Sterk og skadefri - ny klatrebok fra Gudmund Grønhaug

Gudmund Grønhaug har laget en ny bok viktig bok "Sterk og skadefri", som både går en god innføring i klatrening og god innføring i skadeforebygging. Boka kom i våres på Fri flyt-forlag, og er en bearbeiding og fornyelse av boka Belastningsskader i klatring som kom for noen år siden. 

Boka er et godt og viktig tilskudd til klatrelitteraturen for de som ønsker å bli gode klatrere (og jeg beklager at jeg ikke fikk blogget om den tidligere, det har vært en hektisk vår og sommer og det har vært lettere å blogge kjapt om nyheter og litt lite tid til å skrive en omtale.)

Boka er en popularisering av den mer fagrettede boka Gudmund ga ut først, så den er mer beregna på gira klatrere, og den er også en forsterkning av treningsteorien i forhold til den første boka. 

Boka har også gode bidrag fra sterke klatrere som Adam Ondra, og mange fine bilder. 

Sterk og skadefri er tittelen på boka, og er vel også et ideal for mange klatrere. Samtidig er den en krevende kombinasjon fordi det kan være lett å bli skadet i sin iver etter å bli sterk, og hvis man ikke er sterk nok er det dessverre også lett å bli skadet. Så man bør være sterk for å klatre bra og for å unngå skader, og for å bli sterk bør man også unngå å bli skadet. Så av den grunn bør alle som er opptatt av å bli gode klatrere ta til seg lærdommen fra denne boka, både på det rent treningsfaglige for å bli sterk og for å sikre nok hvile og næring slik at man unngår å bli skadet eller stagnere. 

Gudmund har absolutt alle forutsetninger for å skrive en topp bok om emnet, både som klatrer, trener og fagekspert som fysioterapeut og forsker. Gudmund har selv klatret opp til grad 8c, og er kanskje den med flest harde førstebestigninger i Norge etter å ha vært en svært ivrig nyutvikler og videreutvikler av ruter spesielt i Trøndelag og i Østfold. Faglig har han som fysioterapeut blitt en viktig fagperson med forskning på området, som blant annet har gitt en doktorgrad innen klatreskader. Han har også fungert som trener og vært med på å utvikle trenerkurs for klatreforbundet. 

Boka gir en innføring av hvordan kroppen virker, og hva som skjer med kroppen når man trener. Her har Gudmund flere viktige bidrag, ikke minst på bakgrunn av hans forskning som også viser hvor lett det er å bli skadet hvis man veier for lite og spiser for lite. Her har han blant annet gjort et godt bidrag med å vise hvor lite sammenheng det er mellom lav kroppsmasse og klatregrad. Boka tar for seg hvor skader oppstår og hvorfor skader oppstår. Spørreundersøkelsen blant norske klatrere som dannet grunnlaget for doktorgraden hans, viste at litt over halvparten av de nesten 700 klatrerne som deltok i undersøkelsen var skadet i løpet av det siste halvåret. Det er et høyt tall, ikke så langt unna det som løpere opplever - en annen idrett som dessverre også medfører endel skader. Det er også interessant hvordan skader er litt forskjellig mellom kjønnene, hvor det er flere skader på ankler og knær for kvinner enn menn, kanskje relevant for buldring og styrketreningsbehov i beina, mens det er flere menn enn kvinner som er skadet i albuen og fingre og noe flere kvinner i håndledd enn menn. 

Bokas kanskje viktigste bidrag er kapitelet om å gjennomføre trening slik at man ikke blir skadet og unngår skader. Det heter skadeforebyggende trening, men utviklingen det siste tiåret har vel mer gått mot å trene godt og spesifikt på en måte som gjør at man unngår skader mens man blir sterkere framfor å tenke mye trening som rent skadeforebyggende. Man trener slik at kroppen er sterk og forberedt på belastningen. 

Som i de fleste andre idretter er styrketrening og tunge belastninger den beste skadeforebyggende treninger. Dette går boka godt gjennom og har mange forslag til øvelser. Gudmund viser også hvordan treningsplanlegging og god teknikk bidrar til å redusere faren for skader, 

Her er det også interessante bidrag knyttet til litt forskjell mellom menn og kvinner, og Gudmund tar for seg hensyn både knyttet til gravidet og menstruasjon, selv om det sistnevne temaet er komplisert og ikke helt landet forskningsmessig ser det ut til. 

En annen hovedbolk i boka er knyttet til symptomer, diagnoser og behandling. Gudmund er tydlig på at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom smerte og skade, men at det er viktig å finne ut hva som krever medisinsk oppfølging. Her ligger en av artiklene til Gudmund til grunn, hvor han så på klatreres bruk av helsepersonell. Klatrere kan være treige med å gå til helsepersonell, både fordi man ikke alltid tror det er nødvendig og fordi man ikke er sikker på om helsepersonellet kan nok om klatring til å være til hjel. Her gir Gudmund gode vurderinger for å vurdere vondter og når det er viktig med medisinsk oppfølging for å unngå feildiagnostisering på egenhånd. Dette gjelder særlig fingerskader, som naturlig nok er den vanligste skaden for klatrere. 

Boka gir også en god gjennomgang av håndleddsmerter, som nok har blitt en vanligere skadegrunn hos kvinner, enn tidligere antatt. 

Boka gir også en innføring i treningsplanlegging. Her satser Gudmund på å ta en mer overordnet tilnærming med fokus på behov for kontinuitet, mangel på variasjon og mangel på hvile, samt behovet for å trene spesifikt på det som gjelder for det man vil bli god på. Hvis man klarer å ta hensyn til de grunnleggende faktorene i trening så vil det være en viktig rettesnor i treningen både for å bli bedre og for å unngå skader som ødelegger for dette. 

Boka følger opp med planlegging av enkeltøkter og lengre perioder, selv om den ikke går direkte inn på øktplaner på hvert område. Dette er kanskje noe lesere vil savne litt i boka, men det er svært krevende å lage forslag til relevante økter uten å kjenne nivå, erfaring etc på den enkelte klatrer. Det som er en for lett økt for en klatrer vil kunne skape skape skader for en annen klatrer. 

Det er også et solid kapitel på opptrening etter skade, og solid avslutningskapitel for mer praktiske øvelser for å trene styrke på ulike områder illustrert med bilder. 

Så alt i alt en god gjennomgang av de fleste viktige sider ved trening og opptrening for klatrere. 

Det er naturlig å sammenligne boka med Klatrebibelen fra Stian Christophersen og Martin Mobråten, som jo har blitt en internasjonal suksess på flere språk og som forholder seg til noe av det samme området. Klatremiljøet i Norge er velsignet med å ha sterke og gode klatrere og fagpersoner som Stian og Gudmund, og jeg syns boka utfyller hverandre på en god måte selv om det også er endel av det samme pensumet i boka. Sterk og skadefri har naturlig nok et større fokus på hvordan trening kan forebygge skader, og noe mindre grad så treningsspesfikk på klatring og teknikktrening som er styrken til Klatrebibelen.  Det er uansett to viktige bøker som alle klatrere med ambisjoner om å bli bedre bør ha tatt til seg og lært av. 

 

 

Kristin Harila topper K2 (8611) som 8 topp over 8000 meter i år, Frank Løke topper også K2

Frank Løke og Kristin Harila kom fredag morgen til topps på K2 i det første toppstøtet i år etter at dårlig vær gjorde at de profesjonelle sherpene og lokale høydeklatrernes arbeid med å legge opp tau og depoter hadde tatt litt tid. Så det var en stor gruppe som ventet på muligheten til å toppe det høye og ganske farlige fjellet da det første gode værvinduet dukket opp de siste dagene. 

Foreløpig er de ikke nede i full sikkerhet, men de har passert de farligste områdene av nedstigningen, som er rett under toppen eller lavere hvis været skifter plutselig. 

Kristin Harila er med bestigningen av K2, verdens nest høyeste fjell, et stort steg nærmere målet om å bli den første kvinnen og andre noensinne som går alle 14 toppene over 8000 meter på et år. Dette er den åttende toppen, men kanskje også den mest krevende rent klatremessig med høyde og værutfordringer. Hun reiser med et team av svært gode sharpaklatrere som også er med på prosjektet. Såvidt jeg ser var Dawa Ongchu  i teamet sammen med Kristin, og jeg vet ikke helt hvem andre i teamet som eventuelt var med på bestigningen. 

 

Frank Løke debuterte som høyfjellsbestiger med bestigningen av Mount Everest ifjor, etter at han la opp som en av verdens beste håndballspillere, og etterhvert har blitt en god ultraløper med mange tøffe og lange løp. Han har satset solid på K2 i år, og klatret sammen med den erfarne sherpaklatreren Pemba Tashi i et av flere større kommersielle klatreekspedisjonene til dette fjellet i år. 

Dermed er antall norske bestigninger av K2 økt fra to til fire. Toppen ble besteget av Cecilie Skog og Lars Flatø Nessa 1. august 2008, på den katastrofale turen da Rolf Bae omkom på vei ned i et isras. 

Bestigningene i dag omtales som en Topp-tsunami av Explorersweb (takk til Lars for lenken) på grunn av alle de kommersielle ekspedisjonene som har ligget klare til å få deltakere på toppen. 

Dessverre har ikke årets sesong heller vært uten et tragisk dødsfall, hvor den afghanske klatreren Ali Akber Sakai omkom på fjellet, slik Exploreresweb melder, han skal ha død av høydesyke på vei opp. Det er også rapportert at to kvinner har klatret K2 uten ekstra tilførsel av oksygen, noe som er en helt annen prestasjon enn med oksygenflasker. Harila har vært åpen om at det bare er med ekstra oksygentilførsel at det er realistisk å gjennomføre så mange topp-turer til over 8000 meter i løpet av en sesong.

Bedre kommunikasjon og værvarsling har likevel gjort fjellet langt mindre farlig å bestige det siste tiåret siden sjansen for å bli overrasket av plutselig dårlig vær er redusert kraftig. Skred og andre farer er selvsagt fremdeles en faktor, men når mediene skriver at hver sjette har omkommet osv så mener jeg bestemt at det ikke omfatter det siste tiåret hvor det har vært en helt annen grad av tilrettelegging med faste tau fra kommersielle turoperatører og bedre tilrettelegging og som sagt mer proffe værvarslinger. 

Eline Næsheim går grad 9 og flere ruter grad 9-/9 på Urdviki

Eline Næsheim har gått Åddabe (grad 9/8b) på Urdviki i Setesdal, samt to 9-/9 og en 9- rute på en ukestur til den flotte klippen. 

Dette er den andre 8b-ruta som Eline har gått i år etter Maraton i påska, og hun har gått endel andre ruter på niergraden. Såvidt jeg kan se er det primært Andrine Skilbrei, som har gått en haug med harde ruter inkludert to gradert 8b+ og tre på grad 8b, og Eline som har klatra 8b eller hardere av kvinnene utendørs så langt i 2022. Men her kan jeg selvsagt ha oversett eller glemt noen. 

Også Ingrid Kindlihagen fikk gått to ruter på grad 9- på den samme turen, begge i andre forsøk, før hun dro tilbake til det internasjonale konkurransesirkuset hvor hun i dag klatret seg til en semifinale i europacupen for seniorer. 

Også konkurranseklaterer Regine Storaa klatret sin første 9- rute på turen med Urdu for begynnere. 

Isak Ripman, Dina Eivik, Sebastian Menze og Casper Rønningen med pallplasser i verdenscupen i paraklatring i sommer

Norge markerer seg i verdenstoppen i paraklatring også i år etter topp-plasseringer i sommerens verdenscuper, og et landslag som er helt på høyden i med de store klatrenasjonene. 

Dina Eivik fra Klæbu vant årets første verdenscup i Innsbruck, hennes beste resultat i klassen RP-2 etter at hun fikk 4, 5 og 6 plass i fjorårets verdenscup og VM. Dette er klassen for redusert bevegelse, styrke eller stabilitet på ulike måter. I den siste konkurransen ble 20-åringen klassifisert til klassen RP-3, og da ble det 7. plass i denne mye større klassen. Såvidt jeg har forstått må utøvere regelmessig vurderes inn i ulike klasser med tanke på grad av funksjonsnedsettelser, og at flere utøvere vipper litt mellom klasser. 

Isak Ripman fra Tromsø tok sølv i Villars sist helg, og bronsje to helger før i verdenscupen i Innsbruck, og fulgte dermed opp den sterke tredjeplassen i fjorårets verdenscup i Innsbruck. Han stiller i klasen AU-2, som er underhåndsamputerte. 

Sebastian Menze fra Bergen har fått to tredjeplasser i to verdenscuper, både i Salt Lake City i mai hvor det ikke var så mange andre norske som deltok og fra Innsbruck siste helgen i juni. Han konkurrerer i AL-2, som er klassen for de med en amputert fot. 

Casper Rønningen fra Trondheim tok tredjeplass i sin klasse, B3 for de med synshemninger, i verdenscupen i Innsbruck, men det må legges til at det også var tre deltakere i den klassen. Han tok også sjetteplass i den siste verdenscupen i Villars. 

I tillegg til pallplassene fikk Iben Kongsvik Paulsen fra Bergen finaleplass og 4. plass i verdenscupen i den samme klassen B3 for synshemninger, det samme resultatet som hun fikk i VM i fjor og hvor hun i fjor også fikk en sterk andreplass. 

Solveig Gravdal fikk også en sterk debut i verdesncupen med en fjerdeplass i klassen AU-2, som er klassen for underarmsamputerte. 

Nå er det ikke så lett å lage en ranking over nasjonene i paraklatring siden det er omlag ti klasser, men det er såvidt jeg kan se få land ut over de store klatrelandene som UK, Tyskland, Frankrike og Italia som kan vise til så gode plasseringer og så mange deltakere som landslaget til Norges Klatreforbund, selv om jeg også ser at enkelte andre land satser bra. Det er også verd å merke seg at jeg ikke ser noen andre nordiske nasjoner verken i finaler eller som deltakere, selv om jeg ikke har oversikt over alle klassene. Så det har åpenbart skjedd en sterk utvikling de siste årene siden NM i paraklatring ble arrangert før første gang i 2019 parallelt med NM i ledklatring på Oslo klatresenter. Utviklingen av et landslag og tilbud i et 30-talls klatreklubber har åpenbart utviklet denne grene av konkurranseklatring. Så er spørsmålet om det fører til at paraklatring blir godtatt som en stor nok idrett og på et høyt nok nivå til at grenen blir endel av paraolympics, så vidt jeg forstår er det aktuelt at det kan skje i 2028 i Los Angeles. Men det kan også endre idretten noe, siden den paraolympiske komiteen har noen andre regler for klassifisering av utøvere som kan endre noe både på konkurranseklassene. 

Trym Landmark (16 år) leder Electric Avenue (8a trad)

Trym Landmark klatret fredag Electric Avenue, grad 9- eller 8a på egne sikringer, som den yngste noensinne. Trym har markert seg mest som konkurranseklatrer med diverse pallplasser i NM og nordisk, og med en sterk finaleplass i den europeiske ungdomscupen tidligere i juli i Østerrike. 

Den gode konkurranseformen fungerte åpenbart bra på en av de mest ikoniske harde tradlinjene i Norden, den flotte Electric avenue på Skelefjell i Bohuslen. 

Electric har blitt den mest kjente trad-ruta i Norden etter at boltene som førstebestiger Henrik Bolander satte opp i 1994 ble tatt ned for drøyt ti år siden av Martin Skaar Olslund. Siden har den blitt selve svenneprøven på hard trad-klatring, med endel bestigninger fra noen av de beste tradklatrerne i Norden og flere internasjonale kapasiteter også.

For Trym tror jeg dette er en av de få trad-rutene han har gått, og den ble gått på topptau i andre forsøk i pinsa, og ble gått i første ledforsøk i dag etter å ha varma opp og prøvd ut sikringene et par forsøk. Den er heller ikke den enkleste å sikre, med mye hard klatring og tynne sikringer ned til RP2 på noen steder. Men den er aldri farlig sikret, så det er en relativt trygg rute å klatre hardt på. Jeg tror Trym, som først fyller 17 senere i sommer, er den eneste tenåringen som har ledet ruta. Nå venter EM og VM for juniorer, hvis jeg har forstått det riktig. 

Sunniva Øvre-Eide vinner Europeisk cup for juniorer, som fjerde norske klatrer noensinne. Trym Landmark i finale.

Sunniva Øvre-Eide vant sin største seier med å toppe juniorklassen i den europeiske ungdomscupen i Dornbirn i Østerrike i helga. Trym Landmark imponerte også med finale og 8. plass i Youth A for herrer.

Dette er et internasjonalt gjennombrudd for Sunniva, selv om hun også var nærme en semifinale i verdenscupen i fjor da hun klatret veldig bra i en rute, men ikke så bra i den andre kvalikkruta. 

I mai kom hun til finale og fikk syvendeplass i samme cup da den ble arrangert i Imst, og i 2019 kom hun i finale og fikk sjetteplass i undomscupen i Youth B-klassen. 

I forbifarten husker jeg bara Hannah Midtbø, Magnus Midtbø og Tina Johnsen Hafsaas som vinnere av den europeiske ungdomscupen på led. Det er ti år siden Tina, som nå trener Sunniva, tok tre førsteplasser i den europeiske ungdomscupen og litt andreplasser og andre finaler. Noen år før det herje Hannah i den samme klassen, og så Magnus selvsagt som også ble juniorverdensmester før hans lange seniorkarriere startet. Så Sunniva er i godt selskap. 

I tillegg må vi nevne Anne Ackre, som tok en tilsvarende og svært impoenerende seier i den europeiske ungdomscupen i buldring i våres. 

Trym Landmark er også i godt selskap med sin finaleplass. Ved siden av de nevnt over her så har noen flere nådd finaleplass, men ikke så mange: Per Ravlo Caspersen var i to buldrefinaler i våres, inkludert en tredjeplass, og tidligere har Leo Ketil Bøe, Ingrid Kindlihagen, Lisa-Marie Kvandahl vært i 1-3 finaer og så har Maria Davies Sandbu vært i en haug selv om hun akkurat ikke kom på pallen. Her har jeg sikkert glemt noen opplagte navn, så åpen for å fylle ut lista. 

Så med Sunniva og Anne med hver sin seier i led og buldring, med Per på pallen i buldring og Trym i finalen på led og Ingrid Kindlihagen på pallen i europacupen i buldring, så er det en bredde norsk klatring aldri tidligere har hatt internasjonalt selv om det har vært enkeltstjerner med Magnus og Tina i spissen som har markert seg godt internasjonalt. Våre gode nordiske naboer har ikke hatt noen i finale så vidt jeg kan huske, selv om svenske Hannes Puman er den eneste som er regelmessig i semifinale i led. 

Om et par år får vi kanskje vite om dagens unge stjerner på under 20 år også kan markere seg i toppen også som seniorer. 

Kristin Harila bestiger Nanga Parbat som andre nordmann, og er halvveis på sitt eventyrlige 8000 meters prosjekt

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Kristin Harila (@kristin.harila)

Kristin Harila har nå besteget Nanga Parbat (8126 meter) som den syvende toppen i det fantastiske prosjektet om å bestige alle 14 toppene som er over 8000 meter. 

Nanga Parbat er den vestligste toppen av disse toppene, og er den nest høyeste i Pakistan etter K2. Det er også en krevende topp som har krevd mange liv, i forhold til antall personer på toppen er det bare Annapurna som er farligere. 

Nå går ferden inn til Baltoro-breen hvor K2, Broad Peak og de to Gasherbrum-toppene venter. 

Bestigningen for to dager siden er ifølge pakistanske medier den første bestigningen over 8000 meter i landet så langt i 2022. I Pakistan klatres toppene om sommeren, mens det i Nepal skjer på våren og høsten og ikke under sommeren når monsunen herjer. 

Kristin er den andre norske klatreren som har vært på toppen etter Andreas Fredborg, som var eneste som kom til topps på den norske ekspedisjonen i 1990 da flere ble matforgiftet og slet i høyden. Andreas brukte ikke ekstra oksygen-tilførsel for å klatre toppen, mens Kristin har vært tydelig at hun har brukt ekstra oksygen-tilførsel for å komme på toppene. Å klatre disse toppene uten ekstra oksygentilførsel innebærer en helt annen belastning på kroppen, og spesielt med tanke på at flere topper skal klatres på kort tid er nok ekstra oksygentilførsel en viktig del for å klare både toppene og ikke minst så mange på kort tid. 

Harila klatra seks topper på under en måned i Nepal før sommeren, en helt ellevill prestasjon i Himalaya-sammenheng. Så tok hun en kort pause i Norge, før hun nå går løs toppene i Pakistan og så de siste toppene i Nepal til høsten hvis den ambisiøse planen lykkes. Målet er å bli den første kvinne og andre person noensinne til å klatre alle toppene over 14000 meter på et halvt år. 

Leo Ketil Bøe flasher Janus, gradert 8c i Østerrike

Leo Ketil Bøe fortsetter å markere seg som en historisk toppklatrer i Norge. I dag flashet han Janus, en rute utenfor Innsbruck i Østerrike. Leo sier ruta regnes for en litt soft 8c, og foreslår at den kanskje kan settes i 8b+/8c. Oversikten over bestigningene fra 8a.nu viser at de fleste har satt den i 8c, men det er verd å legge til at Leo er den andre til å gå den i første forsøk, bare superhelten Patxi Usibiaga har onsightet den mens verdensmester Jakob Schubert måtte ha flere forsøk. Så det er en superimponerende bestigning fra Leo. 

Jeg kjenner bare til at Magnus Midtbø har gått hardere ruter i onsight eller flash, Magnus var i sin tid en av de første i verden som onsightet 8c+ i Spania, og loggen på 8a.nu viser at han har flashet tre ruter på 8c-graden. Vi kan aldri utelukke at Sindre Sæther også har matchet dette på flash, men jeg har ikke hørt om det fra hans ellers utrolig imponerende bestigninger. 

Leo har tidligere onsighet Blodig alvor, etter at han vant norgescupen i Molde for snart to år siden. Det trolig den hardeste onsigheten fra en norsk klatrer i Norge eller en av de hardeste, her er jeg heller ikke helt stødig på prestasjonene til Sindre Sæther. Martin Mobråten har også gått graden i første forsøk, med sin flash av Le Coq sportif på Hvarnes. Det samme har svenske Erik Grandelius, som jo har bodd i Norge i snart et tiår. 

Ola Vekve (14 år) leder grad 9 i Julsundet

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ola Vekve (@o.vekve___)

Ola Vekve fra Molde har ledet Blodig alvor (grad 9) i Julsundet utenfor Molde, samme året som han har fylt 14 år.  

Jeg tror det er den yngste bestigningen av graden i Norge, men er åpen for innspill om noen er glemt. Det har vært flere 14 åringer som har gått opp til 9-/9 og flere 15-åringer som har gått både 9 og 9/9+. Men i forbifarten finner jeg ikke andre på hans alder på denne graden. 

Ola Vekve har klatra bra i flere år både ute og inne, og markert seg som en av de beste i 08-klassen, finaleplass i yngre junior i den siste norgescupen, og med blant annet seier i den nasjonale buldrekonkurransen på Lillehammer sent i fjor. Som de fleste andre sterke unge uteklatere har han klatrende foreldre, med en far Thomas som førstebesteg 8c som 47 åring med forlengelse av Blodig alvor. I diskusjonen om allsidighet eller tidlig spesialisering, så kan det være interessant at har han markert seg regionalt både i turn og alpint. 

Blodig alvor er førstebesteget av Molde-legenden Pål Benum Reiten i 1995, som den første i Møre og Romsdal, og det har aldri vært stilt spørsmålstegn ved graden. Den yngste til nå på ruta er vel Sindre Sæther da han var 16-17 år, og Leo Bøe dro til med en imponerende on sight samme dag han vant norgescupen i Molde høsten 2020. 

John Henry Nilsen leder 8a+. 3 8a og et par 8+ på egne sikringer i Bohuslän

 John Henry Nilssen er den tredje norske klatreren som har en imponerende bestigningsliste gjennom våren i Bohuslän. Han repeterte 8a+ ruta tl Aleksei Jaruta på Hallinden, som også ble repetert av Kristoffer Klev og Erik Grandelius. Han klatra Electric Avenue (grad 8a) på Skëlefjell, og de to 8a-naborutene på Häller Walk the line og Highwway Man. Han gikk også Tradjazz på Skelefjell og Kristi Brud på Hallinden, begge grad 8+. 

Tilsammen har det nok blitt gått flere harde ruter på egne sikringer i Bohuslen i våres enn noen gang tidligere av norske klatrere.