Regjeringens varslede satsing på teater i Buskerud er gledelig fordi det vil gi et enda bedre teatertilbud og en bedre finansiering. Men det vil kreve at våre lokale teaterkrefter og myndigheter klarer å samarbeide mer og forenes.
I dag kommer kulturminister Giske til Drammen og Union Scene. Men han er neppe klar til å dele ut teatermillioner til allerede. Først skal Stortinget gå gjennom regjeringens scenekunstmeldingen som varsler at Drammen kan få et regionteater bygd rundt Brageteateret.
For det andre må noen viktige forhold på plass før Buskerud, som et av landets tre siste fylker, kan få et slikt miljø.
Det viktigste er allerede på plass. Meldingen er en sterk anerkjennelse av det kunstneriske nivået til Brageteateret. Teatret, som drives av kommunen og fylkeskommunen, skiller seg ut med sitt fokus på barn og ungdom. I tillegg har vi en flott ramme i Drammen Teater, samt det flerkulturelle miljøet rundt Union Scene og noen mindre teatermiljøer. Men det må også på plass viktige endringer før Giske er klar til å finne fram millionene som må til for at et av landets tre siste fylker skal få et samlende miljø for scenekunst.
Kravene fra Giske i kulturpolitikken er ikke spesielt vanskelige å lese:
1. Det betaler seg å samarbeide og slå sammen mindre miljøer til større enheter, får betalt for det.
2. Dess mer lokale kulturmyndigheter bidrar, dess mer stiller regjeringen opp med. I praksis betyr dette at millionene vil komme lettere og i større grad hvis kommunen finner en god måte å samkjøre Brageteateret, Drammen Teater og Union Scene på. Det er uansett en jobb som bør gjøres fordi dagens struktur ikke er spesielt god og levedyktig på sikt.
På samme vis må fylkeskommunen bli med på en løsning med kommunen som samler Brageteateret med de andre miljøene. Så langt ser det ikke ut til at alle aktørene er like åpne for det. Faren ved å ikke bli enige er åpenbar. Det er garantert andre deler av landet som vil prøve å klare det og få en større del av kulturpotten.
Leder i Drammens Tidende, tirsdag 26. august.
mandag 25. august 2008
søndag 24. august 2008
Samhandling på toppen også
Når eldre blir alvorlig syke, og det er stort sett eldre som blir det, så fortjener de et bedre samarbeid mellom den kommunale eldreomsorgen og legespesialistene på sykehusene. I dag er legetilbudet for dårlig på eldresentrene, og når de først er blitt behandlet på sykehuset så koster det samfunnet milliarder at de blir liggende fordi kommunen ikke har et tilbud klart. Dette er uheldig for pasientene, og det er svært lite effektivt for helsevesenet.
Dette er bare to viktige eksempler på dårlig samhandling mellom kommunene og helsevesenet som helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen lover å endre på. Før helgen opprettet han med sine egne ord “Norges viktigste ekspertgruppe”, inkludert Drammens rådmann Nils Fredrik Wisløff. Utvalget skal komme med et forslag til “Norges viktigste reform” før påske.
At Wisløff gis denne sentrale rollen er en anerkjennelse og en fornærmelse. Det tyder på at helseministeren vil bygge videre på forslagene fra det offentlige utvalget som Wisløff ledet hvor mangelen på helhet ble klart beskrevet. Men hvorfor har det gått tre og et halvt år før det nå tas et nytt kraftig grep? Sov Sylvia Brustad og Stoltenberg?
Heldigvis har ikke alle sovet i disse årene. Det to år gamle geriatriske senteret på Landfalløya i Drammen er et godt eksempel på hvordan sykehuset og kommunen bør samarbeide om å ta bedre vare på de eldre som opptar en så veldig høy andel av helsevesenets ressurser. Men det er det eneste av sitt slag i Buskerud, og løser ikke engang alle Drammens utfordringer.
Derfor haster det å få til virkemidler som gjør det mer attraktivt for kommunen og sykehus å samarbeide. Sannsynligvis vil det kreve en form for stykkpris hvor pengene følger pasienten mellom kommuner og sykehus. Det vil være politisk omstridt for enkelte. Men dette prinsippet er nå så innarbeidet i helsevesenet at dette ikke må stå i veien for en politisk enighet.
I mellomtiden må ikke en eller annen bevisstløs sparekniv som eier sykehuset tenke på å kutte støtte til dette viktige tiltaket i Drammen. Det skader ikke med samhandling på toppen også.
Leder i Drammens Tidende, 25. august 2008
Dette er bare to viktige eksempler på dårlig samhandling mellom kommunene og helsevesenet som helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen lover å endre på. Før helgen opprettet han med sine egne ord “Norges viktigste ekspertgruppe”, inkludert Drammens rådmann Nils Fredrik Wisløff. Utvalget skal komme med et forslag til “Norges viktigste reform” før påske.
At Wisløff gis denne sentrale rollen er en anerkjennelse og en fornærmelse. Det tyder på at helseministeren vil bygge videre på forslagene fra det offentlige utvalget som Wisløff ledet hvor mangelen på helhet ble klart beskrevet. Men hvorfor har det gått tre og et halvt år før det nå tas et nytt kraftig grep? Sov Sylvia Brustad og Stoltenberg?
Heldigvis har ikke alle sovet i disse årene. Det to år gamle geriatriske senteret på Landfalløya i Drammen er et godt eksempel på hvordan sykehuset og kommunen bør samarbeide om å ta bedre vare på de eldre som opptar en så veldig høy andel av helsevesenets ressurser. Men det er det eneste av sitt slag i Buskerud, og løser ikke engang alle Drammens utfordringer.
Derfor haster det å få til virkemidler som gjør det mer attraktivt for kommunen og sykehus å samarbeide. Sannsynligvis vil det kreve en form for stykkpris hvor pengene følger pasienten mellom kommuner og sykehus. Det vil være politisk omstridt for enkelte. Men dette prinsippet er nå så innarbeidet i helsevesenet at dette ikke må stå i veien for en politisk enighet.
I mellomtiden må ikke en eller annen bevisstløs sparekniv som eier sykehuset tenke på å kutte støtte til dette viktige tiltaket i Drammen. Det skader ikke med samhandling på toppen også.
Leder i Drammens Tidende, 25. august 2008
Barnehage-gratulasjon
Nedre Eiker har denne uken klart å kvitte seg med barnehagekøen. Det er en godt utført sluttspurt på overtid. Da statsministeren besøkte kommunen for ett drøyt år siden, var Nedre Eiker en versting i forhold til målet om full barnehagedekning.
Med åpningen av barnehagen denne uken er Nedre Eiker i det gode selskap av kommuner her i regionen hvor alle får plass. Drammen har vært en av de få store byene som har klart dette, og regionen ser ut til å være en av de bedre på Østlandet. Fremdeles er det litt for mange foreldre som ikke får tilbud om det velferdsgodet de fleste nå tar for gitt. Men noen av kommunene løser dette i høst.
Modum er i ferd med å bygge den siste barnehagen som vil gi full dekning i november. Sande får ferdig en stor barnehage litt etter. Men fremdeles vil nesten hundre barn stå på venteliste, særlig i Øvre Eiker og Røyken. At Øvre Eiker først til uken vurderer hvordan dette kan rettes opp er dårlig behandling av de femtitalls foreldrene som nå står uten tilbud.
Barnehager er selvsagt viktigst for familiene som allerede bor her. Men det er også en av de viktige driverne når småbarnsfamilier skal velge bosted. For familier på flyttefot er det mer sentralt enn mange andre velferdsgoder. Her har de fleste kommunene i regionen et fortrinn i forhold til de lange barnehagekøene for småbarnsfamiliene i mange kommuner i Stor-Oslo.
De omlag 9700 barnehageplassene i regionen viser hvilket enormt løft som er blitt gjort av kommunene i området, og flere må det bli i tråd med tilflyttingen. Neste utfordring blir å sikre at kvaliteten er god nok. Det krever at kommunene klarer å rekruttere nok førskolepedagoger og gir et godt nok tilbud til de som allerede har fått jobb. Her risikerer kommunene å måtte betale mer for arbeidskraften, for det er vanskelig å komme unna lønn for å sikre mer kvalifisert arbeidskraft.
Jobben og kostnadene med å sørge for en jevnt god kvalitet blir den viktigste når alle har fått plass. Det er viktigere enn å innføre løftet om et ytterligere kutt i maksprisen - selv i det valgåret vi nå går inn i.
Leder i Drammens Tidende, 24. august 2008
Med åpningen av barnehagen denne uken er Nedre Eiker i det gode selskap av kommuner her i regionen hvor alle får plass. Drammen har vært en av de få store byene som har klart dette, og regionen ser ut til å være en av de bedre på Østlandet. Fremdeles er det litt for mange foreldre som ikke får tilbud om det velferdsgodet de fleste nå tar for gitt. Men noen av kommunene løser dette i høst.
Modum er i ferd med å bygge den siste barnehagen som vil gi full dekning i november. Sande får ferdig en stor barnehage litt etter. Men fremdeles vil nesten hundre barn stå på venteliste, særlig i Øvre Eiker og Røyken. At Øvre Eiker først til uken vurderer hvordan dette kan rettes opp er dårlig behandling av de femtitalls foreldrene som nå står uten tilbud.
Barnehager er selvsagt viktigst for familiene som allerede bor her. Men det er også en av de viktige driverne når småbarnsfamilier skal velge bosted. For familier på flyttefot er det mer sentralt enn mange andre velferdsgoder. Her har de fleste kommunene i regionen et fortrinn i forhold til de lange barnehagekøene for småbarnsfamiliene i mange kommuner i Stor-Oslo.
De omlag 9700 barnehageplassene i regionen viser hvilket enormt løft som er blitt gjort av kommunene i området, og flere må det bli i tråd med tilflyttingen. Neste utfordring blir å sikre at kvaliteten er god nok. Det krever at kommunene klarer å rekruttere nok førskolepedagoger og gir et godt nok tilbud til de som allerede har fått jobb. Her risikerer kommunene å måtte betale mer for arbeidskraften, for det er vanskelig å komme unna lønn for å sikre mer kvalifisert arbeidskraft.
Jobben og kostnadene med å sørge for en jevnt god kvalitet blir den viktigste når alle har fått plass. Det er viktigere enn å innføre løftet om et ytterligere kutt i maksprisen - selv i det valgåret vi nå går inn i.
Leder i Drammens Tidende, 24. august 2008
Drikkepenger til politiet
Ingen skal beskylde Aps Torgeir Micaelsen for å være populist når han lanserer drikkepenger til politiet ved inngangen til Elvefestivalen. En krone i avgift på hver halvliter vil gjøre det mulig for politiet å dekke opp ekstrakostnaden av en ekstra patrulje på utelivet i helgene uten å svekke kriminnsatsen på dagtid.
Politiet i Drammen og mange andre byer har ikke lagt fingrene imellom når de har beskrevet hva utelivskulturen medfører av skadevirkninger.. Hadde ordensmakten sittet med makten, hadde avholdsbevegelsen vunnet mange slag i forhold til servering av alkohol. Men på dette området har politikerne ønsket å veie frihetshensyn sterkt i forhold til trygghet og kriminalitetsbekjempelse.
Forslaget fra Ap sin avgiftstalsmann, som er med å utforme partiets nye program, er interessant fordi det utvider brukerbetalingen på et nytt område. Spørsmålet er om det er så veldig alvorlig ment, eller bare skal skape debatt om brukerfinansiering. Utelivet skaper en ekstrakostnad for politiet. Når det er store arrangementer må det allerede betales ekstra til politiet for overvåkningen. På samme vis betaler vi egenandeler for helsetjenester til tross for at vi allerede har betalt skatt av alt vi tjener og kjøper. Vi betaler bompenger på mange veier, og egenbetaling på diverse tjenester som er mer nødvendig for de fleste mennesker i hverdagen enn en tur på byen – selv om det også har sin verdi.
Det naturlige svaret fra andre politikere, uteliv og bryggeribransjen er at alkoholservering allerede er tungt avgiftsbelagt, og at staten har pengemuskler nok til å gi politiet nok penger. En halvliter til 60 kroner innebærer om lag åtte kroner i alkoholavgift og 12 kroner i merverdiavgift. Så en tredel er allerede avgiftsbelagt. Resten havner hos utelivsbransjen, for det er vel bare en drøy femmer fra en Aass-pils som blir igjen i bryggeriet.
Nøkternt sett er det kanskje et greit bytte for alle på byen å betale den kronen for økt sikkerhet. Men sjansen for at det får politisk aksept, sentralt eller lokalt, er omtrent like høy som alkoholprosenten på den samme halvliteren.
Leder i Drammens Tidende, 23. august 2008
Politiet i Drammen og mange andre byer har ikke lagt fingrene imellom når de har beskrevet hva utelivskulturen medfører av skadevirkninger.. Hadde ordensmakten sittet med makten, hadde avholdsbevegelsen vunnet mange slag i forhold til servering av alkohol. Men på dette området har politikerne ønsket å veie frihetshensyn sterkt i forhold til trygghet og kriminalitetsbekjempelse.
Forslaget fra Ap sin avgiftstalsmann, som er med å utforme partiets nye program, er interessant fordi det utvider brukerbetalingen på et nytt område. Spørsmålet er om det er så veldig alvorlig ment, eller bare skal skape debatt om brukerfinansiering. Utelivet skaper en ekstrakostnad for politiet. Når det er store arrangementer må det allerede betales ekstra til politiet for overvåkningen. På samme vis betaler vi egenandeler for helsetjenester til tross for at vi allerede har betalt skatt av alt vi tjener og kjøper. Vi betaler bompenger på mange veier, og egenbetaling på diverse tjenester som er mer nødvendig for de fleste mennesker i hverdagen enn en tur på byen – selv om det også har sin verdi.
Det naturlige svaret fra andre politikere, uteliv og bryggeribransjen er at alkoholservering allerede er tungt avgiftsbelagt, og at staten har pengemuskler nok til å gi politiet nok penger. En halvliter til 60 kroner innebærer om lag åtte kroner i alkoholavgift og 12 kroner i merverdiavgift. Så en tredel er allerede avgiftsbelagt. Resten havner hos utelivsbransjen, for det er vel bare en drøy femmer fra en Aass-pils som blir igjen i bryggeriet.
Nøkternt sett er det kanskje et greit bytte for alle på byen å betale den kronen for økt sikkerhet. Men sjansen for at det får politisk aksept, sentralt eller lokalt, er omtrent like høy som alkoholprosenten på den samme halvliteren.
Leder i Drammens Tidende, 23. august 2008
Elvefest og felleskap
Når Elvefestivalen starter i dag, så er det starten på det mest samlende arrangementet for byen spesielt og for hele regionen. Denne byfesten er større enn både 17. mai og skisprinten, hvis vi skal tro Byen vår Drammen og alle de tusen som deltok på folkebarometer til avisen i vår.
Dette er en fest som samler alle aldre, og alle deler av byen. Selv om de yngste er mest ivrige, så samler den halvparten av alle under 60 år. Selvsagt er det innbyggerne i Drammen som er mest ivrig, men hvis våre lesere har rett så vil annenhver og tredjehver innbygger fra nabokommunene delta på helgens arrangementer.
I år slår festivalen alle rekorder med om lag 80 arrangementer av ulike slag. Stadig nye deler av byen tas i bruk, og ifølge arrangørene er nå byens kapasitet til å arrangere sprengt. Konsertene på Gamle Kirkeplass blir sikkert høydepunktene for mange, inkludert oss som gjenoppliver lydsporet fra ungdommen med DumDum Boys. Men det store flertallet vil delta på alle de andre arrangementene eller bare oppleve folkelivet.
Elvefestivalen er bare en av flere slike festivaler og arrangementer i regionen, med Laksefestivalen i Hokksund, Svelvikdagene, Fjordfesten og St. Hallvardsspillet som de siste. Neste helg er det Vestfossen Marken og økofestival i Sande. De er alle i et godt spleiselag mellom frivillige, lokalmyndigheter og næringslivet. Helgens festival har også satt ny sponsorrekord.
Det er gjort forsøk på å beregne verdien av slike festivaler. En sum på seks milliarder er lansert i sommer, men slike utregninger er i beste fall upresise. Det er uansett underordnet hva butikker og utesteder tjener på disse dagene. Det viktigste er det fellesskapet og stoltheten dette skaper, er erfaringen fra tidligere festivaler. Forskerne i Trøndelag forskning og utvikling konkluderer entusiastisk med at slike arrangementer gir “økt fellesskapsfølelse og forløser stedets totale skaperpotensiale”.
Om man ikke vil ta så store ord i sin munn, så ligger uansett alt til rette for at Elvefestivalen blir en solfylt og fin avslutning på sommeren.
Leder i Drammens Tidende, 22. august
Dette er en fest som samler alle aldre, og alle deler av byen. Selv om de yngste er mest ivrige, så samler den halvparten av alle under 60 år. Selvsagt er det innbyggerne i Drammen som er mest ivrig, men hvis våre lesere har rett så vil annenhver og tredjehver innbygger fra nabokommunene delta på helgens arrangementer.
I år slår festivalen alle rekorder med om lag 80 arrangementer av ulike slag. Stadig nye deler av byen tas i bruk, og ifølge arrangørene er nå byens kapasitet til å arrangere sprengt. Konsertene på Gamle Kirkeplass blir sikkert høydepunktene for mange, inkludert oss som gjenoppliver lydsporet fra ungdommen med DumDum Boys. Men det store flertallet vil delta på alle de andre arrangementene eller bare oppleve folkelivet.
Elvefestivalen er bare en av flere slike festivaler og arrangementer i regionen, med Laksefestivalen i Hokksund, Svelvikdagene, Fjordfesten og St. Hallvardsspillet som de siste. Neste helg er det Vestfossen Marken og økofestival i Sande. De er alle i et godt spleiselag mellom frivillige, lokalmyndigheter og næringslivet. Helgens festival har også satt ny sponsorrekord.
Det er gjort forsøk på å beregne verdien av slike festivaler. En sum på seks milliarder er lansert i sommer, men slike utregninger er i beste fall upresise. Det er uansett underordnet hva butikker og utesteder tjener på disse dagene. Det viktigste er det fellesskapet og stoltheten dette skaper, er erfaringen fra tidligere festivaler. Forskerne i Trøndelag forskning og utvikling konkluderer entusiastisk med at slike arrangementer gir “økt fellesskapsfølelse og forløser stedets totale skaperpotensiale”.
Om man ikke vil ta så store ord i sin munn, så ligger uansett alt til rette for at Elvefestivalen blir en solfylt og fin avslutning på sommeren.
Leder i Drammens Tidende, 22. august
onsdag 20. august 2008
Nå må det gå på skinner
Det er på alle vis gledelig at NSB endelig får kjøpt 50 nye togsett som skal gi et større og bedre togtilbud for Drammensregionen. Det gir pluss i karakterboka både for regjeringen og NSB. Hvis NSB holder løftene, vil vi om fire år ha en helt annen kapasitet fra store deler av vårt distrikt inn mot Oslo. Det vil legge grunnlaget for en skikkelig vekst fra dagens snaut 100000 av og påstigninger i uka.
Økningen av vogner faller sammen med at det store byggeprosjektet med doble spor i begge retninger fra Oslo til Asker er ferdig. Da har vår region fått et mye bedre utgangspunkt enn andre deler av det sentrale østlandsområdet, hvor for eksempel Østfoldbanen ikke er i nærheten av en tilsvarende standard. Det er også bra at NSB har gitt klare signaler om at togene skal benyttes på intercitytogene og lokaltoget som går til Kongsberg. Det er riktig å satse på det sentrale østlandsområdet hvor en tredjedel av landets innbyggere bor.
Det er selvsagt grunn til å lure på hvorfor både kjøpene og utbyggingen ikke er ferdig før, men det får stå på synderegisteret til forgjengerne.
Fire år er lenge å vente. Men derfor er det desto viktigere å utnytte de fire årene best mulig og legge til rette for et kollektivløft i 2012 her i distriktet. For en slik satsing må kombineres med bedre kollektivtilbud fram til jernbanen, og mye bedre muligheter til å parkere på stasjonen for pendlere. Bare slik er det mulig at bare hver femte reise mot Oslo herfra skjer med tog.
Utvidelse og bedre tilrettelegging av busstilbudet inn mot stasjonene er en mulighet for fylkeskommunen til å komme på offensiven i kollektivtrafikken, og stå fram som noe mer enn et forvaltningsorgan med tannløse ambisjoner for mer miljøvennlig transport. På samme vis har Jernbaneverket og kommunene en jobb å gjøre med å skape bedre pendlerparkeringer på de sentrale stasjonene. Dette innebærer også at planene om kollektivknutepunkt må avklares og bygges til da. Det vil være klassisk byråkratidioti hvis dette først blir tatt tak i når de nye togene går på de nye skinnene.
Leder i Drammens Tidende, 21. august 2008
Økningen av vogner faller sammen med at det store byggeprosjektet med doble spor i begge retninger fra Oslo til Asker er ferdig. Da har vår region fått et mye bedre utgangspunkt enn andre deler av det sentrale østlandsområdet, hvor for eksempel Østfoldbanen ikke er i nærheten av en tilsvarende standard. Det er også bra at NSB har gitt klare signaler om at togene skal benyttes på intercitytogene og lokaltoget som går til Kongsberg. Det er riktig å satse på det sentrale østlandsområdet hvor en tredjedel av landets innbyggere bor.
Det er selvsagt grunn til å lure på hvorfor både kjøpene og utbyggingen ikke er ferdig før, men det får stå på synderegisteret til forgjengerne.
Fire år er lenge å vente. Men derfor er det desto viktigere å utnytte de fire årene best mulig og legge til rette for et kollektivløft i 2012 her i distriktet. For en slik satsing må kombineres med bedre kollektivtilbud fram til jernbanen, og mye bedre muligheter til å parkere på stasjonen for pendlere. Bare slik er det mulig at bare hver femte reise mot Oslo herfra skjer med tog.
Utvidelse og bedre tilrettelegging av busstilbudet inn mot stasjonene er en mulighet for fylkeskommunen til å komme på offensiven i kollektivtrafikken, og stå fram som noe mer enn et forvaltningsorgan med tannløse ambisjoner for mer miljøvennlig transport. På samme vis har Jernbaneverket og kommunene en jobb å gjøre med å skape bedre pendlerparkeringer på de sentrale stasjonene. Dette innebærer også at planene om kollektivknutepunkt må avklares og bygges til da. Det vil være klassisk byråkratidioti hvis dette først blir tatt tak i når de nye togene går på de nye skinnene.
Leder i Drammens Tidende, 21. august 2008
tirsdag 19. august 2008
Et forsvar for ledelse
Hver gang New York-professoren og mediesynseren Jeff Jarvis har skrevet et viktig blogginnlegg, så dukker det opp et par-tre videreføringer fra norske mediebloggere som hiver seg på. Nå har Jarvis skrevet et nytt blogginnlegg om behovet for å kutte ut dagens redaktører. På min rss-feed ligger det allerede gode innlegg fra Hivand og den nye bloggen til Torkel Bergstøl – som jeg har tatt BI sitt masterprogram i flermedial ledelse det siste året.
Essensen i innleggene er at redaktørrollen vil bli endret, og gradvis overflødiggjort. Som vanlig ligger det mye bra ytterpunktsvurderinger fra Jarvis – som blir videreført i de norske variantene. Men jeg er uenig på noen avgjørende punkter, og tror virkeligheten ser annerledes ut i dag. (Surprise, en redaktør vil forsvare redaktørrollen. What a bomb).
Jarvis sin artikkel virker ikke helt tilpasset redaktørrollen i Norge i dag, i hvert fall ikke sett fra det flertallet som jobber i mindre og middels store medier. Den er nok litt amerikansk i sin tilnæring, hvor avisene har vært utrolig trege på nett og fremdeles har tykke lag av ledelse. Men til poenget:
1. For det første er det riktig at redaktørrollen vil endre seg:
- Effektivisering vil/bør redusere antall ledere, hvis det ikke har gjort det allerede. Det kommer nok også til å gjelde mange av de velfødde mediehusene hvor den flermediale utviklingen har skapt et nytt hoff av kanaldirigenter og kanalsjefer og utviklingsredaktører osv.
- Redaktørrollen vil endre karakter i tråd med kravene til ledelse, hvor motivering, evaluering og tilrettelegging av medarbeiderne vil overta for den gamle beordringen.
- Vi vil forhåpentligvis få en mindre hierarkisk oppbygging hvor ansvar fordeles ut i organisasjonen, med mer vekt på prosjektarbeid, team og fleksible organisasjoner. Det vil endre redaktørrollen, og kanskje også effektivisere den noe.
- Og som Jarvis skriver så vil de gode redaktørene bli digitale, og påta seg rollen med å sørge for at mediehuset blir en digital passer av lokalsamfunnet, og på ulike sett sørge for å styrke relasjonene til lokalsamfunnet.
2. Men framtidens nettfokus vil ikke redusere behovet for ledelse.
- Dagens krevende mediebrukere krever også langt mer og raskere utvikling av produktet, både i etablerte kanaler som papiravis og tv og ikke minst i det digitale landskapet. Før kunne dette skure litt mer, nå kreves det mye mer utvikling. Det skjer ikke av seg selv.
- Det er en krevende lederoppgave å utvikle papirjournalister til å bli trygge og kompetente til å publisere på flere kanaler.
- De noe yngre ansatte stiller større krav til kompetanse- og medarbeiderutvikling enn tidligere. - Når Edda har gått fra enledermodellen til toledermodellen i nesten alle de store avisene det siste året, så er det klart uttrykt at det er ut fra et lønnsomhetsperspektiv. To dedikerte ledere er mer lønnsomt enn en leder som ofte spenner for bredt.
3. Det har allerede skjedd en effektivisering av ledelse i de fleste norske medier:
En gjennomsnittlig avis i Norge har pluss/minus en håndfull redaksjonelle ledere, selv om de store lett kan stille et fotballag, inkludert reserver, hvis redaktørforeningen skulle arrangere fotballcup. Men det er unntakene. De minste har en-to-tre redaktører.
Mange steder er funksjoner slått sammen. Hos oss er det en redaktør/leder for daglig kultur, fredagskulturbilag, lørdagsmagasin og søndagsfeature. Digitallederen har det daglige ansvar for nett, tv og radio. Fredrikstad Blad og Østlandets blad er sport og kultur underlagt en redaktør, for å ta noen eksempler.
Redaktørene har også stort sett blitt mer operative, og støtteapparatet er mange steder minimert. Mange av mine redaktørkolleger i Edda skriver hele budsjettet selv inn i excel, og alle godkjenner vi alle regninger for redaksjonen.
4. Det er vanskelig å finne faglig belegg for Jarvis sin påstand:
Dette gjelder to sentrale områder:
- Ledelse av kunnskapsmedarbeidere
Det vil være mer effektivt og skape større kvalitet på produktet å ha en leder og ti journalister, enn å ha elleve journalister. Tapet av en reporter blir oppveid av mer målrettet produksjon. Det vil sannsynligvis være mer effektivt å ha to ledere for tjue reportere, enn å gjøre den ene om til reporter. Dette gjelder både i forhold til antall saker som produseres og kvaliteten på produksjonen.
Jarvis skriver at det avgjørende for nettmedier er antall saker. Altså kvantitet. Ut fra erfaringen med nettpublisering i Norge stemmer ikke dette. Når man kommer på et visst nivå i antall publiserte saker, så er det kvaliteten på sakene og ikke kvantiteten som er den avgjørende.
En dårlig sak blir ikke klikket på, en god sak som er dårlig utført kan dra tusen klikk, en godt utført sak det tredobbelte, og en klikkvinner fullt utstyrt med linker, billedserier og video drar det tidobbelte.
Den utviklingen har til nå fungert best som en lederoppgave. Å sørge for en slik verdiøkning krever mål, opplæring, påminnelse osv. Vi kan selvsagt håpe at framtidens journalister vil fikse alt dette av seg selv, fra selvledelse til kompetanseheving og utvikling. Men jeg tror jeg vil se det før jeg tror det. Vi er mennesker av kjøtt og blod.
- Uendeligheten er ikke et argument
Både Jarvis og Hivand argumentet om at nettet er uendelig stort og at det i motsetning til papiret ikke er nødvendig å ha redaktører for å presentere en redigert virkelighet. Men det endrer ikke behovet for utvelgelse og verdiøkning. Nettopp fordi tilbudet er uendelig, så er det kvaliteten på innholdet som vil skille seg ut i mengden og skape grunnlag for vekst, og ikke mengden i seg selv – selv om mengde dekning fra et område også er et kvalitetskriterium.
- Leserne vil hjelpe til å utvikle, men i liten grad sørge for å utvelgelse
Det brukes også som argumentet, både av Hivand, Jarvis og Bergstøl at leserne vil overta redaktørrollen fordi tilbakemeldingene vil utvikle kvaliteten i innhold og språk, og hele pakka med at sakene som publiseres ikke er et ferdig produkt. Her tror jeg for det første redaktørrollen blandes med redigeringsrollen, som jo har en slags redaktørtittel på engelsk: sub-editors. (For øvrig en truet yrkesgruppe ifølge gode synsere og eierne av avisen jeg leder). De aller færreste redaktører gjør slike oppgaver i dag.
Vi er mange som journalistikken framover vil bli styrket av dialog mellom samfunnet/brukerne og mediene, at gruppevisdommen vil kunne drive fram bedre journalistikk, og at medienes rolle i større grad blir å være videreformidler enn produsent.
Men det er ikke sikkert det vil redusere behovet for ledelse, bare endre det. .
Jeg håper jeg ikke blir stemplet som veldig konservativ av den grunn.
Essensen i innleggene er at redaktørrollen vil bli endret, og gradvis overflødiggjort. Som vanlig ligger det mye bra ytterpunktsvurderinger fra Jarvis – som blir videreført i de norske variantene. Men jeg er uenig på noen avgjørende punkter, og tror virkeligheten ser annerledes ut i dag. (Surprise, en redaktør vil forsvare redaktørrollen. What a bomb).
Jarvis sin artikkel virker ikke helt tilpasset redaktørrollen i Norge i dag, i hvert fall ikke sett fra det flertallet som jobber i mindre og middels store medier. Den er nok litt amerikansk i sin tilnæring, hvor avisene har vært utrolig trege på nett og fremdeles har tykke lag av ledelse. Men til poenget:
1. For det første er det riktig at redaktørrollen vil endre seg:
- Effektivisering vil/bør redusere antall ledere, hvis det ikke har gjort det allerede. Det kommer nok også til å gjelde mange av de velfødde mediehusene hvor den flermediale utviklingen har skapt et nytt hoff av kanaldirigenter og kanalsjefer og utviklingsredaktører osv.
- Redaktørrollen vil endre karakter i tråd med kravene til ledelse, hvor motivering, evaluering og tilrettelegging av medarbeiderne vil overta for den gamle beordringen.
- Vi vil forhåpentligvis få en mindre hierarkisk oppbygging hvor ansvar fordeles ut i organisasjonen, med mer vekt på prosjektarbeid, team og fleksible organisasjoner. Det vil endre redaktørrollen, og kanskje også effektivisere den noe.
- Og som Jarvis skriver så vil de gode redaktørene bli digitale, og påta seg rollen med å sørge for at mediehuset blir en digital passer av lokalsamfunnet, og på ulike sett sørge for å styrke relasjonene til lokalsamfunnet.
2. Men framtidens nettfokus vil ikke redusere behovet for ledelse.
- Dagens krevende mediebrukere krever også langt mer og raskere utvikling av produktet, både i etablerte kanaler som papiravis og tv og ikke minst i det digitale landskapet. Før kunne dette skure litt mer, nå kreves det mye mer utvikling. Det skjer ikke av seg selv.
- Det er en krevende lederoppgave å utvikle papirjournalister til å bli trygge og kompetente til å publisere på flere kanaler.
- De noe yngre ansatte stiller større krav til kompetanse- og medarbeiderutvikling enn tidligere. - Når Edda har gått fra enledermodellen til toledermodellen i nesten alle de store avisene det siste året, så er det klart uttrykt at det er ut fra et lønnsomhetsperspektiv. To dedikerte ledere er mer lønnsomt enn en leder som ofte spenner for bredt.
3. Det har allerede skjedd en effektivisering av ledelse i de fleste norske medier:
En gjennomsnittlig avis i Norge har pluss/minus en håndfull redaksjonelle ledere, selv om de store lett kan stille et fotballag, inkludert reserver, hvis redaktørforeningen skulle arrangere fotballcup. Men det er unntakene. De minste har en-to-tre redaktører.
Mange steder er funksjoner slått sammen. Hos oss er det en redaktør/leder for daglig kultur, fredagskulturbilag, lørdagsmagasin og søndagsfeature. Digitallederen har det daglige ansvar for nett, tv og radio. Fredrikstad Blad og Østlandets blad er sport og kultur underlagt en redaktør, for å ta noen eksempler.
Redaktørene har også stort sett blitt mer operative, og støtteapparatet er mange steder minimert. Mange av mine redaktørkolleger i Edda skriver hele budsjettet selv inn i excel, og alle godkjenner vi alle regninger for redaksjonen.
4. Det er vanskelig å finne faglig belegg for Jarvis sin påstand:
Dette gjelder to sentrale områder:
- Ledelse av kunnskapsmedarbeidere
Det vil være mer effektivt og skape større kvalitet på produktet å ha en leder og ti journalister, enn å ha elleve journalister. Tapet av en reporter blir oppveid av mer målrettet produksjon. Det vil sannsynligvis være mer effektivt å ha to ledere for tjue reportere, enn å gjøre den ene om til reporter. Dette gjelder både i forhold til antall saker som produseres og kvaliteten på produksjonen.
Jarvis skriver at det avgjørende for nettmedier er antall saker. Altså kvantitet. Ut fra erfaringen med nettpublisering i Norge stemmer ikke dette. Når man kommer på et visst nivå i antall publiserte saker, så er det kvaliteten på sakene og ikke kvantiteten som er den avgjørende.
En dårlig sak blir ikke klikket på, en god sak som er dårlig utført kan dra tusen klikk, en godt utført sak det tredobbelte, og en klikkvinner fullt utstyrt med linker, billedserier og video drar det tidobbelte.
Den utviklingen har til nå fungert best som en lederoppgave. Å sørge for en slik verdiøkning krever mål, opplæring, påminnelse osv. Vi kan selvsagt håpe at framtidens journalister vil fikse alt dette av seg selv, fra selvledelse til kompetanseheving og utvikling. Men jeg tror jeg vil se det før jeg tror det. Vi er mennesker av kjøtt og blod.
- Uendeligheten er ikke et argument
Både Jarvis og Hivand argumentet om at nettet er uendelig stort og at det i motsetning til papiret ikke er nødvendig å ha redaktører for å presentere en redigert virkelighet. Men det endrer ikke behovet for utvelgelse og verdiøkning. Nettopp fordi tilbudet er uendelig, så er det kvaliteten på innholdet som vil skille seg ut i mengden og skape grunnlag for vekst, og ikke mengden i seg selv – selv om mengde dekning fra et område også er et kvalitetskriterium.
- Leserne vil hjelpe til å utvikle, men i liten grad sørge for å utvelgelse
Det brukes også som argumentet, både av Hivand, Jarvis og Bergstøl at leserne vil overta redaktørrollen fordi tilbakemeldingene vil utvikle kvaliteten i innhold og språk, og hele pakka med at sakene som publiseres ikke er et ferdig produkt. Her tror jeg for det første redaktørrollen blandes med redigeringsrollen, som jo har en slags redaktørtittel på engelsk: sub-editors. (For øvrig en truet yrkesgruppe ifølge gode synsere og eierne av avisen jeg leder). De aller færreste redaktører gjør slike oppgaver i dag.
Vi er mange som journalistikken framover vil bli styrket av dialog mellom samfunnet/brukerne og mediene, at gruppevisdommen vil kunne drive fram bedre journalistikk, og at medienes rolle i større grad blir å være videreformidler enn produsent.
Men det er ikke sikkert det vil redusere behovet for ledelse, bare endre det. .
Jeg håper jeg ikke blir stemplet som veldig konservativ av den grunn.
søndag 17. august 2008
Kontrasten mellom skolestart SFO
For drøyt 1500 fem- og seksåringer i vår region, samt foreldre og familie, er denne dagen en av livets høytidsdager. Skolestart er blitt et av de viktigste ritualene i våre liv. Møtet med skolen vil forhåpentligvis gi mest gleder.
Førsteklassingene får i hovedsak et godt tilbud, selv om mange foreldre også vil oppleve at ikke alle barn er modne nok i forhold til kravene. De siste årene er også det pedagogiske opplegget blitt bedre slik at lese- og skriveopplæringen starter systematisk i første klasse også i vår region.
Men når skoledagen tar slutt lenge før arbeidsdagen, er det fare for at mange foreldre kommer til å bli skuffet over tilbudet i skolefritidsordningen. Kontrasten mellom skolen og SFO er stor. Dagens skolestartere har i stor grad gått i barnehage, og foreldrene er blitt godt vant med et tilbud som med rette er tungt subsidiert.
Overgangen til den foreldrebetalte minimumsløsningen SFO er stor, selv om mange ansatte gjør en flott jobb. Sist uke kom ønsket fra foreldre i vår region om høyere kvalitet i SFO. I helgen kom SV-leder Kristin Halvorsen med sitt første valgløfte – makspris og kvalitetskrav til SFO.
Kravet er ikke dumt, og vil nok også bli oppfylt etter hvert. Både pris og tilbud varierer stort. Men spørsmålet er om dette står øverst på prioriteringslisten nå. Det er sannsynligvis viktigere å satse på økt kvalitet i selve skoletiden, og å så utvide skoledagen slik de fleste har ønsket. Når den jobben er sikret, vil mange være takknemlig for en videreutvikling av SFO. Men i det løpet vil det være et poeng å skille mellom den obligatoriske skolen og den frivillige fritidsorganiseringen i forhold til hva slags krav man skal stille til dette tilbudet.
Et viktig bidrag på veien er å styrke samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og SFO. Det gir barna gode opplevelser gjennom idrett og kultur, og styrker rekrutteringen til mye viktig innsats. En styrking av disse organisasjonene, og gode modeller for samarbeid, vil derfor slå positivt ut på mange områder. Fremdeles er det unødvendige hindre for de frivillige organisasjonene i samfunnet.
Førsteklassingene får i hovedsak et godt tilbud, selv om mange foreldre også vil oppleve at ikke alle barn er modne nok i forhold til kravene. De siste årene er også det pedagogiske opplegget blitt bedre slik at lese- og skriveopplæringen starter systematisk i første klasse også i vår region.
Men når skoledagen tar slutt lenge før arbeidsdagen, er det fare for at mange foreldre kommer til å bli skuffet over tilbudet i skolefritidsordningen. Kontrasten mellom skolen og SFO er stor. Dagens skolestartere har i stor grad gått i barnehage, og foreldrene er blitt godt vant med et tilbud som med rette er tungt subsidiert.
Overgangen til den foreldrebetalte minimumsløsningen SFO er stor, selv om mange ansatte gjør en flott jobb. Sist uke kom ønsket fra foreldre i vår region om høyere kvalitet i SFO. I helgen kom SV-leder Kristin Halvorsen med sitt første valgløfte – makspris og kvalitetskrav til SFO.
Kravet er ikke dumt, og vil nok også bli oppfylt etter hvert. Både pris og tilbud varierer stort. Men spørsmålet er om dette står øverst på prioriteringslisten nå. Det er sannsynligvis viktigere å satse på økt kvalitet i selve skoletiden, og å så utvide skoledagen slik de fleste har ønsket. Når den jobben er sikret, vil mange være takknemlig for en videreutvikling av SFO. Men i det løpet vil det være et poeng å skille mellom den obligatoriske skolen og den frivillige fritidsorganiseringen i forhold til hva slags krav man skal stille til dette tilbudet.
Et viktig bidrag på veien er å styrke samarbeidet mellom de frivillige organisasjonene og SFO. Det gir barna gode opplevelser gjennom idrett og kultur, og styrker rekrutteringen til mye viktig innsats. En styrking av disse organisasjonene, og gode modeller for samarbeid, vil derfor slå positivt ut på mange områder. Fremdeles er det unødvendige hindre for de frivillige organisasjonene i samfunnet.
torsdag 14. august 2008
Storveggs-gleder i Norge
To storveggs-turer i Norge har ikke helt kommet fram i lyset, tiltross for at de er noe så sjeldent som åtter-turer i fri. Det gås nesten aldri i norske storvegger. Og har jeg oversett noen, så er ingenting bedre. Gi meg et vink.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
Skjoldet på blikk
Den første er Oscar Råstrøm (jeg kaller ham alltid Råsterk ved en feil) og Andreas Klarstrøm som gikk Skjoldet i fri. Den overhengende toppveggen, som gir navnet Skjoldet, har en cruxtaulengde grad åtte. Det er den første fribestigningen siden Leo Houlding og Andy Cave gjorde det for ni år siden, da de besøkte oss sommerklatrere i Rogaland for andre sommer på rad. Oskar og Andreas har ifølge bloggen på 8a - som dessverre ikke kan linkes direkte - gått den på blikk (i første forsøk) - med den tidligere juniorkonkurransetalentet Oskar først i tauet. Leo ga uttrykk for at det var en krevende åtter med et kjedelig fallpotensiale. Så det er en av de mer imponerende storveggsturene. Bortsett fra de spanske stjernene Edu Marin og Toti Vales som dundret opp La vida es bella (Livet er herlig) grad 9-/9 på kiler for tre somre siden, så har det til nå vært gått en rute på åttertallet. Det er naboruta "En forbundsfiende" (8-) som Robert Caspersen gikk sammen med Bjørn-Eivind Årtun for to år siden (eller var det tre?) på en lang dag sent i sesongen i september. Ellers har flere av oss gått hakket lettere, men merkelig nok har ingen fått seg til å støte hardere på en så fin vegg.
Blåmannen i fri
Den andre av sommerens fribestigninger er Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya utenfor Tromsø av Bjørn-Eivind og Oscar Alexanderson Den har også en cruxtaulengde på grad 8, og flere taulengder på gradene under. Årtun og Stein-Ivar Gravdal (som ledet opp Trango-ruta på forsommeren) gikk alt unntatt cruxtaulengden i fjor eller forfjor.
Dette er den tredje friruten på Blåmannen. Johan Nilsson og Per Hustad åpnet nye veier da de gikk Atlantis (grad 8) i fri i 1990. Den graden er knapt overgått av nordmenn i fjellet siden.
Ellers har naboruta Arctandria blitt gått i fri og så repetert i to av de mer imponerende bestigningene i norske fjell noensinne.
Veggen har forøvrig fått en lang og fin artikkel i det siste Vertical, som jeg ikke finner noen link på.
Norskeruta i fri
Ellers har multitalentet uten sidestykket i Klatre-Norge, Sindre Sæther, gått Norskeruta i fri i sommer sammen med faren sin Ole Johan Sæther. Den første ruta opp Trollveggen har manglet et lite parti som er gått teknisk av tidligere bestigere, og det partiet skal ligge på syvtallet. Så strengt tatt er det mer imponerende at de to turde å gå anmarsjen opp til den rasbefengte veggen. Dette er den femte friruten i tillegg til Rimmon-ruta, Svenskeruta, Trollkjerringruta og Rasberry Dream (som er den vanskeligste gått av Aslak Aastorp og Øyvind Vadla for omlag 20 år siden og har grad 8-, og dessverre også ødelagt av raset tidlig på 90-tallet som forsuret turen for oss som gikk de andre rutene).
De to gikk forøvrig i fjor en mye mer epokegjørende bestigning på nabofjellet Semletind med frituren opp Amatt/Baillie . Turen er satt i grad 7 av de to, og beskrives som en klassiker.
Det er to ting å si om dette:
* For det første er det merkelig at vi ikke har fått somlet oss til å gå flere krevende naturlig sikrede ruter i norske storvegger. Det er få kileruter på åttertallet overhode.
* For det andre så bekrefter bestigningene av Skjoldet at det er en helt annen driv i Sverige med å gå harde eller dårlig sikrede naturlige ruter. Her lener jeg meg først og fremst på hva vi har sett i Bohuslen De siste årene har vi vært omtrent like mange nordmenn som svensker som har gått ruter opp til 9-på kilder. Men der har vi stort sett stoppet (jeg skylder på barn nr. 3). Men det siste året har et sett svenske klatrere virkelig klint til i forhold til å gå:
- Hardere ruter, som Peter Restorps Kärlek på Buråsen (grad 9).
- Dårlig sikrede ruter, som Stefan Wulfs ruter på Häller, Dreadline (9-) og Masculine (8/8+), som begge har fått den engelske risikograden E9 fordi det er fare for lange og tildels farlige fall.
- Krevende ruter solo over havet, deep-water-soloing (dws), opp til grad 9-, med Henrik Bolander og Wulf i spissen.
Bortsett fra de rutene nordmenn går i Bohus, så skjer det ikke så mye i Norge ut over at Torkel Røislis fantastiske rute "Kvinner og barn først (grad 8+) på Bergflødt i Lier får stadig flere repetisjoner - og nye lange fall på veien opp toppveggen.
Så det er bare å støte på.
onsdag 13. august 2008
Til den nye jernbanesjefen
Kjære Elisabeth Enger
Du har nå overtatt som ny sjef for jernbaneverket. Vi er glade for det. Det trengs en ny sjef som har ord på seg for å være handlekraftig. Jernbaneverket har vært passive og manglet interesse for å ta ansvar for vår region. Vi er også glade for at du som tidligere rådmann i Lier kjenner området godt. Da vet du at mange av de viktige endringene som bør skje i forhold til regionsutvikling, miljø og trafikk hviler på dere.
Du har nå overtatt som ny sjef for jernbaneverket. Vi er glade for det. Det trengs en ny sjef som har ord på seg for å være handlekraftig. Jernbaneverket har vært passive og manglet interesse for å ta ansvar for vår region. Vi er også glade for at du som tidligere rådmann i Lier kjenner området godt. Da vet du at mange av de viktige endringene som bør skje i forhold til regionsutvikling, miljø og trafikk hviler på dere.
- Bedre pendlerparkering engasjerer mange av våre lesere. Parkeringene ved stasjonene er dårlig utbygd. Dette har vært klart i flere år, men ingenting skjer. Dette er deres ansvar, og det er en nøkkel for å få flere til å bruke jernbane fremfor å skape enda mer kø inn til hovedstaden hver morgen.
- Flytog til Drammen er et viktig bidrag for dem som reiser til og fra byen. Det kommer ikke før det blir bygd et parkeringshus på stasjonen, og det er også deres ansvar. Dere har tomten, men manglet viljen til å skape en god løsning.
- Sporet på plattform 1 er fremdeles stengt på grunn av byggetabbe og byråkrattull. Det er deres ansvar å få til en løsning der som gjør at de mange tusen reisende hver morgen får brukt stasjonen best mulig.
- Ny godsterminal er et av de mest sentrale spørsmålene for hvordan Drammen, Lier og regionen skal utvikle seg. Her er også Jernbaneverket en bremsekloss, selv om det er like lammende at Lier og Drammen ikke klarer å bli enige. En god løsning her vil hjelpe godstrafikken, redusere tungtrafikken i Drammen, og er nøkkelen til å utvikle to nye sentrale boområder i Drammen: Nybyen og Sundland.
Disse eksemplene forteller en klar historie om en statlig bremsekloss som ikke tar ansvar for at dere disponerer store og viktige områder i Drammen – og mange andre steder. Dette er synd for regionen, men det er også med på å undergrave tilliten til Jernbaneverket, og til denne måten å organisere staten på. Det er hverken du eller regjeringen tjent med. Vi ønsker deg lykke til i arbeidet.
Leder i Drammens Tidende, 14. august
Abonner på:
Kommentarer (Atom)