Her er min årlige artikkel til bladet Norsk klatring over høydepunktene for klatringen i 2008 sett fra Norge. Bladet er selvsagt til salgs i Narvesen, og har også et eget nettsted.
2008 vil for alltid bli husket for tragedien på K2. Men ved siden av denne tragedien, har det også vært et fantastisk år for norske klatreprestasjoner.
Det er umulig å lage en oppsummering av klatreåret 2008 uten å starte med ulykken på K2 hvor Rolf Bae omkom. Nå er det dessverre vanlig at det omkommer en klatrer i løpet av et år, og det er like trist hver gang. Forskjellen i år er at det er en av de mest kjente klatrerne som har omkommet, på et av de mest kjente klatrefjellene, i en av de største klatreulykkene. Det har gitt ulykken en ekstra dimensjon og oppmerksomhet.
Men tross ulykken er det blitt klatret mer og hardere i 2008 enn noensinne. Her er noen av de mest markante klatrerne og prestasjonene som i større eller mindre grad har flyttet klatringen opp på et nytt nivå.
Magnus Midtbø
Nok et år har Magnus Midtbø overgått alle prestasjoner fra nordiske klatrere. I år er det enda vanskeligere enn før å ramse opp prestasjonene.
Utendørs har han som en av de ytterst få i verden gått graden 9a+, La Novena enmienda i Santa Linya. Det er bare et hakk under den vanskeligste graden som finnes, og bare et titalls klatrere er på dette nivået. Aldri tidligere har en norsk klatrere vært så nære det absolutte toppnivået. Med en 9a rute til i år, Kinematix i Frankrike, og totalt åtte ruter fra 8c og oppover er han i en helt egen klasse.
Konkurranseklatringen har hatt et like viktig gjennombrudd i år:
Finale i VM, femteplass sammenlagt i den mest prestisjetunge klatrekonkurransen i Arco, med en tredjeplass i onsight. Tredjeplass i Dima Rock marster, og flere finaleplasser i verdenscupen bekrefter at han er blant verdens ti beste klatrere – selv om det har buttet litt i noen konkurranser i høst. .
I tillegg gikk han bulderen Gjeddehenget, 8b/b+, i Matre. En av Norges hardeste buldre, helt til et tak brakk av og gjorde bulderen lettere.
Andre sterke herrer:
* Bergenseren Andreas Hetland Olsen har i all stillhet hatt et år som overgår alt det norske buldrere har prestert av harde buldre. Ikke bare har han etablert seg helt i toppen med å gå Madiba (grad 8B+) i Rocklands i Sør-Afrika, men han har også gått et dusin ruter fra 8A+ og oppover i 2008. Eivind Wang har tidligere gått en like hardt gradert rute i Rocklands, og gått en selv på Hell. Og Magnus Midtbø gikk en omtrent like hardt gradert en.
Hetland Olsen har også flashet en bulder gradert 8A, og er muligens den første som har gjort det.
Hannah Midtbø
Hannah Midtbø stod for en av årets overraskelser i konkurranseklatringen da hun ble nummer 3 i EM i buldring i oktober. Det er et resultat på et helt annet nivå enn tidligere, selv om seieren i buldrekonkurranser har vist at hun holder høyt nivå. 15.plass i årets siste verdenscup bekrefter at hun har blitt en av de gode konkurranseklatrerne. 18-åringen markerte seg for alvor da hun for to år siden ble den beste av jentene, og da hun i fjor tangerte det norske toppnivået med å gå 9-/9 i tillegg til å vinne nordisk mesterskap i både tauklatring og buldring.
Andre sterke jenter:
* Therese Johansen viste også i år at hun er en av Nordens sterkeste jenter. Hun gikk sin andre bulder gradert 7C+, bare et par andre jenter i Norden har vært på den graden.
* Eva Helgø ble med i den eksklusive klubben av kvinner som har klatret 9-/9 da hun i høst klatret Hells Angeles på Hell. Denne ruten var tidligere gradert ni. Graden er tidligere bare gått av Linn Karin Stendal, Therese Johansen og Hannah Midtbø. Det nordiske toppnivået på ruter er representert med Malin Holmberg, som i år klatret grad 9 og grad 9- i første forsøk.
* To kvinner har etablert seg med bestigninger av naturlig sikrede ruter. Kristina Pålsgård Nordhaug klatret Abrakadabra (grad 8/8+) på Lilla Galgberget, mens Sunniva Hoel Aas gikk Ibens bok (grad 8) på Ulorna. Begge rutene ligger i Bohuslen.
Alpinisme
K2-tragedien
Sjelden har det blitt klarere hvor meningsløs Himalaya-klatringen er når Rolf Bae omkommer samme dag som kona Cecilie Skog og Lars Nessa når toppen av K2. Da Bae omkom i israset som utløste en av de mest dødelige dagene i Himalaya-klatringen, så forsvant hele poenget i det som ellers ville vært en av de største begivenhetene i norsk høyfjellsklatring.
Skog er en av de ytterst få kvinnene som har besteget K2, og som i tillegg har vært på verdens to høyeste topper. Hvis det hadde betydd noe, så gjorde bestigningen Skog til en av verdens mer markante eventyrere med turer til verdens to høyeste fjell og de to polene. Nå betyr det ingenting.
Med bestigningen av K2 er det nå bare en håndfull topper over 8000 meter som ikke er besteget av nordmenn. Den høyeste er Kanchenjunga, som Jørgen Aamodt ikke helt nådde til topps på i sitt forsøk på å komme opp og stå på ski ned nå i oktober sammen med svenske Fredrik Ericsson.
Trango-repetisjonen
Trango er et av verdens fineste fjell, og norske klatrere har et helt spesielt forhold til fjellet.
Repetisjonen av norskeruta i våres fra Stein-Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og nå avdøde Rolf Bae er den første skikkelige repetisjonen av den mytiske bestigningen i 1984. 84-bestigningen var både den fremste og mest tragiske prestasjonen i norsk klatrehistorie siden Hans Christian Doseth og Finn Dæhli omkom på vei ned fra den teknisk vanskeligste ruta i Himalaya på en av verdens største vegger.
I tillegg har vi nyturen opp til Trango Pulpit i 1999, som også innebar noe av den mest krevende tekniske klatringen i høyden.
Trango ble repetert i god stil og bekrefter sammen med andre turer at det kanskje aldri har vært så mange dyktige og pågående alpinister i Norge, på høyde med gullalderen tidlig på 80-tallet. At repetisjonen fikk så mye internasjonal oppmerksomhet viser også at nivået ikke har endret seg så mye de siste tiårene i forhold til alpinisme som i forhold til sportsklatring.
Andre markante høyfjellsturer
I år har to taulag gjort spennende bestigninger i Alaska.
* Trym Sæland og Ole Lied har gått Moonflower buttress på Mount Hunter, sannsynligvis den hardeste ruten i området gått av nordmenn på en generasjon. Ruten er en av de krevende klassikerne i med klatring opp til A3, og har Alaska grad 6. De to fikk også klatret to ruter i Ruth Gorge: Shaken not stirred og Ham and eggs.
For Sæland var dette enda en imponerende bestigning på en allerede lang liste fra Kjerag til Cerro Torre og gode forsøk i Himalaya. Ole Lied har tidligere markert seg med førstebestigning på Baffin Island i fjor.
* Nils Nielsen og Eilif Ruud gikk en ny rute i Ruth Gorge i Alaska, Kuriositeten, en 800 meter høy rute som involverte bratt is. De to gikk også Ham and Eggs på Mooses Tooth.
* Bjørn-Eivind Årtun og Marius Olsen klatret Exocet på Cerro Standhardt i Patagonia i november. Ruten er en av de klassiske harde rutene i dette værutsatte området, og en av de få markante norske bestigningen i området.
* 42 år gamle Årtun sørget også for den første fribestigning av Ultima Thule (grad 8) på Blåmannens nordvegg på Kvaløya sammen med svenske Oscar Alexanderson. Dette er den tredje friruten opp den bratte storveggen.
* Sindre Sæther er ikke bare en av tidenes beste norske sportsklatrere. De siste årene har han og faren Ole Johan Sæther blitt et av de mer produktive storveggsteamene i Norge. I år har de klatret mange spennende harde turer i Trolltindene. Blant annet har de gått en variant av den tsjekkiske vinterruta på Semletind med klatring opp til grad åtte i storveggen. I Semletindveggen har de gått en ny rute gradert 7+. De har også gått Norskeruta i Trollveggen i fri som de første (grad 7-). Og på Hornaksla har de gått Supercrack (grad 8-).
onsdag 10. desember 2008
søndag 7. desember 2008
Fattigere julefeiring
Det tradisjonelle julespillet til Den frie evangeliske forsamling i Drammen blir i år ikke besøkt av skoleelever. Ingen av skolene var interessert i å delta etter fjorårets opphetede debatt om elevene burde få oppleve spillet eller ikke.
Formelt handlet debatt i fjor om elevene kunne delta uten foreldrenes samtykke, men i praksis ble det et ja eller nei til om skolene skulle delta. Det endte med at flere skoler avlyste sine besøk da, og full stopp for skolene i år.
Hvis skolene i stedet velger andre arrangementer som formidler det kristne julebudskapet, så er det ikke noe problem. Men hvis skolene lar være å sende elevene av bekvemmelighetshensyn, motvilje eller usikkerhet i møtet med et religiøst budskap, så kan juleopplæringen bli fattigere.
Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.
Dette er ihvertfall ikke et resultat av den nye formålsparagrafen for skolene som Stortinget vedtok fredag. Den gamle kristne paragrafen ble byttet ut med en mer nøytral formulering hvor skolene fremdeles skal bygge på verdiene i den kristne og humanistiske arven. Stortinget samlet seg om at skolene har en plikt til å lære elevene opp i den kristne kulturarven. Der er ikke jula helt ubetydelig.
Opplæring i religion krever en god balanse mellom å formidle den kristne kulturarven i Norge, og samtidig ha like stor respekt for alle religioner. Samtidig må foreldrenes rett til å bestemme over barnas religiøse påvirkning respekteres. Men dette lar seg kombinere uten å måtte ty til en nulling av den kristne dimensjonen.
Jula har mange dimensjoner, og for familiene kan det ene være like bra som det andre. Men for skolene er det viktig å fange opp og få fram det kristne julebudskapet, også slik den formidles i praksis.
Leder i Drammens Tidende, mandag 8. desember 2008
Formelt handlet debatt i fjor om elevene kunne delta uten foreldrenes samtykke, men i praksis ble det et ja eller nei til om skolene skulle delta. Det endte med at flere skoler avlyste sine besøk da, og full stopp for skolene i år.
Hvis skolene i stedet velger andre arrangementer som formidler det kristne julebudskapet, så er det ikke noe problem. Men hvis skolene lar være å sende elevene av bekvemmelighetshensyn, motvilje eller usikkerhet i møtet med et religiøst budskap, så kan juleopplæringen bli fattigere.
Julefeiringen har for de fleste viktige dimensjoner ut over det kristne budskapet. Men hvis skolene ikke formidler dette, får den kommersielle julekulturen enda mer plass. Det bør være plass til mer enn rent underholdende julefortellingene – enten det er gamle nisser eller moderne blånisser og juleskurker.
Dette er ihvertfall ikke et resultat av den nye formålsparagrafen for skolene som Stortinget vedtok fredag. Den gamle kristne paragrafen ble byttet ut med en mer nøytral formulering hvor skolene fremdeles skal bygge på verdiene i den kristne og humanistiske arven. Stortinget samlet seg om at skolene har en plikt til å lære elevene opp i den kristne kulturarven. Der er ikke jula helt ubetydelig.
Opplæring i religion krever en god balanse mellom å formidle den kristne kulturarven i Norge, og samtidig ha like stor respekt for alle religioner. Samtidig må foreldrenes rett til å bestemme over barnas religiøse påvirkning respekteres. Men dette lar seg kombinere uten å måtte ty til en nulling av den kristne dimensjonen.
Jula har mange dimensjoner, og for familiene kan det ene være like bra som det andre. Men for skolene er det viktig å fange opp og få fram det kristne julebudskapet, også slik den formidles i praksis.
Leder i Drammens Tidende, mandag 8. desember 2008
søndag 23. november 2008
Uheldig jakt på kvinner
Det er ikke spesielt heldig at tre av de fire kvinnene som kunne representert Buskerud på Stortinget neste år, kan bli skubbet ut eller ned etter benkeforslag.
Den første forsvant etter Høyres nominasjonsmøte sist helg. Nå er det også klart at partienes forslag om kvinnelige kandidater på kamplass i både KrF og Frp vil bli utfordret av mannlige politikere. Hvis Aps Lise Christoffersen blir eneste stortingskvinne fra Buskeruds etter valget, er det pinlig og uheldig for regionen.
Det er ingen grunn til å ikke respektere de valgene som gjøres på nominasjonsmøtene. Hver for seg er det ikke noe ønske om å kneble kvinner som ligger bak disse mennenes jakt på topposisjoner. Men i sum kan det bli et problem.
Hvis de kvinnelige toppkandidater forsvinner i de tre ikke-sosialistiske partiene, vil resultatet bli en veldig ensartet stortingsbenk fra Buskerud preget av middelaldrende menn. Dette er uheldig for likestilling og kan svekke tiltroen til dagens system for utvelgelse av kandidater. Men det kan også slå uheldig ut for Buskerud.
Buskerud Høyre sitt valg sist helg viser dette. Anders Werp ble valgt på bekostning av den foreslåtte Kristin Ørmen Johnsen fordi Buskerud Høyre ønsket en dyktig ordfører og en bredere geografisk fordeling enn forslaget om to kandidater fra Drammen på nytt. Det er et legitimt valg. Men dette kan gå ut over Buskerud sin innflytelse fordi Werp som mannlig ordfører vil risikere å bli sett på som dusinvare på Stortinget. Det vil være mer krevende for ham å bli synlig enn for en kjent og markant kvinne som Ørmen Johnsen med en sterk utdanningsfaglig bakgrunn. Det samme kan, men i noe mindre grad, skje hvis de andre utsatte kvinneplassene byttes ut med menn.
Så ligger ikke løsningen i en lovregulert sentralisme, slik likestillingsombudet foreslår i dagen avis. Lokaldemokratiet er for verdifullt til å svekkes av for mange sentrale krav. Det er langt å foretrekke at partiene tenker mer helhetlig når kandidatene velges ut. Det er tross alt det politikken grunnleggende sett handler om.
Den første forsvant etter Høyres nominasjonsmøte sist helg. Nå er det også klart at partienes forslag om kvinnelige kandidater på kamplass i både KrF og Frp vil bli utfordret av mannlige politikere. Hvis Aps Lise Christoffersen blir eneste stortingskvinne fra Buskeruds etter valget, er det pinlig og uheldig for regionen.
Det er ingen grunn til å ikke respektere de valgene som gjøres på nominasjonsmøtene. Hver for seg er det ikke noe ønske om å kneble kvinner som ligger bak disse mennenes jakt på topposisjoner. Men i sum kan det bli et problem.
Hvis de kvinnelige toppkandidater forsvinner i de tre ikke-sosialistiske partiene, vil resultatet bli en veldig ensartet stortingsbenk fra Buskerud preget av middelaldrende menn. Dette er uheldig for likestilling og kan svekke tiltroen til dagens system for utvelgelse av kandidater. Men det kan også slå uheldig ut for Buskerud.
Buskerud Høyre sitt valg sist helg viser dette. Anders Werp ble valgt på bekostning av den foreslåtte Kristin Ørmen Johnsen fordi Buskerud Høyre ønsket en dyktig ordfører og en bredere geografisk fordeling enn forslaget om to kandidater fra Drammen på nytt. Det er et legitimt valg. Men dette kan gå ut over Buskerud sin innflytelse fordi Werp som mannlig ordfører vil risikere å bli sett på som dusinvare på Stortinget. Det vil være mer krevende for ham å bli synlig enn for en kjent og markant kvinne som Ørmen Johnsen med en sterk utdanningsfaglig bakgrunn. Det samme kan, men i noe mindre grad, skje hvis de andre utsatte kvinneplassene byttes ut med menn.
Så ligger ikke løsningen i en lovregulert sentralisme, slik likestillingsombudet foreslår i dagen avis. Lokaldemokratiet er for verdifullt til å svekkes av for mange sentrale krav. Det er langt å foretrekke at partiene tenker mer helhetlig når kandidatene velges ut. Det er tross alt det politikken grunnleggende sett handler om.
tirsdag 11. november 2008
Drammens Tidende legger om for å få bedre flermedialt innhold
Drammens Tidende har lagt om digitalsatsingen slik at vi skal levere digitalt innhold mer tilpasset mediets muligheter på dt.no. Målet er å verdiøke det gode innholdet vårt, vinne nyhetskampen og få bedre dialog med lokalsamfunnet.
Dette er fase to av omleggingen i Drammens Tidendes digitalutvikling. Første skritt har vært å samle oss til et samkjørt mediehus. Nå går vi inn i fase to hvor vi må videreutvikle innholdet på nett, levende bilder, lokalradio og etterhvert mobil.
Dette gjør vi med å legge om fra en digitalredaksjon til en rendyrket digitaldesk.
Digitaldesken har flere oppgaver:
- Utvikle og redigere eget innhold så det egner seg best for nett. Det inkluderer utvikling av video og billedserier i sakene, blant annet bedre kapasitet for å redigere og legge ut videoer fra fotografer og journalister.
- Linke aktivt til egne saker og eksterne saker og kilder. Mål: Fem lenker per sak.
- Vise fram og dyrke leserskapt innhold fra debattkommentarer og fra lesernes avis deldet.no.
- Overvåke alle nyhetskilder og linke raskt til relevant innhold som angår Drammensregionen. Daglig hentes det opp saker fra de ultralokale avisene i samme selskap som holder til i nedslagsfeltet, det gir bedre innhold på vår førsteside og krysspromoterer ultralokale nettsider.
- Overvåke og aggregere digitalt innhold i regionen, blant annet fra bloggere, You tube osv.
- Drive lokalradio med to faste programledere og levering av nyhetsinnslag og intervjuavtaler fra digitaldesken.
Dette vil også gi en mer aktiv redigering av førstesiden over en større del av døgnet. Forsideredigeren har nøkkelrollen med å planlegge og videreutvikle innhold mot de ulike kanalene, med unntak av papiravisen som lages fra avisdesken (to meter unna).
Konsekvensen av dette er at vi tar litt ned egenproduksjon av nettnyheter fordi vi tror leserne får et bedre produkt ved at vi tilrettelegger vårt eget innhold bedre og linker aktivt til eksterne kilder for stoff produsert andre steder.
Hensikten med dette er todelt:
- Bedre oppdatering og utvikling av løpende nyheter som går på nett først, så radio, og eventuelt tas videre med video og inn mot avis dagen etter.
- Bedre flermedial utvikling av de egensakene som får mest slagkraft av å lanseres i avisen - og som tas videre på nett, levende bilder og lokalradio.
Litt bakgrunn:
I løpet av året har det skjedd store endringer for å omdanne DT til et konvergent mediehus, blant annet omtalt i Mediehusrapporten for 2008 til BI og IJ.
Blant annet har den tidligere digitalredaksjonen, som var veldig samkjørt på nett, tv og radio, blitt samkjørt med den tidligere avisredaksjonen for å skape flermediale avdelinger. Det har til nå ført til en flermedial beredskapsgruppe for krim/ulykker og en flermedial sportsavdeling. Fotoavdelingen blir mer flermedial gjennom opplæring og mål for levering av video.
Til nå har vi hatt en stor nyhetsavdeling og en mindre digitalredaksjon som også har laget selvstendige saker, men begge har levert løpende nyhetssaker. Dette rydder vi nå opp i ved å omdanne til en digital desk, og overlate all løpende nyhetsdekning der det hører hjemme: nyhetsavdelingen. Digitaldesken skal være med hele veien for å være med å utvikle bedre flermedialitet. .
Det var vel det viktigste, tror jeg.
Dette er fase to av omleggingen i Drammens Tidendes digitalutvikling. Første skritt har vært å samle oss til et samkjørt mediehus. Nå går vi inn i fase to hvor vi må videreutvikle innholdet på nett, levende bilder, lokalradio og etterhvert mobil.
Dette gjør vi med å legge om fra en digitalredaksjon til en rendyrket digitaldesk.
Digitaldesken har flere oppgaver:
- Utvikle og redigere eget innhold så det egner seg best for nett. Det inkluderer utvikling av video og billedserier i sakene, blant annet bedre kapasitet for å redigere og legge ut videoer fra fotografer og journalister.
- Linke aktivt til egne saker og eksterne saker og kilder. Mål: Fem lenker per sak.
- Vise fram og dyrke leserskapt innhold fra debattkommentarer og fra lesernes avis deldet.no.
- Overvåke alle nyhetskilder og linke raskt til relevant innhold som angår Drammensregionen. Daglig hentes det opp saker fra de ultralokale avisene i samme selskap som holder til i nedslagsfeltet, det gir bedre innhold på vår førsteside og krysspromoterer ultralokale nettsider.
- Overvåke og aggregere digitalt innhold i regionen, blant annet fra bloggere, You tube osv.
- Drive lokalradio med to faste programledere og levering av nyhetsinnslag og intervjuavtaler fra digitaldesken.
Dette vil også gi en mer aktiv redigering av førstesiden over en større del av døgnet. Forsideredigeren har nøkkelrollen med å planlegge og videreutvikle innhold mot de ulike kanalene, med unntak av papiravisen som lages fra avisdesken (to meter unna).
Konsekvensen av dette er at vi tar litt ned egenproduksjon av nettnyheter fordi vi tror leserne får et bedre produkt ved at vi tilrettelegger vårt eget innhold bedre og linker aktivt til eksterne kilder for stoff produsert andre steder.
Hensikten med dette er todelt:
- Bedre oppdatering og utvikling av løpende nyheter som går på nett først, så radio, og eventuelt tas videre med video og inn mot avis dagen etter.
- Bedre flermedial utvikling av de egensakene som får mest slagkraft av å lanseres i avisen - og som tas videre på nett, levende bilder og lokalradio.
Litt bakgrunn:
I løpet av året har det skjedd store endringer for å omdanne DT til et konvergent mediehus, blant annet omtalt i Mediehusrapporten for 2008 til BI og IJ.
Blant annet har den tidligere digitalredaksjonen, som var veldig samkjørt på nett, tv og radio, blitt samkjørt med den tidligere avisredaksjonen for å skape flermediale avdelinger. Det har til nå ført til en flermedial beredskapsgruppe for krim/ulykker og en flermedial sportsavdeling. Fotoavdelingen blir mer flermedial gjennom opplæring og mål for levering av video.
Til nå har vi hatt en stor nyhetsavdeling og en mindre digitalredaksjon som også har laget selvstendige saker, men begge har levert løpende nyhetssaker. Dette rydder vi nå opp i ved å omdanne til en digital desk, og overlate all løpende nyhetsdekning der det hører hjemme: nyhetsavdelingen. Digitaldesken skal være med hele veien for å være med å utvikle bedre flermedialitet. .
Det var vel det viktigste, tror jeg.
Drammens Tidende kutter to redaktørtitler og øker behovet for ledelse
Drammens Tidende har nå redusert antall ledere/redaktører fra ni til syv. Det er både for å rydde opp i avisens organisering, og fordi det er et bidrag til nedbemanningen som avisen nå skal gjennomføre.
Dette reduserer nesten avisens redaktører med en firedel. I tillegg er to av redaktørene blitt mer operative gjennom at samfunnsredaktøren selv lager tre debattsider i mal syv dager i uka, en jobb som før malstyringens tid opptok en reporter som nå er blitt skrivende. Dessuten går nyhetsredaktøren nå inn og reportasjeleder omlag halvparten av tiden.
Et slik reduksjon av lederkapasiteten blir utfordrende fordi vi samtidig blir stilt overfor nye krav.
- I forbindelse med at vi legger om til en mye mer planlagt produksjon for å få en mer effektiv desk og innføring av malstyrt sideproduksjon.
- Samtidig stilles det større krav til flermedial tenkning i alle ledd, med krav til økt kompetanse og planlegging og løpende publisering.
- Mer av personalansvaret ligger også på avdelingsledere, og ikke som før i støttefunksjoner. Dette gir mer ryddige linjer, men gjør det samtidig mer krevende å være leder.
Samtidig ser vi at behovet for ledelse ikke blir mindre, slik jeg har omtalt tidligere i denne bloggen. Det synet deles av google, så da er det vel slik. Nedrelid.com følger også denne debatten, selv om jeg syns noe av denne debatten ikke helt tar høyde for hvor mye lederressurser som må til forgod personalledelse.
I tillegg må mediene få en raskere utviklingstakt for å utvikle innhold og distribusjon i tråd med lesernes nye vaner. Det er selvsagt mer enn en lederoppgave, fordi det bør gjennomføres i gjennom prosjekter som favner på tvers av kanaler og det klassiske skillet redaksjon/marked.
Men det er en annen debatt.
I den grad det ligger noen løsning på hvordan redaksjonene skal redusere antall ledere i tråd med nedbemanningene, så ligger nok det i større grad av prosjektarbeid og mer eller mindre selvledede team. Men det er også en annen og passe stor debatt.
Dette reduserer nesten avisens redaktører med en firedel. I tillegg er to av redaktørene blitt mer operative gjennom at samfunnsredaktøren selv lager tre debattsider i mal syv dager i uka, en jobb som før malstyringens tid opptok en reporter som nå er blitt skrivende. Dessuten går nyhetsredaktøren nå inn og reportasjeleder omlag halvparten av tiden.
- Det har tidligere vært to nyhetsledere som før hadde ulikt ansvar. Det er redusert til en, etter at Herborg Bergaplass sluttet for å bli redaktør av Sunnmøringen i august, hvor hun forøvrig har gjort seg godt bemerket med kritisk lokalavisjournalistikk av beste merke.
- Det har inntil mandag 10. november vært en digitalredaktør og en nyhetsleder for digitalredaksjonen. Nå får digitalredaktøren personalansvar i tillegg til ansvaret med å utvikle nett, levende bilder og radio i mediehuset. Nyhetsleder inngår nå istedet i en turnus som en av tre forsideredigere med ansvar for å fordele og utvikle det redaksjonelle innholdet slik at det er best egnet for hver kanal.
Et slik reduksjon av lederkapasiteten blir utfordrende fordi vi samtidig blir stilt overfor nye krav.
- I forbindelse med at vi legger om til en mye mer planlagt produksjon for å få en mer effektiv desk og innføring av malstyrt sideproduksjon.
- Samtidig stilles det større krav til flermedial tenkning i alle ledd, med krav til økt kompetanse og planlegging og løpende publisering.
- Mer av personalansvaret ligger også på avdelingsledere, og ikke som før i støttefunksjoner. Dette gir mer ryddige linjer, men gjør det samtidig mer krevende å være leder.
Samtidig ser vi at behovet for ledelse ikke blir mindre, slik jeg har omtalt tidligere i denne bloggen. Det synet deles av google, så da er det vel slik. Nedrelid.com følger også denne debatten, selv om jeg syns noe av denne debatten ikke helt tar høyde for hvor mye lederressurser som må til forgod personalledelse.
I tillegg må mediene få en raskere utviklingstakt for å utvikle innhold og distribusjon i tråd med lesernes nye vaner. Det er selvsagt mer enn en lederoppgave, fordi det bør gjennomføres i gjennom prosjekter som favner på tvers av kanaler og det klassiske skillet redaksjon/marked.
Men det er en annen debatt.
I den grad det ligger noen løsning på hvordan redaksjonene skal redusere antall ledere i tråd med nedbemanningene, så ligger nok det i større grad av prosjektarbeid og mer eller mindre selvledede team. Men det er også en annen og passe stor debatt.
lørdag 8. november 2008
Branntragedien må skape debatt
Brannen på Gulskogen er sannsynligvis den største tragedien som berører utenlandske arbeidere i Norge, og en av de mest alvorlige brannene i Norge på lang tid. Foreløpig er det umulig å vite hvordan brannen kunne få så store konsekvenser.
Vi skal først sørge med familiene i hjemlandet, og så fortjener brannen en seriøs debatt om boforholdene til gjestearbeidere. Det ser ut til å være farligere for dem å bo enn å jobbe i Norge. Brannen er den siste av flere branner som har rammet polakker i Norge. En polsk håndverker omkom sist uke da campingvognen tok fyr i Nedre Eiker. For halvannet år siden omkom to polske håndverkere i Oslo da huset brant. Også her var huset leid av et bemanningsselskap.
Med så mange polske arbeidere i Norge vil noen alltid bli rammet. Men både i arbeidslivet og i forhold til branner ser det ut som en overrepresentasjon av utenlandske arbeidere fra Øst-Europa.
Norge er et attraktivt land for utenlandske håndverkere på grunn av høye lønninger og stort behov for kvalifisert arbeidskraft. Men de høye boutgiftene som følger med gjør det fristende å finne billigst mulige løsninger, både for dem som organiserer arbeidskraften og for håndverkerne som må betale for det. Faren er til stede for at det kan gå på sikkerheten løs.
Nå vet vi ikke alt om hvordan boforholdene har vært i boligen som brant, og om det har noe som helst innvirkning på at brannen kunne få så store konsekvenser. Derfor er det også riktig og viktig at Direktoratet for samfunnsssikkerhet og beredskap (DSB) har varslet undersøkelser. Disse undersøkelsene vil berøre eieren i Drammen, bemanningsselskapet Proffjobb som leier huset med tre godkjente leiligheter, og eventuelt andre som organiserer de mer enn 20 enkeltmannsforetakene som er registrert på adressen. Det vil ikke hjelpe familiene til de omkomne, men er viktig for å kunne unngå nye branner.
Lønns- og arbeidsmiljøet for utenlandske arbeidere har skapt stor debatt i Norge. Brannen på Gulskogen kan gi grunnlag for en like viktig debatt om boforholdene.
Vi skal først sørge med familiene i hjemlandet, og så fortjener brannen en seriøs debatt om boforholdene til gjestearbeidere. Det ser ut til å være farligere for dem å bo enn å jobbe i Norge. Brannen er den siste av flere branner som har rammet polakker i Norge. En polsk håndverker omkom sist uke da campingvognen tok fyr i Nedre Eiker. For halvannet år siden omkom to polske håndverkere i Oslo da huset brant. Også her var huset leid av et bemanningsselskap.
Med så mange polske arbeidere i Norge vil noen alltid bli rammet. Men både i arbeidslivet og i forhold til branner ser det ut som en overrepresentasjon av utenlandske arbeidere fra Øst-Europa.
Norge er et attraktivt land for utenlandske håndverkere på grunn av høye lønninger og stort behov for kvalifisert arbeidskraft. Men de høye boutgiftene som følger med gjør det fristende å finne billigst mulige løsninger, både for dem som organiserer arbeidskraften og for håndverkerne som må betale for det. Faren er til stede for at det kan gå på sikkerheten løs.
Nå vet vi ikke alt om hvordan boforholdene har vært i boligen som brant, og om det har noe som helst innvirkning på at brannen kunne få så store konsekvenser. Derfor er det også riktig og viktig at Direktoratet for samfunnsssikkerhet og beredskap (DSB) har varslet undersøkelser. Disse undersøkelsene vil berøre eieren i Drammen, bemanningsselskapet Proffjobb som leier huset med tre godkjente leiligheter, og eventuelt andre som organiserer de mer enn 20 enkeltmannsforetakene som er registrert på adressen. Det vil ikke hjelpe familiene til de omkomne, men er viktig for å kunne unngå nye branner.
Lønns- og arbeidsmiljøet for utenlandske arbeidere har skapt stor debatt i Norge. Brannen på Gulskogen kan gi grunnlag for en like viktig debatt om boforholdene.
søndag 2. november 2008
Caspersen og Skog vant prisen for tiårets bratte utøver på Fri flyts 10-årsfest
Nå betyr neppe prise all verden for Cecilie Skog i en høst hvor hun mistet mannen sin på K2, tapet av Rolf Bae er uansett en altfor høy pris å betale mot alt annet.
Men både for Cecilie Skog og Robert Caspersen er det en anerkjennelse av det de har bidratt med det siste tiåret.
Skog: Selv om alt blekner i forhold til ulykken, så har Skog gjennomført polar- og toppturer som ingen kan matche i sum.
Jeg håper at hun tross ulykken i sommer godtar en liten oppfriskning av prestasjonene: Hun var den første norske kvinnen på toppen av en 8000-meter. Hun har klatret Everest, og de største toppene på de fleste kontinenter. Hun har gått for egen maskin til syd-og nordpolen. Det er en annen kvinne som har vært på "de tre polene", svenske Tina Sjögren. Men når i hun i sommer var på toppen av K2, så gjør det henne til en av verdens fremste utforskere - for å bruke et begrep som favner polar- og høyfjellfarere. Bare et dusin kvinner har vært på K2, mange av dem er dessverre døde nå. Noen av dem har vært på Everest også, men ingen har også vært på polene.
Caspersen: Robert er et godt valg av tirårsprisen fordi han har flyttet norsk klatring på de vesentligste områdene. Han førte sportsklatringen opp på et nytt nivå med den første ruten gradert 8c, Fryktelig i tvil på Planet Ø i Sirdal, og med mange harde onsights (klatret i første forsøk). Samtidig har han ført storveggsklatringen videre med de tre krevende tekniske ruter i Antarktis og den ekstremt krevende storveggsruten på Trango Pulpit. Legg på norges vanskelige kilerute og en haug med førstebestigninger osv så har man et ferdighetsnivå og en giring på et så høyt og bredt spekter at det er få i verden som har vært like gode og allsidige.
Magnus Midtbø var også nominert, både i tiårsklassen og i publikumsavstemningen om årets bratte utøver. Juryen skal ha ros for å se at han i det året han fyller 20 allerede har en solid karriere ingen andre kan måle seg mot. Hans prestasjoner på sportsruter og konkurranser er i en verdensklasse vi ikke har sett før i Norge. Men det er på et litt smalere spekter, og jeg har en følelse av at det i litt brede friluftslivsmiljøer ikke helt forstår hvilket idrettslig nivå den mest krevende sportsklatringen representerer. Jeg syns Magnus klart hadde fortjent prisen årets bratte utøver, og er en soleklar kandidat neste gang tiårets utover skal deles ut.
Nå er det vanskelig med en slik kåring, som Fri Flyt har opprettet for å favne om alt det bratte som ikke er ski- og brettkjøring. Så de to ble også veiet og målt opp mot alt fra elvepadlere til surfere og kitere og nedoverbakkesyklister. Jeg kan ikke uttale meg om de andre utøverne, men det virket som en riktig vurdering. Og så hopper jeg glatt over den litt mer krevende øvelsen å filosofere over om det er riktig å rangere og lage priser for slike friluftsopplevelser. Det er en annen diskusjon.
Ellers var både Sindre Sæther og Hannah Midtbø nominert som årets bratte utøver, og Trango-ekspedisjonen nominert som årets prestasjon.
Og Norrøna delte ut en egen pris til De alpine redningsgruppene i Norge. Det var en hyggelig anerkjennelse til viktige miljøer som gjør en solid frivillig innsats på et svært nødvendig felt som krever en helt annen kompetanse enn det Røde Kors og andre solide aktører kan bidra med
Og Fri flyt skal ha ros for alt de har bidratt med gjennom ti år i forhold til å skape gode holdninger til friluftsliv sammenlignet med alt det kommersielle søppelet som finnes i denne bransjen, og for å skape et felles miljø for en rekke former for bratt friluftsliv. Fin fest var det også.
Men både for Cecilie Skog og Robert Caspersen er det en anerkjennelse av det de har bidratt med det siste tiåret.
Skog: Selv om alt blekner i forhold til ulykken, så har Skog gjennomført polar- og toppturer som ingen kan matche i sum.
Jeg håper at hun tross ulykken i sommer godtar en liten oppfriskning av prestasjonene: Hun var den første norske kvinnen på toppen av en 8000-meter. Hun har klatret Everest, og de største toppene på de fleste kontinenter. Hun har gått for egen maskin til syd-og nordpolen. Det er en annen kvinne som har vært på "de tre polene", svenske Tina Sjögren. Men når i hun i sommer var på toppen av K2, så gjør det henne til en av verdens fremste utforskere - for å bruke et begrep som favner polar- og høyfjellfarere. Bare et dusin kvinner har vært på K2, mange av dem er dessverre døde nå. Noen av dem har vært på Everest også, men ingen har også vært på polene.
Caspersen: Robert er et godt valg av tirårsprisen fordi han har flyttet norsk klatring på de vesentligste områdene. Han førte sportsklatringen opp på et nytt nivå med den første ruten gradert 8c, Fryktelig i tvil på Planet Ø i Sirdal, og med mange harde onsights (klatret i første forsøk). Samtidig har han ført storveggsklatringen videre med de tre krevende tekniske ruter i Antarktis og den ekstremt krevende storveggsruten på Trango Pulpit. Legg på norges vanskelige kilerute og en haug med førstebestigninger osv så har man et ferdighetsnivå og en giring på et så høyt og bredt spekter at det er få i verden som har vært like gode og allsidige.
Magnus Midtbø var også nominert, både i tiårsklassen og i publikumsavstemningen om årets bratte utøver. Juryen skal ha ros for å se at han i det året han fyller 20 allerede har en solid karriere ingen andre kan måle seg mot. Hans prestasjoner på sportsruter og konkurranser er i en verdensklasse vi ikke har sett før i Norge. Men det er på et litt smalere spekter, og jeg har en følelse av at det i litt brede friluftslivsmiljøer ikke helt forstår hvilket idrettslig nivå den mest krevende sportsklatringen representerer. Jeg syns Magnus klart hadde fortjent prisen årets bratte utøver, og er en soleklar kandidat neste gang tiårets utover skal deles ut.
Nå er det vanskelig med en slik kåring, som Fri Flyt har opprettet for å favne om alt det bratte som ikke er ski- og brettkjøring. Så de to ble også veiet og målt opp mot alt fra elvepadlere til surfere og kitere og nedoverbakkesyklister. Jeg kan ikke uttale meg om de andre utøverne, men det virket som en riktig vurdering. Og så hopper jeg glatt over den litt mer krevende øvelsen å filosofere over om det er riktig å rangere og lage priser for slike friluftsopplevelser. Det er en annen diskusjon.
Ellers var både Sindre Sæther og Hannah Midtbø nominert som årets bratte utøver, og Trango-ekspedisjonen nominert som årets prestasjon.
Og Norrøna delte ut en egen pris til De alpine redningsgruppene i Norge. Det var en hyggelig anerkjennelse til viktige miljøer som gjør en solid frivillig innsats på et svært nødvendig felt som krever en helt annen kompetanse enn det Røde Kors og andre solide aktører kan bidra med
Og Fri flyt skal ha ros for alt de har bidratt med gjennom ti år i forhold til å skape gode holdninger til friluftsliv sammenlignet med alt det kommersielle søppelet som finnes i denne bransjen, og for å skape et felles miljø for en rekke former for bratt friluftsliv. Fin fest var det også.
mandag 27. oktober 2008
Enda en Bore-blogg - og pensjonistbloggerfenomenet
Dette er en ren reklame for et morsomt tilskudd til blogg-floraen: Bloggen til Thor Bjarne Bore tegner til å bli den beste sitat-bloggen i landet. Her er jeg selvsagt ute på et alt for tidlig grunnlag, siden den startet i helgen. Dessuten er jeg dundrende inhabil, siden han er faren min.
Men det er litt interessant med denne bloggen fordi det ikke er mange 70-åringer som blogger, og det er heller ikke veldig mange fra den definitive papiravisredaktørstanden. Thor Bjarne gikk av som redaktør i Stavanger Aftenblad rundt 2000, og selv om nettet var alive og kicking, så var ikke nødvendigvis norske aviser det på nett.
Så blir det spennende å se om en god sitatspalteblogg kan slå an, det er ihvertfall bra med blogger med klar og spennende nisje.
Nå er selvsagt ikke nettet fritt for pensjonistbloggere som har allmen interesse. Jeg trenger ikke å lete utenfor Drammen engang, for her skriver Oddbjørn Evenshaug sin blogg. Det er en svært godt oppdatert blogg, preget av at Evenshaug har vært en markant pedagogekspert og leder av kirkerådet (i likhet med min far - pussig nok når det gjelder bloggfrekvens). Nå er nok Evenshaug mer digital enn nesten alle i sin generasjon, for han er også redaktør av nettstedet Besteforeldre.no.
Det er sikkert noen andre som jeg ikke vet om, men et lite søk åpenbarte ingen opplagte kandidater.
Men det er litt interessant med denne bloggen fordi det ikke er mange 70-åringer som blogger, og det er heller ikke veldig mange fra den definitive papiravisredaktørstanden. Thor Bjarne gikk av som redaktør i Stavanger Aftenblad rundt 2000, og selv om nettet var alive og kicking, så var ikke nødvendigvis norske aviser det på nett.
Så blir det spennende å se om en god sitatspalteblogg kan slå an, det er ihvertfall bra med blogger med klar og spennende nisje.
Nå er selvsagt ikke nettet fritt for pensjonistbloggere som har allmen interesse. Jeg trenger ikke å lete utenfor Drammen engang, for her skriver Oddbjørn Evenshaug sin blogg. Det er en svært godt oppdatert blogg, preget av at Evenshaug har vært en markant pedagogekspert og leder av kirkerådet (i likhet med min far - pussig nok når det gjelder bloggfrekvens). Nå er nok Evenshaug mer digital enn nesten alle i sin generasjon, for han er også redaktør av nettstedet Besteforeldre.no.
Det er sikkert noen andre som jeg ikke vet om, men et lite søk åpenbarte ingen opplagte kandidater.
tirsdag 21. oktober 2008
Gevinsten av sosiale medier for journalister - ihvertfall for noen
Twitter er en morsom og rask digital distribusjonskanal som til nå har hatt størst oppslutning hos de litt nerdede av oss på flermedialitet og it. Det er et av de sosiale mediene som kan være viktige for mediefolk, sammen med for eksempel Facebook.
Carsten Pihl skriver på bloggen sin at journalister bør følge Twitter fordi de ellers går glipp av gode saker. Det er et interessant innlegg fordi det peker på behovet for journalister til å bruke de digitale mulighetene som finnes for innhenting og distribusjon av nyheter.
Carsten Pihl skriver på bloggen sin at journalister bør følge Twitter fordi de ellers går glipp av gode saker. Det er et interessant innlegg fordi det peker på behovet for journalister til å bruke de digitale mulighetene som finnes for innhenting og distribusjon av nyheter.
Spørsmålet er hvor viktig sosiale medier er og vil bli for journalister. Dette vil jo også bli godt dekket av de som skal delta på Journalistens seminar om temaet, som blant annet tar opp dette spørsmålet. Ære være dem for å lage det. Arrangør Kristine Lowe og Vampus har også omtalt dette.
Jeg er litt todelt på betydningen av sosiale medier for slike som oss.
Viktig i noen grupper
På den ene siden: Det er viktig for mange, og det kommer til å bli viktigere.
- Det er viktig som et verktøy for å få og pleie kilder, som en viktig informasjonskilde, og som en dialogskaper med brukere før, under og etter publisesering. Vi og diverse andre lager jevnlig saker på det som rører seg på facebook, og vi linker til kule You tube videoer osv. VG er bare et godt eksempel på de som har tatt dette videre, og behandlet facebook som en database for å lage journalistikk, som med serien om de rike barnas vennskap.
- Det er en interessant informasjonskanal, og hvis vi skal tro monstermediatrendene, kommer det til å bli enda viktigere framover. Flere av oss bruker det for å melde fra om innhold, enten det skjer på facebook eller twitter. Det samme gjør kilder og andre i forhold til å legge ut linker til artikler de sammene stedene. Sammen med RSS-feeder vil slik kobling av saker redusere førstesidens betydning på nettet. Hver artikkel vil leve sitt eget liv uavhengig av mediet den presenteres i.
Engasjerer ikke mange
På den andre siden er det greit å innse dagens begrensningene til Twitter og andre sosiale medier, selv om dette raskt kan endre seg. Her er jeg kanskje litt uenig med Pihl.
- Bortsett fra Facebook og You tube, som er monsterstore, så når mange av disse sosiale mediene ikke så mange andre enn nerdene. Twitter er en slik kanal. Det er helt perfekt for å ha dialog med andre medienisser og tilstøtende herligheter. Vi har vårt lille, men dog voksende, nettverk hvor kommuniserer med hverandre og siterer hverandre på våre blogger.
Men jeg vet ikke hvor relevant Twitter er for det store flertallet av journalister som ikke dekker medier og it. Ta Drammen. Av de få som er på twitter, har bare fem oppdatert de siste ti dagene. Og vi er alle media- og datafolk. Som journalistisk verktøy er det derfor begrenset som viktig kilde til å gjelde en liten gruppe. Likedan hvis man søker på alle andre felt enn medier/it. Det samme er tilfelle med endel andre digitale verktøy som får oppmerksomhet i andre land, som delicious, friendfeed og andre. For at et slikt digitalt verktøy skal bli viktig, så må det ha en kritisk masse som det ihvertfall idag mangler.
I min tidligere jobb som politisk reporter vil jeg også ha begrenset utbytte av twitter som kommunikasjonskanal fordi de færreste politikere er der. Men jeg tror det kunne vært spennende å eksprimentert med rapportering fra ulike politiske sammenhenger ved å implementere twitter-feeden inn på artikler/blogger. For det er et utrolig raskt verktøy med mobil-twittring.
En post på Beatblogging er jo inspirerende i så måte, og motsier litt av det jeg har skrevet her.
Bare Facebook teller
For sosiale medier i Norge er det egentlig bare facebook som teller, og der er det nesten bare privat kos. Som så ofte ellers er det bare vinneren som erobrer alt, og facebook skal nok gå en lang vei for å komme seg ut av privatsfæren når det gjelder innhold og rapportering - selv om det som sagt kommer en og annen sak ut av alle disse vennene som kommer ruslende i dette miljøet.
Og så er det sikkert mange andre muligheter som vil dukke opp etterhvert.
Drammens Tidende rendyrker satsing på nett-tv
Drammens Tidende tilpasser seg nye medievaner og rendyrker tv-satsingen DTTV på nett og nettbaserte plattformer som mobil og lignende. Saken er omtalt på dt.no og journalisten.no
Dette innebærer at distribusjon gjennom lokal-tv nettet vil opphøre fra årsskiftet.
Siden i sommer har vi vurdert grundig mediehusets strategi på levende bilder.
Som det står i linkene, så er dette omtrent konklusjonene:
- levende bilder er en selvfølgelig del av vår journalistikk og skal videreføres. Det er viktig for å nå morgendagens mediebruker, og styrke mediekanalenes egenart.
- Vi vil distribuere levende bilder på kommersielt interessante plattformer.
- Levende bilder er for oss best distribuert på web og web-baserte kanaler som mobil. I vårt naturlige nedlsagsfelt er det 135000 som har adsl eller fiber og dermed kan se på dette. Vi har hatt en kraftig vekst i interssen for levende bilder på nett, og har nå over 30000 visninger i uka.
- Distribusjon gjennom lokal-tv er blitt mindre og mindre interessant, og vil bli kuttet fra årsskiftet. Årsakene er flere. Det er langt færre som kan motta dette. Konsesjonsområdet er redusert fra 130000 til 80000 potensielle seere. I tillegg blir tilgangen gjennom Riks-tv kraftig redusert gjennom døgnet. Av dette og andre grunner er lokal-tv også mindre kommersielt interessant for annonsører.
Dette innebærer at distribusjon gjennom lokal-tv nettet vil opphøre fra årsskiftet.
Siden i sommer har vi vurdert grundig mediehusets strategi på levende bilder.
Som det står i linkene, så er dette omtrent konklusjonene:
- levende bilder er en selvfølgelig del av vår journalistikk og skal videreføres. Det er viktig for å nå morgendagens mediebruker, og styrke mediekanalenes egenart.
- Vi vil distribuere levende bilder på kommersielt interessante plattformer.
- Levende bilder er for oss best distribuert på web og web-baserte kanaler som mobil. I vårt naturlige nedlsagsfelt er det 135000 som har adsl eller fiber og dermed kan se på dette. Vi har hatt en kraftig vekst i interssen for levende bilder på nett, og har nå over 30000 visninger i uka.
- Distribusjon gjennom lokal-tv er blitt mindre og mindre interessant, og vil bli kuttet fra årsskiftet. Årsakene er flere. Det er langt færre som kan motta dette. Konsesjonsområdet er redusert fra 130000 til 80000 potensielle seere. I tillegg blir tilgangen gjennom Riks-tv kraftig redusert gjennom døgnet. Av dette og andre grunner er lokal-tv også mindre kommersielt interessant for annonsører.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)