Bernt Ove Reinertsen til minne

Mandag kom den veldig triste beskjeden om at Bernt Ove Reinertsen er død. Det er selvsagt  forferdelig for familien, slekt og venner. Det er også trist for et klatremiljø i Stavanger. som har vært i altfor mange begravelser de ssite årene. Det norske klatremiljøet har også mistet en som har preget klatringen på noen viktige områder gjennom flere tiår.
Når jeg ønsker å skrive noen ord om han her som klatrer, så er det fordi jeg klatret med ham mye i mange år, selv om vi de siste femten årene har bodd i forskjelle byer og ikke klatret noe sammen. Det er den personlige grunnen. Men også fordi jeg syns han har representert noe viktig som klatrer som jeg gjerne vil minne ham for til de som er klatreinteresserte og leser bloggen.

For meg var han en av de viktigste klatrerne i min oppvekst som klatrer. Bernt Ove var alltid ivrig i å komme seg ut for å klatre, og i tillegg hadde han lappen og bil og var inkluderende for unge nykommere. Slike venner er helt avgjørende for å utvikle seg som klatrer. Det preget Stavangermiljøet da jeg flyttet til byen som tenåring, og det preget definitivt Bernt Ove. Derfor var det takket være Bernt Ove at jeg som tenåring i en bilfri familie kom meg på tur sommer og vinter. Noen ganger førte det til nye ruter på klipper og på lengre ruter i Hunnedalen, på Østlandet og flere turer til Boux i Sør-Frankrike. Selv om dette er et privat minne, så sier det også noe om hvordan han stiller opp og får med seg andre.

Bernt Ove var i årene som fulgte på slutten av 80-tallet en av de første som klatret bra i konkurranser. Han klatret bra onsight på inneveggene, og lot seg ikke stresse av konkurransenerver og andre forhold som kunne sette ut noen av de beste klatrerne på denne tiden. Resultatet var av og til til overaskelse for klatrere med vanskeligere grader og større ego innabords. Han ble blant annet beste norske i en av de største konkurransene noensinne i Sunndalsøra sent på 80-tallet, og ble portrettert på NRK.

Bernt Ove var alltid opptatt av å utvikle klatringen. Da han studerte til ingeniør i Grimstad, utviklet han felt der. Da han bodde i Bergen på 90-tallet var han også en av dem som var med på å utvikle klippeklatringen da den tok av på 90-tallet i Loddefjord, Hjallaveggen, Furunkolose og alle de andre flotte granittveggene hvor det var linjer å klatre. Klatringen er helt avhengige av å ha folk med en slik iver etter å gå nye ruter for å komme seg videre.
Så går klatreaktiviteten i bølger for mange, og også for ham. De siste årene har han vært veldig aktivi i miljøet som leder for den flotte klatreveggen i Sørmarka, som er en av de største i Norge. Han har skapt mye aktivitet i form av kurs, skoler, treningstilbud og nasjonale og nordiske konkurranser, særlig for yngre klatrere. 

Klatremiljøet er avhengig av slike ildsjeler som han var i forhold til å utvikle klatringen til å bli noe mer enn fritidssyssel og sport for et relativt lite fåtall mere eller mindre voksne mennesker. Det trengs et helt annet apparat for å gi barn og unge dette fine tilbudet. Her har klatringen utviklet seg markant de siste årene, og det ikke minst takket være Bernt Ove og andre voksne som skaper aktivitet og arrangementer som får langt yngre personer og nye grupper til å få glede av klatringen.

I denne viljen til å stille opp, bidra til fellesskapet, få med seg nye mennesker og være ivrig, går det en rød tråd i klatringen til Bernt Ove fra han var tenåring til han døde. Det tror jeg sier mye om han som menneske også. Og så er det alt det andre med ham som familien og vennene vil savne. Men dette er noen ord om ham for det han har gjort for klatringen.

Fredag skal han bisettes i Stavanger Domkirke klokka 11, med minnestund i Sørmarka Arena - klatreanlegget som han har vært så sentral i å utvikle. For andre gang i år skal klatremiljøet i Stavanger begrave en av sine, etter at Stein-Ivar Gravdal omkom i vinter. Og slik det samme hardt prøvede klatremiljøet har mistet flere av sine i årene før det, som med Rolf Bae i 2008 og dessverre flere andre.