Video av Mari Augusta Salvesen førstebestiger grad 9 på egne sikringer

 

I desember førstebesteg Mari Salvesen Tazlov, grad 9, på Sotra utenfor Bergen. Dette er den andre trad-ruta førstebesteget av en norsk klatrer på den graden. Nå er videoen klar, publisert av Wide Boys-kanalen.

Leo Ketil Bøe leder 9a i Santa Linya

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Leo Ketil Bøe ~ Climber (@leo.boe)

Leo Ketil Bøe har gått JoeDan, gradert 9a, i Santa Linya i Spania, og fortsetter dermed sin imponerende bestigningsliste av harde ruter her i vinter med flere 8c+ ruter og raske 8c-bestigninger. 

Tidligere har Magnus Midtbø, Sindre Sæther og Henning Wang gått ruter på denne graden i Spania. I Norge er graden gått med egne førstebestigninger fra Stian Christophersen og Thilo Schröter og vi må vel også regne svenske Erik Grandelius som en del av det norske klatremiljøet. 

Leo Ketil Bøe går tredje 8c+ i desember, Eline Nesheim enda en 8b

Det klatres bra også i romjula: 

Leo Ketil Bøe har gått Fabela, grad 8c+, i Santa Linya i Katalonia i Spania. Dette er den tredje ruta på graden han har gått i desember på sitt vinteropphold ved denne tradisjonsrike klippen for norske toppklatrere. Så vidt jeg kan se er dette andre norske bestigning etter at en ung Magnus Midtbø gikk den i 2008. 

Han er ikke alene om å støte hardt Eline Næsheim har tatt juleferie i Spania, og logger på 8a.nu at hun har gått ruta La Poten, grad 8b, i Villanueva del Rosario sør i Spania. Dette er hennes fjerde rute i år på grad 8b eller hardere. 

I løpet av desember har også norsk klatring fått en ny klatrer på 8c-graden. Daniel Løvaas har logget ruta Still Alive med grad 8c, på klippen Ulassai i Italia. 

Leo Ketil Bøe går 8c+ i andre forsøk i Santa Linya - raskere enn Adam Ondra

Leo Ketil Bøe har gjort den nest-raskeste norske bestigningen av en rute gradert 8c+ med sin bestigning av Blomu, grad 8c+, i Santa Linya i helgen. Dette er like raskt eller raskere enn de fleste verdensstjernene som har gått ruta. 

Bare Magnus Midtbø sin historiske onsight av en rute av samme grad, som da var nivået på de hardeste onsightene i verden, har skjedd på færre forsøk av norske klatrere. Jeg tror ingen andre norske klatrere har gjort en 8c+ like raskt.

En sjekk på 8a.nu viser at dette også er en av de raskeste bestigningene, og at selv Adam Ondra trengte 3 forsøk. Magnus Midtbø skriver at han gikk i 3. forsøk, men at det inkluderer å henge opp slynger og det er jo en krevende prosess. USAs beste sportsklatrer Jonathan Siegrist opplyser at han gikk det i 3. forsøk. Verdensmester Jakob Schubert brukte også to forsøk, og satte den i 8c+. Legendariske japanske toppklatrer Sachi Amman gikk det også i 2. forsøk, men et par år mellom de to forsøkene, det gjorde også Ramon Julian. Flere signaliserer at den nok er litt soft for graden, men nesten alle har den i 8c+ og som sagt de fleste verdensstjernene som har gått den har brukt flere forsøk. Ruta ble gått av legenden Daniel Andrada i 2005. 

Krimp er årets viktige bidrag til å fortelle de viktige historiene fra sportsklatring og buldring

Radarparet bak Klatrebibelen har hentet fram navnet fra den legendariske klatrefanzinen Krimp og laget en usedvanlig sterk samling gode klatrehistorier uten sidestykke når det gjelder sportsklatring og buldring. Helt klart årets julegave hvis man har buldra under en stein og ikke fått det med seg allerede. 

 

Stian Christophersen og Martin Mobråten utvikler konseptet Klatrebibelen videre, og fortsetter med en årlig utgivelse av topp kvalitet som virkelig løfter nivået på norske klatrepublikasjoner i en ellers tung tid for papirformatet. Ifjor var det Mono, i år har de hentet fram navnet Krimp for å hedre og og kanskje fornye den mytisk publikasjonen hvor sentrale klatrere i primært Oslo-miljøet lagde et alternativ og viktig klatretidsskrift for å formidle viktige historier og verdier fra klatringens kjerne i en tid hvor det var mangelvare. 

Årets utgave Krimp er blitt en lekker publikasjon med sterke og gode beskrivelser, som blant annet fanger flere av de viktigste historiene det siste tiåret som ikke har blitt presentert fullt ut tidligere. Med 190 sider er det blitt en slags årbok for sportsklatring og buldring som bør passe perfekt til alle som ønsker seg en julegave eller vil gi en julegave til gira klatrere. 

Først litt om innholdet, og så litt om navnet Krimp og historien. 

Jevnt over er nivået på Krimp 2022 godt, og det er stor bredde i innholdet. Jeg syns det er to viktige historier som skiller seg ut fordi de formidler to av de viktigste store linjene på 2010-tallet: 

Det ene er Henning Wangs grundige og underholdende beskrivelse av hvordan norsk sportsklatring langt på vei etablerte seg på et nytt nivå gjennom vinteropphold i Spania, og primært Santa Linya, hvor flere enn før etablerte seg på 8c+ og 9a-graden. Henning formidler godt hvordan det krever mye innsats, kalde hus og et sterkt og godt miljø, med blant annet Hannah Midtbø, Sindre Sæther, Magnus Midtbø, Henning Wang og flere andre. Dette er en viktig historie om historien, som går langt lengre enn oppramsingen av harde bestigninger opp gjennom årene på denne bloggen og andre steder. 

 Den andre historiske gjennomgangen er utviklingen av buldringa i Trøndelag, som det siste tiåret har etablert seg som et område i verdensklasse med feltene Harbak, Vingsand, andre steder og etterhvert Flatanger-området. Martin Mobråten gjør en bra jobb med å samle trådene og få med seg viktige lokale utviklere som Torstein Eide, Per Bendik Wik og Eivind Wang til å beskrive utviklingen. 

 Line Tveter skriver også god historier om noen av de kvinnelige toppklatrerne de fire siste tiårene, med Siren Greve fra 80-tallet, Gry Hansen fra 90-tallet, Tina Johnsen Hafsaas fra 2010-tallet og Ingrid Kindlihagen som en av to dronningemner på 2020-tallet. I en slik sammenheng kunne det kanskje vært aktuelt å ta med Therese Nøst, Linn Karin Stendahl og ikke minst Hannah Midtbø som like viktige klatrere til nå, og Sunniva Øvre-Eide som en av arvtakerne, men noen valg må man ta og det viktigste er at tidligere og nåværende sentrale aktører fra norsk sportsklatring formidler sin historie og sine vurderinger. 

Stian Christophersen forteller også bra om galskapen knyttet til prosjektering, og det passer bra etter at han som tobarnsfar i slutten av 30-årene perset med 9a på Hvarnes. Det er også godt fanget opp at Vegar Vereide fra det sterke forskningsmiljøet på klatring i Sogndal forteller om hvordan man klatrer i akademia. Dette miljøet er kanskje det sterkeste i Norge på idretten vår, men ikke det mest omtalte utenfor forskningstidsskriftene. 

Dette er bare en håndfull av et godt dusin med bidrag, og jeg skal ikke nevne alle. Det er bare å glede seg hvis man ikke allerede har lest det. 

Et sentralt Krimpetak i norsk klatrehistorie

Krimp i 2002 og Krimp i 2022  kommer begge i tunge tider for papirbaserte klatrehistorier. Stian Christophersen tar en velfortjent og den første gode gjennomgangen av forgjengeren Krimp som kom med rundt ti utgivelser fra 2002 til 2004. Krimp var laget av flere, men brødrene Einar og Leif Henning Broch Johnsen, Gry Hansen og Marius Morstad var sentrale aktører. Bladet var på mange måter nyskapende uten sidestykke også internasjonalt, og med høy kvalitet og kompromissløshet både med verdier, innhold og design. 

Krimp kom nok også som en motstemme til at at det dominerende klatretidsskriftet, Norsk klatring, hadde noen svært tunge år uten spesielt god forankring i verken eierskap eller tilknytning til det sentrale klatremiljøet. Norsk klatring var under navnet Norklatt i mange år fra slutten av 70-tallet og ut 80-tallet den eneste nyhetskilden nasjonalt under solid innsats fra Dag Kolsryd med flere, og utviklet seg som Norsk klatring både i format, antall utgivelser og sider som et et viktig organ for klatringen i Norge på 90-tallet. På 2000 tallet var det noen tyngre år før det  i større eller mindre grad har vært et mer solid eierskap som endte i Fri Flyt-konsernet. 

Slik sett er det noen likhetstrekk mellom Krimp 2002 og Krimp 2022. siden Norsk klatring på 2020 tallet nå ikke lenger er et papirtidsskrift, men en nettutgivelse som følger noenlunde godt med blant annet takket være noen gode frilansere. Det kommer også noen klatresaker i moderskipet Fri Flyt-bladet. som primært har sitt engasjement på ski- og høyfjellsaktiviteter. 

Som tidligere medieleder ser jeg at det nok er en økonomisk riktig beslutning av det nå VG-eide selskapet Fri Flyt, i en tid hvor annonsekronene primært brukes på facebook, google og instagram-løsninger, og hvor det ikke er økonomi til å ha fast egne ansatte for å lage et klatretidsskrift. Det er uansett eierskap stor forskjell på å kunne lage et idealistisk blad innimellom og å lage et strømlinjeformet papirmagasin tilpasset annonsør- og abonnementsmodeller i et konsern hvor man primært ønsker å treffe bredt med utstyrstester og reisebeskrivelser. 

Dermed overlates papirbaserte utgivelser til andre, og sportsklatringen og buldringen i Norge er heldige som har Mobråten og Christophersen som ønsker å bruke tid på å lage årlige utgivelser i kjølvannet av suksessen Klatrebibelen. 

På alpin klatring har dette skjedd ved at Norsk Tindeklub de siste 15 årene har vært den viktigste leverandøren av god historier fra alpin og fjellklatring gjennom Tidsskrift for Norsk alpinklatring. 

Så det er viktige likheter mellom de to Krimp-utgavene. Selv om det nok også må sies av 2022-utgaven av Krimp er ganske noen hakk mer striglet både innholdsmessig og spesielt på design enn det mer fanzinepregede Krimp-utgivelsene fra 20 år siden. Så har da også klatringen blitt mer striglet og moderne de siste 20-årene. Det går an å utfordre de to redaktørene på om innimellom er litt glad i å dyrke elitismen og lage en litt vel stor avstand til klatrere flest med noen bidragene. Men samtidig: Krimp gjør en viktig jobb med å fortelle de viktige historiene, inkludert de som har brakt norsk klatring framover, laget nye ruter og klatrefelt og alt det andre viktige som har skjedd, stort har skjedd i små og gira miljøer. Og ikke på de store og tildels kommersielle klatresentrene som de fleste av oss er glade for. Det er bare ikke der det virkelig skjer. 

 PS: Her må jeg flagge mine egne interesser og erfaringer, siden jeg i større eller mindre grad har vært litt med på endel av det som omtales i denne bloggposten. Når det gjelder Tidsskrift for Norsk alpinklatring, så har jeg vært med i redaksjonen siden starten og er derfor grenseløs subjektiv i min vurdering. Når det gjelder Norsk Klatring, så var jeg ubetalt bidragsyter og redaksjonsmedlem både i stort sett gode dager på 90-tallet da bladet ekspanderte, og som litt mer tilfeldig bidragsyter av saker i litt mindre gode dager på tidlig 2000-tall da bladet slet endel før det kom inn i litt mer stabile eierformer. Jeg kjenner også mange av aktørene jeg omtaler her, men sånn er det når man har klatra i 40 år. 

Mari Augusta Salvesen førstebestiger grad 9 på egne sikringer

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Mari Augusta Salvesen (@mariaugustahs)

Mari med en instapost tidligere i høst med et forsøk på ruta som hun gikk sist fredag

Mari Augusta Salvesen gikk en ny rute Tazlov med grad 9 på egne sikringer på Blåbærveggen på Liafjell på Sotra utenfor Bergen. Dette er en av de hardeste førstebestigningene på egne sikringer gått av en norsk klatrer. 

Mari så ganske fornøyd ut på instagram i helga etter bestigningen som hun har hatt bilder fra flere ganger i år, og Bergen klatreklubb har en sak om førstebestigningen hvor det går fram at ruta er gradert ni. 

Mari har tidligere gått denne graden på egne sikringer med Ronny Medelsvensson på Profilveggen i Jøssingfjord, og en haug med imponerende tradruter og spesielt off-width og riss. Tidligere i våres gikk hun blant annet ruta Belly full of bad berries, grad 9-, onsight i USA og fikk omtale i de fleste klatrenettsteder. (men du leste det selvsagt først her....). For litt siden gikk hun også en 9- off-width i et overheng i La Pedriza utenfor Madrid i Spania. 

Dette er også den hardeste naturlige sikrede ruta i Bergensområdet, men det er heller ikke altfor mange harde tradruter i området siden mange linjer i Bergensområdet er boltet. Thomas Meling har tidligere gått Hvalfangst Hurra, som med grad 9- har vært den hardeste, og den har også Mari repetert. 

Jeg prøver i forbifarten å huske om dette er en av de hardeste trad-rutene førstebesteget av en norsk klatrer. I forbifarten kommer jeg bare på Mats Mosti sin bestigning av Lovertoy i Snillfjord sørvest for Trondheim.

Leo Ketil Bøe går 8c+ og 8c i Santa Linya-hula.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Leo Ketil Bøe ~ Climber (@leo.boe)

På instagram for en uke siden med cruxflyttene, i dag gikk Leo Ketil Bøe denne 8c+ ruta. 

Leo Ketil Bøe dro rett fra NM-gull til de bratte overhengende i Santa Linya hvor det har vært mye hard norsk persing de siste ti årene av toppklatrere i vinterdvale.  I dag gikk han Open your mind, grad 8c+, og for litt siden en rask bestigning av Rolito Sharma extension grad 8c.

Dette er hans fjerde rute på 8c+, med Odins Øye i hanshelleren i Flatanger og to ruter i Villnueva de Rosario sør i Spania tidligere. 

Leo Ketil Bøe og Sunniva Øvre-Eide vant NM for senior i led

Favorittene Sunniva Øvre-Eide tok sin første NM-tittel som senior og og Leo Ketil Bøe tok sin tredje på rad (bortsett fra i 2020 da NM ble avlyst). 

18 år gamle Sunniva kunne ikke være med på NM i fjor, men har ellers en rekke NM-titler i de yngre klassene.  Hun vant foran Ingrid Kindlihagen (20 år) , og med Anna Ackre (19 år) på tredjeplass. Det er dermed også tidenes yngste troika som vinner NM, tror jeg. 

Også i herreklassen var alle de seks beste finalistene mellom 17 og 23 år, og Leo fra Bergen Klatreklubb var nesten å regne som en veteran. Han vant med god margin, mens 17 år gamle Trym Landmark fra Kolsås imponerte med sterk klatring og en frekk knelås og tok sin første senior-medalje foran Ørjan Rødland Vaage fra Haugaland klatrelag. 

Både Trym og Per Ravlo-Caspersen kunne fremdeles ha konkurrert i Youth A, mens Tobias Kirkebø kunne konkurrert i juniorklassen. 

Juniorklassen 18-20 år er litt amputert av at de beste deltar i seniorklassen, men Bergen klatreklubb imponerte med alle tre øverste plassene i kvinner og med Inga Aarhus på topp, mens Birk Nordøen også fra Bergen vant herrer junior. 

I Youth A kvinner vant Camilla Marcussen fra Haugaland klatrelag duellen mot Elise Frantzen fra Lillehammer. I Youth A herrer vant Sverre Blixt duellen mot Alfred Kirkebø, begge fra Kolsås, i fraværet av Trym og Per som klatret i senior. 

I yngste klassen Youth B vant Anna Vivelid fra Haugaland klatrelag foran Lea König fra Trondheim klatreklubb, og Ola Vekve fra Romsdal tindegruppe vant foran Olai Ødegaard fra Kolsås klatreklubb. 

I ledklatring ble Bergen beste klubb med herregullet og de to juniorgullene, foran Haugaland klatrelag med sine to gull, sølv og bronsje - en svært sterk prestasjon av en mellomstor by og klatremiljø. Kolsås og Oslo-miljøet står igjen med et gull sammen med Grenland klatreklubb og Romsdal Tindegruppe. Men tre sølv for Kolsås er også sterkt. 

Fem klubber med vinnere i Para-NM

I paraklatring var det 12 deltakere i de 5 klassene. Flere av vinnerne er favoritter vi har sett konkurrere i verdenstoppen i paraklatring de siste årene: Iben Paulsen fra Sogndal Idrettslag, Isak Ripman fra Tromsø klatreklubb, Casper André Rønning fra Trondheim Klatreklubb, Sebastien Menze fra Bergen Klatreklubb og Jadwiga Michalina Gasienica-Chmeil fra Oslo klatreklubb - som vel tok sitt første NM etter å ha vunnet Norgescup tidligere i år. 

Det er også verd å merke seg hvor mange ulike klubber som vinner klassene i para-NM, et godt tegn på at det er gode miljøer over hele landet. 

Her er alle resultatene

Selv om jeg bare fulgte arrangementet over skjerm, så virket det som et svært godt gjennomført NM fra Tromsø klatreklubb og Norges klatreforbund, med over 125 deltakere og gode ruter som så ut til å skille godt i alle finaleklasser med et lite unntak for kvinner senior hvor et flytt stoppet fire deltakere, men uten at det berørte de tre øverste plassene. 

Utfordringen i konkurransen var livestreamingen, som var altfor dårlig. De siste årene har det vært  mange konkurranser med svært godt produserte streamer, og med TV-sendingen fra Buldre-NM i våres som et helt åpenbart høydepunkt.Dessverre var denne produksjonen et kraftig fall i kvaliteten på flere måter. Det var en merkelig påloggingsordning i to ledd. Det var en svak produksjon i filming, redigering og ly, med et solid unntak med Regine Storås gode kommentering på selve finaledagen.  

Det kan være årsaken til at bare en brøkdel så mange fulgte NM live i år. Mens det før har vært over tusen som har fulgt stramen, og flere tusen som har sett den i ettertid på Youtube så var det nå bare 100-150 som fulgte den ifølge oversikten på streamen. Det er synd for utbredelsen av sporten og muligheten til klatreinteresserte til å følge med. 

Favorittene til NM i led 2022 i Tromsø

Det ligger an til flotte dueller i både kvinne- og herreklassene når NM i led- og paraklatring arrangeres av Klatreforbundet og Tromsø klatreklubb i helgen med over 125 deltakere. 

Jeg går gjennom favorittene i de "ordinære klassene", mens det i flere av paraklassene er såpass begrenset antall deltakere at det ikke oppleves riktig å peke på favoritter og fordi jeg ikke kjenner utøverne i samme grad ut over stjernene de siste årene som har gjort det bra internasjonalt. (Jeg har tidligere i år blogget om de beste norske klatrerne i paraklassene og deres sterke prestasjoner i verdenscuper i år, hvis man ønsker å bli bedre kjent med de fremste aktørene i de klassene.)

All info om konkurransen og streamingen finner du på klatreforbundets nettsider.

 I kvinneklassen blir det en spennende kamp om pallen mellom de to nye stjerneskuddene Sunniva Øvre-Eide og Ingrid Kindlihagen mot superallsidige Eline Næsheim som har klatra hardest av kvinnene ute i år. I herreklassen skal Leo Ketil Bøe konkurrere mot eldre junior Per-Ravlo Caspersen. 

Leo har vunnet de siste NM-konkurransene og flashet 8c ute, mens Per vant Buldre-NM, nordisk for junior og europeisk ungdomscup i buldring og kom til semifinale i Junir-VM sammen med Trym. Der blir det også hard kamp om pallen for Ørjan Rødland Vaage, Trym Landmark og Theodor Kirkebø, og det er lite som skal til for at de kan utfordre de to beste. 

 I kvinneklassen er Sunniva Øvre-Eide fra Grenland klatreklubb den mest meritterte i år med en sterk seier i Europacupen for ungdom, i nordisk mesterskap i seniorklassen og har vunnet norgescupene hun har deltatt i. Ingrid Kindlihagen fra Haugaland klatrelag har ikke konkurrert hjemme i høst, men ble nummer to i nordisk etter Sunniva, tok en sterk tredjeplass i europeisk buldrecup og tilbrakt det siste året stort sett i Innsbruck i det norske treningsmiljøet der. Eline Næsheim har gått harde ruter på egne sikringer opp til harde 9- ruter og 9/9+ sportsklatring og tok sølv i NM i fjor. Hun har byttet til Drammen Klatreklubb etter å ha flyttet tilbake til Tønsberg for et drøyt år siden. 18 år gamle Sunniva må tåle et lite favorittstempel, men det er lite som skiller hvis ikke alt går på skinner – som i fjorårets NM hvor hun dessverre falt tidlig. 

I youth A menn, altså 16-18 årsklassen, er Sverre Blixt fra Kolsås klatreklubb en favoritt ut fra høstens prestasjoner, og i en situasjon hvor de to beste 2005-klatrerne Per og Trym konkurrerer i seniorklassen. Alfred Kirkebø fra Kolsås KK er hans fremste utfordrer. 

 I Youth A kvinner ligger det an til en super duell mellom Elise Frantzen Olsen fra Lillehammer og Camilla Sørbotten Marcussen fra Haugaland klatrelag, som stort sett har delt mellom å gjøre det best i denne klassen. Elise vant sist norgescup, Camilla gjorde det best i nordisk tidligere i høst. Og slik har de vekslet. 

 I youth B menn må Ola Vekve fra Molde og Romsdal tindegruppe tåle favorittstempelet etter en sterk seier i nordisk mesterskap i sin klasse i høst og gode resultater i norgescupene samt helt åpenbart noe av den sterkeste uteklatringen fra en 14 åring noensinne i norsk klatring med 8b+ bestigning i sommer. I 

Youth B kvinner er det litt mer åpent mellom Anna Vivelid fra Haugaland klatrelag og Lea König fra Trondheim klatreklubb og Kaia Flemmen Bø fra Trondheim, men Anna har gjort det best i de siste konkurransene.

Kristin Harila når "den ekte" toppen av Manaslu før skred-tragedie

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Kristin Harila (@kristin.harila)

Kristin Harila besteg i helgen toppen av Manaslu 8156 meter for fem dager siden og gikk sin 12 topp over 8000 meter i år. Hun utnyttet et værvindu før nytt uvær satte inn, og det blant annet kom et skred som har ført til et bekreftet dødsfall og en savnet amerikansk klatrer. 

For å ta det viktigste først: De siste dagene har meldingene fra Nepal vært at et stort skred har rammet mange av de som har ventet på å bestige fjellet. En nepalsk klatrer skal være omkommet, og en kjent amerikansk klatrer er meldt savnet og er trolig omkommet. Oppdatert: Den kjente amerikanske skifjellkjøreren Hilaree Nelson er funnet omkommet. Jeg har ikke sett noe navn på klatreren fra Nepal som er rapportert død. 12 skal være skadet høyt på fjellet, og sitasjonen er ganske kaotisk ifølge rapportene fra Nepal. Det er minst en norsk klatrer til som har hatt planer om å bestige fjellet i høst som jeg kjenner til: Ane Færøvig, som  klatret K2 som sin første 8000 meter i sommer, rapporterer på instagram at hun er i trygghet og at ingen ekspedisjonsselskapet hun bruker er rammet av raset. 

Så til Harilas bestigning, som kjapt ble omtalt i diverse norske medier siden hun har blitt en skikkelig kjendis etter sin superimponerende bestigningsliste: 

Harila utnyttet et kort værvindu før mer nedbør og rasfare satte inn, men hadde en lang og seig topptur på 19 timer sammen med partnerne Pasdawa Sherpa og Dawa Ongju Sherpa.  Hun rapporterer på sine kanaler at dette var den mest slitsomme bestigningen. 

Det er også verd å nevne at hun gikk på den såkalte ekte toppen av Manaslu, som ligger et stykke lengre langs en rygge enn den første toppen som de fleste bestigere av fjellet nøyer seg med. Dette er en debatt som har gått i flere år om hva som er den legitime toppen av fjellet. 

Dermed har Harila kun to topper igjen for å ha gått alle 14 8000-meterne på et halvt år, som første kvinne og kanskje raskeste person også. Vel og merke hvis hun får tillatelse fra de kinesiske myndighetene, og kommer seg på toppene. Med den formen hun har hatt til nå er det åpenbart at det primært er manglende innreisetillatelse som kan stoppe henne. 

Manaslu fikk sin første norske bestigning for 20 år siden med brødrene Jon og Sven Gangdal (som dessverre omkom i en båtulykke i 2009). Siden har det vært endel norske bestigninger, med Cecilie Skog som første norske kvinne i 2011. 

Her er hennes instagrampost med beskrivelse av turen, lagt ut før skredtragedien som rammet fjellet noen dager etterpå: 

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Kristin Harila (@kristin.harila)