I Vimmerby ligger Astrid Lindgrens verden, et fint lekeland for de små barna og en stor attraksjon for mange småbarnsforeldre. Etter denne videoen ble det plutselig mer spennende å dra dit for litt voksne klatrere også. Ihvertfall hvis man har litt voksen smak når det gjelder klatring i bratte riss i store hule.
(Og for å være kildekorrekt: Denne lenken fant jeg på http://www.8a.nu/)
Oppdatert: Og der er ruta gått av Petter Restorp. Mer om bestigningen av Slagsmålsklubben på bloggen hans.
onsdag 7. september 2011
tirsdag 6. september 2011
Norges første klatrerute gradert 9a (?) i Flatanger
Den nederlandske verdensklasseklatreren Jorg Verhoeven har gått Nordic Flower, en hard rute i hula i Flatanger som kan være den første gradert 9a i Norden. Han skriver om den 55 meter lange ruta på bloggen sin.
Verhoeven er utrolig imponert over hula, og mener den overgår alt han har sett innen klippeklatring. Foreløpig har han bare klatret ruta til det andre ankeret, og ikke til topps på veggen. De neste femten metrene vil øke graden til 9b.
Magnus Midtbø skriver på sin blogg i dag at han er på vei opp til Flatanger. Så får vi se hva som skjer. Han skriver litt om utfordringene med å klatre sportsruter på over 100 meter.
Flatanger har jeg skrevet om tidligere i år, og det er lagt inn mye arbeid fra gode krefter på å utvikle det som kan bli noen av verdens fineste sportsruter og garantert den beste klippen for hard sportsklatring i Europa i sommerhalvåret når det er for varmt på de kjente klippene lengre sør.
Verhoeven er utrolig imponert over hula, og mener den overgår alt han har sett innen klippeklatring. Foreløpig har han bare klatret ruta til det andre ankeret, og ikke til topps på veggen. De neste femten metrene vil øke graden til 9b.
Magnus Midtbø skriver på sin blogg i dag at han er på vei opp til Flatanger. Så får vi se hva som skjer. Han skriver litt om utfordringene med å klatre sportsruter på over 100 meter.
Flatanger har jeg skrevet om tidligere i år, og det er lagt inn mye arbeid fra gode krefter på å utvikle det som kan bli noen av verdens fineste sportsruter og garantert den beste klippen for hard sportsklatring i Europa i sommerhalvåret når det er for varmt på de kjente klippene lengre sør.
søndag 4. september 2011
Petter Restorp går enda en superlinje på superveggen på Hallinden
Petter Restorp har gått Sista Bossen, og med graden 9- betyr det at Hallindens branta vegg har fått enda en superlinje. Her er hans ferske beskrivelse på bloggen sin. For oss som så de første forsøkene i sommer, så er det tydelig at litt mer krispe høstforhold i helgen har gjort ruten godt.
Bestigningen en anledning til å skrive om en av de fineste veggene jeg vet om for litt stramme rissruter. For dette er bare enda en flott linje i rekken av mer eller mindre harde rissruter på naturlige sikringer på denne fantastiske veggen som må være en av verdens beste for lange og fine og litt harde kileruter. Den 150 meter lange og opptil 30 meter høye veggen har et tjuetalls flotte linjer. Linjene er lange og sugende, og vertikale eller svakt overhengende. Alt er stort sett bra sikret.
Her er føreren på Headwall.com, (forøvrig er førerne på Headwall laget av Torkel Røisli som vel er en av de som har utviklet Hallinden mest aktivt opp gjennom årene med mange av de flotteste og hardeste linjene).
Tidlig i sommer gikk Petter og Oskar Alexandersson også en ny linje på veggen: Too cool for school (grad 8/8+) til høyre for Afterburner. Den nye ruta starter i Bomerang (grad 8/8+), før den traverserer til høyre ut i en risslinje som starter litt opp i veggen og går opp til topps.
Det er særlig åtterklatrerne som har mest å hente her, med to ruter grad 8+, to ruter grad 8/8+, tre ruter grad 8, to ruter grad 8-, og i tillegg noen syvere og 6+.
Men dette er også en fin klippe for de som ikke er helt der oppe på gradene. Den første ruta for mange her er den bratte Afterburner (grad 6+), mens Goa Brunetter er en fin start på 8- graden.
For de som ikke kjenner Restorp, så bor han sentralt i Bohuslän når han ikke er brannmann i Gøteborg, og er en av de få som både har gått grad 9 på naturlige sikringer, gått 9-/9 i første forsøk og friklatret noen av de harde rutene på El Capitan. Ifjor gikk han også den hardeste ruten på Hallinden, Beauty school droop-out (grad 9-/9) på Terrasseveggen litt lengre inn på klippen.
Bestigningen en anledning til å skrive om en av de fineste veggene jeg vet om for litt stramme rissruter. For dette er bare enda en flott linje i rekken av mer eller mindre harde rissruter på naturlige sikringer på denne fantastiske veggen som må være en av verdens beste for lange og fine og litt harde kileruter. Den 150 meter lange og opptil 30 meter høye veggen har et tjuetalls flotte linjer. Linjene er lange og sugende, og vertikale eller svakt overhengende. Alt er stort sett bra sikret.
Her er føreren på Headwall.com, (forøvrig er førerne på Headwall laget av Torkel Røisli som vel er en av de som har utviklet Hallinden mest aktivt opp gjennom årene med mange av de flotteste og hardeste linjene).
Tidlig i sommer gikk Petter og Oskar Alexandersson også en ny linje på veggen: Too cool for school (grad 8/8+) til høyre for Afterburner. Den nye ruta starter i Bomerang (grad 8/8+), før den traverserer til høyre ut i en risslinje som starter litt opp i veggen og går opp til topps.
Det er særlig åtterklatrerne som har mest å hente her, med to ruter grad 8+, to ruter grad 8/8+, tre ruter grad 8, to ruter grad 8-, og i tillegg noen syvere og 6+.
Men dette er også en fin klippe for de som ikke er helt der oppe på gradene. Den første ruta for mange her er den bratte Afterburner (grad 6+), mens Goa Brunetter er en fin start på 8- graden.
For de som ikke kjenner Restorp, så bor han sentralt i Bohuslän når han ikke er brannmann i Gøteborg, og er en av de få som både har gått grad 9 på naturlige sikringer, gått 9-/9 i første forsøk og friklatret noen av de harde rutene på El Capitan. Ifjor gikk han også den hardeste ruten på Hallinden, Beauty school droop-out (grad 9-/9) på Terrasseveggen litt lengre inn på klippen.
Luftig video fra Trollspirene og video av Dave MacLeod på Nord-Norges hardeste rute
Lager en liten samlebloggpost med noen interessante bilder og videklipp:
Her er videoen av Dave MacLeod som gjør Centercourt (grad 9 eller 9/9+) )i ura i Ersfjorden. Som meldt før så er dette sammen med naboruta den vanskelige sportsklatreruta i Tromsø, og kom da han med en gjeng engelske klatrere dro på tur som et reklamestunt fra Gore-Tex. Han har også etterlatt seg et prosjekt som han tror er 8c (grad 9+), som han oppfordrer noen lokale klatrere til å prøve seg på. Det finnes jo ihvertfall en klatrer på den graden i Tromsø, så det kan jo bli interessant.
Terje Aamodt har lagt ut et bilde og en liten video fra klatring på Trollkjerringa som rager på toppen av Trollveggen. Han skriver på bloggen sin at dette er et prosjekt han holder på sammen med Iver Gjelsteinli.
Trollkjerringa er et av de største spirene på toppen av Trollveggen (ref Trollkjerringruta opp Trollveggen), og det er et luftig sted enten man kommer opp via veggen eller den noe enklere veien opp fra Trollstigen.
Aamodt fra Molde er en av de få som tar klatrefoto seriøst i Norge, og han har en fin blogg hvor det er mange fine klatrebilder (og endel andre bilder fra bryllup og annet som kanskje ikke treffer leserne her så midt i hjertet). (Akkurat nå preges nok bloggen av mange bryllup eller litt lite klatring, men den er absolutt verd å følge.
Gjelstenli er veteran både som klatrer i Molde/Romsdal og journalist i den fine avisa Romsdals Budstikke (jeg er litt inhabil siden jeg bokstavelig talt vokste opp i redaksjonslokale i mine første leveår), så det blir morsomt å se hva resultatet blir. Han er blant mye annet mannen bak konseptet "Kortreist", som har gått fra å være en serie med turbeskrivelser fra nærmiljøet til å bli et prisbelønnet konsept og eget nettsted for alle avisene i mediekonsernet Polaris.
Siden denne bloggen heter Drammensgranitt, får jeg være såpass lokalfokusert og nevne at den ene klatreren, Thomas Horgen, er en utflytta drammenser som har havnet i et litt mer alpint miljø i Romsdal.
Her er videoen av Dave MacLeod som gjør Centercourt (grad 9 eller 9/9+) )i ura i Ersfjorden. Som meldt før så er dette sammen med naboruta den vanskelige sportsklatreruta i Tromsø, og kom da han med en gjeng engelske klatrere dro på tur som et reklamestunt fra Gore-Tex. Han har også etterlatt seg et prosjekt som han tror er 8c (grad 9+), som han oppfordrer noen lokale klatrere til å prøve seg på. Det finnes jo ihvertfall en klatrer på den graden i Tromsø, så det kan jo bli interessant.
Terje Aamodt har lagt ut et bilde og en liten video fra klatring på Trollkjerringa som rager på toppen av Trollveggen. Han skriver på bloggen sin at dette er et prosjekt han holder på sammen med Iver Gjelsteinli.
Trollkjerringa er et av de største spirene på toppen av Trollveggen (ref Trollkjerringruta opp Trollveggen), og det er et luftig sted enten man kommer opp via veggen eller den noe enklere veien opp fra Trollstigen.
Aamodt fra Molde er en av de få som tar klatrefoto seriøst i Norge, og han har en fin blogg hvor det er mange fine klatrebilder (og endel andre bilder fra bryllup og annet som kanskje ikke treffer leserne her så midt i hjertet). (Akkurat nå preges nok bloggen av mange bryllup eller litt lite klatring, men den er absolutt verd å følge.
Gjelstenli er veteran både som klatrer i Molde/Romsdal og journalist i den fine avisa Romsdals Budstikke (jeg er litt inhabil siden jeg bokstavelig talt vokste opp i redaksjonslokale i mine første leveår), så det blir morsomt å se hva resultatet blir. Han er blant mye annet mannen bak konseptet "Kortreist", som har gått fra å være en serie med turbeskrivelser fra nærmiljøet til å bli et prisbelønnet konsept og eget nettsted for alle avisene i mediekonsernet Polaris.
Siden denne bloggen heter Drammensgranitt, får jeg være såpass lokalfokusert og nevne at den ene klatreren, Thomas Horgen, er en utflytta drammenser som har havnet i et litt mer alpint miljø i Romsdal.
torsdag 1. september 2011
Enda en 15-åring går grad 9: Endre Sandø Evensen
Den unge bergenseren som fyller 16 om noen måneder oppgir på sitt scorecard på 8a.nu at han har gått Træt Dans i Loddefjord. Det er hans første rute av grad 9, mens han tidligere i våres kom seg opp på 9-/9 graden. Også det i Loddefjord.
Dermed føyer han seg inn i rekken av sterke 15-åringer på denne graden. Tidligere i år har Jakob Heber Norum fra Oslo og Anders Farestveit fra Sogndal gått denne inngangsporten til den harde klatringen.
Endre var også førstereisegutt i Junior-VM sist uke. Selv om det ikke hele veien, slik det sjelden gjør for debutanter i verdenscupen, så har ihvertfall treningen gitt resultater.
Dermed føyer han seg inn i rekken av sterke 15-åringer på denne graden. Tidligere i år har Jakob Heber Norum fra Oslo og Anders Farestveit fra Sogndal gått denne inngangsporten til den harde klatringen.
Endre var også førstereisegutt i Junior-VM sist uke. Selv om det ikke hele veien, slik det sjelden gjør for debutanter i verdenscupen, så har ihvertfall treningen gitt resultater.
Slik trener verdens beste juniorklatrere
Østerrike tok flest medaljer i Junior-VM i Imst sist uke, og har også dominert mange seniorkonkurranser.
Klatresenteret hvor mange av de beste trener, Tivoli i Innsbruck, har en hjemmeside med et ganske detaljert treningsprogram for nybegynnere, standard og elite. Det er skrevet på tysk, og jeg skjønner ikke et kløyva ord før google sin oversettelse. Det blir selvsagt tulle-norsk med et googlifisert språk, men det gir et lite innblikk i hvordan de jobber.
Jeg kan selvsagt ikke vurdere om dette er bra og det mest oppdaterte, men det ser ikke helt på jordet ut i forhold til hva som skrives av andre med peiling. Så for de som har godt med tid (det var det ja) og lyst til å trene strukturert inne (bøyg nr. 2), så er det kanskje noe å hente her.
Magnus Midtbø har blant annet vært her i perioder, og har i sin faste spalte i Norsk Klatring (anbefales, både blad og spalte) skrevet litt om det han har lært av treningskulturen i Østerrike.
Klatresenteret hvor mange av de beste trener, Tivoli i Innsbruck, har en hjemmeside med et ganske detaljert treningsprogram for nybegynnere, standard og elite. Det er skrevet på tysk, og jeg skjønner ikke et kløyva ord før google sin oversettelse. Det blir selvsagt tulle-norsk med et googlifisert språk, men det gir et lite innblikk i hvordan de jobber.
Jeg kan selvsagt ikke vurdere om dette er bra og det mest oppdaterte, men det ser ikke helt på jordet ut i forhold til hva som skrives av andre med peiling. Så for de som har godt med tid (det var det ja) og lyst til å trene strukturert inne (bøyg nr. 2), så er det kanskje noe å hente her.
Magnus Midtbø har blant annet vært her i perioder, og har i sin faste spalte i Norsk Klatring (anbefales, både blad og spalte) skrevet litt om det han har lært av treningskulturen i Østerrike.
mandag 29. august 2011
Dave MacLeod fribestiger Bongo Bar på Blåmannen
Den kjente skotske klatreren har fribesteget en av de tekniske rutene på Blåmannen, og gitt den friklatringsgraden 9- (8a). På bloggen sin omtaler han ruta og vanskelighetene han møtte på de 400 metrene med klatring. Graden for taulengdene oppgitt av MacLeod: 7b+, 7b+, 8a, 7c, 7b, 6c, 7a, 6b
Bongo Bar ble forsøkt fribesteget ifjor, men etter to taulengder ble forsøket oppgitt, og istedet ble frivarianten Tingeling etablert som gikk et par nye taulengder oppover til den møtte Atlantis. Denne varianten ble dratt til topps av Thomas Meling og Andreas Klarström i sommer med et nytt navn og noe nedjustert grad på det som nå er en fullverdig rute. Men MacLeod, som har gått et par av klodens vanskeligste naturlig sikrede ruter, kom seg opp den neste taulengden på Bongo Bar i fri, gradert 9- og fikk ført ruta til topps.
Dermed har Blåmannen fått enda en krevende rute i et fantastisk år for klatring på denne veggen og for vanskelig norsk storveggsklatring generelt. Dette er den nest vanskeligste ruta på veggen, etter Arctandria.
Han har besøkt Kvaløya sammen med endel britiske klatrere de siste par ukene som et markedsføringsstunt fra Gore-Tex. I tillegg til fribestigningen fikk han gått en ny rute i Ersfjorden, som tangerer graden til den vanskeligeste i Nord-Norge.
lørdag 27. august 2011
3. plass til Tina i Junior-VM. 4. plass til Jakob. 7. plass til Maria
Tina Johnsen Hafsaas var tredje best etter semifinalen for den midterste juniorklassen. Hun klatret lett forbi et vanskelig punkt i det store overhenget som stoppet flere andre finalister. Men hun måtte gi opp et par flytt før det bratteste overhenget var over. Dit kom det tre andre klatrere, men den ene østerrikske klatreren ble stoppet fordi hun hadde oversteget tidsgrensen og ble plassert to flytt under Tina. Dermed ble det bronsje og et av tidenes beste norske mesterskapsresultater innen klatring for Tina.
4. plass
Bare vinneren kom høyere enn Jakob Heber Norum på finaleruta i Junior-VMs yngste klasse. Men en litt dårlig kvalifisering gjorder at Heber fikk fjerdeplass etter at tre av finalistene kom på det samme taket i finalen. Det er et av de beste internasjonale mesterskapsresultatene for en norsk konkurranseklatrer. Bare søsknene Midtbø har kommet på pallen i et mesterskap tidligere. Tina har tidligere kapret andreplass i europeiske ungdomskonkurranser, men det er noe annet med VM.
7. plass
Maria Davies Sandbu lå på tredjeplass etter semifinalen i juniorklassen, men klatret ikke like bra i finalen og havnet på syvende. Imponerende uansett. Svenske Matilda Söderlund havnet på femteplass. Selv tidligere seniorverdensmester Johanna Ernst klarte ikke å kapre gullet, i tilfelle noen lurte på om det var hard konkurranse.
Både plasseringsmessig og antall deltakere i finalene viser at Norge i juniorklassene nå er blant verdens ti beste klatrenasjoner av de yngste i konkurranser. Foran land som Spania, Italia, UK, Sveits og andre nasjoner hvor klatring er langt større idretter enn i Norge.
4. plass
Bare vinneren kom høyere enn Jakob Heber Norum på finaleruta i Junior-VMs yngste klasse. Men en litt dårlig kvalifisering gjorder at Heber fikk fjerdeplass etter at tre av finalistene kom på det samme taket i finalen. Det er et av de beste internasjonale mesterskapsresultatene for en norsk konkurranseklatrer. Bare søsknene Midtbø har kommet på pallen i et mesterskap tidligere. Tina har tidligere kapret andreplass i europeiske ungdomskonkurranser, men det er noe annet med VM.
7. plass
Maria Davies Sandbu lå på tredjeplass etter semifinalen i juniorklassen, men klatret ikke like bra i finalen og havnet på syvende. Imponerende uansett. Svenske Matilda Söderlund havnet på femteplass. Selv tidligere seniorverdensmester Johanna Ernst klarte ikke å kapre gullet, i tilfelle noen lurte på om det var hard konkurranse.
Både plasseringsmessig og antall deltakere i finalene viser at Norge i juniorklassene nå er blant verdens ti beste klatrenasjoner av de yngste i konkurranser. Foran land som Spania, Italia, UK, Sveits og andre nasjoner hvor klatring er langt større idretter enn i Norge.
Tre norske til finale i Junior-VM
Jakob Heber Norum var en av seks som toppet semifinaleruta i sin klasse. Maria Davies Sandbu og Tina Johnsen Hafsaas ligger begge på tredjeplass i hver sin klasse junior og Youth.
Dermed er utgangspunktet det aller beste før finalen nå i kveld. Aldri tidligere har så mange vært klar for finalen. Tidligere har Magnus Midtbø vunnet sin klasse. Maria var vel også i finalen ifjor, hvis jeg ikke husker helt feil.
Her vises finalene direkte på web-tv fra klokka 18 lørdag, med finaler i kveld.
Endre Sandø Evensen og Tarjei Hamre går ikke videre fra kvalikken.
Dermed er utgangspunktet det aller beste før finalen nå i kveld. Aldri tidligere har så mange vært klar for finalen. Tidligere har Magnus Midtbø vunnet sin klasse. Maria var vel også i finalen ifjor, hvis jeg ikke husker helt feil.
Her vises finalene direkte på web-tv fra klokka 18 lørdag, med finaler i kveld.
Endre Sandø Evensen og Tarjei Hamre går ikke videre fra kvalikken.
torsdag 25. august 2011
Klatrehistorien skrevet om: Norges første og andre 9- ble gått på Dale - den glemte kongeklippen
Bratte Rogalands Venner feirer med god grunn nyutgivelsen av klatreføreren for Rogaland. Jeg skal komme tilbake til den når jeg får sett ordentlig på føreren. Men føreren reskriver også klatrehistorien i forhold til hvem og hvor den første ruten av den "magiske" graden 8a (norsk 9-) ble gått.
Føreren er klar på at Kvantespranget til Alv Borge, gått i 1987, klart skal graderes 9-. Den ble først satt i 8+ av en beskjeden og ung førstebestiger, men knapt noen har klart å repetere den og de som etterhvert har gjort det mellom den forrige og den nye utgaven av føreren er ikke i tvil om graden. Den ble gått noen uker før Håkon Hansen gikk Stimulator, som også utstyres med graden 9- Nå har det lenge vært sagt at Stimulator var 9- eller 9-/9, men dengang fikk ikke graden helt fotfeste i mange miljøer og den fikk ikke helt den statusen som den fortjente. Istedet er det blitt mer eller mindre etablert som en sannhet at Per Hustads bestigning av Maraton på Damtjern i 1988 ikke bare var den første nierruten (grad 8b), men også den første på niertallet (det vil si 8a eller hardere). Dette er selvsagt rent kuriosa og ikke noe banebrytende historisk dokument, men la nå rett være rett og la den nye føreren for Dale avklare denne lille klatrenerdegreia.
I tillegg må det nevnes at Kvantespranget er en fantastisk linje opp en 49 meter loddrett glatt vegg, så det er ikke noen kort tullelinje det er snakk om.
Regraderingen viser at det lille, men svært dyktige klatremiljøet, i Stavanger dengang hadde de to hardeste rutene og kanskje de to beste klatrerne når det gjaldt grisekrimping på mer eller mindre vertikale ruter. Det var nok ikke helt opplagt for et voksende og sterkt klatremiljø i Oslo, hvor det også var litt kniving om å gå de hardeste rutene. Nå har jo Håkon fått sin velfortjente plass i norsk sportsklatrehistorie med mange av de hardeste bestigningene i tiåret som fulgte. Alv er vel heller ikke direkte underkjent, men dette er kanskje med på å løfte ham opp som en av de store sportsklatrerne i den tiden da vanskelighetsgradene tok et "kvantesprang". Siden Alv er fysiker av rang, så er nok ikke navnet helt tilfeldig for de som vet hva et kvantesprang innebærer.
Ellers bekrefter bare føreren at Dale må være en av de aller beste sportsklippene i Norge, og jeg har aldri forstått hvorfor det ikke får flere besøk. For oss som vokste opp som klatrere i Stavanger og på Dale på midten av 80-tallet så var det selvsagt superbra. Besøk fra de beste Oslo-klatrerne som Marius Morstad og Leif Henriksen tidlig på 80-tallet var også med på å sette en standard å strekke seg etter (ihvertfall for Håkon og Alv som var gode nok til det, vi andre fikk nøye oss med syverne).
Men selv i dag så står Dale fram som en glemt kongeklippe, og det er også plasseringen med utsikt over den gamle asylinstitusjonen og Gandsfjorden og Stavangerhalvøya. Det ernesten 130 133 ruter der, og de aller fleste av dem er flotte linjer. For å sitere Neil Grisham og Leo Houlding fra et besøk på slutten av 90-tallet da vi viste dem klippen: "Almost every line is a world classic".
Riktignok er det ikke veldig bratt, og det kan bli litt krimpete på åttertallet. Men det gjelder også Damtjern, og det er fine riss og mange av de beste linjene er ikke boltet istykker (slik det dessverre er på mange andre rissklipper på Sør- og Vestlandet).
Den store gåten for meg på 90-tallet, da mange valfartet til Sirikrok og andre moteklipper som stort sett var for vanskelige for mange av dem uansett, var hvorfor ikke flere reiste til Dale og Bergsagel og klatret på to av de flotteste klippene når det gjelder fin klatring på sekser- og syvertallet (og altså hardere enn det også for de som er sterke nok til det).
Dale er nesten klatrebart året rundt, og kombinert med flotte Stavanger, jærstrendene og alt det andre fine (jada, jeg er ikke spesielt nøytral eller upatriotisk fra oppveksten), så er dette en bra klatregrunn til å legge turen hit. Og så skal jeg heller komme tilbake til mye annet fint fra Rogalandsføreren etterhvert. Noe tok jeg også i denne bloggposten om i gratisføreren for flertaulengdersrutene i Rogaland som BRV la ut digitalt før i år.
En liten tilføyelse på virkelig pirkenivå i forhold til en beskrivelse i boken. Rutenavnet Likfunn blir tilskrevet en død person fra Dale psykiatriske som hadde ramlet utfor veggen. Det er ikke helt riktig. Den døde kvinnen ble funnet på den andre siden av klippen da vi var tre personer som så etter buldre, og hun hadde ikke fallt men bare lagt seg ned for å sove og sannsynligvis omkommet en frostnatt etter å ha rømt og gått opp den bratte skråningen. Det skjedde året før vi oppdaget henne, og ifølge mine kolleger dengang i hjelpekorpset ble det bare lett et par dager etter henne. Jeg tenkte dengang, at det ville blitt lett mer hvis en frisk person hadde forsvunnet fra området, siden det var bare 500 meter i luftlinje fra institusjonen til der vi fant den omkomne over ett år etterpå. Men det er nå en helt annen historie.
Føreren er klar på at Kvantespranget til Alv Borge, gått i 1987, klart skal graderes 9-. Den ble først satt i 8+ av en beskjeden og ung førstebestiger, men knapt noen har klart å repetere den og de som etterhvert har gjort det mellom den forrige og den nye utgaven av føreren er ikke i tvil om graden. Den ble gått noen uker før Håkon Hansen gikk Stimulator, som også utstyres med graden 9- Nå har det lenge vært sagt at Stimulator var 9- eller 9-/9, men dengang fikk ikke graden helt fotfeste i mange miljøer og den fikk ikke helt den statusen som den fortjente. Istedet er det blitt mer eller mindre etablert som en sannhet at Per Hustads bestigning av Maraton på Damtjern i 1988 ikke bare var den første nierruten (grad 8b), men også den første på niertallet (det vil si 8a eller hardere). Dette er selvsagt rent kuriosa og ikke noe banebrytende historisk dokument, men la nå rett være rett og la den nye føreren for Dale avklare denne lille klatrenerdegreia.
I tillegg må det nevnes at Kvantespranget er en fantastisk linje opp en 49 meter loddrett glatt vegg, så det er ikke noen kort tullelinje det er snakk om.
Regraderingen viser at det lille, men svært dyktige klatremiljøet, i Stavanger dengang hadde de to hardeste rutene og kanskje de to beste klatrerne når det gjaldt grisekrimping på mer eller mindre vertikale ruter. Det var nok ikke helt opplagt for et voksende og sterkt klatremiljø i Oslo, hvor det også var litt kniving om å gå de hardeste rutene. Nå har jo Håkon fått sin velfortjente plass i norsk sportsklatrehistorie med mange av de hardeste bestigningene i tiåret som fulgte. Alv er vel heller ikke direkte underkjent, men dette er kanskje med på å løfte ham opp som en av de store sportsklatrerne i den tiden da vanskelighetsgradene tok et "kvantesprang". Siden Alv er fysiker av rang, så er nok ikke navnet helt tilfeldig for de som vet hva et kvantesprang innebærer.
Ellers bekrefter bare føreren at Dale må være en av de aller beste sportsklippene i Norge, og jeg har aldri forstått hvorfor det ikke får flere besøk. For oss som vokste opp som klatrere i Stavanger og på Dale på midten av 80-tallet så var det selvsagt superbra. Besøk fra de beste Oslo-klatrerne som Marius Morstad og Leif Henriksen tidlig på 80-tallet var også med på å sette en standard å strekke seg etter (ihvertfall for Håkon og Alv som var gode nok til det, vi andre fikk nøye oss med syverne).
Men selv i dag så står Dale fram som en glemt kongeklippe, og det er også plasseringen med utsikt over den gamle asylinstitusjonen og Gandsfjorden og Stavangerhalvøya. Det er
Riktignok er det ikke veldig bratt, og det kan bli litt krimpete på åttertallet. Men det gjelder også Damtjern, og det er fine riss og mange av de beste linjene er ikke boltet istykker (slik det dessverre er på mange andre rissklipper på Sør- og Vestlandet).
Den store gåten for meg på 90-tallet, da mange valfartet til Sirikrok og andre moteklipper som stort sett var for vanskelige for mange av dem uansett, var hvorfor ikke flere reiste til Dale og Bergsagel og klatret på to av de flotteste klippene når det gjelder fin klatring på sekser- og syvertallet (og altså hardere enn det også for de som er sterke nok til det).
Dale er nesten klatrebart året rundt, og kombinert med flotte Stavanger, jærstrendene og alt det andre fine (jada, jeg er ikke spesielt nøytral eller upatriotisk fra oppveksten), så er dette en bra klatregrunn til å legge turen hit. Og så skal jeg heller komme tilbake til mye annet fint fra Rogalandsføreren etterhvert. Noe tok jeg også i denne bloggposten om i gratisføreren for flertaulengdersrutene i Rogaland som BRV la ut digitalt før i år.
En liten tilføyelse på virkelig pirkenivå i forhold til en beskrivelse i boken. Rutenavnet Likfunn blir tilskrevet en død person fra Dale psykiatriske som hadde ramlet utfor veggen. Det er ikke helt riktig. Den døde kvinnen ble funnet på den andre siden av klippen da vi var tre personer som så etter buldre, og hun hadde ikke fallt men bare lagt seg ned for å sove og sannsynligvis omkommet en frostnatt etter å ha rømt og gått opp den bratte skråningen. Det skjedde året før vi oppdaget henne, og ifølge mine kolleger dengang i hjelpekorpset ble det bare lett et par dager etter henne. Jeg tenkte dengang, at det ville blitt lett mer hvis en frisk person hadde forsvunnet fra området, siden det var bare 500 meter i luftlinje fra institusjonen til der vi fant den omkomne over ett år etterpå. Men det er nå en helt annen historie.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)