Hver gang New York-professoren og mediesynseren Jeff Jarvis har skrevet et viktig blogginnlegg, så dukker det opp et par-tre videreføringer fra norske mediebloggere som hiver seg på. Nå har Jarvis skrevet et nytt blogginnlegg om behovet for å kutte ut dagens redaktører. På min rss-feed ligger det allerede gode innlegg fra Hivand og den nye bloggen til Torkel Bergstøl – som jeg har tatt BI sitt masterprogram i flermedial ledelse det siste året.
Essensen i innleggene er at redaktørrollen vil bli endret, og gradvis overflødiggjort. Som vanlig ligger det mye bra ytterpunktsvurderinger fra Jarvis – som blir videreført i de norske variantene. Men jeg er uenig på noen avgjørende punkter, og tror virkeligheten ser annerledes ut i dag. (Surprise, en redaktør vil forsvare redaktørrollen. What a bomb).
Jarvis sin artikkel virker ikke helt tilpasset redaktørrollen i Norge i dag, i hvert fall ikke sett fra det flertallet som jobber i mindre og middels store medier. Den er nok litt amerikansk i sin tilnæring, hvor avisene har vært utrolig trege på nett og fremdeles har tykke lag av ledelse. Men til poenget:
1. For det første er det riktig at redaktørrollen vil endre seg:
- Effektivisering vil/bør redusere antall ledere, hvis det ikke har gjort det allerede. Det kommer nok også til å gjelde mange av de velfødde mediehusene hvor den flermediale utviklingen har skapt et nytt hoff av kanaldirigenter og kanalsjefer og utviklingsredaktører osv.
- Redaktørrollen vil endre karakter i tråd med kravene til ledelse, hvor motivering, evaluering og tilrettelegging av medarbeiderne vil overta for den gamle beordringen.
- Vi vil forhåpentligvis få en mindre hierarkisk oppbygging hvor ansvar fordeles ut i organisasjonen, med mer vekt på prosjektarbeid, team og fleksible organisasjoner. Det vil endre redaktørrollen, og kanskje også effektivisere den noe.
- Og som Jarvis skriver så vil de gode redaktørene bli digitale, og påta seg rollen med å sørge for at mediehuset blir en digital passer av lokalsamfunnet, og på ulike sett sørge for å styrke relasjonene til lokalsamfunnet.
2. Men framtidens nettfokus vil ikke redusere behovet for ledelse.
- Dagens krevende mediebrukere krever også langt mer og raskere utvikling av produktet, både i etablerte kanaler som papiravis og tv og ikke minst i det digitale landskapet. Før kunne dette skure litt mer, nå kreves det mye mer utvikling. Det skjer ikke av seg selv.
- Det er en krevende lederoppgave å utvikle papirjournalister til å bli trygge og kompetente til å publisere på flere kanaler.
- De noe yngre ansatte stiller større krav til kompetanse- og medarbeiderutvikling enn tidligere. - Når Edda har gått fra enledermodellen til toledermodellen i nesten alle de store avisene det siste året, så er det klart uttrykt at det er ut fra et lønnsomhetsperspektiv. To dedikerte ledere er mer lønnsomt enn en leder som ofte spenner for bredt.
3. Det har allerede skjedd en effektivisering av ledelse i de fleste norske medier:
En gjennomsnittlig avis i Norge har pluss/minus en håndfull redaksjonelle ledere, selv om de store lett kan stille et fotballag, inkludert reserver, hvis redaktørforeningen skulle arrangere fotballcup. Men det er unntakene. De minste har en-to-tre redaktører.
Mange steder er funksjoner slått sammen. Hos oss er det en redaktør/leder for daglig kultur, fredagskulturbilag, lørdagsmagasin og søndagsfeature. Digitallederen har det daglige ansvar for nett, tv og radio. Fredrikstad Blad og Østlandets blad er sport og kultur underlagt en redaktør, for å ta noen eksempler.
Redaktørene har også stort sett blitt mer operative, og støtteapparatet er mange steder minimert. Mange av mine redaktørkolleger i Edda skriver hele budsjettet selv inn i excel, og alle godkjenner vi alle regninger for redaksjonen.
4. Det er vanskelig å finne faglig belegg for Jarvis sin påstand:
Dette gjelder to sentrale områder:
- Ledelse av kunnskapsmedarbeidere
Det vil være mer effektivt og skape større kvalitet på produktet å ha en leder og ti journalister, enn å ha elleve journalister. Tapet av en reporter blir oppveid av mer målrettet produksjon. Det vil sannsynligvis være mer effektivt å ha to ledere for tjue reportere, enn å gjøre den ene om til reporter. Dette gjelder både i forhold til antall saker som produseres og kvaliteten på produksjonen.
Jarvis skriver at det avgjørende for nettmedier er antall saker. Altså kvantitet. Ut fra erfaringen med nettpublisering i Norge stemmer ikke dette. Når man kommer på et visst nivå i antall publiserte saker, så er det kvaliteten på sakene og ikke kvantiteten som er den avgjørende.
En dårlig sak blir ikke klikket på, en god sak som er dårlig utført kan dra tusen klikk, en godt utført sak det tredobbelte, og en klikkvinner fullt utstyrt med linker, billedserier og video drar det tidobbelte.
Den utviklingen har til nå fungert best som en lederoppgave. Å sørge for en slik verdiøkning krever mål, opplæring, påminnelse osv. Vi kan selvsagt håpe at framtidens journalister vil fikse alt dette av seg selv, fra selvledelse til kompetanseheving og utvikling. Men jeg tror jeg vil se det før jeg tror det. Vi er mennesker av kjøtt og blod.
- Uendeligheten er ikke et argument
Både Jarvis og Hivand argumentet om at nettet er uendelig stort og at det i motsetning til papiret ikke er nødvendig å ha redaktører for å presentere en redigert virkelighet. Men det endrer ikke behovet for utvelgelse og verdiøkning. Nettopp fordi tilbudet er uendelig, så er det kvaliteten på innholdet som vil skille seg ut i mengden og skape grunnlag for vekst, og ikke mengden i seg selv – selv om mengde dekning fra et område også er et kvalitetskriterium.
- Leserne vil hjelpe til å utvikle, men i liten grad sørge for å utvelgelse
Det brukes også som argumentet, både av Hivand, Jarvis og Bergstøl at leserne vil overta redaktørrollen fordi tilbakemeldingene vil utvikle kvaliteten i innhold og språk, og hele pakka med at sakene som publiseres ikke er et ferdig produkt. Her tror jeg for det første redaktørrollen blandes med redigeringsrollen, som jo har en slags redaktørtittel på engelsk: sub-editors. (For øvrig en truet yrkesgruppe ifølge gode synsere og eierne av avisen jeg leder). De aller færreste redaktører gjør slike oppgaver i dag.
Vi er mange som journalistikken framover vil bli styrket av dialog mellom samfunnet/brukerne og mediene, at gruppevisdommen vil kunne drive fram bedre journalistikk, og at medienes rolle i større grad blir å være videreformidler enn produsent.
Men det er ikke sikkert det vil redusere behovet for ledelse, bare endre det. .
Jeg håper jeg ikke blir stemplet som veldig konservativ av den grunn.
tirsdag 19. august 2008
søndag 17. august 2008
Kontrasten mellom skolestart SFO
For drøyt 1500 fem- og seksåringer i vår region, samt foreldre og familie, er denne dagen en av livets høytidsdager. Skolestart er blitt et av de viktigste ritualene i våre liv. Møtet med skolen vil forhåpentligvis gi mest gleder.
Førsteklassingene får i hovedsak et godt tilbud, selv om mange foreldre også vil oppleve at ikke alle barn er modne nok i forhold til kravene. De siste årene er også det pedagogiske opplegget blitt bedre slik at lese- og skriveopplæringen starter systematisk i første klasse også i vår region.
Men når skoledagen tar slutt lenge før arbeidsdagen, er det fare for at mange foreldre kommer til å bli skuffet over tilbudet i skolefritidsordningen. Kontrasten mellom skolen og SFO er stor. Dagens skolestartere har i stor grad gått i barnehage, og foreldrene er blitt godt vant med et tilbud som med rette er tungt subsidiert.
Overgangen til den foreldrebetalte minimumsløsningen SFO er stor, selv om mange ansatte gjør en flott jobb. Sist uke kom ønsket fra foreldre i vår region om høyere kvalitet i SFO. I helgen kom SV-leder Kristin Halvorsen med sitt første valgløfte – makspris og kvalitetskrav til SFO.
Kravet er ikke dumt, og vil nok også bli oppfylt etter hvert. Både pris og tilbud varierer stort. Men spørsmålet er om dette står øverst på prioriteringslisten nå. Det er sannsynligvis viktigere å satse på økt kvalitet i selve skoletiden, og å så utvide skoledagen slik de fleste har ønsket. Når den jobben er sikret, vil mange være takknemlig for en videreutvikling av SFO. Men i det løpet vil det være et poeng å skille mellom den obligatoriske skolen og den frivillige fritidsorganiseringen i forhold til hva slags krav man skal stille til dette tilbudet.
Et viktig bidrag på veien er å styrke samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og SFO. Det gir barna gode opplevelser gjennom idrett og kultur, og styrker rekrutteringen til mye viktig innsats. En styrking av disse organisasjonene, og gode modeller for samarbeid, vil derfor slå positivt ut på mange områder. Fremdeles er det unødvendige hindre for de frivillige organisasjonene i samfunnet.
Førsteklassingene får i hovedsak et godt tilbud, selv om mange foreldre også vil oppleve at ikke alle barn er modne nok i forhold til kravene. De siste årene er også det pedagogiske opplegget blitt bedre slik at lese- og skriveopplæringen starter systematisk i første klasse også i vår region.
Men når skoledagen tar slutt lenge før arbeidsdagen, er det fare for at mange foreldre kommer til å bli skuffet over tilbudet i skolefritidsordningen. Kontrasten mellom skolen og SFO er stor. Dagens skolestartere har i stor grad gått i barnehage, og foreldrene er blitt godt vant med et tilbud som med rette er tungt subsidiert.
Overgangen til den foreldrebetalte minimumsløsningen SFO er stor, selv om mange ansatte gjør en flott jobb. Sist uke kom ønsket fra foreldre i vår region om høyere kvalitet i SFO. I helgen kom SV-leder Kristin Halvorsen med sitt første valgløfte – makspris og kvalitetskrav til SFO.
Kravet er ikke dumt, og vil nok også bli oppfylt etter hvert. Både pris og tilbud varierer stort. Men spørsmålet er om dette står øverst på prioriteringslisten nå. Det er sannsynligvis viktigere å satse på økt kvalitet i selve skoletiden, og å så utvide skoledagen slik de fleste har ønsket. Når den jobben er sikret, vil mange være takknemlig for en videreutvikling av SFO. Men i det løpet vil det være et poeng å skille mellom den obligatoriske skolen og den frivillige fritidsorganiseringen i forhold til hva slags krav man skal stille til dette tilbudet.
Et viktig bidrag på veien er å styrke samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og SFO. Det gir barna gode opplevelser gjennom idrett og kultur, og styrker rekrutteringen til mye viktig innsats. En styrking av disse organisasjonene, og gode modeller for samarbeid, vil derfor slå positivt ut på mange områder. Fremdeles er det unødvendige hindre for de frivillige organisasjonene i samfunnet.
torsdag 14. august 2008
Storveggs-gleder i Norge
To storveggs-turer i Norge har ikke helt kommet fram i lyset, tiltross for at de er noe så sjeldent som åtter-turer i fri. Det gås nesten aldri i norske storvegger. Og har jeg oversett noen, så er ingenting bedre. Gi meg et vink.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
onsdag 13. august 2008
Til den nye jernbanesjefen
Kjære Elisabeth Enger
Du har nå overtatt som ny sjef for jernbaneverket. Vi er glade for det. Det trengs en ny sjef som har ord på seg for å være handlekraftig. Jernbaneverket har vært passive og manglet interesse for å ta ansvar for vår region. Vi er også glade for at du som tidligere rådmann i Lier kjenner området godt. Da vet du at mange av de viktige endringene som bør skje i forhold til regionsutvikling, miljø og trafikk hviler på dere.
Du har nå overtatt som ny sjef for jernbaneverket. Vi er glade for det. Det trengs en ny sjef som har ord på seg for å være handlekraftig. Jernbaneverket har vært passive og manglet interesse for å ta ansvar for vår region. Vi er også glade for at du som tidligere rådmann i Lier kjenner området godt. Da vet du at mange av de viktige endringene som bør skje i forhold til regionsutvikling, miljø og trafikk hviler på dere.
- Bedre pendlerparkering engasjerer mange av våre lesere. Parkeringene ved stasjonene er dårlig utbygd. Dette har vært klart i flere år, men ingenting skjer. Dette er deres ansvar, og det er en nøkkel for å få flere til å bruke jernbane fremfor å skape enda mer kø inn til hovedstaden hver morgen.
- Flytog til Drammen er et viktig bidrag for dem som reiser til og fra byen. Det kommer ikke før det blir bygd et parkeringshus på stasjonen, og det er også deres ansvar. Dere har tomten, men manglet viljen til å skape en god løsning.
- Sporet på plattform 1 er fremdeles stengt på grunn av byggetabbe og byråkrattull. Det er deres ansvar å få til en løsning der som gjør at de mange tusen reisende hver morgen får brukt stasjonen best mulig.
- Ny godsterminal er et av de mest sentrale spørsmålene for hvordan Drammen, Lier og regionen skal utvikle seg. Her er også Jernbaneverket en bremsekloss, selv om det er like lammende at Lier og Drammen ikke klarer å bli enige. En god løsning her vil hjelpe godstrafikken, redusere tungtrafikken i Drammen, og er nøkkelen til å utvikle to nye sentrale boområder i Drammen: Nybyen og Sundland.
Disse eksemplene forteller en klar historie om en statlig bremsekloss som ikke tar ansvar for at dere disponerer store og viktige områder i Drammen – og mange andre steder. Dette er synd for regionen, men det er også med på å undergrave tilliten til Jernbaneverket, og til denne måten å organisere staten på. Det er hverken du eller regjeringen tjent med. Vi ønsker deg lykke til i arbeidet.
Leder i Drammens Tidende, 14. august
mandag 11. august 2008
Dårlig kår for boligkåring
Drammensregionen kommer dårlig ut når Statistisk sentralbyrå og Dagens Næringsliv har lagt opp til å kåre hvilke kommuner som er de beste å bo i. Kontrasten mellom rangeringen og hvor nordmenn faktisk vil bo er enorm.
For mange av kommunene som er rangert som dårligst å bo i, har den høyeste befolkningsveksten. Det gjelder spesielt Drammen og Oslo, som for tiden ligger på topp i tilflytting, men også mange av kystbyene på Østlandet og Vestlandet. Og mange av de høyest rangerte kommunene når det gjelder levestandard og velferdstjenester, sliter med at ingen vil flytte til kommunen for å bo der.
Dette gjelder også vår region. Sigdal er for eksempel høyest rangert og har samtidig størst fraflytting. Drammen rangeres lavest, men ligger på landstoppen i tilflytting. Så enten er kåringen mangelfull, eller så er Norge befolket av mange idioter som ikke vet sitt eget beste. Det er pussig at Dagens Næringsliv ikke titter til markedet som avisen ellers forfekter.
Kåringen fanger opp mye av det vi setter pris på i livet, som levestandard, sosiale forhold og offentlig tilbud. Men den omfatter ikke helt sentrale faktorer for mange i dag: Et variert arbeidsmarked, et rikt kulturtilbud og spennende bymiljø. Dette kan Drammensregionen tilby, i kompaniskap med relativt sett levelige boligpriser og god tilgang på natur. Der har vi alle ulike vurderinger i forhold til hva vi foretrekker. Men i sum forteller flyttestrømmen at Drammen spesielt, og regionen, lokker mange. Før flyttet folk av armod, nå er det i stor grad fri vilje.
Undersøkelsen avdekker klart at vår region har utfordringer i forhold til velferdstilbudet og en del sosiale forhold, og vi har vår andel bymiljøproblemer. Det er det ingen grunn til å glemme for lokale politikere. Men en viktig del av rangeringen er nivået på velferdstilbudet, og det henger mest sammen med hvordan skattepengene fordeles på Stortinget. Da må det være et tankekors at pengene i dag i så stor grad går til kommuner som folk ikke vil flytte til, til tross for at velferdstilbudet er blant de beste i landet.
Leder i Drammens Tidende, tirsdag 12. august
For mange av kommunene som er rangert som dårligst å bo i, har den høyeste befolkningsveksten. Det gjelder spesielt Drammen og Oslo, som for tiden ligger på topp i tilflytting, men også mange av kystbyene på Østlandet og Vestlandet. Og mange av de høyest rangerte kommunene når det gjelder levestandard og velferdstjenester, sliter med at ingen vil flytte til kommunen for å bo der.
Dette gjelder også vår region. Sigdal er for eksempel høyest rangert og har samtidig størst fraflytting. Drammen rangeres lavest, men ligger på landstoppen i tilflytting. Så enten er kåringen mangelfull, eller så er Norge befolket av mange idioter som ikke vet sitt eget beste. Det er pussig at Dagens Næringsliv ikke titter til markedet som avisen ellers forfekter.
Kåringen fanger opp mye av det vi setter pris på i livet, som levestandard, sosiale forhold og offentlig tilbud. Men den omfatter ikke helt sentrale faktorer for mange i dag: Et variert arbeidsmarked, et rikt kulturtilbud og spennende bymiljø. Dette kan Drammensregionen tilby, i kompaniskap med relativt sett levelige boligpriser og god tilgang på natur. Der har vi alle ulike vurderinger i forhold til hva vi foretrekker. Men i sum forteller flyttestrømmen at Drammen spesielt, og regionen, lokker mange. Før flyttet folk av armod, nå er det i stor grad fri vilje.
Undersøkelsen avdekker klart at vår region har utfordringer i forhold til velferdstilbudet og en del sosiale forhold, og vi har vår andel bymiljøproblemer. Det er det ingen grunn til å glemme for lokale politikere. Men en viktig del av rangeringen er nivået på velferdstilbudet, og det henger mest sammen med hvordan skattepengene fordeles på Stortinget. Da må det være et tankekors at pengene i dag i så stor grad går til kommuner som folk ikke vil flytte til, til tross for at velferdstilbudet er blant de beste i landet.
Leder i Drammens Tidende, tirsdag 12. august
søndag 10. august 2008
Ukultur i en kulturdebatt
Det verserer en uskreven debattregel om at den som begynner å sammenligne motstanderen med Hitler eller nazistene har avsluttet og tapt debatten. Det kalles å spille nazikortet, eller “Reductio ad Hitlerum” på tullelatinsk.
Slik sett brukte Drammen SVs leder Rune Kjeldsen bare et døgn på å legge debatten om Frps kulturpolitikk i Drammen død. Ved å koble Frps kulturpolitikk med 30-tallets tyske kulturpolitikk er det umulig å føre debatten videre i saklige former.
Det er synd. Men Frps kulturpolitikk i Drammen er interessant ut over Drammen og kulturfeltet, ikke minst fordi Ulf Erik Knudsen i bystyret har sørget for mer penger til kultur i Drammen og på Stortinget er partiets kulturtalsmann med lisens til å kutte.
For det første er erfaringen fra Drammen at det ikke nødvendigvis skjer enorme endringer av at Frp får makt. I sommer har de mest Frp-skeptiske kulturfolkene manet fram svartedøden for Kultur-Norge med Frp. Erfaringene fra fem år med Frp i maktposisjoner i Drammenspolitikken støtter ikke opp om dette. Det er bra fordi lokalkultur blir stadig viktigere for folk flest.
For det andre viser erfaringene fra Drammen at Frp også er underlagt kompromissenes lov. Avstanden mellom partiets program og politikk er stor. Etter fem år er det interessant hvor lite rendyrket Frp-politikk det har blitt i Drammen, ut over fellesgods for de ikke-sosialistiske partiene. Dette er en viktig erfaring i debatten om Frp som regjeringsparti.
Riktignok har regjeringer en annen innflytelse enn kommunestyrer på de store linjene. Men som de rødgrønne smertelig har erfart, må det inngås kompromiss i flertallsregjeringer.
For Drammens del har det gitt en politikk hvor skillelinjene er små og favner et stort velgerflertall. Men for Frp-ere som ønsker tydeligere endringer må det være litt problematisk at sporene er så små. Opposisjonen skulle nok også ønsket seg tydeligere skillelinjer for å få markert politisk avstand. Men den beste løsningen på denne frustrasjonen er neppe å spille ut nazikortet i kulturdebatten.
Leder i Drammens Tidende mandag 11. august 2008
Slik sett brukte Drammen SVs leder Rune Kjeldsen bare et døgn på å legge debatten om Frps kulturpolitikk i Drammen død. Ved å koble Frps kulturpolitikk med 30-tallets tyske kulturpolitikk er det umulig å føre debatten videre i saklige former.
Det er synd. Men Frps kulturpolitikk i Drammen er interessant ut over Drammen og kulturfeltet, ikke minst fordi Ulf Erik Knudsen i bystyret har sørget for mer penger til kultur i Drammen og på Stortinget er partiets kulturtalsmann med lisens til å kutte.
For det første er erfaringen fra Drammen at det ikke nødvendigvis skjer enorme endringer av at Frp får makt. I sommer har de mest Frp-skeptiske kulturfolkene manet fram svartedøden for Kultur-Norge med Frp. Erfaringene fra fem år med Frp i maktposisjoner i Drammenspolitikken støtter ikke opp om dette. Det er bra fordi lokalkultur blir stadig viktigere for folk flest.
For det andre viser erfaringene fra Drammen at Frp også er underlagt kompromissenes lov. Avstanden mellom partiets program og politikk er stor. Etter fem år er det interessant hvor lite rendyrket Frp-politikk det har blitt i Drammen, ut over fellesgods for de ikke-sosialistiske partiene. Dette er en viktig erfaring i debatten om Frp som regjeringsparti.
Riktignok har regjeringer en annen innflytelse enn kommunestyrer på de store linjene. Men som de rødgrønne smertelig har erfart, må det inngås kompromiss i flertallsregjeringer.
For Drammens del har det gitt en politikk hvor skillelinjene er små og favner et stort velgerflertall. Men for Frp-ere som ønsker tydeligere endringer må det være litt problematisk at sporene er så små. Opposisjonen skulle nok også ønsket seg tydeligere skillelinjer for å få markert politisk avstand. Men den beste løsningen på denne frustrasjonen er neppe å spille ut nazikortet i kulturdebatten.
Leder i Drammens Tidende mandag 11. august 2008
Kunstig miljødebatt
Buskerud Venstre vil ha bort plastposene, meldte NRK Østafjells i går, og føyer seg inn i rekken av politikeren som tar opp denne symbolsaken i miljødebatten.
Buskerud Venstre er ikke alene med sitt krav. Flere byer vurderer det, og Oslos varaordfører besøkte Hurum Paper Mill i sommer for å se på det resirkulerte papiret som lages der. Miljøvernminister Erik Solheim har snakket om et forbud, og selv Gordon Brown har tatt opp saken.
Det er bra med miljøengasjementet, og fint hvis folk bruker færre poser. Forbruket på én milliard i året er altfor mye – selv for å bære ut søplet etterpå. Spørsmålet er om det er en viktig miljøkampsak for lokale politikere. Det er greit å kutte ut plast til fordel for sekk eller veske. Men det er lite vits å erstatte dem med papirposer og andre alternativer som også gir problemer. Og problemet er at det tar bort fokuset fra det som virkelig betyr noe på handleturen: Hvordan vi frakter varene hjem. Oljen i plastposen kan ikke utgjøre særlig mer enn bensinforbruket på å starte bilen og rygge ut oppkjørselen.
Bilkjøringen er og blir akilleshælen i forbrukersamfunnet, selv om en bruk- og kastmentalitet selvsagt også skaper problemer. Utenfor de fleste kjøpesentre i området står det til enhver tid mer firehjulsdrevet motorkraft enn det var i Rommels ørkenhær. Mange mangler reelle alternativ, andre velger bilen uansett fordi det er lettvint løsning.
For politikerne er det nok mer krevende å ta tak i dette problemet enn å gyve løs på plastposen. Det er alltid fristende for politikere å engasjere seg i spørsmål hvor de strengt tatt ikke har makt. Å røre ved bilkjøring er mye mer krevende enn å erklære et poseforbud.
Den viktigste jobben lokale politikere kan gjøre på dette området, er å legge forholdene bedre til rette for å redusere bilkjøringen. Det betyr mer og bedre kollektivtransport, og en klarere politikk i forhold til plassering av handelsområder. I forhold til plastavfall, så har det skjedd en viktig forbedring med vedtaket om å starte innsamling i husholdningene fra neste år.
Leder i Drammens tidende, lørdag 8. august 2008
Buskerud Venstre er ikke alene med sitt krav. Flere byer vurderer det, og Oslos varaordfører besøkte Hurum Paper Mill i sommer for å se på det resirkulerte papiret som lages der. Miljøvernminister Erik Solheim har snakket om et forbud, og selv Gordon Brown har tatt opp saken.
Det er bra med miljøengasjementet, og fint hvis folk bruker færre poser. Forbruket på én milliard i året er altfor mye – selv for å bære ut søplet etterpå. Spørsmålet er om det er en viktig miljøkampsak for lokale politikere. Det er greit å kutte ut plast til fordel for sekk eller veske. Men det er lite vits å erstatte dem med papirposer og andre alternativer som også gir problemer. Og problemet er at det tar bort fokuset fra det som virkelig betyr noe på handleturen: Hvordan vi frakter varene hjem. Oljen i plastposen kan ikke utgjøre særlig mer enn bensinforbruket på å starte bilen og rygge ut oppkjørselen.
Bilkjøringen er og blir akilleshælen i forbrukersamfunnet, selv om en bruk- og kastmentalitet selvsagt også skaper problemer. Utenfor de fleste kjøpesentre i området står det til enhver tid mer firehjulsdrevet motorkraft enn det var i Rommels ørkenhær. Mange mangler reelle alternativ, andre velger bilen uansett fordi det er lettvint løsning.
For politikerne er det nok mer krevende å ta tak i dette problemet enn å gyve løs på plastposen. Det er alltid fristende for politikere å engasjere seg i spørsmål hvor de strengt tatt ikke har makt. Å røre ved bilkjøring er mye mer krevende enn å erklære et poseforbud.
Den viktigste jobben lokale politikere kan gjøre på dette området, er å legge forholdene bedre til rette for å redusere bilkjøringen. Det betyr mer og bedre kollektivtransport, og en klarere politikk i forhold til plassering av handelsområder. I forhold til plastavfall, så har det skjedd en viktig forbedring med vedtaket om å starte innsamling i husholdningene fra neste år.
Leder i Drammens tidende, lørdag 8. august 2008
torsdag 7. august 2008
Hete digitaldebatter
Hva har virkelig vært nyttige mediedebatter i sommer (for meg)
Inspirert av Bente Kalsnes sin blogg har jeg prøvd å oppsummere hva som har vært de nyttigste mediedebattene for meg i sommer. Det er preget av at jeg for første gang har vært online (på en litt dyr og dårlig måte) på hytta i Bohuslen og har skaffet meg en etter hvert velutbygd google-leser.
Jeg hopper over de norske debattene, som stort sett har handlet om å mobbe Dagbladet mer eller mindre rettferdig eller spekulere i om Edda får endret eiersituasjonen. De internasjonale debattene, som har relevans i den norske medieutviklingen, har i stor grad dreid seg om
* Avisenes nedtur
Amerikanske avisers forferdelige økonomiske nedtur. Det gir rom for spørsmål om dette er et varsel av hva som vil komme, eller om det er en ekstremvariant i et land hvor mediene har hatt mye hardere konkurranse og hvor avisene i sum har vært for dårlige til å omstille seg digitalt.
Dette er for øvrig en utvikling som ikke har tatt slutt.
* Mister fotfeste på lokale penger
Det er spesielt annonsekronene som forsvinner i mye større takt enn leserne, og de nye digitale kronene er langt fra like lønnsomme som de gamle papir(monopol)pengene.
Denne bloggen er bare en av flere som har kommentert en artikkel i Wall street journal som bekrefter hvordan også lokalmediene mister taket på sitt marked. Den gir i tillegg noen innspill til mediehusene på hvordan gripe tak i det lokale markedet. Denne debatten tas også her.
* Samtidig viser en britisk undersøkelse at avisannonser er best likt (minst mislikt) av leserne, mens mobil ligger dårligst an.
Hva skal avisene gjøre nå?
Her er noen av bidragene til de mer grunnleggende debattene for mediehusene:
* Ti punkter for framtidens digitale journalistikk.
Det er vanskelig å komme utenom Jeff Jarvis sine ti punkter for framtidens digitale journalistikk, som også er omtalt og blogget tidlig på sommeren av Hivand.
Jeg hørte på Jarvis på studietur i New York med BI sitt masterprogram i flermedial ledelse, og han var verd turen alene. Hans blogg BuzzMachine er en av de mer interessante å følge, av de jeg har ramlet over.
* Her er ti andre oppskrifter fra den mindre kjente Mark Potts
* Her er 15 forslag for å få aviser til å vokse,
fra aviskjeden Tribune sin innovasjonssjef.
* Og slik ødelegges en avis
Her er for øvrig en god oppskrift fra tidligere i sommer på hvordan man best ødelegger en avis på 20 måter – jeg syns dessverre mange av dem er treffende for min egen avishverdag.
* Her er erfaringene til en journalist i LA times som har hoppet av, og tar et sviende oppgjør med sin tidligere arbeidsgiver i 42 punkter ting han har lært i forhold til moderne mediedrift
* Hva har krisen ført til i redaksjonene:
En større studie fra amerikanske aviser har ført til rapporten ”State of the newsroom”
Den er oppsummert her
Den viser blant annet hva det blir mer av:
- Lokalsamfunnsdekning, utdannelsesstoff, undersøkende (litt optimistisk kanskje), web-vakter på morgenen, video på nett, databasejournalistikk, mobile journalister, nisjenettsteder, journalistblogger.
og mindre av:
- Bemanning, erfaring og alder hos journalistene, sider og nyhetsdekning, utenriks og riksnyheter, kunst og feature, redigering, fotografer. .
Jeg skipper alle de negative artiklene om konsekvensene av dette, og henter i stedet fram kåringen av de ti beste avisene i forhold til å utvikle seg:
Noen av nøkkeldebattene
* Satsing på lokalt
Dette er bare en av artiklene som diskuterer dette
Og her er en god beskrivelse av lokalavisenes gode framtid hvis de bare tenker på lokalsamfunnene.
* Satsing på sosiale nettverk
Et av spørsmålene er om og hvordan aviser skal utvikle sosiale nettverk
Dette ble også berørt på Knight Ridders store konferanse i sommer:
Dette er jo også vært et hjemlig spørsmål med Origo/Benglers vurderinger ført i pennen av Kristin Lowe.
* Bruken av video eksploderer,
Andy Dickinson (som jeg ikke aner hvem er) har hatt en god serie om hvordan de store engelske avisene bruker videoformater, som blir bra oppsummert i en klassisk klikktittel med ti beste råd.
* Lytte mer til hva som er viktig for leserne
Svenska Dagbladets utmerkede medie- og reklamekommentator/blogger Martin Jönsson har et innlegg om at mediene må bli mer opptatt av hva leserne er opptatt av, og mindre opptatt av det som leserne ikke er opptatt av. For å si det litt banalt.
* Avisene sliter med innovasjonen
Avisenes litt trege omstilling- og innovasjonsevne er også et viktig tema – og ikke mindre aktuelt i Norge. Her er en god beskrivelse av svakheten med Loop-managementfra Knight Tribune sin mediekonferanse i juli.
Og her er selve presentasjonen, med et forslag til løsning
Dette følges også opp av en blogger:
Årsaken som gis er litt interessant – perfeksjonistkulturen i mediene.
Og her er enda en av tipunkts tipsene som det alltid er fristende å klikke på
Og her er en blogg som hevder at avisindustrien ikke er de spesielt dårlige til nyskapning, at det også kan ramme digitale medier i like stor grad, samt en femtrinnsoppskrift for innovasjon.
* Søkemotoroptimalisering
Dette er jo et gigantisk buzzword hos alle som vil opp og fram på søkemoteren, en utvikling som ennå ikke er kommet så langt i Norge. Her er et eksempel fra dette området.
Og her beskrives det hvordan avisene kan lære av rendyrkede online-annonsører.
Det var vel en altfor lang liste, men så er det også en lang sommer.
Inspirert av Bente Kalsnes sin blogg har jeg prøvd å oppsummere hva som har vært de nyttigste mediedebattene for meg i sommer. Det er preget av at jeg for første gang har vært online (på en litt dyr og dårlig måte) på hytta i Bohuslen og har skaffet meg en etter hvert velutbygd google-leser.
Jeg hopper over de norske debattene, som stort sett har handlet om å mobbe Dagbladet mer eller mindre rettferdig eller spekulere i om Edda får endret eiersituasjonen. De internasjonale debattene, som har relevans i den norske medieutviklingen, har i stor grad dreid seg om
* Avisenes nedtur
Amerikanske avisers forferdelige økonomiske nedtur. Det gir rom for spørsmål om dette er et varsel av hva som vil komme, eller om det er en ekstremvariant i et land hvor mediene har hatt mye hardere konkurranse og hvor avisene i sum har vært for dårlige til å omstille seg digitalt.
Dette er for øvrig en utvikling som ikke har tatt slutt.
* Mister fotfeste på lokale penger
Det er spesielt annonsekronene som forsvinner i mye større takt enn leserne, og de nye digitale kronene er langt fra like lønnsomme som de gamle papir(monopol)pengene.
Denne bloggen er bare en av flere som har kommentert en artikkel i Wall street journal som bekrefter hvordan også lokalmediene mister taket på sitt marked. Den gir i tillegg noen innspill til mediehusene på hvordan gripe tak i det lokale markedet. Denne debatten tas også her.
* Samtidig viser en britisk undersøkelse at avisannonser er best likt (minst mislikt) av leserne, mens mobil ligger dårligst an.
Hva skal avisene gjøre nå?
Her er noen av bidragene til de mer grunnleggende debattene for mediehusene:
* Ti punkter for framtidens digitale journalistikk.
Det er vanskelig å komme utenom Jeff Jarvis sine ti punkter for framtidens digitale journalistikk, som også er omtalt og blogget tidlig på sommeren av Hivand.
Jeg hørte på Jarvis på studietur i New York med BI sitt masterprogram i flermedial ledelse, og han var verd turen alene. Hans blogg BuzzMachine er en av de mer interessante å følge, av de jeg har ramlet over.
* Her er ti andre oppskrifter fra den mindre kjente Mark Potts
* Her er 15 forslag for å få aviser til å vokse,
fra aviskjeden Tribune sin innovasjonssjef.
* Og slik ødelegges en avis
Her er for øvrig en god oppskrift fra tidligere i sommer på hvordan man best ødelegger en avis på 20 måter – jeg syns dessverre mange av dem er treffende for min egen avishverdag.
* Her er erfaringene til en journalist i LA times som har hoppet av, og tar et sviende oppgjør med sin tidligere arbeidsgiver i 42 punkter ting han har lært i forhold til moderne mediedrift
* Hva har krisen ført til i redaksjonene:
En større studie fra amerikanske aviser har ført til rapporten ”State of the newsroom”
Den er oppsummert her
Den viser blant annet hva det blir mer av:
- Lokalsamfunnsdekning, utdannelsesstoff, undersøkende (litt optimistisk kanskje), web-vakter på morgenen, video på nett, databasejournalistikk, mobile journalister, nisjenettsteder, journalistblogger.
og mindre av:
- Bemanning, erfaring og alder hos journalistene, sider og nyhetsdekning, utenriks og riksnyheter, kunst og feature, redigering, fotografer. .
Jeg skipper alle de negative artiklene om konsekvensene av dette, og henter i stedet fram kåringen av de ti beste avisene i forhold til å utvikle seg:
Noen av nøkkeldebattene
* Satsing på lokalt
Dette er bare en av artiklene som diskuterer dette
Og her er en god beskrivelse av lokalavisenes gode framtid hvis de bare tenker på lokalsamfunnene.
* Satsing på sosiale nettverk
Et av spørsmålene er om og hvordan aviser skal utvikle sosiale nettverk
Dette ble også berørt på Knight Ridders store konferanse i sommer:
Dette er jo også vært et hjemlig spørsmål med Origo/Benglers vurderinger ført i pennen av Kristin Lowe.
* Bruken av video eksploderer,
Andy Dickinson (som jeg ikke aner hvem er) har hatt en god serie om hvordan de store engelske avisene bruker videoformater, som blir bra oppsummert i en klassisk klikktittel med ti beste råd.
* Lytte mer til hva som er viktig for leserne
Svenska Dagbladets utmerkede medie- og reklamekommentator/blogger Martin Jönsson har et innlegg om at mediene må bli mer opptatt av hva leserne er opptatt av, og mindre opptatt av det som leserne ikke er opptatt av. For å si det litt banalt.
* Avisene sliter med innovasjonen
Avisenes litt trege omstilling- og innovasjonsevne er også et viktig tema – og ikke mindre aktuelt i Norge. Her er en god beskrivelse av svakheten med Loop-managementfra Knight Tribune sin mediekonferanse i juli.
Og her er selve presentasjonen, med et forslag til løsning
Dette følges også opp av en blogger:
Årsaken som gis er litt interessant – perfeksjonistkulturen i mediene.
Og her er enda en av tipunkts tipsene som det alltid er fristende å klikke på
Og her er en blogg som hevder at avisindustrien ikke er de spesielt dårlige til nyskapning, at det også kan ramme digitale medier i like stor grad, samt en femtrinnsoppskrift for innovasjon.
* Søkemotoroptimalisering
Dette er jo et gigantisk buzzword hos alle som vil opp og fram på søkemoteren, en utvikling som ennå ikke er kommet så langt i Norge. Her er et eksempel fra dette området.
Og her beskrives det hvordan avisene kan lære av rendyrkede online-annonsører.
Det var vel en altfor lang liste, men så er det også en lang sommer.
tirsdag 5. august 2008
K2 og mediene – lett å trå feil
Rolf Bae er død og alt annet er uvesentlig. Men jeg har lyst til å gå gjennom noen sider ved mediedekningen av ulykken, som av naturlige grunner har vært omfattende.
I hovedsak har rapporteringen vært presis og relevant, og i alt det triste er det gitt gode og relevante uttalelser fra Rolfs nærmeste venner og klatrekolleger, av Jon Gangdal, Stein Tronstad, Stein P, Mørdre osv. Og ikke minst av Rolfs far, som midt i tragedien har tatt seg tid til å dele tankene til foreldre som har mistet sitt eneste barn.
Men siden slike saker lett skaper sine egne myter eller forsterker de mytene som allerede finnes, så har jeg tatt for meg noen av de mindre feilstegene fra mine mediekolleger som jeg har fått med meg.
* Det startet vel egentlig litt feil ved at Aftenbladet.no meldte at Rolf Bae og Cecilie Skog hadde nådd toppen. Aftenbladet tok forbehold i linken til K2net, som oppgav feil navn side Rolf snudde før toppen.
Men når saken ble laget, og i hvert fall oppdatert, hadde allerede de første meldingene kommet om problemene, blant annet i Alpinist.com . Men bortsett fra den starten, har Aftenbladet.no gjort en veldig nøktern og god dekning av ulykken, og laget en minneprotokoll som forteller hva Rolf betydde for mange.
* Ikke alle tidligere kvinnelige bestigere er døde
VG skriver i en innsidekommentar i papiravisen søndag at alle de fem kvinnene som har besteget K2 før Cecilie har omkommet på vei ned fra fjellet, eller på senere ekspedisjoner. Dagbladet skriver tirsdag at Skog er den andre kvinner som har vært på toppen og er i live.
Begge deler er feil. Fram til 2004 var VGs framstilling riktig, blant annet har noen av de fremste Himalayaklatrerne, Wanda Rutkiewicz, Chantal Maudit og Alison Hargreaves, omkommet på vei ned eller på senere klatreekspedisjoner. Dagbladets påstand er det vanskelig å forstå. Siden 50 årsjubileet i 2004 har fjellet fått en tredel flere bestigninger før denne sesongen, blant annet av fire kvinner som alle har overlevd bestigningen, ifølge Adventurestats.com/Explorersweb.com
* K2 er ikke farligst (men det er ikke langt unna)
K2 blir omtalt som verdens farligste fjell, og med god grunn med 66 dødsfall på fjellet og 284 bestigninger før denne sesongen. Det gir en dødsrate per bestigning på 24 prosent.
Men strengt tatt er Annapurna det farligste fjellet av 8000 meterne, med 41 prosent omkomne i forhold til antall bestigninger. Dette tiltross for at det er nesten 500 meter lavere viser en ulykkesstatistikk – som riktignok er noen år gammel – men siden den gang har det skjedd prosentvis færre ulykker på K2.
I en artikkel omtales også fjellet som det tredje farligste, men der mangler kildehenvisningen.
Nanga Parbat ligger uansett omtrent på den samme dødsraten.
Men som ulykken fredag så brutalt viste, så er K2 det farligste fjellet å gå ned fra hvis man først har vært på toppen. Spørsmålet er også om det er helt riktig lenger, for siden den statistikken ble laget, så har det vært nesten hundre bestigninger av toppen og to dødsfall på vei ned – før altså den forferdelige ulykken sist uke.
* Noen sleivskudd
Dagbladet.no melder at Den 37 år gamle italieneren er nå eneste overlevende av de 21 klatrerne som prøvde seg på den 8611 meter høye toppen i forrige uke
Siden det var 11 som omkom totalt får det vel mest stå som en arbeidsulykke som lett skjer. Det samme gjelder kanskje neste setning:
”11 klatrere ble tatt av skred og omkom fredag i den verste ulykken i den pakistanske delen av Himalaya noen gang.
For det første omkom ikke 11 i skredet, men før under og etter skredet på ulikt vis. Det er uansett en drøy påstand med tanke på at anslagsvis 4000 soldater har omkommet i krigen mellom de to atommaktene India og Pakistan i kampene på og rundt Siachen-breen bare noen artelleriskudd unna
* En svensk øvelse – kritikk av de døde og medklatrere
Svenske Fredrik Sträng har holdt den klart høyeste medieprofilen av dem som var tilstede på fjellet, med relativt tidlige påstander om antall døde. I tirsdagens VG og Aftonbladet kommer han med ganske krass kritikk av de som klatret mot toppen og mener de skulle snudd tidligere. Det er vanskelig å vite om han har rett, men spørsmålet er hvor relevant det er å stille den diagnosen mens de overlevende knapt har kommet seg ned i sikkerhet og vi egentlig ikke helt vet hva som gjorde at ulykken endte så tragisk for så mange.
Sträng får på sin side kraftig kritikk fra en annen svenske for sine utsagn om antall døde
og for sitt forsøk på å fire ned den serbiske klatreren som døde tidligere på dagen - en operasjon som førte til at en pakistansk høydebærer omkom.
Kritikken kommer fra Tina Sjøgren, redaktør av nettstedet ExplorerWeb og den første kvinnen før Cecilie Skog som gikk uten assistanse til nordpolen, og den eneste før Cecilie Skog som gikk til begge polene og klatret Mount Everest.
Oppdatert 6/8: Sträng får massiv kritikk av ExplorerWeb i en usignert artikkel, en fortsettelse av kritikken dagen før. Her får han også på pukkelen for sin innsats på fjellet og for sin omtale av tidligere bestigninger
Denne særsvenske kritikk-øvelsen skal også ha funnet sted etter at Daniel Bidner omkom på vei ned fra toppen i 1993,. Men her har jeg bare muntlige overleveringer å støtte meg på. Så spørsmålet om det er et mønster her får ligge.
Etter disse punktene er det likevel greit å minne meg selv om at i hovedsak har dekningen av denne tragedien stort sett vært rimelig nøktern og korrekt. Og at det uansett ikke betyr noe i forhold til at Rolf Bae er død.
I hovedsak har rapporteringen vært presis og relevant, og i alt det triste er det gitt gode og relevante uttalelser fra Rolfs nærmeste venner og klatrekolleger, av Jon Gangdal, Stein Tronstad, Stein P, Mørdre osv. Og ikke minst av Rolfs far, som midt i tragedien har tatt seg tid til å dele tankene til foreldre som har mistet sitt eneste barn.
Men siden slike saker lett skaper sine egne myter eller forsterker de mytene som allerede finnes, så har jeg tatt for meg noen av de mindre feilstegene fra mine mediekolleger som jeg har fått med meg.
* Det startet vel egentlig litt feil ved at Aftenbladet.no meldte at Rolf Bae og Cecilie Skog hadde nådd toppen. Aftenbladet tok forbehold i linken til K2net, som oppgav feil navn side Rolf snudde før toppen.
Men når saken ble laget, og i hvert fall oppdatert, hadde allerede de første meldingene kommet om problemene, blant annet i Alpinist.com . Men bortsett fra den starten, har Aftenbladet.no gjort en veldig nøktern og god dekning av ulykken, og laget en minneprotokoll som forteller hva Rolf betydde for mange.
* Ikke alle tidligere kvinnelige bestigere er døde
VG skriver i en innsidekommentar i papiravisen søndag at alle de fem kvinnene som har besteget K2 før Cecilie har omkommet på vei ned fra fjellet, eller på senere ekspedisjoner. Dagbladet skriver tirsdag at Skog er den andre kvinner som har vært på toppen og er i live.
Begge deler er feil. Fram til 2004 var VGs framstilling riktig, blant annet har noen av de fremste Himalayaklatrerne, Wanda Rutkiewicz, Chantal Maudit og Alison Hargreaves, omkommet på vei ned eller på senere klatreekspedisjoner. Dagbladets påstand er det vanskelig å forstå. Siden 50 årsjubileet i 2004 har fjellet fått en tredel flere bestigninger før denne sesongen, blant annet av fire kvinner som alle har overlevd bestigningen, ifølge Adventurestats.com/Explorersweb.com
* K2 er ikke farligst (men det er ikke langt unna)
K2 blir omtalt som verdens farligste fjell, og med god grunn med 66 dødsfall på fjellet og 284 bestigninger før denne sesongen. Det gir en dødsrate per bestigning på 24 prosent.
Men strengt tatt er Annapurna det farligste fjellet av 8000 meterne, med 41 prosent omkomne i forhold til antall bestigninger. Dette tiltross for at det er nesten 500 meter lavere viser en ulykkesstatistikk – som riktignok er noen år gammel – men siden den gang har det skjedd prosentvis færre ulykker på K2.
I en artikkel omtales også fjellet som det tredje farligste, men der mangler kildehenvisningen.
Nanga Parbat ligger uansett omtrent på den samme dødsraten.
Men som ulykken fredag så brutalt viste, så er K2 det farligste fjellet å gå ned fra hvis man først har vært på toppen. Spørsmålet er også om det er helt riktig lenger, for siden den statistikken ble laget, så har det vært nesten hundre bestigninger av toppen og to dødsfall på vei ned – før altså den forferdelige ulykken sist uke.
* Noen sleivskudd
Dagbladet.no melder at Den 37 år gamle italieneren er nå eneste overlevende av de 21 klatrerne som prøvde seg på den 8611 meter høye toppen i forrige uke
Siden det var 11 som omkom totalt får det vel mest stå som en arbeidsulykke som lett skjer. Det samme gjelder kanskje neste setning:
”11 klatrere ble tatt av skred og omkom fredag i den verste ulykken i den pakistanske delen av Himalaya noen gang.
For det første omkom ikke 11 i skredet, men før under og etter skredet på ulikt vis. Det er uansett en drøy påstand med tanke på at anslagsvis 4000 soldater har omkommet i krigen mellom de to atommaktene India og Pakistan i kampene på og rundt Siachen-breen bare noen artelleriskudd unna
* En svensk øvelse – kritikk av de døde og medklatrere
Svenske Fredrik Sträng har holdt den klart høyeste medieprofilen av dem som var tilstede på fjellet, med relativt tidlige påstander om antall døde. I tirsdagens VG og Aftonbladet kommer han med ganske krass kritikk av de som klatret mot toppen og mener de skulle snudd tidligere. Det er vanskelig å vite om han har rett, men spørsmålet er hvor relevant det er å stille den diagnosen mens de overlevende knapt har kommet seg ned i sikkerhet og vi egentlig ikke helt vet hva som gjorde at ulykken endte så tragisk for så mange.
Sträng får på sin side kraftig kritikk fra en annen svenske for sine utsagn om antall døde
og for sitt forsøk på å fire ned den serbiske klatreren som døde tidligere på dagen - en operasjon som førte til at en pakistansk høydebærer omkom.
Kritikken kommer fra Tina Sjøgren, redaktør av nettstedet ExplorerWeb og den første kvinnen før Cecilie Skog som gikk uten assistanse til nordpolen, og den eneste før Cecilie Skog som gikk til begge polene og klatret Mount Everest.
Oppdatert 6/8: Sträng får massiv kritikk av ExplorerWeb i en usignert artikkel, en fortsettelse av kritikken dagen før. Her får han også på pukkelen for sin innsats på fjellet og for sin omtale av tidligere bestigninger
Denne særsvenske kritikk-øvelsen skal også ha funnet sted etter at Daniel Bidner omkom på vei ned fra toppen i 1993,. Men her har jeg bare muntlige overleveringer å støtte meg på. Så spørsmålet om det er et mønster her får ligge.
Etter disse punktene er det likevel greit å minne meg selv om at i hovedsak har dekningen av denne tragedien stort sett vært rimelig nøktern og korrekt. Og at det uansett ikke betyr noe i forhold til at Rolf Bae er død.
Rolf Bae er borte
Så var da satan helvete løs på K2, og vi kommer aldri til å møte Rolf Bae igjen.
Det må være ulevelig for Cecilie og resten av familien til Rolf.
Det gjør forferdelig vondt for de som har vært med ham på de mange lange turene og vært nære venner.
Og det er en utrolig trist dag for oss som har kjent ham på ulike vis.
Vi fryktet det selvsagt da de dro dit for tre år siden.
Vi fryktet det igjen da årets tur startet. Vi kunne statistikken og alt det der.
Men vi tenkte ikke at det virkelig skulle ramme en av våre.
Det gjorde det.
Det ligger ingen trøst i at han døde mens han holdt på med det han likte best, og alt det der. Det kan kanskje rasjonalisere det litt. En liten stund.
Men når natten kommer igjen, så er Rolf like borte av den grunn. Da gjør det like vondt.
Vi kommer til å snakke om alle de fine minnene og historiene. Det vil hjelpe en liten stund, men bare en liten stund
.
Vi kommer til å snakke om hvor fornuftig han oppførte seg på tur, og at den siste turen bare bekreftet dette der han avholdt seg for å gå den siste biten til toppen og ventet på de to andre. Men vi vet hvor lite det betyr når helvete bryter løs over 8000 meter på K2.
Og det bringer ham uansett ikke tilbake.
Nærere venner av Rolf og Cecilie enn meg skal skrive minneordene. Men jeg hadde lyst til å prøve å skrive litt om hva Rolf representerte innenfor friluftslivet.
Rolf stod for en helt unik blanding av
- Ekstreme polarprestasjoner
- Klatring over 8000 meter.
- Vanskelig klatring.
- Turglede
Hvis Rolf hadde vært litt mer opptatt av å markedsføre seg, så hadde han gått inn i historien som en av de store polarheltene i nyere tid. Hans turer på syd- og nordpolen er kanskje bare overgått av en eller to andre. Det er lett å tro at det har gått inflasjon i polarturer. Men ved siden av Rolf, og Cecilie, er det bare ni andre som har gått til begge polene uten assistanse. Bare fem andre har gått over hele sydpolen uten støtte. Bare en har gått en lengre ustøttet tur over sydpolen enn det Rolf og Eirik Sønneland gjorde i all stillhet i 2000.
De siste fem fire-fem årene har Rolf utviklet seg som klatrer, og har blitt en av de ytterst få som kombinerte klatring på de høyeste toppene med vanskelig teknisk klatring. Det er klatrere som har gjort mer på de høyeste toppene, inkludert Cecilie, enn Rolf. Det er mange som har klatret vanskeligere enn ham. Men det er svært få som både har søkt de høyeste toppene og de vanskelige veggene. Og det er vel knapt noen som på det samme året har klatret vanskelige tekniske ruter, som repetisjonen av norskeruta på Trango og Trollveggen vinterstid, og klatret 8500 meter over havet.
Turene vitner om en driv om motivasjon som knapt noen norsk utforsker har visst på et par tiår.
Dette ble kombinert med en allmenn turglede som også førte ham på langs av Norge og på tvers Grønland og gjennom Canada på kano og utallige andre turer som ikke bare søkte de ytterste grensene.
Og med en ydmykhet og beskjedenhet som gjorde at de færreste hadde hørt om han før han nå er død, og som ikke kunne gi noen mistanker om at han søkte noe annet enn gleden av å på egenhånd gjennomføre disse turene.
Men når natten igjen kommer, så betyr heller ikke dette noe for alle som elsket og likte Rolf i forhold til at han nå er borte.
Det må være ulevelig for Cecilie og resten av familien til Rolf.
Det gjør forferdelig vondt for de som har vært med ham på de mange lange turene og vært nære venner.
Og det er en utrolig trist dag for oss som har kjent ham på ulike vis.
Vi fryktet det selvsagt da de dro dit for tre år siden.
Vi fryktet det igjen da årets tur startet. Vi kunne statistikken og alt det der.
Men vi tenkte ikke at det virkelig skulle ramme en av våre.
Det gjorde det.
Det ligger ingen trøst i at han døde mens han holdt på med det han likte best, og alt det der. Det kan kanskje rasjonalisere det litt. En liten stund.
Men når natten kommer igjen, så er Rolf like borte av den grunn. Da gjør det like vondt.
Vi kommer til å snakke om alle de fine minnene og historiene. Det vil hjelpe en liten stund, men bare en liten stund
.
Vi kommer til å snakke om hvor fornuftig han oppførte seg på tur, og at den siste turen bare bekreftet dette der han avholdt seg for å gå den siste biten til toppen og ventet på de to andre. Men vi vet hvor lite det betyr når helvete bryter løs over 8000 meter på K2.
Og det bringer ham uansett ikke tilbake.
Nærere venner av Rolf og Cecilie enn meg skal skrive minneordene. Men jeg hadde lyst til å prøve å skrive litt om hva Rolf representerte innenfor friluftslivet.
Rolf stod for en helt unik blanding av
- Ekstreme polarprestasjoner
- Klatring over 8000 meter.
- Vanskelig klatring.
- Turglede
Hvis Rolf hadde vært litt mer opptatt av å markedsføre seg, så hadde han gått inn i historien som en av de store polarheltene i nyere tid. Hans turer på syd- og nordpolen er kanskje bare overgått av en eller to andre. Det er lett å tro at det har gått inflasjon i polarturer. Men ved siden av Rolf, og Cecilie, er det bare ni andre som har gått til begge polene uten assistanse. Bare fem andre har gått over hele sydpolen uten støtte. Bare en har gått en lengre ustøttet tur over sydpolen enn det Rolf og Eirik Sønneland gjorde i all stillhet i 2000.
De siste fem fire-fem årene har Rolf utviklet seg som klatrer, og har blitt en av de ytterst få som kombinerte klatring på de høyeste toppene med vanskelig teknisk klatring. Det er klatrere som har gjort mer på de høyeste toppene, inkludert Cecilie, enn Rolf. Det er mange som har klatret vanskeligere enn ham. Men det er svært få som både har søkt de høyeste toppene og de vanskelige veggene. Og det er vel knapt noen som på det samme året har klatret vanskelige tekniske ruter, som repetisjonen av norskeruta på Trango og Trollveggen vinterstid, og klatret 8500 meter over havet.
Turene vitner om en driv om motivasjon som knapt noen norsk utforsker har visst på et par tiår.
Dette ble kombinert med en allmenn turglede som også førte ham på langs av Norge og på tvers Grønland og gjennom Canada på kano og utallige andre turer som ikke bare søkte de ytterste grensene.
Og med en ydmykhet og beskjedenhet som gjorde at de færreste hadde hørt om han før han nå er død, og som ikke kunne gi noen mistanker om at han søkte noe annet enn gleden av å på egenhånd gjennomføre disse turene.
Men når natten igjen kommer, så betyr heller ikke dette noe for alle som elsket og likte Rolf i forhold til at han nå er borte.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)