Radarparet bak Klatrebibelen har hentet fram navnet fra den legendariske klatrefanzinen Krimp og laget en usedvanlig sterk samling gode klatrehistorier uten sidestykke når det gjelder sportsklatring og buldring. Helt klart årets julegave hvis man har buldra under en stein og ikke fått det med seg allerede.
Stian Christophersen og Martin Mobråten utvikler konseptet Klatrebibelen videre, og fortsetter med en årlig utgivelse av topp kvalitet som virkelig løfter nivået på norske klatrepublikasjoner i en ellers tung tid for papirformatet. Ifjor var det Mono, i år har de hentet fram navnet Krimp for å hedre og og kanskje fornye den mytisk publikasjonen hvor sentrale klatrere i primært Oslo-miljøet lagde et alternativ og viktig klatretidsskrift for å formidle viktige historier og verdier fra klatringens kjerne i en tid hvor det var mangelvare.
Årets utgave Krimp er blitt en lekker publikasjon med sterke og gode beskrivelser, som blant annet fanger flere av de viktigste historiene det siste tiåret som ikke har blitt presentert fullt ut tidligere. Med 190 sider er det blitt en slags årbok for sportsklatring og buldring som bør passe perfekt til alle som ønsker seg en julegave eller vil gi en julegave til gira klatrere.
Først litt om innholdet, og så litt om navnet Krimp og historien.
Jevnt over er nivået på Krimp 2022 godt, og det er stor bredde i innholdet. Jeg syns det er to viktige historier som skiller seg ut fordi de formidler to av de viktigste store linjene på 2010-tallet:
Det ene er Henning Wangs grundige og underholdende beskrivelse av hvordan norsk sportsklatring langt på vei etablerte seg på et nytt nivå gjennom vinteropphold i Spania, og primært Santa Linya, hvor flere enn før etablerte seg på 8c+ og 9a-graden. Henning formidler godt hvordan det krever mye innsats, kalde hus og et sterkt og godt miljø, med blant annet Hannah Midtbø, Sindre Sæther, Magnus Midtbø, Henning Wang og flere andre. Dette er en viktig historie om historien, som går langt lengre enn oppramsingen av harde bestigninger opp gjennom årene på denne bloggen og andre steder.
Den andre historiske gjennomgangen er utviklingen av buldringa i Trøndelag, som det siste tiåret har etablert seg som et område i verdensklasse med feltene Harbak, Vingsand, andre steder og etterhvert Flatanger-området. Martin Mobråten gjør en bra jobb med å samle trådene og få med seg viktige lokale utviklere som Torstein Eide, Per Bendik Wik og Eivind Wang til å beskrive utviklingen.
Line Tveter skriver også god historier om noen av de kvinnelige toppklatrerne de fire siste tiårene, med Siren Greve fra 80-tallet, Gry Hansen fra 90-tallet, Tina Johnsen Hafsaas fra 2010-tallet og Ingrid Kindlihagen som en av to dronningemner på 2020-tallet. I en slik sammenheng kunne det kanskje vært aktuelt å ta med Therese Nøst, Linn Karin Stendahl og ikke minst Hannah Midtbø som like viktige klatrere til nå, og Sunniva Øvre-Eide som en av arvtakerne, men noen valg må man ta og det viktigste er at tidligere og nåværende sentrale aktører fra norsk sportsklatring formidler sin historie og sine vurderinger.
Stian Christophersen forteller også bra om galskapen knyttet til prosjektering, og det passer bra etter at han som tobarnsfar i slutten av 30-årene perset med 9a på Hvarnes.
Det er også godt fanget opp at Vegar Vereide fra det sterke forskningsmiljøet på klatring i Sogndal forteller om hvordan man klatrer i akademia. Dette miljøet er kanskje det sterkeste i Norge på idretten vår, men ikke det mest omtalte utenfor forskningstidsskriftene.
Dette er bare en håndfull av et godt dusin med bidrag, og jeg skal ikke nevne alle. Det er bare å glede seg hvis man ikke allerede har lest det.
Et sentralt Krimpetak i norsk klatrehistorie
Krimp i 2002 og Krimp i 2022 kommer begge i tunge tider for papirbaserte klatrehistorier. Stian Christophersen tar en velfortjent og den første gode gjennomgangen av forgjengeren Krimp som kom med rundt ti utgivelser fra 2002 til 2004. Krimp var laget av flere, men brødrene Einar og Leif Henning Broch Johnsen, Gry Hansen og Marius Morstad var sentrale aktører. Bladet var på mange måter nyskapende uten sidestykke også internasjonalt, og med høy kvalitet og kompromissløshet både med verdier, innhold og design.
Krimp kom nok også som en motstemme til at at det dominerende klatretidsskriftet, Norsk klatring, hadde noen svært tunge år uten spesielt god forankring i verken eierskap eller tilknytning til det sentrale klatremiljøet. Norsk klatring var under navnet Norklatt i mange år fra slutten av 70-tallet og ut 80-tallet den eneste nyhetskilden nasjonalt under solid innsats fra Dag Kolsryd med flere, og utviklet seg som Norsk klatring både i format, antall utgivelser og sider som et et viktig organ for klatringen i Norge på 90-tallet. På 2000 tallet var det noen tyngre år før det i større eller mindre grad har vært et mer solid eierskap som endte i Fri Flyt-konsernet.
Slik sett er det noen likhetstrekk mellom Krimp 2002 og Krimp 2022. siden Norsk klatring på 2020 tallet nå ikke lenger er et papirtidsskrift, men en nettutgivelse som følger noenlunde godt med blant annet takket være noen gode frilansere. Det kommer også noen klatresaker i moderskipet Fri Flyt-bladet. som primært har sitt engasjement på ski- og høyfjellsaktiviteter.
Som tidligere medieleder ser jeg at det nok er en økonomisk riktig beslutning av det nå VG-eide selskapet Fri Flyt, i en tid hvor annonsekronene primært brukes på facebook, google og instagram-løsninger, og hvor det ikke er økonomi til å ha fast egne ansatte for å lage et klatretidsskrift. Det er uansett eierskap stor forskjell på å kunne lage et idealistisk blad innimellom og å lage et strømlinjeformet papirmagasin tilpasset annonsør- og abonnementsmodeller i et konsern hvor man primært ønsker å treffe bredt med utstyrstester og reisebeskrivelser.
Dermed overlates papirbaserte utgivelser til andre, og sportsklatringen og buldringen i Norge er heldige som har Mobråten og Christophersen som ønsker å bruke tid på å lage årlige utgivelser i kjølvannet av suksessen Klatrebibelen.
På alpin klatring har dette skjedd ved at Norsk Tindeklub de siste 15 årene har vært den viktigste leverandøren av god historier fra alpin og fjellklatring gjennom Tidsskrift for Norsk alpinklatring.
Så det er viktige likheter mellom de to Krimp-utgavene. Selv om det nok også må sies av 2022-utgaven av Krimp er ganske noen hakk mer striglet både innholdsmessig og spesielt på design enn det mer fanzinepregede Krimp-utgivelsene fra 20 år siden. Så har da også klatringen blitt mer striglet og moderne de siste 20-årene. Det går an å utfordre de to redaktørene på om innimellom er litt glad i å dyrke elitismen og lage en litt vel stor avstand til klatrere flest med noen bidragene. Men samtidig: Krimp gjør en viktig jobb med å fortelle de viktige historiene, inkludert de som har brakt norsk klatring framover, laget nye ruter og klatrefelt og alt det andre viktige som har skjedd, stort har skjedd i små og gira miljøer. Og ikke på de store og tildels kommersielle klatresentrene som de fleste av oss er glade for. Det er bare ikke der det virkelig skjer.
PS: Her må jeg flagge mine egne interesser og erfaringer, siden jeg i større eller mindre grad har vært litt med på endel av det som omtales i denne bloggposten. Når det gjelder Tidsskrift for Norsk alpinklatring, så har jeg vært med i redaksjonen siden starten og er derfor grenseløs subjektiv i min vurdering. Når det gjelder Norsk Klatring, så var jeg ubetalt bidragsyter og redaksjonsmedlem både i stort sett gode dager på 90-tallet da bladet ekspanderte, og som litt mer tilfeldig bidragsyter av saker i litt mindre gode dager på tidlig 2000-tall da bladet slet endel før det kom inn i litt mer stabile eierformer. Jeg kjenner også mange av aktørene jeg omtaler her, men sånn er det når man har klatra i 40 år.
.jpg)
