Norge markerer seg i verdenstoppen i paraklatring også i år etter topp-plasseringer i sommerens verdenscuper, og et landslag som er helt på høyden i med de store klatrenasjonene.
Dina Eivik fra Klæbu vant årets første verdenscup i Innsbruck, hennes beste resultat i klassen RP-2 etter at hun fikk 4, 5 og 6 plass i fjorårets verdenscup og VM. Dette er klassen for redusert bevegelse, styrke eller stabilitet på ulike måter. I den siste konkurransen ble 20-åringen klassifisert til klassen RP-3, og da ble det 7. plass i denne mye større klassen. Såvidt jeg har forstått må utøvere regelmessig vurderes inn i ulike klasser med tanke på grad av funksjonsnedsettelser, og at flere utøvere vipper litt mellom klasser.
Isak Ripman fra Tromsø tok sølv i Villars sist helg, og bronsje to helger før i verdenscupen i Innsbruck, og fulgte dermed opp den sterke tredjeplassen i fjorårets verdenscup i Innsbruck. Han stiller i klasen AU-2, som er underhåndsamputerte.
Sebastian Menze fra Bergen har fått to tredjeplasser i to verdenscuper, både i Salt Lake City i mai hvor det ikke var så mange andre norske som deltok og fra Innsbruck siste helgen i juni. Han konkurrerer i AL-2, som er klassen for de med en amputert fot.
Casper Rønningen fra Trondheim tok tredjeplass i sin klasse, B3 for de med synshemninger, i verdenscupen i Innsbruck, men det må legges til at det også var tre deltakere i den klassen. Han tok også sjetteplass i den siste verdenscupen i Villars.
I tillegg til pallplassene fikk Iben Kongsvik Paulsen fra Bergen finaleplass og 4. plass i verdenscupen i den samme klassen B3 for synshemninger, det samme resultatet som hun fikk i VM i fjor og hvor hun i fjor også fikk en sterk andreplass.
Solveig Gravdal fikk også en sterk debut i verdesncupen med en fjerdeplass i klassen AU-2, som er klassen for underarmsamputerte.
Nå er det ikke så lett å lage en ranking over nasjonene i paraklatring siden det er omlag ti klasser, men det er såvidt jeg kan se få land ut over de store klatrelandene som UK, Tyskland, Frankrike og Italia som kan vise til så gode plasseringer og så mange deltakere som landslaget til Norges Klatreforbund, selv om jeg også ser at enkelte andre land satser bra. Det er også verd å merke seg at jeg ikke ser noen andre nordiske nasjoner verken i finaler eller som deltakere, selv om jeg ikke har oversikt over alle klassene. Så det har åpenbart skjedd en sterk utvikling de siste årene siden NM i paraklatring ble arrangert før første gang i 2019 parallelt med NM i ledklatring på Oslo klatresenter. Utviklingen av et landslag og tilbud i et 30-talls klatreklubber har åpenbart utviklet denne grene av konkurranseklatring. Så er spørsmålet om det fører til at paraklatring blir godtatt som en stor nok idrett og på et høyt nok nivå til at grenen blir endel av paraolympics, så vidt jeg forstår er det aktuelt at det kan skje i 2028 i Los Angeles. Men det kan også endre idretten noe, siden den paraolympiske komiteen har noen andre regler for klassifisering av utøvere som kan endre noe både på konkurranseklassene.
