Svenske Matilda Söderlund har gått Niemisis i Niemisel i Nord-Sverige. Dette er en andrebestigning og som hun gir graden 9a. Førstebestiger Hannes Puman har ikke gradert ruta, men Matilda mener 9a er en riktig grad ut fra sine andre erfaringer med ruter. I første versjon av denne bloggen skrev jeg at dette var første nordiske kvinne på graden, men heldigvis sørget Arne Farestveit for å få dette korrekt med å påpeke at hun gikk den graden for fire år siden i Frankenjura. Hun var den første i Norden som gikk 8b+ for 12 år siden i 2011 som 19 åring, og nå 12 år etter setter hun en ny standard for nordiske kvinneklatrere. Hannah Midtbø var den første til å gå 8c og 8c+. Matilda har gått mange harde ruter, inkludert flash av 8b+ og buldret 8B. I sommer klatret hun forøvrig lenge i Lofoten for å lære seg trad-klatring.
søndag 10. september 2023
Ingrid Kindlihagen åpner østlandskontoen med 9-/9 på en dag
Ingrid Kindlihagen ledet lørdag Vildanden, grad 9-/9 på Hvarnes i Vestfold. I seg selv ingen stor klatrenyhet for Ingrid og norsk klatring, men hun gjør det på en dag under svært varme og fuktige forhold. Dermed viser årets norgesmester i buldring og kombinert at hun er svært solid ute også, jeg tror ikke det er så mange andre norske klatrere som går en slik rute på en dag under slike forhold.
21 år gamle Kindlihagen er opprinnelig fra Sveio i Rogaland, men etter et par år i Innsbruck har hun flytta til Oslo for å studere. Hun har tidligere gått ruter opp til grad 8b, men har i begrenset grad klatra ute de siste årene med fokus på konkurranser. Det kan kjapt bli flere ruter og hardere grader.
søndag 3. september 2023
Mari Augusta Salvesen repeterer 9-/9 rute trad i Profilveggen i Jøssingfjord
Mari Augusta Salvesen har repetert tradruta Joe Bønner i Profilveggen, satt i grad 9-/9 av førstebestiger Pete Whittaker i 2019 og Mari setter samme grad på sin repetisjon, viser bestigningslista til brattelinjer.no.
Dermed fortsetter Mari å ticke flere av rutene i denne bratte friveggen, hun har tidligere gjort Ronny Medelsvensson (grad 9), og flere ruter på grad 8+ og 8/8+ inkludert sin egen førstebestigning Kaninkoker (8/8+).
Hvis brattelinjer har rett, og det pleier dette flotte nettsteder å ha, så er dette tredjebestigning av ruta. Andrebestigeren antyder grad 9- hvis man bruker kneepad.
torsdag 31. august 2023
De to hardeste rutene i Hurrungane repetert på Store Skagastølstind og Gjertvasstind
De to hardeste rutene i Hurrungane med klatring på åttergraden har fått hver sin sjeldne repetisjon tidligere i sommer. Pete Whittaker, Mari Augusta Salvesen og Øyvind Salvesen repeterte sørveggen på Gjertvasstind, mens Tuva Stavø og Henning Eidsheim klatret med den direkte varianten av Luft, Vind, Ingenting på vestveggen av Store Skagastølstind.
Begge rutene er bare klatret et par ganger før i fri. Mari sin bestigning er også første kvinne opp ruta, mens hun også tidligere har gått Luft, Vind, Ingenting.
Sørveggen på Gjertvasstind er et logistikk-mareritt hvor man først må klatre den utsatte anmarsjen opp til Gjertvasstind og Store Styggedalstind, og så komme ned skaret og til starten av den bratte og harde veggen.
onsdag 30. august 2023
Thilo Schröter debuterer som førstebestiger på tradklatrer med hardeste rute av norsk klatrer
Thilo Schröter har førstebesteget ruta Riverside motherfucker utenfor Brønnøysund, og gitt den graden 8b+ (norsk 9/9+). Det gjør den til den hardeste tradruten førstebesteget (og gått) av en norsk klatrer. Dermed er vel Thilo solid på listen over mest allsidige harde klatrer med topp-notering på buldring med 8C, 9a på bolt og 8b+ på trad.
Jeg sov litt i timen på denne, det skjedde før helga, men friflyt.no har laget en fin sak.
På Profilveggen i Jøssingfjord er det både rute på 8c+ og to på 8c, men ellers husker jeg ikke andre hardere ruter på trad i Norge. Til nå har det blitt førstebesteget flere ruter på rundt grad 9 på trad av norske klatrere, i Snillfjord og på Kvam og på Sotra. I Bohuslen er det flere ruter på trad på 8b+ og 8c fra svenske klatrere.
lørdag 26. august 2023
Isak Ripman og Dina Eivik tok Norges første gull i senior i VM i klatring
For første gang har Norge tatt gull i VM i paraklatring. Dina Eivik og Isak Ripman tok hver sin førsteplass i VM i Bern tidligere i august (beklager litt forsinka bloggpost pga jobbsituasjonen).
Gullet er jo fantastisk, og er blitt omtalt i de sentrale norske mediene inkludert Dagsrevyen så det er jo velfortjent og sjelden kost. Det er heller ikke tilfeldig, begge har hatt knall plasseringer i tidligere VM og/eller verdenscuper.
Gullet er også en stor opptur for klatringen i Norge etter at det ikke var noen norske utøvere som kom til semifinalene i led, buldring senior og junior, og viser hvor utøvere og klatreforbundet har lykkes med denne satsingen som ingen andre land i nord-Europa kan matche .
torsdag 24. august 2023
Pete Whittaker førstebestiger 8c på egne sikringer i Profilveggen
Pete Whittaker fikk klatret en ny taulengde som han graderte 8c, med navnet Eigerdosis, på Profilveggen i Jøssingfjord. Han har tidligere klatret en 8c-rute på trad på veggen, The Crown duel, hvor han linker to taulengder og ruter i en lang taulengde.
Han betegner denne bestigningen av taulengden som en enkelttaulengde, og dermed som en del av et større prosjekt opp hele veggen som han skal jobbe videre med. Dette er en tidligere teknisk rute fra Trym Sæland og Hans Jørgen Moe fra midten av 90-tallet, og Pete har beholdt navnet de satte. Trym hadde omtrent på den tiden klatret Eigers nordvegg med Morten Diesen, så det kan jo være en indikasjon på rutenavnet.
fredag 4. august 2023
Ola Vekve (15 år) blir yngste som har gått 8c
Ola Vekve fra Molde gikk i går Kunne vært verre, grad 8c eller 9+. Ola er født i 2008, og har akkurat fylt 15 år. Ola fortsetter dermed å være den yngste til å gå harde grader i Norge. Ifjor gikk han ruta Tortur, med 8b+, i Julsundet som 14 åring.
Litt morsomt er det også at ruta han gikk ble førstebesteget av hans far Thomas Vekve da han var 47 år for fem år siden, og jeg tror det er den eldste bestigningen av 8c i Norge og Norden (korrigerer meg gjerne hvis jeg ikke har rett på dette). Eivind Wang har repetert den som 47 åring også. Så yngst og eldst der altså.
Ola har også gjort det bra i konkurranser, og har blant annet blitt nordisk mester i led det siste året.
Også internasjonalt er dette et høyt nivå for en 15-åring, hvis vi tar utgangspunkt i at mange av de gode logger sine bestigninger på 8a.nu. Der er det bare et par franske, tre italienske og en spansk klatrer på Olas alder eller et år eller to yngre som har gått denne graden eller hardere. Det er kanskje flere, men det antyder at dette også er solid internasjonalt.
Nå skal man ikke overfokusere på alder, selv om jeg allerde har gjort det, men Ola har da et par år på seg på å gå 8c+ hvis han fortsatt vil være yngst, for Arne Farestveit gikk det som 17 åring for noen år siden. Utfordringen til Ola er at da må han i så fall reise litt, for nå har han klatret de vanskeligste sportsrutene i Møre og Romsdal.
lørdag 29. juli 2023
Tuva Stavø onighter Atlantis på Blåmannen
Tuva Stavø og Henning Eidsheim har klatret Atlantis på Blåmannen i fri, og Tuva melder "sightefest" på instagramposten. Det beetyr at de har klatret veggen i fri i første forsøk. Atlantis var den første friruta på Blåmannen på Kvaløya og den hardeste taulengden er gradert 8-/8, selv om den i mange år har stått i grad 8. Med åtte taulengder er det meste andre av klatringen på syvertallet, selv om den nest vanskeligste taulengden lenge har hatt en 8- gradering. Det var også den første storveggen med en åttergrad da den ble gått i fri av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Dette er vel den tredje kvinnelige fribestigningen av Atlantis som jeg kjenner til, Paula Voldner og Hilde Bjørgaas gikk den i 2015, og onsightet også nesten alle taulengdene. Men det kan selvsagt ha vært flere.
Tuva fortsetter dermed å markere seg som en av de mer aktive storveggsklatrerne i landet, og hadde blant annet en meget sterk klatring av Freya på Vågekallen, hvor hun onsightet tre taulengder på grad 8-, men hadde et fall på cruxtaulengden på grad 8 og skriver på instagram at hun hun var for sårfingret til å klare å lede på nytt i fri. Uansett er dette en av de sterkere storveggsprestasjoner av en kvinnelig norsk klatrer med så mye hard klatring onsight i en storvegg. Freya er en av en håndfull harde friruter på Storpillaren på Vågekallen, og ble friklatret av Martin Skaar Olslund i 2015.
fredag 28. juli 2023
Derfor er Kristin Harilas tidsrekord i Himalaya unik i klatrehistorien
Kristin Harila har ikke bare satt en helt utrolig ny rekord i raskeste bestigning av de 14 toppene over 8000 meter, det er også en av de få eksemplene i klatringen historie på at en kvinne har vært best samlet sett.
Kristin Harila og Tenjen Sherpa, og teamet som har vært med, har både nådd toppen av K2 og er såpass langt på vei ned igjen ifølge Garmin-trackeren hun har delt offentlig at det er mulig å gratulere de to på å ha både kommet opp og ned de 14 toppene over 8000 meter på den elleville tiden av 92 dager. Norske klatrere bør ha såpass respekt for K2-historien til å vite at det er først når man er nede fra toppen at ekspedisjonen har vært vellykket.
At det i tillegg skjer fire dager etter at de toppet ut Broad peak er jo bare en utrolig avslutning på en sesong ingen trodde kunne være mulig da de startet med den første toppen 26. april.
Selve rekorden på å klatre alle 14 toppene over 8000 meter er jo delt i alle norske og svært mang internasjonale medier, inkludert The Guardian, The Times, Washington Times osv. Statsministeren har gratulert og en haug med eksperter har rost henne opp i skyene med rette.
Dette er jo som kjent halve tiden av den forrige rekorden på å klatre alle 14 toppene, hvis vi ser bort fra diskusjonen om den forrige rekordholderen Nirmal Purjas bestigning av Manasluer gyldig eller ikke siden han i likhet med de fleste andre brukte den litt lavere fortoppen som topp-punkt.
Jeg liker ikke helt begrepet verdensrekord, for det er i utgangspunktet ikke noen etablert øvelse som en maraton eller lignende. Og det er først de siste gangene at noen har klatret alle toppene over 8000 meter at tiden for å gjøre det har blitt etablert som en utfordring. Men der friluftsliv og idrett møtes har vi det etablerte begrepet med raskeste tid på en etablert utfordring, slik vi har for å gå/løpe Norge på langt, gå alle toppene over 2000 meter, og lignende over hele verden. Og i den sammenheng er kanskje raskeste tid på å klatre 14 topper over 8000 meter den råeste og mest utfordrende av dem alle. Og kanskje den dyreste.
Så det ligger i kortene at dette ikke bare er en historisk norsk bestigning men også kanskje er en av de største Himalaya-prestasjonene på mange år, siden det er en stund siden noen virkelig historiske bestigningene er blitt gjort i et hav av kommersielle ekspedisjoner opp normalveien på disse toppene. Som klatrere kjenner vi selvsagt til mer krevende bestigninger og i langt bedre stil, men ikke noe som får internasjonalt oppmerksomhet og flytter grenser som denne.
De 14 bestigningene på 92 dager er epokogjørende på flere vis. For det første er det helt utrolig raskt, og viser både en ekstrem fysikk og tilpasning til høydeklatring og imponerende logistikk. Ikke minst fordi hun klarer dette med tross alt en begrenset klatre- og ekspedisjonserfaring før hun satte igang i fjor og bare var et Kina-visum unna å klare det i første forsøk. At hun både er kvinne, og i utgangspunktet ikke en superetablert klatrer, har nok bidratt til at hun kanskje lettere har fått kritikk og ikke er blitt tatt helt på alvor hele veien før resultatene etterhvert talte veldig tydelig for seg selv.
For det andre mener jeg dette er første gang en kvinnelig klatrer er først eller raskest eller best i Himalaya samlet sett, og ikke bare som første eller beste kvinne. Det har vært mange utrolige Himalaya-bestigninger av kvinner, men jeg tror ikke vi har noen andre eksempler som først eller raskest eller best samlet sett. Her er Kristins tidsrekord epokegjørende, så sant jeg ikke får hjelp til å komme på tidligere eksempler
Selv samlet i Klatre-Verden er det ikke så mange andre eksempler på at en kvinnelig klatrer er først eller raskest uansett kjønn. I forbifarten er det naturlig å nevne Lynn Hills fribestigning av The Nose for 30 år siden i disse dager som et godt eksempel, og vel også kanskje Janja Garnbret som den første som vant alle verdencupene i buldring en sesong i 2019, og som er klatreren med flest IFRC-gullmedasljer, som et annet eksempel. Så mange andre lignende rekordholdere uansett kjønn er det faktisk ikke, så sant jeg ikke har oversett noe viktig her.
Så er det selvsagt en gedigen diskusjon på denne typen høyfjellsklatring innenfor rammene av mer eller mindre kommersiell tilrettelegging med bruk av mye faste tau, oksygen, helikoptertransport til Base Camp og for utstyrstransport og alt dette. Men det berører og treffer nesten hele den omfattende tilretteleggingen av Himalaya-klatringen, og forringer ikke Harilas prestasjon. Hun må vurderes innenfor rammene av hva som er vanlig i dag, enten man liker det eller ikke. Jeg er skeptisk til mye av det som skjer i Himalaya, som de fleste klatrere, men er ikke mindre imponert av Harila av den grunn.
Det er selvsagt en helt annen tilrettelegging og logistikk, men til gjengjelde har hun klatret en 8000 meter i uka i tre måneder og det har ingen av tidligere tiders Himalaya-helter vært i nærheten av med god margin. Det er også interessant at hun i år har reist rundt med et tross alt begrenset team, selv om hun får ordnet logistikken av et av de største ekspedisjonsselskapene, og også har klatret en av toppene (eller flere for det jeg vet) uten bruk av kunstig oksygen.
Fra et snevert norsk perspektiv:
Dette er også en av ytterst få norske Himalaya-prestasjoner som har fått internasjonal gjenklang.
Jeg vil trekke fram tre andre norske prestasjoner historisk sett, og det er selvsagt vanskelig å sammenligne dem fordi Harila har satt rekord samlet sett på tid, mens de andre er mer historiske knyttet til å være høyest eller klatre vanskeligst da de ble gjort:
Trango-bestigningen i 1984 hvor Hands Christian Doseth og Finn Dæhli besteg den vanskeligste storveggen klatret i Himalaya, men omkom på vei ned veggen. Dette er internasjonalt anerkjent som den første storveggsruta med grad 7 (en samlegradering brukt på storvegger som ikke må forveksles med de norske friklatringsgradene). Trango Pulpit-bestigningen i 1999 videreførte denne tradisjonen, da Robert Caspersen sammen med Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold klatret en enda mer krevende vegg målt i teknisk vanskelighetsgrad opp nabofjellet, men uten at den fikk helt den samme oppmerksomheten.
Tirich Mir bestigningen i 1950 med Per Kvernberg først på toppen og så Arne Næss, Henry Berg og Tony Streather dagen etter. Dette var da det fjerde høyeste fjellet i verden som ble besteget og er det høyeste fjellet i verden utenfor Karakoram-Himalaya kjeden, siden det litt teknisk sett ligger i Hindukush-fjellene
Kabru i India, hvor Carl Rubensen og Monrad Aas i 1907 sannsynligvis satte internasjonal høyderekord da de måtte gi seg 50 meter fra toppen på det 7338 meter høye fjellet, de fleste eksperter tror ikke på en tidligere ekspedisjon som mente at de nådde like høyt på fjellet et par tiår tidligere.
Kanskje også bestigningen av Østtoppen på Tirich Mir i 1964 av Ralph Høibakk og Anders Opdal, og ledet av Arne Næss sr, også må nevnes fordi dette nok var en av de første Himalaya-ekspedisjonene som oppsøkte en vanskelig vegg med den 2450 meter høye sørveggen, og ikke primært gikk for den letteste veien til topp. Men internasjonalt fikk den ikke samme anerkjennelse, selv om det klatreteknisk var en krevende og litt nyskapende rute også i internasjonal sammenheng.
Ut over disse rutene har det vært få norske Himalaya-prestasjoner som har blitt internasjonalt anerkjent og omtalt, selv om den første norske Everest-bestigningen i 1985 også fikk endel omtale fordi den var så omfattende og fikk mange på toppen. Men bortsett fra solid organisering, og selvsagt langt mer krevende å bestige for hver eksepdisjon fordi den ikke var så tilrettelagt som nå, så var det ikke noe nyskapende med den.