Leo Ketil Bøe er den første som har repetert Magnus Midtbøs 8B-bulder Antonia Vivaldi i Gloppedalsura. Mens resten av norgeseliten stort sett konkurrerte i norgescup i buldring sørget Leo Bøe for at Rogalands kanskje hardeste bulder, gått i 2011, fikk en repetisjon.
En fin liten video ble det også av bestigningen.
Leo har brukt litt tid i Rogaland i vinter og gått flere harde buldre. Den siste måneden er i tillegg det registrert tre buldre grad 8A+ og tre buldre på grad 8A på det feiende flotte nettstedet buldreinfo.com hvor rogis-klatrerne har sitt helt eget lille og veldig bra nettsamfunn og fører.
I april i fjor gikk Leo Ketil Bøe den tredje bestigningen av Magnus Midtbø mytiske bulder Blood Redemption på Matre, etter at Adam Ondra repeterte det for noen år siden. I vinter kom en kul video på You tube av bestigningen.
Magnus gikk den i 2010, og foreslo 8C som grad og den første av sitt slag i Norden. Adam justerte til 8B+ da han gikk den, men den er fortsatt blant de aller hardeste i Norge. Det er bare en håndfull ruter på 8B+ graden i Norge og bare en håndfull klatrere også,
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har oversikt over alle bulderne på 8B+/8C i Norge, så fyll gjerne ut listen hvis det mangler noe:
Shantaram, grad 8C eller 8B+, Osen i Trøndelag, Bernt Zangerl, repetert av Martin Mobråten
Blood Redemption, grad 8B+, Matre i Hordaland, Magnus Midtbø, repetert av Adam og Leo.
Wolverine, grad 8B+, Vingsand, Martin Mobråten, repetert av Thilo Schröter.
Panthera, grad 8B+ Glasøyfjellet (nær Flatanger), Thilo Schröter
Motorsykkelveggen, grad 8B+, Hvervenbukta Oslo, Thilo Schröter
Og kanskje:
Eurofighter, litt ulike vurdering av grad 8B og 8B+, Luftfartsverket i Asker, Stian Christophersen og repetert av Thilo Schröter og Martin Mobråten.
Andrine på Tufandago, en 8a+ i Leonido og en av de mange harde rutene hun har klatra i vinter. Foto: Henning Wang
25 år gamle Andrine Skilbrei har hatt en sterk februar hvor hun siste dagen i måneden og på turen til området gikk Gravity (grad 8b+) i Leonido. Tidligere i måneden gikk hun to 8b-ruter, som hun betegner som litt softe på scorecardet sitt på 8a.nu.
I januar og februar gikk hun også tre 8a+ ruter og to 8a ruter i Hellas, og før jul gikk hun flere 8a ruter og lettere i Italia og Frankrike. En av de mer imponerende vinterturene for en norsk kvinne med andre ord.
Andrine blir dermed med i den fremdeles ganske eksklusive klubben av kvinnelige norske klatrere som har gått 8b+ klatrere eller hardere. Den starta da Hannah Midtbø gikk 8c i 2011, og senere gikk 6 ruter til mellom 8b+ og 8c+. Siden har Maria Davies Sandbu og Tina Johnsen Hafsaas også gått 8c og flere ruter på 8b+. Og de siste par-tre årene har det blitt flere på 8b+ med Eline Nesheim i Siurana, Sunniva Øvre-Eide som den klart yngste som 16-åring på Hvarnes i fjor, og Therese Johansen med Atom vinter på Bergsagel i fjor.
Andrine har tidligere gått to ruter hun har gradert 8b, den ene var Fraulain på Kvam i Sogndal som hun med sin beta ikke var mer enn 8b selv om den er gått som en 8c-rute av førstebestiger med annen beta.
Jon Pål Hamre utnytta gode dager på Damtjern med en bestigning og pers av Draumkvedet (grad 8c eller norsk grad 9+). Dette er den hardeste ruta på Damtjern, og dette er vel årets første bestigning av ruta som ifjor ble en vinterrute etter et par sterke repetisjoner. Ruta ble gått i 2003 av Leif Henning Broch Johnsen, etter å ha stått som et prosjekt i årevis. Så ble den repetert ti år etter av Stian Christophersen, og så har John Henry Nilsen, Ådne Haugen, Erik Grandelius og så ifjor med Joakim Louis Sæther og Kalle Olsson.
Ellers på Stive Dempere-hylla, fugleberget for vinterklatring på tørre klipper i Drammensområdet, så har Eline Nesheim startet vinteren bra med to 8+ bestigninger. Hun har klatra Stive Dempere, Norges første og ganske hardeste graderte 8+ rute, samt naboruta Sonic Youth.
I dag ble 20-åringen Leo Chiba nummer fem i den franske buldrecupen for herrer senior, to år etter at han vant Norgescupen i buldring i Stavanger og årene før vant flere norgescuper for juniorer i led og buldring, og med veldig stang ut heller ikke kom til finalen i senior-NM rett før koronaen satte inn. Leo bodde flere år i Tromsø til sommeren 2020, men studerer og klatrer nå i Frankrike.
Og i helgens konkurranse markerte han seg i konkurranse med de fleste av de beste seniorene i landet i buldring, inkludert den franske mesteren i flere år og verdenscupvinneren kom rett foran ham. Så en solid prestasjon. Jeg tror at den andre norske klatreren i en slik nasjonal buldrefinale var Per Caspersen i en juniorfinale da han bodde der for to år siden.
Leo konkurrerte for Tromsø klatreklubb i de årene han har bodd og konkurrert i Norge, men har en japansk far med tunge klatrebakgrunn - noe som blant annet gikk fram av hans innsiktsfulle artikkel i magasinet Mono hvor han skrev om den japanske treningsfilosofien og praksisen som han kjenner fra mange klatreopphold i Japan. Han studerer nå i Frankrike på andre året.
Stian Christophersen og Martin Mobråten har laget et nytt høykvalitetsprodukt i kjølvannet av Klatrebibelen for dem som virkelig vil dykke ned et magasin for hard sportsklatring, buldring, konkurranser og trening.
Norge har kanskje ikke verdens beste klatrere for tiden, men vi har tre sterke bidrag i verdens beste-kåringer innenfor klatring.
Flatanger er en av verdens beste harde sportsklatreklipper
Magnus Midtbø har gått fra å være en av verdens beste konkurranse- og sportsklatrere til å bli verdens største og beste videoprodusent for klatring på Youtube.
Og Stian Christophersen og Martin Mobråten har fulgt opp den sterke utgivelsen av boka Klatrebibelen, og den påfølgende øvelsesboken, med å lage et nytt internasjonalt topprodukt med magasinet Mono.
Den første papirutgivelsen Mono er noe av det beste jeg har sett som rendyrker innhold om hard klatring på klipper, buldring og konkurranser også internasjonalt. Nå har jeg selvsagt ikke sett alle produkter i alle land, for alt jeg vet kan det være et bedre produkt i Japan eller Slovenia siden de er de beste landene for konkurranseklatring.
Men det jeg har sett av klatreutgivelser på de større språkene matcher ikke kvaliteten på det Mono tilbyr for den engasjerte sport- og konkurranseklatrer som vil kose seg med et fett papirprodukt.
Spennende dypdykk
Mono er en samling artikler og bilder som dypdukker ned i endel spennende, kuriøse eller interessante tema på sport- og konkurranseklatring og buldring. Summen er bra, selv om kvalitetene på hvert enkelt bidrag kan variere. Mest interessant for meg er: Adam Pustelinks svært solide gjennomgang av ruteskruingen og OL-konkurransen er et viktig bidrag, det er fint å få perspektivene til Thomas Alsgaaard på hva OL kan bety for en idrett som klatring. Jeg likte også godt gjennomgangene av de ulike treningsfilosofiene i viktige klatreland samlet av Martin Mobråten, blant med Leo Chibas perspektiver fra norsk konkurranseklatring og japansk treningsfilosofi. Knelåsguiden til Martin og Henning Wang er også veldig kul og lærerik for oss som ikke henger så mye i Flatangerhula eller tilbringer vinteren mellom tufaene i Spania. Grundig og godt er også gjennomgangen av fingertrening til Eivind Wang og Stian Christophersen. Det er interessant å få samla deres perspektiver som jo er to av de ledende aktørene på området i Norge. Stian Engelvolls fine gjennomgang av buldrehistorien i Sør-Rogaland er også en viktig historie, spesielt hyllesten til primus motorene Tore Årthun og Jarle Risa.
For å nevne noe av det som jeg likte. Det er mye annet bra også.
Magasin-landskapet
I klatremiljølet så er Mono en naturlig motpart til Norsk Tindeklubs Tidskrift for norsk alpinklatring. Det er en årlig utgivelse på papir av høy kvalitet som favner et stort og avgrenset område av klatringen. (Her er jeg selvsagt veldig lite nøytral siden jeg har vært med å lage den årlige utgivelsen siden tindekluben startet prosjektet i 2009).
I en norsk klatremagasintradisjon, så kan Mono også minne om legendariske Krimp, som kom rundt årtusenskiftet i en periode da Norsk klatring for å si det litt forsiktig hadde en dupp i kvalitet og nærhet til klatremiljøene. Men Krimp var på en helt annen måte en fanzine i stil og tone, mens Mono er et ganske glanset høykvalitetsprodukt. Men gleden og interessen for å nerde fra gira klatrere er den samme.
Det er ikke helt unaturlig å se utgivelsen av Mono litt i sammenheng med at Norsk klatring er lagt ned som et papirprodukt og fortsetter som en ren nettløsning av eierne Fri flyt etter mer enn 40 år med sammenhengende papirutgivelser. Utviklingen av magasinøkonomien i Norge, med annonsemarked og kostnader til fast ansatte, gjør nok avviklingen av papirutgaven til et naturlig valg for en kommersiell aktør og som det er vanskelig å klandre utgiver Fri flyt for.
Selv om det er litt trist at en slik epoke for et ganske samlende papirmagasin er over, og vi får håpe det lykkes digitalt.
Nå tror jeg Mono uansett ikke tjener eller taper på utviklingen av Norsk klatring. De er stor forskjell på årlig utgivelse og et regelmessig tidsskrift, og det vil være krevende for et bredt magasin som Norsk klatring å gi den grad av dybde og volum som Mono legger opp til, selv om det er endel av saken i Mono som kunne stått i Norsk klatring og omvendt.
Mandig fokus
Hvis jeg skal pirke litt i en på alle måter flott utgivelse, så er vel den mest åpenbare svakheten at den er ganske mannlig preget av bidragsytere. Slik sett litt lite representativ for en utvikling hvor vel omtrent halvparten av klatrerne er kvinner nå, og hvor de kvinnelige norske klatrerne de siste årene målt i resultater i internasjonale konkurranser har vært bedre enn mennene.
Det er en artikkel av en kvinnelig bidragsyter, og den handler om hvordan enkelte mannlige klatrere liker å klatre i baris. Det er en interessant artikkel fra May Linn Vingsand, men temaet i seg selv forsterker nesten fokuset på den mannlige klatreren enn å balansere det. Det skal også nevnes at Tina Johnsen Hafsaas er tydelig tilstede med intervju om sin treningsfilosofi og syn på konkurranser.
Denne skjevheten er neppe tilsiktet, men selv om det er tilfeldig så er det litt pussig i 2021.
Det skal ikke brukes mot Mono at det er et lekkert produkt i bilder og design, for kvaliteten på produksjonen er høy. Men i magasinproduksjon er det en balansegang på hvor lekkert produktet skal være. Hvis uttrykket samlet sett blir elegant, så kan det også være en fare for at går litt ut over autensiteten og mangle litt av røffheten som klatringen også representerer for mange. Men dette er småpirk, og sikkert ikke et syn som deles av alle.
Som hovedkonklusjon er dette et superspennende tilskudd til det norske klatremiljøet. Det er bare å gratulere radarparet Stian og Martin med nok et superprodukt, og ønske lykke til med motivasjonen til å vurdere et Mono i 2022 også.
Her er Youtube-videoen fra herrer og juniorfinalene.
NM i klatring i led, para og spedd i Vestveggen i Bergen ser ut til å ha blitt en suksess for Norges klatreforbund og arrangørklubben Bergen Klatreklubb på alle måter i den fremste konkurransearenaen for klatring i Norden.
I led var resultatet omtrent som ventet i herreklassene i led. Leo Ketil Bøe klart vant seniorklassen, for andre gang på rad, med et fall fra topptaket, foran Håvard Helgesen som igjen bekreftet at han er en av de beste konkurranseklatrerne, og Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland som viser at han som junior virkelig har tatt store steg opp til seniorenes toppnivå nasjonalt
Per Ravlo Caspersen innfridde også forventningene i Youth A, og vant foran sine sterke treningsmakkere og konkurrenter Theodor Kirkebø og Trym Skuggen Landmark, alle fra Kolsås.
Sverre Steinsland Blixt toppet lekende lett finaleruta i yngre junior. Det var litt mer usikkerhet rundt hvem av de tre antatt beste som ville vinne juniorklassen, men Tobias Reidel kom lengst i finalen foran Arne Farestveit fra Sogndal og Lars Matre fra Bratte Rogalands Venner.
I kvinneklassen bekreftet de to fremste konkurranseklatrerne i Norge uansett kjønn og alder at ledklatring er en risikoidrett hva resultater angår, hvor små feil kan være helt avgjørende. Ingrid Kindlihagen falt overraskende tidlig i seniorklassen, og dermed vant Mia Støver Wollebæk foran Eline Nesheim og Sunniva Haave. I juniorklassen falt Sunniva Øvre-Eide fra Grenland også tidlig på et krevende punkt, og dermed var det Edel Lemvik fra Kolsås som igjen tok et NM-gull slik hun har gjort før i konkurranse med Sunniva. Hun vant foran Marte Myrland fra Bratte Rogalands venner og Elise Franzen Olsen fra Lillehammer.
Amanda Buer fra Oslo Klatreklubb var en av to favoritter til gull i juniorklassen, og vant finalen klart foran Anne Ackre fra Bergen etter at de to var helt jevne i kvalikken. Hun ville tatt bronsje i seniorklassen på den samme finaleruta, og har dermed hatt et helt klart gjennombrudd som konkurranseklatrer på et høyt nasjonalt nivå.
Aurora Karlsen fra Bergen vant den yngste juniorklassen og sørget for at to gull kom hem til hjemmebanen og Bergen. Hun vant foran Hanne Sofia Bjørn-Lian fra Oslo klatreklubb.
Dermed endte Kolsås opp som den beste klubben med tre gullmedaljer, selv om det ikke ble noen seniormedaljer i år, Bergen klatreklubb og Oslo klatreklubb to to medaljer hver, mens Trondheim tok et gull. Dette er vel det første året hvor alt gullet havna i de tre største byene, og det er kanskje et signal om at det er i ferd med på utvikle seg gode treningsmiljøer i de større byene og at det kan være noe mer krevende å få opp tilsvarende miljøer andre steder. Eller så er det bare tilfeldigheter.
Jeg har mindre innsikt i paraklassen og speed, så jeg skal se om jeg får blogget litt om de NM-konkurransene også.
Alt ligger til rette for at NM i led- og paraklatring i Bergen denne helgen blir en stor fest i Vestveggen, den nye storstua for konkurranseklatring i Norge til Bergen klatreklubb. Lørdag er det finaler for senior og junior og para, mens det søndag er finaler for de to yngre juniorklassene og speed.
Og med noen få unntak på grunn av skader ser det ut til å bli spennende dueller i alle klassene. Her er noen av de mest spennende duellene og favorittene. Jeg har skrevet om ledklassen, siden jeg ikke har det samme grunnlaget for å skrive om speed og paraklassene, selv om det er i para det er utøvere i internasjonal toppklassene med VM-erfaring som Dina Eidvik, Iben Kongsvik Paulsen og Sebaastian Menzemed. Dina ble nummer fire i VM-finalen.
I herrer senior er hjemmehåpet Leo Ketil Bøe en klar kandidat. Han vant NM for to år siden på den mest overbevisende måten med å topp finaleruta på rundt grad 9 i ensom majestet. Han var også den beste senioren i nordisk mesterskap nylig i Lillehammer, selv om juniorvinner Per Ravlo Caspersen fant en sekvens, en god hvil og kom et flytt lengre. Han kan bli utfordret av flere hvis han ikke klatrer opp mot sitt beste, hvis det blir hardt tidlig vil Thilo Jeldrik Schröter kunne utfordre ham selv om Leo har gått knallharde buldre det siste året, og Jon Pål Hamre, Endre Sandø Evensen og Håvard Helgesen skal bli spennende å se i konkurranser. Junioren Ørjan Rødland Vaage er også en medaljekandidat selv om han stiller i senior.
I kvinneklassen er junioren Ingrid Kindlihagen en klar vinnerkandidat. Ingrid er i skadefraværet til Tina Johnsen Hafsaas den største favoritten, og nærmer seg semifinalenivå i verdenscupen. Men det blir spennende å se hvem som kan ta de første plassene. Det blir en spennende duell mellom sportsklatreren Eline Nesheim, som har gått en haug mer ruter på niertallet i høst, mot buldredronningen Sunniva Haave, og Mia Støver Wollebæk har også klatrer grad ni i år og returnert til konkurranseklatring. Jeg syns også det er gøy at Lin Karin Stendal deltar for første gang på mange år. Hun har syv NM gull fra tidlig 2000-tall og semifinale i verdenscupen.
Den eldste juniorklassen er preget av at de antatt beste stiller i seniorklassene, og at nivået i Youth A-klassen ser ut til å være et hakk høyere da. Men i kvinneklassen her vil Amanda Buer fra Oslo vil nok kjempe om gullet med Anne Ackre fra Bergen, en duell å se opp for.
I herreklassen er det grunn til å tro at det blir en jevn kamp mellom Lars Matre fra Bratte Rogalands Venner, Arne Farestveit fra Sogndal og Tobias Reidel fra Oslo klatreklubb. Både Lars og Arne har i tilegg en sterk sesong med uteklatring opp til 8c og 8c+ bak seg, så ingen skal være i tvil om at toppnivået her er svært høyt.
I Youth A er noen av de største talentene i norsk klatring de fremste favorittene. I herreklassen her er Per Ravlo Caspersen en favoritt etter at han vant og kom høyest også inkludert de norske seniorene i finaleruta bare slått av den finske seniorvinneren. Han har knivet tett med Theodor Kirkebø og Trym Landmark i flere år, alle fra Kolsås, men har stort sett fått et lite overtak den siste tiden.
I kvinneklassen for 16-17 åringene har også Sunniva Øvre-Eide fra Grenland klatreklubb, også fått et lite overtak etter mange års kniving med Edel Lemvik, som også har gått fra BRV til Kolsås siden hun også tar idrettsgymnas i Oslo. Sunniva var også best av alle norske kvinner i nordisk på finaleruta der både juniorer og seniorer klatret og har markert seg sterkt med utebestigning av 9/9+ og de beste resultatene i verdenscupen selv om de ennå ikke har ført til en semifinale.
Bak disse to er det flere som kan knive om topp tre, med Marte Myrland fra BRV, Inga Aarhus fra Bergen og Pernille Tvedt fra Trondheim på de tre neste plassene i nordisk for et par helger siden. Men Elise Frantzen Olsen fra Lillehammer vil kunne ta pall-plass på en god dag, hun har hatt litt stang ut i noen konkurranser.
Jeg er litt forsiktig med å utrope de helt store favorittene i den yngste juniorklassen, både fordi det er unge utøvere og fordi det kan svinge litt. Men det er vanskelig å ikke reklamere for duellen mellom Sverre Stensland Blixt og Alfred Kirkebø, som begge er endel av landets beste treningsmiljø for juniorer i Kolsås. Sverre kunne ikke delta da Alfred ble nordisk mester, men har ellers visst seg å være et hakk hvassere ved flere andre konkurranser. Så det blir en spennende duell mellom to veldig gode klatrere. Olai Holterman Ødegaard fra Oslo kk kom også på en imponerende andreplass i nordisk, så det blir spennende å se han klatre opp mot de to hakket mer etablerte vinnerne.
I den yngste kvinneklassen er det også en spennende duell mellom Aurora Karlsen fra Bergen og Hanne Sofie Bjørn-Lian fra Oslo kk.
Hele greia blir streamet, så det er bare å finne fram popcornet og glede seg.
Eline Nesheim har hatt en ellevill måned når det gjelder harde bestigninger. Med tre 8a+ ruter, en 8a og en 7c+/8a har hun i praksis på en måned gått flere harde ruter enn andre svært gode norske klatrere har gått i hele år tror jeg. Eline har i sin år som aktiv klatrer hatt Bergen som base, men nå har hun flyttet tilbake til hjembyen Tønsberg med sin to år gamle sønn, hvor hun jobber som ruteskruer mens hun venter på turnustjeneste som lege.
Fire av rutene er på Bergflødt i Lier, Signe G. Krimpen (8a+), Mari flyfly (8a+), og Nytt liv (oppgradert til 8a+), samt Pil og Bue i grenselandet mellom 7c+ og 8a. På Hvarnes har hun gått Fjellgorillaens rike (grad 8a).
Dermed har hun hatt en imponerende retur til hard sportsklatringetter fødselen. Hun klatret riktignok Le Coq sportif (grad 8b) på Hvarnes også.
Det er norske kvinner som har klatra hardere i år, med Sunnova Øvre-Eide som gikk sin 8b+ som 16 åring og flere som har gått ruter på niertallet som Tina Johnsen Hafsaas, Andrine Skilbrei og flere. Men såpass mange ruter rundt niergraden tror jeg ikke det er så mange andre kvinner som har gjort, og det er ikke så mange uansett kjønn som kan matche høstens bestigningsliste for Eline.
Hun tidligere gått flere 8b-ruter og en 8b+, i Siurana i Spania, og fikk så sent som høsten 2019 tredjeplass i NM ledklatring.
Andrine Skilbrei har gått ruta Massih attack forlengelse, som er satt i grad 8b. Det er en hardere og lengre variant av ruta Massih Attack, som de fleste bestigere sett et knepp lettere grad på.
Andrine gikk sin første rute på graden da hun gikk Fraulain, og satte den i grad 8b. Det var en noe kontroversiell nedgradering av ruta som er satt i 8c, men som nå gås på med andre beta enn da den ble førstebesteget og gradert for mange år siden. Hun har også gått Dvergtrollet, en 8a+ rute i Flatanger tidligere i september, og Leoline (grad 8a+) på Kvam i våres.
Dermed er hun helt klart en kvinnene med fleste harde bestigninger i år, selv om Sunniva Øvre-Eide har den hardeste bestigningen med sin repetisjon av Ousih extension (grad 8b+) på Hvarnes.
(Andrine er ikke den mest hissige brukeren av Instagram, så jeg har ikke noen bilder ennå fra høstens harde bestigninger)
