Dette intervjuet ble publisert i Tidsskift for norsk alpinklatring, som utgis av Norsk tindklub. Det kom våren 2011. Jeg hadde uansett tenkt å legge det ut på bloggen når dette årstidsskriftet blir erstattet av et nytt. Nå har det dessverre blitt en annen grunn etter hans dødsfall i februar 2012 på Kjerag sammen med Stein-Ivar Gravdal. Siden det er mange som ønsker å vite mer om de to gode vennene våre som omkom, så har jeg vurdert det slik at det er riktig å legge ut intervjuet.
Fant seg selv i stormen
For Bjørn-Eivind Årtun var det et avgjørende alpint øyeblikk da han klatret gjennom stormen på sin første tur i Patagonia.
- Det var en stor opplevelse, og fantastisk bare å være i en slik natursmie. Bitene falt på plass og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært, og jeg trivdes godt med det, sier Bjørn-Eivind om turen med Joakim Eide på blant annet Marsigny/Parkin ruta på sørflanken av Cerro Torre.
Bjørn-Eivind hadde rundet 40 år, han hadde klatret halve livet, og var på sin første alpine stortur i Patagonia. Før dette var det ingenting som tydet på at Bjørn-Eivind kanskje var en av de som ville prege norsk alpinisme mest i årene som følger.
- Jeg holdt på med langrenn til 18-19 års alderen i Sauda. Så begynte jeg med skiturer på fjellet og gikk toppturer med telemarkutstyr, var et år på folkehøgskole og et år som fotograf i Latin-Amerika. I Bergen ble det klatring, og jeg skjønte med en gang at dette skulle jeg drive med. Men det å etablere seg som fotograf kom raskt i konflikt med seriøs trening, det ble mest klatring fordi det var gøy.
Hvorfor begynte du med ekstremalpinisme relativt sent i klatrekarrieren.
- Jeg klatret sommerstid i fjellet og storvegger som Trollveggen og Kjerag men vinterklatring, det var ikke noe for meg ut over en og annen tur i Romsdalen. Men plutselig kjente jeg bare at jeg var klar for det. Da var det som å komme hjem, jeg ble rett og slett fullstendig hekta etter min første tur til Patagonia høsten 2007. Den rå naturen, og klatringen der var en fantastisk opplevelse. Stormen på den første turen skremte meg ikke, jeg ble bare gira og motivert og tenkte at dette fikser jeg. Bitene falt på plass, med is, klippe, miks og naturopplevelsen som kronen på verket. Plutselig gav klatringen mening i enda større grad enn før. Det føles godt å være langt ute på eventyr, uten byen eller bilen et steinkast unna, sier han.
Drøye tre år senere har det blitt en håndfull storturer i Patagonia, inkludert en førstebestigning, to nye islinjer på Kjerag, Månafossen i Frafjord, fribestigning på Blåmannen og vanskelige ruter i Alaska som Bibler/Klewin og Franskeruta til topps på Mount Hunter, Cassin-ryggen på Denali og en av fjorårets mest omtalte alpine førstebestigninger: Dracula på Mount Foraker.
Årtun er kanskje den mest aktive til å gå nye ruter og større turer de siste årene i det som har vært en blomstringstid for norsk alpinisme uten sidestykke de siste årene.
Tilfredsstiller et grunnleggende behov
- Hvorfor har du satset på denne typen klatring?
- Jeg liker variasjon, men eventyrsklatring er det beste. Når jeg står under en vegg, stor eller liten, som jeg ikke vet noe om, så er det spenningen ved å begi seg inn i det ukjente med naturlige sikringsmidler i flott urørt natur. Det gjelder enten det er et stort fjell, en liten klippe med varm granitt i Bohus eller en ministorvegg på Kvaløya. Det duger i massevis.
- Du har valgt en veldig alpin stil på turene. Hvorfor det?
- Jeg liker best en alpin stil som er så lett og enkel som mulig. Det gir maksimal klatreglede, fart og bevegelse. "A rope, a rack and the pack on your back", det er det som gjelder for meg på store fjell. Det er også sikrere fordi man beveger seg raskt gjennom mulige objektive farer, og det gjør det mulig å få mye ut av små værvinduer. ”Less is more” er den tilnærmingen som gir mest igjen av eventyr og spenning.
- Å klatre på den måten tilfredsstiller et grunnleggende behov i meg for å oppleve noe enkelt og ekte uten for mye teknikk og logistikk. Jeg opplever en underliggende kommunikasjon med og nærhet til naturen som er viktig for meg.
Bedre å bli hjemme enn å bolte
- Hvor viktig er klatreetikken for din valg av stil.
- Idealet er at vi forlater fjellet i samme tilstand som man fant det. Andre kan komme dit og ha samme fantastiske eventyr, som om du aldri hadde vært der. Det er for meg en bærekraftig stil og forsøpler minimalt. Andre får gjøre som de vil bare de rydder opp etter seg og ikke setter masse unødvendige bolter. Jeg har aldri hatt med meg boreutstyr i fjellet bortsett fra en gang på en teknisk rute Kjerag (uten å bruke det). I utgangspunktet tenker jeg at kommer man ikke opp uten en batteridrevet borremaskin, så er det bedre å bli hjemme og gi oppgaven videre til neste generasjon.
- Hva med den tekniske storveggsklatringen som har ført mange klatrevenner opp store vegger på Kjerag, i Antarktis eller andre steder?
- Jeg er mer tiltrukket av den raske alpine stilen, selv om det ikke er en nedvurdering av andre måter å klatre på. For mye faste tau og jumars er en annen bag, det er ikke så gøy. Jeg er strengt tatt i mot den stilen hvis det medfører å legge faste tau på hele fjellet. Det blir for industrielt. Noen turer, som russernes nye rute på K2, blir mer som skiftarbeid i Nordsjøen. De lot faste tau henge igjen på hele ruta, mange av leirene inkludert med portaledger og det hele. Folk har forskjellig utgangspunkt og opplever ting forskjellig, men man må ikke ødelegge for andre og holde en grunnleggende etisk standard i forhold til hvordan man bruker naturen.
- Du har engasjert deg i etikkdebatten med blant annet å kritisere Robert Jaspers bruk av drill på førstebestigninger i Norge?
- Jeg mener at Jaspers tilnærming som innebærer å klatre med borremaskin er natur og klatrefiendtlig. Det en blindvei som skader sporten på lang sikt. Den dreper eventyret og senker også kravet til kunnskap og vurderingsevne. Den ødelegger også for andre og bedre klatrere som vil komme etter ham og gjerne vil oppleve urørt natur og tenke selv.
- Jeg mener sporten vannes ut med den holdningen. Det er synd, både for kommende klatrere og for holdningene som formidles til mindre erfarne. Man glemmer verdien av det urørte. Han kommer til Norge for å lete etter det som er urørt, og kaller turen sin ”most adventerous”, ruta døpes ”Into the wild. De ser ikke selv hva de gjør, og at alt dette forsvinner når de klatrer med borremaskin og dermed industrialiserer klatringen.
- Stil er viktig, det er alt vi har i klatringen. Hadde vi ikke lagt noen begrensninger på oss selv, ved å bruke egne evner og enkelt utstyr, så kunne like gjerne helikopter, gondol og faste tau på alle fjell vært neste skritt. Det enkle og urørte blir stadig viktigere for at vi mennesker skal beholde litt av kontakten med røttene våre.
Hodet er viktigst
- Hva er det viktigste for å lyktes med den typen alpinturer du har gjennomført?
- Det er hodet som er viktigst. Vi må glede oss og tro at dette klarer vi. Evnen til å stole på at vi gjør gode valg og ikke tar med oss mer utstyr enn absolutt nødvendig. Absolutte løsninger og sannheter finnes ikke, vi bygger opp en intuisjon over tid basert på erfaringer og selvinnsikt som hjelper oss til å vite hva som er riktig i forhold til fjellet. Blir du for gira og motivert risikerer du å gyve løs i ren begeistring og lite annet, da blir det gambling.
God form og allsidig klatrebakgrunn er selvfølgelig en del av det hele slik at du fysisk kan klatre bratte taulengder uten å bli pumpa opp over ørene.
- Etter to turer på Mount Hunter der vi holdt på i 30-40 timer hver gang, visste jeg at vi hadde mer inne. Det var spennende og gøy, derfor kunne vi tillate oss å tenke "single push" når vi så linja på Foraker som var 1000m meter lenger.
- Var den vurderingen riktig?
- Ja, men vi nådde en grense og turen ble en referanse for hvor langt jeg har lyst til gå. 71 timer uten å sove var for lenge, men Jeg er fornøyd med at vurderingene våre faktisk stemte, og at vi gjorde mange riktige valg, blant annet i forhold til hva vi hadde med oss som satte oss istand til å takle det dårlige været på vei ned. Viktigst var å klatre med dobbelttau for å kunne gjøre fulle rapeller på returen, og nok gass slik at vi kunne drikke før marsjen over breen tilbake til leiren. For å gjennomføre en sånn tur må vi tørre å ta kompromissløse valg, hadde vi ikke trodd på idéen vår og safet med litt "for mye" utstyr, så hadde vi ikke klart det. Balansen er hårfin når vi skal gjøre en god vurdering av hva som faktisk venter og ikke la seg skremme av tall og størrelsen på veggen. Vi snakker om innstilling igjen, tørre og tenke tanken for så å prøve den ut.
- Var det som gjorde at dere kunne klatre Cassin-ryggen på 17 timer når den forrige norske bestigningen var på fem døgn?
- Det var sikkert flere forhold. Egentlig er det ikke sammenlignbart. Utstyret har forandret seg veldig mye over alle de årene til lettere og bedre. De var flere og hadde forberedt seg på en tur over mange dager. Vi hadde ikke samme innstilling og respekt for ruta og pakket for dagstur, da kan vi også klatre fort. Vi valgte også å klatre uten tau, som bidro vesentlig til at vi kunne bevege oss raskt.
Vil alltid gå for det
- Colin Haley skriver i Alpinist at en av dine styrker og svakheter er at du alltid vil gå for det. Hva tenker du om den vurderingen?
- Jeg blir veldig motivert og inspirert, det gjør nesten vondt noen ganger hvis vi må gi opp eller snu. Helst liker jeg å tro at jeg opp gjennom et langt klatreliv har utviklet en intuisjon som forteller meg hva jeg kan klare, jeg vil helst tro at jeg også klarer å skille iveren fra sunn vurderingsevne slik at jeg tar gode beslutninger. Sier intuisjonen ja, og jeg er gira, så har jeg stor oppdrift. Det er ren og skjær begeistring og eventyrlyst. Det skal mye til at jeg kommer inn i en negativ tankespiral og snur uten god grunn.
- Hva tenker du om risikoen ved de alpinturene du tar?
- Jeg opplever ikke at risikoen har økt mye etter at jeg begynte med alpinklatring, avgjørelsene jeg tar underveis på rutene og måten jeg beveger meg på er preget av at jeg er pappa, har kjæreste og familie. Mine nærmeste gjør at jeg konsentrerer meg og er veldig tilstede. Jeg vet godt hva som kan skje på lange runouts på is og miks klatring og blir mer forsiktig når jeg blir trøtt og sliten. Colin har dette i seg også, vi passer på begge to når vi klatrer slik.
- Men det er farligere enn mange alternativ?
- Jeg føler ikke at jeg har vært mer ute og kjøre på de store alpinturene som jeg har gjort opp gjennom årene enn på diverse fjellruter i Norge med lange utklatringer og dårlig sikring. Jeg har vært i minst like skumle sitasjoner hvor man ikke må falle på kortere og lettere turerer. Men hvis man først ramler, så kan konsekvensene bli mer alvorlige. Jeg tror vi tar tenker oss grundigere om på slike større turer. Og så har vi fått mer erfaring, og gjør klarere vurderinger.
- Noen av oss har sluttet å klatre alpint etter å ha fått barn. Du har på en måte gått motsatt vei. Hva er din vurdering av det.
- Da jeg fikk barn så var jeg bevisst på at jeg ikke ville slutte å klatre. Hadde jeg mistet lysten og driven eller blitt engstelig for å falle ned, så hadde jeg sluttet. Klatringen er en del av meg, det å være pappa gjøre meg til en bedre klatrer som er mer tilstede.
- For 2-3 år siden fikk datteren min se en film som handlet om en klatrer som frøs ihjel. Da ble hun redd for meg, og det skjønner jeg. Jeg opplevde det som vanskelig fikk et snev av dårlig samvittighet, men snakket med henne om det. Jeg lovet henne også å aldri klatre på det fjellet som var i filmen (Eiger). Det hjalp for henne og jeg tror hun har lært seg å stole på at jeg er forsiktig og ikke klatrer over evne.
Fanget av et ekspresstog
- Hvordan merker du det på kroppen med en tur som Dracula?
- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Det tok lang tid å hente seg inn. De første 2-3 dagene var jeg helt blåst. Det tok 2-3 uker før jeg ble helt kvitt seigheten i kroppen. Den heftige naturopplevelsen, samspillet med partneren og mestringsfølelsen sitter sterkt igjen, men klatreturer er ferskvare og må oppleves der og da.
- Er det derfor du drar på tur hele tiden de siste årene?
- Jeg føler noen ganger at jeg sitter på et alpint ekspresstog som suser avgårde enda jeg ikke er ute på langt nær så mye ute som Colin som er proffalpinist på heltid . Jeg blir inspirert av nye prosjekter og slått i bakken av opplevelsene det gir.
- Hvordan preger det hverdagen din at du har vært så mye på tur.
- Etter de største turene har jeg kjent på postekspedisjonsbluesen, samtidig som jeg har vært gira og takknemlig for det jeg har opplevd. Ellers er det er ikke lett å forene klatringen med et normalt arbeidsliv. Inntektene går ned, men jeg klarer meg. Jeg er vant til å leve som frilanser og være min egen sjef.
- Hvor lenge kan du holde på med såpass krevende turer som du gjør nå?
- Så lenge flammen brenner, tror jeg. Fysisk så er jeg sterk nå, det varer ikke evig, men jeg tviler ikke på at jeg kan holde på 10 år til hvis livet ellers gir rom for det.
- Er du bare på tur, eller trener du spesielt for å orke det?
- Jeg er mest på tur, men har prøvd noen ganger med intervalltrening rett før tur og så videre. Jeg trener ikke mye, men har en fordel med å ha vært langrennsløper og etterpå vært mye på tur.
- Du har klatret med kjente utenlandske alpinister som Colin Haley og Marko Prezelj. Hva er erfaringene fra å klatre med dem?
- Jeg syns det er helt topp, dette er mennesker som brenner for det de holder på med. Jeg føler meg hjemme sammen med dem, de er ikke opptatt av fasade eller hype, klatringen står i fokus, og stil er viktig.
- Hva tenker du om standarden på norsk alpinisme i forhold til de utenlandske du har møtt?
- Den norske standarden er høy, det er ingen grunn for norske klatrere til å stå med lua i hånda, vi klarer oss bedre enn de fleste med vår bakgrunn fra norsk kulde og ustabilt vær. Vi har mange flinke alpinister rett og slett. Før jeg reiste til Alaska første gangen, hadde jeg stor respekt for rutene på Mount Hunter, men opplevde at det var lettere enn jeg trodde. I hvert fall når man kommer fra en allsidig bakgrunn med norsk klippe og is.
PS Bare for å ha sagt det: Skriver og klatrer kjenner hverandre godt, og har blant annet barn på samme skole.
Undersaker:
Dette er utstyret for Dracula-bestigningen.
Klatreutstyret:
To Icetwin tau på 60m.
8 isskruer
7 små og mellomstore camelot opp til gul
7 kiler
4 bankebolter
60 og 120 slynger
1 Tibloc
La Sportiva Spantik sko
Sarken stegjern
Nomic økser
Klær
Dunjakke
Ekstra hansker
Hals
Softshell-jakke og bukse
Fleece med hette
Ulltrøye og stillongs
Syntetisk varmebukse å ha utenpå.
Annet utstyr:
Solkrem
Gassbrenner og to gassbokser for å smelte vann underveis
2 frysetørka middager, en opp og en på vei ned
Mye GU, 16-20 hver
Nøtteblanding med sjoko
Vannflaske på 1l.
Spesielt å lesa dette intervjuet i dag. Det er Bjørn Eivind sin gravferdsdag. Ons. 22.Febr. 2012.
SvarSlett