Diskusjonen om boltene i Granittgrotten/Ingalsröd

Regnet onsdag gjorde Granittgrotten til det mest fristende (eneste?) klatrestedet i mange mils omkrets i går, selv om luftfuktigheten var så høy at det dogget på brillene til han som hadde det. (Du veit det er dårlige forhold når....)

Regnet samlet også de to partene knyttet til fjerningen av borebolthengerne på den vanseklige klatreruten Fysisk analyse (grad 9/9+), omtalt i denne bloggposten og noe så sjeldent som en heftig klatredebatt.

I går var både Petter Restorp og Jens Larsson i Granittgrotten og snakket sammen for første gang etter at boltene var fjernet. (Og jeg har endelig begynt å legge inn bilder i bloggen, så her er dem under ruta)

Denne handlingen har skapt:
a)en veldig heftig diskusjon på 8As nettsider med Jens Larsson og endel andre (men ikke Restorp. Der kan den få lov å leve sitt eget liv, tildels som underholdning.
b) reist spørsmålet om det er riktig å bolte ruter selv om det er mulig for de dristigste å gå dem med selvplasserte sikringer.
c) reist spørsmålet om det er riktig å fjerne boltene fra ruter som kan gås uten.

De to skal få ha samtalen i fred, og debatten mellom dem handler nok ikke bare om bolting, men også litt om hva slags dialog man skal ha i slike spørsmål både før borring og før fjerning av bolter. Den skal de som sagt få ha i fred. Jens har oppsummert den litt, og redusert hele konfliktnivået betydelig, på sitt nettsted 8a.nu . Det er sikkert like greit. Det er klatring vi snakker om. Ikke noe som virkelig er viktig, og verd å bruke sterke ord om.

På mange områder er nok de to også mer enige enn mange andre i at det skal være en restriktiv linje i forhold til bolting i Bohuslän, for å si det forsiktig.

Men før vi tar en "Gahr Støre" og later som om dialog løser alt, så ligger det også en uenighet i bunn som er vanskelig å løse og interessant for klatremiljøet: Hva ligger i restriktiv holdning. Når bør man bolte en rute fordi det er for farlig uten, og hvor stor risiko skal man ta for å gå en rute. Et slikt spørsmål kan ikke løses selv av et felles "regelverk" fordi den vil bygge på subjektive vurdering.

En boltepolicy er forøvrig i seg selv veldig positivt, fordi den setter noen tydelige merkesteiner. Det savner jeg i mange klatremiuljøer og på endel klipper i Norge, hvor litt for mange fine riss har vært boltet opp. Der er klatremiljøet i Bohuslän og klubben der et forbilde for de fleste.

Men det er for mye forlangt at en slik policy skal løse alle problemer, selv om den setter gode kjøreregler på de fleste områder. For boltepolicyen i Bohuslan åpner for å bolte ruter hvis den ellers ville vært farlig. Men hvem avgjør det? Vi har vidt forsikjellige vurderinger av hva som er risikabelt. Ruten Fysisk analyse, stridens kjerne, virker veldig vanskelig å sikre de første fire-fem meterne med svært vanskelig overhengsklatring. Er det farlig eller ikke?

Det kommer selvsagt an på klatreren og risikoviljen. For nesten alle ville det vært for farlig (og ikke minst for vanskelig). Men det er mindre risikabelt enn en håndfull av de hardeste rutene på Häller bare noen kilometer borte. Men der er til gjengjeld nesten alle rutene naturlig sikret (eller lite sikret for noen av dem), og de få bolterutene står litt fram som litt pinlige eksempler fra en kort periode med ukritisk bolting.

Ytterpunktene i debatten er selvsagt at i teorien og i praksis for enkelte, så er det utrolig hva slags ruter som kan gås uten bolter, særlig hvis man i praksis nesten soloerer. Samtidig er det nok av klatrere som nekter å lære seg håndtverket å sikre forsvarlig selv, eller som vil redusere risikoen til mindre enn bilkjøring.

Som jeg skrev i forrige innlegg om dette så stor jeg selv for en restriktiv linje til bolting også av ruter med risikopotensiale, selv om jeg også innser at ruten Fysisk analyse sannsynligvis er i grenselandet av hva som kan gåes på egne sikringer i forhold til vanskelig klatring med bakkefallpotensiale. Nettopp derfor blir det spennende å se om den blir gått med egne sikringer, eller ender opp som en flott og vanskelig rute på borebolter.

Syv gode grunner for ferie i Bohuslän

Fjernet bolt fra Bohuslän-klassiker

Boltefjerningen fortsetter i Bohuslen. Rikard Hedman fjernet i dag sin gamle bolt på den superflotte klassikeren Catch (grad 7+) på Hallinden. Det er 23 år siden han som førstebestiger satte inn borebolten. I dag forstår han ikke hvorfor han gjorde det, siden ruten er rimelig godt sikret selv uten den ene bolten som står på en av de vanskeligste passeringene på den nesten 40 meter lange ruta.

Rikard Hedman var i denne perioden en av Sveriges beste klatrere, som har klatret mange ruter og vært med i mange konkurranser. På Hallinden har han gått foruten Catch også General, Gå på pumpen og Veckans Versting. Med andre ord noen av de mest solide rutene for to tiår siden, og fremdeles en veldig god klatrer.

At bolten på en av rutene fjernes er selvsagt ingen stor sak i seg selv, den var dessuten ganske spinkel og litt smårusten. Men det viser at mange klatreres oppfatning av hva som er god etikk og stil har endret seg opp gjennom årene.
Dessuten har jo bedre sikringsmidler gjort det mye tryggere å klatre en del ruter nå sammenlignet med tidligere.

Så er det dessverre en del ruter som boltes opp fremdeles hvor boltene står rett ved helt greie sprekker for naturlige sikringer. Senest i dag så jeg et nytt eksempel på dette her i Bohuslän. boltene var for sikkerhets skyld plassert i litt suspekte blokker i et overheng. Dessverre er det mange som tror boreboltede ruter innebærer at man slipper å tenke sikkerhet, det er det.

En ny konfliktlinje i Bohuslen - boltefjerning i Granittgrottan

En av Bohuslens hardeste klatreruter skaper strid om den skal være boreboltet eller ikke. I Granittgrotten boltet Jens Larsson en rute som Magnus Midtbø gikk for et par sesonger siden, Fysisk analyse (grad 9/9+). Denne uken fjernet lokalbeboer og toppklatrer Petter Restorp hengerne fra ruta.
Jens Larson, som driver verdens største klatrenettsted 8a.nu reagerte på fjerningen med å kalle det tyveri og sabotasje, en påstand som skapte litt diskusjon - for å si det forsiktig. (Dessverre er det ikke mulig å lenke til enkeltposter på 8a.nu, men den er lett å finne på forsiden)
Restorp begrunnet etter noen dager sin fjerning av hengerne i et blogginnlegg hvor han peker på flere årsaker, som at han jobbet på ruten før den ble boltet, og at den er i strid med bolteetikken i området som sier at naturlig sikrede ruter ikke skal boltes.
Hvis Restorp går ruta, og han har klatret grad ni på kiler før, så vil den bli nordens vanskeligste kileruter - og faktisk også en av de vanskeligere kilerutene i verden. Restorp er åpen på at det ikke er sikkert han klarer det, Midtbø er tross alt en av verdens sterkeste klatrere. Men han mener det vil være feil å øve inn ruten med boltene på fordi han da kan bli beskyldt for å ha brukt boltene til å øve inn ruta.

Det er interessant at det tidligere i våres ble gått en av områdets mest profilerte linjer uten bruk av borebolter. Oslobaserte Andreas Klarström gikk den supervakre Electric Avenue (hard 9-) på kiler etter at den ble boltet og gått av Henrik Bolander for et dusin år siden. Siden har det vært en diskusjon, men ikke særlig strid, om boltene bør fjernes eller ikke.

Hva syns så jeg om striden? Jeg støtter prinsipielt synet om at naturlig sikrede linjer ikke skal boltes. Jeg kikket selv på linjen før den ble boltet, i likhet med flere andre, men må være så ærlig å si at jeg raskt oppfattet det som urealistisk for mitt nivå, men at noen av de sterkeste kunne klart det på kiler hvis de hadde klatret med natiurlige sikringer. Så mener jeg ikke boltingen av Fysisk analys er det største overgrepet mot denne boltepolicyen, fordi den er en marginal linje å gå med egne sikringer. Men nettopp fordi det er så ytterst få slike linjer som er så bratte og harde og kan gås med sikringer, så syns jeg den kunne blitt et prakteksemplar av en linje, istedet for en dusinvare 9/9+ (det finnes vel omtrent et dusin ruter av denne graden i Norden).

Nedskruingen av hengerne kunne kanskje vært ordnet litt mer diplomatisk slik at konflitknivået dempet seg, særlig av respekt for den innsatsen Jens Larsson har gjort for å utvikle resten av sportsklatringen i grotten. Men jeg syns det er veldig spennende at Restorp vil gjøre et ærlig forsøk. Og kanskje vil det lokke til seg et par andre sterkinger også.


Et lite forsøk på etikkdebatt i kjølvannet av dette
Det er noen spørsmål som melder i en slik diskusjon. Det ene er spørsmålet om hvor grensen går i forhold til å si at en rute kan gås naturlig eller ikke. I de to nevnte tilfellene tror jeg det ikke er for komplisert, siden begge visstnok er rimelig sikre å gå med naturlige sikringer. Men det er et skjønnsspørsmål. Det blir for eksempel et spørsmål om hvor sterk og kald klatreren er, slik debatten var da Christian Eek gikk Stive Dempere (grad 8+) med egne sikringer for omlag ti år siden. Det er vel knapt noen andre som ville gått den harde startsekvensen over hylla bortsett fra Eek. Maqnge av oss har også moret oss med å gå sekser- og syverruter uten å bruke borebolter på ruter fordi vi har kompensert med klatreferdigheter, og ikke fordi sikringene har vært så veldig gode. Her er det som sagt et skjønn, samt tradisjon for området og klippen, som må telle inn.

En annen viktig debatt er om det er mange ruter i Norge som ikke burde vært boltet.
Jeg mener det har vært en altfor slepphendt borebolting av ruter i Norge i mange områder. Jeg skal ikke være veldig konkret nå, for jeg kjenner ikke alle områder, men på mange felt har det vært tullebolting. Samtidig er dette et elititisk standpunkt fordi veldig mange av de samme rutene knapt ville blitt gått uten boltene, og førstebestigerne ville ihvertfall vært sjanseløse. Så en slik konsekvent etikk ville fratatt svært mange klatrere gleden av å gå fine syvere. Så jeg har ingen opplagt fasit, bortsett fra å mane til mer varsomhet med boltingen og i større grad forholde seg til den etablerte norske, svenske og engelske etikken om å ikke bolte ruter som kan gås naturlig. Og å oppfordre flere til å lære seg klatrehåndtverket. Selv om det innebærer at man må senke gradsnivået noen hakk, og kanskje være litt tøffere med seg selv i forhold til å gå ruter med egne sikringer.

Så ligger det selvsagt i kortene at Fysisk analyse, og grad 9/9+, ligger bortenfor alle muligheter for omtrent alle klatrere. Men debatten er spennende, innenfor det bitte lille klatreuniverset.

Eva Helgø setter ny klatrestandard med grad 9

Eva Helgø skriver på sitt scorecard på 8a.nu at hun har gått "Hodet over vannet", grad 9, på Hell utenfor Trondheim. Det gjør henne til første norske kvinnen som har gått grad 9. Det er en liten barriere som dermed er brutt. Grad 9/fransk 8b har lenge vært ansett som graden hvor den riktig vanskelige klatringen begynner.

På kvinnesiden er det vel omlag 15 år siden 9- ble gått av Gry Hansen og deretter endel andre. Det er gått noen år siden Linn Karin Stendal gikk Materialtretthet, som ihvertfall da var gradert 9-/9, og det er noen år siden Therese Johansen og Hannah Midbøe gikk hver sin 9-/9. Flere har fulgt etter det siste året, blant annet Eva Helgø og juniorene omtalt i en tidligere bloggpost i sommer.

Første norske bestigning av grad 9 var Per Hustad som gikk Maraton på Damtjern i 1988, mens første norske 8b+ ble gått i 1995 av henholdsvis Martin Reimers med Pump Fiction og Pål Benum Reiten med Tro på mirakler. Robert Caspersen introduserte 8c med Fryktelig i tvil i 1998, og det er først de siste 3-4 årene at Magnus Midtbøe har gått omtrent alle gradene som kan gås over det på internasjonalt toppnivå.

I forhold til buldring er Therese Johansen i verdenstoppen med sine mange harde bestigninger, og Hannah Midtbø ble i helgen også nr. 17 i verdenscupen i buldring i Sheffield etter å ha ligget på en tiendeplass etter kvalikken. Når det gjelder sportsklatring, så er det et langt stykke igjen. Men samtidig er det ikke så mange som går grad 9, selv de store klatrelandene har bare en håndfull på det nivået.

I tillegg kan vi ikke helt se bort fra at norske niere ofte har vanskelige cruxpartier som stiller større krav til maksstyrke enn mer jevne utholdenhetsruter på kalkstein som i større grad kan gås med et godt treningsgrunnlag. Det kan være en forklaring på at også herreklatrerne sliter med å gå hardere ruter enn grad 9 og 9/9+ i Norge, og at kvinnene har slitt med nier-rutene.

Uansett, det er alltid morsomt når nye grader nås.

(Den komplette guiden til) Gode svenske klatre-blogger

Det er spennende å følge de svenske klatrerne som blogger. Sverige har mange gode og ikke minst hyggelige klatrere, og mange av dem har fine blogger.

Derfor er det enda mer interessant å følge svensk klatring gjennom bloggerne enn det er i Norge, rett og slett fordi det er en større andel av de mest interessante klatrerne som blogger.

Nå er nok min interesse for klatring i Sverige preget av at jeg er blitt delsvensk gjennom alle turene til hytta vår i Bohuslen, som er det viktigste svenske klatreområdet. Opp gjennom årene har vi også blitt kjent med mange av de mest aktive svenske klatrerne, enten det har vært i Bohuslen, på norske klipper som har tiltrukket seg svensker, på turer i utlandet eller nordiske mesterskap. Uansett mye bra folk, både sosialt og på klippene.

Jeg starter med noen ”klatrenaboer” i Bohuslen.
Anders Späng bor fast i hjertet av klatringen i Bohuslen, og har bloggen Späng på Härneset. Den er kanskje den mest sjarmerende klatrebloggen om livet året gjennom i klatreparadiset, med blant annet noen fine videklipp .

Hanna Mellin er ikke bare en av de mest solide svenske klatrekvinnene, hun er også en av de mer interessante personlige bloggerne blant klatrerne under bloggnavnet Hanna Virrpanna. Morsomt å lese de personlige betraktningene om både klatringen og livet på landet blant klippene i Brodalen.

Petter Restorp er en av de mest solide klatrerne i Sverige, spesielt når det gjelder vanskelige kileruter fra Bohuslen til Yosemite. Han har en blogg, og selv om han ikke er den ivrigste til å oppdatere den så er den fin å følge. Spesielt for oss Bohuslen-interesserte. Sammen med Hanna Mellin har brannmannen Restorp flyttet til hjertet av Bohuslen mellom Heller og Galgberget, og skapt en ny overnattingsmulighet for klatrere. http://klattertorpet.se/

Maja Fresk er en klatrer som blogger om sin tro og tvil knyttet til klatringen. Interessant og personlig, men også med mer opplevelsesbaserte innlegg om klatring blant annet i Bohuslen. Stockholmer, men står her sammen med Bohusgjengen siden hun har hytte i området.


Bouldergate er Daniel Olaussons aktive klatreblogg. Han tilhører Uddevalla, og som bloggnavnet mer enn antyder handler den om buldring, primært på steinene på Vestkysten. For de som er opptatt av buldringen på vestkysten er nok denne en av de som absolutt bør følges.

Climbingpics er en blogg dedikert bilder av buldring på den svenske vestkysten. Den har lite tekst og informasjon om bildene.

Jens Larsson på 8A. Jens er selveste Mister 8A, verdens kanskje største klatrenettsted drevet fra Gøteborg. Blant alle bestigningslistene til klatrere og en del nyheter fra hvert land det er laget egen side for, så er det også en bloggfunksjon. Jens Larsson er en av de ivrige, og bruker litt av sin enorme energi til å skrive om egne turer, utviklingen av 8A og andre aktuelle tema for ham.

The Lowdown er Björn Pohls oversikt over viktige bestigninger. Han var med på å bygge opp 8A, men har hatt en egen blogg, og jobber nå for det viktigste engelske klatrenettstedet www.ukclimbing.com. Nå flyttes bloggen litt rundt, så jeg har ikke helt oversikten om han har egen blogg, er på uk.climbing.com eller 8a. Han er nok en av de største bestigningsnerdene, og for oss som syns det er morsomt å følge med på de beste så er dette en av de raskere oppdateringskildene.

Climbingpics er bloggen til tre svensker, inkludert Peter Erhard som er den eneste med fullt navn. De har utgangspunkt i Gøteborg , og bloggen har bilder og litt beskrivelser fra klatring primært viet vestkysten. Fine bilder.


Resten av Sverige

Peter Bosma har en blogg hvor den tidligere høyt meritterte konkurranseklatreren skriver om sine nåværende bestigninger. Bosma er godt kjent av mange i Norge, både for sine sterke prestasjoner og for sin innsats som trener for landslaget.

Erik Massih er kjent for mange i Norge etter å ha bodd flere år i Oslo og Trondheim, for å være en veldig hyggelig) klatrer med svært sterke klatreprestasjoner på alt fra sportsklatring til storvegger – (og for å gi barna sine norske klatrenavn). Han bor i Stockholm og har startet en blogg i vinter med det sjarmerende navnet motlut&baktakt

Erik Grandelius er en av de beste og mest spennende svenske klatrerne, og har en grei blogg som dokumenter for eksempel hans førstebestigning av en ny rute gradert 8c, en av Sveriges hardeste.

Mikal Andersson er blitt en av Sveriges beste klatrere det siste året, ikke minst takket sine mange harde bestigninger på Hell utenfor Trondheim siden han bor i Midt-Sverige. Han har en fin blogg med navnet Into the shadow som omtaler blant annet klatringen på Hell, den beste beskrivelsen av hula i Flatanger, og av sitt imponerende treningsregime med 3500 flytt i uka eller mer.


Blocv-vik er Stefan Rasmussens blogg primært viet buldring i Vestervik-området litt øst i Sverige. Rasmussen gikk i våres det som kanskje er Sveriges hardeste bulder.

Robowar er Robin Dahlbergs blogg om sin egen klatring og litt klatring generelt i Sverige. Fin og interessant blogg fra en av de mer aktive og beste klatrerne fra Stockholm, men han skriver også en del om vestkysten.

Kjugekull med mera er bloggen til Carl-Ola Boström fra Lund i Skåne og jeg tror også noen av de andre klatrerne rundt det flotte buldreområdet Kjugekull. Det er mye Kjugekull, men også jevnt over en del annet bra både av steder og litt klatrediskusjoner.

Walker Kearney er en amerikansk klatrer bosatt i Sverige som blogger mye og bra om sine turer, hvor han buldrer mye og hardt.

Cafe Climb er bloggen til Jimmy Karlsson, og handler om klatring på østkysten - virker det som.

Anja Hodann er en veldig god buldrer som har vært i worldcup-finaler. Hun har også startet en blogg, og den skiller seg ganske klart fra andre mammablogger. Den handler mer om moves enn om babyer, for å si det slik.

The Bruno show er en av de få morsomme bloggene. Ali Kraufvelin og Jon Smedsaas står oppført som bloggerne, den sistnevnte har vært en av de beste sportsklatrerne for en liten tid tilbake. De skriver om mye forskjellig, men tonen og mange av postene er ganske syrlige om klatring og det svenske miljøet. Det er alltid litt spennende når det kommer en ny post på rss-leseren.

Her kommer noen oppdateringer fra juli 2010:
Oscar Alexandersson er en bra mann som klatrer mye spennende, og som har en fin blogg med navnet Mustachen i munnen. For noen nordmenn er han kjent som fribetiger av Ultima Thule på Blåmannen sammen med Bjørn.Eivind Årtun, men har ellers gått mange vanskelige naturlige sikrede ruter i Bohuslen, Indian Creek med mera. Bloggen fanger opp en laaang USA-tur, for de som er sugne på noen fine riss og opplevelser derfra.

Og her er oppdatert i oktober 2011:
Oscar Krumlinde er et stort svensk klatretalent i midten av tenårene som blogger og bor i London.

Bilder og tekst fra Årtun og Haleys alpinprestasjoner i Alaska

Ligger på Colin Haleys blogg. Bildene bekrefter vel bare det som står i forrige bloggpost om to fantastiske turer som gjør oss andre både imponerte og misunnelige.

Årets store norske alpinprestasjon i Alaska

Bjørn-Eivind Årtun har igjen markert seg som en av de mer solide alpinistene også internasjonalt med førstebestigningen på Mount Foraker, det nest høyeste fjellet i Alaska. Bestigningen er en av de vanskeligste førstebestigningene internasjonalt fra en norsk alpinist.

Like imponerende er den alpine stilen til Årtun og hans amerikanske makker Colin Haley. De gikk opp og ned den 3000 meter høye veggen i et sammenhengende støt på 71 timer, halvparten av tiden gikk med til returen i full storm. Selv om det er et par uker siden bestigningen skjedde, så har det vært relativt stille rundt den inntil The Alpinist kom med en rapport i dag fra Haley.

Artun og Haley "varmet opp" med å gå Denali, det høyeste fjellet, et par ganger opp ulike ruter. Deretter klatret de Cassin-ryggen på 17 timer i et lite værvindu og med mye nysnø på toppen. Det er noe slikt som fem dager raskere enn den legendariske norske bestigningen for omlag 30 år siden med. Bestigningen viser både hvordan ekstremalpinismen har utviklet seg i disse årene, og at dette paret satser tungt på raskt og lett-bestigninger uten sovepose, telt og diverse annet utstyr ut over kokeren og litt sikringsutstyr. En slik tilnærming og klatreform gjør det mulig å klatre raskt i de korte værvinduene som en stormfylt vår åpnet for.

Haley og Artun har både fått støtte fra Mugs Stumps award og Norsk Tindeklub til turen. (Anmerkning: Jeg sitter i juryen som deler ut støtte fra Tindekluben)

Årtun var i Alaska ifjor med Haley, og gikk to vanskelige ruter på det noe lavere fjellet Mount Hunter, blant annet den kjente Moonflower Buttress som også Trym Sæland og Ole Lied gikk for et par år siden.

Årtun har også markert seg kraftig med vanskelige bestigninger i Patagonia i et par sesonger, og diverse førstebestigninger vinterstid opp noen av verdens lengre isruter på Kjerag.

En ungdommelig understreking med Skjoldet i fri

Da har en av landets mest markante storveggsruter endelig fått sin første norske fribestigning. Med bestigningen av Skjoldet (grad 8) på Kjerag er det bare å rette en takk til Martin Skar Olslund for å understreke poenget mitt om dagens sterke ungdom som klatrer variert og bra utendørs.

Som jeg skrev i forrige bloggpost så har 17-åringen hatt en av de yngre bestigningene av grad 9 blank. Uka etter feirer han første sommerferieuke med å bestige Storen og ikke minst gå Skjoldet på Kjerag i fri sammen med svenskeimporten Andreas Klarstrøm. Martin skrev på face i går at det ble en overnatting, og i dag skriver norsk-klatring at de to fikk gått alt i fri. Dermed har Kongsberg-gutten markert seg som en veldig allsidig klatrer, med sportsklatring, juniorseire, (samt at han slo meg i buldrecuppen til Drammen klatreklubb sist november), isklatring og nå kileklatring og storvegg. Dette var vel en slags storveggsdebut tror jeg.

Dette er faktisk, så vidt jeg vet da, først norske fribestigning. Klarstrøm gikk den i 2008 sammen med Oscar Råstrøm, en annen bra svenske som har flyttet til Oslo. Dette tror jeg var første repetisjon i fri siden Skjoldet ble gått i fri første gang av de to kjente engelske klatrerne Leo Houlding og Andy Cave sommeren 1999 - da de to for andre sommer var på besøk i Rogoland. Ruta var den første norske ruta på Kjerag sommeren 1995,og går rett opp den mest markante åpne formasjonen på veggen - derav navnet. Den ble gått av Gunnar Karlsen, Stein-Ivar Gravdal, Morten Diesen og Hjarrand Julsrud, som i årene som fulgte har gått veldig mange av Kjerag-rutene sommer og vinter.

Skjoldet er en av de svært få storveggene med taulengde på åtter-tallet. Vanskelig friklatring er et område hvor norsk klatring henger litt etter. Det gås svært få ruter ut over det som onsightes opp til 8-.

Aldri har vel ungdommen vært sterkere

Aftenposten skjelte ut norske ungdommer sist uke for å prestere for dfårlig. Hadde avisa fulgt med på bestigningslistene i våres, ville de aldre kommet med påstander om tafatte og evneløse ungdommer. For aldri har vel så mange unge norske klatrere markert seg så kraftig som nå.

Det har flere ganger i våres vært vært grunnlag for å lage en bloggpost om de sterke unge norske klatrerne i år. Men med den siste ukas sterke prestasjoner er det på tide med en oppsummering.

16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas gikk Hells Angeles på Hell utenfor Trondheim. Det er ikke mange andre jenter som har gått like harde grader i den alderen. Tina markerte seg også i fjor da hun gikk 8+ i første forsøk i fjor i Ceuse i Sør-Frankrike, en tilsvarende imponerende bestigning da.

Hells Angeles, som tidligere var gradert grad 9, fikk også bestigning av 18 år gamle Maria Davies Sandbu. Hun er et år eldre og gikk i mars to ruter av samme grad i Spania, et par 9- og flashet en rute gradert 8+ i Spania.

Tidligere er det bare supersterke Therese Joahannesen og Hannah Midtbøe som har gått graden som tenåringer. Og det er bare et par andre norske jenter som har gått graden (Linn Karin Stendal og Eva Helgø). Både Therese og Hannah er jo også svært gode unge klatrere, selv om de nå er ute av juniorklassen.

Flere gutter presterer også bra. 16 år gamle Tarjei Hamre gikk også ruta Hells Angeles, og det er en svært god prestasjon.
Siste uke gikk 17 år gamle Martin Skaar Olslund fra Kongsberg ruten Maraton, grad 9, på Damtjern. Han har i tilegg gått flere ruter grad 9-, og har også en allsidig klatreinteresse med isklatring og naturlig sikrede ruter. Med andre ord et bredere spekter enn de rene sportsklatrerne. Han er ikke den yngste som har gått denne første nieren i norden, for Martin Mobråten gikk den som 16-åring for nesten ti år siden. Og fra Bergen har både Magnus MIdtbøe og Kristoffer Thorbjørnsen gått den som like gamle.

De yngste Men for første gang er det også enda yngre klatrere som markerer seg.
Tidligere i våres Jakob Heber Norum Slakteren fra Bagdad (grad 9-) mens han fremdeles var 13 år, og gikk i mai tre ruter til av samme grad i mai. Thilo Schröter gikk Osambosa (grad 9-)rett etter fylte 14 år, selv om både han og mange andre anser denne for veldig snill for graden.
14 år gamle Anders Farestveit gikk også denne ruta sist helg, og flashet en rute gradert 8/8+, slik klatreforbundets nye leder opplyser om i en kommentar til denne bloggposten.
Uansett er dette sværte flinke klatrere helt i starten av tenårene.

Prestasjonene til juniorgutta er solide og av en bra bredde, selv om de ikke er i den samme klasse som jentene eller i nærheten av det verdensklassenivået Magnus Midtbøe har markert seg på sent i tenårene. Til det er konkurransen for hard fra flere av verdens beste klatrere. Men det er svært gode prestasjoner i skandinavisk sammenheng, og selv i store klatrenasjoner som England er det knapt noen som matcher dette nivået. Det morsomme er at det er mange klatrere av begge kjønn som viser så stor interesse og styrke i klatringen, og som også bidrar på andre områder enn bare konkurranseklatring eller ren sportsklatring. Flere av disse klatrere er også ivrige og flinke ruteskruere, og viser en forståelse og interesse for klatringen som gir håp om at interessen vil fortsette.