining that at the third boulder and finishing by topping out the wall in the Malenum project.
Been trying this on and off the last two seasons but have never gotten close. Super psyched to return stronger this year and finish it off!
Still a long way to go to make the Chilam Malenum link tho, but finally it somehow seems possible :)

"Gullet hem til Bergen" med kong Leo. Tina overlegen gullvinner

Leo Ketil Bøe tok en overlegen seier i NM herrer, like overlegen som Tina Johnsen Hafsaas var i kvinneklassen. Begge toppet finalerutene på Oslo klatresenter, som de eneste i alle NM-klassene og som siste deltakere. Mange tak foran sølvvinnerne.

Dermed er herregullet igjen i hendene på en bergenser, tre år etter at Magnus Midtbø la opp som konkurranseklatrer med å vinne sitt 12 NM etter like mange år som stjerne i verdenscupen. Vi har vel snaut 30 NM i herreklassen siden en uoffisell start rundt 1990, og bergensere har tatt over halvparten av dem med Leo, Magnus og Frank Sæthre med et par NM-gull tidlig 90-tall.

Med to topp i seniorklassene stemte alt i tidenes største NM, og med et felles NM i sportsklatring og Para-klatring med over et dusin deltakere i de ulike klassene. Her er lenke til Para-NM, hvor jeg ikke har sett en resultatliste ennå.

19 år gamle Leo beviste klart at han for tiden er den eneste i NM av herrene med svært god pump da han så ut til å cruise gjennom finaleruta på grad 9-/9. Så kan vi lure på om ikke Magnus fremdeles greit hadde klatra ruta, og det vil være spennende å se Tina på den samme finaleruta. Leo er i sitt første senior NM etter ett år med skade, og mange NM og Nordisk i juniorklassen, og har også gått lange ruter opp til grad 8b+ i Loddefjord i Bergen. Han vant over Thilo Schröter fra Kolsås KK, som igjen vant over Stian Christophersen fra Oslo KK på bedre tid siden de også kom likt i kvalifiseringen.

Tina matcher NM-rekorden
Tina var så overlegen som man kunne vente i kvinneklassen, særlig på en pumprute av dette slaget. Dette er så vidt jeg kan se hennes syvende NM i sportsklatring, og dermed har hun like mange NM-gull i denne grenen som Gry Hansen tok på 90-tallet og Linn Karin Stendal tok på 2000-tallet. Ett år til, så er hun tidenes norske konkurranseklatrer både på resultater og antall NM-gull. Skader og internasjonale konkurranser har hindret henne i å ta et par NM-titler til.

På andreplass kom Camille Pettersen fra Sarpsborg Klatreklubb. Litt ukjent for de fleste, siden hun nå bor i Frankrike hvor hun også har markert seg i regionale klatrekonkurranser så vidt jeg kan se. Hun var også med i nordisk mesterskap i buldring, hvor hun gjorde det bra. Hun kom ett flytt lengre enn Lisa-Maria Kvandahl fra Kolsås KK, som igjen slo Sunniva Haave fra Oslo KK på bedre kvalikk-resultat.

Her er resultatlistene fra de seks NM-klassene
Her er klatrefotograf Torbjørn Wiiks fine samling bilder fra NM, som han vel ennå legger ut nye i.

I juniorklassene ble det som ventet flere stilige dueller mellom de gode klatrerne, hvor jeg tror omtrent alle de beste stilte.

Eldre jenter junior
Ingrid Kindlihagen fra Haugaland Klatrelag tok gullet et par flytt foran Emma Støver Wollebæk, de to er den andre skarpe og stilige duellen i juniorklassen. Oda Lauridsen fra Lillehammer klatreklubb tok bronsje. Ingrid ville tatt sølv i seniorklassen, de klatret på samme rute, som både viser hennes høye nivå og også nivåforskjellen mellom seniorvinner Tina og de andre kvinnene som deltok i senior.

Yngre jenter junior
Sunniva Øvre-Eide fra Grenland KK slo Edel Lemvik, fra BRV og de ble bare skilt på tid etter at begge toppet de to kvalikkrutene og kom like langt i finalen noen noen få harde flytt fra toppen. Disse følger hverandre så tett så tett at det lover godt for norsk konkurranseklatring. Inge Aarhus fra Bergen KK kom på tredjeplass.

Yngre junior gutter
Per Ravlo Caspersen fra Kolsås vant på tid etter at han også likt med Theodor Kirkebø, ett flytt lengre enn de to jevngamle vinnerne i juniorklassen. Per rotet lenge rundt for å få klipt øverst slynge, så det hadde vært spennende å se om han kunne toppet med en litt bedre løsning. Per bor et år i Frankrike, og gjør det også bra i regionale konkurranser der. Kristoffer Raa Danielsen fra BRV tok bronsje, ikke helt uventet, bare et halvt flytt under de to første.  Finalens lille overraskelse var vel 14 år gamle Daniel Midttun fra Drammen klatreklubb, som toppet de to kvalikkrundene som en av fem bare noen uker etter at han startet å lede. Han klatret finalen med en brist eller alvorlig overtråkk fra oppvarmingen, såpass alvorlig at det måtte gipses på legevakta. Så det var vel finalisten med den høyeste smerteterskelen. (Jeg er trener for DKK-juniorene, derfor denne lille episoden).

Eldre junior gutter
Albert Suthurst fra Kolsås KK vant finalen ganske klart, og ville tatt 7. plass i seniorklassen som klatret på samme rute (og videre gjennom det siste overhenget). Han slo Tobias Reidel fra Oslo KK, som vant over Arne Farestveit fra Sogndal KK med bedre kvalikk-resultat.

Kolsås klart beste klubb
Kolsås ble den overlegne vinneren av klubbene med tre gull, to sølv og en bronsje.
Bergen KK: Ett gull, en bronsje
Grenland: Ett gull
Haugland Kl: Ett gull
BRV: To sølv, en bronsje
Oslo: Ett sølv, en bronsje
Trondheim KK: Ett sølv
Sarpsborg KK: Ett sølv
Sogndal KK: En bronsje
Lillehammer KK: En bronsje

Fantastisk NM
Samle sett må dette ha vært det beste NM noensinne i sportsklatring, inkludert et like imponerende NM i paraklatring.
Et flott arrangement på alle måter  fra Oslo klatresenter og de to Oslo-klubbene. Ruteskruerne Adam Pustelnik og Joakim Louis Sæther traff perfekt, spesielt i seniorklassene. Og alt det andre fra avvikling til bra stream med video og kommentering gikk bra, og ikke minst med rekordmange deltakere. Spesielt bra rekruttert i kvinner senior hvor det for første gang på lenge var et bra antall deltakere og bra samla nivå på finalistene.
Alt i alt en fest. Og ut fra instagram ble det også en bra fest etterpå
(selv måtte jeg baile etter første rute på sykdom og krype under dyna hjemme og bare følge finalen på den gode streamen)