Carsten Pihl skriver på bloggen sin at journalister bør følge Twitter fordi de ellers går glipp av gode saker. Det er et interessant innlegg fordi det peker på behovet for journalister til å bruke de digitale mulighetene som finnes for innhenting og distribusjon av nyheter.
Spørsmålet er hvor viktig sosiale medier er og vil bli for journalister. Dette vil jo også bli godt dekket av de som skal delta på Journalistens seminar om temaet, som blant annet tar opp dette spørsmålet. Ære være dem for å lage det. Arrangør Kristine Lowe og Vampus har også omtalt dette.
Jeg er litt todelt på betydningen av sosiale medier for slike som oss.
Viktig i noen grupper
På den ene siden: Det er viktig for mange, og det kommer til å bli viktigere.
- Det er viktig som et verktøy for å få og pleie kilder, som en viktig informasjonskilde, og som en dialogskaper med brukere før, under og etter publisesering. Vi og diverse andre lager jevnlig saker på det som rører seg på facebook, og vi linker til kule You tube videoer osv. VG er bare et godt eksempel på de som har tatt dette videre, og behandlet facebook som en database for å lage journalistikk, som med serien om de rike barnas vennskap.
- Det er en interessant informasjonskanal, og hvis vi skal tro monstermediatrendene, kommer det til å bli enda viktigere framover. Flere av oss bruker det for å melde fra om innhold, enten det skjer på facebook eller twitter. Det samme gjør kilder og andre i forhold til å legge ut linker til artikler de sammene stedene. Sammen med RSS-feeder vil slik kobling av saker redusere førstesidens betydning på nettet. Hver artikkel vil leve sitt eget liv uavhengig av mediet den presenteres i.
Engasjerer ikke mange
På den andre siden er det greit å innse dagens begrensningene til Twitter og andre sosiale medier, selv om dette raskt kan endre seg. Her er jeg kanskje litt uenig med Pihl.
- Bortsett fra Facebook og You tube, som er monsterstore, så når mange av disse sosiale mediene ikke så mange andre enn nerdene. Twitter er en slik kanal. Det er helt perfekt for å ha dialog med andre medienisser og tilstøtende herligheter. Vi har vårt lille, men dog voksende, nettverk hvor kommuniserer med hverandre og siterer hverandre på våre blogger.
Men jeg vet ikke hvor relevant Twitter er for det store flertallet av journalister som ikke dekker medier og it. Ta Drammen. Av de få som er på twitter, har bare fem oppdatert de siste ti dagene. Og vi er alle media- og datafolk. Som journalistisk verktøy er det derfor begrenset som viktig kilde til å gjelde en liten gruppe. Likedan hvis man søker på alle andre felt enn medier/it. Det samme er tilfelle med endel andre digitale verktøy som får oppmerksomhet i andre land, som delicious, friendfeed og andre. For at et slikt digitalt verktøy skal bli viktig, så må det ha en kritisk masse som det ihvertfall idag mangler.
I min tidligere jobb som politisk reporter vil jeg også ha begrenset utbytte av twitter som kommunikasjonskanal fordi de færreste politikere er der. Men jeg tror det kunne vært spennende å eksprimentert med rapportering fra ulike politiske sammenhenger ved å implementere twitter-feeden inn på artikler/blogger. For det er et utrolig raskt verktøy med mobil-twittring.
En post på Beatblogging er jo inspirerende i så måte, og motsier litt av det jeg har skrevet her.
Bare Facebook teller
For sosiale medier i Norge er det egentlig bare facebook som teller, og der er det nesten bare privat kos. Som så ofte ellers er det bare vinneren som erobrer alt, og facebook skal nok gå en lang vei for å komme seg ut av privatsfæren når det gjelder innhold og rapportering - selv om det som sagt kommer en og annen sak ut av alle disse vennene som kommer ruslende i dette miljøet.
Og så er det sikkert mange andre muligheter som vil dukke opp etterhvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar