Hansjörg Auer og Mye Mayr har gått en ny frirute på Blåmannens nordvegg utenfor Tromsø. Auer skriver på sin hjemmeside at ruten "Tingeling" er en kombinasjon av Bongo Bar og Atlantis, med noen nye taulengder. Graden er satt til 8+, men ifølge hjemmesiden til Auer var det for mye regn til at ruten ble gått i et sammenhengende støt. Jeg tar den med på bloggen siden jeg ikke ser at den er omtalte i norske klatremedier, ut over ntks rutedatabase (anbefales spesielt for Tromsø/Kvaløya).
Auer regnes for å være en av de beste storveggsklatrerne nå. Han repeterte for et par år siden kjapt og greit friuta Arcandria, som med sin grad 9-/9 gir noe av den jevnt vanskeligste og fineste storveggsklatringen i Norge. Den ble gått i 2005 av Didier Berthod og Giovanni Quinci. Ved siden av en rute på Kjerag, gått av to spanske klatrere, er dette den vanskeligste friklatretaulengden på en norsk storvegg.
Dette er den fjerde friruten i den bratte og rene granittveggen.
Atlantis var den første friruten på denne nesten 500 meter loddrette nordveggen på Kvaløya utenfor Oslo. Den ble gått i fri (grad (8) av Per Hustad og Johan Nilsson i 1990.
Ruten Ultima Thule ble også gått i fri (grad 8) av Bjørn-Eivind Årtun og Oscar Alexsandersson for to år siden.
tirsdag 10. august 2010
fredag 6. august 2010
Den mest attraktive sporten
Klatring er den sporten som gjør menn mest attraktiv, viser en merkelig studie som sikkert ikke har noe som helst med god forskningsmetodikk å gjøre. Men hva gjør man ikke for å muntre opp bloggen en sen kveldstime, og ikke føler seg sånn veldig interessant etter noen korte runder på kjellerveggen.
Ifølge de 6000 spurte, eller noe sånt noe, så mener litt over halvparten at klatring gjør menn attraktive (jeg bruker bevisst ikke et ord på fire bokstaver som begynner på s og slutter på exy, så slipper vi litt grisete søkemotorlesere her). Det er bedre enn ekstremsporter (hvilke?) og fotball, som følger på plassene bak.
Derimot er studien helt på jorden når den slår fast at menn ikke syns kvinnelige klatrere er så attraktive. Men da har de sikkert ikke spurt klatrerne, og ihvertfall ikke oss som har giftet oss med en som klatret.
Det jeg skriver her er selvsagt ren underholdning, og studien er neppe verdt det litt merkelige nettstedet den er publisert på. Men på den andre side så ligger golf nederst, og det gir jo en viss mening.
Ifølge de 6000 spurte, eller noe sånt noe, så mener litt over halvparten at klatring gjør menn attraktive (jeg bruker bevisst ikke et ord på fire bokstaver som begynner på s og slutter på exy, så slipper vi litt grisete søkemotorlesere her). Det er bedre enn ekstremsporter (hvilke?) og fotball, som følger på plassene bak.
Derimot er studien helt på jorden når den slår fast at menn ikke syns kvinnelige klatrere er så attraktive. Men da har de sikkert ikke spurt klatrerne, og ihvertfall ikke oss som har giftet oss med en som klatret.
Det jeg skriver her er selvsagt ren underholdning, og studien er neppe verdt det litt merkelige nettstedet den er publisert på. Men på den andre side så ligger golf nederst, og det gir jo en viss mening.
onsdag 4. august 2010
Hilde Bjørgaas og Hanna Mellin går Hoka hey på Kjerag
Hanna Mellin og Hilde Bjørgaas, det svensk-norske superparet på storvegger, fant seg akkurat nok godværsdager til å få friklatret Kjerag på et par dager i slutten av juli. Dette beskriver Hanna i sin utmerkede blogg Hanna Virrpanna.
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.
Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.
I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.
Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.
Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.
De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).
Dette er egentlig gammelt nytt, ihvertfall godt over en uke gammelt. Men det slo meg at dette kanskje er den første kvinnelige fribestigningen av ruta, og siden jeg har hatt noen bloggposter om sterke menn så får dette være en liten balanse i det regnskapet. Hvis man skal være veldig pirkete, slik Hanna er i sin blogg, så manglet det ti slimete og våte metre på å være helt fri. Men det teller nesten ikke.
Ruta er kanskje den mest opplagte klatrelinja på Kjerag, og gir nesten 900 meter klatring rett opp hovedveggen - nesten i fallinja til der de fleste base-hopperne setter utfor.
I tørr tilstand har den en vanskelighetsgrad på 7+ på to taulengder, men det er en overhengende kamin som svært ofte er våt. Og da er den så utrolig slimete og våt også. Så den er omtrent ikke med i graderingen av ruta. Å gå det partiet i fri er av flere av oss vurdert til å holde 8- eller litt mer som grad. Det er ihvertfall utrolig mye mer krevende enn de andre harde taulengdene.
Hoka hey er den moderne storveggsklassikeren i Norge, med mye klatring av høy kvalitet og begrenset med gressklatring. Den ble gått av storveggsracerne Trym Sæland og Stein-Ivar Gravdal i 96 (tror jeg) på et par dager. Det var mange som var fristet til å gå den i fri, men både i 97 og 98 ble flere partier stoppet av regnet. Da sola tørket klippen i 99 så ble det nesten kø, og det var Dag Hagen og Lars Terjesen som fikk gått den først i fri. Flere lag fulgte i fri dagene etter, blant annet de engelske stjernene Leo Houlding og Andy Cave (som vi møtte på vår bestigning da de hadde tatt en overnatting og sen start, mot vår noe mer alpine start). Siden har den fått mange bestgninger, blant annet av Therese Nøst som vel hadde først kvinnelige bestigning samme år.
Hannas beskrivelse i bloggen er forøvrig en veldig god gjennomgang av ruta og hva slags utstyr som trengs for den, hvis det er andre med lignende planer.
De to svært solide klatrerne har gått krevende storvegger før, og imponerte mange med sine bestigninger på Grønland ifjor (og det er så sent på kvelden at jeg ikke orker tanken på å skrive navnet på fjellet korrekt på grønlandsk).
Eivind Wang og Robin Mjelle har også klatret fint og hardt i sommer - to nye 8B-buldre gått
Eivind Wang har klatret det veldig vakre og vanskelige buldreproblemet Ammagamma i Grampians i Australia. Ifølge ham selv var det på den siste dagen på det siste forsøket mens regnbygene satte inn. Ifølge hans glade facebook-melding er det etter hans mening det fineste buldreproblemet på planeten. Graden er omlag font 8B buldregrad.
Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".
Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.
Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.
Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.
Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.
Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.
Samtidig melder Robin Mjelle på sin logg på 8A.nu at han har repetert Nalle Hukkataival ferske superbulder Diamanten på Vingsand i Nord-Trøndelag. Den er gradert 8B av Nalle da han gikk den tidligere i år, og den finske sterkingen regnes som en av verdens to-tre beste buldrere. Nalle omtaler selv Diamanten som "World class! Amazing problem!".
Diamanten er i likhet med Ammagamma en utrolig vakker linje opp et overheng, og det ligger på det relativt nye buldrehotspotten langt nord i ute på kysten i Nord-Trøndelig.
Ammagamma ble gått av Klem Loskot i 1999, men jeg tror det var med en høyere gradering først. Det ligger i det flotte klatreområdet Grampians, som jeg selvsagt er veldig misunnelig på alle som får besøkt med noen av de fineste rutene og bulderne som tenkes kan.
Eivind er vel kanskje den som lengst har vært en av de aller sterkeste gutta i klassen. Det er litt for sent til at jeg helt orker å sjekke det ut, men husker jeg ikke helt feil var han den første som gikk en bulder gradert 8B eller 8B+ i Norge ved Hell utenfor Trondheim for omlag fem år siden, men der kan jeg huske feil. Det har blitt flere harde buldre opp gjennom årene, også vel et knepp over den siste prestasjonen i buldregrad, uten at Wang har vært den som har publisert de mest nitidige listene over egne sterke prestasjoner.
Robin Mjelle fra Bodø er en superlovende buldrer som raskt har etablert seg som en av de aller beste i Norge/Norden. I år har det løsnet med harde ruter etter et raid på granitten i Sveits, og han har nå gått 5 buldre av samme harde grad.
Buldreskalaen går forøvrig videre opp 8B+, hvor det er endel buldre, og til 8C hvor det er langt færre, og så diskuteres det om det er en grad 8C+ eller ikke og om de rutene som er gradert der holder graden.
mandag 2. august 2010
Det er bare å bøye seg i støvet for Sindre Sæther - Arch Wall i fri.
Sindre Sæther har fribesteget Arch Wall i Trollveggen sammen med sin far Ole Johan Sæther. Uten at han skriver så mye om hvor vanskelig det var, så er dette kanskje den mest imponerende bestigningen sommerstid i norske fjell.
Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.
Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.
Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.
Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.
Arch Wall går opp noe av det blankeste og høyeste partiet i Trollveggen, og ble regnet som verdens vanskeligste storveggsrute da brødrene Drummond gikk den i en episk bestigning i 1972 som varte i ukesvis med veldig mye dårlig vær og taulengder opp til A4+. Det var, og er nesten fremdeles, helt øverst på den tekniske vanskelighetsskalaen hvor man bruker tekniske hjelpemidler festet til fjellet for å klatre oppover. Det sier også mye om at sikringsmulighetene er svært dårlige, og desto mer imponerende er prestasjonen til Sindre. Selv om det er klatret mye hardt i fri på storvegger, også av dyktige utenlandske klatrere i Norge, så er det noe annet med rene granittlinjer enn det fjellet Trollveggen har å by på. Det gjør hele klatringen langt mer seriøs, med utklatringer på 15 meter bare sikret med "birdbeaks", en tynn krok kjørt inn i et millimeter tynn sprekk.
Arch Wall i fri er blitt sett på som et nesten utopisk friprosjekt med en svært høy og løs vegg som nesten alltid er våt, men til gjengjeld med dårlige sikringer og lite tak. Den har bare fått et par repetisjoner tror jeg. Tom Cosgriff og Aslak Aastorp gikk den på 90-tallet, og den ble gått imponerende raskt av russiske klatrere vinterstid også.
Hvis det var noen som skulle tenke på å gå den i fri, så er det Sindre Sæther. Kombinasjonen av ekstrem klatrestyrke og storveggspsyke må være i verdenstoppen. Han gikk Franskeruta i fri på åttertallet i fjor, gikk Norskeruta i fri før det og en masse andre harde ruter i dalen, er som romsdaling lommekjent og har muligheten til å klatre når det er "forhold", og har klatret ruter gradert 8c+ i utlandet og onsightet opp til grad 8b (selv om han selv har har stilt spørsmålstegn ved graderingen). Det er bare Magnus Midtbø som har klatret hardere av nordmenn på sportsklatring.
Vel, det var bare noen hastige linjer ut fra de første opplysningene mens jeg egentlig skulle jobbet.
lørdag 31. juli 2010
Et par stykker som har klatret hardt i sommer
Stian Christophersen ser ut til å ha fått en grei start på ferien i Rocklands i Sør Afrika. Han har lagt inn på 8A.nu en bulder gradert 8B, Black Shadow, en 8A+ og en håndfull 8A så langt. Jeg vet ikke om det bare er en start, eller for hele turen. Uansett imponerende. For de som ikke er helt inne i gradene, så er 8B en buldregradering i det franske systemet som ikke er sammenlignbar med rutegraderingen 8b, som er grad 9 på norsk. Vi har ikke egne norske buldregrader.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
Jeg er litt usikker på hvor mange andre som har buldret 8B, men tror det er en relativt eksklusiv forsamling på 5-10 stykker. Til sammenligning tenker jeg vi er fire-fem ganger så mange som har gått ruter gradert 8b.
Stian gikk sin første på graden tidligere i år på Kambo utenfor Moss og husker jeg ikke helt feil her jeg sitter med litt dårlig bredbåndstilgang så ble han også norgesmester sist høst.
Gudmund Grønhaug er en annen som har klatret mye hardt i sommer. Han har gått fire ruter gradert 8b+, eller 9/9+ på norsk gradering, i sommer ifølge ruteloggen sin på 8a.nu. Tre av dem er førstebestigninger, eller forlengelser i større eller mindre grad av etablerte ruter. Den første var Veien ut av Gufsedalen på Ekne utenfor Levanger, hvor han bor og hvor han har vært den sentrale i utviklingen av det som har blitt et stort felt med mange harde ruter. Ruten er ifølge ham selv den naturlige forlengelsen av nierruten Eggmysteriet som han gikk for noen år siden.
De to andre førstebestigningene er forlengelser av ruter på Hell, slik jeg forstår det. På Hell, som så mange andre steder, så slutter mange ruter bare der førstebestigeren har bestemt at de skal slutte og ikke nødvendigvis der veggen slutter. Nå skriver Gudmund på 8a.nu at cruxet på begge rutene er å klippe ankrene, så det er ingenting som tyder på at disse linjene heller ikke går helt til topps. Den ene av rutene åpner han også for at er 8c, det er bare et par-tre andre ruter som har fått en slik grad i Norge.
Gudmund har også gått en bulder gradert 8A i sommer, en kombinasjon som det ikke er så mange som klarer. Og ikke mindre imponerende av en barnefar.
----
Etter at bloggposten ble publisert skriver Gudmund til meg at de to rutene på Hell er sluttføringer av de opprinnelige prosjektene. De har blitt gått ved at man har klippet ved å holde i ankeret før, hvis jeg forstår Gudmund rett, mens han nå har gått dem i bedre stil ved å klippe ankeret mens man holder i fjellet. Det er i seg selv en litt underlig praksis å gå ruter uten å klippe ankeret mens man holder i veggen, men jeg kjenner ikke de hardeste rutene på Hell godt nok til å leke noen dommer over det. De har ihvertfall vært ansett som egne ruter siden siste halvdel av 90-tallet, og gås de nå fullt ut så er jo det en annen greie.
fredag 30. juli 2010
Nye harde ruter fra ungdommen. (del 3)
De beste tenåringsklatrerne bekrefter bare at de er blitt gode til å klatre, slik jeg har omtalt i en bloggpost tidligere i sommer.
En sommertur til Ceuse i Frankrike har ført til at 16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas har gått to nye ruter gradert 9-, og noen flere grad 8+. For de som kjenner Ceuse, så er ikke det alltid et område som er kjent for å gi fra seg rutene lett, selv om Tina skriver "soft" på flere av de hun har gått i andre forsøk. Ifjor klatret hun 8+ i første forsøk, et slags gjennombrudd på de harde rutene.
Det skal bli spennende å se om formen gjør at Tina kan ta noen skritt oppover tabellen på de internasjonale konkurransene som kommer framover.
Martin Skaar Olslund har også vært i Ceuse og gått 9- og flashet en 8+.
Og siden jeg skrev den forrige bloggposten har Jakob Heber Norum og Thilo Schröter gått nye harde ruter opp til grad 9-/9 i Stryn og på Myggveggen litt lengre sør i Sogn og Fjordane. Jakob flashet også en rute gradert 9- i Stryn. De er åpne for at rutene er litt snilt gradert, men det er helt underordnet i forhold til prestasjonen til disse unge guttene, som det ikke finnes maken til i Norden.
En sommertur til Ceuse i Frankrike har ført til at 16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas har gått to nye ruter gradert 9-, og noen flere grad 8+. For de som kjenner Ceuse, så er ikke det alltid et område som er kjent for å gi fra seg rutene lett, selv om Tina skriver "soft" på flere av de hun har gått i andre forsøk. Ifjor klatret hun 8+ i første forsøk, et slags gjennombrudd på de harde rutene.
Det skal bli spennende å se om formen gjør at Tina kan ta noen skritt oppover tabellen på de internasjonale konkurransene som kommer framover.
Martin Skaar Olslund har også vært i Ceuse og gått 9- og flashet en 8+.
Og siden jeg skrev den forrige bloggposten har Jakob Heber Norum og Thilo Schröter gått nye harde ruter opp til grad 9-/9 i Stryn og på Myggveggen litt lengre sør i Sogn og Fjordane. Jakob flashet også en rute gradert 9- i Stryn. De er åpne for at rutene er litt snilt gradert, men det er helt underordnet i forhold til prestasjonen til disse unge guttene, som det ikke finnes maken til i Norden.
onsdag 28. juli 2010
Et støtende par og nye ruter
Det er ikke alle 47-år gamle kvinner som førstebestiger sterkt overhengende off-width riss et sted på åttergraden. Det er ikke alle 56 år gamle menn som førstebestiger 40 meter nye linjer på det beryktede Häller-berget hvor nesten halve ruten knapt er sikret med noe annet et par skyhooks (som navnet sier, en krok hengt over litt fjell og svært luftig sikring). Møt ekteparet Tiegs/Pålsgård, fra Sverige, bosatt i Oslo, men alltid i helger og ferier på hytta i Bohuslän.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
De siste dagene har de to endelig fått klatret sine to prosjekter for sommeren. Ulrika (Uliss på svensk) fikk gått Ullared på Mørkets hjerte. Hun er usikker på graden, i likhet med oss som har fått gå den på topptau. 8- eller litt hardere er kanskje riktig, det kommer litt an på hvor fuktig den er (jfr. bloggposten om engangsgrillen under ruta).
Bestigningen er imponerende på flere vis. Det er ikke veldig mange kvinner som klatrer den graden uansett. Det er svært få som førstebestiger slike ruter, og langt færre som førstebestiger på egne sikringer. Enda færre gjør det i sterkt overhengende og store rissformasjoner som ofte er bløte og/eller fuktige. Og de er ihvertfall ikke mødre.
Så det er all grunn til å gratulere henne med bestigningen. Og det er ikke den første nye linjen fra henne, selv om denne kanskje er et knepp vanskeligere enn noen av de andre.
Ektemannen Jappe (som Jan Pålsgård selvsagt heter på svensk)står ikke tilbake for kona, selv om han ikke helt nådde helt opp i dag i det som var planlagt som en felles bestigning av ruta. Han nye rute Byeline gir 40 meter ny klatring på Häller, som kanskje er det mest besøkte, fineste, og mest imponerende klippen i Bohuslän. Grad 7. Den krysser ruta "Tre tau" en fire-fem meter, men før og etter er det tynt sikret sva og veggklatring. Noen vil kanskje si den er i grenselandet til dumdristig, men ikke sammenlignet med den mye vanskeligere og tynnere sikret Aretmetikk, som han gikk for noen år siden.
Uten at vi skal gjøre alder til et stort poeng, så er det ikke en helt vanlig klatrende 50-åring vi snakker om.
Selvsagt er jeg inhabil i min vurdering, siden de er våre nærmeste venner av det klatrende hyttefolket her nede i Bohuslän, og vi har barn som både leker sammen og klatrer sammen. Men dette er nå en subjektiv blogg, og jeg tenkte at det ville være fint å skrive en hyggelig liten omtale allikevel. Og siden jeg har rost ungdommen kraftig tidligere i sommer, så tenkte jeg det var greit å skrive litt om noen som har klatret i noen år.
Jeg blogget litt om Bohuslän og nyturvirksomheten til blant annet Pålsgård/Tiegs sist sommer. Og for en som har gitt seg ledeforbud denne sommeren pga nyoperert fot, så er det fint å se at det blir gått nye ruter like fullt.
søndag 25. juli 2010
Alt du trenger å vite for klatring i Bohuslän
Klatring i Bohuslen er blitt mer og mer populært. Her er en oversikt og lenkesamling til de viktigste opplysningene man trenger.
Jeg har laget den fordi det er tydeligvis mange som ikke har oversikt over hva som er best å gjøre i forhold til klatring, overnatting med mere.
Værmelding:
yr.no, for eksempel søk på Lysekil, eller den litt mer pessimistiske svenske varianten www.smhi.se.
Guide/klatrefører:
Nå er det kommet en ny klatrefører sommeren 2015 av Hanna og Peter Restorp. Den selges på Tempo-matbutikken i Brodalen. Selges også på klatreverket i Oslo og sikkert andre steder etterhvert.
Bohusbergen.se er en side som presenterer de fleste klippene i Bohus slik føreren har gjort det på papir.
Headwall.com har fører for de viktigste klippene i Bohuslen.
Sverigeføreren: Dette er et bra wiki-prosjekt som gir fører til mange klipper, også noen som Headwall ikke har tror jeg.
En del av rutene som er kommet siden føreren står i heftet ”Oppdateringer til Klatrefører for Bohuslen”:
Access
som det heter på svensk, er det overskriften for hvordan man oppfører seg for å ikke ødelegge tilkomsten til flere klipper. Her ligger det utfordringer med flere klipper tett inntil gårder, på grunn av hekkende fugler, litt følsom parkering.
Svenska Klatterforbundet har en egen access-database som fanger opp alle problemstillinger, her er lenken for Bohuslän.
Det finnes en egen database som fanger opp aktuelle spørsmål.
Ikke tull med tilkomst, du kan skape problemer for deg selv og alle andre. Og skaper du problemer selv, vil du bli sett på som A: Idiot. B: Rasshøl.
Overnatting:
Dette har blitt lettere den siste tiden i forhold til organisert overnatting, mens villcamping nok er litt mer uglesett.
Bohusstugan er klatrehytta til Bohuslen klatreklubb, en liten hytte og teltslette i Barfendalen rett nord for Velserød, ti minutter fra E6 avfart Dingle, kjør mot Bovallstrand og så ned Barfendalen. Ligger inn en liten grusvei på høyre hånd når man kommer nordfra.
Mange campingplasser. Den mest sentrale og rimeligste, men minst idylliske, er nok Runes Camping, som ligger i krysset hvor veiene går til Lysekil på vei 162, mot Smögen på vei 181 og ut til Munkedal/E6. Veldig bra plassert mot busslinje som går rett til Torp og buss videre til Oslo, og bra plassert rett ved Hallinden og Vettekullen klipper. Kort vei til andre felt. Her er telefon:
0523-411 00, 0706-96 68 20
Andre muligheter:
Jeg leier ut en gjestehytte rimelig for helger og uker
Det er noen flere campingplasser i området, men om sommeren er mange fulle.
Villcamping? Det går an, men det er såpass bra tilbud som er organisert at det ikke er noen grunn til å eventuelt skape trøbbel for seg eller andre. I flere kommuner er det campingforbud om sommeren pga alle turistene.
Hvor skal man klatre: Med nærmere 40 klipper å velge mellom er det mye å ta av.
De beste klippene med barn: Omtalt i egen bloggpost.
Gode nybegynnerklipper: Se over
De tre store klippene:
Häller
Hallinden
Velserød
Og tre store berg som ikke er så mye besøkt:
Skëlefjell
Buråsen
Vetteberget
De fineste klippene ved havet/fjorden:
Ulorna, ruter i verdensklasse fra 7 til 9-
Smøgen, Kleven eller Hollanderberget
Vrängerö
Fire klassikere på seksertallet:
Prismaster, Hallinden
Mollarol, Häller
Villskudd, Velseröd
Berg-Kirstis polska, Svanberget i Sotenës
De beste klippene å klatre på når det regner:
Granittgrotten/Ingalsrød
Smålinden er en bolteklippe med et dusin ruter fra 6 til 9/9+ som tørker raskt og som får ettermiddagssol
De beste klippene å klatre på når det er kaldt selv i sola:
Häller
Vettekullen
Velserøds sørside
De beste klippene med mest skygge:
Skelefjell, sol først sent på kvelden
Galgberget får sol først i to-tiden
Ulorna, får sol først i to-tiden
Hallinden, får sol i ett-to tiden.
Buldring:
Skal komme tilbake til dette. Best under klippen Häller, Ulorna, ved Smögen og det utvikles også på Ramsviklandet.
Etikk:
Granitten i Bohuslän står i en særstilling i forhold til å bare bruke naturlige sikringer. Det finnes noen få bolteruter, men i utgangspunktet er dette det mest rendyrkede området i Nord-Europa for klatring med egne sikringsmidler. Dette er kortversjonen, skal se om jeg får utvidet dette litt.
Dokumentasjon:
Bohuslen The Movie: Crackoholics kom våren 2010, og er den definitive filmen om klatringen, både den historiske og dagens vanskeligste bestigninger. Jeg har blogget om den her.
Mat og sånne ting:
Bakeri: Lyckans stenugnsbakeri har virkelig gode brød og et lite spisested, fire kilomter sør for Nordens Ark på veien mot Kungshamn.
Butikker:
Tempo i Brodalen, rett ved Häller, Galgberget osv. er det vanligste stedet, en liten butikk åpen til 21 syv dager i uka. Ellers handler mange på grensa på vei sørover.
Flere butikker i Brastad på vei mot Lysekil. Der er det også apotek. Og selvsagt i alle de store og mellomstore stedene.
Pol i Kunghamn, Lysekil og Munkedal.
Klatrebutikk i Uddevalla.
Café:
Røe gård like ved Galgberget, har både kaker, smørbrød og enkel middag. Fin avslutning eller lunsj på klatredagen.
Cafe Olivia i Bottna, rett under Vetteberget, er en kunsterkafe drevet av et steinhugggerkollektiv. Utstillinger med mere. Studio Botnik like ved, der en parkerer for Vetteberget, har den beste kaffen og isen.
Jeg tror vi nøyer oss med det. Denne siden er ikke sponset av turistmyndigheten i Bohuslen, det bare virker slik.
fredag 23. juli 2010
Årtun og Haleys nye Alaska-ruta omtales som en av de viktigste alpinprestasjonene
I dette intervjuet med Colin Haley i nettpulikasjonen UK Climbing
Jeg blogget om bestigningen tidligere i sommer.
Haley omtaler selv ruta som den har er mest fornøyd med ut over traversen av Cerro Torre og Torre Egger, som han ble svært kjent for et par år tilbake.
Jeg ser Norsk Klatring også har fanget opp denne, og syns det er morsomt at nordens klart beste klatreblad også er blitt gode på nett innenfor et bredt spekter av klatrenyheter. Det er bra.
Jeg blogget om bestigningen tidligere i sommer.
Haley omtaler selv ruta som den har er mest fornøyd med ut over traversen av Cerro Torre og Torre Egger, som han ble svært kjent for et par år tilbake.
Jeg ser Norsk Klatring også har fanget opp denne, og syns det er morsomt at nordens klart beste klatreblad også er blitt gode på nett innenfor et bredt spekter av klatrenyheter. Det er bra.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)