Bjørn-Eivind Årtun har igjen markert seg som en av de mer solide alpinistene også internasjonalt med førstebestigningen på Mount Foraker, det nest høyeste fjellet i Alaska. Bestigningen er en av de vanskeligste førstebestigningene internasjonalt fra en norsk alpinist.
Like imponerende er den alpine stilen til Årtun og hans amerikanske makker Colin Haley. De gikk opp og ned den 3000 meter høye veggen i et sammenhengende støt på 71 timer, halvparten av tiden gikk med til returen i full storm. Selv om det er et par uker siden bestigningen skjedde, så har det vært relativt stille rundt den inntil The Alpinist kom med en rapport i dag fra Haley.
Artun og Haley "varmet opp" med å gå Denali, det høyeste fjellet, et par ganger opp ulike ruter. Deretter klatret de Cassin-ryggen på 17 timer i et lite værvindu og med mye nysnø på toppen. Det er noe slikt som fem dager raskere enn den legendariske norske bestigningen for omlag 30 år siden med. Bestigningen viser både hvordan ekstremalpinismen har utviklet seg i disse årene, og at dette paret satser tungt på raskt og lett-bestigninger uten sovepose, telt og diverse annet utstyr ut over kokeren og litt sikringsutstyr. En slik tilnærming og klatreform gjør det mulig å klatre raskt i de korte værvinduene som en stormfylt vår åpnet for.
Haley og Artun har både fått støtte fra Mugs Stumps award og Norsk Tindeklub til turen. (Anmerkning: Jeg sitter i juryen som deler ut støtte fra Tindekluben)
Årtun var i Alaska ifjor med Haley, og gikk to vanskelige ruter på det noe lavere fjellet Mount Hunter, blant annet den kjente Moonflower Buttress som også Trym Sæland og Ole Lied gikk for et par år siden.
Årtun har også markert seg kraftig med vanskelige bestigninger i Patagonia i et par sesonger, og diverse førstebestigninger vinterstid opp noen av verdens lengre isruter på Kjerag.
mandag 28. juni 2010
onsdag 23. juni 2010
En ungdommelig understreking med Skjoldet i fri
Da har en av landets mest markante storveggsruter endelig fått sin første norske fribestigning. Med bestigningen av Skjoldet (grad 8) på Kjerag er det bare å rette en takk til Martin Skar Olslund for å understreke poenget mitt om dagens sterke ungdom som klatrer variert og bra utendørs.
Som jeg skrev i forrige bloggpost så har 17-åringen hatt en av de yngre bestigningene av grad 9 blank. Uka etter feirer han første sommerferieuke med å bestige Storen og ikke minst gå Skjoldet på Kjerag i fri sammen med svenskeimporten Andreas Klarstrøm. Martin skrev på face i går at det ble en overnatting, og i dag skriver norsk-klatring at de to fikk gått alt i fri. Dermed har Kongsberg-gutten markert seg som en veldig allsidig klatrer, med sportsklatring, juniorseire, (samt at han slo meg i buldrecuppen til Drammen klatreklubb sist november), isklatring og nå kileklatring og storvegg. Dette var vel en slags storveggsdebut tror jeg.
Dette er faktisk, så vidt jeg vet da, først norske fribestigning. Klarstrøm gikk den i 2008 sammen med Oscar Råstrøm, en annen bra svenske som har flyttet til Oslo. Dette tror jeg var første repetisjon i fri siden Skjoldet ble gått i fri første gang av de to kjente engelske klatrerne Leo Houlding og Andy Cave sommeren 1999 - da de to for andre sommer var på besøk i Rogoland. Ruta var den første norske ruta på Kjerag sommeren 1995,og går rett opp den mest markante åpne formasjonen på veggen - derav navnet. Den ble gått av Gunnar Karlsen, Stein-Ivar Gravdal, Morten Diesen og Hjarrand Julsrud, som i årene som fulgte har gått veldig mange av Kjerag-rutene sommer og vinter.
Skjoldet er en av de svært få storveggene med taulengde på åtter-tallet. Vanskelig friklatring er et område hvor norsk klatring henger litt etter. Det gås svært få ruter ut over det som onsightes opp til 8-.
Som jeg skrev i forrige bloggpost så har 17-åringen hatt en av de yngre bestigningene av grad 9 blank. Uka etter feirer han første sommerferieuke med å bestige Storen og ikke minst gå Skjoldet på Kjerag i fri sammen med svenskeimporten Andreas Klarstrøm. Martin skrev på face i går at det ble en overnatting, og i dag skriver norsk-klatring at de to fikk gått alt i fri. Dermed har Kongsberg-gutten markert seg som en veldig allsidig klatrer, med sportsklatring, juniorseire, (samt at han slo meg i buldrecuppen til Drammen klatreklubb sist november), isklatring og nå kileklatring og storvegg. Dette var vel en slags storveggsdebut tror jeg.
Dette er faktisk, så vidt jeg vet da, først norske fribestigning. Klarstrøm gikk den i 2008 sammen med Oscar Råstrøm, en annen bra svenske som har flyttet til Oslo. Dette tror jeg var første repetisjon i fri siden Skjoldet ble gått i fri første gang av de to kjente engelske klatrerne Leo Houlding og Andy Cave sommeren 1999 - da de to for andre sommer var på besøk i Rogoland. Ruta var den første norske ruta på Kjerag sommeren 1995,og går rett opp den mest markante åpne formasjonen på veggen - derav navnet. Den ble gått av Gunnar Karlsen, Stein-Ivar Gravdal, Morten Diesen og Hjarrand Julsrud, som i årene som fulgte har gått veldig mange av Kjerag-rutene sommer og vinter.
Skjoldet er en av de svært få storveggene med taulengde på åtter-tallet. Vanskelig friklatring er et område hvor norsk klatring henger litt etter. Det gås svært få ruter ut over det som onsightes opp til 8-.
søndag 20. juni 2010
Aldri har vel ungdommen vært sterkere
Aftenposten skjelte ut norske ungdommer sist uke for å prestere for dfårlig. Hadde avisa fulgt med på bestigningslistene i våres, ville de aldre kommet med påstander om tafatte og evneløse ungdommer. For aldri har vel så mange unge norske klatrere markert seg så kraftig som nå.
Det har flere ganger i våres vært vært grunnlag for å lage en bloggpost om de sterke unge norske klatrerne i år. Men med den siste ukas sterke prestasjoner er det på tide med en oppsummering.
16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas gikk Hells Angeles på Hell utenfor Trondheim. Det er ikke mange andre jenter som har gått like harde grader i den alderen. Tina markerte seg også i fjor da hun gikk 8+ i første forsøk i fjor i Ceuse i Sør-Frankrike, en tilsvarende imponerende bestigning da.
Hells Angeles, som tidligere var gradert grad 9, fikk også bestigning av 18 år gamle Maria Davies Sandbu. Hun er et år eldre og gikk i mars to ruter av samme grad i Spania, et par 9- og flashet en rute gradert 8+ i Spania.
Tidligere er det bare supersterke Therese Joahannesen og Hannah Midtbøe som har gått graden som tenåringer. Og det er bare et par andre norske jenter som har gått graden (Linn Karin Stendal og Eva Helgø). Både Therese og Hannah er jo også svært gode unge klatrere, selv om de nå er ute av juniorklassen.
Flere gutter presterer også bra. 16 år gamle Tarjei Hamre gikk også ruta Hells Angeles, og det er en svært god prestasjon.
Siste uke gikk 17 år gamle Martin Skaar Olslund fra Kongsberg ruten Maraton, grad 9, på Damtjern. Han har i tilegg gått flere ruter grad 9-, og har også en allsidig klatreinteresse med isklatring og naturlig sikrede ruter. Med andre ord et bredere spekter enn de rene sportsklatrerne. Han er ikke den yngste som har gått denne første nieren i norden, for Martin Mobråten gikk den som 16-åring for nesten ti år siden. Og fra Bergen har både Magnus MIdtbøe og Kristoffer Thorbjørnsen gått den som like gamle.
De yngste Men for første gang er det også enda yngre klatrere som markerer seg.
Tidligere i våres Jakob Heber Norum Slakteren fra Bagdad (grad 9-) mens han fremdeles var 13 år, og gikk i mai tre ruter til av samme grad i mai. Thilo Schröter gikk Osambosa (grad 9-)rett etter fylte 14 år, selv om både han og mange andre anser denne for veldig snill for graden.
14 år gamle Anders Farestveit gikk også denne ruta sist helg, og flashet en rute gradert 8/8+, slik klatreforbundets nye leder opplyser om i en kommentar til denne bloggposten.
Uansett er dette sværte flinke klatrere helt i starten av tenårene.
Prestasjonene til juniorgutta er solide og av en bra bredde, selv om de ikke er i den samme klasse som jentene eller i nærheten av det verdensklassenivået Magnus Midtbøe har markert seg på sent i tenårene. Til det er konkurransen for hard fra flere av verdens beste klatrere. Men det er svært gode prestasjoner i skandinavisk sammenheng, og selv i store klatrenasjoner som England er det knapt noen som matcher dette nivået. Det morsomme er at det er mange klatrere av begge kjønn som viser så stor interesse og styrke i klatringen, og som også bidrar på andre områder enn bare konkurranseklatring eller ren sportsklatring. Flere av disse klatrere er også ivrige og flinke ruteskruere, og viser en forståelse og interesse for klatringen som gir håp om at interessen vil fortsette.
Det har flere ganger i våres vært vært grunnlag for å lage en bloggpost om de sterke unge norske klatrerne i år. Men med den siste ukas sterke prestasjoner er det på tide med en oppsummering.
16 år gamle Tina Johnsen Hafsaas gikk Hells Angeles på Hell utenfor Trondheim. Det er ikke mange andre jenter som har gått like harde grader i den alderen. Tina markerte seg også i fjor da hun gikk 8+ i første forsøk i fjor i Ceuse i Sør-Frankrike, en tilsvarende imponerende bestigning da.
Hells Angeles, som tidligere var gradert grad 9, fikk også bestigning av 18 år gamle Maria Davies Sandbu. Hun er et år eldre og gikk i mars to ruter av samme grad i Spania, et par 9- og flashet en rute gradert 8+ i Spania.
Tidligere er det bare supersterke Therese Joahannesen og Hannah Midtbøe som har gått graden som tenåringer. Og det er bare et par andre norske jenter som har gått graden (Linn Karin Stendal og Eva Helgø). Både Therese og Hannah er jo også svært gode unge klatrere, selv om de nå er ute av juniorklassen.
Flere gutter presterer også bra. 16 år gamle Tarjei Hamre gikk også ruta Hells Angeles, og det er en svært god prestasjon.
Siste uke gikk 17 år gamle Martin Skaar Olslund fra Kongsberg ruten Maraton, grad 9, på Damtjern. Han har i tilegg gått flere ruter grad 9-, og har også en allsidig klatreinteresse med isklatring og naturlig sikrede ruter. Med andre ord et bredere spekter enn de rene sportsklatrerne. Han er ikke den yngste som har gått denne første nieren i norden, for Martin Mobråten gikk den som 16-åring for nesten ti år siden. Og fra Bergen har både Magnus MIdtbøe og Kristoffer Thorbjørnsen gått den som like gamle.
De yngste Men for første gang er det også enda yngre klatrere som markerer seg.
Tidligere i våres Jakob Heber Norum Slakteren fra Bagdad (grad 9-) mens han fremdeles var 13 år, og gikk i mai tre ruter til av samme grad i mai. Thilo Schröter gikk Osambosa (grad 9-)rett etter fylte 14 år, selv om både han og mange andre anser denne for veldig snill for graden.
14 år gamle Anders Farestveit gikk også denne ruta sist helg, og flashet en rute gradert 8/8+, slik klatreforbundets nye leder opplyser om i en kommentar til denne bloggposten.
Uansett er dette sværte flinke klatrere helt i starten av tenårene.
Prestasjonene til juniorgutta er solide og av en bra bredde, selv om de ikke er i den samme klasse som jentene eller i nærheten av det verdensklassenivået Magnus Midtbøe har markert seg på sent i tenårene. Til det er konkurransen for hard fra flere av verdens beste klatrere. Men det er svært gode prestasjoner i skandinavisk sammenheng, og selv i store klatrenasjoner som England er det knapt noen som matcher dette nivået. Det morsomme er at det er mange klatrere av begge kjønn som viser så stor interesse og styrke i klatringen, og som også bidrar på andre områder enn bare konkurranseklatring eller ren sportsklatring. Flere av disse klatrere er også ivrige og flinke ruteskruere, og viser en forståelse og interesse for klatringen som gir håp om at interessen vil fortsette.
søndag 18. april 2010
Therese Johansens utrolige buldrevinter
Siden denne bloggposten ble publisert første gang så har Therese lagt inn et par 8A+ buldre og plassert seg enda sterkere som en av de sterkeste buldrerne. På 8As ranking, i den grad den er et relevant sammenligningsgrunnlag, har hun den høyeste poengsummen av kvinnene på buldre.
--------
Therese Kandola Johansen står etter vinteren og våren fram som en av verdens beste kvinnelige buldrere. Hun har gått seks buldre gradert 8A i vinter. Selv om det er noen få andre som har buldret en grad hardere, og det er noen få andre som har gått like mange harde problemer, så har ikke jeg registrert noen andre med en tilsvarende bestigningsliste hittil i år. Og det har skjedd i en vinter med utrolig mye råttent vær, selv om blogginnleggene fra både Therese og andre hun har vært på tur med i Fontainebleau og Sveits tyder på at har vært noen av de siste buldrerne i Europa som har latt seg stoppe av kulde og snø.
Klatrebloggen The Low Down sa fra allerede da hun hadde gått de tre første 8A at dette var verdensklasse, men den siste måneden har det økt jevnt og trutt.
Her er oversikten hennes på www.8a.nu over årets bestigninger på denne graden, i tillegg kommer en håndfull ruter på graden under.
The right hand of darkness, Magic wood
Willenberg dach, Chironico
Miss Schweiz , Chironico
Teamwork , Chironico
Le Pilier , Chironico
Alphane Moon, Chironico
Fjorårets prestasjoner i verdenscupen viste også at hun har gjort det bra i konkurranser, men det er på den ordentlige buldringen hvor det virkelig gjøres prestasjoner i verdensklasse. På 8A sin oversikt er det bare den beste amerikanske bulderen som har en mer solid bestigningsliste, mens hvis man ser på de beste i verdenscupen så har også Natalie Gros flere ruter på samme nivå. Men ellers er det ikke så mange andre som jeg har registrert, selv om det sikkert finnes hos folk som er bedre med lister enn min korte søk etter buldrebestigningslister.
Uansett imponerende.
Like morsomt er det at Hannah Midtbø, som også har vært på klatretur med stor k i den kalde vinteren har perset med 8A-bulder. Midtbø har bronsje fra EM i buldring og vant en konkurranse i den europeiske ungdomscupen i fjor.
For oss som mener klatring primært er en uteidrett er det også fint å se at det er uteklatringen som prioriteres av de to norske kvinneklatrerne som ligger på et internasjonalt toppnivå.
--------
Therese Kandola Johansen står etter vinteren og våren fram som en av verdens beste kvinnelige buldrere. Hun har gått seks buldre gradert 8A i vinter. Selv om det er noen få andre som har buldret en grad hardere, og det er noen få andre som har gått like mange harde problemer, så har ikke jeg registrert noen andre med en tilsvarende bestigningsliste hittil i år. Og det har skjedd i en vinter med utrolig mye råttent vær, selv om blogginnleggene fra både Therese og andre hun har vært på tur med i Fontainebleau og Sveits tyder på at har vært noen av de siste buldrerne i Europa som har latt seg stoppe av kulde og snø.
Klatrebloggen The Low Down sa fra allerede da hun hadde gått de tre første 8A at dette var verdensklasse, men den siste måneden har det økt jevnt og trutt.
Her er oversikten hennes på www.8a.nu over årets bestigninger på denne graden, i tillegg kommer en håndfull ruter på graden under.
The right hand of darkness, Magic wood
Willenberg dach, Chironico
Miss Schweiz , Chironico
Teamwork , Chironico
Le Pilier , Chironico
Alphane Moon, Chironico
Fjorårets prestasjoner i verdenscupen viste også at hun har gjort det bra i konkurranser, men det er på den ordentlige buldringen hvor det virkelig gjøres prestasjoner i verdensklasse. På 8A sin oversikt er det bare den beste amerikanske bulderen som har en mer solid bestigningsliste, mens hvis man ser på de beste i verdenscupen så har også Natalie Gros flere ruter på samme nivå. Men ellers er det ikke så mange andre som jeg har registrert, selv om det sikkert finnes hos folk som er bedre med lister enn min korte søk etter buldrebestigningslister.
Uansett imponerende.
Like morsomt er det at Hannah Midtbø, som også har vært på klatretur med stor k i den kalde vinteren har perset med 8A-bulder. Midtbø har bronsje fra EM i buldring og vant en konkurranse i den europeiske ungdomscupen i fjor.
For oss som mener klatring primært er en uteidrett er det også fint å se at det er uteklatringen som prioriteres av de to norske kvinneklatrerne som ligger på et internasjonalt toppnivå.
lørdag 17. april 2010
Guide til norske klatrere som blogger
Denne bloggen har blitt oppdatert flere ganger siden den først kom i april etterhvert som jeg har fått inn flere bloggere.
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
Norske klatreblogger er det nok litt langt mellom, men det er blitt mange nok til at det er på tide å samle opp de beste - eller rettere sagt alle jeg vet om - i en egen liste til glede og kanskje litt inspirasjon.
Bloggene er et fint tilskudd til ellers gode nettsider som www.norsk-klatring.no, steepstone.com, 8a.nu sin norske side, www.brattesider.no og gode klubbsider som Bergen klatreklubb, DKK og andre.
Uansett så finnes det noen mennesker som gjerne deler sine opplevelser med andre, og ære være dem for det. Her er en oversikt over de jeg kjenner til, og jeg tar gjerne imot innspill på andre – så vil denne bloggen bli oppdatert:
Magnus Midtbø er ikke bare historiens beste norske klatrer, han er også den eneste av de beste sportsklatrerne som har sin egen blogg. Klatrebloggere ser ut til å være mer synonymt med buldrere. Bloggen ligger på hans egen nettside wwww.magnusmidboe.com sammen med nyheter, bilder og litt forskjellig. Den blir oppdatert litt ujevnt, men i perioder er den en bra kilde til hva vår klatrestjerne gjør. Den mangler en rss-feed som gjør det mulig å få oppdateringer direkte. (Det gjør forøvrig også klatreforbundets side, og det er mer overraskende at en såpass solid organisasjon har en så hjelpeløs nettløsning.)
er en sjarmerende blogg for
Therese Johansen har nå sin egen blogg. Hun har tidligere blogget med andre sterke siddiser på Gira. På bloggene har hun i vinter og vår vist at hun er en av verdens fremste buldrere, og bekrefter at bloggens navn er treffende for aktivitetsnivået. Hun skriver morsomt på sandnesdialekta og viser hva som legges inn av innsats for å bli en av verdens bedre buldrere – uansett vær og føre så virker det som hun får klatret.
Parallellbloggen til Gira er Gira, som er supersterke Jarle Risa sin blogg. Det er nesten litt forvirrende med de to bloggene fra sterke rogalandsklatrere som klatrer mye på de samme steinene, men den er også en fin blogg.
(I første utgave av denne bloggen hadde jeg blandet de to bloggene, beklager det)
En avdanka buldrers betroelser er det nye navnet på bloggen til Andreas Hetland Olsen, mens den før het Klatretur 2009. Det speiler at den har gått fra å være en klatreturblogg til å bli enda en stavangerblogg siden han har flyttet til min gamle hjemby. Andreas er ikke bare en av de aller sterkeste buldrerne i Norden, og navnet er ganske misvisende, han har også en fin blogg.
Climbmore er Øyvind Ville Sæthers gode blogg som er hakket mer avansert enn de fleste med at han legger også video fra diverse klatreturer der. Sæther er en av de sterkeste, og er i tillegg flink til å fortelle – som fra vinterens lange tur i statene.
Kald stein under fingra er bloggen til Marianne Blom Brodersen. Den handler litt om klatring og litt om Cuba, hvor hun har tatt feltarbeid i sosialantropologi. Den gir rom for litt refleksjon, og er en fin blogg som går litt utenfor den beinharde klatrerealismen.
Wangs verden er Henning Wangs blogg. Han har vært på klatretur i vinter, og har en kjekk liten blogg som oppsummerer både klatringen og alle problemene med å få husbilen til å fungere på diverse bilverksteder gjennom Europa. Når dette skrives er den litt bakpå, siden han har blitt stygt skadet uten at dette er rukket å få med i bloggen så vidt jeg har fanget det opp.
Terje Aamodt er en klatrer fra Molde som har en fotoblogg med mye forskjellig fra klatrebilder til turbilder til tilfeldige bryllupsoppdrag. Men innimellom er det noen fine klatrebilder fra en av de få fotografene som tar klatrebilder på alvor.
Bjørn Eivind Årtun er har en slags blogg på Norrøna sine hjemmesider, hvor han som en av de ytterst få alpinistene skriver om hva han holder på med. Det er spennende å følge fra en av de mest aktive alpinistene i norsk klatring. Ikke den mest oppdaterte, men absolutt verd å følge.
Solstads gårds gira buldreverden var en blogg som startet som Gammel mann og 7C, og er en litt personlig blogg om Vegard Evensen med familie som har flyttet på landsbygda i Vestfold og bygd seg klatrevegg på låven. Den handler nå mest om livet på landet, i klatreveggen og arbeidet med å få ryggen til å fungere. Det det litt tallfikserte 7C-målet har havnet i bakgrunnen, men så er da også bloggens navn endret.
Et slags galleri er bloggen til en hyggelig klatrer, Rolf (sorry, jeg har glemt etternavnet og det står ikke oppført på bloggen). Den gir med ujevne mellom fine glimpt fra buldring og andre turer.
Oppdatert siden sist:
ysj klatring / beats er det litt kryptiske navnet på bloggen til osloklatreren Jacob Okkenhaug. Det er en klatre/musikk/familieblogg, ser det ut som - med litt video og bilder av litt klatring her og der.
Team Bratt er et nytt tilskudd på denne blogglisten etter en kommentar fra Lars Ole Gudvang. Han er en av de virkelig sterke gutta, og på bloggen kan man blant annet følge et spennende prosjekt som sikkert blir en av landets hardeste ruter når den er ferdigklatret. Sammen med noen andre drevne klatrere i Sogndal er denne bloggen også koblet til den lokale klatrebutikken bratt.no. Bloggen viser blant annet de spennende nye rutene som dukker opp på sogndalsklaternes hjemmeklippe Kvam - som for de fleste andre klatrere først og fremst er sette fra buss- og bilvinduet på vei til Hurrungane.
Karin Franck-Nielsen har startet en blogg med det søte navnet karinklatremus. Foreløpig er det to innlegg, men det første er fra en imponerende tur over Svalbard. Hun lover å blogge om klatring og livet på plattform, og det høres spennende ut.
Her enda en blogg jeg er tipset om som virker morsomt.
http://climbing5yplan.wordpress.com/
Enda en klatrer som uttrykker ambisjoner som kanskje ikke er så store som tittelen på bloggen kan virke som.
-----
Og er en fra våren 2011:
Tina Johnsen Hafsaas har en blogg som nok bærer preg av at hun trener og klatrer mer enn hun blogger, men det som står der gjør det relevant å følge tidenes norske klatre- og treningstalent på kvinnesiden som har tatt to nordiske mesterskap++ lenge før hun når myndighetsalder.
Og her er en fra oktober 2011:
John Henry Nilssen er en av de beste sports- og konkurranseklatrerne i Norge for tiden, holder til i Bergen, og blogger om endel av det han gjør
tirsdag 6. april 2010
Crackoholic - nordens beste klatrefilm (inhabil påstand)
Etter endel venting i spenning kom endelig Crackoholic - filmen som presenterer klatringen i Bohuslen. Ihvertfall den vanskeligste og farligste av den. Filmingen har pågått i flere år, og det er imponerende å se hvor bra resultatet har blitt.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
Jeg er selvsagt grovt inhabil i vurderingen av filmen. Jeg er så heldig å være med i noen klipp av den (På ruta Rett Lett blant annet), og lånte bort gjestehytta vår til Jonas Paulsson da han var der den regnvåte sommeren for snart tre år siden. I tillegg klatrer jeg mye i Bohuslen, har hytte der og støtter helhjertet opp om den klatrefilosofien som filmen tildels gir sin subjektive dyrkning av: Klatring på naturlige sikringer, også på ruter hvor det ikkee nødvendigvis er så mange sikringer eller så lett å legge dem. Men når jeg har sagt fra om min manglende objektivitet, så vil jeg anbefale den hjertelig.
En liten trailer på filmen finner du her, hvor det også går an å kjøpe den.
Filmen er selvsagt mest interessant for alle opptatt av Bohuslen og klatring på naturlige sikringer. Bohuslen er et av de viktigste klatreområdene i Norden, og det eneste stedet hvor relativt konsekvent dyrker klatring uten borebolter i fjellet. Filmen har mange vakre sekvenser, både av Bohuslen, av de fine linjene på granitten, og har gjennom flere års innsats skaffet seg et unikt materiale av førstebestigninger og repetisjoner av de vanskeligste rutene i området opp gjennom historien. Flere av rutene er forsåvidt også blant de vakreste, vanskeligere og mer eksponerte også i resten av klatreverdenen. Mange av filmklippene er av en kvalitet og av så eksponert klatring at det er få andre filmer som kan vise til noe lignende. Da må vi i så fall sammenligne med noen av de mest kjente klatrefilmene internasjonalt.
Skulle jeg ha et savn knyttet til filmen, så er det at det sterke fokuset på de vanskelige rutene kan gi et inntrykk av Bohuslenklatringen som ekstrem. Det er det ikke. Det er et like flott områdene for ruter som ikke topper støteskalene i forhold til vanskelighet og risiko. Det er noen fine klipp av klassikere på seksertallet, men selv da er det med en dyrkning av soloering som jeg kanskje fremdeles mener hører hjemme i HK-klubben (Hold kjeft). Men det er mikrodetaljer i en virkelig perle av en film.
Jeg har forøvrig blogget litt om Bohuslen tidligere i bloggen.
På tide å støte litt igjen - med både blogging og klatring
Det er på tide å gjenopplive Drammensgranitt som klatreblogg, eller som blogg i det hele tatt. Det har ikke blitt prioritert gjennom en lang vinter med mye jobbing, mye barn, litt skigåing i de fine forholdene, og faktisk litt klatretrening igjen.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
Klatringen er riktignok ikke så mye å skryte av, men et femtitalls økter har det blitt i vinter – selv om kvaliteten har vært svært varierende. Det har vært på bjelken (mens jeg ser på tv), i den bittlille 45 graders overhengende veggen i kjelleren og litt på Klatreverket med barna eller en sjelden gang alene etter et møte i Oslo. Samt noen buldrecuper til Oslo klatreklubb. I sum ser det ut til å ha blitt om lag 6 høydekilometre. Skulle gjerne hatt noen tusen meter til, og ikke minst langt høyere kvalitet på treningen enn det jeg får til hjemme. Men det er bedre med en del ”godt nok” enn lite av perfekt trening.
Det er uansett nok ikke nok til å finne tilbake til den formen jeg ønsker å være i, men som nyslått 43 åring får jeg være realist i forhold til både tid, overskudd og ikke minst skader. Vi får se hva det blir til nå som klippene i Bohuslen tørker opp, og det kanskje blir litt forhold på Lier også.
Nok om det. Tilbake til bloggen. Noen påskedager med dårlig vær har lagt grunnlaget for å å starte opp igjen med litt klatreblogging. Så får jeg se om det er mulig å følge det opp utover våren.
mandag 21. september 2009
Norges hardeste klatreområder - Lier er selvsagt med.
Hva er norges beste klatrekommuner. Lier ligger på pallplass når det gjelder sportsklatring, målt i de vanskeligste gradene. Det er ihvertfall posisjonen etter at Stian Christoffersen reførstebesteg Lierpillaren direkte på Bergflødt og graderte den 9/9+ for halvannen uke siden. Øyvind Ville Sæther gikk den i fjor, men med en liten stein å hoppe fra og de første tre boltene preklippet.
Det ble den tredje ruten av den graden i Lier. De to andre er Draumkvedet til Leif Henning Broch Johnsen og Latvia som jeg gikk rundt 2002 (og som jeg ærlig talt må innrømme at jeg er usikker på graden på). Begge ligger på Damtjern. I tillegg kommer to niere til på Damtjern og to niere til på Bergflødt.
Det er bare to andre kommuner i Norge som kan måle seg eller overgå det, så sant denne listen ikke er helt på jordet (selv om et par av de nyeste mangler). I Stjørdal har alle de sterke trønderne Hell-klippen, og der finnes det en 9+ og tre ruter gradert 9/9+. Samt en hel del niere. Det var her en av norges to første rute av denne graden, Tro på mirakler, ble gått av Pål Reiten. Det skjedde i 1995, samtidig som Martin Reimers gikk Pump Fiction på Fetsund. Den sistnevnte blir stadig vekk utfordret på graden, kanskje med rette selv om jeg må innrømme at jeg slet en stund med den.
Og i Bergen ligger den bratte alltid tørre Loddefjord med tre ruter gradert 9/9+, alle gått av Romsdalens store sønn Sindre Sæther da han studerte og klatret alt han kom over i noen år. Ifølge bkk.no-sidene er det også syv ruter gradert ni.
I forbifarten finner jeg ingen andre steder med så høy konsentrasjon av de vanskeligere sportsklatrerutene.
En annen kandidat er Sirdal, hvor Robert Caspersen har gått norges første 9+ med Fryktelig i tvil på Planet Ø og Kaleidoskop (gradert 9/9+) på Sirikrok.
Og på Myggveggen i Sogn og Fjordane har Magnus Midtbøe gått to 9/9+.
Det er kanskje sært å måle slikt, men når bloggen heter Drammensgranitt og Bergflødt og Damtjern ligger noen minutter unna med bil (men i hverdagen dessverre ganske uoppnåelig) så er det kanskje verdt en reflesjon og litt patriotisk omtale.
Selvsagt er det andre steder med mye mer klatring, som for eksempel Romsdal. Men nå snakker vi altså de hardest graderte rutene siden det altså er gått en ny hard en på Bergflødt.
De to feltene som har disse rutene i Lier er spesielle på hver sin måte. Damtjern var feltet hvor sportsklatringen i Norge fikk sin første 8+ i 1986 med Stive Dempere, og sin første nier to år senere med Per Hustads Maraton. (I mellomtiden hadde Håkon Hansen introdusert niertallet med sin bestigning av Stimulator 9- eller 9-/9 på Dale i Sandnes, uten at det helt ble anerkjent før i senere år og først nylig fikk den sin andrebestigning). Damtjern er et av de store klatrefeltene i Norge i forhold til historie og grad, og har vel et søttitalls ruter med mye kompromissløs klatring på tynne lister.
Bergflødt er et litt annet felt, med mange fantastiske linjer på åtter og niertallet som er opptil 40 meter lange og både pumpende og tynne. Det ble først utviklet litt tidlig på nittitallet, men var nesten ikke besøkt før på starten av 2000-tallet da de leste harde rutene ble gått av Robert Caspersen, Leif Henning Broch Hohnsen og Torkel Røisli. Flere av linjene her er blant de fineste i Norge for sin grad.
Lierpillaren har lenge vært et prosjekt, et kort opptak opp en pillar som starter med et solid hopp til noen tynne lister, og deretter svært tynt opp til den en allerede etablert rute som kommer inn fra siden og deretter et tjuetalls meter grei klatring gradert 9- til topps. Øyvind Sæther gikk som sagt ruten i fjor og graderte den ni. Når den nå ble gått uten hopp, og den vanskeligste bevegelsen på ruten er å klippe den tredje bolten, så er den i praksis etablert som en ny rute. Det kan diskuteres, og det blir gjort, om det er naturlig å utnevne nye bestigere hver gang ruten blir gått i bedre stil. Den diskusjonen kaster ikke jeg meg på. Uansett var det morsomt med en så spektakulær linje gått i god stil.
Ellers har Bergflødt også fått hull på et annet gammelt prosjekt i sommer. Klaus Øiseth fikk gått det gamle prosjektet Pil , gradert 9-/9. Det er, som navnet tilsier, direktestarten på Pil og bue. Det er et gammel Håkon Hansen prosjekt som er prøvd av flere. Det er dessverre skjemmet av at det er laget et tak på ruten, men selvsagt ikke av Klaus, på den veldig buldrete starten. I dag er det en selvfølge at man ikke gjør slikt. Klaus jobber med et nytt prosjekt hvor denne direktestarten går rett inn i en veldig hard og i mine øyne undergraderte ruten Rekyl (9-). Tilsammen bør det bli 9, om ikke et hakk hardere enn det også.
Det er uansett en fantastisk klippe som det er en gåte at ikke flere klatrere oppsøker, selv om jeg innser at en inngangsgrad på 8- på det meste unntatt en oppvarmingsrute gjør at det aldri blir noe folkeklippe. Men samtidig har det nesten bare vært gamle travere på de siste to besøkene jeg har hatt i september, og det å være der igjen med en Landmark og en Nilsen og en Øiseth føltes nesten som å bli satt nesten ti år tilbake i tid (bortsett fra at pumpen var kraftig redusert i mellomtiden).
Ok, nok prat. Det er på tide med en liten kjellertur for å se om det er mulig å ha noe å gjøre der til neste besøk.
Det ble den tredje ruten av den graden i Lier. De to andre er Draumkvedet til Leif Henning Broch Johnsen og Latvia som jeg gikk rundt 2002 (og som jeg ærlig talt må innrømme at jeg er usikker på graden på). Begge ligger på Damtjern. I tillegg kommer to niere til på Damtjern og to niere til på Bergflødt.
Det er bare to andre kommuner i Norge som kan måle seg eller overgå det, så sant denne listen ikke er helt på jordet (selv om et par av de nyeste mangler). I Stjørdal har alle de sterke trønderne Hell-klippen, og der finnes det en 9+ og tre ruter gradert 9/9+. Samt en hel del niere. Det var her en av norges to første rute av denne graden, Tro på mirakler, ble gått av Pål Reiten. Det skjedde i 1995, samtidig som Martin Reimers gikk Pump Fiction på Fetsund. Den sistnevnte blir stadig vekk utfordret på graden, kanskje med rette selv om jeg må innrømme at jeg slet en stund med den.
Og i Bergen ligger den bratte alltid tørre Loddefjord med tre ruter gradert 9/9+, alle gått av Romsdalens store sønn Sindre Sæther da han studerte og klatret alt han kom over i noen år. Ifølge bkk.no-sidene er det også syv ruter gradert ni.
I forbifarten finner jeg ingen andre steder med så høy konsentrasjon av de vanskeligere sportsklatrerutene.
En annen kandidat er Sirdal, hvor Robert Caspersen har gått norges første 9+ med Fryktelig i tvil på Planet Ø og Kaleidoskop (gradert 9/9+) på Sirikrok.
Og på Myggveggen i Sogn og Fjordane har Magnus Midtbøe gått to 9/9+.
Det er kanskje sært å måle slikt, men når bloggen heter Drammensgranitt og Bergflødt og Damtjern ligger noen minutter unna med bil (men i hverdagen dessverre ganske uoppnåelig) så er det kanskje verdt en reflesjon og litt patriotisk omtale.
Selvsagt er det andre steder med mye mer klatring, som for eksempel Romsdal. Men nå snakker vi altså de hardest graderte rutene siden det altså er gått en ny hard en på Bergflødt.
De to feltene som har disse rutene i Lier er spesielle på hver sin måte. Damtjern var feltet hvor sportsklatringen i Norge fikk sin første 8+ i 1986 med Stive Dempere, og sin første nier to år senere med Per Hustads Maraton. (I mellomtiden hadde Håkon Hansen introdusert niertallet med sin bestigning av Stimulator 9- eller 9-/9 på Dale i Sandnes, uten at det helt ble anerkjent før i senere år og først nylig fikk den sin andrebestigning). Damtjern er et av de store klatrefeltene i Norge i forhold til historie og grad, og har vel et søttitalls ruter med mye kompromissløs klatring på tynne lister.
Bergflødt er et litt annet felt, med mange fantastiske linjer på åtter og niertallet som er opptil 40 meter lange og både pumpende og tynne. Det ble først utviklet litt tidlig på nittitallet, men var nesten ikke besøkt før på starten av 2000-tallet da de leste harde rutene ble gått av Robert Caspersen, Leif Henning Broch Hohnsen og Torkel Røisli. Flere av linjene her er blant de fineste i Norge for sin grad.
Lierpillaren har lenge vært et prosjekt, et kort opptak opp en pillar som starter med et solid hopp til noen tynne lister, og deretter svært tynt opp til den en allerede etablert rute som kommer inn fra siden og deretter et tjuetalls meter grei klatring gradert 9- til topps. Øyvind Sæther gikk som sagt ruten i fjor og graderte den ni. Når den nå ble gått uten hopp, og den vanskeligste bevegelsen på ruten er å klippe den tredje bolten, så er den i praksis etablert som en ny rute. Det kan diskuteres, og det blir gjort, om det er naturlig å utnevne nye bestigere hver gang ruten blir gått i bedre stil. Den diskusjonen kaster ikke jeg meg på. Uansett var det morsomt med en så spektakulær linje gått i god stil.
Ellers har Bergflødt også fått hull på et annet gammelt prosjekt i sommer. Klaus Øiseth fikk gått det gamle prosjektet Pil , gradert 9-/9. Det er, som navnet tilsier, direktestarten på Pil og bue. Det er et gammel Håkon Hansen prosjekt som er prøvd av flere. Det er dessverre skjemmet av at det er laget et tak på ruten, men selvsagt ikke av Klaus, på den veldig buldrete starten. I dag er det en selvfølge at man ikke gjør slikt. Klaus jobber med et nytt prosjekt hvor denne direktestarten går rett inn i en veldig hard og i mine øyne undergraderte ruten Rekyl (9-). Tilsammen bør det bli 9, om ikke et hakk hardere enn det også.
Det er uansett en fantastisk klippe som det er en gåte at ikke flere klatrere oppsøker, selv om jeg innser at en inngangsgrad på 8- på det meste unntatt en oppvarmingsrute gjør at det aldri blir noe folkeklippe. Men samtidig har det nesten bare vært gamle travere på de siste to besøkene jeg har hatt i september, og det å være der igjen med en Landmark og en Nilsen og en Øiseth føltes nesten som å bli satt nesten ti år tilbake i tid (bortsett fra at pumpen var kraftig redusert i mellomtiden).
Ok, nok prat. Det er på tide med en liten kjellertur for å se om det er mulig å ha noe å gjøre der til neste besøk.
søndag 20. september 2009
Imponerende sølv - og juniorgenerasjon
Hannah Midtbøe viser igjen at hun er et av de større klatretalentene med å ta sølv i helgens europeiske ungdomscup, rett bak Charlotte Durif som er en av tidenes beste kvinneklatrere.
I noen år har det vært mye storebror Magnus sine prestasjoner som har preget norsk konkurranseklatring. Lillesøster Hannah endret på det da hun tok bronsje i buldre-EM for et år siden, og en fjerde og femteplass i ungdomscupen.
I år etablerer hun seg ytterligere, med en femteplass sist helg og nå sølv. Det ble også sølv i nordisk, som hun vant i fjor, bak svenskenes veldig gode ruteklatrer
Hun er heller ikke alene.
I kvinneklassen tok Tina Johansen Hafsaas en tiendeplass. Ikke helt i toppen, men klart et skritt i riktig retning og et tegn på at sommerens imponerende bestigning av 8+ i første forsøk ikke var et enkelttilfelle.
Tomas Tobiassen tok en syvendeplass i juniorklassen. Det er også en framgang, og han tok en sjetteplass i nordisk for noen uker siden.
Ellers er det selvsagt ingen grunn til å la være å nevne Magnus Midtbøes prestasjoner. Det er lett å bli bortskjemt av det han gjør. Sist helg ble han nummer to og fire (delt) i to av konkurransene i Durango rock master i Spania, som inkluderte de fleste av de beste. Helgen før vant han som vanlig nordisk mesterskap. Det ble også en 7. og 9. plass i de to siste verdenscupene.
Legg på en bestigning av Los Inconformistas gradet 9a i Rodellar og en 8c+ i Frankrike i august, så er det rett og slett enestående.
Vel, det var vel en liten oversikt over de unge og lovende sine fantastiske klatreliv. Selv ble det en tur i kjelleren i dag da det begynte å regne da det var på tide å spa fram et par timer for å dra på Bergflødt. Men slik er livet.
I noen år har det vært mye storebror Magnus sine prestasjoner som har preget norsk konkurranseklatring. Lillesøster Hannah endret på det da hun tok bronsje i buldre-EM for et år siden, og en fjerde og femteplass i ungdomscupen.
I år etablerer hun seg ytterligere, med en femteplass sist helg og nå sølv. Det ble også sølv i nordisk, som hun vant i fjor, bak svenskenes veldig gode ruteklatrer
Hun er heller ikke alene.
I kvinneklassen tok Tina Johansen Hafsaas en tiendeplass. Ikke helt i toppen, men klart et skritt i riktig retning og et tegn på at sommerens imponerende bestigning av 8+ i første forsøk ikke var et enkelttilfelle.
Tomas Tobiassen tok en syvendeplass i juniorklassen. Det er også en framgang, og han tok en sjetteplass i nordisk for noen uker siden.
Ellers er det selvsagt ingen grunn til å la være å nevne Magnus Midtbøes prestasjoner. Det er lett å bli bortskjemt av det han gjør. Sist helg ble han nummer to og fire (delt) i to av konkurransene i Durango rock master i Spania, som inkluderte de fleste av de beste. Helgen før vant han som vanlig nordisk mesterskap. Det ble også en 7. og 9. plass i de to siste verdenscupene.
Legg på en bestigning av Los Inconformistas gradet 9a i Rodellar og en 8c+ i Frankrike i august, så er det rett og slett enestående.
Vel, det var vel en liten oversikt over de unge og lovende sine fantastiske klatreliv. Selv ble det en tur i kjelleren i dag da det begynte å regne da det var på tide å spa fram et par timer for å dra på Bergflødt. Men slik er livet.
søndag 2. august 2009
Tilbake i skogen - nytt buldrefelt ved Drammen
Da er hverdagen her igjen hjemme i Drammen. Granitten er noen hakk grovere, steinene litt mindre og færre, men det er tross Drammensgranitten vi skal leve med i hverdagen.
en har mye bra å by på når det gjelder klipper, men for buldring er det ikke det helt store. Men det dukker opp noe nytt her og der. Og på en rolig søndag er det mye lettere å kombinere buldring og barn enn tauklatring og tre barn.
Etter en måned i Bohuslen ble siste feriedag brukt sammen med tre barn og en venninne av Iris i et nytt område i skogen mellom Åssiden og Solbergelva. Her klatres det allerede på noen store steiner under Solbergåsen, og litt bortenfor Aronsløypa i Drammen ligger det også et trettitalls buldre. Mellom disse etablerte områdene her er det i ferd med å bli utviklet et nytt område. Fra parkeringen ved SOlbergåsen, bak spinneriet, er det bare fem minutter å gå til den første av fem sektorer. Der ventet Harald Østerbø, som også her er den ivrigste utvikleren. Like ved veien var det en håndfull buldre. De er nok litt vertikale og krimpete til å engasjere de største buldrefantastene, men hyggelig nok for oss som bor her. Barna prøvde seg litt på de enklere, eller bare lekte i området. Harald har gått en teknisk krevende og kjip sak rundt 6c, og jeg fikk gått en litt lang catch som kanskje er litt lettere.
Chad Stokes var der også med sine tre barn, og han lager fører og fikk tatt bilder som sikkert blir tilgjengelig på www.dkk.no etterhvert. Vi besøkte også to andre sektorer som gir litt brattere og mer variert klatring litt lengre opp og inn i skogen. På sektor tre (jfr føreren som kommer) har Harald gått en fin egg/overheng, og jeg fikk flashet en flott linje til som går inn fra den andre siden (6C?).
På den øverste sektoren (fire) er det et stort overheng med noen fine linjer på litt vel ru granitt, men de to prosjektene der er flotte og en hard linje med litt for tøff uttopping til at jeg tok sjansen med råtten ankel og fire barn rett under. Blir hardt. Her er det også endel lettere linjer for de som vil pusse. Og det er et fint sted litt høyt opp i lia.
Fin dag.
en har mye bra å by på når det gjelder klipper, men for buldring er det ikke det helt store. Men det dukker opp noe nytt her og der. Og på en rolig søndag er det mye lettere å kombinere buldring og barn enn tauklatring og tre barn.
Etter en måned i Bohuslen ble siste feriedag brukt sammen med tre barn og en venninne av Iris i et nytt område i skogen mellom Åssiden og Solbergelva. Her klatres det allerede på noen store steiner under Solbergåsen, og litt bortenfor Aronsløypa i Drammen ligger det også et trettitalls buldre. Mellom disse etablerte områdene her er det i ferd med å bli utviklet et nytt område. Fra parkeringen ved SOlbergåsen, bak spinneriet, er det bare fem minutter å gå til den første av fem sektorer. Der ventet Harald Østerbø, som også her er den ivrigste utvikleren. Like ved veien var det en håndfull buldre. De er nok litt vertikale og krimpete til å engasjere de største buldrefantastene, men hyggelig nok for oss som bor her. Barna prøvde seg litt på de enklere, eller bare lekte i området. Harald har gått en teknisk krevende og kjip sak rundt 6c, og jeg fikk gått en litt lang catch som kanskje er litt lettere.
Chad Stokes var der også med sine tre barn, og han lager fører og fikk tatt bilder som sikkert blir tilgjengelig på www.dkk.no etterhvert. Vi besøkte også to andre sektorer som gir litt brattere og mer variert klatring litt lengre opp og inn i skogen. På sektor tre (jfr føreren som kommer) har Harald gått en fin egg/overheng, og jeg fikk flashet en flott linje til som går inn fra den andre siden (6C?).
På den øverste sektoren (fire) er det et stort overheng med noen fine linjer på litt vel ru granitt, men de to prosjektene der er flotte og en hard linje med litt for tøff uttopping til at jeg tok sjansen med råtten ankel og fire barn rett under. Blir hardt. Her er det også endel lettere linjer for de som vil pusse. Og det er et fint sted litt høyt opp i lia.
Fin dag.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)