Denne bloggen har blitt oppdatert flere ganger siden den først kom i april etterhvert som jeg har fått inn flere bloggere.
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
lørdag 17. april 2010
tirsdag 6. april 2010
Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)
Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
På tide å støte litt igjen - med både blogging og klatring
Det er på tide å gjenopplive Drammensgranitt som klatreblogg, eller som blogg i det hele tatt. Det har ikke blitt prioritert gjennom en lang vinter med mye jobbing, mye barn, litt skigåing i de fine forholdene, og faktisk litt klatretrening igjen.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
mandag 21. september 2009
Norges hardeste klatreområder - Lier er selvsagt med.
Hva er norges beste klatrekommuner. Lier ligger på pallplass når det gjelder sportsklatring, målt i de vanskeligste gradene. Det er ihvertfall posisjonen etter at Stian Christoffersen reførstebesteg Lierpillaren direkte på Bergflødt og graderte den 9/9+ for halvannen uke siden. Øyvind Ville Sæther gikk den i fjor, men med en liten stein å hoppe fra og de første tre boltene preklippet.
Det ble den tredje ruten av den graden i Lier. De to andre er Draumkvedet til Leif Henning Broch Johnsen og Latvia som jeg gikk rundt 2002 (og som jeg ærlig talt må innrømme at jeg er usikker på graden på). Begge ligger på Damtjern. I tillegg kommer to niere til på Damtjern og to niere til på Bergflødt.
Det er bare to andre kommuner i Norge som kan måle seg eller overgå det, så sant denne listen ikke er helt på jordet (selv om et par av de nyeste mangler). I Stjørdal har alle de sterke trønderne Hell-klippen, og der finnes det en 9+ og tre ruter gradert 9/9+. Samt en hel del niere. Det var her en av norges to første rute av denne graden, Tro på mirakler, ble gått av Pål Reiten. Det skjedde i 1995, samtidig som Martin Reimers gikk Pump Fiction på Fetsund. Den sistnevnte blir stadig vekk utfordret på graden, kanskje med rette selv om jeg må innrømme at jeg slet en stund med den.
Og i Bergen ligger den bratte alltid tørre Loddefjord med tre ruter gradert 9/9+, alle gått av Romsdalens store sønn Sindre Sæther da han studerte og klatret alt han kom over i noen år. Ifølge bkk.no-sidene er det også syv ruter gradert ni.
I forbifarten finner jeg ingen andre steder med så høy konsentrasjon av de vanskeligere sportsklatrerutene.
En annen kandidat er Sirdal, hvor Robert Caspersen har gått norges første 9+ med Fryktelig i tvil på Planet Ø og Kaleidoskop (gradert 9/9+) på Sirikrok.
Og på Myggveggen i Sogn og Fjordane har Magnus Midtbøe gått to 9/9+.
Det er kanskje sært å måle slikt, men når bloggen heter Drammensgranitt og Bergflødt og Damtjern ligger noen minutter unna med bil (men i hverdagen dessverre ganske uoppnåelig) så er det kanskje verdt en reflesjon og litt patriotisk omtale.
Selvsagt er det andre steder med mye mer klatring, som for eksempel Romsdal. Men nå snakker vi altså de hardest graderte rutene siden det altså er gått en ny hard en på Bergflødt.
De to feltene som har disse rutene i Lier er spesielle på hver sin måte. Damtjern var feltet hvor sportsklatringen i Norge fikk sin første 8+ i 1986 med Stive Dempere, og sin første nier to år senere med Per Hustads Maraton. (I mellomtiden hadde Håkon Hansen introdusert niertallet med sin bestigning av Stimulator 9- eller 9-/9 på Dale i Sandnes, uten at det helt ble anerkjent før i senere år og først nylig fikk den sin andrebestigning). Damtjern er et av de store klatrefeltene i Norge i forhold til historie og grad, og har vel et søttitalls ruter med mye kompromissløs klatring på tynne lister.
Bergflødt er et litt annet felt, med mange fantastiske linjer på åtter og niertallet som er opptil 40 meter lange og både pumpende og tynne. Det ble først utviklet litt tidlig på nittitallet, men var nesten ikke besøkt før på starten av 2000-tallet da de leste harde rutene ble gått av Robert Caspersen, Leif Henning Broch Hohnsen og Torkel Røisli. Flere av linjene her er blant de fineste i Norge for sin grad.
Lierpillaren har lenge vært et prosjekt, et kort opptak opp en pillar som starter med et solid hopp til noen tynne lister, og deretter svært tynt opp til den en allerede etablert rute som kommer inn fra siden og deretter et tjuetalls meter grei klatring gradert 9- til topps. Øyvind Sæther gikk som sagt ruten i fjor og graderte den ni. Når den nå ble gått uten hopp, og den vanskeligste bevegelsen på ruten er å klippe den tredje bolten, så er den i praksis etablert som en ny rute. Det kan diskuteres, og det blir gjort, om det er naturlig å utnevne nye bestigere hver gang ruten blir gått i bedre stil. Den diskusjonen kaster ikke jeg meg på. Uansett var det morsomt med en så spektakulær linje gått i god stil.
Ellers har Bergflødt også fått hull på et annet gammelt prosjekt i sommer. Klaus Øiseth fikk gått det gamle prosjektet Pil , gradert 9-/9. Det er, som navnet tilsier, direktestarten på Pil og bue. Det er et gammel Håkon Hansen prosjekt som er prøvd av flere. Det er dessverre skjemmet av at det er laget et tak på ruten, men selvsagt ikke av Klaus, på den veldig buldrete starten. I dag er det en selvfølge at man ikke gjør slikt. Klaus jobber med et nytt prosjekt hvor denne direktestarten går rett inn i en veldig hard og i mine øyne undergraderte ruten Rekyl (9-). Tilsammen bør det bli 9, om ikke et hakk hardere enn det også.
Det er uansett en fantastisk klippe som det er en gåte at ikke flere klatrere oppsøker, selv om jeg innser at en inngangsgrad på 8- på det meste unntatt en oppvarmingsrute gjør at det aldri blir noe folkeklippe. Men samtidig har det nesten bare vært gamle travere på de siste to besøkene jeg har hatt i september, og det å være der igjen med en Landmark og en Nilsen og en Øiseth føltes nesten som å bli satt nesten ti år tilbake i tid (bortsett fra at pumpen var kraftig redusert i mellomtiden).
Ok, nok prat. Det er på tide med en liten kjellertur for å se om det er mulig å ha noe å gjøre der til neste besøk.
Det ble den tredje ruten av den graden i Lier. De to andre er Draumkvedet til Leif Henning Broch Johnsen og Latvia som jeg gikk rundt 2002 (og som jeg ærlig talt må innrømme at jeg er usikker på graden på). Begge ligger på Damtjern. I tillegg kommer to niere til på Damtjern og to niere til på Bergflødt.
Det er bare to andre kommuner i Norge som kan måle seg eller overgå det, så sant denne listen ikke er helt på jordet (selv om et par av de nyeste mangler). I Stjørdal har alle de sterke trønderne Hell-klippen, og der finnes det en 9+ og tre ruter gradert 9/9+. Samt en hel del niere. Det var her en av norges to første rute av denne graden, Tro på mirakler, ble gått av Pål Reiten. Det skjedde i 1995, samtidig som Martin Reimers gikk Pump Fiction på Fetsund. Den sistnevnte blir stadig vekk utfordret på graden, kanskje med rette selv om jeg må innrømme at jeg slet en stund med den.
Og i Bergen ligger den bratte alltid tørre Loddefjord med tre ruter gradert 9/9+, alle gått av Romsdalens store sønn Sindre Sæther da han studerte og klatret alt han kom over i noen år. Ifølge bkk.no-sidene er det også syv ruter gradert ni.
I forbifarten finner jeg ingen andre steder med så høy konsentrasjon av de vanskeligere sportsklatrerutene.
En annen kandidat er Sirdal, hvor Robert Caspersen har gått norges første 9+ med Fryktelig i tvil på Planet Ø og Kaleidoskop (gradert 9/9+) på Sirikrok.
Og på Myggveggen i Sogn og Fjordane har Magnus Midtbøe gått to 9/9+.
Det er kanskje sært å måle slikt, men når bloggen heter Drammensgranitt og Bergflødt og Damtjern ligger noen minutter unna med bil (men i hverdagen dessverre ganske uoppnåelig) så er det kanskje verdt en reflesjon og litt patriotisk omtale.
Selvsagt er det andre steder med mye mer klatring, som for eksempel Romsdal. Men nå snakker vi altså de hardest graderte rutene siden det altså er gått en ny hard en på Bergflødt.
De to feltene som har disse rutene i Lier er spesielle på hver sin måte. Damtjern var feltet hvor sportsklatringen i Norge fikk sin første 8+ i 1986 med Stive Dempere, og sin første nier to år senere med Per Hustads Maraton. (I mellomtiden hadde Håkon Hansen introdusert niertallet med sin bestigning av Stimulator 9- eller 9-/9 på Dale i Sandnes, uten at det helt ble anerkjent før i senere år og først nylig fikk den sin andrebestigning). Damtjern er et av de store klatrefeltene i Norge i forhold til historie og grad, og har vel et søttitalls ruter med mye kompromissløs klatring på tynne lister.
Bergflødt er et litt annet felt, med mange fantastiske linjer på åtter og niertallet som er opptil 40 meter lange og både pumpende og tynne. Det ble først utviklet litt tidlig på nittitallet, men var nesten ikke besøkt før på starten av 2000-tallet da de leste harde rutene ble gått av Robert Caspersen, Leif Henning Broch Hohnsen og Torkel Røisli. Flere av linjene her er blant de fineste i Norge for sin grad.
Lierpillaren har lenge vært et prosjekt, et kort opptak opp en pillar som starter med et solid hopp til noen tynne lister, og deretter svært tynt opp til den en allerede etablert rute som kommer inn fra siden og deretter et tjuetalls meter grei klatring gradert 9- til topps. Øyvind Sæther gikk som sagt ruten i fjor og graderte den ni. Når den nå ble gått uten hopp, og den vanskeligste bevegelsen på ruten er å klippe den tredje bolten, så er den i praksis etablert som en ny rute. Det kan diskuteres, og det blir gjort, om det er naturlig å utnevne nye bestigere hver gang ruten blir gått i bedre stil. Den diskusjonen kaster ikke jeg meg på. Uansett var det morsomt med en så spektakulær linje gått i god stil.
Ellers har Bergflødt også fått hull på et annet gammelt prosjekt i sommer. Klaus Øiseth fikk gått det gamle prosjektet Pil , gradert 9-/9. Det er, som navnet tilsier, direktestarten på Pil og bue. Det er et gammel Håkon Hansen prosjekt som er prøvd av flere. Det er dessverre skjemmet av at det er laget et tak på ruten, men selvsagt ikke av Klaus, på den veldig buldrete starten. I dag er det en selvfølge at man ikke gjør slikt. Klaus jobber med et nytt prosjekt hvor denne direktestarten går rett inn i en veldig hard og i mine øyne undergraderte ruten Rekyl (9-). Tilsammen bør det bli 9, om ikke et hakk hardere enn det også.
Det er uansett en fantastisk klippe som det er en gåte at ikke flere klatrere oppsøker, selv om jeg innser at en inngangsgrad på 8- på det meste unntatt en oppvarmingsrute gjør at det aldri blir noe folkeklippe. Men samtidig har det nesten bare vært gamle travere på de siste to besøkene jeg har hatt i september, og det å være der igjen med en Landmark og en Nilsen og en Øiseth føltes nesten som å bli satt nesten ti år tilbake i tid (bortsett fra at pumpen var kraftig redusert i mellomtiden).
Ok, nok prat. Det er på tide med en liten kjellertur for å se om det er mulig å ha noe å gjøre der til neste besøk.
søndag 20. september 2009
Imponerende sølv - og juniorgenerasjon
Hannah Midtbøe viser igjen at hun er et av de større klatretalentene med å ta sølv i helgens europeiske ungdomscup, rett bak Charlotte Durif som er en av tidenes beste kvinneklatrere.
I noen år har det vært mye storebror Magnus sine prestasjoner som har preget norsk konkurranseklatring. Lillesøster Hannah endret på det da hun tok bronsje i buldre-EM for et år siden, og en fjerde og femteplass i ungdomscupen.
I år etablerer hun seg ytterligere, med en femteplass sist helg og nå sølv. Det ble også sølv i nordisk, som hun vant i fjor, bak svenskenes veldig gode ruteklatrer
Hun er heller ikke alene.
I kvinneklassen tok Tina Johansen Hafsaas en tiendeplass. Ikke helt i toppen, men klart et skritt i riktig retning og et tegn på at sommerens imponerende bestigning av 8+ i første forsøk ikke var et enkelttilfelle.
Tomas Tobiassen tok en syvendeplass i juniorklassen. Det er også en framgang, og han tok en sjetteplass i nordisk for noen uker siden.
Ellers er det selvsagt ingen grunn til å la være å nevne Magnus Midtbøes prestasjoner. Det er lett å bli bortskjemt av det han gjør. Sist helg ble han nummer to og fire (delt) i to av konkurransene i Durango rock master i Spania, som inkluderte de fleste av de beste. Helgen før vant han som vanlig nordisk mesterskap. Det ble også en 7. og 9. plass i de to siste verdenscupene.
Legg på en bestigning av Los Inconformistas gradet 9a i Rodellar og en 8c+ i Frankrike i august, så er det rett og slett enestående.
Vel, det var vel en liten oversikt over de unge og lovende sine fantastiske klatreliv. Selv ble det en tur i kjelleren i dag da det begynte å regne da det var på tide å spa fram et par timer for å dra på Bergflødt. Men slik er livet.
I noen år har det vært mye storebror Magnus sine prestasjoner som har preget norsk konkurranseklatring. Lillesøster Hannah endret på det da hun tok bronsje i buldre-EM for et år siden, og en fjerde og femteplass i ungdomscupen.
I år etablerer hun seg ytterligere, med en femteplass sist helg og nå sølv. Det ble også sølv i nordisk, som hun vant i fjor, bak svenskenes veldig gode ruteklatrer
Hun er heller ikke alene.
I kvinneklassen tok Tina Johansen Hafsaas en tiendeplass. Ikke helt i toppen, men klart et skritt i riktig retning og et tegn på at sommerens imponerende bestigning av 8+ i første forsøk ikke var et enkelttilfelle.
Tomas Tobiassen tok en syvendeplass i juniorklassen. Det er også en framgang, og han tok en sjetteplass i nordisk for noen uker siden.
Ellers er det selvsagt ingen grunn til å la være å nevne Magnus Midtbøes prestasjoner. Det er lett å bli bortskjemt av det han gjør. Sist helg ble han nummer to og fire (delt) i to av konkurransene i Durango rock master i Spania, som inkluderte de fleste av de beste. Helgen før vant han som vanlig nordisk mesterskap. Det ble også en 7. og 9. plass i de to siste verdenscupene.
Legg på en bestigning av Los Inconformistas gradet 9a i Rodellar og en 8c+ i Frankrike i august, så er det rett og slett enestående.
Vel, det var vel en liten oversikt over de unge og lovende sine fantastiske klatreliv. Selv ble det en tur i kjelleren i dag da det begynte å regne da det var på tide å spa fram et par timer for å dra på Bergflødt. Men slik er livet.
søndag 2. august 2009
Tilbake i skogen - nytt buldrefelt ved Drammen
Da er hverdagen her igjen hjemme i Drammen. Granitten er noen hakk grovere, steinene litt mindre og færre, men det er tross Drammensgranitten vi skal leve med i hverdagen.
en har mye bra å by på når det gjelder klipper, men for buldring er det ikke det helt store. Men det dukker opp noe nytt her og der. Og på en rolig søndag er det mye lettere å kombinere buldring og barn enn tauklatring og tre barn.
Etter en måned i Bohuslen ble siste feriedag brukt sammen med tre barn og en venninne av Iris i et nytt område i skogen mellom Åssiden og Solbergelva. Her klatres det allerede på noen store steiner under Solbergåsen, og litt bortenfor Aronsløypa i Drammen ligger det også et trettitalls buldre. Mellom disse etablerte områdene her er det i ferd med å bli utviklet et nytt område. Fra parkeringen ved SOlbergåsen, bak spinneriet, er det bare fem minutter å gå til den første av fem sektorer. Der ventet Harald Østerbø, som også her er den ivrigste utvikleren. Like ved veien var det en håndfull buldre. De er nok litt vertikale og krimpete til å engasjere de største buldrefantastene, men hyggelig nok for oss som bor her. Barna prøvde seg litt på de enklere, eller bare lekte i området. Harald har gått en teknisk krevende og kjip sak rundt 6c, og jeg fikk gått en litt lang catch som kanskje er litt lettere.
Chad Stokes var der også med sine tre barn, og han lager fører og fikk tatt bilder som sikkert blir tilgjengelig på www.dkk.no etterhvert. Vi besøkte også to andre sektorer som gir litt brattere og mer variert klatring litt lengre opp og inn i skogen. På sektor tre (jfr føreren som kommer) har Harald gått en fin egg/overheng, og jeg fikk flashet en flott linje til som går inn fra den andre siden (6C?).
På den øverste sektoren (fire) er det et stort overheng med noen fine linjer på litt vel ru granitt, men de to prosjektene der er flotte og en hard linje med litt for tøff uttopping til at jeg tok sjansen med råtten ankel og fire barn rett under. Blir hardt. Her er det også endel lettere linjer for de som vil pusse. Og det er et fint sted litt høyt opp i lia.
Fin dag.
en har mye bra å by på når det gjelder klipper, men for buldring er det ikke det helt store. Men det dukker opp noe nytt her og der. Og på en rolig søndag er det mye lettere å kombinere buldring og barn enn tauklatring og tre barn.
Etter en måned i Bohuslen ble siste feriedag brukt sammen med tre barn og en venninne av Iris i et nytt område i skogen mellom Åssiden og Solbergelva. Her klatres det allerede på noen store steiner under Solbergåsen, og litt bortenfor Aronsløypa i Drammen ligger det også et trettitalls buldre. Mellom disse etablerte områdene her er det i ferd med å bli utviklet et nytt område. Fra parkeringen ved SOlbergåsen, bak spinneriet, er det bare fem minutter å gå til den første av fem sektorer. Der ventet Harald Østerbø, som også her er den ivrigste utvikleren. Like ved veien var det en håndfull buldre. De er nok litt vertikale og krimpete til å engasjere de største buldrefantastene, men hyggelig nok for oss som bor her. Barna prøvde seg litt på de enklere, eller bare lekte i området. Harald har gått en teknisk krevende og kjip sak rundt 6c, og jeg fikk gått en litt lang catch som kanskje er litt lettere.
Chad Stokes var der også med sine tre barn, og han lager fører og fikk tatt bilder som sikkert blir tilgjengelig på www.dkk.no etterhvert. Vi besøkte også to andre sektorer som gir litt brattere og mer variert klatring litt lengre opp og inn i skogen. På sektor tre (jfr føreren som kommer) har Harald gått en fin egg/overheng, og jeg fikk flashet en flott linje til som går inn fra den andre siden (6C?).
På den øverste sektoren (fire) er det et stort overheng med noen fine linjer på litt vel ru granitt, men de to prosjektene der er flotte og en hard linje med litt for tøff uttopping til at jeg tok sjansen med råtten ankel og fire barn rett under. Blir hardt. Her er det også endel lettere linjer for de som vil pusse. Og det er et fint sted litt høyt opp i lia.
Fin dag.
torsdag 23. juli 2009
Ny sommer, ny klippe - derfor er Bohuslen (Bohuslän) best
Bohuslen er utrolig. Enda en sommer har vi en helt fantastisk klippe helt for oss selv, midt i et av de mer besøkte klatreområdene i Norden.
Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.
Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.
Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.
Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.
Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.
Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.
Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.
Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.
Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.
Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.
Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.
Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.
En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.
De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.
Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)
Det er mange årsaker til at vi for femte sommer på rad brenner av hele sommerferien på hytta vår i Bohuslen. En, av mange årsaker er selv etter flere tiår med klatring finner vi nye ukjente vegger kan førstebestige nye ruter av aller høyeste kvalitet.
Mørkets hjerte
Sommerens klippe for et par av oss hyttefamilier heter Mørkets hjerte.Det er et fantastisk sted som ligger i mørke skogen på en østvendt vegg som i tillegg er ganske overhengende og har fine risslinjer. Så det er mørkt der, men også veldig hjertelig med åpen mosebunn mellom grantrærne, et nydelig lys gjennom trekronene og fine former på steinen.
For et par dager siden fikk jeg klatret den første ruten der, ”Kongo”. Jeg tror graden er 8+, . og den holder høy kvalitet fra det første harde cruxet rett over bakken og de 10-12 metrene som følger med tung rissklatring.
Jeg ble positivt overrasket selv over at det gikk, for de siste par årene har det vært litt for lite klatring siden Trym ble født og vi flyttet til en by uten klatresenter og en litt mer krevende jobb. Men et par uker med bra trening i Bohuslen, og sammenligning med andre ruter her gjør at jeg tror det er en grad som står seg.
Det er flere fine linjer som kommer til å gjøre dette til et nytt flott tilskudd til Bohuslens klippesamling. Som så ofte før er det Jan Pålsgård som har funnet feltet, slik det gjerne har vært før med Høgberget, Granittgrottan (som han fant litt før Jens Larsson begynte å utvikle det), Sparød osv. Han fant det forresten på vei hjem fra en annen bratt vegg som ikke var så lovende for klatring som den først kunne virke, men som også vil gi noen fine ruter. Og det ligger en ny råbratt klippe like ved som sikkert krever borebolter – og som dermed ikke er så interessant for oss.
Flere av de fine linjene på Mørkets hjerte kan bli klatret i sommer. Jappes datter Christina har lagt beslag på en knall rute til venstre for den jeg gikk, ekteparet Jappe og Ulrika Tiegs går den fine 7+ til venstre, og Christinas kjæreste Øystein Krydsby Johnsen har pusset fram den neste flotte og harde linja. Jappe og Uliss har et par linjer til, og jeg håper at enda en veldig bratt og sannsynligvis hard linje a) tørker, b) jeg får pusset den fram og c) tid til å klatre den. Så med unntak av meg er klippen så langt nesten et familieforetakende.
Jappe og Uliss er for øvrig omtrent som fastboende å regne fordi de er på stugan sin nesten hver eneste helg. Sammen har de utviklet mange av de fine klippene som bare har gjort Bohuslen bedre og bedre som klatreområde for alle som verdsetter fine granittlinjer som er naturlig sikret.
Hensikten med denne bloggposten er likevel å skrive varmt om dette området hvor det altså er mulig å finne nye klipper for den som leter og er interessert. Hver sesong har nesten gitt en ny klippe. Jeg går nesten litt i surr på hvem som har kommet når.
Perleporten og Høgberget
Vi hadde Perleporten (fordi klippen er en liten perle som for meg danner inngangsporten til paradis når jeg kjører mot de andre klippene), innerst i Åbyfjorden. Sikkert sett av klatrere i 20 år. For 4-5 år siden begynte vi å gå rutene der. Det ble klasseruter, fra Jappes Styx på syvertallet og så oppover gradene til ”Dags at deklarera”, som vel er min hardeste førstebestigning på naturlige sikringer.
Den siste fikk for øvrig endelig en repetisjon sist uke av Scott Mooney og Robin Dahlberg. De fant en litt bedre sekvens, og i fellesskap ble vi enige om at den nå er gradert 8+. Uansett, disse perlene har knapt blitt klatret på siden de ble gått for første gang. Ufattelig.
Høgberget ble utviklet nesten parallelt. Det er en 150 meter bred vegg og opptil 25 meter høy med morsom klatring på riss og hull. Etter en del innsats gjennom et par somre har det blitt en av de klasseklippe med et tjuetalls morsomme ruter opp til grad 8, og med opptil 25 meter klatring. Anmarsjen er to meter, og det ligger 150 meter fra asfaltveien. Det lå bare halvannen kilometer fra Hallinden, som jo er en av de mer besøkte og fineste klippene i området.
Sparød er det mer forståelig ikke var klatret på før Jappe fant den på den årlige Soteleden eventyrsmarathon. Det ligger litt utenfor allfarvei, litt bak Bovallstrand. Men nå er det nå like fullt en håndfull ruter fra grad 6 og til 8-, etter at Ann-Sofie gikk den siste i våres. Alle rutene er klasseruter.
Sjøvegg og falk
Selv har jeg forundret meg over å ha sjøveggen på Ulorna omtrent helt for meg selv. Den er nok et eventyr: 200 meter lang, opptil 35 meter høy, stuper ned i sjøen bortsett fra den fine hylla det går an å fire seg ned på ved sjøkanten. Derfra går det flotte ruter opp riss, diedre og overheng, fra grad 6- til foreløpig åtte.
I år er det falk som hekker der, slike år er det bare å vente til slutten av juli før det bare er å fine seg nye linjer som kan renses for lav og steiner og så klatres.
Dette skjer altså rett ved Ulorna, som er blitt et veldig kjent klatrefelt med noen litt harde ruter i verdensklasse.
Selvsagt er vi ikke alene om å ha alt dette for oss selv. Det er mange dyktige svenske klatrere som har gått fine og ikke minst harde og støtende linjer de siste årene. Og for noen år siden stod jo Torkel Røisli alene for over halvparten av førstebestigningene i området. Men det er allikevel såpass få som er opptatt av å finne nye steder og linjer at det ikke akkurat er kø på de nye ugåtte linjene. Det er for så vidt bare fint for oss som liker å gå nye ruter, men som har opptil flere barn og derfor ikke vil eller kan bruke all vår tid på å pusse fram og gå disse linjene.
Særlig når vi har hele området for oss selv nesten hele sommeren. Pussig nok er det bare noen maihelger hvor dette området er populært, tiltross for fine forhold også gjennom sommeren bare man vet hvor man skal dra.
En litt annen historie: Granittgrotten
Til slutt litt om en klippe som skiller seg ut litt fra de andre som er utviklet de siste årene: Granittgrottan. Den ligger i nærheten av før nevnte Høgberget, men er motsatsen på alle måter. Der har Jens Larsson, som står bak verdens største klatrenettsted 8A.nu, med litt hjelp av andre, lagt ned en formidabel dugnadsinnsats. Takket være fotos, mye markedsføring og harde ruter, blant annet Sveriges første 8c-rute, har det blitt et kjent sted. Men det skiller seg ut ved å være tungt tilrettelagt med borebolter, gress er sådd under klippen osv. Det er et par naturlige linjer der, som Jappe og Øystein K. Johnsen rakk å gå før det meste ble boltetopp.
De to stilene
Her møtes to ulike stiler som lett kan havne i konflikt med hverandre. Jeg ønsker sterkt at Bohuslen skal holde på sin tradisjonelle stil hvor det ikke klatres med borebolter, med noen unntak som defineres av klatreklubben og stort sett respekteres. Dette utfordres i grotten. De fleste rutene kan ikke gås med naturlige sikringer, og stedet er mer en sportsklatreklippe enn noe annet. Så det er naturlig å bolte opp mange av rutene der. Så er det noen linjer jeg syns skulle stått igjen som utfordringer for neste generasjons kileklatrere, men det er en annen historie. Og jeg setter stor pris på stedet og jobben som er gjort, særlig når det regner og det kanskje er det eneste brukbare stedet å klatre på denne siden av vannskillet.
Så kan vi heller være saklig uenige om hvor mye det egentlig skal boltes opp når det lar seg gjøre å klatre rutene uten faste installasjoner i klippen. Det er litt konflikt knyttet til det rundt Granittgrotten, men det viktige for meg er at grotten blir et unntak og at disse framgangsmåtene ikke sprer seg til andre klipper her. For det vil alltid være noen som mener at de trengs å boltes på en rute, tiltross for at de fleste linjene fint lar seg sikre her uten slike inngrep. Men da er jeg inne i en boltedebatt som hører hjemme i en annen bloggpost.
(Denne posten mangler litt lenker og annet snacks, men litt ustabilt mobilt bredbånd gjør at det blir en veldig rett fram-tekst)
søndag 14. juni 2009
Da blir det bare granitt herfra - redaktørbloggingen flyttet til egen DT-blogg
Denne bloggen har vært litt vel diversifisert fra Drammens Tidende til flermediale spørsmål til klatring. Årsaken har vært at Drammens Tidende/våre eiere Edda ikke har hatt et bloggvektøy for våre sider. Det har vi fått nå. En kjekk liten wordpress-variant tilpasset som vi viser til fra forsiden dt.no.
Så fra nå av blogger jeg som redaktør for Drammens Tidende på http://blog.dt.no/redaktor/. Jeg tenker at der hører det hjemme med litt av den seriøse mediebloggingen.
Så får jeg se om jeg klarer å vedlikeholde denne bloggen på tema mer knyttet til navnet Drammensgranitt. Det blir ikke fullt så redaktøralvorlig.
Det betyr at jeg skal prøve å skrive litt innsiktsfullt om klatring. Jeg skulle gjerne brukt det som en klatredagbok, slik enkelte gode og ivrige klatrere gjør. Men jeg er redd det ikke blir nok klatring til det utover veldig kjedelige oppdateringer som :
- "Klatret 5x60 flytt i kjelleren. Drittlei. Åtte året med egen klatrevegg. Jeg vil ha mer moro enn det".
Ellers som i dag: "Skulle ha klatret. Fikk skikkelig kink i ryggen i går, for første gang på tre år. Camilla også. Så både klatring, sykkeltur og oppussing gikk til h...."
Vi får se hva det blir til.
Jeg skal heller prøve å rapportere om litt mer interessante hendelser i klatringen. Leve på andre, så og si.
Og hvis du er ute etter den seriøse redaktøren i meg: http://blog.dt.no/redaktor/. Got it?
Så fra nå av blogger jeg som redaktør for Drammens Tidende på http://blog.dt.no/redaktor/. Jeg tenker at der hører det hjemme med litt av den seriøse mediebloggingen.
Så får jeg se om jeg klarer å vedlikeholde denne bloggen på tema mer knyttet til navnet Drammensgranitt. Det blir ikke fullt så redaktøralvorlig.
Det betyr at jeg skal prøve å skrive litt innsiktsfullt om klatring. Jeg skulle gjerne brukt det som en klatredagbok, slik enkelte gode og ivrige klatrere gjør. Men jeg er redd det ikke blir nok klatring til det utover veldig kjedelige oppdateringer som :
- "Klatret 5x60 flytt i kjelleren. Drittlei. Åtte året med egen klatrevegg. Jeg vil ha mer moro enn det".
Ellers som i dag: "Skulle ha klatret. Fikk skikkelig kink i ryggen i går, for første gang på tre år. Camilla også. Så både klatring, sykkeltur og oppussing gikk til h...."
Vi får se hva det blir til.
Jeg skal heller prøve å rapportere om litt mer interessante hendelser i klatringen. Leve på andre, så og si.
Og hvis du er ute etter den seriøse redaktøren i meg: http://blog.dt.no/redaktor/. Got it?
onsdag 6. mai 2009
Den nye avishverdagen
Søndagsutgaven til Drammens Tidende forsvinner etter 7. juni, vedtok styret torsdag. Nå gjenstår det å vise at vi lager en bedre lokalavis de andre seks dagene.
Det har ikke vært lett å oppgi søndagsutgaven. Vi har jobbet hardt for å gi dere avis hver morgen i åtte år. Men søndagsutgaven har hatt utfordringer fra starten.
Siden vi offentliggjorde dette mandag har det kommet reaksjoner. Noen har vært uenige i beslutningen, blant annet journalister og typografer i Drammens Tidende. Men mange har også gitt uttrykk for at de forstår prioriteringen.
Reaksjoner. De tydeligste reaksjonen har kommet på to områder. Det ene er at vi ikke endrer prisen, fordi vi i stedet styrker avisen de andre dagene med primært flere lokale nyheter. De siste årene har helgetilbudet fredag og lørdag blitt kraftig rustet opp, og det har skjedd uten ekstra prisøkning fordi annonseinntektene har økt. Med seks dagers avis i uken vil avisen koste det samme som mange andre store aviser, under åtte kroner dagen.
Mer lokalavis. Jeg er også utfordret før og etter dette vedtaket fra lesere som vil ha bredere dekning av lokalmiljøene på nyheter, kultur og breddeidrett. Heldigvis er vi enige om målet – vi skal være best på nyheter fra alle lokalsamfunnene og for hele regionen. Vi skal endre oss i den retningen uansett, men frafallet av søndagsutgaven gir oss anledning til det fordi vi ikke kutter i antall nyhets- og kultursider.
Mange mediehus står foran tøffe kutt. Vi har også strammet inn, men ved å kutte søndagsutgaven kan vi likevel fokusere på å ta bedre vare på lokalsamfunnene og leserne våre.
Brev til leserne i Drammens Tidende, lørdag 2. mai
Det har ikke vært lett å oppgi søndagsutgaven. Vi har jobbet hardt for å gi dere avis hver morgen i åtte år. Men søndagsutgaven har hatt utfordringer fra starten.
- Den er dyr å lage.
- Annonsørene har ikke vært interessert.
- Den blir mindre lest.
Siden vi offentliggjorde dette mandag har det kommet reaksjoner. Noen har vært uenige i beslutningen, blant annet journalister og typografer i Drammens Tidende. Men mange har også gitt uttrykk for at de forstår prioriteringen.
Reaksjoner. De tydeligste reaksjonen har kommet på to områder. Det ene er at vi ikke endrer prisen, fordi vi i stedet styrker avisen de andre dagene med primært flere lokale nyheter. De siste årene har helgetilbudet fredag og lørdag blitt kraftig rustet opp, og det har skjedd uten ekstra prisøkning fordi annonseinntektene har økt. Med seks dagers avis i uken vil avisen koste det samme som mange andre store aviser, under åtte kroner dagen.
Mer lokalavis. Jeg er også utfordret før og etter dette vedtaket fra lesere som vil ha bredere dekning av lokalmiljøene på nyheter, kultur og breddeidrett. Heldigvis er vi enige om målet – vi skal være best på nyheter fra alle lokalsamfunnene og for hele regionen. Vi skal endre oss i den retningen uansett, men frafallet av søndagsutgaven gir oss anledning til det fordi vi ikke kutter i antall nyhets- og kultursider.
Mange mediehus står foran tøffe kutt. Vi har også strammet inn, men ved å kutte søndagsutgaven kan vi likevel fokusere på å ta bedre vare på lokalsamfunnene og leserne våre.
Brev til leserne i Drammens Tidende, lørdag 2. mai
lørdag 4. april 2009
Hard kamp i siste stortingsplass i Buskerud
Frp vant mars. Høyres Anders Werp kjemper en hard kamp om Buskeruds siste plass på Stortinget mot Aps Laila Gustavsen.
Valget i Buskerud blir en thriller, og oppslutningen om partiene skifter så mye at valgresultatet ser ut til å endre seg måned for måned.
I mars har Frp vokst så mye at partiet ser ut til å erobre tre mandater. Hallingdals Ida Marie Holen kan bli Frps tredje representant fra Buskerud, og en av ytterst få Frp-kvinner på Stortinget.
Det skjer i så fall på bekostning av Aps fjerdekandidat Laila Gustavsen eller Høyres andrekandidat Anders Werp fra Øvre Eiker. De to ligger nå helt likt ifølge en beregning gjort for Drammens Tidende.
Analysen er basert på gjennomsnittet av de ti nasjonale meningsmålingene for mars, og tilpasset forholdene i Buskerud av statsviter og valganalytiker Svein Tore Marthinsen. Han mener Ap har tre sikre plasser, Høyre ett, og at Frps vekst nå også gir partiet tre. Kampen står om det siste.
Høyre hardest. Hans analyse er at Høyre har slitt mest med Frps økte oppslutning i mars. Partiet tapte først på finanskrisen og så på den siste månedens dominerende islamdebatt. Nå nærmer Høyre seg et like elendig valgresultat som for fire år siden, og da kan resultatet bli at Trond Helleland fortsetter som eneste representant fra Buskerud.
Ap svekkes. Men også Ap svekket seg litt i løpet av mars, etter et godt halvår. Ap gjorde et veldig godt valg for fire år siden, men etter at finanskrisen slo til har oppslutningen vært stor nok til at partiet kan fortsette med fire representanter. Men flere dårlige målinger gjør at det nå blir veldig spennende mellom statssekretær Gustavsen fra Kongsberg, og Werp som har permisjon fra ordførerjobben i Øvre Eiker.
Bergo berges. Selv om det er kamp om den siste faste stortingsplassen, så ligger SVs Magnar Bergo best an til å ta det faste utjevningsmandatet for Buskerud. Bergo har fast plass i dag, men SV mangler noen tusen stemmer på å beholde den plassen. Men utjevningsmandatet slipper han å slåss med de tre større partiene.
Sentrum periferi. Venstres førstekandidat Ulla Nordgården var kritisk til min valganalyse for februar fordi den ikke fokuserte nok på mellompartiene. Problemet for mellompartiene i Buskerud er at de ikke har vært like viktige her som på riksplan. Mellompartiene vil være avgjørende for hvilken blokk som får flertall på Stortinget. I Buskerud må det store endringer før de tre partiene kan regne med plass.
KrF og Venstre gjør det som regel dårligere i Buskerud enn i resten av landet, selv om Venstre har redusert forskjellen ifølge Marthinsens analyse. Kanskje kan partiet også få drahjelp av en førstekandidat fra folkerike Drammen. Men da bør de siste elendige målingene for partiet helst skylde feilmarginene, og ikke at partiet gjør et svalestup.
Lundteigen er avhengig av at SV gjør det så bra at Bergo får et fast mandat slik at Lundteigen kan beholde dagens utjevningsmandat.
Rødgrønn risiko. Langt på vei er det rødgrønne flertallet også avhengig av at de tre partiene beholder alle stortingsplassene fra Buskerud i dag. Flertallet er så lite og ingen andre fylker ga de rødgrønne så god uttelling som Buskerud at et tapt mandat her raskt innebærer at flertallet er borte.
Frp flertall. Med den oppslutningen Frp har fått den siste måneden, er det egentlig ingen sjanser for et rødgrønt flertall. Men Frp har gått opp og ned og opp det siste året, og det er vanskelig å spå hvor partiet havner til slutt. Det vil være avgjørende for flertallet. Og blir det ikke rødgrønt flertall, gjenstår bare det uløste spørsmålet om hva slags regjering et borgerlig flertall kan stable på beina.
Valganalyse på trykk i Drammens Tidende mandag 6. april
(Beklager mangelfull lenking, fikk ikke lagt ut denne før jeg havnet i Bohuslen med så dårlig mobilbredbånd at lenking får vente)
Fakta om analysen
Valget i Buskerud blir en thriller, og oppslutningen om partiene skifter så mye at valgresultatet ser ut til å endre seg måned for måned.
I mars har Frp vokst så mye at partiet ser ut til å erobre tre mandater. Hallingdals Ida Marie Holen kan bli Frps tredje representant fra Buskerud, og en av ytterst få Frp-kvinner på Stortinget.
Det skjer i så fall på bekostning av Aps fjerdekandidat Laila Gustavsen eller Høyres andrekandidat Anders Werp fra Øvre Eiker. De to ligger nå helt likt ifølge en beregning gjort for Drammens Tidende.
Analysen er basert på gjennomsnittet av de ti nasjonale meningsmålingene for mars, og tilpasset forholdene i Buskerud av statsviter og valganalytiker Svein Tore Marthinsen. Han mener Ap har tre sikre plasser, Høyre ett, og at Frps vekst nå også gir partiet tre. Kampen står om det siste.
Høyre hardest. Hans analyse er at Høyre har slitt mest med Frps økte oppslutning i mars. Partiet tapte først på finanskrisen og så på den siste månedens dominerende islamdebatt. Nå nærmer Høyre seg et like elendig valgresultat som for fire år siden, og da kan resultatet bli at Trond Helleland fortsetter som eneste representant fra Buskerud.
Ap svekkes. Men også Ap svekket seg litt i løpet av mars, etter et godt halvår. Ap gjorde et veldig godt valg for fire år siden, men etter at finanskrisen slo til har oppslutningen vært stor nok til at partiet kan fortsette med fire representanter. Men flere dårlige målinger gjør at det nå blir veldig spennende mellom statssekretær Gustavsen fra Kongsberg, og Werp som har permisjon fra ordførerjobben i Øvre Eiker.
Bergo berges. Selv om det er kamp om den siste faste stortingsplassen, så ligger SVs Magnar Bergo best an til å ta det faste utjevningsmandatet for Buskerud. Bergo har fast plass i dag, men SV mangler noen tusen stemmer på å beholde den plassen. Men utjevningsmandatet slipper han å slåss med de tre større partiene.
Sentrum periferi. Venstres førstekandidat Ulla Nordgården var kritisk til min valganalyse for februar fordi den ikke fokuserte nok på mellompartiene. Problemet for mellompartiene i Buskerud er at de ikke har vært like viktige her som på riksplan. Mellompartiene vil være avgjørende for hvilken blokk som får flertall på Stortinget. I Buskerud må det store endringer før de tre partiene kan regne med plass.
KrF og Venstre gjør det som regel dårligere i Buskerud enn i resten av landet, selv om Venstre har redusert forskjellen ifølge Marthinsens analyse. Kanskje kan partiet også få drahjelp av en førstekandidat fra folkerike Drammen. Men da bør de siste elendige målingene for partiet helst skylde feilmarginene, og ikke at partiet gjør et svalestup.
Lundteigen er avhengig av at SV gjør det så bra at Bergo får et fast mandat slik at Lundteigen kan beholde dagens utjevningsmandat.
Rødgrønn risiko. Langt på vei er det rødgrønne flertallet også avhengig av at de tre partiene beholder alle stortingsplassene fra Buskerud i dag. Flertallet er så lite og ingen andre fylker ga de rødgrønne så god uttelling som Buskerud at et tapt mandat her raskt innebærer at flertallet er borte.
Frp flertall. Med den oppslutningen Frp har fått den siste måneden, er det egentlig ingen sjanser for et rødgrønt flertall. Men Frp har gått opp og ned og opp det siste året, og det er vanskelig å spå hvor partiet havner til slutt. Det vil være avgjørende for flertallet. Og blir det ikke rødgrønt flertall, gjenstår bare det uløste spørsmålet om hva slags regjering et borgerlig flertall kan stable på beina.
Valganalyse på trykk i Drammens Tidende mandag 6. april
(Beklager mangelfull lenking, fikk ikke lagt ut denne før jeg havnet i Bohuslen med så dårlig mobilbredbånd at lenking får vente)
Fakta om analysen
- Denne beregningen fra statsviter Svein Tore Marthinsen bygger på ti nasjonale meningsmålinger for mars som er tilpasset velgeroppslutningen i Buskerud.
- Den bygger ikke på en egen meningsmåling for Buskerud.
- Differansen mellom nasjonale målinger og Buskerud er beregnet ut fra forskjellen i de tre siste stortingsvalgene, og litt tilpasset de to siste fylkesvalgene.
- Fordelingen av stortingsmandater er gjort med valgsimuleringsprogrammet Celius.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)